Du kan ikke ikke be om hjelp

Gjennom kurs og samtaler treffer jeg jevnlig ulike ledere og mellomledere, noen ferske i rollen og andre med både lang og bred erfaring. Ofte kommer vi inn på det store spørsmålet: Hva slags leder ønsker jeg å være, og klarer jeg å leve opp til det? De aller fleste av oss har opplevd ulike ledere, gjort oss noen erfaringer, og reflektert rundt hvordan disse menneskene har påvirket vårt syn på lederskap. Disse tankene vil i neste runde forme vårt eget bilde av den ultimate lederen, rollemodellen vi ønsker å strekke oss etter.

Selv fikk jeg lederansvar og lederoppgaver servert på et fat allerede som 30 åring, og ser i ettertid at jeg ble blendet av tilliten jeg ble vist gjennom dette ansvaret. Gjennom noen heftige år preget av turbulente omgivelser, stort arbeidspress og og noen uheldige erfaringer med dårlige rollemodeller, og alt dette kombinert med en krevende livssituasjon, lærte jeg meg mer om hva slags leder jeg absolutt IKKE ville være, enn om hvilket lederpotensial som kunne finnes i meg i en mer stabil arbeidshverdag. Slik ble jeg vaksinert for lederansvar i yrkeslivet og holdt meg unna i 15-20 år derfra.

i 2014 fikk jeg spørsmålet igjen, nå om jeg kunne ta på meg lederansvaret på den arbeidsplassen jeg hadde jobbet de siste tre årene? Varsellamper utløst av gamle minner dukket som vanlig opp, men fra den mentale verktøykassa jeg møysommelig hadde bygd videre på de siste årene, hentet jeg opp ett åpent spørsmål til meg selv:  «Hva er annerledes denne gangen?»  Svarene kom som perler på en snor: Mer erfaring, godt arbeidsmiljø, rause og flinke folk rundt meg, meningsfylt innhold, stabil livssituasjon osv osv.  Så jeg takket ja.

Neste spørsmål fra verktøykassa: «Hva slags leder ønsker jeg å være?»  Her var jeg innom mange tanker knyttet til frihet under ansvar, læring, utvikling, kollektive mål og mye annet, og valgte til slutt ut  én setning jeg tok med meg videre inn i det første møtet det var mitt ansvar å lede:  «Det er bare én ting det ikke er lov til her på huset, og det er å ikke be om hjelp når du trenger det!» Erfaring hadde lært meg at de prosjektene vi jobbet aller best på, var der vi trakk veksler på hverandres kunnskap og erfaringer, og luket bort alle spirer til solo-løp før disse rakk å slå rot.

Det er lenge siden jeg har løftet opp setningen nå, men den har vært styrende for mye vi har fått til etterpå også. Når det ikke har gått fullt så bra, har det gjerne handlet om at vår regel nummer 1 har fått for liten oppmerksomhet i en hektisk hverdag der det kan oppleves ubehagelig å bry andre som også er travle.

Hva hindrer oss i å be om hjelp? Det begynner tidlig, fra toåringen som vil «klare søl» til skolehverdagen og andre ytre påvirkninger som verdsetter individuelle prestasjoner og konkurranse minst like mye som kollektive resultat.  For noen er det vinnerinstinktet som hindrer dem i å trekke veksler på omgivelsene og måtte dele æren for et godt resultat, men det kan like gjerne handle om redsel for å tape ansikt hvis andre ser det du ikke får til. Andre igjen er redd for å belaste og være til bry.  Å jobbe med en mestringskultur som fokuserer på å heve nivået gjennom å spille hverandre gode, er hardt arbeid, og vi kommer ikke unna å jobbe med tilliten til hverandres gode vilje, herunder det å by på egen sårbarhet. Og det vi må øve på da, er å be om hjelp når vi trenger det. Vi må også øve på å sette egne individuelle behov til side når andre ber oss om denne hjelpen. Først da vil vi oppnå synergieffekter som på sikt  både vil heve den kollektive prestasjonen, og også styrke trivsel, samhold og opplevd tilhørighet. Vi kan ikke ikke be om hjelp. De gangene jeg klarer å være en leder som stimulerer til denne forståelsen, har jeg det bra med meg selv i lederrollen.Vi må så før vi kan høste

Omgitt av gull – hvis vi velger å se det

Min kjære kollega Linda Merkesdal skriver igjen, denne gangen et drivende godt innlegg om verdien av forskjellighet. Linda er rådgiver, coach, Everything DiSC instruktør, utmarksforvalter OG bonde:
………….
I et ku-fjøs har du to mulige varianter, båsfjøs eller løsdrift. I et båsfjøs kommer Dagros inn og settes på en fast plass hvor hun står bundet store deler av året, hun har tilgang til mat og vann og blir melket flere ganger daglig. Hun kan ikke velge selv hvem hun står ved siden av, eller hvilken bås hun får.

