Tillit – et palindrom

Et palindrom er et ord som staves likt begge veier. Tillit er et palindrom, Kanskje er det tilfeldig, men samtidig, den grunnleggende forutsetningen for tillit, er at den fungerer likt begge veier.

I dag er det valg, og det er viktig å merke seg at dette innlegget skrives i forkant av valgresusltatet. Jeg har stemt, men det har vært vanskeligere i år enn tidligere å stemme på «rett parti». Delvis fordi mine hjertesaker er fordelt over ulike partiprogram, og delvis fordi de samarbeidskonstellasjonene som tegnes opp, berører min evne til å vise tillit til sluttproduktet. I tillegg setter debattantene daglig ord på en manglende tillit til hverandre, både når det gjelder intensjoner og dømmekraft.

Selv har jeg tillit til at alle partier tror på et bedre samfunn, og på at de positivt kan gjøre en forskjell. Ulikhetene ligger i hvilke grupper det er viktigst å ivareta, hva disse har behov for, og valg av virkemidler for å nå målene de har satt seg.

Problemet med manglende tillit gjennomsyrer mange arenaer, ikke minst arbeidsplasser og potensielle samarbeidsmiljøer i arbeidslivet. Mange gode samarbeidsprosjektet har strandet på manglende tillit til hverandres gode vilje, uro for skjulte agendaer,  og fokuset på en plan B hvis man likevel skulle bli lurt eller skuffet. Dette forbeholdet fanges fort opp av den andre part, som i sin tur endrer sitt fokus tilsvarende.

Christl Kvam, tidligere regiondirektør i NHO Innlandet, sa det slik på et foredrag for noen år siden: «Det er ingen som kaster penger etter folk som krangler.» Hovedbudskapet var tydelig. Samarbeidende miljøer, med tillitt til hverandres bidrag og gode vilje, står sterkere også når det kommer til finansiering.

Men hvorfor har vi ikke tillit? Eller for å snu spørsmålet, hvordan skaper vi tillit?

  1. Jeg tror at alt samarbeid må være tuftet på en gjensidig opplevd nytteverdi, og verdsetting av dette.
  2. Jeg tror på en tidlig avklaring av forventinger til gjensidige bidrag, og realismen i disse. Bidragene trenger ikke være like store, bare de er viktige for sluttresultatet.
  3. Jeg tror på å holde de avtalene vi faktisk har inngått.
  4. Jeg tror også det er viktig å være åpen mot den det gjelder hvis tilliten blir satt på prøve, slik at det er mulig å ta seg inn igjen.
  5. Dessuten tror jeg at det er viktig, så tidlig som mulig og i fellesskap, å avklare mål og retning for samarbeidet.

Motsatsen, og det mange av oss er redde for,  finner vi i Myrphy’s lov:
«Vær forsiktig når noen sier til deg at dere er i samme båt.
Det betyr at han vil styre mens du ror.»

Min oppfordring i dag:

A) Vis tillit til andres gode intensjoner, selv om du ikke er enig i virkemidlene. Alle de som stemmer annerledes enn deg i dag, er hverken gale eller dumme, de er bare uenige mål og virkemidler.

B) Se etter verdien i godt samarbeid både på jobb og hjemme. Ta initiativ og by på deg selv, vær på tilbudssiden  samtidig som du er tydelig på hva som fremmer din egen tillit til andre mennesker og miljøer. Det er stor kraft knyttet til å løfte i flokk.

I dag følger bilde av rognebær. «Høyt henger de og sure er de» sa reven da han ikke nådde opp til dem. Han var også en sololøper.

Høyt henger de og sure er de

 

Påske-Lucia

Det er mange måter å våkne på. Tidlig påskeaften morgen, omtrent klokka halv åtte, banket det på soveromsdøra. Inn kom to unge damer på to og snart fire år, bærende på hvert sitt gule stearinlys de hadde rappet fra stuebordet, og de var klar for å synge Santa Lucia. De hadde heldigvis ikke funnet fyrstikkene..

