Stillheten etterpå…

De har dratt. Feriegjestene mine. De minste. De to som hver gang de kommer setter resten av livet mitt litt på vent. Fordi de lever og opplever med alle  følelsene sine utenpå. Og er akkurat der de er i det øyeblikket de er der, før de i neste øyeblikk er et helt annet sted, både fysisk og mentalt.  Å være dagmamma ei uke for en 4-åring og en 6-åring er en emosjonell berg- og dalbane som krever absolutt tilstedeværelse, samtidig som minnene strømmer på og trekker meg en hel generasjon tilbake til den tida dette var hverdagen og jeg i lengre perioder hadde aleneansvar for to små selv.

Gavene denne uka har brakt med seg, fungerer omtrent som en kinesisk eske, og kan pakkes ut lag på lag:

Glem jobben

For ei som normalt har et hode som er påskrudd jobb 24/7, er samvær med barn terapi. Lange tanker avbrytes før de er påbegynt, og bekymringer knyttet til arbeidsoppgaver som venter, blåses bort som løvetannfrø i sommervind. Tankene erstattes med dekking av basale behov som slukking av tørst, plastring av sommerkne og konfliktløsning rundt hvem som fikk trykke på knappen først eller sist.

Glem pc og mobil, og troen på barns selvledelse  

Regler som «Minst først» eller «Vi åpner ikke et nytt spill før det forrige er ryddet opp» fungerer i beste fall i 5 minutter, og kun når du selv tar del i aktiviteten.  Det som derimot fungerer som ei kule, er din egen mentale tilstedeværelse og støttende oppmerksomhet. Da sitter plutselig reglene der også, så å si av seg selv.

Glem alle forventninger om rasjonalitet

Lyst og motivasjon er flyktige begreper, og jeg forstår mer og mer av hvorfor barn fascineres av sommerfugler. De er jo i slekt. Turen fra A til B, for eksempel fra matbordet til kjøkkenbenken har sånn cirka x antall potensielle avsporinger; ei halvferdig tegning, ei leke som plutselig ble ledig da søstera satte seg ved bordet, øving på å balansere den brukte middagstallerkenen med ei hånd, med eller uten bestikk på, ei legobrikke å snuble i, og, hvis man tenker godt etter, kanskje er man fortsatt litt sulten likevel….

Bak enhver atferd er det alltid en positiv intensjon

Barn gjør rare ting hver dag, og mange ganger om dagen. Vi må aldri slutte å være nysgjerrig! Å følge tankerekkene og reaksjonene og bli kjent med de utløsende faktorene bak hva som skjer, er ei utrolig spennende reise, som ofte handler om trygghetsbehov, ønske om mestring, undring, tilnærmet grenseløs fantasi, humor, helt vanlig søskensjalusi, bearbeiding av ting de har sett, lest og hørt tidligere, og ikke minst behov for å bli sett som individ og ikke bare som et barn som skal lære å oppføre seg slik voksne mener er riktig.

Speiling av eget språk og atferd

«Mormor, slik oppfører man seg virkelig ikke!» Beskjeden kom lattermildt fra 6-åringen på ryggen min da hun syntes jeg herjet litt vel mye med henne i et fjellvann her om dagen. Vi voksne er vandrende (og akkurat da hoppende) rollemodeller, og barn suger til seg både vaner og uvaner, for ikke å snakke om ord og uttrykk.

Se ditt eget nærmiljø med barneøyne

Denne uka har jeg besøkt steder og folk jeg oppsøker altfor sjelden, og blitt enda mer glad i regionen jeg bor i. Vi har vært med på alt fra tilrettelagte opplevelser som astronautkurs og rakettoppskyting fra Flåklypatoppen, til stolpejakt, maleverksted, fjellvann, museumspark og klatrevegg, og overalt har vi truffet hyggelige og hjelpsomme mennesker som ser barn.

Gjenoppdag ditt eget følelsesregister

Jeg definerer meg ofte som et rasjonelt menneske som er vanskelig å bringe ut av fatning. Men i løpet av svært kort tid har jeg pusset støvet av min egen evne til å bli glad, rørt, hissig, bekymret, stolt, utålmodig, begeistret og leken, og helt sikkert enda mye mer. Jeg har rett og slett vært levende til stede i mitt eget liv. Det er et privilegium. Men det aller største privilegiet av alle, er tillit. Tilliten fra foreldrene, at ei uke hos oss  er et godt valg for ungene deres. Tillit fra de minste på at her er det trygt å være, også når noe oppleves vanskelig. Tilliten til at vi alle sammen er viktige mennesker i hverandres liv.  Så viktige at vi byr på oss selv og alle følelsene våre til hverandre. Dette er den innerste, minste og viktigste kinesiske esken, som har ligget godt beskyttet mens jeg pakket ut de første, og den vil jeg ta ekstra godt vare på, også framover. Men akkurat nå sitter jeg og kjenner på stillheten etterpå, før jeg ganske snart må omstille hodet til ny arbeidsuke.

