Det vanskelige ordet lojalitet

Wikipedia definerer lojalitet slik:

«Lojalitet er en personlig egenskap av plikttroskap eller lovlydighet, og som i enkelte sammenhenger kan regnes som en verdsatt egenskap eller dyd. Lojalitet innebærer vennlig innstilling og hjelpsomhet mot den lojaliteten rettes mot. Det kan også medføre et allianseforhold der de som er lojale mot hverandre tar hverandres parti i tilfelle konflikt med andre. Lojalitet kan også benyttes for å betegne troskapsforhold mellom en overordnet og underordnede, eksempelvis mellom en fyrste og hans undersåtter.»

Allerede her er det mye interessant stoff. Lojalitet defineres som en personlig egenskap som rettes mot mennesker i våre omgivelser vi føler tilknytning til, og i ulike sammenhenger opplever som allierte. I arbeidslivet knyttes ordet ofte opp mot verdigrunnlag, forpliktelse og krav om lojalitet. På den ene siden har vi altså følt lojalitet mot mennesker vi er emosjonelt tilknyttet på en måte eller en annen, og på den andre siden ulike former for pålagt og kontraktsfestet lojalitet.

Ikke sjelden møter jeg mennesker som kjenner på stress eller ubehag fordi disse ulike forventningene til lojalitet kommer i konflikt med hverandre. Et eksempel er lederen som er pålagt å gjennomføre nedbemanning, men samtidig har en sterk emosjonell tilknytning til egen avdeling og folkene der. Kravet fra arbeidsgiver er tydelig, og ikke urimelig heller, siden de ytre rammene tilsier at her må det handles. Likevel vil oppgaven kunne oppleves direkte uhåndterlig før man får sortert roller og hatter og kommunisert dette tydelig ut. Tilstrekkelig bakgrunnskunnskap, opplevd ryddighet og tillit til rettferdig behandling av de som blir berørt, vil likevel kunne gjøre oppgaven overkommelig.

En lojalitetskonflikt melder seg oftest der egen lojalitet går i flere retninger.  For det vil den gjøre noen ganger. For eksempel i spørsmålet om du skal gi en person en sjanse til, selv om du løper en risiko for flere enn deg selv? Eller hvis du har fått et pålegg du av etiske grunner ikke vet om du kan stå inne for? Og hva gjør du når du har to gode kolleger som kommer i konflikt med hverandre? Eller når du får servert en hel kamel  og innerst inne vet at du bør spise hele måltidet for en sak som er større enn deg selv? Selv har jeg ganske dårlig fordøyelse når det gjelder kameler, og spesielt når jeg kjenner at det samtidig  lugger i grunnverdiene mine, derfor har jeg i voksen alder  (klok av skade) lært meg å bruke mer tid på å analysere totaliteten i situasjonen før jeg tar viktige valg. For hvis jeg skal være tro mot noen eller noe på en måte som krever at jeg går den ekstra milen for personen eller saken, må dette samtidig være et prosjekt jeg tror på.

André Bjerkes mest kjente dikt beskriver dette dilemmaet utrolig godt, men lett er det ikke:

Du skal være tro

Du skal være tro

Men ikke mot noe menneske
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.

Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt…

Når var du tro?

Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?

Var du tro
når du ikke bedro
den du ikke elsket?

Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det som rørte ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg

Da var du tro!

Lensemuseet

 

Den må velge, som skal leve med konsekvensene

Jeg sitter og griner og leser et innlegg fra ei jeg kjenner, der hun beskriver det å stå i umenneskelige valg knyttet til svært alvorlig sykdom hos foster: «De (abortnemnda) hadde satt seg inn i funnene fra fosterdiagnostikken, forsikret seg om at vi hadde fått all tilgjengelig informasjon, og ville vite sikkert at jeg som mor var den som tok beslutningen.» Tårene renner for smerten ved å stå foran et slikt valg, uansett utfall, men også for urimeligheten i at noen som helst andre skal kunne ta dette valget for deg, og jeg er dypt imponert over motet som skal til for å fortelle sin egen personlige historie. For dette gjør vondt.