Livet med barnebarn er en berikelse på mange måter, som mange har beskrevet før meg. En av de viktigste dimensjonene slik jeg ser det, er at de utvider horisonten min. De tvinger meg ut av vante tankemønstre, og utfordrer kreativiteten. Mange vil kanskje si at med barn i den alderen begrenses handlefriheten i forhold til hva det er mulig å gjøre, men jeg opplever det altså omvendt. Der jeg tidligere påsker stort sett har gått de vante skiturene på samme måte år etter år, har jeg i år oppdaget drøssevis av måter å gå på ski på. Med og uten staver, mellom beina til en voksen med ett par staver på deling, hånd i hånd ved siden av, bli trukket etter ved å holde i hver sin ende av staven, gå i løypa, utenfor løypa, sitte på rumpa på skiene  osv. osv.  Og det er opp til oss voksne om vi vil se på dette som plunder og heft, riktig og feil måte, eller aktivt ta del i utforskingen av hva som faktisk er mulig.

I følge folk som har greie på slikt, er menneskets kreative høydepunkt rundt femårsalder. Derfra krympes det kreative handlingsrommet år for år, og vi styres i større og større grad av fastlagte rammer, fasitsvar, forventninger, skikk og bruk og angst for å gjøre feil. I praksis betyr dette at vi legger lokk på viktige ressurser i oss selv. Vi utvikler oss ikke til de problemløserne vi kunne ha vært, og vi låser oss i faste tankemønstre. I hvert fall tar vi ikke større sjanser enn at vi unngår å tape ansikt hvis det skulle vise seg at vi tok feil likevel.

Men hva kan vi gjøre for å ta vare på og stimulere kreativiteten også etter femårsalderen? For det første handler det om å verdsette Luciasang på påskeaften morgen og alle andre «ut av boksen»opplevelser ungene inviterer til, og vise det. Videre handler det om å legge til rette for mange ulike typer stimuli gjennom oppveksten, både fysiske og mentale,  kunnskapsbaserte og kulturelle, fakta og fantasi. Deretter dreier det seg om bevisst å ta med seg dette tenkesettet inn i voksenverden og arbeidslivet, gjennom å bidra til takhøyde, tabbekvoter og en aktiv delingskultur på jobben. Ta bevisste valg i forhold til systemer, og hvilken atferd disse systemene belønner. Erstatte fryktkultur med en mulighetskultur. Verdsette høyttenkning. Selv de villeste ideer har en kjerne i seg det er verdt å utforske videre. Stille spørsmål som «Hva hvis vi..?» og «Hvorfor ikke…?»

Verden forandrer seg fortere enn før. Skal vi henge med i dette løpet er det viktig å utfordre våre egne handlingsmønstre. Og læremesteren? Jeg har funnet meg en fireåring og lillesøsteren hennes. Måtte det vare til lenge etter de har fylt fem.

Never ever think outside the box

 

 

Er du klar?

Søndag. Nytt år. Siste dag før første arbeidsdag i 2016. Sporadiske eposter popper opp i innboksen min, og jeg registrerer smilende at det er flere enn meg som befinner seg i overgangen mellom feriemodus og forberedelse av det nye året. Sjekke ut det vi ikke rakk i desember. Spørsmål vi ikke svarte på. Avtaler vi ikke gjennomførte. Tanker framover. Et helt nytt år. Blanke ark. Enn så lenge. Eller er det slik? Handler det ikke bare om å fortsette der vi slapp? Etter ei lita pause med rikelig mat og drikke, og forhåpentligvis litt restitusjon? Er det noe som blir annerledes i 2016?

Mye blir vel slik det var, det er enklest på den måten, ihvertfall på kort sikt. Men jeg tror litt på konseptet «nyttårsforsett». Jeg tror det er viktig å sette av tid til å tenke, evaluere og velge hva som er viktig å ta tak i. Hvordan står det til med balansen i livet mitt? Den mellom arbeid og fritid? Hvordan disponerer jeg hverdagen? Rekker jeg det jeg skal? Tar jeg vare på helsa mi? Hva med menneskene rundt meg? Tilfører jeg dem energi? Hvor er det nødvendig med endring?

