Hjemme bra men borte best? Valgets kval..

Våren er tiden for de eksistensielle samtalene, både på indre og ytre plan. Naturen rundt oss endrer karakter fra time til time, både spirer og gammelt rot dukker opp når snøen forsvinner, og uforvarende drar vi med oss både grus og rask inn sammen med strålende gul og håpefull hestehov før alt stabiliserer seg igjen og sommeren står for døra. Ikke rart at tankene parallelt begynner å sirkle rundt egne veivalg og erfaringer vi har gjort oss vinteren gjennom.

Selv har jeg den siste tida hatt gleden av flere samtaler med unge jobbsøkere i innspurten av en mastergrad, og andre voksne som kjenner på at det kanskje er på tide å prøve noe nytt.  Ett av temaene som fascinerer meg, er hvordan noen søker «hjem» og andre ut.  Refleksjonene jeg møter belyser brytninger mellom by og land, mellom store institusjoner og små enheter, mellom nærhet til familie og åpent landskap der du må bygge nettverket ditt sjøl, og selvfølgelig mellom det trygge og forutsigbare på den ene siden og muligheter for nye utfordringer på den andre.  Jeg lytter,  tenker og spør, samtidig som jeg mer eller mindre bevisst prøver å plassere mitt eget liv i forhold til de samme glideskalaene. For det er nettopp glideskalaer vi snakker om. Det skal ekstreme opplevelser til før de fleste av oss tar det ene valget fullt ut på bekostning av motsatsen på den andre enden av skalaen, men vi er hele tiden i bevegelse mot den ene eller andre retningen.

For hva er egentlig trygghet? Trygghet i familie trenger ikke være geografisk betinget. Hos naboene ser jeg at voksne barn ofte er hjemme på søndagsmiddag, men nærheten kan ivaretas på mange ulike måter, også ved stor geografisk avstand. Noen kan også oppleve at forholdet styrkes når den fysiske avstanden øker, gjennom at hverdagslitasjen blir mindre og man får tid til å savne hverandre.

Behovet for å komme «hjem» formes ofte gjennom innsikt i egne verdier som først blir synlige gjennom møte med nye miljøer, enten det dreier seg om klima, natur, interesser, spilleregler eller tilhørighet til venner og familie. En hotelldriver jeg kjenner, har ofte fortalt hvordan hennes far tidlig ga beskjed om at hun ikke fikk ta over før hun hadde hatt noen år utenfor virksomheten og hjembygda for å kjenne etter om denne livsstilen var noe hun virkelig ville selv, og ikke bare følte forpliktelse til. Jeg har henne mistenkt å stille samme krav til sin egen datter, som ganske nylig har satt kursen hjemover igjen etter først å ha høstet diverse erfaringer på egenhånd.

I et lite samfunn kan samspillsmønstre og mer eller mindre tildelte roller i perioder gå på helsa løs for noen og enhver. Opplevelsen av å bli definert inn i eller ut av ulike roller og miljøer og gjennom dette kjenne på at rammer og handlingsrom blir i trangeste laget, er en gjenganger i mange samtaler jeg har hatt gjennom årene, og slike erfaringer begynner tidlig. Det er fascinerende å se hvordan barn på besøk hos slektninger i sommerferien henter fram andre sider hos seg selv enn de de byr på hjemme. Til 40-årsdagen min fikk jeg  besøk sørfra som samtidig benyttet anledningen til å se et ungdomsteaterstykke der en av jentene mine var med. De la spesielt merke til «fortelleren» i stykket og kommenterte talentet hans. Ikke visste de at samme gutt kjempet en daglig kamp for å komme seg gjennom skolehverdagen, der han var tildelt en helt annen og mindre konstruktiv rolle. Noen ganger er miljøskifte den katalysatoren som skal til for å starte på nytt og bli sett med andre øyne som den du er og kan være, og ikke som den du var, eller basert på hvor du kommer fra.

