Barn, foreldre og besteforeldre, ferieforventninger og roller

Har akkurat lest meg gjennom Mommo og moffa på egotripp av «utslitt trebarnsmor» i  NRK Ytring, og ikke minst de ulike  vinklingene i kommentarfeltet. Dagen etter publiserte NRK artikkelen Forskning slår tilbake. Den viser til stort engasjement hos dagens besteforeldre i forhold til å følge opp barnebarn.

Det som fascinerer meg mest, både i den opprinnelige artikkelen og i med- og motytringene i kommentarfeltet, er fasiten folk sitter på i forhold til andre menneskers motivasjon, kapasitet og prioriteringer. De vet så inderlig vel hva som er feil og hva som er riktig, og hevder at egoisme og selvrealisering er styrende i begge retninger.  Selv tror jeg at bildet er mye mer sammensatt.

Grunnpillaren i all god kommunikasjon er tillit til hverandres gode vilje, også når «motparten» prioriterer annerledes enn vi kunne ønske oss. Årsaken til sprikende behov og ulike valg kan like gjerne være knyttet til fysisk eller mental helse, kapasitet, misforståelser, usikkerhet, andre familiemedlemmer som trenger sitt, som til ren egoisme.  Vi kan tro og anta hva som er førende for andre menneskers valg, men de selv er de eneste som kjenner sine egen drivkraft.

Jeg tror også det er viktig å skille mellom ønsker, forventninger og behov. Vi kan ønske oss mer samvær eller avlastning, og vi kan ha klare forventninger til foreldre- og besteforeldrerollen. Det reelle behovet kan på den ene siden forsterkes av nettopp ønsker og forventninger, på den andre siden kan det reguleres gjennom egne prioriteringer og hvor vi legger lista på hva som skal være en god ferieopplevelse for oss selv og ungene, og rett og slett gjøre det beste ut av situasjonen som den er.

Et annet spørsmål er om foreldre/besteforeldre er gjort kjent med dine ønsker, forventninger og behov? Jeg kjenner flere i min egen generasjon som er usikker på egen rolle i forhold til egne barn og barnebarn. De ønsker mer samvær men vil ikke trenge seg på, eller vet ikke helt hva som vil være riktig å gjøre.  Tilbakeholdenhet kan med andre ord være et tegn på at det er på tide å jobbe mer (på begge sider) med tilliten til hverandres gode vilje gjennom året, mer enn at (beste-)foreldrene er på ego-trip når sommeren kommer.  Åpne spørsmål om hva man kan få til sammen er en god start.

Barn er, i likhet med voksne, selvstendige individer med ulik atferd og forskjellige behov. Ikke alle besteforeldre har helse eller kapasitet til å dekke alle disse behovene på en gang, og over lengre tid. Kanskje er det lettere å by på seg selv hvis man kan ha besøk av én og én og over en kortere periode?  Så kan foreldrene også lettere tilpasse opplegget hjemme til den eller de som er igjen? Alle barn har behov for å bi sett som det individet det er, og stressnivå og forventningspress dempes i begge leire.

Selv er jeg så heldig at jeg får energi av de små når de er på besøk, nettopp fordi de både tvinger meg  ut av jobbfokus, ut i naturen og inn i bøkenes verden. Men de og foreldrene må også tåle at jeg ikke alltid mestrer mormorrollen like godt, jeg kan bli både sliten og oppfarende innimellom. Fordi jeg er et helt alminnelig menneske.

Den viktigste forventningen å utfordre er kanskje at livet skal være perfekt avstemt sommeren igjennom. Livet er slik det er, og den største mestringen av alle er å tåle nettopp det.

Ittno knussel

Jeg befinner meg på Helgøya, ikke langt fra garden Svennerud, og en kveld denne uka kom jeg til å tenke på historien om Marte Svennerud (av Barbra Ring, og ikke Alf Prøysen som flere tror), den barnløse og godt bemidlede landhandlersken som overtok ansvaret for en stor søskenflokk som hadde mistet først far og så mor.  «Ittno knussel. Je tæk ælle sju.» Historien er fra 1909, men er på mange måter dagsaktuell.

