Er du åndelig?

Er du åndelig? «Hmm.. « ville jeg ha tenkt om et slikt spørsmål, «det er jeg slett ikke, jordnær og realistisk derimot, der har du meg.» Eller kanskje ikke. Det handler om hva vi legger i ordet åndelig. De mer religiøse anfektelsene mine la jeg bort  kort tid etter en ektefølt konfirmasjon, og etter den tid har jeg valgt å kalle meg humanetiker. Ikke fordi jeg mener at andre tar feil og jeg har rett, men fordi jeg forfekter retten til å tvile, og en respekt for de mange ulike retningene for tvil og tro i verden.  Likevel tror jeg at verden rommer mer enn vi aner, og at ikke alt vi opplever kan forklares ut fra et logisk tenkesett.

Nidaros

Nidaros

I kveld for eksempel, har jeg sjekket inn på Nidaros Pilgrimsgård, et alternativt overnattingssted i Trondheim, primært valgt  ut fra pris og beliggenhet. Allerede i yttergangen kjenner jeg på en indre og ytre ro, en slags huslig mindfullness som står sterk kontrast til den rastløse hotellromfølelsen jeg vanligvis har når jeg er på farten. Ingen hjemme, nøkkelen i konvolutt i gangen, og likevel føler jeg meg velkommen.  Jeg har opplevd dette en gang før, på Lia gård i Sør-Østerdal. Alt er stille og behagelig avstemt. Og det kjennes viktig ut. Riktig også, for det denne følelsen forteller meg, er at det er helt vesentlig å stoppe opp en gang i blant. Være til stede, puste, og kjenne etter. Tenke litt dypere på hva jeg holder på med. Livet handler om mer enn å rekke avtaler.

Odd Børretzen formidler mye av det samme i strofen: «Jeg elsker å seile og seiler så sakte jeg kan, for turen er slutt når jeg kommer til land.» Og jeg sitter på sengekanten og tenker at kanskje er jeg litt åndelig likevel. Og at jeg vil våkne i morgen tidlig med en helt annen indre balanse enn om jeg hadde valgt et vanlig hotell.

Santiago

Hvilken sommer har du hatt?

Jeg sitter varm og tørr  i ly for øsende regnvær og sporadiske tordenskrall og leser meg opp på blogginnlegg fra den siste uka. Et tema som går igjen hos både mormor  og Ut av uføre(t) er hvilken historie vi velger å fortelle om oss selv. Vår egen historiefortelling er et tema som engasjerer meg og som jeg har skrevet om før, blant annet i The danger of a single story. Men i dag skal det altså handle om sommeren.

Hvilken sommer har du hatt? Min har bestått av gleder og skuffelser, fantastiske opplevelser, gråe dager, solskinn og drittvær. Etter hvert som augusten skrider fram, er det på tide å gjøre ei oppsummering, (nå trommer regnet virkelig på taket…) og jeg innser at det er akkurat samme prinsippet som gjelder her. Hvilken historie ønsker jeg å fortelle om min sommer? Vil jeg fortelle om det utrolige opplevelsen som det er å bli mormor for første gang, eller vil jeg fortelle om fjellturen som bød på bøtteregn fra start til slutt? Eller kanskje at den samme fjellturen bød på muligheten til å bli bedre kjent med en viktig person i livet mitt mens vi sto sammen ute i regnet og jeg lærte å kaste med stang? Vil jeg fortelle om frustrasjonen over å måtte bryte fotturen før vi var framme i Santiago de Compostela i juni, eller om alt det vi fikk oppleve nettopp fordi vi la om kursen?  Vil jeg fortelle om alle de som ikke kom på sommerfesten, eller hvor morsom kvelden ble for oss som var der?

«Det er seierherren som forteller historien» lærte jeg som barn og ble formanet til å ha det i bakhodet når jeg dykket ned i pensum og historiebøker. Historie er sjelden objektiv sannhet, den vil alltid være farget av historiefortelleren.  Vi er våre egne historiefortellere, og vi velger selv hvilken historie vi vil ta med oss videre, hva vi vil ta vare på og hva vi vil forkaste.

