Linda Merkesdal gjesteblogger om hvordan vi kan lære av de beste

En av de virkelige oppturene med å jobbe i Rådhuset Vingelen er dyktige kolleger. I forbindelse med bedriftens 30 årsjubileum har jeg utfordret flere av dem til å gjesteblogge hos fjellcoachen.  Først ut er coachkollega Linda Merkesdal, som tar utgangspunkt i modellering som verktøy for å utvikle egne ferdigheter, og hvordan dette verktøyet kan overføres til også å omfatte organisatorisk læring:

Modellering av beste praksis er både et verktøy og en eksamensoppgave i coachutdanningen, og handler i korte trekk om å sette personlige mål for egen utvikling på et avgrenset område (salg, undervisning, ledelse eller noe helt annet). Modellering begynner med å identifisere beste praksis for en egenskap du ønsker å kopiere. Så må du finne mennesker du ser opp til, som er gode på denne egenskapen. Gjennom samtaler med hver av disse finner du vesentlige elementene i hvordan de prioriterer, tenker og handler, og som i sum gir den egenskapen du beundrer. Deretter begynner jobben med å ta denne innsikten i bruk for egen del.

Men hvis modellering er en vellykket overføringsstrategi fra én person til en annen, er det da slik at en hel bedrift kan lære på samme måte?

Etter å ha jobbet i bedriftsverdenen, har jeg lagt merke til at en bedrift kan oppfattes og behandles som en levende organisme, den tar valg og beslutninger basert på summen av de ansattes erfaringer og kompetanse, samt dynamikken i organisasjonen. Dette forteller meg at bedrifter på mange måter fungerer likt som et menneske. Min erfaring er at man da kan bruke modellering for å finne beste praksis, ikke bare på individnivå, men på bedriftsnivå.

Modellering kan fint brukes internt for en bedrift som ønsker å finne beste praksis.  Som en tenkende organisme med personlighet kan bedriften slite med de samme begrensningen og utfordringene som et enkeltmenneske. En bedrift kan for eksempel ha en uttalt «sannhet» om at de ikke kan vokse mer, at de har nådd taket av sin produksjon eller andre ting som legger føringer for hvordan de tenker om fremtida. Da kan det være hensiktsmessig å se om noen av disse «sannhetene» kan utfordres, og kanskje omformuleres eller fjernes, slik at utviklingspotensialet kan utnyttes. Ved hjelp av modellering kan de kopiere av de beste, enkelt men genialt.

La oss si at Bedrift A har problemer med salgsavdelingen. De oppnår ikke like gode resultater som Bedrift B. Da kan man aktivt ta i bruk modellering for å finne beste praksis. Studere Bedrift B og finne beste praksis og kopiere dette over til Bedrift A. MEN, gitt at disse to avdelingene har ulike personligheter må man kanskje inn med en tilleggsdimensjon som tar høyde for ulikhetene i de to bedriftene. Akkurat som selvledelse er viktig for å lykkes for enkeltindivider, er teamdynamikken viktig for å lykkes som bedrift. Kanskje må Bedrift A ta hensyn til at deres selvfølelse og tankemønstre rundt salg er meget dårlig, mens salgsavdelingen i Bedrift B har en veldig god selvtillit. Da må dette jobbes med og bygges opp før Bedrift A klarer å levere likt som Bedrift B på konkrete salgsteknikker. Det er ikke nok å pugge en god teknikk hvis du ikke tror på dine egne evner til å mestre den. Minst like viktig er det å lære av andre og få på plass den gode sammenhengen mellom verdier og identitet, adferd, egenskaper og omgivelser, og gjennom dette styrke selvtilliten hos salgsavdeling Bedrift A som team. Gjennom økt trygghet og felles mål om hva slags team salgsavdelingen skal være, kommer også resultatene.

Det fine med modellering er at løsningen ligger der, du trenger bare å stille de rette spørsmålene til de som har funnet beste praksis.

