Barn, foreldre og besteforeldre, ferieforventninger og roller

Har akkurat lest meg gjennom Mommo og moffa på egotripp av «utslitt trebarnsmor» i  NRK Ytring, og ikke minst de ulike  vinklingene i kommentarfeltet. Dagen etter publiserte NRK artikkelen Forskning slår tilbake. Den viser til stort engasjement hos dagens besteforeldre i forhold til å følge opp barnebarn.

Det som fascinerer meg mest, både i den opprinnelige artikkelen og i med- og motytringene i kommentarfeltet, er fasiten folk sitter på i forhold til andre menneskers motivasjon, kapasitet og prioriteringer. De vet så inderlig vel hva som er feil og hva som er riktig, og hevder at egoisme og selvrealisering er styrende i begge retninger.  Selv tror jeg at bildet er mye mer sammensatt.

Grunnpillaren i all god kommunikasjon er tillit til hverandres gode vilje, også når «motparten» prioriterer annerledes enn vi kunne ønske oss. Årsaken til sprikende behov og ulike valg kan like gjerne være knyttet til fysisk eller mental helse, kapasitet, misforståelser, usikkerhet, andre familiemedlemmer som trenger sitt, som til ren egoisme.  Vi kan tro og anta hva som er førende for andre menneskers valg, men de selv er de eneste som kjenner sine egen drivkraft.

Jeg tror også det er viktig å skille mellom ønsker, forventninger og behov. Vi kan ønske oss mer samvær eller avlastning, og vi kan ha klare forventninger til foreldre- og besteforeldrerollen. Det reelle behovet kan på den ene siden forsterkes av nettopp ønsker og forventninger, på den andre siden kan det reguleres gjennom egne prioriteringer og hvor vi legger lista på hva som skal være en god ferieopplevelse for oss selv og ungene, og rett og slett gjøre det beste ut av situasjonen som den er.

Et annet spørsmål er om foreldre/besteforeldre er gjort kjent med dine ønsker, forventninger og behov? Jeg kjenner flere i min egen generasjon som er usikker på egen rolle i forhold til egne barn og barnebarn. De ønsker mer samvær men vil ikke trenge seg på, eller vet ikke helt hva som vil være riktig å gjøre.  Tilbakeholdenhet kan med andre ord være et tegn på at det er på tide å jobbe mer (på begge sider) med tilliten til hverandres gode vilje gjennom året, mer enn at (beste-)foreldrene er på ego-trip når sommeren kommer.  Åpne spørsmål om hva man kan få til sammen er en god start.

Barn er, i likhet med voksne, selvstendige individer med ulik atferd og forskjellige behov. Ikke alle besteforeldre har helse eller kapasitet til å dekke alle disse behovene på en gang, og over lengre tid. Kanskje er det lettere å by på seg selv hvis man kan ha besøk av én og én og over en kortere periode?  Så kan foreldrene også lettere tilpasse opplegget hjemme til den eller de som er igjen? Alle barn har behov for å bi sett som det individet det er, og stressnivå og forventningspress dempes i begge leire.

Selv er jeg så heldig at jeg får energi av de små når de er på besøk, nettopp fordi de både tvinger meg  ut av jobbfokus, ut i naturen og inn i bøkenes verden. Men de og foreldrene må også tåle at jeg ikke alltid mestrer mormorrollen like godt, jeg kan bli både sliten og oppfarende innimellom. Fordi jeg er et helt alminnelig menneske.

Den viktigste forventningen å utfordre er kanskje at livet skal være perfekt avstemt sommeren igjennom. Livet er slik det er, og den største mestringen av alle er å tåle nettopp det.

Ittno knussel

Jeg befinner meg på Helgøya, ikke langt fra garden Svennerud, og en kveld denne uka kom jeg til å tenke på historien om Marte Svennerud (av Barbra Ring, og ikke Alf Prøysen som flere tror), den barnløse og godt bemidlede landhandlersken som overtok ansvaret for en stor søskenflokk som hadde mistet først far og så mor.  «Ittno knussel. Je tæk ælle sju.» Historien er fra 1909, men er på mange måter dagsaktuell.