BARN ÄR ETT FOLK (Olle Adolphson)

Barn är ett folk och de bor i ett främmande land, detta land är ett regn och en pöl
Över den pölen går pojkarnas båtar ibland och de glider så fint utan köl
Där går en flicka som samlar på stenar, hon har en miljon
Kungen av träd sitter stilla bland grenar i trädkungens tron
Där går en pojke som skrattar åt snö
Där går en flicka som gjorde en ö av femton kuddar
Där går en pojke och allting blir glass som han snuddar
Alla är barn och de tillhör det gåtfulla folket

Barn är ett folk och de bor i ett främmande land, detta land är en äng och en vind
Där finner kanske en pojke ett nytt Samarkand och far bort på en svängande grind
Där går en flicka som sjunger om kottar, själv äger hon två
Där vid ett plank står en pojke och klottrar att jorden är blå
Där går en pojke som blev indian
Där, där går kungen av skugga runt stan och skuggar bovar
Och där fann en flicka en festlig grimas som hon provar
Alla är barn och de tillhör det gåtfulla folket

Barn är ett folk och de bor i ett främmande land, detta land är en gård och ett skjul
Där sker det farliga tågöverfallet ibland, vackra kvällar när månen är gul
Där går en pojke och gissar på bilar, själv vinner han jämt
Fåglarnas sånger i olika stilar är magiska skämt
Där blir en värdelös sak till en skatt
Där, där blir sängar till fartyg en natt och går till månen
Där finns det riken som ingen av oss tar ifrån dem
Alla är barn och de tillhör det gåtfulla folket

Er du en slow skier?

«Pøh! Slow skiing, skal det liksom være en trend nå… » Ei venninne fnyste oppgitt etter et radioprogram tidligere på dagen, der slow skiing med nistepakke og sitteunderlag ble lansert som en ny trend for folk som ville finne seg sjæl..  Fnyset hennes gjaldt både historieløsheten og «trend»-merkelappen. For er det ikke det vi alltid har gjort og vokst opp med? Brukt helger og påske til utflukter med niste i sekken og  ingenting å rekke? Ihvertfall i tida før all utendørs aktivitet skulle måles og dokumenteres med pulsklokke, treningsapp og selfies som prestasjonsfremmende virkemidler?  Nybevisst våre egne trendy prioriteringer og med sekken full av godsaker fant vi sola, skiløypa og de gode samtalene (som vi hadde rikelig med pust til) og forble i den tilstanden noen timer i den beste tida på dagen.

Jeg har alltid vært en slow skier. Delvis genetisk betinget, kroppen min er ikke bygd for fart og spenning, men også farget av miljøet jeg vokste opp i. Naturen var noe vi levde både i og med, men det var aldri noen stor greie å komme fort fram. På skolen var jeg av dem som sprang saktest og kastet kortest, og den eneste medaljen jeg vant, var det året de premierte idealtid i skoleskirennet.   Men, og dette men’et er viktig, jeg var alltid i bevegelse.  Jeg gikk de 4 kilometerne til skolen tur retur, oppsøkte skogen for å tenke eller sanke, gikk langt for å besøke venner og sprang barføtt om somrene fordi det var så godt å kjenne naturen under fotsålene.

Javisst, jeg beveger meg mindre enn før, jeg er oftere sliten og tida strekker ikke alltid til. Likevel,kjærligheten til skog, fjell og natur er intakt, og jeg nyter skiturene de  helgene jeg får det til, og kveldsturene i uka. Bevegelse er dessuten en viktig ingrediens i alle ferier. Dagens diskusjon om slow skiing trigget noe i meg som jeg har kjent på ei stund, flere år faktisk når jeg kjenner etter. Jeg har så å si sluttet å fortelle hvor jeg går eller hvor langt jeg har gått. Hvorfor? Fordi det nesten alltid sniker seg inn en tanke om at det er for kort. Ei mil på ski, hva er det liksom? Eller en kveldstur på 3-4 kilometer? Det burde vært mer. Oftere. Lengre. Og jeg vet at det ikke er sunt.