Gjest? Morten Besshø gjesteblogger

adventAdvent er gjestfrihetens tid. Jeg er alltid glad for besøk, men siden det er ei stund siden sist, har jeg selv tatt initiativet og bedt Morten Besshø hjem til Fjellcoachen. Morten og jeg har aldri truffet hverandre (synd) men har over tid hatt stor glede av hverandres utrettelige bloggervirksomhet (bra!). Gled deg, her er Morten, han skriver om å være gjest og å være seg selv på en gang, og som han selv sier, denne teksten bør nytes med kaffe og i ironimodus.
________________________

Når jeg blir invitert hjem til noen, så syns jeg det er viktig å være bevisst dette begrepet som heter «gjest» og dette ubestemmelige grenselandet mellom å oppføre seg pent uten å gå på akkord med seg selv. Ikke for det, jeg er ikke typen som pleier å gjøre så mye galt, for all del, men det hender at jeg treffer noen mennesker som gjemmer seg bort med masker når de forflytter seg på ulike arenaer.

Noen kaller det tilpasning, isolert sett helt greit men ikke hvis det bikker over til kamuflasje.

Nå har jeg blitt invitert til å servere en tekst på disse sidene, og det syns jeg er hyggelig.

Rollen som gjesteblogger er en stor tillitserklæring.

Mine egne sider fargelegges med arbeidsliv og karrière og av og til å så legger jeg inn noen ord om krig og fred og liv og død og sånt med vissheten om at det er det som selger. Jeg er hverken filosof eller sosialantropolog, men noen ganger kan jeg sette meg i en tilstand som får meg til å tro at jeg er det og det er da de forskjellige bokstavene pleier å finne hverandre.

Jeg har ikke avtalt hvor mye plass jeg skal få til denne konkrete teksten, så da bryter jeg allerede her et viktig grunnprinsipp i rollen som gjest med at jeg rett og slett tar meg til rette.

Noen liker det.

Noen kaller det næringsvett.

Forsyn deg selv og føl deg som hjemme.

Jeg pleier nemlig å trekke fram denne «gjesterollen» som et begrep eller en metafor når jeg snakker om morsomme ting som skjer i arbeidsforhold, og de fleste arbeidsforhold begynner med denne fascinerende jobbintervjusituasjonen. Jeg har jobbet med rekruttering siden midten av nittitallet og sett en del mennesker som har forsøkt seg på ulike tolkninger av en fiktiv rollefigur som ikke er kjent for andre enn dem selv.

Definitivt kamuflasje.

Man kan lure på hvorfor noen får seg til å oppføre seg sånn, og de som syns det er like festlig å lese om feilansettelser som meg forstår at det handler om denne sammenhengen mellom hvem de er og hvem de tror de bør være for å være der de er. Akkurat på den samme måten som når man er gjest i en fremmed setting og er så opptatt av å passe inn at man glemmer å være seg selv.

Det er da det begynner å lukte …

Det er hyggelig å bli invitert hjem til noen, men dersom man ikke er klar over at det skal skje et eller annet som man ikke vet om eller som man kanskje ikke er så klar for så kan det fort bli litt kleint. All kred til de som klarer å omstille seg til enhver situasjon og omstendighet som dukker opp, men de fleste mennesker er faktisk rigget sammen sånn at de foretrekker å være litt forberedt. Det er akkurat på den sammen måte som når man skal på et jobbintervju hvor noen er forberedt og noen ikke er like forberedt, for å si det sånn.

Noen er til og med så forberedt på å vise at de er forberedt at de rett og slett glemmer å vise hvem de egentlig er og hva de virkelig står for.

Det er ikke bra.

Når jeg arrangerer kurs i intervjutrening så poengterer jeg viktigheten av å være kjent med sin egen historie slik at man klarer å formidle denne på en solid og overbevisende måte. Historien i denne sammenheng inkluderer alle de tingene som ikke står skrevet i søknadsbrev eller CV, – det er det som står der som gjør at du har blitt invitert og da er ikke den som sitter på den andre siden av bordet så interessert i at du skal repetere det som de allerede vet. Du skal bekrefte og verifisere og det skal du gjøre med å fortelle om alle de tingene som står mellom linjene.

Noen av dere har kanskje blitt invitert hjem til noen eller til et arrangement hvor det rett og slett ikke er noe hyggelig. Du blir sittende å tenke over hvilken unnskyldning du kan bruke for å komme deg ut, og jeg har fremdeles barn i den alderen som gjør at jeg kan skylde på en barnevakt som skal hjem. Ikke sånn at jeg ofte blir invitert til steder hvor jeg egentlig ikke har lyst til å møte opp, men noen ganger så sitter man der.