For snart 31 år siden kom min lille kjernefamilie hjem med vår første nyfødte, en ønsket (dog ikke planlagt) familieforøkelse. To foreldre i et etablert forhold, med faste jobber, trygge rammer og et friskt barn. Radioen sto på på kjøkkenet og det første som møtte meg var et intervju med Børre Knudsen  teolog og aktivist mot selvbestemt abort, som dømte kvinner som tok abort til den evige skjærsild. Rystelsen jeg kjente på i det øyeblikket, med den vesle på armen, er fortsatt lagret et sted i kroppen og vekkes til liv med ujevne mellomrom. Og jeg har aldri noen gang vært så sikker som akkurat i det øyeblikket, på at jeg er for selvbestemt abort.

Hvorfor? Her sto jeg, med alle forhold lagt til rette for at dette skulle være det lykkeligste øyeblikket i mitt liv, og det jeg kjente aller mest på, var ren angst. Angst for å ha ansvar for et eget vesen som var helt avhengig av meg, og som var prisgitt min evne til å takle morsrollen, både fysisk og emosjonelt. Øyeblikket var så stort og uhåndterlig og ufattelig, og jeg så utrolig liten. Og hvordan kunne jeg, i min situasjon, tillate meg å kritisere andre kvinner som på grunn av sykdom hos seg eller barnet, en vanskelig livssituasjon eller andre uforutsigbare rammer, valgte annerledes enn det jeg hadde gjort? Å dømme andre i en slik situasjon, framstod da, slik det fortsatt gjør, som totalt meningsløst.

Vi mennesker er ofte raske til å mene, anta og tro hva som er riktige valg for andre mennesker, men vi vil aldri ha den hele og fulle innsikten i et annet menneskes liv. Selv om jeg på den ene siden er for kvinners rett til selvbestemt abort, vil jeg være svært forsiktig med å anbefale en slik beslutning  ovenfor noen, uansett hvor vanskelig totalsituasjonen oppleves i øyeblikket.  Dette fordi jeg vet, at uansett valg, å bære fram eller velge bort, får det konsekvenser på livstid, og det er den som velger, som må håndtere og leve med disse konsekvensene i begge tilfelle. Valget kan derfor, i mitt hode, ikke ligge noe annet sted enn hos den/de som skal bære det med seg, hver eneste dag i ettertid. Det er de som er best skikket til å gjøre denne vurderingen ut fra totalsituasjonen de står i. Men sparringen er viktig, og den handler om sitatet jeg startet med: «De (abortnemnda) hadde satt seg inn i funnene fra fosterdiagnostikken, forsikret seg om at vi hadde fått all tilgjengelig informasjon, og ville vite sikkert at jeg som mor var den som tok beslutningen.» 

Jeg heier på en modig ung kvinne som har gitt mange tause en stemme i dag!

 

Tillit – et palindrom

Et palindrom er et ord som staves likt begge veier. Tillit er et palindrom, Kanskje er det tilfeldig, men samtidig, den grunnleggende forutsetningen for tillit, er at den fungerer likt begge veier.

I dag er det valg, og det er viktig å merke seg at dette innlegget skrives i forkant av valgresusltatet. Jeg har stemt, men det har vært vanskeligere i år enn tidligere å stemme på «rett parti». Delvis fordi mine hjertesaker er fordelt over ulike partiprogram, og delvis fordi de samarbeidskonstellasjonene som tegnes opp, berører min evne til å vise tillit til sluttproduktet. I tillegg setter debattantene daglig ord på en manglende tillit til hverandre, både når det gjelder intensjoner og dømmekraft.

