Ensom i lederjobben?

Det er en vedtatt sannhet at det å være leder er en ensom jobb. Sammen med rettigheter og goder som ofte følger stillingen, følger det også med et tap. Tap av noen typer fellesskap, tilhørighet og det å være en av gjengen.

Arbeidsgivers styringsrett er ett av flere uttrykk for retten og plikten du som leder har til å skjære igjennom og fatte beslutninger. Det er jobben din å ta valg som påvirker andres arbeidshverdag, valg som noen setter pris på, og andre uttrykker misnøye med, og som du selv ikke alltid vet om vil være riktige. Periodevis vil du også sitte på informasjon du ikke har lov til, eller du selv vurderer det uklokt å dele, fram til du har fått en større oversikt over totalsituasjonen. Ikke rart at opplevelsen av ensomhet av og til banker på døra.

Jeg har fått lov til å følge noen ledere som fortrolig sparringparter over tid. De har benyttet meg hyppig i noen perioder og sporadisk i andre, men ett tema  har vært stadig tilbakevendende: Behovet for å teste egne tanker på en utenforstående før de går inn i endringsprosesser de vet vil bli krevende.
– Tenker jeg riktig? Er det noe jeg har oversett? Hvilke reaksjoner bør jeg være forberedt på? Hvorfor så jeg ikke dette komme?

En annen gjenganger i denne type samtaler handler om egen motivasjon og selvledelse. Drivkraften bak engasjementet i en lederstilling handler ofte om  sentrale grunnverdier hos den det gjelder, kombinert med et sterkt ønske om å gjøre en forskjell. Når grunnverdiene utfordres i samspill med andre, og resultatene lar vente på seg, kan det gjøre godt å ha en menneskelig ventil tilgjengelig, der man først kan lette på trykket innenfor taushetspliktens trygge rammer,  for så å diskutere mulige strategier for å forsere de motbakkene man vet det er vanskelig å komme utenom.

Låta You’ll never walk alone er for mange sterkt knyttet til Liverpool og Anfield, og forteller nettopp om fellesskap og tilhørighet, også når det blåser. Det er ikke alle ledere som kjenner seg igjen i dette bildet. Ikke sjelden har de opplevd kommentarer av typen «Såpass må du tåle i en lederjobb». Ja, å måtte stå alene kan til en viss grad styrke evnen til å stole på seg selv og stå støtt i krevende situasjoner,  men en vedvarende savn av tilhørighet og noen å drøfte fortrolige spørsmål med, kan også å være helsefarlig. Mange ledere dekker mye av behovet sitt med ulike former for ledernettverk, og større organisasjoner bygger gjerne tverrgående team for sine mellomledere, både for å styrke gjensidig  forståelse og kulturbygging på tvers av avdelinger, men også for å forebygge uheldige konsekvenser av ensomme lederjobber. Men ikke alle har den muligheten, eller de ønsker noen ganger et blikk utenfra på sin egen lederpraksis. Da kan en mentor eller ledercoach være løsningen.

Grunnleggende viktig hvis man ønsker å gå inn på en slik avtale med en mentor eller coach, er å starte med en forventningsavklaring. Hvorfor ønsker jeg å kjøpe denne tjenesten? Hva må være på plass for at jeg skal ha utbytte av samtalene? Hva ønsker jeg å oppnå, på kort eller lang sikt? Er jeg villig til å la meg utfordre underveis? Økt bevissthet og atferdsendring i den retningen man selv ønsker, handler ofte om hardt arbeid. Og den jobben må vi gjøre selv, uansett hvor gode hjelpere vi har.

Sola skinner ikke hver dag, ikke for noen

 

Et levende møte med Ethos, Logos, Patos og Kairos

Høres det helt gresk ut? Ja da er du på rett spor! Vel hjemme  sofaen, i en tilstand i krysningspunktet mellom høy og sliten, er hjernen fortsatt i aktiv sorteringsproses etter to intense dager på kurs i presentasjonsteknikk. Den bearbeider ny innsikt og setter samtidig sammen gammel kunnskap på nye måter.

