Dere skal ikke snakke om tull, dere skal snakke om meg!

I barndommen hørte jeg flere ganger historien om ei jente som grunnet sykdom fikk mye ekstra oppmerksomhet og omsorg. Vekkeren kom en gang foreldrene hadde besøk. Stemningen var god og praten gikk lett om løst og fast fram til jenta kastet seg ned på gulvet og ropte: «Dere skal ikke snakke om tull, dere skal snakke om meg!»

Jeg kjente ikke jenta, men budskapet var klart og ble brukt forebyggende i oppdragelsen jeg selv fikk: Ja du er viktig, men livsoppgaven din handler også om å fungere og bidra inn i en større sammenheng, enten det er familie, vennskap, skole, jobb eller samfunn.  Du må evne å balansere egne behov opp mot det du ser at andre trenger. For disse foreldrene var det garantert godt med et avbrekk fra det stadig tilbakevendende sykdomsfokuset, ei kort stund der latteren satt løst og tankene fikk ny næring.

Jenta har blitt med meg videre, som et bilde på atferd jeg iblant møter. Noen ganger tenker jeg  at der, der er du igjen, du har bare blitt voksen. Ihvertfall utenpå. Det kan være i møter der enkeltpersoner melder seg ut så snart et tema ikke kan relateres til dem direkte, eller i prosesser der noen nekter å forholde seg til helhet og sammenhenger, og konsekvent snakker om seg og sitt.

Årsakene kan være mange, fra sunn selvoppholdelsesdrift til usikkerhet, en presset situasjon eller elementer av personlighetsforstyrrelser der evnen til å ta inn omgivelsene blir redusert.  I tillegg har eget eksponeringsbehov større sosial aksept enn før, og grenseoppgangen mellom jobb og privatliv er mer diffus.

Dysfunksjonell teamatferd, eller sololøp innad i teamet oppleves vanskelig å håndtere for mange ledere. De ser og tenker at her går vi glipp av både viktig samspill og god framdrift, samtidig som de mangler verktøy for å endre situasjonen.  Eller de er redd for å gå fra vondt til verre hvis de begynner å grave i denne materien.

Jeg tenker det er viktig å kommunisere forventninger til hele teamet. Hva er et godt team for deg? Hvilke spilleregler er det viktig å følge?  Har vi felles mål her? Hvilket gjensidig ansvar har vi i  forhold til å drive hverandre framover? Opplever folk både å bli ivaretatt og å få nok faglige utfordringer?

I boka The Five Dysfunctions of a Team av Patrick Lencioni følger vi en leder som overtar et team som spriker i alle retninger. Steg for steg bygger hun teamet opp igjen gjennom tillitsbygging, heftige diskusjoner, forpliktelse rundt utfallet, og gjensidig ansvarliggjøring. Ja, det blir noe avskalling underveis, men ikke der hun hadde trodd på forhånd. Det er nemlig forskjell på han som melder seg ut fordi han vil dypdykke i sitt område før han er trygg på hva han har å bidra med, og henne som har behov for å skinne så kraftig at kollegene kommer i skyggen.

En tilleggsdimensjon som vi i blant må forholde oss til, er de tilfellene der folk faktisk ikke gjør jobben sin, eller ikke kan eller vil tilpasse seg spilleregler for hvordan man oppfører seg på arbeidsplassen.  Også her er det grunnleggende viktig å kommunisere forventninger og spilleregler på en slik måte at den ansatte får mulighet til å endre atferd og by på en bedre versjon av seg selv.  Kanskje kommer det fram at han eller hun  trenger faglig bistand for å bearbeide forhold som er til hinder for å gjøre en god  jobb, fordi fokuset er et annet sted. Veien videre herfra rommer både solskinnshistorier og  nye nederlag, men det å på klokest mulig måte å ta tak i utfordringene som dukker opp, er en lederjobb som ikke kan velges bort. «Nå skal vi ikke snakke om tull, nå skal vi snakke om deg». 

 

Barn, foreldre og besteforeldre, ferieforventninger og roller

Har akkurat lest meg gjennom Mommo og moffa på egotripp av «utslitt trebarnsmor» i  NRK Ytring, og ikke minst de ulike  vinklingene i kommentarfeltet. Dagen etter publiserte NRK artikkelen Forskning slår tilbake. Den viser til stort engasjement hos dagens besteforeldre i forhold til å følge opp barnebarn.