I saksa.

Litt rart at det skal være sånn, men det henger vel kanskje sammen med at man ikke vil såre noen med å si sannheten – bare tenk over hvilket paradoks som ligger i akkurat den setningen …

Sammenligningen med intervjusituasjonen kan være kjent for enkelte, man sitter der med den ekle følelsen at den eller de som sitter på den andre siden av bordet skal forsøke å plukke deg fra hverandre.

Grill og drill.

Du sitter der og føler deg mindre og mindre og til slutt så er du så liten at du rett og slett blir borte. Noen ganger er det ingen ting i veien for at du kan initiere dette selv, jeg tenker da på dette med å forsvinne på eget initiativ i stedet for å få følelsen av at de som sitter på den andre siden egentlig gir inntrykk av at de ikke har lyst til at du skal være der.

Jeg har gjort det.

Jeg har reist meg opp og takket for meg, sagt rett ut at jeg føler at dette virker helt feil og velger å avslutte her og nå så kanskje vi heller kan treffes ved en senere anledning. Det siste er for øvrig bare smisk som sørger for å holde buksa på plass, men jeg krøsser ikke møkk så lenge jeg klarer å drite sjøl.

Dristig?
Nja …

Jeg har et mantra som lyder sånn at du er mer sammen med menneskene på arbeidsplassen din enn ditt øvrige sosiale nettverk – i hvert fall i våken tilstand – og derfor er det en forutsetning at man trives sammen. Det finnes noen som syns det virker flåsete eller ego, men det er ofte de samme menneskene som ikke rekker å si «feilansettelse» før noen andre sier det før dem …

Det blir litt som når man har kommet i en situasjon hvor du har blitt invitert til to arrangementer på samme tid.

Skal jeg hit eller skal jeg dit.

Det er like lett å gå i den samme fella som jeg nevner lenger opp med å finne på en eller annen unnskyldning av frykt for å såre noen, du føler at du må velge den som var først og du tåler ikke tanken på å avlyse det ene og velge det andre selv om du vet innerst inne at det er det andre som er mest aktuelt. Sammenligningen med arbeidsforhold er ganske klar med tanke på at det er ingen andre enn deg selv som er kjent med hvordan dine egne brikker bør flyttes.

De fleste som inviterer noen hjem til seg er hyggelige mennesker som vil at du skal være med og gjøre det hyggelig og så har vi det hyggelig sammen.

– «Ja, nå har vi det jammen hyggelig, dere!»

Noen av dere ser sammenhengen med intervjusituasjonen hvor det er så hyggelig at man føler at man ikke får sagt det som man egentlig hadde planlagt å si. Du skal være klar over at et jobbintervju har en rekke ulike fasetter, og en av disse går rett og slett ut på at den som sitter på den andre siden av bordet ønsker å finne ut hvordan du oppfattes som person. Noen kaller det et ustrukturert intervju, kall det hva du vil, men ikke glem at det er ditt ansvar å sørge for at historien din skal komme fram. Selv om du har en gjesterolle så er det likevel en rolle som står på rulleteksten når forestillingen er over.

Det helt motsatte er jo når man treffer en forutinntatt person som allerede har bestemt seg for at han eller hun ikke ønsker å gå videre med deg, det er et eller annet som har slått inn som gjør at du oppfattes som feil, og vedkommende velger å kjøre noen runder siden han allerede har billetten i hånda.

Feilskjær forekommer i alle settinger.

Menneskelig svikt er en mager trøst, men du må ikke glemme at mennesker ansetter mennesker.

Det finnes noen som betrakter hygge med en eller annen selskapslek. Jeg er ikke så begeistret for sånne selskapsleker, rosa sanger og tåpelige hatter og drikkeleker, og sammenligningen er krystallklar mot de som betrakter jobbsøkerprosesser som konkurranser.

Slik kan du vinne intervjuet.

Slik vinner du drømmejobben.

Det var en tid hvor jeg kommenterte sånne tekster på nett og i ulike fagfora, men jeg har med tiden blitt rimelig lei av alle disse «ekspertene» som betrakter rekruttering som en utsilingsprosess i beste realityserie-ånd hvor man ikke trenger å tenke på hvordan man presenterer personligheten sin, man smører på og trekker fra og legger til der det passer og som regel passer det ganske bra i følge dem selv og kanskje de til og med får jobben og finner etter hvert ut at det blir helt feil.