Jeg mener å ha hørt at det kinesiske tegnet for krise er satt sammen av tegnet for ulykke og tegnet for mulighet. Det er ikke alltid livet blir slik som vi har tenkt. Jobben vi ønsker oss går til noen andre, omstillinger får konsekvenser for arbeidssituasjonen vår, eller endringer i familiesituasjonen krever at vi tar grep. Selv om endringene ikke er bestilt eller ønsker fra egen side, kan de utløse muligheter vi ellers ikke ville ofret en tanke. Vi må utforske nye sider hos oss selv, og gjennom det oppdage mot og ferdigheter vi ikke var klar over, og trolig vil vi møte nye mennesker som vil berike livet vårt i mange år framover.

Vårrengjøring i hodet gjør godt. Det klarner tankene, øker bevisstheten og pusser støvlaget av egenskaper vi kan ha nytte av uansett veivalg. Det viktigste er at vi eier våre egne valg, og lever dem med begge hendene. For uansett hva vi tror vi er, er vi alltid mer enn det. Ha trua, og gjør det beste ut av valget du tar!

Akkurat nå er jeg her


Jeg er en grubler, og noen av spørsmålene jeg jevnlig stiller meg sjøl, er: Hva hvis alt var annerledes? Hva ville jeg gjort da? Hvor ville jeg dratt? Hva slags jobb ville jeg gjort? Hvordan ville det sett ut rundt meg? Når jeg en gang i blant løfter disse spørsmålene opp til han jeg deler hus med, og lurer på hva han tenker for egen del, smiler han mot meg og sier: «Akkurat nå er jeg her, og da er det det jeg skal gjøre det beste ut av. » Og han lever det. Hver dag. I praksis betyr det at han har bestemt seg for at jeg er yndlingspersonen i livet hans, nettopp fordi vi bor sammen.

Denne egenskapen til å være til stede der du er og gjøre det beste ut av den situasjonen du til enhver tid er i, både fascinerer og imponerer meg. Ikke minst på grunn av de helsefremmende elementene i en slik grunninnstilling til livet. Den bidrar på den ene siden til stabilitet, på den andre siden tilføres energi i kraft av et tydelig HER og NÅ punkt som det er oversiktlig å navigere ut fra. Du vet hvor du er før du begynner å gå. Du er HER.

Her om dagen fikk jeg gleden av å snakke for godt over 100 bønder om viktigheten av samspillsregler og konfliktforebyggende tiltak når man bor og jobber tett sammen, og i den sammenhengen trakk jeg fram et sitat fra Virginia Satir:

Life isn’t what it’s supposed to be.

It’s what it is.

The way you cope with it, is what makes the difference. 

Dette handler om en viktig grunnsortering i livet vårt. Viktigheten av å være bevisst forskjellen på og konsekvensene av å fokusere på før, etterpå eller nå. Jeg møter jevnlig folk som lever i fortiden og på gamle minner, der noen fokuserer på seire og andre på nederlag. Andre kanaliserer energien på det som kommer av katastrofer eller muligheter fram i tid, og tenker ofte at de burde vært et annet sted. Jeg blir stadig mer sikker på at det beste utgangspunktet for konstruktiv endring er ved å starte der vi er. Her er vi nå. Dette er basen for enhver bevegelse. Hva gir det av muligheter og begrensninger? Alle store idrettsprestasjoner har de samme 2 grunnprinsipper innbakt i seg. Startpunkt og mål. Vi må alltid finne startpunktet. HER og NÅ. Først da kan vi vite hvor vi skal.

Når bautaer faller

Det siste året har jeg opplevd at to mennesker jeg har stor respekt for, har gått ned for telling og bedt om timeout. Det vil si, jeg kjenner dem ikke godt nok til å vite om de har sett alvoret og selv bedt om ei pause fra både ansvar og forpliktelser, eller om de har strittet imot helt til kroppen har tatt valget for dem. Men det disse to menneskene har til felles er at de over mange år har stått fram som bautaer, med stor integritet, og tilsvarende arbeidskapasitet, kompromissløse på det de tror på i egen arbeidshverdag. Helt til det sier stopp. Og det skremmer meg.