Det som fascinerer meg mest, både i den opprinnelige artikkelen og i med- og motytringene i kommentarfeltet, er fasiten folk sitter på i forhold til andre menneskers motivasjon, kapasitet og prioriteringer. De vet så inderlig vel hva som er feil og hva som er riktig, og hevder at egoisme og selvrealisering er styrende i begge retninger.  Selv tror jeg at bildet er mye mer sammensatt.

Grunnpillaren i all god kommunikasjon er tillit til hverandres gode vilje, også når «motparten» prioriterer annerledes enn vi kunne ønske oss. Årsaken til sprikende behov og ulike valg kan like gjerne være knyttet til fysisk eller mental helse, kapasitet, misforståelser, usikkerhet, andre familiemedlemmer som trenger sitt, som til ren egoisme.  Vi kan tro og anta hva som er førende for andre menneskers valg, men de selv er de eneste som kjenner sine egen drivkraft.

Jeg tror også det er viktig å skille mellom ønsker, forventninger og behov. Vi kan ønske oss mer samvær eller avlastning, og vi kan ha klare forventninger til foreldre- og besteforeldrerollen. Det reelle behovet kan på den ene siden forsterkes av nettopp ønsker og forventninger, på den andre siden kan det reguleres gjennom egne prioriteringer og hvor vi legger lista på hva som skal være en god ferieopplevelse for oss selv og ungene, og rett og slett gjøre det beste ut av situasjonen som den er.

Et annet spørsmål er om foreldre/besteforeldre er gjort kjent med dine ønsker, forventninger og behov? Jeg kjenner flere i min egen generasjon som er usikker på egen rolle i forhold til egne barn og barnebarn. De ønsker mer samvær men vil ikke trenge seg på, eller vet ikke helt hva som vil være riktig å gjøre.  Tilbakeholdenhet kan med andre ord være et tegn på at det er på tide å jobbe mer (på begge sider) med tilliten til hverandres gode vilje gjennom året, mer enn at (beste-)foreldrene er på ego-trip når sommeren kommer.  Åpne spørsmål om hva man kan få til sammen er en god start.

Barn er, i likhet med voksne, selvstendige individer med ulik atferd og forskjellige behov. Ikke alle besteforeldre har helse eller kapasitet til å dekke alle disse behovene på en gang, og over lengre tid. Kanskje er det lettere å by på seg selv hvis man kan ha besøk av én og én og over en kortere periode?  Så kan foreldrene også lettere tilpasse opplegget hjemme til den eller de som er igjen? Alle barn har behov for å bi sett som det individet det er, og stressnivå og forventningspress dempes i begge leire.

Selv er jeg så heldig at jeg får energi av de små når de er på besøk, nettopp fordi de både tvinger meg  ut av jobbfokus, ut i naturen og inn i bøkenes verden. Men de og foreldrene må også tåle at jeg ikke alltid mestrer mormorrollen like godt, jeg kan bli både sliten og oppfarende innimellom. Fordi jeg er et helt alminnelig menneske.

Den viktigste forventningen å utfordre er kanskje at livet skal være perfekt avstemt sommeren igjennom. Livet er slik det er, og den største mestringen av alle er å tåle nettopp det.

Ittno knussel

Jeg befinner meg på Helgøya, ikke langt fra garden Svennerud, og en kveld denne uka kom jeg til å tenke på historien om Marte Svennerud (av Barbra Ring, og ikke Alf Prøysen som flere tror), den barnløse og godt bemidlede landhandlersken som overtok ansvaret for en stor søskenflokk som hadde mistet først far og så mor.  «Ittno knussel. Je tæk ælle sju.» Historien er fra 1909, men er på mange måter dagsaktuell.

Jeg liker spesielt godt innledningen: «Rik og barnlaus satt Marte Svennerud, landhandlersken, på Svennerud gård og holdt bygdas tøyler i si hand.
Kunne folk betale, inndrev Marte Svennerud ubarmhjertig like til siste øre. Kunne de ikke betale, slo hun en strek over hele regnskapet. «Itte no knussel,» sa Marte Svennerud.»
Denne grunninnstillingen utgjør hovedbudskapet i  fortellingen, og sier noe om respekt for individet uansett rammer og  forutsetninger.  Vi er født forskjellige, med ulik startkapital både materielt,  personlig og samfunnsmessig, og  i tillegg tar vi både kloke og mindre kloke valg underveis. Men er vi riktig heldige, møter vi ei Marte Svennerud eller to på veien, som sparker oss bak når vi virkelig trenger det og byr på rom og raushet der det er nødvendig.

