Å leve av øyekontakt

Vi er mange mennesker som lever både med og av øyekontakt, eller i møte med det som noen kaller «sannhetens  øyeblikk» hver eneste dag. Det er der vi bygger tillit, får tilgang til både fysiske og mentale rom hos menneskene rundt oss, og skal bevege oss respektfullt omkring for ikke å tråkke feil eller skape unødig kaos når vi fortsetter vår ferd mot nye menneskemøter. Det følger både ansvar og risiko med den jobben vi gjør, og tidvis vil vi oppleve at enten intensjoner eller dømmekraft, eller begge deler, blir trukket i tvil, uansett hvor bevisst vi selv ønsker å være på egen atferd. I dag har jeg opplevd begge ytterpunktene, både å tråkke over ei grense jeg burde ha sett, og deretter, i en helt annen setting, å bli betrodd hvor mye ei sterk samtale for x antall år siden har betydd for en annen persons framtidige veivalg.  I begge tilfeller har ordenes makt satt spor, men med ulike fortegn, og jeg har først i ettertid forstått hvor sterk effekten av form og innhold kan være.

Som de fleste andre, antar jeg, har jeg et sterkt behov for å opptre respektfullt ovenfor andre mennesker. Problemet er likevel at respekt formes av så mange elementer, og som en kollega av meg sier: «Budskapet eies av mottaker.» Selv med gode verktøy og lang trening i jeg/du sortering er det fragmenter i all kommunikasjon som lever sitt eget liv i samspillet mellom to mennesker, slik som tolking av kroppsspråk, stemmeleie, ulik kultur for direkthet, ryggsekker fylt med tidligere opplevelser, opplevd makt(u)balanse, nyanser i ord, ulik rolleforståelse, osv. Alt dette er støysendere vi bærer med oss i dialog med hverandre, og som påvirker budskapets reise mellom avsender og mottaker, og det er helt naturlig at vi noen gang bommer og andre gang treffer blink.

Problemet jeg kjenner på noen ganger, er at denne styrken i «ordets makt» kan slå meg helt ut, det at man har tilgang på verktøy som er så sterke og som kan ha så stor innvirkning på andre menneskers følelsesliv og veivalg, både på godt og ondt. Dette har skremt meg helt siden jeg begynte på coach-utdanningen for mange år siden. Metodikk og språklig forståelse vi tilegner oss gir et helt utrolig positivt spillerom for å bidra til vekst og utvikling både for oss selv og de vi har rundt oss, men det gir også makt til å rive ned. På hvert nye kull har jeg sett noen få enkeltmennesker som har forlatt lærestedet godt fornøyd med ei full verktøykasse, samtidig som jeg har vært i tvil om de etiske refleksjonene har fått tilsvarende oppmerksomhet, og jeg har hatt vondt i magen med tanke på hvem som kan bli utsatt for disse menneskene.

De aller fleste av oss er atskillig mer balansert, men det gir en annen type risiko: Det at vi normalt opptrer både respektfullt og lyttende til de menneskene vi møter, gjør at de også møter oss med garden nede, og dermed er uforberedt hvis vi skulle tråkke over akkurat der den andre har «si inste grind». Og det vil innimellom skje at vi gjør akkurat det, ikke med vilje, men uforvarende, eller på en dårlig dag. Da er det to parallelle ryddejobber som står for døra. Den ene handler om å gjenopprette tillit hos den vi har rotet det til for. Det kan gå bra, men det kan også hende at den andre takker for følget og går videre alene, og i så fall med full rett.

Den andre ryddejobben er mer krevende, og den dreier seg om å gjenopprette tilliten til seg selv. Hvordan står det til med dømmekraften min? Bør jeg drive med dette? Er de daglige menneskemøtene og den sterke øyekontakten der jeg skal være framover? Holder jeg mål? Dette er viktige refleksjoner å gjøre seg, og som jeg vet både legestanden og litteraturen setter ord på med jevne mellomrom, for eksempel i Henning Mankells Italienske sko. Det samme kan skje med ledere, politikere, politifolk og så videre, og det er dessverre ingen fasit å slå opp i.

Å tilgi seg selv er en av de vanskeligste øvelsene vi mennesker utsettes for, men samtidig er er det gjennom denne type erfaringer vi har mulighet til å vokse som mennesker:

Ibland gör man rätt, Ibland gör man fel, lev med det
Ibland gör man rätt, Ibland gör man fel, lev med det

All den här tiden som jag vilat och velat
Vilat och väntat och kastat bort
Inte nu, kanske sen kommer jag också tycka
Att allt dåligt för med sig nåt gott

Magnus Krunegård

 

Den fine balansen mellom læring og belæring

«Hva kan vi lære av dette?» spurte jeg en kollega nylig, og hun repliserte raskt med et glimt i øyet «Mener du «vi», eller mener du hva jeg kan lære?». Spørsmålet var både betimelig og viktig. Hun etterlyste en tydelig grenseoppgang mellom oppriktig vilje til læring hos begge parter, og mitt ønske om belæring.  Denne gangen kunne jeg heldigvis bekrefte at ønsket om læring var oppriktig ment fra min side også. Der jeg jobber, har vi i fellesskap bestemt oss for å være en lærende organisasjon, med fokus på kontinuerlig forbedringsarbeid. Det resulterer blant annet i ordvekslinger som den over, rett og slett fordi bevissthetsnivået øker. Bevissthet på at læring er et kollektivt ansvar og at vi alle har noe å lære.