Jeg liker spesielt godt innledningen: «Rik og barnlaus satt Marte Svennerud, landhandlersken, på Svennerud gård og holdt bygdas tøyler i si hand.
Kunne folk betale, inndrev Marte Svennerud ubarmhjertig like til siste øre. Kunne de ikke betale, slo hun en strek over hele regnskapet. «Itte no knussel,» sa Marte Svennerud.»
Denne grunninnstillingen utgjør hovedbudskapet i  fortellingen, og sier noe om respekt for individet uansett rammer og  forutsetninger.  Vi er født forskjellige, med ulik startkapital både materielt,  personlig og samfunnsmessig, og  i tillegg tar vi både kloke og mindre kloke valg underveis. Men er vi riktig heldige, møter vi ei Marte Svennerud eller to på veien, som sparker oss bak når vi virkelig trenger det og byr på rom og raushet der det er nødvendig.

Andre ganger er det vi selv som har posisjonen til Marte, den som har makt til å si ja eller nei, gi folk en ny mulighet eller sette hardt mot hardt. Det er en krevende oppgave, ikke minst fordi makt fort kan appellere til andre og mindre attraktive sider i  oss selv.  De  virkelig stygge sakene knyttet til maktmisbruk får heldigvis medieoppmerksomhet og strafferettslige konsekvenser, slik vi har sett både med en profilert idrettstrener og en tidligere fylkesmann denne våren.  Men hverdagsmakten snakker vi ikke så ofte om. Den makten som vi alle besitter i gitte situasjoner til å påvirke andre menneskers videre utvikling. Hvordan bruker vi den? Er oppmerksomheten rettet mot egne behov, inkludert tid og kapasitet, eller tar vi oss tid til virkelig å se den det gjelder, og reflektere rundt hva som vil være et klokt valg her og nå? Evner vi å glede oss over andres gjennombrudd, og  er vi uredde nok til å gi de tilbakemeldingene som kan gjøre en viktig forskjell framover for mottakeren? Jeg var med i oppstarten av et rekrutteringsbyrå for ett år siden, og et aktivt valg vi gjorde i den sammenhengen, var å sette av tid til en god prat med alle som hadde vært på intervju uten å få jobben.  I respekt for individet. Når du leser hele historien om Marte Svennerud, kommer det tydelig fram at noen av hennes viktigste kvaliteter handler om å se. Og å lytte. Og deretter handle basert på det både hodet og hjertet forteller henne. Disse ferdighetene er like viktige å øve på i 2019 som i 1909. Makt kan brukes konstrutivt. Ittno knussel.

Verdien av langsomhet og tilstedeværelse

Det er fortsatt ferie, og jeg griper meg selv i å reparere rifter, stoppe hull og foreta meg ting jeg normalt verken prioriterer eller har overskudd til i en hektisk hverdag. Småfolket har vært her noen dager, gått på topptur og på stolpejakt, plumpa i bekken, syklet, skrubbet knær, ødelagt klær, lest bøker, hamstret både fysiske og mentale mestringsopplevelser, og på den måten rustet seg til en ny høst i skolegården og i førskolen.  Det er stille etter dem nå, og jeg sitter igjen med nål og tråd og flikker på klær de pent har bedt meg om å fikse. Fordi de har så fine lapper i  sybutikken. Mormorpoeng i praksis.

Alt er litt sånn som i gamle dager. Men det er noe som er annerledes. Det er ikke nødvendig lenger. Ikke for pengenes del, eller fordi det er vanskelig å få tak i noe nytt. Det nye nå er at min aktivitet med nål og tråd, den er for min egen del. Som motvekt til alt det travle. En slags selvpålagt langsomhet, der jeg fører nåla sakte ut og inn, et prosjekt som tar den tiden det tar. På samme måte som jeg i disse ferietider kan ta meg tid til å sette en rundstykkedeig før frokost, lytte til god musikk eller lese bøker som blir med meg videre lenge etter at jeg er ferdig med siste side. Slik skjer det noe med pulsen, og med mitt eget perspektiv. Der jeg resten av året bruker store deler av kapasiteten til å planlegge framover og gjøre best mulige valg med tanke på framdrift og videre utvikling, kan jeg noen få uker i året gi meg selv lov til å være til stede der jeg er.  Det er mye god helse knyttet tilstedeværelse i eget liv.  Og i likhet med ungene kan jeg ruste meg til høsten jeg vet kommer.