Selv har jeg tillit til at alle partier tror på et bedre samfunn, og på at de positivt kan gjøre en forskjell. Ulikhetene ligger i hvilke grupper det er viktigst å ivareta, hva disse har behov for, og valg av virkemidler for å nå målene de har satt seg.

Problemet med manglende tillit gjennomsyrer mange arenaer, ikke minst arbeidsplasser og potensielle samarbeidsmiljøer i arbeidslivet. Mange gode samarbeidsprosjektet har strandet på manglende tillit til hverandres gode vilje, uro for skjulte agendaer,  og fokuset på en plan B hvis man likevel skulle bli lurt eller skuffet. Dette forbeholdet fanges fort opp av den andre part, som i sin tur endrer sitt fokus tilsvarende.

Christl Kvam, tidligere regiondirektør i NHO Innlandet, sa det slik på et foredrag for noen år siden: «Det er ingen som kaster penger etter folk som krangler.» Hovedbudskapet var tydelig. Samarbeidende miljøer, med tillitt til hverandres bidrag og gode vilje, står sterkere også når det kommer til finansiering.

Men hvorfor har vi ikke tillit? Eller for å snu spørsmålet, hvordan skaper vi tillit?

  1. Jeg tror at alt samarbeid må være tuftet på en gjensidig opplevd nytteverdi, og verdsetting av dette.
  2. Jeg tror på en tidlig avklaring av forventinger til gjensidige bidrag, og realismen i disse. Bidragene trenger ikke være like store, bare de er viktige for sluttresultatet.
  3. Jeg tror på å holde de avtalene vi faktisk har inngått.
  4. Jeg tror også det er viktig å være åpen mot den det gjelder hvis tilliten blir satt på prøve, slik at det er mulig å ta seg inn igjen.
  5. Dessuten tror jeg at det er viktig, så tidlig som mulig og i fellesskap, å avklare mål og retning for samarbeidet.

Motsatsen, og det mange av oss er redde for,  finner vi i Myrphy’s lov:
«Vær forsiktig når noen sier til deg at dere er i samme båt.
Det betyr at han vil styre mens du ror.»

Min oppfordring i dag:

A) Vis tillit til andres gode intensjoner, selv om du ikke er enig i virkemidlene. Alle de som stemmer annerledes enn deg i dag, er hverken gale eller dumme, de er bare uenige mål og virkemidler.

B) Se etter verdien i godt samarbeid både på jobb og hjemme. Ta initiativ og by på deg selv, vær på tilbudssiden  samtidig som du er tydelig på hva som fremmer din egen tillit til andre mennesker og miljøer. Det er stor kraft knyttet til å løfte i flokk.

I dag følger bilde av rognebær. «Høyt henger de og sure er de» sa reven da han ikke nådde opp til dem. Han var også en sololøper.

Høyt henger de og sure er de

 

Vennskap, og prioriteringer

Hjemmealenearbeidshelg. Jeg har vinket folk sørover og vestover, ønsket god tur og ment det fra hjertet. Ei hel helg hjemme alene, med egne proiriteringer, eget tempo og egen døgnrytme. Og alt jeg skulle få gjort! Joda, jeg har lest og sovet og jobbet, og lettet skuldrene for flere skulle/burde/må oppgaver som har tynget dem de siste ukene. Men sånn litt utpå lørdagen kom disse tankene jeg ikke har bruk for. Om utilstrekkelighet, manglende effektivitet og alt jeg kunne gjort bedre. Omtrent samtidig som de negative tankene var i ferd med å slå solid rot lørdag kveld, med min tillatelse, som en slags sannhet, skjedde det noe. Synkront, fra helt ulike hold, tikket det inn to meldinger på mobilen min, begge av typen «long time no see» og begge fra mennesker jeg setter stor pris på. Noen vennskap er nemlig slik at de ikke trenger å ha hyppige treffpunkt, de er sterke og dype likevel. Det handler om historie, felles opplevelser og kjemi. Disse to fortalte om viktige hendelser i sitt liv, og inviterte meg inn til å ta del.  Jeg rykket umiddelbart de dårlige tankene opp med rota, og flyttet fokus i en mer positiv retning.