Jeg liker spesielt godt innledningen: «Rik og barnlaus satt Marte Svennerud, landhandlersken, på Svennerud gård og holdt bygdas tøyler i si hand.
Kunne folk betale, inndrev Marte Svennerud ubarmhjertig like til siste øre. Kunne de ikke betale, slo hun en strek over hele regnskapet. «Itte no knussel,» sa Marte Svennerud.»
Denne grunninnstillingen utgjør hovedbudskapet i  fortellingen, og sier noe om respekt for individet uansett rammer og  forutsetninger.  Vi er født forskjellige, med ulik startkapital både materielt,  personlig og samfunnsmessig, og  i tillegg tar vi både kloke og mindre kloke valg underveis. Men er vi riktig heldige, møter vi ei Marte Svennerud eller to på veien, som sparker oss bak når vi virkelig trenger det og byr på rom og raushet der det er nødvendig.

Andre ganger er det vi selv som har posisjonen til Marte, den som har makt til å si ja eller nei, gi folk en ny mulighet eller sette hardt mot hardt. Det er en krevende oppgave, ikke minst fordi makt fort kan appellere til andre og mindre attraktive sider i  oss selv.  De  virkelig stygge sakene knyttet til maktmisbruk får heldigvis medieoppmerksomhet og strafferettslige konsekvenser, slik vi har sett både med en profilert idrettstrener og en tidligere fylkesmann denne våren.  Men hverdagsmakten snakker vi ikke så ofte om. Den makten som vi alle besitter i gitte situasjoner til å påvirke andre menneskers videre utvikling. Hvordan bruker vi den? Er oppmerksomheten rettet mot egne behov, inkludert tid og kapasitet, eller tar vi oss tid til virkelig å se den det gjelder, og reflektere rundt hva som vil være et klokt valg her og nå? Evner vi å glede oss over andres gjennombrudd, og  er vi uredde nok til å gi de tilbakemeldingene som kan gjøre en viktig forskjell framover for mottakeren? Jeg var med i oppstarten av et rekrutteringsbyrå for ett år siden, og et aktivt valg vi gjorde i den sammenhengen, var å sette av tid til en god prat med alle som hadde vært på intervju uten å få jobben.  I respekt for individet. Når du leser hele historien om Marte Svennerud, kommer det tydelig fram at noen av hennes viktigste kvaliteter handler om å se. Og å lytte. Og deretter handle basert på det både hodet og hjertet forteller henne. Disse ferdighetene er like viktige å øve på i 2019 som i 1909. Makt kan brukes konstrutivt. Ittno knussel.

Linda Merkesdal gjesteblogger om hvordan vi kan lære av de beste

En av de virkelige oppturene med å jobbe i Rådhuset Vingelen er dyktige kolleger. I forbindelse med bedriftens 30 årsjubileum har jeg utfordret flere av dem til å gjesteblogge hos fjellcoachen.  Først ut er coachkollega Linda Merkesdal, som tar utgangspunkt i modellering som verktøy for å utvikle egne ferdigheter, og hvordan dette verktøyet kan overføres til også å omfatte organisatorisk læring:

Modellering av beste praksis er både et verktøy og en eksamensoppgave i coachutdanningen, og handler i korte trekk om å sette personlige mål for egen utvikling på et avgrenset område (salg, undervisning, ledelse eller noe helt annet). Modellering begynner med å identifisere beste praksis for en egenskap du ønsker å kopiere. Så må du finne mennesker du ser opp til, som er gode på denne egenskapen. Gjennom samtaler med hver av disse finner du vesentlige elementene i hvordan de prioriterer, tenker og handler, og som i sum gir den egenskapen du beundrer. Deretter begynner jobben med å ta denne innsikten i bruk for egen del.

Men hvis modellering er en vellykket overføringsstrategi fra én person til en annen, er det da slik at en hel bedrift kan lære på samme måte?

Etter å ha jobbet i bedriftsverdenen, har jeg lagt merke til at en bedrift kan oppfattes og behandles som en levende organisme, den tar valg og beslutninger basert på summen av de ansattes erfaringer og kompetanse, samt dynamikken i organisasjonen. Dette forteller meg at bedrifter på mange måter fungerer likt som et menneske. Min erfaring er at man da kan bruke modellering for å finne beste praksis, ikke bare på individnivå, men på bedriftsnivå.