I et løsdriftsfjøs kan Dagros velge selv hvor hun vil spise, ligge og hvem hun vil omgås. Likevel viser det seg at hun ofte spiser på samme plassen, ligger i samme liggebås og omgås de samme ku-venninnene sine. Hvis Gullros plutselig har lagt seg i HENNES bås, kan hun fort bli stresset. Hun legger seg i en annen bås, men finner ikke nødvendigvis den samme roen der.

Gullros er av den typen som ikke bryr seg om hvor hun ligger, og vet sannsynligvis ikke at Dagros blir stresset av at hun har tatt plassen hennes. Gullros opplever stress hvis hun må stå i kø ved melkeroboten, så hun passer på så godt hun kan å gå dit når det ikke er noen andre der. Felles for Gullros og Dagros er at når de er stresset produserer de mindre melk, ytelsen og trivselen går ned.

Verdien i ethvert selskap ligger i humankapitalen. Derfor er det også viktig å investere i gode verktøy for å ivareta alle medarbeidere. Dine omgivelser er ditt speilbilde på hvordan du påvirker de rundt deg. Gullros kunne for eksempel tatt innover seg at Dagros har en fast liggeplass, hvis hun legger seg der påvirker dette Dagros negativt. Da ville hun enkelt kunne legge seg et annet sted, og Dagros ville fått en mindre stressende hverdag. Hvis de hadde kunnet snakke om dette og opparbeidet en forståelse og gjensidig respekt ville det vært enkelt å fikse og ytelsen ville gått opp for Dagros med en gang. De har forskjellige komfortsoner de to. Likevel er det liten tvil om at løsdrift er det beste alternativet for Dagros og Gullros, da kan de velge selv, men hvis de i tillegg har en god kommunikasjon vil ytelsen opprettholdes og styrkes.
Enhver bonde vet at kuer får faste vaner og preferanser og opplever stress når de må ut av komfortsonen. Slik er det med oss mennesker også. I fjor høst ble det mye oppstyr rundt boka «omgitt av idioter», hvor folk opplevde å bli satt i bås. Når vi i Rådhuset Vingelen jobber med mennesker foretrekker vi løsdrift. For å kartlegge komfortsoner og folks forskjellighet bruker vi et spørreskjema som ved første øyekast ser ut til å sette folk i bås. Og brukt feil, kan den fort gjøre akkurat det. Vi bruker det som et kart for å finne forskjeller mellom medarbeiderne og hvordan vi nøytralt og konstruktivt kan snakke om disse forskjellene, slik Dagros og Gullros burde gjort, for å minimere energityver, og på den måten øke ytelsen og trivselen og av og til utvide komfortsonen.

Ofte er det små detaljer som tapper oss for krefter og energi og påvirker vår egen ytelse. Noe koster oss rett og slett mer innsats å få gjennomført. En adferdsanalyse kan hjelpe alle til å bli mer bevisst, både på oss selv og hvordan vi virker på andre. Hvis du og jeg skal jobbe godt sammen på samme team trenger vi å vite om hverandres styrker og energitappere. Da vil vi kunne utfylle hverandre bedre. Det finnes ikke noen fasit på adferd, men det finnes ofte en nøkkel til godt samarbeid og det er denne vi ofte finner når vi kobles på et team for å hjelpe dem til å samarbeide bedre.
Ingen er like

Respekt i vår tid – om jernteppe på mikro- og makronivå

Inne i meg et sted bor ei lita Pippi, et småfregnete fyrverkeri som spretter fram når jeg minst venter det, rister løs de viltre flettene sine og roper ut: «Dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert!»  Problemet er at jeg ikke helt klarer å holde styr på henne. Noen ganger kjenner jeg på en nær kontakt og et helt ekstraordinært fellesskap med min egen lille Pippi, men i neste øyeblikk fyker hun videre og er ute av syne.  Tilbake står jeg, alene og tvilrådig. Hva var det jeg sa at jeg kunne, sa jeg??

