Det har gått en måned sien 12. mars, da alvorlighetsgraden knyttet til Covid 19 ble materialisert i form av en rekke nasjonale tiltak for å redusere smitterisiko. Personlig opplevde jeg denne dagen å forsvinne inn i min egen introverte boble, og jeg tror ikke jeg var alene om å gå inn i den tilstanden. Alt fokus ble rettet mot personlige behov og utfordringer, herunder nær familie og kolleger og hvordan de, og dermed vi, ville eller kunne bli rammet, a) ved smitte og b) på grunn av tiltakene som ble satt i verk. Jeg ble rett og slett svært selvsentrert, og sentrum for nesten all tankevirksomhet handlet om å skaffe oversikt, lete etter muligheter og gjøre nødvendige grep for å redusere konsekvensene av det jeg så komme. For meg og mine.
Løfte blikket
Etter hvert som den første sjokkbølgen har lagt seg og en ny hverdag begynner å ta form, øker bevisstheten knyttet til at det jeg og mine opplever, er som små krusninger i havoverflaten sammenlignet med den flodbølgen andre blir skylt overende av. De som blir syke, mister folk de er glade i, mister jobben eller ikke lenger har penger til mat og husvære. Utfordringen er global, og for mange katastrofal.
Samtidig innrømmer jeg åpent at for meg er denne brå endringen i livsstil, der bilturene blir erstattet av turer til fots, og veimaten av sunne måltider laget fra bunnen av og inntatt som del i en fast døgnrytme, faktisk helsebringende.
Handle lokalt
Med dette nye overskuddet komme også overblikket. Innsikt i de mange måtene å oppleve krisen på, og de konsekvensene vi ikke så komme. I alle lokalmiljø kjemper småbedrifter for å overleve, noen fordi de er pålagt å holde stengt, andre fordi kundene uteblir. Støttekampanjene florerer, med budskap om at nå er det virkelig på tide å handle lokalt, og støtte mangfoldet og underskogen som gir oss den variasjonen vi setter så pris på.
Jeg kan ikke si meg mer enig! Men, likevel er det noe som skurrer inni hodet mitt. Dager med hjemmekontor og en mer eller mindre isolert øy-tilværelse har gjort meg oppmerksom på mitt eget forbruksmønster de siste årene, og alt jeg har brukt penger på som jeg egentlig ikke har behov for. Det er faktisk ikke slik at jeg nå sitter og nett-shopper i kjedsomhet. Jeg bruker rett og slett mindre penger på alt unntatt mat. På mat også forresten, for lange dager i heimen gjør at kreativiteten og restekjærligheten blomstrer også i matveien. Og jeg kan vel ikke handle lokalt det jeg egentlig ikke trenger å handle i det hele tatt?
Bevisste valg
Det som da går opp for meg, i enda større grad enn før, er hvordan vi som samfunn, lokalt, nasjonalt og globalt, er grunnleggende avhengig av hverandres forbruk som verktøy for å få hjulene til å gå rundt. Og at redusert forbruk, enten det skyldes bevisste valg, eller at store deler av befolkningen får dårligere råd framover, får konsekvenser i alle ledd av verdikjeden. I et bærekraftperspektiv tror jeg at dette må til før vi finner en bedre og mer levedyktig måte å organisere livene våre på. En god start er selvfølgelig å handle lokalt og redusere transportkostnader og fordyrende mellomledd der det er mulig. Lett for meg å si som bor midt i Mjøsa og kan sykle noen få kilometer til gårder som tilbyr både ferske egg og økologisk kylling, og alt som trengs av grønnsaker i sesong. Samtidig er det slik at alt henger sammen med alt. Samfunnsveven representerer et sinnrikt system, og alle bevisste valg når de er mange nok, vil resultere i bortfall av arbeidsplasser og omstillingsbehov i andre næringer enn de vi prioriterer. Vi har også et ansvar knyttet til å bistå disse næringene med nødvendige endringer, og bygge et samfunn der det er behov for all arbeidskraft som kan bidra med sin kapasitet, og ha mulighet til å forsørge seg selv og sine.
Jeg vet tankene jeg deler, representerer en liten flik av all virkeligheten der ute, og det eneste jeg er sikker på, er at kompleksiteten er stor, og at det trengs både kreativitet, kløkt og vilje til både samhandling og samskaping for å finne de gode løsningene.
øy-coachen 