Modellering kan fint brukes internt for en bedrift som ønsker å finne beste praksis.  Som en tenkende organisme med personlighet kan bedriften slite med de samme begrensningen og utfordringene som et enkeltmenneske. En bedrift kan for eksempel ha en uttalt «sannhet» om at de ikke kan vokse mer, at de har nådd taket av sin produksjon eller andre ting som legger føringer for hvordan de tenker om fremtida. Da kan det være hensiktsmessig å se om noen av disse «sannhetene» kan utfordres, og kanskje omformuleres eller fjernes, slik at utviklingspotensialet kan utnyttes. Ved hjelp av modellering kan de kopiere av de beste, enkelt men genialt.

La oss si at Bedrift A har problemer med salgsavdelingen. De oppnår ikke like gode resultater som Bedrift B. Da kan man aktivt ta i bruk modellering for å finne beste praksis. Studere Bedrift B og finne beste praksis og kopiere dette over til Bedrift A. MEN, gitt at disse to avdelingene har ulike personligheter må man kanskje inn med en tilleggsdimensjon som tar høyde for ulikhetene i de to bedriftene. Akkurat som selvledelse er viktig for å lykkes for enkeltindivider, er teamdynamikken viktig for å lykkes som bedrift. Kanskje må Bedrift A ta hensyn til at deres selvfølelse og tankemønstre rundt salg er meget dårlig, mens salgsavdelingen i Bedrift B har en veldig god selvtillit. Da må dette jobbes med og bygges opp før Bedrift A klarer å levere likt som Bedrift B på konkrete salgsteknikker. Det er ikke nok å pugge en god teknikk hvis du ikke tror på dine egne evner til å mestre den. Minst like viktig er det å lære av andre og få på plass den gode sammenhengen mellom verdier og identitet, adferd, egenskaper og omgivelser, og gjennom dette styrke selvtilliten hos salgsavdeling Bedrift A som team. Gjennom økt trygghet og felles mål om hva slags team salgsavdelingen skal være, kommer også resultatene.

Det fine med modellering er at løsningen ligger der, du trenger bare å stille de rette spørsmålene til de som har funnet beste praksis.

Hjemme bra men borte best? Valgets kval..

Våren er tiden for de eksistensielle samtalene, både på indre og ytre plan. Naturen rundt oss endrer karakter fra time til time, både spirer og gammelt rot dukker opp når snøen forsvinner, og uforvarende drar vi med oss både grus og rask inn sammen med strålende gul og håpefull hestehov før alt stabiliserer seg igjen og sommeren står for døra. Ikke rart at tankene parallelt begynner å sirkle rundt egne veivalg og erfaringer vi har gjort oss vinteren gjennom.

Selv har jeg den siste tida hatt gleden av flere samtaler med unge jobbsøkere i innspurten av en mastergrad, og andre voksne som kjenner på at det kanskje er på tide å prøve noe nytt.  Ett av temaene som fascinerer meg, er hvordan noen søker «hjem» og andre ut.  Refleksjonene jeg møter belyser brytninger mellom by og land, mellom store institusjoner og små enheter, mellom nærhet til familie og åpent landskap der du må bygge nettverket ditt sjøl, og selvfølgelig mellom det trygge og forutsigbare på den ene siden og muligheter for nye utfordringer på den andre.  Jeg lytter,  tenker og spør, samtidig som jeg mer eller mindre bevisst prøver å plassere mitt eget liv i forhold til de samme glideskalaene. For det er nettopp glideskalaer vi snakker om. Det skal ekstreme opplevelser til før de fleste av oss tar det ene valget fullt ut på bekostning av motsatsen på den andre enden av skalaen, men vi er hele tiden i bevegelse mot den ene eller andre retningen.

For hva er egentlig trygghet? Trygghet i familie trenger ikke være geografisk betinget. Hos naboene ser jeg at voksne barn ofte er hjemme på søndagsmiddag, men nærheten kan ivaretas på mange ulike måter, også ved stor geografisk avstand. Noen kan også oppleve at forholdet styrkes når den fysiske avstanden øker, gjennom at hverdagslitasjen blir mindre og man får tid til å savne hverandre.

Behovet for å komme «hjem» formes ofte gjennom innsikt i egne verdier som først blir synlige gjennom møte med nye miljøer, enten det dreier seg om klima, natur, interesser, spilleregler eller tilhørighet til venner og familie. En hotelldriver jeg kjenner, har ofte fortalt hvordan hennes far tidlig ga beskjed om at hun ikke fikk ta over før hun hadde hatt noen år utenfor virksomheten og hjembygda for å kjenne etter om denne livsstilen var noe hun virkelig ville selv, og ikke bare følte forpliktelse til. Jeg har henne mistenkt å stille samme krav til sin egen datter, som ganske nylig har satt kursen hjemover igjen etter først å ha høstet diverse erfaringer på egenhånd.