De glemmer at poenget rett og slett ikke er å være best.

I hvert fall når man ikke vet hva det vil så å være best.

Løpe fortest.

Hoppe høyest.

Poenget er å være riktig og når alt kommer til alt, så konkurrerer de bare med seg selv og det er en motstander som det oppleves som ganske kjipt å tape for.

Du skal ikke konkurrere med noen, men du er med for at du ønsker å få jobben – ikke fordi det er noen andre som ikke skal få den. Vær deg selv, tro på deg selv og gjør så godt du kan uten at du setter din egen identitet og integritet på prøve for å overbevise noen om at du er en annen enn den som du utgir deg for å være. Du skal ha fokus på din egen historie som inkluderer hvem du er og hva du kan og ikke minst formidle hvorfor du er riktig.

Alt annet skal du bare glemme …

Jeg er rimelig sikker på at denne konkurransetankegangen har skyld i at det er så mange mennesker på feil plass i arbeidslivet. Du hører om «ekspertene» som konkurrerer om de samme kandidatene, spyr ut masseproduserte sjablonger og kåter seg opp for å grabbe til seg så mye som mulig mens jobbsøkere smører seg inn med det ene værre enn det andre for å skvise seg inn i denne sjablongen som tross alt er klippet til fra noen som er eksperter på området …

Men la oss si at du får jobben, og da vil jeg først og fremst få lov til å si gratulerer. Mitt beste karrièretips er å gjøre en god jobb, du skal i hvert fall gjøre så godt du kan og så er det lurt å si til deg selv og også til alle de som er rundt deg at noen ganger er «godt nok» godt nok. Du må tenke på at det er som i alle andre selskaper hvor det er ditt eget ansvar å gjøre det som skal til for at du skal få det bra i stedet for å gå rundt og surmule og forvente at «noen» skal gjøre et eller annet for «alle» og de tingene der. Du må også vise forståelse for verten og de reglene som vedkommende legger som forutsetninger for at det blir et vellykket arrangement.

Du blir invitert fordi den som inviterer deg liker deg.

Derfor skal du bekrefte og ikke minst verifisere at du fortjener plassen.

Du bør også være klar over at det er en kunst å vite når selskapet er slutt. Det er ikke alltid på den tiden når du finner ut at det ikke er mer kake, for å si det sånn, men når den fete damen synger så burde du vært et helt annet sted for lenge siden.

Det er ikke din jobb å vekke noen for å takke for deg, men husk at det ikke er pent å smelle med dørene.

Jeg trekker meg stille og rolig tilbake, og sier takk for at jeg fikk komme hit og dele noen ord.

 Morten Besshø

Snilt og spennende – samblogging med Ivar Andreas Vaa

Glede over markens grøde

Glede over markens grøde

Lokalmatdag. Besøk. Dugnad. Smaksprøver. Underholdning. Det har vært en dag med mange små og store møter mellom mennesker. Noen er venner fra før, andre finner et treffpunkt i felles interesse eller felles geografisk opprinnelse. Det handles, Kontakt skapes og befestes, alt basert på en grunnleggende tillit til at folk vil vel.  På vei hjem dukker denne teksten av Ivar Andreas Vaa opp i hodet mitt.:

«Nokon gonger blir eg så glad når eg møter nye folk. Synest det er så snilt og spennande. Eg kan undre meg på kvifor. Er det fordi eg ikkje veit noko om dei ifrå før, kanskje. Eg trur dei er så snille, på ein måte. Andre gonger blir eg så inderleg glad når eg møter dei eg kjenner godt. Eg veit at dei er snille og varme, heilt sikkert. Og så er det slik at eg skulle ønskje å treffe nokon eg ikkje har mot til å ta kontakt med, eller at det passar dårleg for å koma i kontakt nett no. Kvar gong eg får slik lyst kjenner eg at det er trua på at dei er gode og snille som driv meg. De har det kanskje slik de andre også? Det er tida for å stande med ordet snill. Vi går omkring i dagane våre og ønskjer å vera snille alle saman, gjer vi ikkje? Når eg seier dette til meg sjøl blir det ikkje farleg lenger å ta kontakt. Ingen synest eg er dum, naiv eller noko anna rart om eg søker andre, av ein eller annan grunn. Den beskjedne karen i meg gjer det ikkje så ofte eg burde gjera. Men eg trur eg er i godt selskap når eg seier eg vegrar meg fordi eg ikkje har noko viktig ærend når eg tek kontakt. Det er vel ikkje slik? Har de det som eg, blir eg glad om andre tek tak i meg og seier at dei fekk berre lyst til å sjå meg, høyre stemma eller kjenne handtrykket. Då er dei snille då. Dei snille er dei som vil meg vel. Dei som vil eg skal få det godt. Det er vel slik at utfordringar og usemje også er snill kontakt? Naudsynt korreksjon, om eg kan kalle det så, er også viktig for meg, fordi eg gjer dumme ting andre ikkje oppfattar som snilt. Det er kjempesnilt om det er mitt beste dei vil. Det er vanskelegare å kjenne det gode om det er ein kamp, eller spark på leggen som er motivet. Det kan faktisk gjera meg litt redd for å ikkje vera god nok. Litt sky, på ein måte.

Det går menneske omkring mellom oss som er meir redde enn meg, det trur eg. Men vi har det alle slik at vi er redde for at andre synest vi er lite snille. Kanskje kan det vera rykter, baksnakk eller andre dømmande situasjonar ein har i minne. Det er i alle fall ikkje bra for oss.

Dette er eit utspel for å vera raus, snill og søke det gode i oss no når sola gjer sitt beste og vi treffast ute, meir enn nokon gong ellers i året. Eg er klar.»

Ei søyle av tryggleik

Ragna Flotve

Ragna Flotve

Endelig, det er lenge siden sist, men nå har Fjellcoachen besøk igjen! Ragna Flotve er venninne og kollega i ånden, det vil si at vi arbeider med mye av det samme, men på hver vår kant av landet.

Akkurat nå arbeider hun med base i Os kommune i Hordaland, den samme kommunen der mine voksne barn tok sine aller første steg i barndommen, den tida også jeg hadde nynorsk som arbeidsspråk. Mer informasjon om Ragna finner du på http://www.heraklit.no Her kommer kloke ord om det myndiggjorte mennesket:
______________________________________________________________

For mange år sidan høyrde eg eit foredrag med David Kvebæk om det myndiggjorte mennesket. Han brukte omgrepa overmyndig, undermyndig og myndiggjort, og knytte denne historia til (slik eg hugsar ho):

Ein bedriftsleiar går rundt i bedrifta og bed medarbeidarane sine om å knyta skolissene hans. Den undermyndige gjer det han får beskjed om, men er veldig frustrert og sint etterpå. Han føler seg dårleg behandla. Den overmyndige (påfuglen) vil på ingen måte nedlata seg til dette, og seier nei. Kva gjer så den myndiggjorte? Han knyter skolissene, og kjenner ingen problem med det. Kanskje kan leiaren min ikkje knyta? Kanskje har han vondt i ryggen? Den myndiggjorte brukar ikkje tid på å fundera særleg over det. Han går trygt vidare.

Historia har følgt meg i arbeidet som endringsnavigatør og i møte med medmenneske i ulike fasar i eige liv.

Myndiggjorte menneske har ei søyle av tryggleik i seg. Du kan sjå det på dei. Trygg haldning; krøker seg ikkje saman, bikkar ikkje bakover. Står på eigne bein. Du sansar det i samtalen, i samarbeidet og særleg i vanskelege situasjonar.

Nokre gonger vaklar fundamentet, og du må leita etter ny balanse. Då hjelper det med ei søyle av tryggleik. Den trygge søyla er ikkje av betong. Om du ikkje kan bøyast vil du kunna knekka. Det gode livet krev evne til å tilpassa seg. Denne evna utviklar seg heile tida, i samspel med omgivnader som løftar deg – eller som held deg nede. Den trygge søyla er ikkje vedlikehaldsfri.