Og det er ikke de korte avstandene som er usunne. Det usunne er underkjennelsen av hverdagsaktiviteten. Den som i følge Helsedirektoratets anbefalinger beskrives slik:

«All bevegelse er positiv. Hverdagsaktivitet slik som hus- og hagearbeid, trappegang, aktiv transport og regelmessige pauser i løpet av skole- og arbeidsdagen, er viktig for å redusere stillesitting og øke aktiviteten.»

Jeg synes å registrere en stadig økende polarisering i befolkningen når det gjelder fysisk aktivitet. Flere og flere trener systematisk mot mål og personlige prestasjoner, samtidig som de fysisk inaktive også er ei gruppe som øker i volum (i dobbelt forstand). Og hvis begge disse gruppene vokser, hvor skjer rekrutteringen fra? Jo, det må være fra oss i midten, slow skiers som enten speeder opp eller kaster skiene, alt etter motivasjon, kapasitet og evne. For noen av oss blir dørstokkmila litt for lang når anerkjennelsen for hverdagstrimmen uteblir, både fra omverdenen og oss selv.  Med det kan vitsen med å bevege seg for å kjenne at kroppen virker, gradvis falme bort. Det vi gjør, blir jo aldri bra nok likevel, og «den andre gjengen» er så langt foran at det ikke er realistisk å nå dem igjen.

Sånn sett, uansett hvor selvfølgelig det bør være, og uansett hvor mange generasjoner bak oss som har dette som integrert kunnskap, har kanskje slow skiing som trend noe for seg? Vi mennesker har en tendens til å oppsøke historieløsheten oftere enn vi selv har godt av, og dermed risikere at  barnet forsvinnet ut med badevannet. Jo mer teknisk og  tilrettelagt hverdagen vår blir, og jo flere manuelle operasjoner vi kan effektivisere eller sette bort, jo viktigere blir det å finne nye arenaer for å være i bevegelse og ta kroppen vår i bruk. Fordi det er godt, også for hodet. Men vi trenger ikke konkurrere eller jage egne rekorder for det. Eller forsvare oss mot andres forventninger. Bare kjenne på gleden over å ha en kropp som virker, på klarere tanker og frisk luft å puste i.  Ingen dokumentasjon. Ingen sammenligning eller vurdering. Bare være, i det tempoet og med den intensiteten som kjennes riktig for oss. For vår egen og balansens del, og for å vare lenge. For det vil vi jo..  Noen kaller det folkehelse. Fortsatt god påske!

Hva er en god ferie?

Den ulitmate ferieopplevelsen, hva består den av? For deg, for familien, barna eller barnebarna dine? Hvert år, like sikkert som at vi er på tur inn i sommermånedene, dukker spørsmålet opp i alle landets medier.  Jeg sitter ikke på svaret, og noen ganger synes jeg dette med ferie er skikkelig komplisert, spesielt fordi behovene spriker hos ulike familiemedlemmer. Derfor har jeg jeg tenkt mye gjennom hva ferie egentlig handler om.

20160703_002057Min ferie startet sist fredag, og jeg har brukt den første helga til å sove, og delta på ulike lokale arrangement med folk jeg setter stor pris på, og ikke minst: lete fram den gode feriefølelsen.  For meg handler ferie primært om tilstand, ikke om reisemål. Et godt reisemål kan selvfølgelig utløse den tilstanden jeg ønsker  ha i ferien, men det aller meste henger på meg selv og hvem jeg er sammen med. Hva jeg mener med tilstand?

Ro. Følelsen av å kunne sove ut, gi slipp på spenninger og puste rolig. Lange frokoster, samtaler over en kaffekopp i morgensola, og ingenting jeg må rekke.

Tilhørighet. Aktiviteter, både hverdagslige og feriebetonte sammen med folk som betyr noe for meg, og som opplever det på samme måten. Latter, diskusjoner eller bare være stille sammen.

Opplevelser. Utvide horisonten, gjennom stimuli både for hode, hjerte, syn, hørsel og gane. Som da jeg fredag kveld fikk med meg Opera di Setra’s versjon av Sommer i Tyrol oppe på fjellet i setertraktene i Tylldal, eller i går fikk servert røyerogn fra Femunden.