2014 har startet som arbeidsåret over alle arbeidsår. Nye oppdrag, kjente og ukjente kunder, spennende, krevende og hektisk, og det er ikke lett å regulere arbeidsmengden. Jeg er svært glad i jobben min og alt den innebærer, men alle har et tak for egen kapasitet. Første salderingspost i slike perioder, er vennskap. Rett og slett fordi vennskap krever pleie og oppsøkende virksomhet, men tilstanden etter lange dager i tett samspill med andre mennesker etterspør ro, mental hvile og en obligatorisk del med frisk luft og bevegelse. Ansvaret blir ikke mindre etter 1 mars, så det er viktig å ta en gjennomgang av viktige balanserende faktorer i livet.

Ja for det er balanse jeg snakker om, enda en gang. Balanse mellom jobb og fritid. Balanse mellom egentid og pleie av vennskap. Balanse mellom å gi og å få. Det tar tid å bygge gode relasjoner. Hvem som er viktigst for hvem kan variere over tid, alt etter faser både i vennskapet og den enkeltes livssituasjon. Men det jeg er sikker på, er at gode venner er helsefremmende. Det handler om å se og å bli sett, det handler om å gi og få og dele, det handler om å være heiagjeng i medgang og motgang. Og det handler om å føle seg viktig.  Jeg måtte bli ordentlig voksen før jeg virkelig tok inn over meg det faktum at jovisst blir jeg påvirket og preget av mennesker jeg møter, men det må jo bety at jeg i kraft av meg selv har samme virkning på andre. Fremdeles blir jeg overrasket når jeg får slike meldinger, rett og slett fordi jeg vet at disse menneskene er viktige for meg, men samtidig glemmer at jeg nok er viktig for dem også. Ja, jeg kommer, og jeg stolt av å være medregnet i heiagjengen!

Krydrer denne refleksjonen med et bilde fra et annet, viktig vennskap, en reunionkveld i januar med gode barndomsvenninner..

gammelt vennskap

gammelt vennskap

Stopp, verden, jeg vil av!

Nei det vil jeg jo egentlig ikke, av verden altså, men jeg lurer på om det er på tide å finne en ny karusell. Etter å ha blogget i ganske nøyaktig 2 1/2 år, publisert 288 innlegg og i skrivende stund hatt 72.732 besøk (les: klikk på sider), har jeg begynt å lure på hva jeg holder på med. Det vil si: Jeg lurer på om jeg er i ferd med å gå i sirkel og tygge om igjen på det samme stoffet. Om respekt. Balanse. Se ting fra flere sider. Utforske og utfordre  seg selv. Tørre å satse. Skape sitt eget. Og så videre…

Kanskje det er på tide å gjøre nettopp det. Utfordre meg selv. Bringe skrivinga videre, kan hende i et annet format. Publisere sjeldnere. Legge mer arbeid i hver tekst. Leke med ordene. Finne fram til dokumentasjon og referanser. Rett og slett sparke meg selv på leggen.  Eller er det akkurat da jeg kaster ut barnet med badevannet, og at det nettopp er det lette, uformelle språket og hverdagsbetraktningene jeg skal ta vare på?  Fuglane vett, synger Vamp. Inspirert som jeg er etter kveldens etablererkurs i Trysil (flotte folk!), tenker jeg det er på tide å lage en liten markedsundersøkelse:

  1. Hvorfor leser du Fjellcoachen?
  2. Hva ønsker du å finne når du går inn på denne siden?
  3. Hvis du skulle velge ett utviklings-/eller forbedringsområde på denne bloggen hva ville det være?

a) sjeldnere og mer gjennomarbeidede innlegg?
b) flere gjesteblogger?
c) forbedret design/layout?
d) mer direkte fagstoff/fagartikler knyttet til feks etablerering, eller kommunikasjon og coaching?
e) mer skjønnlitterært?
f) flere hverdagsrefleksjoner?
g) skarpere kanter, utfordre til debatt?
h) spesielle tema?
i) annet?