I kveld har jeg laget meg ei lita liste med ferie-fy-ord:

Rekke: Det er ingenting å rekke!

Bør: Det er ingenting man bør, derimot er det slik at man enten kan, vil, skal eller lar være!

Innfri forventninger: Vi har alle et ansvar for å gjøre det beste ut av livet vi har, også i ferien.  Det er lov å melde behov, men det er også lov å si at det ikke passer akkurat nå. Det handler om at hva hver enkelt av oss trenger for å lade batteriene, vil variere, og at det er viktig å møte hverandre med respekt på dette området.

Akkurat her. Akkurat nå.

 

Stuper du inn i ferien?

I mange år har jeg hatt følelsen av at ferie, det er noe som ligger som en aktivitet i kalenderen å rekke (som alt annet), helt til jeg har pakket kofferten, forlatt huset, låst døra og begynt på første transportetappe i avtalt retning. En tilstand preget av travelhet og beredskap har blitt med meg inn i de første dagene av ferieuka fram til jeg gradvis har gitt meg selv lov til å kjenne etter: Det er ikke noe å rekke her. I noen få uker handler det faktisk om å være, mer enn å gjøre. Være til stede, kjenne på været, respektere sin egen naturlige søvnrytme, spise sakte og ta ting som de faller seg. En ting om gangen.  Med folk jeg liker.

Men noen ganger kommer ikke følelsen av ro da heller, og den erkjennelsen har et snev av panikk i seg, eller kanskje mest en opplevelse av mangel på mestring.  Høres det kjent ut?  Ethvert oppegående menneske må da være i stand til å slappe av???

Etterhvert som jeg har blitt kjent med dette mønsteret, har jeg utviklet strategier for raskere å nå den tilstanden jeg ønsker å ha ut av noen ferieuker midt på sommeren. Det handler om å planlegge. Ikke hva jeg skal gjøre når, men i første rekke å identifisere hvilke elementer som virker dempende på mine mer hektiske sider, og deretter hva som kan hindre meg i å finne den roen jeg både ønsker og trenger.  Det tredje elementet handler om å melde behov. Rett og slett å sette ord på hva som er viktig for meg for at jeg skal være i stand til å lade mine egne batterier slik at jeg varer lenge, også som bidragsyter til de jeg har rundt meg. Her er min personlige fasit:

  1. Den ekstroverte delen av meg får mer enn nok påfyll gjennom jobben, så spesielt i starten på ferien trenger jeg stillhet, og et par gode bøker. Ingen grunn til bekymring, mitt sosiale vesen våkner til liv etter få dager, men har altså mer å bidra med hvis jeg får lov til å lande i tilnærmet ensomhet.
  2. Ja, jeg er glad i hele storfamilien min, men deler dem gjerne opp i mindre enheter, og i samvær med færre om gangen.  Det blir bedre kvalitetstid for alle, og jeg slipper å «sveipe rommet» etter hvem som faller ut eller har kryssende behov.
  3. Vis respekt for hverandres behov for alenetid. At noen trekker seg tilbake, betyr trolig at de har behov for å ligge på lading ei stund, for så å komme sterkere igjen. Mange inntrykk, på reise, i tett feriesamvær eller av andre grunner, trenger også rom for bearbeiding. Det er også viktig å lære barn at det er helt ok å ville være litt alene en gang iblant.
  4. Gjør avtaler på forhånd, eller tidlig i ferien, om ansvarfordeling og gjensidige forventninger, før det oppstår gnisninger.
  5. Bruk været, naturen, fargene, luktene, smakene og ikke minst sommerkveldene som energikilde.  Det er medisin for sjelen.

Nyt sommeren, og finn din egen fasit på veien!