Utforskning, gjerne gjennom barns øyne. Oppdage og gjøre seg førstegangserfaringer. I ferskvann eller ved kysten, i skogen eller på steder med tilrettelagte opplevelser for barn. Oppleve lek, musikk, teater og festivaler, eller noe annet nytt, men store øyne og fullt fokus.

Tilstander setter seg i kroppen og blir med oss videre som noe positivt, en kilde til glede, læring og videre samhold. Problemet oppstår når vi erstatter disse tilstandene med statusjag knyttet til den ultimate ferieopplevelsen, den som gjør seg best når vi skal presentere den i etterkant, men som vi kanskje ikke har råd til eller ikke får gjennomslag for. Da går vi fort inn i en ny tilstand som heter evaluering. Evaluering av om de ulike opplevelsene er bra nok, om det burde vært annerledes, og om egne behov er ivaretatt. Og de små daglige opplevelsene av både ro, tilhørighet, opplevelse og utforskning risikerer å drukne i idealbildet og det uopplevde.

Denne ferien skal jeg samle på gode tilstander og små øyeblikk,og jeg er allerede godt i gang. Erfaring har lært meg at det er der jeg finner energien til å gå høsten imøte. Riktg god sommer!

DSC_0974

Nokpunktet

Per Fugelli

Per Fugelli

Jeg har allerede skrevet flere innlegg om Per Fugelli (Love and passion og 5 om dagen), og endelig, i forrige uke, fikk jeg anledning til å møte denne mannen som har preget samfunnsdebatten om folkehelse, helhet og balansert livsførsel i ei årrekke. Denne gangen snakket han om nokpunktet, og uansett hva som er sagt og skrevet om den mannens alder og helse de siste årene, var det ingenting som tydet på at han hadde nådd sitt eget nokpunkt  med hensyn til tilstedeværelse og formidlingsglede. Han fortalte om Diego, barnebarnet som i ulike faser av lek med bestemor, formidlet 3 nok-budskap etter hverandre:

Nå er det nok!

Nå er det VELDIG nok!

og etter en helt nødvendig  time out:

Nå er det IKKE nok!

Når jeg hører slike historier, savner jeg å være barn igjen. Jeg savner det umiddelbare, det ekte og det konkrete. Jeg savner tida før vi begynte å veie fram og tilbake: Bør jeg si fra nå? Skal jeg la det gå litt til? Hva vil andre tenke om meg?  På vei inn i voksenlivet har de tre tydelige og ærlige setningene fra barnemunn byttet plass med kruseduller av tanketråder, konsekvensvurderinger og egenevaluering, krydret med unødvendige bekymringer og manglende jeg-du sortering. Alt dette ligger godt pakket rundt nokpunktet, slik at vi ikke lenger er i stand til å ta signalene på når det er nok, når det er veldig nok, og når det slett ikke er nok i det hele tatt. Noen ganger savner vi noe vi ikke tør å be om. Noen ganger svarer vi nei for sikkerhets skyld,  selv om vi fint kunne bidratt, og andre ganger strekker vi oss langt ut over det som er forsvarlig, helheten tatt i betraktning.

Fugelli minnet nemlig om at ordet helse kommer fra det norrøne ordet for helhet, og beskrev 6 viktige faktorer for nettopp god helse:

  1. Tilhørighet
  2. Være glad i seg selv og andre som medfødt feilvare
  3. Mot til å være seg selv
  4. Mening/innhold
  5. Latter og glede
  6. Harmoni/balanse

Vet du hvor nokpunktet ditt befinner seg? Er du i kontakt med nokpunktet? Spiller dere på lag? Det kan være lurt, og ikke minst helsefremmende, sånn på lang sikt. Jeg har fått ei ny bok på ønskelista mi: Nokpunktet av Per Fugelli. Men først skal jeg lese noe som ikke er fag, kanskje en roman eller to, ren underholdning, for balansens skyld.

En kropp å trives med, eller et liv å ha det bra i?

Rolig helg, tid til å fordype seg i lokalavisen hjemme hos opphavet. Ine Wigernæs, avtroppende styreleder for Ridderrennet,  snakker om helsebringende hverdagsgleder. Dette er interessant lesning:

..mine forfedre.. måtte holde seg friske, slik at de orket å hogge ved til å dyrke jorda – manuelt. Nå som alt er er så mekanisert, blir kroppen for mange et utstillingsvindu, bare noe som andre skal se på og beundre eller forakte.»