Pippi var innom i sommer og hvisket meg i øret at jeg burde snakke mer for forsamlinger og kanskje melde meg på ei liste over folk som kan bestilles til slikt. Som sagt så gjort (vi har ikke stor betenkningstid, Pippi og jeg når vi er sammen) og plutselig fikk jeg en invitasjon til å presentere meg i slutten av august.  Siden den dagen har Pippi vært på reise, og har trolig et lengre ferieopphold hos faren sin på Kurrekurreduttøya, et sted totalt uten dekning eller annen forbindelse, mens min dag nærmer seg faretruende her nord. Selv vet jeg ikke om jeg klarer dette alene, egentlig lurer jeg på om jeg har noe å formidle i det hele tatt.  Jernteppe på mikronivå. Eller Pippi-ferie.

«Du må snakke om noe du virkelig tror på» sier en klok bekjent til meg, og jeg nikker smilende mens hun fortsetter: «Det må være ekte».  Jeg slår nesten helt sikkert fast at jeg vil snakke om respekt og får til svar at «Ja det var jo et konkret og oversiktlig tema..». Kurrekurreduttøya har aldri vært fjernere. Men så fortsetter hun: «Mener du respekt i vår tid?» JA. Det vil jeg!

Jeg vil snakke om den grunnleggende respekten mellom mennesker, den som forebygger konflikter i hverdagen, overgrep mot individer og grupper, krig og gjeninnføring av jernteppe på makronivå. Mellom øst og vest, og trolig snart også mellom nord og sør. Broren min var innom i helga, og vi kom inn på at det i år er 50 år siden Woodstock. Han påpekte at politikk da og politikk nå har det til felles at det mer enn noen gang er viktig å heve stemmen og stå for noe.  Som en motvekt til polariserende retorikk og enkle, men farlige budskap.

Respekt for en motpart, enten det er i politikk, i en familie- eller jobbrelasjon, handler om noen spilleregler og grunnsorteringer som alle er konfliktdempende:

  1. Vis respekt for andres modell av verden. Vi ser alle en sak fra vår egen vinkel, krydret med  det vi har av erfaring, kunnskap, følelser og ytre påvirkning. Den virkeligheten er vår egen og ingen andres. Det betyr også at andres modell av verden aldri vil være helt lik vår egen. Lytt og la deg overraske!
  2. Å re-spektere betyr å se en gang til. Gjennom coachutdanningen har jeg lært at bak enhver atferd finnes en positiv intensjon. Hvilke verdier styrer motparten etter? Er det et potensial eller noen fellesnevnere å ta tak i?
  3. Tell til tre.  Bruk S.T.O.P. regelen.  Å tweetre eder og galle på impuls og som maktmiddel kan i verste fall true verdensfreden.
  4. Snakk for deg selv,  beskriv hva situasjonen gjør med deg og hva du ønsker. Å fortelle andre hvordan de føler og tenker, og hvilke verdier de navigerer etter, vil derimot fungere som både bensin og ved på bålet i de fleste konfliktsituasjoner.

Respekt for andre mennesker handler om å anerkjenne behov selv om vi ikke deler dem, lytte til andres historier for å forstå bedre, og formidle uenighet som et naturlig utgangspunkt for drøfting.   Kanskje kan utveksling av ulike vinkler gi et bedre resultat enn noen av oss hadde klart alene.

Det beste stedet å starte, slik jeg ser det, er med å luke bort  ugress (også kalt generaliseringer) i vårt eget språk: «Du hører aldri på meg!» eller  «Alltid skal du…»  «Slike folk er…» Fortsett  samtidig å sette ord på egne verdier, behov og ønsker. Den dagen vi slutter å tro på et menneskes evne til å justere kursen og tilpasse atferd, da har også respekten forsvunnet ut samme vei. Dette vil jeg snakke om. Jeg vil slåss for en verden uten jerntepper. I en slik verden er det  tryggere å klare seg på egenhånd mens Pippi er på ferie.

Dere skal ikke snakke om tull, dere skal snakke om meg!