Hodepine til besvær – og verdien av å kunne bidra i samfunnet

27. mai ble jeg sterkt berørt av et innlegg i NRK Kveldsnytt om migrenepasienters kamp for å få en relativt ny men svært effektiv medisin på blåresept. Alternativet er en månedlig personlig utgift på 5-10 000 kr alt etter hvor hardt man er rammet i utgangspunktet, eventuelt en rimeligere medisinering med dårligere effekt.

Som arbeidsgiver og kollega har jeg sett  på nært hold hvordan migrene rammer. Jeg har erfart de ekstreme forskjellene på gode og dårlige dager, og hvordan dette slår ut på helse, mestring, trivsel og selvfølelse, og dessuten på kapasitet, kreativitet og pågangsmot. Alt dette igjen påvirker, sett fra et arbeidsgiversynspunkt,  den totale arbeidsevnen, forutsigbarheten og leveringsdyktigheten. Siden Aimovig  kom på det norske markedet i fjor, har stabiliteten på disse områdene vært jevn og svært god hele veien, noe som i et samfunns- og arbeidshelseperspektiv gir en gevinst langt ut over den kostnaden som pr i dag påligger den enkelte pasient.

Selv har jeg en fortid som ansatt i bedriftshelsetjeneste. Lederen min hadde medisinsk bakgrunn, og han lærte meg mye. En gang spurte jeg ham direkte hvorfor han valgte bedriftshelseveien i stedet for en stilling som kommunelege. Han svarte som vanlig kjapt: «Fordi der fastlegen spør pasienten hvor syk han er, kan jeg spørre motsatt; Hvor frisk er du?»  For meg handler dette om verdisyn, og en grunnleggende respekt for menneskene vi møter. De aller fleste mennesker har et sterkt behov for å være bidragsyter i det samfunnet de er en del av, både opp mot familie, venner og lokalsamfunn, og også som arbeidstaker og kollega. Selvfølelse og identitet er tett knyttet opp mot det å gjøre en forskjell og være en ressurs for andre. Sett at du da har ei helseutfordring du enten er født med eller har blitt påført gjennom hendelser i livet, og som hindrer deg i å være den ressursen du selv ønsker? Og sett at det finnes en medisin som gjør det mulig likevel, men at prisen på denne er så høy at du kanskje blir tvunget til å takke nei? Hva gjør det med deg?

Jeg heier på aksjonsgruppa for Aimovig på blåresept, nettopp av denne grunnen, eller alle disse grunnene: Det er samfunnsøkonomisk. Det er bedriftsøkonomisk. Det er fysisk helsefremmende gjennom redusert smerte og færre fysiske belastninger. Det er mentalt helsefremmende gjennom økt mestring og aktiv samfunnsdeltakelse.  Og det handler om en håndterbar personlig økonomi.  At helseministeren antyder et svært nasjonalt beløp hvis man går inn på dette, handler nettopp om de mange migrenepasientene som gjennom denne ordningen vil kunne få god effekt av samme medisin, med påfølgende positive samfunnsmessige og personlige ringvirkninger.

Det går ikke an å la  være. Ikke for den og de det gjelder. Ikke for samfunnet. Og ikke for arbeidsplassene som blir berørt.NB: Dette innlegget er skrevet i samråd med mennesker jeg kjenner og som er berørt

Linda Merkesdal gjesteblogger om hvordan vi kan lære av de beste

En av de virkelige oppturene med å jobbe i Rådhuset Vingelen er dyktige kolleger. I forbindelse med bedriftens 30 årsjubileum har jeg utfordret flere av dem til å gjesteblogge hos fjellcoachen.  Først ut er coachkollega Linda Merkesdal, som tar utgangspunkt i modellering som verktøy for å utvikle egne ferdigheter, og hvordan dette verktøyet kan overføres til også å omfatte organisatorisk læring:

Modellering av beste praksis er både et verktøy og en eksamensoppgave i coachutdanningen, og handler i korte trekk om å sette personlige mål for egen utvikling på et avgrenset område (salg, undervisning, ledelse eller noe helt annet). Modellering begynner med å identifisere beste praksis for en egenskap du ønsker å kopiere. Så må du finne mennesker du ser opp til, som er gode på denne egenskapen. Gjennom samtaler med hver av disse finner du vesentlige elementene i hvordan de prioriterer, tenker og handler, og som i sum gir den egenskapen du beundrer. Deretter begynner jobben med å ta denne innsikten i bruk for egen del.