I ganske ung alder snakket jeg med en lege om arbeidshelse og og langtidsslitasje, og han svarte slik: «Du er klar over det, at det er de som brenner, som blir utbrent?» Han var den første som satte ord på det jeg har erfart med jevne mellomrom siden, engasjement har en pris. Når kvaliteten på det vi leverer fra oss er grunnleggende viktig for egen trivsel og selvfølelse, må vi samtidig ta ansvar for å finne ut hvordan vi skal hente oss inn igjen. De fleste av oss har ganske god oversikt over hvor vi finner disse energikildene for egen del, hovedutfordringen handler om  evnen og kapasiteten vår til å oppsøke dem og ta imot det vi trenger. Det går jo bra uten også, ei stund, en måned, og kanskje et år eller to……

Vi mennesker er skapt ulike fra naturens side, både når det gjelder kapasitet til å stå i krevende situasjoner over tid, men også i forhold til hva vi oppsøker når vi trenger påfyll. Min egen arbeidshverdag er såpass full av folk, dialog og samspill at jeg stadig oftere oppsøker stillhet når jeg har fri. Andre jeg kjenner får den beste energitilførselen ved å samle gode venner rundt et langbord. Jeg sitter gjerne ved det langbordet selv også, men behovet for å ta plass har avtatt proporsjonalt med at jeg styrer stadig flere prosesser på jobb. Det handler om balanse.

Men noen ganger blir det altså for mye. Burde vi sett det før? Ja, det kan hende, men det er ikke bare nok å se. Jeg tror den største utfordringen ligger i overgangen mellom å se og forstå at valgene vi tar ikke er bærekraftig over tid, og evnen til å endre atferd som har utviklet seg til et fast mønster. Moren min kommer jevnlig tilbake til et sitat fra en kvinnelig gründer i bygda jeg vokste opp i: «Har du prøvd å hoppe av en karusell i fart?»  De fleste av oss har en gang eller to i god mening prøvd å utfordre noen vi er glade i, på prioriteringer og hvordan de tar vare på seg selv, og fått en kvass kommentar tilbake, nettopp fordi de  ikke vet hva annet de kan gjøre enn å bli med karusellen videre.

Det mest bekymringsverdige når bautaer faller, er ikke at de trenger å ligge på lading ei stund før de kommer tilbake. Det verste er nederlaget en slik person kjenner på for egen del, fordi identiteten han eller hun over år har utviklet rundt det å være den trygge og forutsigbare som bidrar, organiserer, støtter og bærer menneskene rundt seg, kommer under press. Å selv trenge bistand er et så kraftig angrep på eget selvbilde og opplevd egenverd at det i seg selv blir en betydelig helserisiko på veien mot en ny og balansert hverdag. Det viktigste vi som er rundt kan bidra med, er å minne dem om at de ikke bare er en bauta, og at verdien de bidrar med er mye mer enn rollen(e) de har fylt til nå.

For nesten 20 år siden var jeg selv en slik bauta som hadde inntatt horisontalen for en periode. Da fikk jeg et spørsmål fra ei venninne som jeg aldri har glemt: «Når burde jeg sett at du trengte hjelp?»  En annen bekjent kommenterte at nå var jeg ikke så skummel lenger, han hadde tenkt at jeg var ei slik ei som fikset alt. Min egen viktigste læring fra denne tiden, er at å vise sårbarhet ikke er farlig, det er tillitsvekkende. Uansett hva vi tror vi er, er vi alltid mer enn det, og kjærligheten vi føler for hverandre, oppstår ikke på grunn av mestring, men gjennom å bli kjent med hele mennesket. Derfor er det viktig å starte med å tåle seg selv.

Men det problemet er over i morgen..

Godt nytt år! Jeg har tilbrakt jule- og nyttårshelga på Cuba, og ulike menneskemøter har gitt et godt fundament for tanker og refleksjoner i starten på det nye året, rundt hva som er viktig og hvorfor. For hva gjør du egentlig en nyttårsaften i Havanna? Beste tips fra Lonely Planet er å bli kjent med cubanere og flyte med. Som sagt så gjort, noe som igjen førte til en hyggelig, spennende og lærerik lunsjinvitasjon den første dagen i det nye året.  Den virkelige vekkeren kom da våre nye venner spurte oss om vi var fornøyd der vi bodde den siste natta, og vi dro på det, siden det var en del å utsette på denne siste overnattingen i forhold til erfaringene vi hadde så langt på turen.  Svaret kom raskt: «Men det problemet er over i morgen..» 