«Alle historier bør inneholde elementer av ethos, logos, patos og kairos» sier kursholder Nils fra Talerlisten, og sammenligner prosessen fram mot en god miks og et vellykket resultat med vektingen av de ulike ingrediensene i en kakeoppskrift. «Fortsatt helt gresk» svarer du? Ja, nettopp!

Ordet etikk kommer fra det greske ordet ethos, som i denne sammenhengen kan oversettes til «troverdighet». Hvilken rett har du til å fortelle denne historien? Tror vi på det du sier? Vekker du tillit? Vet du hva du snakker om? Alle disse spørsmålene er knyttet til historiens og historiefortellerens troverdighet, og opplevd troverdighet er en grunnleggende forutsetning for å få med seg lytterne, leserne eller tilhørerne videre med på reisen. Jeg er akkurat ferdig med lydboka Else går til psykolog av Else Kåss Furuseth (Anbefales!) der hun blant annet stiller spørsmålstegn ved troverdigheten til kjendiser som blogger om rød-løper-angst, fordi hun tenker de tar for lett på angst-ordet, og tross alt har fikset ganske mye i livet sitt, siden de nå har kommet i nærkontakt med den røde løperen.

Logos har vi også tatt med fra Hellas og inn i det norske språket gjennom logikken, det faktabaserte eller rasjonelle. Hva har vi å fortelle som er faktabasert, reelt eller konkret? Visste du forresten at den greske filosofen Aristoteles (født 384 f. kr.), regnes som grunnleggeren av logikken, definert som  «læren om lovene og reglene som gjør tenkningen, resonneringen og argumentasjonen gyldig»? Kilde: Wikipedia.  Å dokumentere kunnskap er ofte viktig for å få med seg deler av forsamlingen, og det bygger også opp under troverdigheten i fortellingen din.

I «Else går til psykolog» får ordet «patetisk» stor plass, og blir gjenstand for mange interessante diskusjoner rundt hva som kan oppleves patetisk og hvorfor.  Selve ordet kommer fra patos og handler om følelser. Historier og egenopplevde episoder fortalt med innlevelse, vekker patos hos tilhørerne. De tar selv ansvar for å mane fram sine egne bilder, og finner personlige knagger å henge fortellingen din på.  Lukter, smaker, farger og lyder setter også minnene i sving, og minner og følelser henger svært tett sammen hos de aller fleste av oss.

Helt ærlig, jeg kjente både ethos, logos og patos før, mens kairos derimot, er et nytt og meningsfylt bekjentskap. I følge Store Norske Leksikon handler kairos «om det å «gripe øyeblikket» for å komme med rett ord til rett tid. Begrepet er særlig sentralt når det gjelder viktige politiske øyeblikk og taler.»  Hvem snakker du til? Hva kjennetegner deres situasjon i øyeblikket? Og er ditt budskap dagsaktuelt? For ikke lenge siden var jeg ute på oppdrag hos en kunde jeg ikke kjente, og der bestillingen hadde kommet via Fjellcoachen. Jeg spurte hvorfor de valgte nettopp meg, og svaret handlet om kairos (selv om jeg enda ikke hadde lært ordet): «Det siste innlegget ditt traff oss på et område vi står midt oppe i akkurat nå.» 

Nå står ingrediensene i rekke og rad på bordet, fire i tallet, og det er opp til deg, og til meg, å blande dem til vår personlige kakeoppskrift. Hvordan resultatet skal måles?

Mitt forslag er å følge den viktigste anbefaling av alle jeg fikk i løpet av disse to dagene: Husk at budskapet ikke skal nå ut, det skal nå inn!

Riktige rammer for et godt kurs

Gode kursopplevelser forsterkes av omgivelsene, og sammen gir de rom for refleksjon.

Har du trua?

Hvordan virker motgang og værskifte på deg? Blir du enda sikrere på hvor du skal,  bretter ermene opp og lener kroppen mot vinden, eller søker du ly, finner fram kakao, nistepakke og sitteunderlag og holder varmen der du er til de verste kastene er over? Hvis du ligner litt på meg, har du testet ut begge strategiene med vekslende hell i livet.