Men hvis modellering er en vellykket overføringsstrategi fra én person til en annen, er det da slik at en hel bedrift kan lære på samme måte?

Etter å ha jobbet i bedriftsverdenen, har jeg lagt merke til at en bedrift kan oppfattes og behandles som en levende organisme, den tar valg og beslutninger basert på summen av de ansattes erfaringer og kompetanse, samt dynamikken i organisasjonen. Dette forteller meg at bedrifter på mange måter fungerer likt som et menneske. Min erfaring er at man da kan bruke modellering for å finne beste praksis, ikke bare på individnivå, men på bedriftsnivå.

Modellering kan fint brukes internt for en bedrift som ønsker å finne beste praksis.  Som en tenkende organisme med personlighet kan bedriften slite med de samme begrensningen og utfordringene som et enkeltmenneske. En bedrift kan for eksempel ha en uttalt «sannhet» om at de ikke kan vokse mer, at de har nådd taket av sin produksjon eller andre ting som legger føringer for hvordan de tenker om fremtida. Da kan det være hensiktsmessig å se om noen av disse «sannhetene» kan utfordres, og kanskje omformuleres eller fjernes, slik at utviklingspotensialet kan utnyttes. Ved hjelp av modellering kan de kopiere av de beste, enkelt men genialt.

La oss si at Bedrift A har problemer med salgsavdelingen. De oppnår ikke like gode resultater som Bedrift B. Da kan man aktivt ta i bruk modellering for å finne beste praksis. Studere Bedrift B og finne beste praksis og kopiere dette over til Bedrift A. MEN, gitt at disse to avdelingene har ulike personligheter må man kanskje inn med en tilleggsdimensjon som tar høyde for ulikhetene i de to bedriftene. Akkurat som selvledelse er viktig for å lykkes for enkeltindivider, er teamdynamikken viktig for å lykkes som bedrift. Kanskje må Bedrift A ta hensyn til at deres selvfølelse og tankemønstre rundt salg er meget dårlig, mens salgsavdelingen i Bedrift B har en veldig god selvtillit. Da må dette jobbes med og bygges opp før Bedrift A klarer å levere likt som Bedrift B på konkrete salgsteknikker. Det er ikke nok å pugge en god teknikk hvis du ikke tror på dine egne evner til å mestre den. Minst like viktig er det å lære av andre og få på plass den gode sammenhengen mellom verdier og identitet, adferd, egenskaper og omgivelser, og gjennom dette styrke selvtilliten hos salgsavdeling Bedrift A som team. Gjennom økt trygghet og felles mål om hva slags team salgsavdelingen skal være, kommer også resultatene.

Det fine med modellering er at løsningen ligger der, du trenger bare å stille de rette spørsmålene til de som har funnet beste praksis.

Hjemme bra men borte best? Valgets kval..

Våren er tiden for de eksistensielle samtalene, både på indre og ytre plan. Naturen rundt oss endrer karakter fra time til time, både spirer og gammelt rot dukker opp når snøen forsvinner, og uforvarende drar vi med oss både grus og rask inn sammen med strålende gul og håpefull hestehov før alt stabiliserer seg igjen og sommeren står for døra. Ikke rart at tankene parallelt begynner å sirkle rundt egne veivalg og erfaringer vi har gjort oss vinteren gjennom.