«Når noe ikke virker, gjør noe annet.»  Denne setningen har blitt med meg videre siden tidlig fase i coachutdanningen. Enkel og tydelig, men likevel så krevende når vi har malt oss selv inn i et hjørne. Når det er så travelt at vi ikke tar oss tid til å be om hjelp, eller når sofasittinga har tatt overhånd og veien fram til at aktivt liv virker uoverkommelig lang.

Kanskje gjør vi det for komplisert, og dermed uhåndterlig? Den viktigste forutsetningen for all endring, handler ikke om å nå mål, men om å begynne. Det aller første skrittet, enten det gjelder å sette bort kakeboksen etter jul eller å be om hjelp til ei konkret forestående oppgave. Ikke store jafs, men en ting om gangen.

Er du klar? For et 2016 slik du vil ha det? Begynn!

SANYO DIGITAL CAMERA

 

 

Ikke som oss

Jeg har bestemt meg for å gå til krig, nærmere bestemt til språkkrig. I disse migrasjonstider har jeg blitt utrolig bevisst språkvalget knyttet til meningsytringer og beskrivelser av mennesker vi ikke kjenner. Egentlig har jeg vokst opp med denne bevisstheten, og med ei mor som tidlig gikk til angrep mot uttalelser som: «De er litt rare, de er ikke som oss.» ved å parere med:«Kanskje ser de på oss som litt rare også?»  Min krig retter seg primært mot uttrykk som «slike folk» «sånne derre» og ikke minst: «lykkejegere». Ord om skaper avstand i stedet for ny kunnskap, og som i tillegg grupperer mennesker som har minimalt til felles ut over det at de er i bevegelse. «Integrering» er et relativt nytt ord i språket vårt, men problemstillingen er eldgammel, og jeg tror at hvis vi skal lykkes med den type arbeid, må vi starte med språket.

Det er ikke mange dagene siden jeg selv ble fersket i unyansert språkbruk, der jeg kategoriserte kinesere på generelt grunnlag (ikke negativt, men generaliserende) og ble straks korrigert med at i Nord-Kina, der fungerte ting helt annerledes enn lenger sør. Pling. Ny kunnskap rett inn. Fordi noen tok seg bryet med å korrigere meg.

Egentlig slo jeg på pc-en nå for å forberede et innlegg om innovasjon.  Nyskaping. «Det bur visst en innflyttar lengst nord i bygdi» sang Geir Lystrup i si tid, «tenk at han brukar furu til juletre i staden for gran. Det gjør ingentingen, han bryr vel ingen, ingen drikk juledram hos han likevel.»  De jeg skal snakke til, og med, er matprodusenter.Det slår meg at uten innflytterne hadde mathverdagen i Norge sett helt annerledes ut. Som enslig, fulltidsarbeidende småbarnsmor, hendte det at jeg tok snarveien om vakumpakket pitabrød med diverse innhold for å få middagen raskt på bordet. En dag la sjuåringen inn protest. Hun hadde fått en palestinsk assistent på SFO som tok med pitaovnen sin på skolen og bakte til ungene. Og mine masseproduserte holdt ikke lenger mål. Jeg så ingen annen råd en å be oss på besøk til henne og mannen for å lære bakekunsten. Det ble en vellykket kveld, men hun hadde ett spørsmål til meg som hun hadde lurt på lenge: «Hvorfor er ikke mat viktig for nordmenn?» Riktignok også en generalisering, men hun hadde et poeng. Ost for eksempel, var ensbetydende med gulost og brunost fram til ganske nylig, og de første lokale ysteriene på nittitallet måtte ut av landet for å lære. For ti år siden traff jeg ei nederlandsk dame som hadde funnet kjærligheten hos en melkebonde på Inderøy. Heldigvis for oss tok hun med oppskrift på goudaost i bagasjen da hun kom flyttende. Thaimat er i ferd med å bli fast innslag på lokalmatdager rundt i landet. Takket være migrasjon.