I barndommen hørte jeg flere ganger historien om ei jente som grunnet sykdom fikk mye ekstra oppmerksomhet og omsorg. Vekkeren kom en gang foreldrene hadde besøk. Stemningen var god og praten gikk lett om løst og fast fram til jenta kastet seg ned på gulvet og ropte: «Dere skal ikke snakke om tull, dere skal snakke om meg!»

Jeg kjente ikke jenta, men budskapet var klart og ble brukt forebyggende i oppdragelsen jeg selv fikk: Ja du er viktig, men livsoppgaven din handler også om å fungere og bidra inn i en større sammenheng, enten det er familie, vennskap, skole, jobb eller samfunn.  Du må evne å balansere egne behov opp mot det du ser at andre trenger. For disse foreldrene var det garantert godt med et avbrekk fra det stadig tilbakevendende sykdomsfokuset, ei kort stund der latteren satt løst og tankene fikk ny næring.

Jenta har blitt med meg videre, som et bilde på atferd jeg iblant møter. Noen ganger tenker jeg  at der, der er du igjen, du har bare blitt voksen. Ihvertfall utenpå. Det kan være i møter der enkeltpersoner melder seg ut så snart et tema ikke kan relateres til dem direkte, eller i prosesser der noen nekter å forholde seg til helhet og sammenhenger, og konsekvent snakker om seg og sitt.

Årsakene kan være mange, fra sunn selvoppholdelsesdrift til usikkerhet, en presset situasjon eller elementer av personlighetsforstyrrelser der evnen til å ta inn omgivelsene blir redusert.  I tillegg har eget eksponeringsbehov større sosial aksept enn før, og grenseoppgangen mellom jobb og privatliv er mer diffus.

Dysfunksjonell teamatferd, eller sololøp innad i teamet oppleves vanskelig å håndtere for mange ledere. De ser og tenker at her går vi glipp av både viktig samspill og god framdrift, samtidig som de mangler verktøy for å endre situasjonen.  Eller de er redd for å gå fra vondt til verre hvis de begynner å grave i denne materien.

Jeg tenker det er viktig å kommunisere forventninger til hele teamet. Hva er et godt team for deg? Hvilke spilleregler er det viktig å følge?  Har vi felles mål her? Hvilket gjensidig ansvar har vi i  forhold til å drive hverandre framover? Opplever folk både å bli ivaretatt og å få nok faglige utfordringer?

I boka The Five Dysfunctions of a Team av Patrick Lencioni følger vi en leder som overtar et team som spriker i alle retninger. Steg for steg bygger hun teamet opp igjen gjennom tillitsbygging, heftige diskusjoner, forpliktelse rundt utfallet, og gjensidig ansvarliggjøring. Ja, det blir noe avskalling underveis, men ikke der hun hadde trodd på forhånd. Det er nemlig forskjell på han som melder seg ut fordi han vil dypdykke i sitt område før han er trygg på hva han har å bidra med, og henne som har behov for å skinne så kraftig at kollegene kommer i skyggen.

En tilleggsdimensjon som vi i blant må forholde oss til, er de tilfellene der folk faktisk ikke gjør jobben sin, eller ikke kan eller vil tilpasse seg spilleregler for hvordan man oppfører seg på arbeidsplassen.  Også her er det grunnleggende viktig å kommunisere forventninger og spilleregler på en slik måte at den ansatte får mulighet til å endre atferd og by på en bedre versjon av seg selv.  Kanskje kommer det fram at han eller hun  trenger faglig bistand for å bearbeide forhold som er til hinder for å gjøre en god  jobb, fordi fokuset er et annet sted. Veien videre herfra rommer både solskinnshistorier og  nye nederlag, men det å på klokest mulig måte å ta tak i utfordringene som dukker opp, er en lederjobb som ikke kan velges bort. «Nå skal vi ikke snakke om tull, nå skal vi snakke om deg». 

 

Barn, foreldre og besteforeldre, ferieforventninger og roller

Har akkurat lest meg gjennom Mommo og moffa på egotripp av «utslitt trebarnsmor» i  NRK Ytring, og ikke minst de ulike  vinklingene i kommentarfeltet. Dagen etter publiserte NRK artikkelen Forskning slår tilbake. Den viser til stort engasjement hos dagens besteforeldre i forhold til å følge opp barnebarn.