For noen ganger er kampvilje og det å beholde trua grunnleggende for å komme seg gjennom ruskeværet, og det eneste man får ut av å søke ly, er at føreforholdene utenfor blir enda mer krevende å forsere når matpakke og termos er tom.  Den innsikten alene forhindrer ikke at man blir både kald, sulten og sliten på vegen man kjemper seg fram på, men den kan bidra til at vi henter energi i bildet av et etterpå med helt andre rammevilkår, farger og muligheter, og dermed evner å fullføre marsjen.

Utpå vårparten sendte jeg ei oppmuntringsmelding til en bekjent jeg visste var underveis i sin viktigste marsj noensinne, og fikk følgende melding tilbake: «Tusen takk, vi har fått et  lite glimt av etterpå, og det er vakkert.» 

Svaret minte meg på noe viktig: Uansett hva vi vil, må eller skal for å komme oss videre i livet, på ett område eller det andre, er det viktig å ha trua. Trua på at dette er noe vi vil klare, og trua på at det blir bedre etterpå. Men hvor vi henter denne trua er individuelt  for hver enkelt av oss. Noen trekker veksler på egne erfaringer og  tidligere mestringsopplevelser, andre er mer avhengige av heiagjengen de har rundt seg, eller at de har flere enn seg selv å slåss for.  Uansett er selvinnsikt knyttet til hvor vi har vår egen personlige drivkraft, nyttig, siden det gir bedre tilgang på kraften når den trengs som mest.

Selv henter jeg trua nettopp gjennom å tegne framtidsbilder, jeg snakker om dem, og ser for meg hvordan livet blir etterpå, hører stemmer, opplever farger og kjenner på tilhørighet og fellesskapet med de jeg har gått hele eller deler av veien sammen med.

Som leder  er det viktig å dele disse bildene, siden de gir både kraft og retning, og gjennom det, også mening.  Å dele trua betyr ikke å underkjenne at dårlig vær og  steinete underlag blir en del av pakka,  men mer at framtidsbildet eller etterpå gjør vegen verdt å gå, også de dårlige partiene.

I mormor-rollen blir jeg ofte påmint viktigheten av å overføre denne innsikten til praktisk handling. Det er en krevende øvelse å ta med unger ut på tur når de ikke vet hvor de skal, hvor langt vi skal gå eller når vi skal ha første pause, de søte små er gjerne slitne etter 100 meter og etterspør kjekspakka de så ble pakket ned i sekken. Men i det målet er kjent og oppleves attraktivt, er de samme barnestøvlene i stand til å spise kilometer etter kilometer uten protester, og ungene drar fornøyde hjem med nye erfaringer knyttet både til fellesopplevelser og egen mestring.

Noen ganger er det vanskelig å hente opp framtidsbilder som fungerer, de kan ha elementer i seg som vekker motstand, eller de framstår tåkete og  vanskelige å finne ut av. Og noen ganger når vi deler dem, kommer omgivelsene inn fra siden med velmente korrigeringer, slik at vårt eget bilde framstår med mattere farger og i mindre format når de har bidratt med sitt.  Det er ikke alle innspill vi trenger ta imot.  Selv om intensjonene er gode, og de vil spare oss for skuffelser underveis, er budskapet mitt klokkeklart: Ta ikke fra meg trua! Det er den jeg styrer etter, og det er der jeg henter energi til å leve med motbakker, krappe svinger og dårlig merking. Tross alt tilbringer vi lenger tid langs vegen enn ved målet, og det er på vegen trua gjør nytte for seg.

«I rörelse» av Karin Boye:

Den mätta dagen, den är aldrig störst
Den bästa dagen är en dag av tørst

Nog fins det mål och mening i vår färd
Men det er vägen som är mödan värd

Det bästa målet ar en nattlång rast
där elden tänds och brödet bryts i hast

Bryt upp, bryt upp, den nya dagen gryr!
oändligt är vårt nya äventyr!

Hvordan møter du kritikk på arbeidsplassen?