Hvordan har din sommer vært? Hvilken historie vil du fortelle, til deg selv og til de som vil høre på?

.

Milepæler

Bare 107,5 km igjen å gå!

Det er 10 måneder siden jeg startet denne bloggen, og forrige innlegg var innlegg nr. 100. En slik milepæl fortjener kanskje ei markering, eller rett og slett et innlegg om temaet milepæler. Jeg har tenkt mye på dette temaet mens jeg var i Spania, siden veien mot Santiago de Compostela fortløpende var merket med milesteiner som fortalte hvor mange km vi hadde igjen å gå, og samtlige var merket med kamskjell eller ei gul pil, de to viktigste symbolene som til enhver tid fortalte oss at vi var på rett spor.  For meg virket milesteinene stimulerende på motivasjonen, en bekreftelse på at vi stadig kom nærmere målet.  Frustrasjonen var tilsvarende stor da vi med verkende føtter på vei inn mot Melide trodde vi var framme for dagen, for så å oppdage at vi hadde regnet feil, og at det fortsatt var en stigning på 2 km igjen av dagsmarsjen..

100 km steinen

Jeg tenker at milepæler er viktig på mange områder i livet, enten det dreier seg om å endre en livsstil, sette seg mål eller gå løs på ei større oppgave. For at den store oppgaven ikke skal virke uoverkommelig, er det viktig å bryte den ned i mindre biter, definere milepælene og finne ut hvordan du vil feire milepælene underveis. Da jeg var gravid første gang, brukte jeg mye energi på å gruble på hvordan jeg ville takle å ha tenåringsbarn, siden den fasen i livet virket både skummel og vanskelig på meg da. Mer erfarne voksne fortalte meg at denne endringen kommer gradvis, og at jeg fortsatt hadde mange år på å lære meg det jeg trengte, og det viste seg (utrolig nok..) å stemme. Men er det ikke ofte dettte vi gjør? Vi forstørrer oppgaven, gjør den vanskeligere for oss og strever med å komme i gang, i stedet for å bryte den ned, begynne i det små og ta ett skritt om gangen? Selv når du planlegger å gå 110 km, er det fysisk umulig å ta mer enn ett skritt om gangen, muligheten ligger i å være hjertelig til stede underveis, nyte opplevelsene og markere milepælene, og på den måten komme stadig nærmere det store målet.

Foto: Kari Rognerud Granlund

Buen camino! Om å nå mål, eller sette nye..

Foto: Kari Rognerud Granlund

Nå er jeg hjemme etter flotte dager i Spania, og en helt annerledes ferieopplevelse. Mor og datter dro avgårde med høye ambisjoner om å bruke 5-6 dager til fots på de 110 kilometerne fra Sarria til Santiago de Compostela med full oppakning, lavt budsjett og overnatting på herberger underveis. 110 km er jo som kjent ingen ting, det dreier seg bare om å gå turen fra Tynset til Røros og tilbake igjen (eh..). Godt forberedt var vi også, vi er tross alt vant med markaturer, nøysom pakking og riktig utstyr. Det manglet ikke på oppmuntrende signaler underveis, som for eksempel dette skiltet vi passerte etter ca 35 kilometer (riktignok myntet på en annen sliten vandrer), og stadige milepæler som fortalte hvor langt det var igjen .

Det første vi oppdaget, var at spanjoler i denne delen av landet, nok har engelskundervisning på skolen, men de praktiserer den ikke. Det samme gjaldt en del av de italienske medvandrerne våre. Så antall medvandrere og andre vi kunne snakke ubesværet med, skrumpet fort inn i forhold til det ihvertfall jeg hadde forestilt meg på forhånd.  Gleden var derfor stor da vi fikk hyggelig følge i Margareth og Jean fra Dublin en dag, og neste dag ble stoppet av to unge gutter med spørsmålet «Er ni svenska?». Donald og Juan var utvekslingsstudenter i Lund på andre året og kom fra henholdsvis California og Spania. Et søskenpar fra Filipinene, to venninner fra New Zealand, ei bulgarsk jente og ei bestemor fra Puerto Rico var også med på å krydre opplevelsen vår på hvert sitt vis. Uansett hvem vi møtte på veien, var hilsningen «Buen camino!» obligatorisk.