Andre ganger er det vi selv som har posisjonen til Marte, den som har makt til å si ja eller nei, gi folk en ny mulighet eller sette hardt mot hardt. Det er en krevende oppgave, ikke minst fordi makt fort kan appellere til andre og mindre attraktive sider i  oss selv.  De  virkelig stygge sakene knyttet til maktmisbruk får heldigvis medieoppmerksomhet og strafferettslige konsekvenser, slik vi har sett både med en profilert idrettstrener og en tidligere fylkesmann denne våren.  Men hverdagsmakten snakker vi ikke så ofte om. Den makten som vi alle besitter i gitte situasjoner til å påvirke andre menneskers videre utvikling. Hvordan bruker vi den? Er oppmerksomheten rettet mot egne behov, inkludert tid og kapasitet, eller tar vi oss tid til virkelig å se den det gjelder, og reflektere rundt hva som vil være et klokt valg her og nå? Evner vi å glede oss over andres gjennombrudd, og  er vi uredde nok til å gi de tilbakemeldingene som kan gjøre en viktig forskjell framover for mottakeren? Jeg var med i oppstarten av et rekrutteringsbyrå for ett år siden, og et aktivt valg vi gjorde i den sammenhengen, var å sette av tid til en god prat med alle som hadde vært på intervju uten å få jobben.  I respekt for individet. Når du leser hele historien om Marte Svennerud, kommer det tydelig fram at noen av hennes viktigste kvaliteter handler om å se. Og å lytte. Og deretter handle basert på det både hodet og hjertet forteller henne. Disse ferdighetene er like viktige å øve på i 2019 som i 1909. Makt kan brukes konstrutivt. Ittno knussel.

Verdien av langsomhet og tilstedeværelse

Det er fortsatt ferie, og jeg griper meg selv i å reparere rifter, stoppe hull og foreta meg ting jeg normalt verken prioriterer eller har overskudd til i en hektisk hverdag. Småfolket har vært her noen dager, gått på topptur og på stolpejakt, plumpa i bekken, syklet, skrubbet knær, ødelagt klær, lest bøker, hamstret både fysiske og mentale mestringsopplevelser, og på den måten rustet seg til en ny høst i skolegården og i førskolen.  Det er stille etter dem nå, og jeg sitter igjen med nål og tråd og flikker på klær de pent har bedt meg om å fikse. Fordi de har så fine lapper i  sybutikken. Mormorpoeng i praksis.

Alt er litt sånn som i gamle dager. Men det er noe som er annerledes. Det er ikke nødvendig lenger. Ikke for pengenes del, eller fordi det er vanskelig å få tak i noe nytt. Det nye nå er at min aktivitet med nål og tråd, den er for min egen del. Som motvekt til alt det travle. En slags selvpålagt langsomhet, der jeg fører nåla sakte ut og inn, et prosjekt som tar den tiden det tar. På samme måte som jeg i disse ferietider kan ta meg tid til å sette en rundstykkedeig før frokost, lytte til god musikk eller lese bøker som blir med meg videre lenge etter at jeg er ferdig med siste side. Slik skjer det noe med pulsen, og med mitt eget perspektiv. Der jeg resten av året bruker store deler av kapasiteten til å planlegge framover og gjøre best mulige valg med tanke på framdrift og videre utvikling, kan jeg noen få uker i året gi meg selv lov til å være til stede der jeg er.  Det er mye god helse knyttet tilstedeværelse i eget liv.  Og i likhet med ungene kan jeg ruste meg til høsten jeg vet kommer.

I kveld har jeg laget meg ei lita liste med ferie-fy-ord:

Rekke: Det er ingenting å rekke!

Bør: Det er ingenting man bør, derimot er det slik at man enten kan, vil, skal eller lar være!

Innfri forventninger: Vi har alle et ansvar for å gjøre det beste ut av livet vi har, også i ferien.  Det er lov å melde behov, men det er også lov å si at det ikke passer akkurat nå. Det handler om at hva hver enkelt av oss trenger for å lade batteriene, vil variere, og at det er viktig å møte hverandre med respekt på dette området.

Akkurat her. Akkurat nå.

 

Stuper du inn i ferien?

I mange år har jeg hatt følelsen av at ferie, det er noe som ligger som en aktivitet i kalenderen å rekke (som alt annet), helt til jeg har pakket kofferten, forlatt huset, låst døra og begynt på første transportetappe i avtalt retning. En tilstand preget av travelhet og beredskap har blitt med meg inn i de første dagene av ferieuka fram til jeg gradvis har gitt meg selv lov til å kjenne etter: Det er ikke noe å rekke her. I noen få uker handler det faktisk om å være, mer enn å gjøre. Være til stede, kjenne på været, respektere sin egen naturlige søvnrytme, spise sakte og ta ting som de faller seg. En ting om gangen.  Med folk jeg liker.