Nettstedet Dagens Perspektiv gir meg jevnlig påfyll og er en kilde til viktige refleksjoner, og i dag kastet jeg meg over overskriften Nytteløst å snakke med truede ledere som er redd for å miste makt. Som leder er en av mine største varsellamper den som belyser hva som skjer med meg selv og min egen atferd i pressede situasjoner. For de oppstår. Garantert. Hvordan reagerer jeg? Går jeg i forsvar, eventuelt til motangrep? Søker jeg dekning? Eller lytter jeg for å forstå hva som egentlig skjer, hvor jeg har tråkket feil og hvilke muligheter som ligger til rette for å få skuta på rett kjøl igjen?

Allerede som ung samfunnsfagstudent ble jeg fascinert av pensumlitteratur av typen Oligarkiets jernlov, og alle mekanismer som gjør at det å beholde makten blir viktigere for ledere enn å ivareta helhet og gode prosesser. Når og hvorfor mister vi gangsynet og begynner å fremme egne behov foran fellesskapets beste?

Artikkelforfatteren i Dagens Perspektiv hevder at dette har med trygghet å gjøre, og jeg er ikke uenig. Hun skriver: «Lederne som mener at posisjonen deres er truet, vurderer kompetansenivået til sine medarbeidere vesentlig lavere enn trygge ledere.» 

Så lenge lederposisjon er et kriterium for egen mestringsopplevelse og status, vil utfordringer og kritiske spørsmål kunne oppleves truende, litt som i dyrenes verden der alfahannens posisjon er basert på andres bidrag og underdanighet. Problemet er bare at dagens samfunnsstruktur og oppgaveløsning krever en mye større grad av tverrfaglighet og samhandling enn før. De som velger ikke å lytte til sine medarbeidere, mister verdifull informasjon, noe som igjen går ut over kvalitet og sluttresultat.

Hvorfor blir det slik? Kanskje det er på tide å utfordre  selve maktbegrepet og utvide det til å omfatte mer enn den tradisjonelle funksjonen som konge på haugen? Slik jeg ser det kan  makt  like gjerne defineres som evnen til å skape samhandling, fange opp det usagte og lese komplekse situasjonsbilder.  Evnen til å spille folk gode og dra veksler på summen av ressurser og innsikt en organisasjon eller et nettverk har å by på. De som sitter på disse egenskapene har nemlig  en betydelig makt, makten til å skape både store forandringer og gode resultat.

Men for å komme dit er det viktig ikke bare å tåle motstand, men også å ha trygghet nok i seg selv til virkelig å verdsette den og de gode intensjonene som gjerne ligger bak kritiske spørsmål.  Ja, vi trenger de som går foran og baner vei, men like viktige er de som setter bremsene på og spør: Hvorfor prioriterer vi slik? Hva hvis det ikke er riktig? Vet vi  egentlig nok til å sette i gang dette prosjektet?  Har vi gjort en tilstrekkelig risikovurdering? Organisasjoner som mangler, knebler eller undervurderer mennesker som stiller denne type spørsmål,  vil kunne oppnå resultater på kort sikt, men i et lengre løp er sannsynligheten stor for at grunnmuren slår sprekker. De interne kritikerne våre er verken dumme eller inkompetente, mest sannsynlig setter de kvalitetssikring på dagsorden, ikke for å ødelegge eller skade, men for å sikre og forbedre.  Å innse dette, er kanskje en av de viktigste rollene en leder har, men da er det viktig at lederstøtten hun eller han får,  løfter en lederrolle som fremmer samhandling, informasjonsflyt og verdsetting av summen av de ressursene organisasjonen har tilgang på.  Å være leder innebærer å være i læring. Hver dag. Ydmykhet og læring er også makt, makt til å bidra til vekst og utvikling. For alle.

Hvor lenge er det ok å være sint?

Det hender jeg møter sinte mennesker, lytter til historiene deres og tenker at det bra, faktisk sunt at du er sint nå, for det du har opplevd, henger ikke på greip. Opplevelsen som utløser aggresjonen er da ofte ferskvare, eller handler om gjentakende overtramp over tid. Ferskt sinne er ren energi, og gir oss kraft til å reparere det gjerdet noen andre har tråkket ned, eller porten de har sparket opp. Opplevd sinne gir oss styrke til å sette ord på egne grenser, eller at skyllebøtta vi fikk akkurat nå var total skivebom og burde vært rettet et helt annet sted.