I et lite samfunn kan samspillsmønstre og mer eller mindre tildelte roller i perioder gå på helsa løs for noen og enhver. Opplevelsen av å bli definert inn i eller ut av ulike roller og miljøer og gjennom dette kjenne på at rammer og handlingsrom blir i trangeste laget, er en gjenganger i mange samtaler jeg har hatt gjennom årene, og slike erfaringer begynner tidlig. Det er fascinerende å se hvordan barn på besøk hos slektninger i sommerferien henter fram andre sider hos seg selv enn de de byr på hjemme. Til 40-årsdagen min fikk jeg  besøk sørfra som samtidig benyttet anledningen til å se et ungdomsteaterstykke der en av jentene mine var med. De la spesielt merke til «fortelleren» i stykket og kommenterte talentet hans. Ikke visste de at samme gutt kjempet en daglig kamp for å komme seg gjennom skolehverdagen, der han var tildelt en helt annen og mindre konstruktiv rolle. Noen ganger er miljøskifte den katalysatoren som skal til for å starte på nytt og bli sett med andre øyne som den du er og kan være, og ikke som den du var, eller basert på hvor du kommer fra.

Jeg mener å ha hørt at det kinesiske tegnet for krise er satt sammen av tegnet for ulykke og tegnet for mulighet. Det er ikke alltid livet blir slik som vi har tenkt. Jobben vi ønsker oss går til noen andre, omstillinger får konsekvenser for arbeidssituasjonen vår, eller endringer i familiesituasjonen krever at vi tar grep. Selv om endringene ikke er bestilt eller ønsker fra egen side, kan de utløse muligheter vi ellers ikke ville ofret en tanke. Vi må utforske nye sider hos oss selv, og gjennom det oppdage mot og ferdigheter vi ikke var klar over, og trolig vil vi møte nye mennesker som vil berike livet vårt i mange år framover.

Vårrengjøring i hodet gjør godt. Det klarner tankene, øker bevisstheten og pusser støvlaget av egenskaper vi kan ha nytte av uansett veivalg. Det viktigste er at vi eier våre egne valg, og lever dem med begge hendene. For uansett hva vi tror vi er, er vi alltid mer enn det. Ha trua, og gjør det beste ut av valget du tar!

Å leve av øyekontakt

Vi er mange mennesker som lever både med og av øyekontakt, eller i møte med det som noen kaller «sannhetens  øyeblikk» hver eneste dag. Det er der vi bygger tillit, får tilgang til både fysiske og mentale rom hos menneskene rundt oss, og skal bevege oss respektfullt omkring for ikke å tråkke feil eller skape unødig kaos når vi fortsetter vår ferd mot nye menneskemøter. Det følger både ansvar og risiko med den jobben vi gjør, og tidvis vil vi oppleve at enten intensjoner eller dømmekraft, eller begge deler, blir trukket i tvil, uansett hvor bevisst vi selv ønsker å være på egen atferd. I dag har jeg opplevd begge ytterpunktene, både å tråkke over ei grense jeg burde ha sett, og deretter, i en helt annen setting, å bli betrodd hvor mye ei sterk samtale for x antall år siden har betydd for en annen persons framtidige veivalg.  I begge tilfeller har ordenes makt satt spor, men med ulike fortegn, og jeg har først i ettertid forstått hvor sterk effekten av form og innhold kan være.

Som de fleste andre, antar jeg, har jeg et sterkt behov for å opptre respektfullt ovenfor andre mennesker. Problemet er likevel at respekt formes av så mange elementer, og som en kollega av meg sier: «Budskapet eies av mottaker.» Selv med gode verktøy og lang trening i jeg/du sortering er det fragmenter i all kommunikasjon som lever sitt eget liv i samspillet mellom to mennesker, slik som tolking av kroppsspråk, stemmeleie, ulik kultur for direkthet, ryggsekker fylt med tidligere opplevelser, opplevd makt(u)balanse, nyanser i ord, ulik rolleforståelse, osv. Alt dette er støysendere vi bærer med oss i dialog med hverandre, og som påvirker budskapets reise mellom avsender og mottaker, og det er helt naturlig at vi noen gang bommer og andre gang treffer blink.