Eg er heldig. Eg har mange gode venner omkring meg, som hjelper meg med vedlikehaldet, som heiar på meg, løfter meg og som bidreg med å oppretthalda denne tryggleiken. Gode venner som støttar og hjelper når det kjem stormar i livet. Eg vil også gjerne vera medbyggar av trygge søyler for mine medmenneske. Det kostar ingenting, og skapar auka livskvalitet.

kakene var søtare før.                                                                                                                     

jorda meir firkanta                                                                                                                              

 eg bakar kaker frå nye oppskrifter                                                                                                   

jorda vert stadig rundare

(frå Framtida ligg bada i Fargar 2005)

Ragna Flotve

Endringsnavigatør

Pappa i oktober – Anne Fjellro gjesteblogger

Å delta på skrivekurs fører mye positivt med seg, blant annet gleden over å kunne tilbringe 4 dager med andre mennesker som er levende opptatt av ord, språk og bøker, mennesker som finner en indre mening i både å lese og å skrive. En av dem jeg var så heldig å bli kjent med, er Anne Fjellro. Nå er hun innom Fjellcoachen på besøk. Anne skriver fint om å miste faren sin, uten nødvendigvis å miste seg selv. Velkommen hit, Anne, og måtte du fortsette å skrive!
____________________________________

Anne Fjellro

Anne Fjellro

For femten år siden tok jeg toget fra Oslo og nordover. Pappa var syk. Jeg visste ikke hva jeg dro til, selv om jeg hadde tatt den samme reisen bare noen få år tidligere. Den høsten han ble operert for kreft i magen og jeg skjønte at det var mulig. At det gikk an å dø.

Ansiktet hans dukker opp ved blå sommersjø og båt, der fiskene sløyes. Hendene hans på rattet, på girspaken. Plystringa i gangen og det lille kremtet. Og så den lille smattelyden. Den mamma alltid irriterte seg over. Den som var på sitt mest intense etter at han hadde spist og før han hvilte middag. Vi måtte være helt stille da, Ragnhild og jeg, den halvtimen pappa lå på sofaen i stua med en avis (og av og til en varmesøkende katt) på brystet. Og vi var det. Musestille. Ikke en lyd. Bare pappas smatting i hele det store huset.   

Det var frossen høst. Akkurat som nå. Kroppen gjenkjenner øyeblikket lenge før meg. Det var omtrent nå, skvetter det i meg, omtrent nå han døde. Glemte du den natten? Det er frosten som minner meg på det. Og lydene. Som blir så skarpe når sommeren forsvinner i det kalde. Som lyset og himmelen og solen.

Oktober kommer. Om tretten dager dør han. Det har lagt seg en ny mildhet mellom oss. Vi går arm i arm nedover veien mot sentrum. Han vil kjøpe bursdagspresang til meg. Du trenger en ordentlig ryggsekk, sier han, og en varm sovepose. Det har nettopp snødd. Et fint, hvitt dryss over isen. Jeg vet ikke hvem av oss som holder seg mest fast i den andre, men det kjennes trygt å gå sånn. Selv om jeg vet at hvert eneste skritt vi tar gjør vondt for ham. Han viser meg tapperhet. Ikke vær redd, sier han. Når det er glatt, må du sette hele foten hardt ned. Så går du stødigere.

Vi sitter på en hvitmalt, vintersval benk bak sykehuset. Ragnhild og jeg. Søstrene. De kjekke tvillingene. Såvidt fylt 25. Høstbladene fra den sprakende, røde villvinen dekker hele bakken rundt skoene våre. Vi snakker om slips. Vi gråter. Han skal aldri knytte slipsknuten på julaften igjen. Han skal aldri spørre, med den lune julaftenstemmen sin, om den ser fin ut, om han har fått det til denne gangen. Han skal aldri stå konsentrert og andektig over pinnekjøttkjelen, som om det var en vitenskap, og vurdere om julemiddagen blir bedre i år enn den var i fjor. Det er så mange aldri-er. De står i kø. De er for mange å bære, for mange å holde på.

Og jeg som trodde jeg skulle falle. Falle og falle. Ikke klare å stå på bena. Bare synke, med dem, ned mot gulvet, ned mot bakken, ned mot snøen, og bli liggende der, uten å kunne røre meg. Helt uten gråt eller skrik, bare lammelse. Sånn trodde jeg døden var. Men jeg faller ikke. Jeg blir stående. Jeg aksepterer.