Men hva hvis vi ikke har noen å rette sinnet mot? Enten fordi den eller de vi er sint på ikke lenger er i livet vårt, de kan ha forlatt oss på en måte eller en annen, eller vi kan ha en slik relasjon til vedkommende at vi vet at å uttrykke dette sinnet direkte tilbake, vil gjøre vondt verre.  Da sitter vi igjen med en ubendig kraft og ingen skyteskive, og for mange er det akkurat der problemet starter. Hvis vi lar denne kraften eksplodere innover (implodere) i stedet for ut, kan den utløse alt fra kroppslig smerte til skamfølelse, dårlig selvbilde og/eller bitterhet.

Der en sunn utblåsning kan rense lufta og gjøre at personene det gjelder får lagt opplevelsen bak seg, vil en implosjon lage skader det tar tid å hele, og på sikt resultere i ulike former for destruktiv atferd. Hvis et ferskt sinne er sunt som et sår med friske, rene kutt, er gammelt sinne gjerne både taggete og betent, og kan i ekstreme tilfelle også overføres som hat og bitterhet fra en generasjon til neste.

Livet er ikke slik det var eller burde ha vært, livet er slik det er. Uansett hva du har opplevd, er det ikke ok å gå sint gjennom resten av livet, ikke for deg selv og ikke for de du har rundt deg. I en slik situasjon er selvinnsikt den viktigste ressursen av alle, for eksempel gjennom  å uttrykke: «Ja jeg vet, og jeg liker det ikke, men vet ikke hva jeg kan gjøre med det.» De gangene jeg har hatt tillit nok i en relasjon til å utfordre folk på sin egen atferd og sinnemestring i grenseland mot bitterhet, har de takket for utfordringen og bekreftet at de er i faresonen for å bli bitre, men at de ikke evner bryte dette mønsteret alene. Lisa Aisiato har fanget signalene godt i Snokeboka, der hun beskriver flyvertinne Brita «som går og smiler hele dagen. Om morgenen våkner dragen som hun ellers har i magen.» 

Det finnes et godt utbygd hjelpeapparat for folk som ønsker bistand til denne type utfordringer, både innen helsevesenet og hos private aktører med relevant fagbakgrunn. Det er klokt å ta kontakt før en tilstand av destruktiv sinnemestring  setter seg for hardt fast og tar for stor plass i livet, en relativt fersk «implosjonsskade» er enklere å behandle enn et mønster man har hardtråkket over år.

Mer om samme tema:

Bitterhet som livsstil

Har du også en drage i magen? 

 

Alt kan repareres?

Jeg jobber med folk, snakker med folk og lytter til folk så å si hver dag, og gjennom det får jeg tilgang på de utroligste historier knyttet til å bli oversett, glemt eller rett og slett provosert som kunde eller mulig kjøper i ulike situasjoner. Det jeg også legger merke til, er at dette er attraktive historier å dele videre både verbalt og viralt. Og i  neste runde, når en spesielt fin opplevelse løftes opp, vil det derfor alltid være  andre som kan svare: «Det er vel ikke så bra heller, noen jeg kjenner opplevde nemlig å…..»  

Et problem med slike omtaler er at det ikke følger en «best før» dato med dem, og de kan leve sitt eget liv lenge etter at en eventuell feil er rettet opp, og bedriften som leverte tjenesten eller opplevelsen har jobbet systematisk med kvalitetssikring for framtida.

Alt kan ikke repareres. Men mye kan forebygges, og et gryende dårlig rykte kan rykkes opp ved roten der og da, før det går viralt. Det forutsetter at:
– vi fanger opp situasjonen tidsnok
– vi forstår hva som er viktig for denne kunden
– vi har handlingsrom og mot til å endre rammene rundt kundeopplevelsen.