Men noen ganger kommer ikke følelsen av ro da heller, og den erkjennelsen har et snev av panikk i seg, eller kanskje mest en opplevelse av mangel på mestring.  Høres det kjent ut?  Ethvert oppegående menneske må da være i stand til å slappe av???

Etterhvert som jeg har blitt kjent med dette mønsteret, har jeg utviklet strategier for raskere å nå den tilstanden jeg ønsker å ha ut av noen ferieuker midt på sommeren. Det handler om å planlegge. Ikke hva jeg skal gjøre når, men i første rekke å identifisere hvilke elementer som virker dempende på mine mer hektiske sider, og deretter hva som kan hindre meg i å finne den roen jeg både ønsker og trenger.  Det tredje elementet handler om å melde behov. Rett og slett å sette ord på hva som er viktig for meg for at jeg skal være i stand til å lade mine egne batterier slik at jeg varer lenge, også som bidragsyter til de jeg har rundt meg. Her er min personlige fasit:

  1. Den ekstroverte delen av meg får mer enn nok påfyll gjennom jobben, så spesielt i starten på ferien trenger jeg stillhet, og et par gode bøker. Ingen grunn til bekymring, mitt sosiale vesen våkner til liv etter få dager, men har altså mer å bidra med hvis jeg får lov til å lande i tilnærmet ensomhet.
  2. Ja, jeg er glad i hele storfamilien min, men deler dem gjerne opp i mindre enheter, og i samvær med færre om gangen.  Det blir bedre kvalitetstid for alle, og jeg slipper å «sveipe rommet» etter hvem som faller ut eller har kryssende behov.
  3. Vis respekt for hverandres behov for alenetid. At noen trekker seg tilbake, betyr trolig at de har behov for å ligge på lading ei stund, for så å komme sterkere igjen. Mange inntrykk, på reise, i tett feriesamvær eller av andre grunner, trenger også rom for bearbeiding. Det er også viktig å lære barn at det er helt ok å ville være litt alene en gang iblant.
  4. Gjør avtaler på forhånd, eller tidlig i ferien, om ansvarfordeling og gjensidige forventninger, før det oppstår gnisninger.
  5. Bruk været, naturen, fargene, luktene, smakene og ikke minst sommerkveldene som energikilde.  Det er medisin for sjelen.

Nyt sommeren, og finn din egen fasit på veien!

Refleksjoner fra en rykende fersk coach

Den neste gjestebloggeren hos Fjellcoachen er Kari Rognerud Granlund, som torsdag denne uka besto eksamen som NLP Business Practitioner hos Coachteam AS. Fagmiljøet vokser og blomstrer, og gamle travere har mye å lære av ferske studenter. Alt blir så nært,  så dedikert og så sårbart på samme tid, for som hun skriver: «Endring gjør vondt.» 
——-

Foto: Tom Gustavsen

Nå har jeg endelig levert og bestått en skriftlig og en praktisk eksamen, og med det blitt sertifisert NLP Business Practitioner. Slikt skal selvfølgelig feires, og feiret har det blitt. Det ble en kveld med god mat og godt drikke i godt selskap med mine medstudenter og en hel haug med følelser, der vi feirer alt vi har fått til og alt vi skal få til framover. Samtidig er det også noe vemodig over det. Vi har blitt tett sammensveiset og skal nå bevege oss hver til vårt og ta med oss den nye lærdommen inn i hverdagen. Vi har coachet hverandre på alt fra hvorfor det kan være så utrolig vanskelig å komme seg opp av sofaen og ut å trene, til de virkelig vonde og vanskelige temaene i livet, og hva vi skal bli når vi blir store. For finnes det egentlig et endelig svar på det spørsmålet? Hvem vi er, og hva vi vil? Og hva er det som er grunnleggende viktig for oss? Vil svarene på disse spørsmålene endre seg over tid?

For det er noe med endring. Det gjør vondt. Det er nødvendig. Det er ubønnhørlig. Og det er forløsende. Dette halve året har vært en mulighet til å gå i dybden og lære mye om meg selv, men det har også lært meg mye om hvordan jeg kan møte andre. Gjennom å virkelig se og lytte til deres historie, både det de sier, og det de ikke sier. Og ikke minst, hvordan de sier det de sier.