«Det er en grense der ute et sted. Den grensen går kanskje ved ensomheten, spesifikke treningsprogrammer, jag etter effektivitet, mest forbrenning…»

«Det er mer skummelt for helsa å være ensom enn å veie fem kilo for mye.»

Setningene er plukket fra et fleresiders intervju i Oppland Arbeiderblad 4. januar.  Tema for intervjuet er livsstyrketrening, og livsstyrke er slik jeg forstår det en god balanse mellom fysisk og psykisk helse, der fysisk aktivitet settes inn i en større, helhetlig sammenheng.

Grunnsetningen er: Hva er viktigst for deg? Så svarer du kanskje: kona, familien, ungene. Men oppfølgingsspørsmålet er: Hva bruker du tida på? Hvis du har sagt at kona og ungene betyr mest for deg, men du bare bruker en halvtime på dem i døgnet, samtidig som du bruker fire timer på å gå på ski, da har du et sprik. …Dette spriket kan også være en kime til dårlig helse, fordi du går på akkord med det du tror på.»

Jeg synes stadig jeg møter dette paradokset, både hos meg selv og hos andre. Vi vet hva (eller hvem) vi ikke ønsker å leve uten, men valg og prioriteringer trekker stadig i andre retninger. Det er så mange mål å strekke seg etter, så mange idealer å leve opp til, og januar er måneden da alle forsetter står i full blomst. Noen av dem er flyktige isroser som smelter når snøen går, andre er mer langsiktige og  handler om å komme seg opp og fram, og vinne over seg selv og/eller andre, med god hjelp fra vekter, pulsklokker eller for den del, evalueringssystemer og prestasjonskrav på jobben. Hva er det vi egentlig holder på med når gleden over en kveldstur i blåtimen og et snøfnugg på nesetippen blir borte, enten fordi vi har det så travelt at vi ikke kommer oss ut, mangler tiltaket, eller motsatt: fordi vi halser avgårde for å brenne kalorier? Når unger eller kjæreste blir en belastning fordi de ikke går fort nok?

Livsstyrke er, slik jeg ser det, evnen til nettopp å glede seg, over det vi har, over tilhørighet, frisk luft, små øyeblikk, en kropp som virker, ulike turmuligheter, fritid, variert kosthold, god søvn, mestring, framskritt, lek og felles opplevelser. Helsebringende hverdagsgleder handler om å investere i framtida, ikke i et utstillingsvindu. Øverst på lista over norske folkesykdommer kommer lidelser som ensomhet, stress og bitterhet, mens overvekt må ta til takke med en plass litt lengre ned på lista. Tror jeg, da. Og så tror jeg på livsstyrketrening.

Helsebringende hverdagsgleder

Helsebringende hverdagsgleder

Ro…

Det er skippertaktid i heimen, og de siste dagene på jobb handler også om å rydde, rapportere, evaluere og sende hilsninger til kontakter av ymse slag gjennom året som gikk.  Alle tegn peker i en retning: Selveste julekvelden nærmer seg med stormskritt.

For meg koker alt ned til ett formål fra førstkommende tirsdag og utover ei ukes tid: RO. Ro til å være til stede i eget liv. Ro til å puste, helt ned i magen. Ro til å lage maten fra bunnen av og ha de nødvendige 3 timene til rådighet som gir det beste resultatet. Ro til å sove til jeg våkner av meg selv. Ro til å spise lang frokost før vi kler på oss og går ut. Ro til å nyte en totimerstur på ski eller beina i den skarpe (men kortvarige) formiddagssola. Ro til å ta imot med oppriktig varme alle som kommer. Ro til å samles om kveldene  med en god film, rundt et brettspill eller til de gode samtalene. Ro til å tenke kreative tanker. Ro til å være bæssmor slik de var det før i tida. Dette er min Romjulsdrøm og jeg jobber gjerne litt ekstra på forhånd hvis ro er det resultatet jeg oppnår.

Anise starsEn sku ha vøri fire år i romjul’n
og kjint ei jinte som var nesten fem,
og begge skulle kledd seg ut med masker
og kømmi julbokk tel et bæssmorhem.

Og klokka skulle vara midt på dagen
og vægen skulle vara lett å gå,
og æille bikkjer skulle vara inne
og æille biler skulle bære stå.

Og hvis en møtte onger etter væga
som lo og sa dom ville vara med
da sku en hatt en bror i femte klassen
som rødde væg så dom fekk gå i fred.

