Ittno knussel

Jeg befinner meg på Helgøya, ikke langt fra garden Svennerud, og en kveld denne uka kom jeg til å tenke på historien om Marte Svennerud (av Barbra Ring, og ikke Alf Prøysen som flere tror), den barnløse og godt bemidlede landhandlersken som overtok ansvaret for en stor søskenflokk som hadde mistet først far og så mor.  «Ittno knussel. Je tæk ælle sju.» Historien er fra 1909, men er på mange måter dagsaktuell.

Jeg liker spesielt godt innledningen: «Rik og barnlaus satt Marte Svennerud, landhandlersken, på Svennerud gård og holdt bygdas tøyler i si hand.
Kunne folk betale, inndrev Marte Svennerud ubarmhjertig like til siste øre. Kunne de ikke betale, slo hun en strek over hele regnskapet. «Itte no knussel,» sa Marte Svennerud.»
Denne grunninnstillingen utgjør hovedbudskapet i  fortellingen, og sier noe om respekt for individet uansett rammer og  forutsetninger.  Vi er født forskjellige, med ulik startkapital både materielt,  personlig og samfunnsmessig, og  i tillegg tar vi både kloke og mindre kloke valg underveis. Men er vi riktig heldige, møter vi ei Marte Svennerud eller to på veien, som sparker oss bak når vi virkelig trenger det og byr på rom og raushet der det er nødvendig.

Andre ganger er det vi selv som har posisjonen til Marte, den som har makt til å si ja eller nei, gi folk en ny mulighet eller sette hardt mot hardt. Det er en krevende oppgave, ikke minst fordi makt fort kan appellere til andre og mindre attraktive sider i  oss selv.  De  virkelig stygge sakene knyttet til maktmisbruk får heldigvis medieoppmerksomhet og strafferettslige konsekvenser, slik vi har sett både med en profilert idrettstrener og en tidligere fylkesmann denne våren.  Men hverdagsmakten snakker vi ikke så ofte om. Den makten som vi alle besitter i gitte situasjoner til å påvirke andre menneskers videre utvikling. Hvordan bruker vi den? Er oppmerksomheten rettet mot egne behov, inkludert tid og kapasitet, eller tar vi oss tid til virkelig å se den det gjelder, og reflektere rundt hva som vil være et klokt valg her og nå? Evner vi å glede oss over andres gjennombrudd, og  er vi uredde nok til å gi de tilbakemeldingene som kan gjøre en viktig forskjell framover for mottakeren? Jeg var med i oppstarten av et rekrutteringsbyrå for ett år siden, og et aktivt valg vi gjorde i den sammenhengen, var å sette av tid til en god prat med alle som hadde vært på intervju uten å få jobben.  I respekt for individet. Når du leser hele historien om Marte Svennerud, kommer det tydelig fram at noen av hennes viktigste kvaliteter handler om å se. Og å lytte. Og deretter handle basert på det både hodet og hjertet forteller henne. Disse ferdighetene er like viktige å øve på i 2019 som i 1909. Makt kan brukes konstrutivt. Ittno knussel.

Hjemme bra men borte best? Valgets kval..

Våren er tiden for de eksistensielle samtalene, både på indre og ytre plan. Naturen rundt oss endrer karakter fra time til time, både spirer og gammelt rot dukker opp når snøen forsvinner, og uforvarende drar vi med oss både grus og rask inn sammen med strålende gul og håpefull hestehov før alt stabiliserer seg igjen og sommeren står for døra. Ikke rart at tankene parallelt begynner å sirkle rundt egne veivalg og erfaringer vi har gjort oss vinteren gjennom.

Selv har jeg den siste tida hatt gleden av flere samtaler med unge jobbsøkere i innspurten av en mastergrad, og andre voksne som kjenner på at det kanskje er på tide å prøve noe nytt.  Ett av temaene som fascinerer meg, er hvordan noen søker «hjem» og andre ut.  Refleksjonene jeg møter belyser brytninger mellom by og land, mellom store institusjoner og små enheter, mellom nærhet til familie og åpent landskap der du må bygge nettverket ditt sjøl, og selvfølgelig mellom det trygge og forutsigbare på den ene siden og muligheter for nye utfordringer på den andre.  Jeg lytter,  tenker og spør, samtidig som jeg mer eller mindre bevisst prøver å plassere mitt eget liv i forhold til de samme glideskalaene. For det er nettopp glideskalaer vi snakker om. Det skal ekstreme opplevelser til før de fleste av oss tar det ene valget fullt ut på bekostning av motsatsen på den andre enden av skalaen, men vi er hele tiden i bevegelse mot den ene eller andre retningen.