Eller mer tid ute i vinterlandskapet?

Eller mer tid ute i vinterlandskapet?

Fire ønsker i adventstida

Christmas PuddingEtter et par hektiske uker der hele min kapasitet som en dyd av nødvendighet har vært benyttet til å være tilstede i eget liv, oppdager jeg plutselig at det er advent. Det vil si: Jeg slår på pc’n, skummer gjennom den ene velskrevne og reflekterte teksten etter den andre fra mine medbloggere, og oppdager at denne aktive ventetida i skjæret av lilla lys utfordrer et helt spekter av tanker, stresshormoner og forventninger, og et følelsesregister i fullt alarmberedskap. Selv om eget hode og hjerte har en mer harmonisk plassering i forhold til hverandre enn på mange år, slipper jeg ikke helt unna jeg heller. Likevel evner jeg å kose meg i observatørrollen og glede meg over de store linjene, slik som tilhørighet, fellesskap, god vilje osv.. Størrelse på og innhold i pakkene og hvem som ga og fikk i fjor er ikke så viktig, heller ikke hvem som kommer når og hvor lenge de blir, eller om noen velger noe helt annet, så lenge de gjøre det som kjennes riktigst ut  sett fra sitt ståsted.

Men jeg har ei ønskeliste, ei for hver adventsuke,og den ser sånn ut:

  1. Jeg vil at alle skal ha det bra. Ved å ta ibruk begrepet «alle» har jeg også innlemmet meg selv. Jeg er ikke noe serviceorgan som skal sørge for at alle andre har det bra, det vil være ei kortsiktig investering som tapper på lang sikt. Men jeg bidrar gjerne til glede for fellesskapet og den enkelte, meg selv inkludert.
  2. Bevisst naiv som jeg er (ja, det er et valg jeg har tatt), velger jeg å tro at alle vil at alle skal ha det bra. Derfor ønsker jeg at ingen skal gjøre det som forventes av dem, men heller det som kjennes riktig ut der de er i livet. Det kjennes så mye bedre ut å gi av glede enn av plikt.
  3. Jeg ønsker at alt samvær skal være ønsket samvær, og alenetid et bevisst valg for de som har behov for det. Folk MÅ ikke være sammen bare fordi det er (før)jul.
  4. Jeg ønsker også at denne teksten hadde vært unødvendig desemberlesning: En ganske allminnelig juleskam (samtidig som jeg mener den er viktig).

Hårete, urealistiske  ønsker sier du? Javisst, og sannsynligheten for at de blir innfridd i løpet av 2013 er minimale. Men ett sted kan vi begynne, og det er i eget hode. Det er nemlig inni det vi oftest lager krøll og besvær.  Hvilke tanker surrer rundt i hjernen vår mens vi leter etter den perfekte julegaven til ymse slektninger og venner? Er det lyst eller plikt som drar oss? Hvor er fokus når vi rengjør lysestaken fra i fjor og fjerner stearin fra juleduken? Skulle vi ønske noen virkelig ser innsatsen vår? Hvordan reagerer vi når tre ulike sett foreldre/svigerforeldre (dagens småbarnsforeldre kan fort ha både tre og fire varianter av foreldregenerasjonen å forholde seg til) vil at vi skal tilbringe julekvelden hjemme hos akkurat dem? Og blir kjeeempeskuffet hvis vi drar litt på det? Eller når avkommet velger å ikke komme hjem til jul?  Hvis du skulle følge de 4 adventsønskene mine for egen del, hva ville du gjort mer av, eller mindre? Når ville du trukket deg tilbake med ei god bok? Og hvordan ville du likt å dele tida og overskuddet ditt med andre?