Det som fascinerer meg mest, både i den opprinnelige artikkelen og i med- og motytringene i kommentarfeltet, er fasiten folk sitter på i forhold til andre menneskers motivasjon, kapasitet og prioriteringer. De vet så inderlig vel hva som er feil og hva som er riktig, og hevder at egoisme og selvrealisering er styrende i begge retninger.  Selv tror jeg at bildet er mye mer sammensatt.

Grunnpillaren i all god kommunikasjon er tillit til hverandres gode vilje, også når «motparten» prioriterer annerledes enn vi kunne ønske oss. Årsaken til sprikende behov og ulike valg kan like gjerne være knyttet til fysisk eller mental helse, kapasitet, misforståelser, usikkerhet, andre familiemedlemmer som trenger sitt, som til ren egoisme.  Vi kan tro og anta hva som er førende for andre menneskers valg, men de selv er de eneste som kjenner sine egen drivkraft.

Jeg tror også det er viktig å skille mellom ønsker, forventninger og behov. Vi kan ønske oss mer samvær eller avlastning, og vi kan ha klare forventninger til foreldre- og besteforeldrerollen. Det reelle behovet kan på den ene siden forsterkes av nettopp ønsker og forventninger, på den andre siden kan det reguleres gjennom egne prioriteringer og hvor vi legger lista på hva som skal være en god ferieopplevelse for oss selv og ungene, og rett og slett gjøre det beste ut av situasjonen som den er.

Et annet spørsmål er om foreldre/besteforeldre er gjort kjent med dine ønsker, forventninger og behov? Jeg kjenner flere i min egen generasjon som er usikker på egen rolle i forhold til egne barn og barnebarn. De ønsker mer samvær men vil ikke trenge seg på, eller vet ikke helt hva som vil være riktig å gjøre.  Tilbakeholdenhet kan med andre ord være et tegn på at det er på tide å jobbe mer (på begge sider) med tilliten til hverandres gode vilje gjennom året, mer enn at (beste-)foreldrene er på ego-trip når sommeren kommer.  Åpne spørsmål om hva man kan få til sammen er en god start.

Barn er, i likhet med voksne, selvstendige individer med ulik atferd og forskjellige behov. Ikke alle besteforeldre har helse eller kapasitet til å dekke alle disse behovene på en gang, og over lengre tid. Kanskje er det lettere å by på seg selv hvis man kan ha besøk av én og én og over en kortere periode?  Så kan foreldrene også lettere tilpasse opplegget hjemme til den eller de som er igjen? Alle barn har behov for å bi sett som det individet det er, og stressnivå og forventningspress dempes i begge leire.

Selv er jeg så heldig at jeg får energi av de små når de er på besøk, nettopp fordi de både tvinger meg  ut av jobbfokus, ut i naturen og inn i bøkenes verden. Men de og foreldrene må også tåle at jeg ikke alltid mestrer mormorrollen like godt, jeg kan bli både sliten og oppfarende innimellom. Fordi jeg er et helt alminnelig menneske.

Den viktigste forventningen å utfordre er kanskje at livet skal være perfekt avstemt sommeren igjennom. Livet er slik det er, og den største mestringen av alle er å tåle nettopp det.

Ittno knussel

Jeg befinner meg på Helgøya, ikke langt fra garden Svennerud, og en kveld denne uka kom jeg til å tenke på historien om Marte Svennerud (av Barbra Ring, og ikke Alf Prøysen som flere tror), den barnløse og godt bemidlede landhandlersken som overtok ansvaret for en stor søskenflokk som hadde mistet først far og så mor.  «Ittno knussel. Je tæk ælle sju.» Historien er fra 1909, men er på mange måter dagsaktuell.

Jeg liker spesielt godt innledningen: «Rik og barnlaus satt Marte Svennerud, landhandlersken, på Svennerud gård og holdt bygdas tøyler i si hand.
Kunne folk betale, inndrev Marte Svennerud ubarmhjertig like til siste øre. Kunne de ikke betale, slo hun en strek over hele regnskapet. «Itte no knussel,» sa Marte Svennerud.»
Denne grunninnstillingen utgjør hovedbudskapet i  fortellingen, og sier noe om respekt for individet uansett rammer og  forutsetninger.  Vi er født forskjellige, med ulik startkapital både materielt,  personlig og samfunnsmessig, og  i tillegg tar vi både kloke og mindre kloke valg underveis. Men er vi riktig heldige, møter vi ei Marte Svennerud eller to på veien, som sparker oss bak når vi virkelig trenger det og byr på rom og raushet der det er nødvendig.