For hva er egentlig trygghet? Trygghet i familie trenger ikke være geografisk betinget. Hos naboene ser jeg at voksne barn ofte er hjemme på søndagsmiddag, men nærheten kan ivaretas på mange ulike måter, også ved stor geografisk avstand. Noen kan også oppleve at forholdet styrkes når den fysiske avstanden øker, gjennom at hverdagslitasjen blir mindre og man får tid til å savne hverandre.

Behovet for å komme «hjem» formes ofte gjennom innsikt i egne verdier som først blir synlige gjennom møte med nye miljøer, enten det dreier seg om klima, natur, interesser, spilleregler eller tilhørighet til venner og familie. En hotelldriver jeg kjenner, har ofte fortalt hvordan hennes far tidlig ga beskjed om at hun ikke fikk ta over før hun hadde hatt noen år utenfor virksomheten og hjembygda for å kjenne etter om denne livsstilen var noe hun virkelig ville selv, og ikke bare følte forpliktelse til. Jeg har henne mistenkt å stille samme krav til sin egen datter, som ganske nylig har satt kursen hjemover igjen etter først å ha høstet diverse erfaringer på egenhånd.

I et lite samfunn kan samspillsmønstre og mer eller mindre tildelte roller i perioder gå på helsa løs for noen og enhver. Opplevelsen av å bli definert inn i eller ut av ulike roller og miljøer og gjennom dette kjenne på at rammer og handlingsrom blir i trangeste laget, er en gjenganger i mange samtaler jeg har hatt gjennom årene, og slike erfaringer begynner tidlig. Det er fascinerende å se hvordan barn på besøk hos slektninger i sommerferien henter fram andre sider hos seg selv enn de de byr på hjemme. Til 40-årsdagen min fikk jeg  besøk sørfra som samtidig benyttet anledningen til å se et ungdomsteaterstykke der en av jentene mine var med. De la spesielt merke til «fortelleren» i stykket og kommenterte talentet hans. Ikke visste de at samme gutt kjempet en daglig kamp for å komme seg gjennom skolehverdagen, der han var tildelt en helt annen og mindre konstruktiv rolle. Noen ganger er miljøskifte den katalysatoren som skal til for å starte på nytt og bli sett med andre øyne som den du er og kan være, og ikke som den du var, eller basert på hvor du kommer fra.

Jeg mener å ha hørt at det kinesiske tegnet for krise er satt sammen av tegnet for ulykke og tegnet for mulighet. Det er ikke alltid livet blir slik som vi har tenkt. Jobben vi ønsker oss går til noen andre, omstillinger får konsekvenser for arbeidssituasjonen vår, eller endringer i familiesituasjonen krever at vi tar grep. Selv om endringene ikke er bestilt eller ønsker fra egen side, kan de utløse muligheter vi ellers ikke ville ofret en tanke. Vi må utforske nye sider hos oss selv, og gjennom det oppdage mot og ferdigheter vi ikke var klar over, og trolig vil vi møte nye mennesker som vil berike livet vårt i mange år framover.

Vårrengjøring i hodet gjør godt. Det klarner tankene, øker bevisstheten og pusser støvlaget av egenskaper vi kan ha nytte av uansett veivalg. Det viktigste er at vi eier våre egne valg, og lever dem med begge hendene. For uansett hva vi tror vi er, er vi alltid mer enn det. Ha trua, og gjør det beste ut av valget du tar!

Den må velge, som skal leve med konsekvensene

Jeg sitter og griner og leser et innlegg fra ei jeg kjenner, der hun beskriver det å stå i umenneskelige valg knyttet til svært alvorlig sykdom hos foster: «De (abortnemnda) hadde satt seg inn i funnene fra fosterdiagnostikken, forsikret seg om at vi hadde fått all tilgjengelig informasjon, og ville vite sikkert at jeg som mor var den som tok beslutningen.» Tårene renner for smerten ved å stå foran et slikt valg, uansett utfall, men også for urimeligheten i at noen som helst andre skal kunne ta dette valget for deg, og jeg er dypt imponert over motet som skal til for å fortelle sin egen personlige historie. For dette gjør vondt.