Jeg forsto med en gang hvor riktig denne kommentaren var, og hvordan eget fokus på kontinuerlig behovsdekning fort kan overskygge de verdiene som virkelig betyr noe. Så å si alle cubanere vi fikk kontakt med på denne to uker lange reisen, var i løpet av samtalene våre innom viktigheten av kjærlighet og familiebånd, fellesskap og tilhørighet. De omtalte hverandre med respekt, løftet opp den enkeltes bidrag til fellesskapet og viste omtanken for hverandre i både ord og handling.  Hverdagsutfordringer knyttet til utdaterte rørsystem, dobbeltøkonomi, vann uten trykk, manglende tilgang på basisvarer som såpe og papir og svært begrenset nettilgang vaket rett under overflaten, men ble likevel vektet mindre viktig enn grunnverdiene knyttet til samhold og det å ta vare på hverandre.

Cuba er i endring, og munnhellet gjennom flere år har vært «Reis til Cuba før det er for seint». For seint til hva? Forsvinner denne rausheten med økt levestandard? Vil økt nettilgang redusere den fysisk sosiale omgangsformen? (For det er både interessant og litt skremmende å studere de få parkene med wifi-sone, og den sammenklumpede, men likevel asosiale atferden til utenlandske «zombier» med hver sin mobil..)  For seint for hvem? Før kostnadsnivået gjør det mer krevende for oss som turister?

Morgenstund Havanna

Jeg har opplevd det før, etter ei reise til India for 9 år siden, og kjenner på samme følelsen igjen, å komme hjem i en tilstand av ydmykhet ispedd litt tristhet over at det kanskje er vi som har mistet noe på veien. Noe som handler om umiddelbarhet, spontanitet og livsglede som overskygger disse problemene som er over i morgen. Og ikke minst evnen til å by på oss selv i møte med andre, med raushet og varme. Som når vi hadde havnet på «feil» side av byen Havanna, lette etter et spisested som viste seg å ha lukket selskap, og en av de ansatte fulgte oss flere kvartaler bort for å vise hvor vi burde spise, «for der var solnedgangen så vakker». Og det var den virkelig, denne siste dagen i 2018.

Mitt nyttårsforsett for 2019 må være å by på flere solnedganger…

Solnedgang Trinidad

Fargerike Havanna

Er du en slow skier?

«Pøh! Slow skiing, skal det liksom være en trend nå… » Ei venninne fnyste oppgitt etter et radioprogram tidligere på dagen, der slow skiing med nistepakke og sitteunderlag ble lansert som en ny trend for folk som ville finne seg sjæl..  Fnyset hennes gjaldt både historieløsheten og «trend»-merkelappen. For er det ikke det vi alltid har gjort og vokst opp med? Brukt helger og påske til utflukter med niste i sekken og  ingenting å rekke? Ihvertfall i tida før all utendørs aktivitet skulle måles og dokumenteres med pulsklokke, treningsapp og selfies som prestasjonsfremmende virkemidler?  Nybevisst våre egne trendy prioriteringer og med sekken full av godsaker fant vi sola, skiløypa og de gode samtalene (som vi hadde rikelig med pust til) og forble i den tilstanden noen timer i den beste tida på dagen.

Jeg har alltid vært en slow skier. Delvis genetisk betinget, kroppen min er ikke bygd for fart og spenning, men også farget av miljøet jeg vokste opp i. Naturen var noe vi levde både i og med, men det var aldri noen stor greie å komme fort fram. På skolen var jeg av dem som sprang saktest og kastet kortest, og den eneste medaljen jeg vant, var det året de premierte idealtid i skoleskirennet.   Men, og dette men’et er viktig, jeg var alltid i bevegelse.  Jeg gikk de 4 kilometerne til skolen tur retur, oppsøkte skogen for å tenke eller sanke, gikk langt for å besøke venner og sprang barføtt om somrene fordi det var så godt å kjenne naturen under fotsålene.