Selv har jeg den siste tida hatt gleden av flere samtaler med unge jobbsøkere i innspurten av en mastergrad, og andre voksne som kjenner på at det kanskje er på tide å prøve noe nytt.  Ett av temaene som fascinerer meg, er hvordan noen søker «hjem» og andre ut.  Refleksjonene jeg møter belyser brytninger mellom by og land, mellom store institusjoner og små enheter, mellom nærhet til familie og åpent landskap der du må bygge nettverket ditt sjøl, og selvfølgelig mellom det trygge og forutsigbare på den ene siden og muligheter for nye utfordringer på den andre.  Jeg lytter,  tenker og spør, samtidig som jeg mer eller mindre bevisst prøver å plassere mitt eget liv i forhold til de samme glideskalaene. For det er nettopp glideskalaer vi snakker om. Det skal ekstreme opplevelser til før de fleste av oss tar det ene valget fullt ut på bekostning av motsatsen på den andre enden av skalaen, men vi er hele tiden i bevegelse mot den ene eller andre retningen.

For hva er egentlig trygghet? Trygghet i familie trenger ikke være geografisk betinget. Hos naboene ser jeg at voksne barn ofte er hjemme på søndagsmiddag, men nærheten kan ivaretas på mange ulike måter, også ved stor geografisk avstand. Noen kan også oppleve at forholdet styrkes når den fysiske avstanden øker, gjennom at hverdagslitasjen blir mindre og man får tid til å savne hverandre.

Behovet for å komme «hjem» formes ofte gjennom innsikt i egne verdier som først blir synlige gjennom møte med nye miljøer, enten det dreier seg om klima, natur, interesser, spilleregler eller tilhørighet til venner og familie. En hotelldriver jeg kjenner, har ofte fortalt hvordan hennes far tidlig ga beskjed om at hun ikke fikk ta over før hun hadde hatt noen år utenfor virksomheten og hjembygda for å kjenne etter om denne livsstilen var noe hun virkelig ville selv, og ikke bare følte forpliktelse til. Jeg har henne mistenkt å stille samme krav til sin egen datter, som ganske nylig har satt kursen hjemover igjen etter først å ha høstet diverse erfaringer på egenhånd.

I et lite samfunn kan samspillsmønstre og mer eller mindre tildelte roller i perioder gå på helsa løs for noen og enhver. Opplevelsen av å bli definert inn i eller ut av ulike roller og miljøer og gjennom dette kjenne på at rammer og handlingsrom blir i trangeste laget, er en gjenganger i mange samtaler jeg har hatt gjennom årene, og slike erfaringer begynner tidlig. Det er fascinerende å se hvordan barn på besøk hos slektninger i sommerferien henter fram andre sider hos seg selv enn de de byr på hjemme. Til 40-årsdagen min fikk jeg  besøk sørfra som samtidig benyttet anledningen til å se et ungdomsteaterstykke der en av jentene mine var med. De la spesielt merke til «fortelleren» i stykket og kommenterte talentet hans. Ikke visste de at samme gutt kjempet en daglig kamp for å komme seg gjennom skolehverdagen, der han var tildelt en helt annen og mindre konstruktiv rolle. Noen ganger er miljøskifte den katalysatoren som skal til for å starte på nytt og bli sett med andre øyne som den du er og kan være, og ikke som den du var, eller basert på hvor du kommer fra.

Jeg mener å ha hørt at det kinesiske tegnet for krise er satt sammen av tegnet for ulykke og tegnet for mulighet. Det er ikke alltid livet blir slik som vi har tenkt. Jobben vi ønsker oss går til noen andre, omstillinger får konsekvenser for arbeidssituasjonen vår, eller endringer i familiesituasjonen krever at vi tar grep. Selv om endringene ikke er bestilt eller ønsker fra egen side, kan de utløse muligheter vi ellers ikke ville ofret en tanke. Vi må utforske nye sider hos oss selv, og gjennom det oppdage mot og ferdigheter vi ikke var klar over, og trolig vil vi møte nye mennesker som vil berike livet vårt i mange år framover.

Vårrengjøring i hodet gjør godt. Det klarner tankene, øker bevisstheten og pusser støvlaget av egenskaper vi kan ha nytte av uansett veivalg. Det viktigste er at vi eier våre egne valg, og lever dem med begge hendene. For uansett hva vi tror vi er, er vi alltid mer enn det. Ha trua, og gjør det beste ut av valget du tar!