For snart 31 år siden kom min lille kjernefamilie hjem med vår første nyfødte, en ønsket (dog ikke planlagt) familieforøkelse. To foreldre i et etablert forhold, med faste jobber, trygge rammer og et friskt barn. Radioen sto på på kjøkkenet og det første som møtte meg var et intervju med Børre Knudsen  teolog og aktivist mot selvbestemt abort, som dømte kvinner som tok abort til den evige skjærsild. Rystelsen jeg kjente på i det øyeblikket, med den vesle på armen, er fortsatt lagret et sted i kroppen og vekkes til liv med ujevne mellomrom. Og jeg har aldri noen gang vært så sikker som akkurat i det øyeblikket, på at jeg er for selvbestemt abort.

Hvorfor? Her sto jeg, med alle forhold lagt til rette for at dette skulle være det lykkeligste øyeblikket i mitt liv, og det jeg kjente aller mest på, var ren angst. Angst for å ha ansvar for et eget vesen som var helt avhengig av meg, og som var prisgitt min evne til å takle morsrollen, både fysisk og emosjonelt. Øyeblikket var så stort og uhåndterlig og ufattelig, og jeg så utrolig liten. Og hvordan kunne jeg, i min situasjon, tillate meg å kritisere andre kvinner som på grunn av sykdom hos seg eller barnet, en vanskelig livssituasjon eller andre uforutsigbare rammer, valgte annerledes enn det jeg hadde gjort? Å dømme andre i en slik situasjon, framstod da, slik det fortsatt gjør, som totalt meningsløst.

Vi mennesker er ofte raske til å mene, anta og tro hva som er riktige valg for andre mennesker, men vi vil aldri ha den hele og fulle innsikten i et annet menneskes liv. Selv om jeg på den ene siden er for kvinners rett til selvbestemt abort, vil jeg være svært forsiktig med å anbefale en slik beslutning  ovenfor noen, uansett hvor vanskelig totalsituasjonen oppleves i øyeblikket.  Dette fordi jeg vet, at uansett valg, å bære fram eller velge bort, får det konsekvenser på livstid, og det er den som velger, som må håndtere og leve med disse konsekvensene i begge tilfelle. Valget kan derfor, i mitt hode, ikke ligge noe annet sted enn hos den/de som skal bære det med seg, hver eneste dag i ettertid. Det er de som er best skikket til å gjøre denne vurderingen ut fra totalsituasjonen de står i. Men sparringen er viktig, og den handler om sitatet jeg startet med: «De (abortnemnda) hadde satt seg inn i funnene fra fosterdiagnostikken, forsikret seg om at vi hadde fått all tilgjengelig informasjon, og ville vite sikkert at jeg som mor var den som tok beslutningen.» 

Jeg heier på en modig ung kvinne som har gitt mange tause en stemme i dag!

 

Hvor ble det av W-potensen?

For de som kjenner meg godt privat, er det ingen bombe at jeg liker Jan Kjærstad. For de som kjenner meg godt på jobb, er det ingen bombe at jeg i perioder er lei de mange timene bak rattet. Summen av disse to realitetene ledet nylig til innkjøp av Jeg er Brødrene Walker av Jan Kjærstad som lydbok til bruk i bil.

Hovedpersonen, tenåringen Odd Marius Walaker, beskriver hvordan han, etter et sykkeluhell han kaller Tuvalu-hendelsen, opplever en mental utvidelse av seg selv, sin innsikt og sin evne til å observere hendelser fra ulike perspektiver og vinkler. Han blir rett og slett større enn seg selv, og forstår sammenhenger og helheter på en helt ny måte. Denne evnen, eller tilstanden, kaller han W-potensen, og parallelt med dette begynner han å se på seg selv som Brødrene Walker. Handlingen foregår på 80-tallet, samtidig som vi med jevne mellomrom, boka igjennom, treffer igjen Odd Marius i en sentral lederposisjon 20-30 år senere. I denne voksne mannens liv er W-potensen historie, et vagt minne fra ungdomstida, og han har ikke spesielt høye tanker om seg selv ut over at han er et helt  ordinært menneske.