Passer du på at alle har det bra? Det er lov å si  S.T.O.P., og organisere tankene på nytt, kanskje handler det ikke om å være slem en gang, men om ei langsiktig investering i den egen og dine nærmestes framtid? 

Jeg vil ikke!

Jeg vil ikke! Ikke akkurat nå. Ikke fordi du forventer det av meg, eller fordi jeg føler at jeg bør. Jeg vil ihvertfall ikke bare fordi det alltid har blitt gjort sånn, eller fordi det er slikt man gjør der jeg bor eller der jeg har vokst opp.  Men hva vil jeg da? Jeg vil bestemme selv, og ta styring i eget liv, legge mine egne premisser, stake ut kursen. Jeg vil forme mitt liv og min framtid!

Men er det så enkelt?

Pendelen

Pendelen

Det er ikke så lenge siden jeg snakket med noen som hadde et sterkt ønske om å skape andre rammer for barndommen til egne barn, enn den de selv hadde vokst opp med. Gjennom generasjoner ser vi pendelen svinge fra den ene siden til den andre. 70 talls foreldre som solte seg toppløse, sydde de fargerike klærne selv og tok avstand fra den økende materialismen i samfunnet, opplever at egne barn brenner av tusenvis av kroner på den ultimate (og hvite) bryllupskjolen  og blogger om interiørtips og rosa/lyseblå barnerom. Disse voksne barna har tatt stilling til hvordan de IKKE vil ha det i eget hjem, noe jeg antar at deres barn også vil gjøre i kjølvannet av sin «glaserte» oppvekst når den tid kommer.

Det vi savner, får oppmerksomhet, og det vi gir oppmerksomhet, vokser. Vi velger, og vi velger vekk. Men det vi ofte glemmer i vår  higen etter å skape noe annet, er at den vi pleier og forstørrer, selve drømmen om hvordan ting burde ha vært, også kan vokse seg stor og uhåndterlig. En klok voksen mann jeg kjente i tenårene, hadde vokst opp i fattigdom. Gjennom nøysomhet, hardt arbeid og evnen til å lese mennesker klarte han likevel å bygge opp en større forretningsvirksomhet. Men  på ett område trådte han feil slik jeg ser det, og det var i forhold til egne barn. De skulle i motsetning til hans oppvekst, aldri mangle noe, tenkte han. Han fikk det han ba om, barn som aldri hadde manglet noe, men som heller ikke fant noe som var viktig nok å strekke seg etter. Det kom jo til dem.

Det vi ihvertfall ikke vil, er nettopp det samme som kan ta styring på livet vårt på sin finurlige måte, gjennom at vi gir det motsatte for stor oppmerksomhet. Har vi vokst opp uten å bli sett, kan vi fokusere så mye på å se egne barn at vi glemmer å stimulere dem til selvstendighet. Har vi selv hatt dårlig råd, kan vi skape et usunt forhold til lett tilgjengelige penger hos dem som kommer etter. Er vi vant med å bli overkjørt, kan vi i kampen for å hevde oss, selv sta styring og fylle rommet i situasjoner vi ville vært bedre tjent med å lytte.

Hvis det er noe vi IKKE vil, betyr det samtidig at det er noe vi VIL.  Hvis vi ikke er bevisst på våre egne tankemønstre her, vil det vi absolutt vil forhindre, være førende på hvordan vi tenker og handler, og ta en større plass i hodet vårt enn hvis vi selv hadde hatt et annet erfaringsgrunnlag.  Hvor stor plass gir vi disse tankene? Hvilke andre, konstruktive tanker og handlinger må vike plass hvis disse tar nesten hele hodet? Det har kanskje vært riktig i en periode å la pendelen svinge helt ut, rett og slett for å ta tilbake det vi har mistet på veien, men trenger den forbli der? Det ser ut som fjellcoachen har skrevet enda et innlegg om balanse.

Se også Husk å takke for følget.