Jeg ringte en kollega i ånden her om dagen, vi jobber med mye av det samme, og dessuten driver hun et prosjekt der hun bor som de har kalt Bygda 2.0. Neste versjon bygd. Hun hevdet at bygda 1.0 hadde gått ut på dato, og at for å få unge voksne til å flytte tilbake, var det viktig å fokusere på nye verdier knyttet til mat, natur og arkitektur. Og på samhandling på tvers av bransjer og fagområder. Prosjektet utfordrer folk til å dele kunnskap, og til å utvikle produkter og tjenester ingen av deltakerne ville klart alene. Men som hun sa: «Vi har fokusert altfor mye på tilbakeflytting. For å få til virkelig endring, må vi ha tilflyttere, og når de er godt i gang, kommer tilbakeflytterne etter.» Derfor har de utviklet Åfjordspizzaen, en ekte italiensk pizza basert på gode, norske råvarer og blåskjell dyrket i Åfjord. Det er innovasjon, det. Jeg tror fortsatt vi må starte med språket.

Åfjordspizza

Åfjordspizza

 

 

 

 

Følg med!

I dag fikk jeg en hyggelig telefon, fra en bransjekollega som ba om råd. Hyggelig, fordi det var uventet, både at han, en erfaren og godt voksen mann, ba om råd, og at det var meg han spurte. Det hele resulterte i en samtale med gode refleksjoner fra begge sider og en intensjonavtale om fortsatt å søke råd hos hverandre, gjensidig. «Men er han ikke en konkurrent?» vil noen kanskje spørre. Joda, men ikke bare det, han og jeg, og flere andre, har noe vesentlig til felles: Vi ønsker å være i læring så lenge vi er i jobb (og selvfølgelig enda ei god stund etter det). Og for å få til det, må vi ha noen å spille ball med. Vi kan ikke øve oss alene. Den faglige vitebegjærligheten krever åpenhet, spørsmål og erfaringsutvekslinger, som et attraktivt alternativ til det å stagnere.

Mulig jeg er naiv. Eller kanskje det er et bevisst valg at jeg alltid ser etter de gode intensjonene hos andre mennesker før jeg fokuserer på de dårlige. Ihvertfall er jeg sikker på at det å vokse, handler om evne og vilje til å lære av hverandre. Og for å få til det, bør vi ha noe å gi tilbake.

Kunnskap, læring og samspill er en komplisert materie. Det er mange grunner til å holde igjen. For eksempel er det vanskelig å øve og se bra ut samtidig, og i denne fasen kan det oppleves tryggere å skygge banen enn å eksponere egen famling. Andre ganger kan «nye koster» komme feiende inn med slik tyngde og energi at du selv opplever deg blåst overende. Utgått på dato, fallende stjerne, kall det hva du vil, moro er det ikke. Men hva hvis vi forsøker å snu egne tankemønstre, hvilke muligheter ligger det da i disse situasjonene? Hvordan kan vi ta grep slik at vi igjen er med på å legge premissene for det som skal skje videre? Finnes det en mulig heiagjeng i prøve- og feilefasen? Noen som tror på oss der vi selv har en hang til å tvile? Er det noe vi kan få til sammen med de nye kostene, og som ingen av oss ville klart alene? Kan læringen gå begge veier? Hvem rekker ut hånda først?

Disse spørsmålene er spesielt aktuelle for arbeids- og næringsliv. Det er viktig å ha evnen til med jevne mellomrom å utforske det som ligger utenfor komfortsonen, enten det gjelder produktutvikling,  endringer i markedet eller nye måter å organisere seg på.  Ikke minst er det viktig å finne ut hvem man ønsker å lære av, og samarbeide med. Tør vi stole på? Tør vi dele? Hva er risikoen? Og hva er risikoen med å la være?

Jeg har sett bedrifter holde igjen på samarbeidet med yngre krefter som har andre tilnærmingsmåter enn de er vant med, i stedet for å utforske hva de kunne fått til sammen. De er heller ikke nysgjerrige nok på hva de nye gjør annerledes, og hvordan det virker inn på markedet, slik at de selv kunne ha lært av det og tatt opp konkurransen. Denne vegringen for ny kunnskap får meg til å tenke på en kommentar en kamerat lot falle for mange år siden, opprinnelig om travsport: «Det er ikke den raskeste måten å gå konkurs på, men den sikreste.»