Foto: Kari Rognerud Granlund

Selve turen var godt tilrettelagt med stier gjennom variert landskap, små landsbyer, forbi både aktive og nedlagte gårdsbruk, og i perioder parallelt med hovedveien. Det var sjelden langt mellom herberger og kafeer, og alle kafeer hadde pilgrimmeny til en rimelig penge. Herbergene fungerte godt, og spillereglene baserte seg på allminnelig folkeskikk uansett hvor i verden du kommer fra. (Ørepropper for sovesal anbefales!)

Likevel, etter 6 mil sa kroppen tydelig fra at den består av mange små mekanismer, som hver for seg er nødt til å fungere for å klare å fullføre denne type prosjekt.  I denne sammenhengen slo det ut på smerter i føttene, så selv om både kondis, bæreferdigheter for ryggsekk og føtter fri for gnagsår kunne brakt oss mye lengre, sa føttene stopp i småbyen Melide, og fokus ble flyttet fra herberge til hotellrom med badekar, og nærmeste utsalg av betennelsesdempende kremer.

«Når noe ikke virker, gjør noe annet» lærte jeg i coachutdanninga mi, og nå kom denne læresetningen igjen til nytte. En dags restituering, og vi var klar for buss de siste milene til Santiago. I ettertid er jeg glad for akkurat dette, for byen Santiago de Compostela er så vakker at den fortjener at du har både tid og overskudd til å oppleve den. På denne måten fikk vi en ekstra dag der, med tid til å utforske gamlebyen, katedralen, katedralmuseet, butikker og kafeer. Jeg drar gjerne tilbake, nårsomhelst! Vi avsluttet turen med nattog til Madrid, og fikk med oss en strålende solskinnsdag i denne storbyen, inkludert  kulturelle opplevelser i spennet fra Hard Rock Cafe til Pradomuseet. Livet kan være godt :-).

Framme i Santiago!

Kontraster…

Er så vidt innom bloggen, full av inntrykk men med liten tid.. Vil bare illustrere kontrastene i  dagens Spania, med ett bilde fra Galicia (landbruksregion nord i Spania), og ett fra hovedstaden Madrid. Mer kommer!

Det er vägen som er mödan värd..

En rast i sola

Det skrives så mye om å sette seg mål, hårete mål, store mål, og at alt er mulig for den som fokuserer. Sjekklisten for gode mål kommer her. Er målet ditt:

Spesifikt

Målbart

Attraktivt

Realistisk

Tidsbestemt

Økologisk (i balanse med andre forhold i livet ditt)  og Formulert positivt?

I dag vil jeg heller slå et slag for veien fram mot målet, og verdien av her og nå.  Uansett hvilket mål du er på vandring mot, er de små opplevelsene underveis viktige sanseinntrykk å ta vare på.

Jeg har satt meg et spesifikt mål om å nå Santiago de Compostela i sommer. Det er både målbart og attraktivt, og etter som turen nærmer seg, framstår det som mer og mer realistisk, tiden er fastsatt og billetter bestilt. Økologien er ivaretatt ved at jeg bruker tid med familie, holder kroppen i form, henter nye impulser og forhåpentligvis rekker hjem til en fødsel, og ja, det er definitivt positivt formulert.

Men det viktigste er at målet har fått meg til å begynne å gå, og for hver tur oppdager jeg nye ting og forandringer i naturen. Bekker og elver endrer karakter i takt med snøsmeltingen i fjellet, bjørka blir stadig grønnere, og der vi måtte balansere forsiktig på kanten av stien for et par uker siden, kan vi nå gå tørrskodd. Åkrene vi passerer har begynt å spire, gjødslinga kjennes på lukta, og langs fylkesveien kunne det gjort seg med litt grøfterens. Det er rett og slett vår, hele sanseapparatet er i fullt beredskap, og jeg kjenner meg som Odd Børretzen: «Jeg elsker å seile og seiler så sakte jeg kan, for turen tar slutt når jeg kommer til land.»