Men hvor ble det av W-potensen? Min sterkeste opplevelse så langt i boka er når Odd Marius oppdager at moren, som nå er en helt ok trehusarkitekt, under og etter arkiktektutdanningen på Manhattan tegnet store, visjonære bygg og at hun i tillegg gjorde karriere som rockemusiker. Nå er hun mor, hun er arkitekt og hun er Nina, mens hun  før var «den Nina». Har hun også hatt en W-potens? Og hvor har den tatt veien? Vil hans W-potens også forsvinne?

På dette lyttestadiet, i bilen langs RV 26 gjennom Engerdal,  kjente jeg på en usigelig tristhet. «Hvorfor er det slik?» tenkte jeg «Hvor gjør vi av motet? Av innsikten? Og ikke minst viljen til å skifte perspektiv og se det vi opplever fra flere vinkler? Hvorfor bruker vi bare en brøkdel av evnene våre?»

Det begynner å bli noen dager siden, men tanken har ikke sluppet taket. Jeg har stadig samtaler med folk som pålegger seg selv begrensninger, iberegnet de indre dialogene jeg har meg selv. Og da snakker jeg ikke om manglende vilje eller evne til å «følge drømmen», eller muligheten til kortvarig kjedisstatus. Dette handler om den grunnleggende viljen til å forstå, og til å lete etter sammenhenger og ny læring, uansett situasjon, yrke og retning. Evnen til å holde blikket skarpt og sanseapparatet i beredskap for å hente inn mangfoldet av informasjon omgivelsene har å by på. Det vil si det motsatte av stagnasjon, eller av etablerte sanheter.

Mennesker med W-potensen i behold, tar inn inntrykk og setter disse sammen på stadig nye måter. De utfordrer det bestående og verdsetter alle setninger som begynner med «Hva hvis….»,  og de er oppriktig nysgjerrige på mennesker de møter for første gang. Det er kanskje naturlig at disse egenskapene blomstrer sterkest hos ungdom og unge voksne, siden de er på leting, både etter egen identitet og sin posisjon i forhold til omgivelsene. Men vi må aldri slutte å lete, for det er nettopp i W-potensens spenningsfelt at ord som innovasjon, nytenking, det grønne skiftet, kreativtet, skapende ungdom, kunst, kultur, produktutvikling, verdiskaping, synergi, toleranse og integrering får kraft og mening.

Noen ganger kjenner jeg på denne kampen i meg selv, der den ene vil skape, utvikle og bidra med den W-potensen jeg fortsatt er i besittelse av. Sofasitteren i meg, derimot, verdsetter forvaltning, stabilitet og velvære, og setter likhetstegn mellom det gode liv og minst mulig forstyrrelser. Jeg har etterhvert og tross alt, skaffet meg noen laurbær  å hvile på. Fredagskveldene for eksempel, heller stadig oftere mot denne tilstanden.

Likevel tror jeg ikke W-potensen er en tilstand, og heller ikke at den er dømt om å forsvinne. Men jeg tror den er et talent som må trenes, slik som de øvrige musklene i kroppen, gjennom aktive valg hver eneste dag. Akkurat som at det å gi slipp på den, også er et valg vi tar. Boka forteller meg at jeg alltid står fritt til å øve på å se, og se en gang til, og enda en gang, lete etter rom og folk og muligheter. Og jeg følger Kjærstad i at jeg, hvis jeg tør, slik den unge Odd Marius Walaker gjorde, vil oppdage at jeg gradvis utvides, til en større utgave av meg selv, slik at også jeg kan være «den» Hedvig.  Hvis jeg tør altså. Eller orker. Du da?

engerdalUtsikt fra RV 26, Engerdal

Avmakt

Det er så stille. Den siste ukens hendelser er for store, for uhåndterlige. Vi har ikke ord, og tankene kommer ikke ut. Selv forsøker jeg å søke kunnskap, forstå sammenhenger og på en eller annen måte få satt galskapen i system. En slags rotårsaksanalyse. Hva skjer? Hvorfor? Hvilke hendelser utløser hvilke? Hva blir neste trekk? Og hvordan kan vi gjøre en forskjell uten at vi setter egne verdier på spill?  Det er akkurat som om alle aspektene i Spectre er brakt ut i det virkelige livet uten at James Bond får være med. Ondskap, intrikate nettverk, uante ressurser og intet mindre enn verdensherredømme som mål. Men altså ingen superhelt.