Problemet jeg kjenner på noen ganger, er at denne styrken i «ordets makt» kan slå meg helt ut, det at man har tilgang på verktøy som er så sterke og som kan ha så stor innvirkning på andre menneskers følelsesliv og veivalg, både på godt og ondt. Dette har skremt meg helt siden jeg begynte på coach-utdanningen for mange år siden. Metodikk og språklig forståelse vi tilegner oss gir et helt utrolig positivt spillerom for å bidra til vekst og utvikling både for oss selv og de vi har rundt oss, men det gir også makt til å rive ned. På hvert nye kull har jeg sett noen få enkeltmennesker som har forlatt lærestedet godt fornøyd med ei full verktøykasse, samtidig som jeg har vært i tvil om de etiske refleksjonene har fått tilsvarende oppmerksomhet, og jeg har hatt vondt i magen med tanke på hvem som kan bli utsatt for disse menneskene.

De aller fleste av oss er atskillig mer balansert, men det gir en annen type risiko: Det at vi normalt opptrer både respektfullt og lyttende til de menneskene vi møter, gjør at de også møter oss med garden nede, og dermed er uforberedt hvis vi skulle tråkke over akkurat der den andre har «si inste grind». Og det vil innimellom skje at vi gjør akkurat det, ikke med vilje, men uforvarende, eller på en dårlig dag. Da er det to parallelle ryddejobber som står for døra. Den ene handler om å gjenopprette tillit hos den vi har rotet det til for. Det kan gå bra, men det kan også hende at den andre takker for følget og går videre alene, og i så fall med full rett.

Den andre ryddejobben er mer krevende, og den dreier seg om å gjenopprette tilliten til seg selv. Hvordan står det til med dømmekraften min? Bør jeg drive med dette? Er de daglige menneskemøtene og den sterke øyekontakten der jeg skal være framover? Holder jeg mål? Dette er viktige refleksjoner å gjøre seg, og som jeg vet både legestanden og litteraturen setter ord på med jevne mellomrom, for eksempel i Henning Mankells Italienske sko. Det samme kan skje med ledere, politikere, politifolk og så videre, og det er dessverre ingen fasit å slå opp i.

Å tilgi seg selv er en av de vanskeligste øvelsene vi mennesker utsettes for, men samtidig er er det gjennom denne type erfaringer vi har mulighet til å vokse som mennesker:

Ibland gör man rätt, Ibland gör man fel, lev med det
Ibland gör man rätt, Ibland gör man fel, lev med det

All den här tiden som jag vilat och velat
Vilat och väntat och kastat bort
Inte nu, kanske sen kommer jag också tycka
Att allt dåligt för med sig nåt gott

Magnus Krunegård

 

Stillheten etterpå…

De har dratt. Feriegjestene mine. De minste. De to som hver gang de kommer setter resten av livet mitt litt på vent. Fordi de lever og opplever med alle  følelsene sine utenpå. Og er akkurat der de er i det øyeblikket de er der, før de i neste øyeblikk er et helt annet sted, både fysisk og mentalt.  Å være dagmamma ei uke for en 4-åring og en 6-åring er en emosjonell berg- og dalbane som krever absolutt tilstedeværelse, samtidig som minnene strømmer på og trekker meg en hel generasjon tilbake til den tida dette var hverdagen og jeg i lengre perioder hadde aleneansvar for to små selv.

Gavene denne uka har brakt med seg, fungerer omtrent som en kinesisk eske, og kan pakkes ut lag på lag:

Glem jobben

For ei som normalt har et hode som er påskrudd jobb 24/7, er samvær med barn terapi. Lange tanker avbrytes før de er påbegynt, og bekymringer knyttet til arbeidsoppgaver som venter, blåses bort som løvetannfrø i sommervind. Tankene erstattes med dekking av basale behov som slukking av tørst, plastring av sommerkne og konfliktløsning rundt hvem som fikk trykke på knappen først eller sist.

Glem pc og mobil, og troen på barns selvledelse  

Regler som «Minst først» eller «Vi åpner ikke et nytt spill før det forrige er ryddet opp» fungerer i beste fall i 5 minutter, og kun når du selv tar del i aktiviteten.  Det som derimot fungerer som ei kule, er din egen mentale tilstedeværelse og støttende oppmerksomhet. Da sitter plutselig reglene der også, så å si av seg selv.