Javisst, jeg beveger meg mindre enn før, jeg er oftere sliten og tida strekker ikke alltid til. Likevel,kjærligheten til skog, fjell og natur er intakt, og jeg nyter skiturene de  helgene jeg får det til, og kveldsturene i uka. Bevegelse er dessuten en viktig ingrediens i alle ferier. Dagens diskusjon om slow skiing trigget noe i meg som jeg har kjent på ei stund, flere år faktisk når jeg kjenner etter. Jeg har så å si sluttet å fortelle hvor jeg går eller hvor langt jeg har gått. Hvorfor? Fordi det nesten alltid sniker seg inn en tanke om at det er for kort. Ei mil på ski, hva er det liksom? Eller en kveldstur på 3-4 kilometer? Det burde vært mer. Oftere. Lengre. Og jeg vet at det ikke er sunt.

Og det er ikke de korte avstandene som er usunne. Det usunne er underkjennelsen av hverdagsaktiviteten. Den som i følge Helsedirektoratets anbefalinger beskrives slik:

«All bevegelse er positiv. Hverdagsaktivitet slik som hus- og hagearbeid, trappegang, aktiv transport og regelmessige pauser i løpet av skole- og arbeidsdagen, er viktig for å redusere stillesitting og øke aktiviteten.»

Jeg synes å registrere en stadig økende polarisering i befolkningen når det gjelder fysisk aktivitet. Flere og flere trener systematisk mot mål og personlige prestasjoner, samtidig som de fysisk inaktive også er ei gruppe som øker i volum (i dobbelt forstand). Og hvis begge disse gruppene vokser, hvor skjer rekrutteringen fra? Jo, det må være fra oss i midten, slow skiers som enten speeder opp eller kaster skiene, alt etter motivasjon, kapasitet og evne. For noen av oss blir dørstokkmila litt for lang når anerkjennelsen for hverdagstrimmen uteblir, både fra omverdenen og oss selv.  Med det kan vitsen med å bevege seg for å kjenne at kroppen virker, gradvis falme bort. Det vi gjør, blir jo aldri bra nok likevel, og «den andre gjengen» er så langt foran at det ikke er realistisk å nå dem igjen.

Sånn sett, uansett hvor selvfølgelig det bør være, og uansett hvor mange generasjoner bak oss som har dette som integrert kunnskap, har kanskje slow skiing som trend noe for seg? Vi mennesker har en tendens til å oppsøke historieløsheten oftere enn vi selv har godt av, og dermed risikere at  barnet forsvinnet ut med badevannet. Jo mer teknisk og  tilrettelagt hverdagen vår blir, og jo flere manuelle operasjoner vi kan effektivisere eller sette bort, jo viktigere blir det å finne nye arenaer for å være i bevegelse og ta kroppen vår i bruk. Fordi det er godt, også for hodet. Men vi trenger ikke konkurrere eller jage egne rekorder for det. Eller forsvare oss mot andres forventninger. Bare kjenne på gleden over å ha en kropp som virker, på klarere tanker og frisk luft å puste i.  Ingen dokumentasjon. Ingen sammenligning eller vurdering. Bare være, i det tempoet og med den intensiteten som kjennes riktig for oss. For vår egen og balansens del, og for å vare lenge. For det vil vi jo..  Noen kaller det folkehelse. Fortsatt god påske!

Tillit – et palindrom

Et palindrom er et ord som staves likt begge veier. Tillit er et palindrom, Kanskje er det tilfeldig, men samtidig, den grunnleggende forutsetningen for tillit, er at den fungerer likt begge veier.