For noen år siden var jeg på familietur til Italia for en spesiell anledning. Restauranten vi havnet på var valgt ut med omhu av noen som hadde vært der før, men denne dagen var det ingenting som fungerte. Lokalet var fullt  og kraftig underbemannet. Kelnerne sprang mens svetten piplet, og sultne nordboere hadde for lengst spist opp forretten (som riktignok var god) før drikke  av noe slag kom på bordet. Da hovedretten dukket opp ei ganske så god stund seinere, løftet svogeren min opp pepperkverna  og vred om én gang før hele bunnen falt ut og tallerkenen ble krydret med et solid peppertårn. Vi var ikke mindre sultne nå , og tålmodigheten var under press.  Det ble kelneren som reddet kvelden. Da han så peppertårnet og tok inn stemningen ved bordet, sluttet han å springe, brast ut latter, tok svogeren min i hånda og utbrøt: «You made my day!!» Svoger fikk ny mat, middagen smakte nydelig, og resten av kvelden ble vi sett, fulgt opp og servert etter alle kunstens regler. Mette, fornøyde og lattermilde forlot et følge på sju personer restauranten nærmere midnatt, klare for å fortelle historien videre, ikke om et underbemannet serveringssted med dårlige rutiner, men om en helt fantastisk kelner.

Gode kundeopplevelser er grunnleggende viktig for å overleve i en stadig mer krevende  konkurransesituasjon,  der mange av kundene våre både er bevisst egne behov, samtidig som de har bred erfaring og et godt sammenligningsgrunnlag. Derfor må vi hele tiden jobbe med å forstå kundene våre og hva de har behov for, og vi må bygge rutiner, systemer og informasjonsflyt som gjør oss i stand til å møte dem der de er. Men uansett hvor gode vi blir, så kan det glippe. Da er det én ting som gjelder: Sørg for at den personen som står i akkurat det kundemøtet, er trygg på handlingsrommet som gjør det mulig å by på seg selv, og gjøre det som kjennes riktig ut der og da. Ofte er det ikke mer som skal til før han eller hun har skaffet virksomheten en ny ambassadør,  som aktivt framsnakker oss videre.

Italia

Jeg hadde jo laget en sti!

Tilfeldigheter og en god samtale denne uka manet fram minner om møter på nittitallet med psykolog Lise Valla.  Første gang jeg traff henne, var som deltaker på et av hennes selvutviklingskurs, der hun hadde hentet inspirasjon fra boka Kvinner som løper med ulver.  Hun delte raust av egne erfaringer, og fortalte hvordan hun som småbarnsmor hentet unger i barnehagen, sparket parkdresser, skitne støvler og sekker til side i gangen og slapp seg ned i sofaen med ei god bok mens hun hentet energi til matlagingen. Da tok en av deltakerne ordet og spurte: «Men tenk om det kom noen??»  Svaret fra Lise kom kjapt og muntert tilbake: «Hva så? Jeg hadde jo laget en sti!»

Lise Valla ble bare 61 år. Men i løpet av hennes yrkesaktive år utfordret hun mange menneskers demoner av typen «Hva vil folk si?» og «Tenk om jeg ikke er bra nok?» Med tydelighet, varme og omsorg i en ganske så rampete innpakning ga hun meg og mange andre verktøy til å ta tilbake definisjonsmakten over eget liv, og ikke minst over hvilke skalaer det er rimelig å benytte når egen innsats og verdi skal vurderes. For som hun selv sa: «Om noen kaller meg  klin gæærn eller sprø er det helt greit,  for det er normalt å være gal i vår familie. Men hvis du våger å antyde at jeg er uintelligent, da sier jeg fra!»

De aller fleste mennesker lever med selvpålagte begrensninger,  ut fra en forståelse formet av oppvekst, erfaringer og tankesett rund hva som er innenfor og utenfor ulike sosiale rammer og normalbegreper. Disse begrensningene legger bånd på ressurser og mulighetsrom, og gjør at både vi selv  og omgivelsene våre går glipp av  uforløst potensial på ulike områder. Jeg heier på viktige rollemodeller som Lise Valla, personer som rak i ryggen går foran, nettopp ved å lage en passe bred sti og tenke at det er bra nok. Hun visste at hennes ressurser heller skulle brukes til å se enkeltindividet, og at den kreative, sunne galskapen hennes var til inspirasjon for mennesker som trengte utfordre seg selv, sine rammer og både ytre og selvpålagte begrensninger.

Til alle oss som lærer av våre rollemodeller: I neste runde er det vår tur til å lage en sti og fortelle om det, slik at vi på vårt vis kan være inspirasjon for de som kommer etter.