Jeg forsøker. Så godt jeg kan. Å komme meg fremover på den islagte veien foran meg. Jeg trår ikke forsiktig. Selv om det er det jeg helst vil når redselen for å falle gjør kroppen nummen. Jeg setter foten ned i bakken, fra tær til hæl, så hardt jeg kan. Så går jeg stødigere.

Anne Fjellro

Ettertanke – Ivar Andreas Vaa gjesteblogger

Ragna

Hordalending på fjelltur

Det er søndag ettermiddag, jeg er så heldig at jeg både har fysisk besøk fra Hordaland og virtuelt besøk fra Røros. Det begge gjestene mine har til felles, er at de er glade i å skrive, og at teksten flyter best på nynorsk. Etter vårens kanskje siste skitur i dag (siden planene for april er mange) og løfte fra hordalendingen om at hun vil sende en tekst etter hvert, slipper jeg i dag til Ivar Andreas Vaa som skriver om alt det han skulle ha gjort og hverdagene som spiser tida, dag etter dag.  Sånn til ettertanke…

_______________

Eg skulle så gjerne gjort noko eg drøymer om, for eg drøymer ofte og har mange fine draumar, synest eg sjølv. Men eg gjer det ikkje. Eg driv på med så mykje. Har ikkje tenkt igjennom det ein gong, dette tek dagane mine utan at eg heilt veit kvifor. Eg treffer dagleg menneske som driv med noko eg også har lyst til, men eg har ikkje tid til meir, ikkje eg. Det er klokast å vente til seinare, seier eg til meg sjølv, så får eg sjå om det fell seg slik og passar betre ein annan gong.

Påska er forbi, vinteren har komen langt og eg har ingen andre planer enn å gå på arbeid i morgon og møte dei hyggelege kollegaene mine. Det er godt å koma dit og gjera dei faste oppgåvene. Avklart på førehand og full av innhald. Det kjennast rett og godt nok. I overimorgon kjem det ein ny dag der det heller ikkje blir rom for anna enn det som brukar å skje på ein onsdag. Slik går dagane og eg ventar på noko eg ikkje veit kva er. Det er ikkje lenge til sommarferien, eller jakta til hausten, eller kanskje jul. Den kjem snart den og.

Ein dag sat eg i bilen, på veg til noko av det vanlege og høyrde radio. Det er litt tid til slikt då. Det var ei som ville fortelje noko, ho hadde noko på hjartet som var viktig. Eg høyrde etter. Radioen fortalde til meg, eg høyrde etter. Var det slik at eg brått hadde blitt interessert i å høyre etter kva tankar ein annan hadde? Det var jammen på tide. Eg slapp det til i meg. Eg tok eit magedrag, høyrde at eg sa til meg sjøl at no var eg klar til å ta inn over meg kva hennar historie var, utan at min kvardag skulle rote seg bort i bodskapen hennar. Det gjorde godt, kjende eg. Eg var klar.

Dama fortalde oss at ho gjorde alt ho kunne for å seie til seg sjøl at ho ville vera fornøgd med det ho gjorde nett no, att det var hennar val at det var slik. Skulle ho gjera noko anna, var det ho som måtte finne nøkkelen og vegen som gjekk til det ho ville fram til. Radiostemma vart stor og klok. Eg hadde store øyro og hovudet var skapt om til ein stad der eg tenkte meg om. Eg tenkte på kva eg synest var det beste eg dreiv på med om dagen. Det var så vanskeleg å svare at eg måtte snakke høgt til meg sjølv for å høyre kva eg tenkte. Det tok berre nokre minutt før eg sjølv stilte meg spørsmålet om kva eg hadde mest lyst til. Om det lot seg gjera da, la eg til. Svaret har ikkje kome enda, men eg er den einaste som kan svare. Det visste eg, sjølv om eg kan finne på å seie at noko anna stoppar meg. Ikkje nok med det, eg måtte finne vegen som førte dit eg ville også. Sidan eg ikkje viste kva eg ville, kunne sjølvsagt ikkje stien, eller vegen, peikast ut heller, – enda. Men eg forstod at eg sjølv måtte finne tida eg ville gjera endringane, korleis eg skulle få det til og kva som ville hindre meg.

Bilen hadde kjørt meg fram dit eg skulle. Eg måtte inn i kvardagen att, dama i radioen hadde lagt på og eg stoppa motoren.