Eller kanskje det ikke er sånn? Kanskje vi sitter på noe som er enda mer verdt? De grunnleggende elementene i demokratiet blir utsatt for stort press gjennom de angrepene vi ser, mot tilfeldige ofre i Paris, mot en tilfeldig nordmann i Syria. Vi blir redde, og med god grunn. Uttrykket «frihet, likhet og brorskap» har fransk opprinnelse, men beskriver verdier som er vesentlige i de aller fleste demokratiske stater. Retten til å ytre seg, evnen til å inkludere og viljen til å skape noe sammen. I kampen mot en felles ytre fiende, kan det være fristende å legge bånd på noe av dette særegne og åpne ved samfunnet vårt, for å redusere risikoen og skjerme våre egne.  Samtidig tenker jeg at det er akkurat det de vil, angriperne. De ønsker å gi næring til frenmmedhat, slik at vi med vår stadig økende angst og skepsis, kombinert med mer eller mindre uorganiserte motangrep fra subkulturer i det norske samfunnet, hjelper dem i rekrutteringen og radikaliseringen blant dem som i utgangspunktet var flyktninger fra de samme angriperne, men heller ikker her føler seg velkomne.

De må ikke vinne den kampen. Vi må tørre å stå for noe, mene noe og og sette dette ut i handling. Det beste med dagens situasjon er faktisk at politikere og andre som tidligere scoret billige poeng med å underkjenne hverandres kompetanse og intensjoner, nå ser verdien av å samarbeide om den viktigste jobben Norge har hatt på mange år, nemlig å stå samlet om å forme ei framtid vi kan leve med.

Hope

 

 

For å være modig, må du først være redd

«Vi spør deg vi, for dette tar jo du på strak arm!» Omtrent slik startet en telefonsamtale i går, da jeg ble bedt om å steppe inn i en annen persons rolle på grunn av sykdom. Etter litt fram og tilbake svarte jeg ja, aller mest fordi jobben er viktig og må gjøres. For noen år siden ville jeg blitt smigret av tilliten jeg blir vist i en slik sammenheng. Nå er jeg mer der at jeg lurer på hva det egentlig vil si å ta ting på strak arm? Og om det er en positiv egenskap eller ikke? Handler det om mot? Mot til å ta ting på sparket? Mot til å gjøre det du ikke kan? Mot til å være synlig? Mot til å ta lett på ting?

For meg handler det ikke om mot når jeg overtar ei tale en annen person har gjort klar til meg, Jeg er nemlig ikke redd, ikke for det. Jobben  min de siste årene har vært å snakke med og for folk, så der har jeg en erfaring å trekke på. For meg krever det mot å ta ansvar for logistikken som følger med. Det jeg er redd for, er å glemme, og i dette tilfellet handler mye om detaljer. Hvor skal vi gå? Hva må jeg huske? I hvilken rekkefølge? Bør jeg ha med penn? Hva kommer til å glippe?? Ja, for selvfølgelig kommmer noe til å gå galt når det er  jeg som har ansvaret…  Ja jeg er redd, og jeg er utenfor komfortsonen, men jeg har altså sagt ja. Selv om jeg er redd. Jeg har sagt ja fordi jeg vet det gjør godt etterpå, og fordi uansett hvem andre som kunne ha steppet inn på så kort varsel, ville de trolig vært like redde.

Jeg tror alle mennesker er redde, bare for forskjellige ting. Vi er redde for å stikke oss ut, eller for ikke å bli sett, vi er redde for å dumme oss ut, eller for å bli kritisert. Veldig mange av valgene vi tar, preges av den angsten.  Og vi ser på folk rundt oss og tenker på hvor modige de er som tør det vi ikke tør. Jeg kjenner folk som ikke tør å snakke i forsamlinger, men om du gir dem ei scene og en rollefigur, fyller de hele rommet med kreativiteten sin. Jeg kjenner folk som er redd for hester, men som gjerne hopper i både strikk og fallskjerm. Jeg kjenner folk som er redde for å komme sist, og de som er redde for ikke å vinne hver gang.

Det er lett å glemme at vi er forskjellige. I fjor ble sommeravslutningen lagt til en gokartbane. Jeg registrerte noen overraskede blikk da den «modige» kollegaen deres sneglet seg rundt banen runde etter runde i angst for å snurre rundt, velte eller på andre måter  miste kontrollen over kjøretøyet,  mens de andre ga full gass og konkurrerte om førsteplassen. Jeg var redd, og ga meg selv lov til å være det. Hadde jeg vært enda reddere for å framstå som pingle enn for å velte, hadde jeg trolig hentet fram det motet jeg trengte for å tråkke gassen i bånn og ta opp kampen.