Min erfaring er at trygge, erfarne folk aldri slutter å be om råd. Det er spørsmålene og nysgjerrigheten som holder dem i gang. Ikke er det farlig å dele heller, for det du gjør, er noen få prosent teknikk og kunnskap, resten handler om det bare du kan levere, på akkurat din måte. Din signatur er din egen.

Eidsfoss

Eidsfoss  –  har gått fra industristed til mat, kultur og reiseliv.

Ikke noe nytt tema dette, legger ved en link til Bob Dylans’s The times they are a’changing fra 1964.

Kunsten å holde hverandre ansvarlig

Jeg er i læring. Igjen. Det er slående hvordan gammel kunnskap kan settes sammen på stadig nye måter. Kunnskap om å jobbe i team for eksempel. Da tenker jeg på alle varianter av team, kolleger, ledergrupper, familier og par. De fleste av oss har erfart, og tatt del i, både funksjonelle og dysfunksjonelle team gjennom et liv. Team som får oss til å blomstre, og andre som fysisk og mentalt tapper oss for energi.  I boka Five dysfunctions of a team beskriver Patrick Lencioni fem grunnleggende elementer i et godt fungerende team, og hva som skjer hvis disse forutsetningene ikke er til stede.

Selve plattformen, slik han beskriver den, er tilllit. Tillit til hverandre, i form av mot til å dele seire og nederlag og vår egen sårbarhet, trygg på at tilliten ikke blir misbrukt. Når denne er på plass, er grunnlaget lagt for trygge, sunne og viktige konflikter, eller om det høres bedre ut: meningsutvekslinger.  I et miljø basert på tillit, blir deltakerne hørt, de ytrer seg og de lytter på hverandres innspill. Slik legges grunnlaget for gode beslutninger, og for viljen til å forplikte seg når valget er tatt. Den fjerde trinnet i pyramiden handler om å holde hverandre ansvarlig i forhold til å gjennomføre det vi har forpliktet oss til, og den femte og siste forutsetningen er et klart felles mål.

Etter å ha arbeidet med dette verktøyet over tid, ser jeg en klar tendens hos flere team. De vegrer seg for å holde hverandre ansvarlig.  Tilliten er der, ihvertfall sånn noenlunde, diskusjonene er konstruktive og og viljen til å forplikte seg er også til stede. Men så kommer gjennomføringsfasen, med tidsfrister og prioriteringer. Avtaler blir forskjøvet,  prioritert ned og valgt bort. Og det får ikke konsekvenser. Vi tar ikke opp med hverandre oppførsel vi som team vi ikke er tjent med. «Hvorfor er det slik?», spurte jeg ei gruppe jeg jobbet med. «Hva er det som hindrer oss i å holde hverandre ansvarlig?» Svarene kom på løpende bånd:

  • Five behavioursJeg kan jo ikke det når jeg ser hvor mye hun har å gjøre.
  • Jeg vet ikke hvordan han vil reagere hvis jeg tar det opp.
  • Det er enklere å gjøre det selv.
  • Det er jo ikke en prinsippsak heller.
  • Det er så mye annet som tar oppmerksomheten min.
  • Han har sikkert sine grunner til å prioritere slik han gjør.
  • osv

Jeg tror jeg har vært i alle roller, både blitt og ikke blitt holdt ansvarlig, jeg har holdt andre ansvarlig, og noen ganger latt være å konfrontere selv om jeg burde, fordi jeg har hatt hele argumentasjonslista over i bakhodet.  Men jeg blir stadig sikrere: Å holde andre ansvarlig for det vi i fellesskap har blitt enige om, det er å vise respekt. Det er tillit til at vedkommende er i stand til å holde avtaler og gjennomføre planer. Det er trygghet på at hun eller han har evnen til å be om hjelp hvis det blir for mye eller for vanskelig. Det er respekt for at den andre er et menneske med potensial til å utvikle seg videre. Det er tro på en kollegas gode intensjoner og etterrettelighet.  Det er å vise et annet menneske at han eller hun er medregnet i fellesskapet.