Og bæssmorhuset skulle mæssom såvå
og bak gardina skulle ingen sjå –
før dom fekk stiltre seg på tå i gangen
og feste maska før dom knakke på.

Så sku dom klampe inn på tunge hæler
og kvinke julbokkmål «Godkvell, godkvell».
Og djupt i stolen sku a bæssmor svara:
«Så kom det julbokk åt en stakkar lell!»

En skulle vøri fire år i romjul’n
da julelysa brente dagen lang –
og væla var et hus med fire vegger,
der saligheta var et bæssmorfang.

Alf Prøysen

Skulle gjerne gitt en pakke RO til alle jeg kjenner til jul, med bånd og merkelapp. Pakkes opp på juleaften, holdbarhet 1 uke fra åpningstidspunktet. Påskrift: Refill tilgjengelig fra januar, fordrer bevisste valg hos mottaker.

VARM JULEHÌLSEN FRA FJELLET!

Hva med deg, er du glad i jobben din?

Midt under søndagsfrokosten slår det meg, jeg er utrolig glad i jobben min. Men hvorfor er jeg det? For meg handler det om mangfold, variasjon, tilhørighet, læring, påvirkningskraft og muligheten til daglig å gjøre en forskjell for andre mennesker. Noen av disse menneskene jeg møter derimot, er ikke glad i jobben sin. Eller, de har vært, men er i ferd med å gå tom. De strever, på hvert sitt vis. Min hovedoppgave i slike sammenhenger, er å hjelpe dem å sortere. Hva, spesifikt, er det de ikke trives med? Er det jobbinnholdet? Arbeidsmengden? Stagnasjon? For stort ansvar? Arbeidsmiljøet? Eller har de så store belastninger i pratlivet, at jobben blir den berømmelige dråpen som flyter over? Hvis alt går i svart, er det vanskelig å skjelne konturene av hva som er hva.

I mange år har rådgiving og rekruttering i arbeidslivet vært preget av ulike preferansetester og kategoriseringer.  I noen situasjoner kan slike tester være til god hjelp for å forstå seg selv bedre i arbeidssituasjonen, hvorfor vi blir småsprø av å sitte alene på kontoret hver dag, eller motsatt, for liten tid til refleksjon og bearbeiding av inntrykk i fred og ro. På den andre siden har alle personer behov å pleie begge sider av seg selv, og selv den mest ekstroverte av oss kan begynne å tære på grunnvannet hvis det aldri blir tid til å stoppe opp og ta seg inn igjen. Balanse er en bra ting her, som ellers i livet.

Påfallende få mennesker jeg snakker med, mistrives med jobbinnholdet sitt, utfordringene ligger heller i rammevilkårene rundt jobben, slik som arbeidspress, dårlige samarbeidsforhold på arbeidsplassen, krevende kunder/pårørende og utilstrekkelige ressurser til å gjøre en god jobb. «Sliten» er et ord jeg hører ofte, både fra helsevesen, skolesektoren og reiselivsbransjen, som er de tre yrkesgruppene jeg har møtt oftest de siste årene. Men hva blir vi slitne av?

Det du gir oppmerksomhet, vokser, sa en av coachlærerne mine for flere år siden. For hver gang jeg sier til meg selv at jeg er sliten, jo mer sant blir det. For hver gang jeg beskriver noe som vanskelig, jo større blir problemet. Det betyr ikke at det ikke er reellt, noen ganger er ting vanskelige og vi blir slitne. Men jo mer næring vi gir disse følelsene, jo mer tar de grep om oss, og jo vanskeligere blir det å bryte mønsteret.  Jeg tenker at noen ganger blir vi mer slitne av våre egne tanker enn av de faktiske forholdene vi arbeider under.

Her kommer noen spørsmål som kan være til nytte:

Hvorfor valgte jeg dette yrket? 

Er den årsaken fortsatt til stede? (Hvis ja, gå videre til neste spørsmål, hvis nei, se under)

Hva har jeg påvirkningskraft på i jobben min?

Er det egentlig jobben som er problemet, eller tar jeg med meg de tunge tankene til jobben?

Hvis jeg skulle velge én ting å fokusere på eller ta tak i, som vil gjøre en positiv forskjell i tida framover, hva ville jeg velge?

Og, hvis svaret på spørsmål 2 mot formodning skulle vise seg å være nei, kanskje det er på tide å se seg om etter nye muligheter og en helt ny start?  Tenk hvilken energiboost det vil være 🙂

Husk å løfte blikket!

Husk å løfte blikket!