Modige er vi først når vi tør å utfordre det vi selv er redde for. Det vi har kontroll på, handler ikke om mot. Mot kan handle om små skritt eller store hopp. Ronja Røverdatter fikk beskjed om å passe seg for juvet, så hun oppsøkte juvet for å øve på akkurat det. For som hun sa, det går ikke an å passe seg for juvet inne i skogen. Ikke alle er som Ronja, og det er helt ok.  Men når vi øver på det vi er redd for, og tar ett skritt om gangen, er det viktig å telle de skrittene vi faktisk tar, i stedet for de som står igjen. Nå skal jeg øve på å lede 17 konfirmanter jeg ikke kjenner, gjennom en seremoni de skal huske med glede i lang tid framover. I morgen kveld er det for seint.

gokartRedd? Jeg?

Ja men så hopp, da!

Det er tid for vårens store arbeidslivskonferanse her på fjellet; Vilje & Vekst. Om et par dager sitter jeg inspirert og lytter til historier om mot, kreativitet og hardt arbeid. Innpakningen er ulik men budskapet er felles, alle er der for å stimulere til optimisme og risikovilje, vilje til vekst. I hverdagen min møter jeg ofte mennesker som bærer på en drøm om å tørre, satse og hoppe i det. De har et ønske om forandring, eller en helt konkret idé, om noe de selv skal skape. Jobben min er å hjelpe dem på veien, bidra med verktøy, kunnskap og noen ganger økt selvinnsikt hos den det gjelder. Ihvertfall øker min egen selvinnsikt i møtet med disse menneskene, og jeg må gang på gang erkjenne at selv i vår grisgrendte region er verdensbildene ganske så ulike.

På hvert etablererkurs vi holder, pleier jeg å si noen ord om at den som fullfører kurset med en forståelse av at han/hun ikke skal etablere egen bedrft, har hatt mist like stort utbytte som den som velger å starte noe eget. Det kan være mange grunner til at de kaster inn håndkleet underveis:

  1. De ønsker å holde på drømmen som en drøm,  I Paulo Coelhos Alkymisten hjalp hovedpersonen en glasshandler å øke omsetningen slik at han kunne realisere drømmen om å besøke Mekka. Han ble verken glad eller takknemlig, for hva ville han ha å drømme om etter Mekka?
  2. De ser at prosjektet koster ressurser de ikke har, penger, arbeidskapasitet, utstyr, kompetanse, støttespillere og nettverk. Det kalles realisme, eller sunn fornuft. Risikoen blir for stor.
  3. De ser at ideen ikke var så god som de trodde.
  4. De tør ikke hoppe. De vet hva de har men ikke hva de får. De kan til og med risikere å få det til, og hva vil det gjøre med dem?

Enkelte ganger griper jeg meg selv i å stå ved siden av og tenke «Ja men så hopp da! Hvorfor hopper du ikke? Ressursene og mulighetene er jo der!» Fare, fare. Hvor ble det av jeg/du sorteringen på veien? Hva vet jeg om hvorfor de ikke hopper? Og hvem skal leve med konsekvensene, uansett hvilket valg de tar? Det jeg nemlig ikke vet noe om, er:

  • tidligere mestringserfaringer (eller mangel på slike?)
  • støttende holdninger i nærmeste familie og blant venner (finnes de?)
  • hva slags drivstoff den indre motoren går på (anerkjennnelse? konkurranse? stabilitet? tilhørighet? idealisme?)
  • selvbilde (ser han/hun de samme ressursene som jeg ser?)
  • selvinnsikt (når pleier ting å trøble seg til? Ved for mye alene- og dødtid elller når det blir skikkelig travelt? hva er risikoen her?)

Et hopp som for én person åpner opp for ei framtid med grenseløse muligheter, kan for en annen være ensbetydende med selvskading. Det er ikke et valg andre kan ta for deg. Mot handler ikke om å tørre å hoppe. Mot handler om å ta riktig valg for din egen del. Noen ganger handler det om å bli stående, stabilisere fotfestet og orientere deg i det landskapet du er en del av før du går videre. Men påfyll er nyttig uansett, det styrker beslutningsgrunnlaget. Dette er et tema som opptar meg for tida, se også Om å ville noe på vegne av andre enn seg selv

hestehov