Andre ganger er det vi selv som har posisjonen til Marte, den som har makt til å si ja eller nei, gi folk en ny mulighet eller sette hardt mot hardt. Det er en krevende oppgave, ikke minst fordi makt fort kan appellere til andre og mindre attraktive sider i  oss selv.  De  virkelig stygge sakene knyttet til maktmisbruk får heldigvis medieoppmerksomhet og strafferettslige konsekvenser, slik vi har sett både med en profilert idrettstrener og en tidligere fylkesmann denne våren.  Men hverdagsmakten snakker vi ikke så ofte om. Den makten som vi alle besitter i gitte situasjoner til å påvirke andre menneskers videre utvikling. Hvordan bruker vi den? Er oppmerksomheten rettet mot egne behov, inkludert tid og kapasitet, eller tar vi oss tid til virkelig å se den det gjelder, og reflektere rundt hva som vil være et klokt valg her og nå? Evner vi å glede oss over andres gjennombrudd, og  er vi uredde nok til å gi de tilbakemeldingene som kan gjøre en viktig forskjell framover for mottakeren? Jeg var med i oppstarten av et rekrutteringsbyrå for ett år siden, og et aktivt valg vi gjorde i den sammenhengen, var å sette av tid til en god prat med alle som hadde vært på intervju uten å få jobben.  I respekt for individet. Når du leser hele historien om Marte Svennerud, kommer det tydelig fram at noen av hennes viktigste kvaliteter handler om å se. Og å lytte. Og deretter handle basert på det både hodet og hjertet forteller henne. Disse ferdighetene er like viktige å øve på i 2019 som i 1909. Makt kan brukes konstrutivt. Ittno knussel.

Verdien av langsomhet og tilstedeværelse

Det er fortsatt ferie, og jeg griper meg selv i å reparere rifter, stoppe hull og foreta meg ting jeg normalt verken prioriterer eller har overskudd til i en hektisk hverdag. Småfolket har vært her noen dager, gått på topptur og på stolpejakt, plumpa i bekken, syklet, skrubbet knær, ødelagt klær, lest bøker, hamstret både fysiske og mentale mestringsopplevelser, og på den måten rustet seg til en ny høst i skolegården og i førskolen.  Det er stille etter dem nå, og jeg sitter igjen med nål og tråd og flikker på klær de pent har bedt meg om å fikse. Fordi de har så fine lapper i  sybutikken. Mormorpoeng i praksis.

Alt er litt sånn som i gamle dager. Men det er noe som er annerledes. Det er ikke nødvendig lenger. Ikke for pengenes del, eller fordi det er vanskelig å få tak i noe nytt. Det nye nå er at min aktivitet med nål og tråd, den er for min egen del. Som motvekt til alt det travle. En slags selvpålagt langsomhet, der jeg fører nåla sakte ut og inn, et prosjekt som tar den tiden det tar. På samme måte som jeg i disse ferietider kan ta meg tid til å sette en rundstykkedeig før frokost, lytte til god musikk eller lese bøker som blir med meg videre lenge etter at jeg er ferdig med siste side. Slik skjer det noe med pulsen, og med mitt eget perspektiv. Der jeg resten av året bruker store deler av kapasiteten til å planlegge framover og gjøre best mulige valg med tanke på framdrift og videre utvikling, kan jeg noen få uker i året gi meg selv lov til å være til stede der jeg er.  Det er mye god helse knyttet tilstedeværelse i eget liv.  Og i likhet med ungene kan jeg ruste meg til høsten jeg vet kommer.

I kveld har jeg laget meg ei lita liste med ferie-fy-ord:

Rekke: Det er ingenting å rekke!

Bør: Det er ingenting man bør, derimot er det slik at man enten kan, vil, skal eller lar være!

Innfri forventninger: Vi har alle et ansvar for å gjøre det beste ut av livet vi har, også i ferien.  Det er lov å melde behov, men det er også lov å si at det ikke passer akkurat nå. Det handler om at hva hver enkelt av oss trenger for å lade batteriene, vil variere, og at det er viktig å møte hverandre med respekt på dette området.

Akkurat her. Akkurat nå.