Glem alle forventninger om rasjonalitet

Lyst og motivasjon er flyktige begreper, og jeg forstår mer og mer av hvorfor barn fascineres av sommerfugler. De er jo i slekt. Turen fra A til B, for eksempel fra matbordet til kjøkkenbenken har sånn cirka x antall potensielle avsporinger; ei halvferdig tegning, ei leke som plutselig ble ledig da søstera satte seg ved bordet, øving på å balansere den brukte middagstallerkenen med ei hånd, med eller uten bestikk på, ei legobrikke å snuble i, og, hvis man tenker godt etter, kanskje er man fortsatt litt sulten likevel….

Bak enhver atferd er det alltid en positiv intensjon

Barn gjør rare ting hver dag, og mange ganger om dagen. Vi må aldri slutte å være nysgjerrig! Å følge tankerekkene og reaksjonene og bli kjent med de utløsende faktorene bak hva som skjer, er ei utrolig spennende reise, som ofte handler om trygghetsbehov, ønske om mestring, undring, tilnærmet grenseløs fantasi, humor, helt vanlig søskensjalusi, bearbeiding av ting de har sett, lest og hørt tidligere, og ikke minst behov for å bli sett som individ og ikke bare som et barn som skal lære å oppføre seg slik voksne mener er riktig.

Speiling av eget språk og atferd

«Mormor, slik oppfører man seg virkelig ikke!» Beskjeden kom lattermildt fra 6-åringen på ryggen min da hun syntes jeg herjet litt vel mye med henne i et fjellvann her om dagen. Vi voksne er vandrende (og akkurat da hoppende) rollemodeller, og barn suger til seg både vaner og uvaner, for ikke å snakke om ord og uttrykk.

Se ditt eget nærmiljø med barneøyne

Denne uka har jeg besøkt steder og folk jeg oppsøker altfor sjelden, og blitt enda mer glad i regionen jeg bor i. Vi har vært med på alt fra tilrettelagte opplevelser som astronautkurs og rakettoppskyting fra Flåklypatoppen, til stolpejakt, maleverksted, fjellvann, museumspark og klatrevegg, og overalt har vi truffet hyggelige og hjelpsomme mennesker som ser barn.

Gjenoppdag ditt eget følelsesregister

Jeg definerer meg ofte som et rasjonelt menneske som er vanskelig å bringe ut av fatning. Men i løpet av svært kort tid har jeg pusset støvet av min egen evne til å bli glad, rørt, hissig, bekymret, stolt, utålmodig, begeistret og leken, og helt sikkert enda mye mer. Jeg har rett og slett vært levende til stede i mitt eget liv. Det er et privilegium. Men det aller største privilegiet av alle, er tillit. Tilliten fra foreldrene, at ei uke hos oss  er et godt valg for ungene deres. Tillit fra de minste på at her er det trygt å være, også når noe oppleves vanskelig. Tilliten til at vi alle sammen er viktige mennesker i hverandres liv.  Så viktige at vi byr på oss selv og alle følelsene våre til hverandre. Dette er den innerste, minste og viktigste kinesiske esken, som har ligget godt beskyttet mens jeg pakket ut de første, og den vil jeg ta ekstra godt vare på, også framover. Men akkurat nå sitter jeg og kjenner på stillheten etterpå, før jeg ganske snart må omstille hodet til ny arbeidsuke.

BARN ÄR ETT FOLK (Olle Adolphson)

Barn är ett folk och de bor i ett främmande land, detta land är ett regn och en pöl
Över den pölen går pojkarnas båtar ibland och de glider så fint utan köl
Där går en flicka som samlar på stenar, hon har en miljon
Kungen av träd sitter stilla bland grenar i trädkungens tron
Där går en pojke som skrattar åt snö
Där går en flicka som gjorde en ö av femton kuddar
Där går en pojke och allting blir glass som han snuddar
Alla är barn och de tillhör det gåtfulla folket

Barn är ett folk och de bor i ett främmande land, detta land är en äng och en vind
Där finner kanske en pojke ett nytt Samarkand och far bort på en svängande grind
Där går en flicka som sjunger om kottar, själv äger hon två
Där vid ett plank står en pojke och klottrar att jorden är blå
Där går en pojke som blev indian
Där, där går kungen av skugga runt stan och skuggar bovar
Och där fann en flicka en festlig grimas som hon provar
Alla är barn och de tillhör det gåtfulla folket

Barn är ett folk och de bor i ett främmande land, detta land är en gård och ett skjul
Där sker det farliga tågöverfallet ibland, vackra kvällar när månen är gul
Där går en pojke och gissar på bilar, själv vinner han jämt
Fåglarnas sånger i olika stilar är magiska skämt
Där blir en värdelös sak till en skatt
Där, där blir sängar till fartyg en natt och går till månen
Där finns det riken som ingen av oss tar ifrån dem
Alla är barn och de tillhör det gåtfulla folket

Du GJØR feil, men du ER ikke feil!