I dag er det valg, og det er viktig å merke seg at dette innlegget skrives i forkant av valgresusltatet. Jeg har stemt, men det har vært vanskeligere i år enn tidligere å stemme på «rett parti». Delvis fordi mine hjertesaker er fordelt over ulike partiprogram, og delvis fordi de samarbeidskonstellasjonene som tegnes opp, berører min evne til å vise tillit til sluttproduktet. I tillegg setter debattantene daglig ord på en manglende tillit til hverandre, både når det gjelder intensjoner og dømmekraft.

Selv har jeg tillit til at alle partier tror på et bedre samfunn, og på at de positivt kan gjøre en forskjell. Ulikhetene ligger i hvilke grupper det er viktigst å ivareta, hva disse har behov for, og valg av virkemidler for å nå målene de har satt seg.

Problemet med manglende tillit gjennomsyrer mange arenaer, ikke minst arbeidsplasser og potensielle samarbeidsmiljøer i arbeidslivet. Mange gode samarbeidsprosjektet har strandet på manglende tillit til hverandres gode vilje, uro for skjulte agendaer,  og fokuset på en plan B hvis man likevel skulle bli lurt eller skuffet. Dette forbeholdet fanges fort opp av den andre part, som i sin tur endrer sitt fokus tilsvarende.

Christl Kvam, tidligere regiondirektør i NHO Innlandet, sa det slik på et foredrag for noen år siden: «Det er ingen som kaster penger etter folk som krangler.» Hovedbudskapet var tydelig. Samarbeidende miljøer, med tillitt til hverandres bidrag og gode vilje, står sterkere også når det kommer til finansiering.

Men hvorfor har vi ikke tillit? Eller for å snu spørsmålet, hvordan skaper vi tillit?

  1. Jeg tror at alt samarbeid må være tuftet på en gjensidig opplevd nytteverdi, og verdsetting av dette.
  2. Jeg tror på en tidlig avklaring av forventinger til gjensidige bidrag, og realismen i disse. Bidragene trenger ikke være like store, bare de er viktige for sluttresultatet.
  3. Jeg tror på å holde de avtalene vi faktisk har inngått.
  4. Jeg tror også det er viktig å være åpen mot den det gjelder hvis tilliten blir satt på prøve, slik at det er mulig å ta seg inn igjen.
  5. Dessuten tror jeg at det er viktig, så tidlig som mulig og i fellesskap, å avklare mål og retning for samarbeidet.

Motsatsen, og det mange av oss er redde for,  finner vi i Myrphy’s lov:
«Vær forsiktig når noen sier til deg at dere er i samme båt.
Det betyr at han vil styre mens du ror.»

Min oppfordring i dag:

A) Vis tillit til andres gode intensjoner, selv om du ikke er enig i virkemidlene. Alle de som stemmer annerledes enn deg i dag, er hverken gale eller dumme, de er bare uenige mål og virkemidler.

B) Se etter verdien i godt samarbeid både på jobb og hjemme. Ta initiativ og by på deg selv, vær på tilbudssiden  samtidig som du er tydelig på hva som fremmer din egen tillit til andre mennesker og miljøer. Det er stor kraft knyttet til å løfte i flokk.

I dag følger bilde av rognebær. «Høyt henger de og sure er de» sa reven da han ikke nådde opp til dem. Han var også en sololøper.

Høyt henger de og sure er de

 

Hvor ble det av W-potensen?

For de som kjenner meg godt privat, er det ingen bombe at jeg liker Jan Kjærstad. For de som kjenner meg godt på jobb, er det ingen bombe at jeg i perioder er lei de mange timene bak rattet. Summen av disse to realitetene ledet nylig til innkjøp av Jeg er Brødrene Walker av Jan Kjærstad som lydbok til bruk i bil.

Hovedpersonen, tenåringen Odd Marius Walaker, beskriver hvordan han, etter et sykkeluhell han kaller Tuvalu-hendelsen, opplever en mental utvidelse av seg selv, sin innsikt og sin evne til å observere hendelser fra ulike perspektiver og vinkler. Han blir rett og slett større enn seg selv, og forstår sammenhenger og helheter på en helt ny måte. Denne evnen, eller tilstanden, kaller han W-potensen, og parallelt med dette begynner han å se på seg selv som Brødrene Walker. Handlingen foregår på 80-tallet, samtidig som vi med jevne mellomrom, boka igjennom, treffer igjen Odd Marius i en sentral lederposisjon 20-30 år senere. I denne voksne mannens liv er W-potensen historie, et vagt minne fra ungdomstida, og han har ikke spesielt høye tanker om seg selv ut over at han er et helt  ordinært menneske.