Korleis skulle eg bruke dette tru? Hovudet mitt, som eg sa, hadde tatt til å tenkje på noko, ba meg skrive ned på eit papir kva som gjekk føre seg. Så låste eg dørane på bilen og gjekk inn i dagen som var akkurat no. Men det var ikkje ein dag lik dei hine. Det var brått skapt lyst til å bli betre.

Eg lova meg sjøl å ikkje sleppe kjensla, men sjå kva det kunne bli til.

Vennskap i startgropa – Kari Rognerud Granlund gjesteblogger

I dag har jeg langveisfarende besøk, helt fra Sør-Afrika , der Kari datter (blogg: Afrikari) bor og studerer fram til sommeren 2013. Hun er midt i en bli kjent-fase på universitetet der hun går, og medstudentene kommer fra alle verdenshjørner.  Hvordan får man egentlig venner, og hvorfor får man akkurat de vennene man får?

 

__________________

Afrikari i Spania....

Afrikari i Spania sist sommer…

Som utenlandsstudent har jeg med viten og vilje satt meg selv i en posisjon hvor jeg skal være et sted over lengre tid uten å på forhånd kjenne noen av de andre menneskene som jeg skal være her sammen med. Dette innebærer flere ting. Blant annet nummer én; at jeg kommer til å savne mange av de menneskene jeg allerede kjenner, og er glad i, som ikke er her, og nummer to; jeg blir nødt til å bli kjent med nye mennesker. Mennesket er et sosialt vesen. Uansett hvor godt det er bare å være alene med en god bok og en kopp te en gang i blant, så trenger vi å ha andre mennesker rundt oss. Vi trenger å anerkjenne og å bli anerkjent. Vi trenger å vite at vi er en del av et fellesskap, det være seg stort eller lite.

Men hvordan blir man medlem av disse fellesskapene? Noen fellesskap, så som familien, får man automatisk medlemskap i når man blir født. Andre kan man melde seg inn i og få medlemsbevis fra, så som organisasjoner, politiske partier o.l. De langt fleste fellesskap er imidlertid langt mer uformelle og med færre klare regler, uten at reglene nødvendigvis er færre av den grunn. Vi hører alle med til flere forskjellige fellesskap, noen sterkere enn andre. Som internasjonal student hører jeg automatisk med i fellesskapet av internasjonale studenter. Denne gruppen er imidlertid så stor at det danner seg egne fellesskap innenfor gruppen. De tetteste fellesskapene er de som kommer fra samme universitet. Deretter de som kommer fra samme geografiske område, eller de som tar felles fag. Etter hvert som vi begynner å lære hverandre, og de andre studentene, å kjenne, vil fellesskapene i større grad baseres på felles interesser.

Hvordan kommer man så dit? Det framstår etter hvert for meg som en rimelig universell regel at den beste måten å bli kjent med nye mennesker på, er å dra ut på byen til et sted hvor de spiller så høy musikk at man ikke kan snakke sammen, og drikke seg full. Nå fremgår det kanskje av fremstillingen min at dette ikke er min foretrukne måte å bli kjent med nye mennesker på, men det er en metode som ser ut til å fungere for mange. Det å skulle bli kjent med nye mennesker vil kreve at man byr på seg selv, noe som kan være veldig skummelt, for man vet aldri hvordan andre vil reagere. I tillegg må vi velge hvilken side vi har lyst til å vise fram først, for vi er alle mye mer enn hva vi velger å vise fram i øyeblikket, eller hva øyeblikket får fram i oss, alt etter som. Vi velger gjerne hvilken side av oss vi ønsker å vise fram alt etter hvem vi er sammen med, men når vi fremdeles ikke kjenner dem, er ikke disse retningslinjene lagt enda.

Det å bli kjent med andre mennesker og å få nye venner handler altså om å by på seg selv, føle seg sårbar og akseptere at det ikke er alle man kommer like godt overens med. Vi kan ikke være bestevenner med alle, men så lenge vi møter alle med respekt og vennlighet, så kommer vi langt. Og selv om det å bli kjent med nye mennesker kan føre til at man havner i situasjoner hvor man føler seg ubekvem eller sårbar, så kommer det i de aller fleste tilfeller noe godt ut av det. Man kan til og med risikere å få venner for livet.