For ikke lenge siden snakket jeg med en arbeidstaker som bevisst eller ubevisst ante at han ikke var medregnet, ikke egentlig. Han ble ikke holdt ansvarlig, de tok høyde for at hans bidrag ikke kom, og i hvertfall ikke tidsnok. Hvordan det virket? Han ble enda mer usikker, klumsete og tilbakeholden i gruppa, og slik fikk de andre gradvis rett, på sin måte. Arbeidsforholdet var på god vei mot en avslutning.

Neste gang noen holder deg ansvarlig for noe du har lovet men ikke gjort, tenk på det som en gave. Det de egentlig sier, er at de regner med deg, at du er et viktig medlem i teamet, og at de har tro på din evne til å ta voksenansvar. Det er tillit det.

Måste jag få be om den absolute tystnad..

Jeg befinner meg på et retreatsenter. Ikke som et bevisst valg, men fordi det ikke var flere rom igjen i herberget, det vil si hotellet der jeg hadde planlagt å tilbringe natten, og fordi noen tipset meg om en alternativ overnattingsmulighet. Et retreatsenter med religiøse under (og over-)toner, lokalisert midt i skogen. Og med rom for den som trenger ly for natten etter en av mange lange dager langs veien. Akkurat i kveld vil jeg ikke kjøre hjem, jeg er redd for å sovne bak rattet.
Det første som slår meg, er vennligheten når jeg ringer. Jeg er velkommen. Og om jeg ønsker meg litt kveldsmat når jeg kommer fram? Hun kan vente på meg, og varmer gjerne litt rester fra dagens middag. Godt utpå kvelden ankommer jeg dette huset i skogen og blir møtt av et vertskap som håndhilser og presenterer seg. Det føles helt naturlig å ta av skoene i yttergangen. Vertinna viser meg rommet. Det er enkelt, rent og behørig møblert med både stearinlys og oppbyggelig lesestoff. I spisesalen har hun dekket opp til én gjest så sent på kvelden, en sliten gjest som gjenfinner egen balanse gjennom et varmt måltid servert med omtanke, og rikelig med vann til.
Overalt i bygningen er veggene dekorert med solide kunstverk av god kvalitet, alt er nøye avstemt og behagelig å hvile blikket på, duse farger og milde motiv. Men det som slår meg aller mest, er stillheten, fravær av lyd. Tilbake på rommet blir stillheten nesten påtrengende, og jeg fokuserer på den eneste lyden jeg klarer å fange opp, trolig ei snor som banker svakt og urytmisk mot flaggstanga utenfor vinduet mitt. Jeg er ikke lenger innenfor min egen komfortsone, samtidig som jeg er i nærheten av noe grunnleggende i meg selv, nemlig behovet for stillhet, refleksjon og rekreasjon, selve kontrasten til et hektisk hverdagsliv som måles utfra leveranser og timeplan. Jeg griper meg i å undres hvor mange dager jeg trenger et slikt sted for å finne tilbake til min egen grunntone og indre harmoni. Eller kreativitet. Roen kommer ikke sigende med det samme. Pc og telefon blir ankerfester her jeg sitter i senga og lurer på når jeg klarer å gire ned etter dagens inntrykk, slik at søvnen får sin rettmessige plass. I min fantasi ser jeg for meg den vennlige vertinna ønske velkommen på samme varme måte, samtidig som hun deler ut ytterligere en praktisk informasjon om stedet: «Alt elektronisk utsyr tar vi vare på mens du er hos oss, du får det tilbake ved avreise.» Hvor lenge ville jeg klart det? Ei natt? To døgn? Ei uke?
Jeg setter pris på stillheten. Jeg trenger den. Jeg må bare venne meg til den. Omsorgen derimot, er jeg mottakelig for her og nå. Farende fant som jeg er, ser jeg allerede fram til frokosten. Så vidt jeg vet er det ikke internett på rommet. Så du som kommer til å lese dette, må nok vente en dag eller to før teksten lastes opp i skyen. God natt. Og takk til Lia Gård.

Lia Gård