Men hvor ble det av W-potensen? Min sterkeste opplevelse så langt i boka er når Odd Marius oppdager at moren, som nå er en helt ok trehusarkitekt, under og etter arkiktektutdanningen på Manhattan tegnet store, visjonære bygg og at hun i tillegg gjorde karriere som rockemusiker. Nå er hun mor, hun er arkitekt og hun er Nina, mens hun  før var «den Nina». Har hun også hatt en W-potens? Og hvor har den tatt veien? Vil hans W-potens også forsvinne?

På dette lyttestadiet, i bilen langs RV 26 gjennom Engerdal,  kjente jeg på en usigelig tristhet. «Hvorfor er det slik?» tenkte jeg «Hvor gjør vi av motet? Av innsikten? Og ikke minst viljen til å skifte perspektiv og se det vi opplever fra flere vinkler? Hvorfor bruker vi bare en brøkdel av evnene våre?»

Det begynner å bli noen dager siden, men tanken har ikke sluppet taket. Jeg har stadig samtaler med folk som pålegger seg selv begrensninger, iberegnet de indre dialogene jeg har meg selv. Og da snakker jeg ikke om manglende vilje eller evne til å «følge drømmen», eller muligheten til kortvarig kjedisstatus. Dette handler om den grunnleggende viljen til å forstå, og til å lete etter sammenhenger og ny læring, uansett situasjon, yrke og retning. Evnen til å holde blikket skarpt og sanseapparatet i beredskap for å hente inn mangfoldet av informasjon omgivelsene har å by på. Det vil si det motsatte av stagnasjon, eller av etablerte sanheter.

Mennesker med W-potensen i behold, tar inn inntrykk og setter disse sammen på stadig nye måter. De utfordrer det bestående og verdsetter alle setninger som begynner med «Hva hvis….»,  og de er oppriktig nysgjerrige på mennesker de møter for første gang. Det er kanskje naturlig at disse egenskapene blomstrer sterkest hos ungdom og unge voksne, siden de er på leting, både etter egen identitet og sin posisjon i forhold til omgivelsene. Men vi må aldri slutte å lete, for det er nettopp i W-potensens spenningsfelt at ord som innovasjon, nytenking, det grønne skiftet, kreativtet, skapende ungdom, kunst, kultur, produktutvikling, verdiskaping, synergi, toleranse og integrering får kraft og mening.

Noen ganger kjenner jeg på denne kampen i meg selv, der den ene vil skape, utvikle og bidra med den W-potensen jeg fortsatt er i besittelse av. Sofasitteren i meg, derimot, verdsetter forvaltning, stabilitet og velvære, og setter likhetstegn mellom det gode liv og minst mulig forstyrrelser. Jeg har etterhvert og tross alt, skaffet meg noen laurbær  å hvile på. Fredagskveldene for eksempel, heller stadig oftere mot denne tilstanden.

Likevel tror jeg ikke W-potensen er en tilstand, og heller ikke at den er dømt om å forsvinne. Men jeg tror den er et talent som må trenes, slik som de øvrige musklene i kroppen, gjennom aktive valg hver eneste dag. Akkurat som at det å gi slipp på den, også er et valg vi tar. Boka forteller meg at jeg alltid står fritt til å øve på å se, og se en gang til, og enda en gang, lete etter rom og folk og muligheter. Og jeg følger Kjærstad i at jeg, hvis jeg tør, slik den unge Odd Marius Walaker gjorde, vil oppdage at jeg gradvis utvides, til en større utgave av meg selv, slik at også jeg kan være «den» Hedvig.  Hvis jeg tør altså. Eller orker. Du da?

engerdalUtsikt fra RV 26, Engerdal