I RØRELSE (Karin Boye)

Den mätta dagen, den är aldrig størst

 Den bästa dagen är en dag av tørst.

 Nog finns det mål och mening i vår färd –

 men det är vägen, som er mødan värd.

 Det bästa målet er en nattlång rast,

 där elden tänds og brødet bryts i hast.

 På ställen, där man sover blott en gång,

 blir sømnen trygg och drømmen full av sång.

Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.

 Oändligt är vårt stora äventyr.

Oops, I did it again..

Er «oops!» et ord du ofte bruker? Som vertinne på ei turisthytte i Trollheimen for flere år siden, jobbet jeg sammen med en dyktig, ung kokk. Selv om han i det store og hele var både fleksibel og omgjengelig, var han helt tydelig på en ting: «Det er ett ord jeg ALDRI vil høre på kjøkkenet mitt, og det er «oops..»!»   Jeg merket hvordan bildene i hodet mitt strømmet på første gang jeg hørte han si akkurat den setningen, bilder på alt som kunne skje i etterkant av et slikt uttrykksfullt ord, så jeg forsto kokken godt. Han lærte meg også uttrykket «vertinnebrød», det er de litt brunsvidde brødene som jeg selv skulle passe på å ta ut av ovnen, samtidig som det kom nye gjester, uforutsette ting skjedde og personalet kom med sine spørsmål.  Da nærmer vi oss neste kraftsalve: «Oops, I did it again.», eller som generasjonen før oss ville sagt: «Skal du aldri lære?».

Jeg har gått rundt og kjent på denne følelsen de siste par ukene. Jeg har, som så mange ganger før, impulsivt sagt ja til noe som framstår som et morsomt eller godt forslag, og deretter har jeg begynt å tenke. Det vil si jeg har enda en gang latt være å ta i bruk S*T*O*P regelen som jeg har skrevet om tidligere. Det det handler om denne gangen, er at et av barna mine har invitert meg med til å gå deler av pilgrimsleden til Santiago de Compostela i Spania, og jeg har sagt ja. Det dreier seg bare om 11 mil, noe som i følge Google Maps tilsvarer 23,4 timers effektiv gange,  men jeg begynner å tvile på om dette «bare» bare er bare.. Her skal jeg altså bruke ei drøy ukes dyrebar ferie til å traske gatelangs i et landskap der sommeren preges av støv og varme.. Hva med gnagsår, ømme muskler, tørst, støv i lungene og solbrente skuldre og legger? Og hva med fulle herberger og snorkende pilgrimer i sovesal?

Heldigvis har jeg gjort rare ting før, så jeg har litt erfaring å ta av. Det viktigste spørsmålet å stille seg selv i en slik situasjon, er «Hvorfor sa du ja i utgangspunktet?» Svarene er lette å finne:

  • Jeg har store barn som fremdeles vil på ferie med moren sin.
  • Jeg trenger å bevege meg i ferien.
  • En slik tur gir tid til, og gode rammer for ettertanke.
  • Jeg er glad i å lytte til mennesker som forteller historiene sine, og her vil jeg møte medvandrere fra hele verden.
  • Tapas og Cava står høyt oppe på favorittmatlista mi.
  • Jeg ville angret etterpå hvis jeg takket nei.

Selv skal jeg bruke turen til å forberede meg mentalt til sommerens aller største opplevelse sammen med det eldste barnet mitt, å få tre inn i mormorrollen med alt det den har å by på. Er den lille av det utålmodige slaget, går nok turen vår hjem via fødestua for å hilse en ny verdensborger velkommen.

Kanskje turen er en god ide likevel, og kanskje denne evnen til å si ja først og tenke etterpå, faktisk er en ressurs i livet mitt?