Jeg har alltid (i alle fall så lenge jeg kan huske), vært glad i språk og vært nysgjerrig på hvordan språket vi bruker påvirker folk rundt oss. De som kjenner meg godt har vel på noe tidspunkt fått høre at det er viktig å passe på preposisjonene sine. Det er nemlig forskjell på å gjøre noe med, mot eller for noen andre. Denne fornemmelsen for språk har blitt ytterligere forsterket gjennom dette studiet. Hvordan vi snakker til oss selv og hverandre påvirker hvordan vi tenker, og hvordan vi handler. Det kan høres ut som selvfølgeligheter, men samtidig er det alt annet enn enkelt. Selv jobber jeg fortsatt med å ta eierskap til språket gjennom å si «jeg» når det er meg og mine opplevelser jeg mener. For jeg finner en trygghet i det å kunne generalisere. Ved å bruke uttrykk som «man» og «du» gir jeg uttrykk for at det ikke bare er jeg som kjenner på ubehagelige følelser eller har sterke meninger. Samtidig er det også en trygghet i å kunne eie egne meninger, tanker og følelser. Å stå for at: «Ja, dette mener jeg. Det er dette jeg føler akkurat nå. Dette er min opplevelse av verden.»

Hodepine til besvær – og verdien av å kunne bidra i samfunnet

27. mai ble jeg sterkt berørt av et innlegg i NRK Kveldsnytt om migrenepasienters kamp for å få en relativt ny men svært effektiv medisin på blåresept. Alternativet er en månedlig personlig utgift på 5-10 000 kr alt etter hvor hardt man er rammet i utgangspunktet, eventuelt en rimeligere medisinering med dårligere effekt.

Som arbeidsgiver og kollega har jeg sett  på nært hold hvordan migrene rammer. Jeg har erfart de ekstreme forskjellene på gode og dårlige dager, og hvordan dette slår ut på helse, mestring, trivsel og selvfølelse, og dessuten på kapasitet, kreativitet og pågangsmot. Alt dette igjen påvirker, sett fra et arbeidsgiversynspunkt,  den totale arbeidsevnen, forutsigbarheten og leveringsdyktigheten. Siden Aimovig  kom på det norske markedet i fjor, har stabiliteten på disse områdene vært jevn og svært god hele veien, noe som i et samfunns- og arbeidshelseperspektiv gir en gevinst langt ut over den kostnaden som pr i dag påligger den enkelte pasient.

Selv har jeg en fortid som ansatt i bedriftshelsetjeneste. Lederen min hadde medisinsk bakgrunn, og han lærte meg mye. En gang spurte jeg ham direkte hvorfor han valgte bedriftshelseveien i stedet for en stilling som kommunelege. Han svarte som vanlig kjapt: «Fordi der fastlegen spør pasienten hvor syk han er, kan jeg spørre motsatt; Hvor frisk er du?»  For meg handler dette om verdisyn, og en grunnleggende respekt for menneskene vi møter. De aller fleste mennesker har et sterkt behov for å være bidragsyter i det samfunnet de er en del av, både opp mot familie, venner og lokalsamfunn, og også som arbeidstaker og kollega. Selvfølelse og identitet er tett knyttet opp mot det å gjøre en forskjell og være en ressurs for andre. Sett at du da har ei helseutfordring du enten er født med eller har blitt påført gjennom hendelser i livet, og som hindrer deg i å være den ressursen du selv ønsker? Og sett at det finnes en medisin som gjør det mulig likevel, men at prisen på denne er så høy at du kanskje blir tvunget til å takke nei? Hva gjør det med deg?

Jeg heier på aksjonsgruppa for Aimovig på blåresept, nettopp av denne grunnen, eller alle disse grunnene: Det er samfunnsøkonomisk. Det er bedriftsøkonomisk. Det er fysisk helsefremmende gjennom redusert smerte og færre fysiske belastninger. Det er mentalt helsefremmende gjennom økt mestring og aktiv samfunnsdeltakelse.  Og det handler om en håndterbar personlig økonomi.  At helseministeren antyder et svært nasjonalt beløp hvis man går inn på dette, handler nettopp om de mange migrenepasientene som gjennom denne ordningen vil kunne få god effekt av samme medisin, med påfølgende positive samfunnsmessige og personlige ringvirkninger.

Det går ikke an å la  være. Ikke for den og de det gjelder. Ikke for samfunnet. Og ikke for arbeidsplassene som blir berørt.NB: Dette innlegget er skrevet i samråd med mennesker jeg kjenner og som er berørt