Noen ganger låser det seg fullstendig mennesker imellom, og fellesnevneren i slike situasjoner er at hvis du etterspør årsaken, vil du få svært ulike svar alt etter hvem du spør. De fleste av oss har rent verbalt passert barnehage- og søskenstadiet med uttrykk som «Det var han som begynte!» , men noen ganger får jeg følelsen av at det bare er ordvalget som er byttet ut, ikke budskapet.

I lokalmediene der jeg bor foregår det nå en ordstrid knyttet til hvordan man kan beskrive en politisk motstander uten at man går over streken. Er det for eksempel ok å å skrive at en navngitt person «er en betydelig bremsekloss for fremtidsrettet og realistisk næringsutvikling»? Jeg tviler på at det er ulovlig, og heller ikke spesielt grovt sammenlignet med språket i nasjonal og internasjonal politikk om dagen. Samtidig virker det opplagt at slike uttalelser øker polariseringen i et lokalsamfunn mer enn det fremmer fokus på løsning, kreativitet og samhandling.

Selv reagerer jeg alltid, også her, på ordet «er» og andre uttrykk som har som formål å beskrive hva eller hvem noen er, ikke hva de gjør eller sier. I denne saken blir noen fortalt at de «er» en politisk bremsekloss, i andre situasjoner kan folk få behovene sine beskrevet som «ditt behov for alltid å ha rett», eller «du er bare opptatt av deg selv». Avsenderen kan sikkert oppleve det slik, men hva vet vi egentlig om hverandres motivasjon og drivkraft? Slike formuleringer fremmer ikke gode løsninger, de bidrar i beste evne til å skape større avstand, og noen ganger til åpne konflikter. Da er det bedre å fokusere på hva som faktisk er sagt og gjort, og konsekvensene som kan oppstå av dette. Hver enkelts motivasjon bak det de gjør, derimot, er en privat sak, og kan ikke eies av andre enn den det gjelder.

Overskriften er stjålet fra Mia Törnblom, som har lang erfaring med å gjøre feil. Som ung voksen tok hun valg som førte til at hun skakkjørte eget liv, før hun kom på andre og mer konstruktive tanker, og tok grep. Et viktig verktøy i denne prosessen var å fortelle seg selv nettopp dette: Du GJØR feil, men du ER ikke feil. Vi kan alle lære av Mia Törnblom, både i forhold til vår egen indre kritiker når vi går på en smell og tar feil valg, men også når vi konfronterer andre med atferd og prioriteringer vi ikke er enige i.

Alle mennesker vi møter, er kompliserte vesener akkurat som oss selv. Med styrker, utfordringer, preferanser og atferd som påvirkes av roller og omgivelser. Det vi ser av en annen person vil alltid være en del av et større bilde vi ikke har tilgang på, preget av fortid, nåtid og framtid, fokus, erfaringer, kunnskap og kapasitet, livssituasjon, bekymringer og framtidsdrømmer, for seg selv og for andre. Alt dette er et baketeppe for de vurderingen han eller hun gjør, og valgene som tas.

Dette vet vi, egentlig. Men i det øyeblikket vi ikke lenger vil det samme, trekkes vi lett mot behovet for å gjøre motparten mer endimensjonal, stigmatisere og beskrive. Vi glemmer at de fleste reaksjoner er normale, utløst av noe den andre parten opplever viktig, og ønsker å ta vare på. Selv om han eller hun bruker et annet språk og tror på andre virkemidler enn du gjør, kan de overordnede målene være overraskende like.

Uansett hva du tror du er, er du alltid mer enn det. Minst like viktig å huske: Det samme gjelder naboen, partneren,  kollegaen din og alle andre du møter på din vei. Nyt våren!

Det er alltid flere lag