Min påstand er at læring gjør vondt. Vondt fordi det tvinger fram endring, noe som i seg selv er arbeidskrevende, men mest fordi innsikten som følger med, ikke alltid er like styrkende for selvbildet der og da. Derfor tyr vi gjerne til belæring i stedet. Vi flytter fokuset over på å formidle det vi har av integrert kunnskap, og overlater til den andre å gå alene inn i det krevende landskapet som kalles læring og egenutvikling.

For ikke lenge siden forsøkte jeg å forklare dette tankesettet til en kunde som ønsket en justering på måten vi jobbet på. Vedkommende var fornøyd med mye, men satte samtidig ord på et endringsbehov. Jeg ønsket å få fram en tydeligere bestilling og hva denne ønskede endringen skulle bestå i, og sa vel samtidig noe om at vi hadde fokus på å være i læring. Svaret jeg fikk, surret som støy i bakhodet ei god stund etterpå: «Men det er ikke sikkert jeg ønsker å være prøvekanin.» Det hører med til historien at vi fant ut av det, og fortsatt jobber godt sammen.

Selv tenker jeg  at vi alle er nettopp det, prøvekaniner for oss selv og for hverandre, livet ut, eller som Per Fugelli ville ha sagt det: «medfødt feilvare», og at det er helt greit.  Min store skrekk i livet er å bli ferdig utlært, les: gammel og parkert. Eller som jeg innimellom sier til yngre kolleger som kan bli både frustrerte og utålmodige i forhold til sin egen læringskurve: «Hvis du hadde vært utlært nå, hva ville du brukt resten av arbeidslivet ditt til?» Samtidig tror jeg vi vet best hvordan vi lærer selv, og at det er viktig å sette ord på det opp mot de vi jobber sammen med. I praksis betyr det at når vi ber om sparring og får en avhandling tilbake, må vi tørre å si fra at det ikke er dette vi har behov for, men noen å bryne tankene våre mot. Vi må være ærlige mot oss selv og andre hvordan vi fungerer som lærende mennesker. Er jeg typen til å lese meg opp før jeg stiller kontrollspørsmål for å forsikre meg om at jeg har forstått konseptet? Eller har jeg behov for å prøve og feile for så å utveksle erfaringer og få gode innspill? Jo mer bevisst og åpen vi er på egne læringsstrategier, jo lettere blir det for omgivelsene å være støttespillere i arbeidet for videre utvikling, uten at dette blir oppfattet som belæring.

«Gi ikke råd til den som ikke har bedt om det» sa en av coachlærerne mine. Paradoksalt nok var det et råd jeg ikke hadde bedt om, men det fikk meg til å tenke. Logikken er enkel. Den lærer best, som selv er innstilt på mottakerfrekvens. Og skulle vi likevel føle et påtrengende behov for å lære bort, er det utolig hvor fort mottakeren stiller inn på riktig frekvens hvis vi bare ber om lov først, for eksempel ved å starte budskapet slik: «Kan jeg komme med et inspill til deg?».

I mitt hode blir definisjonene slik:

Læring: tilegne seg ny innsikt og kunnskap
Opplæring: dele etterspurt innsikt og kunnskap
Belæring: gi råd til den som ikke har bedt om det, eller i en form som ikke fungerer for mottaker.

tyttebær

 

 

Impulsiv eller intuitiv?

Et stykke ut i voksenlivet forsto jeg plutselig at en egenskap  jeg ble lagt spesielt merke til for, både i og utenfor omgangskretsen, var at jeg har korte beslutningsveier.  Noen kaller det mangel på impulskontroll, andre bruker ordene intuisjon og handlekraft, andre igjen hevder at jeg er modig.

Jeg tror ordvalget i stor grad handler om hvem som ser. Hvordan de som beskriver, opplever seg selv og sine behov, og hva de definerer som viktige kvaliteter hos andre. Raske beslutninger kan like mye oppleves som useriøst og uforutsigbart for en person, som betryggende handlekraftig lederskap for en annen.

Inne i hodet mitt er det mange lange tanker, og når det dukker opp en mulighet som passer inn i disse, tar det sjelden lang tid før jeg har tatt et valg. Problemet er at jeg ikke alltid husker å formidle tankerekka som ligger til grunn for de valgene jeg tar. At magefølelsen som utløser beslutningen, i my større grad er fundert på erfaringer,  kunnskap og langsiktige mål enn slik det kan framstå sett utenfra.

Vi mennesker er forskjellige og det skal vi være. Vi har ulikt behov for refleksjonstid, og forskjellig toleranse for å leve med risiko. Alle gode team bør ha medlemmer som holder igjen, stiller kritiske spørmål og etterspør et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag før de er klare for å bli med videre. De samme teamene bør også ha med seg noen som utforsker mulighetsrommet og er villige til å ta sjanser. Går vi dypt nok inn i det, handler det kanskje ikke om uenighet i det hele tatt, men om fokuset ligger på de store linjene eller på de viktige detaljene. Vi forstår gjerne at det er et potensial der, men hva kreves, hvem skal gjøre det, hvordan skal vi få det til, og hvorfor er det viktig? Med mine egenskaper ser jeg at min jobb framover vil være å synliggjøre den grunnmuren intuisjonen min er tuftet på, og at raske beslutninger ofte er et resultat av en lengre prosess på indre bane. Jeg må rett og slett sette ord på den prosessen, og synliggjøre at jeg er mer intuitiv enn impulsiv.

På samme måte er det viktig for meg å huske at bak ethvert kritisk spørsmål finnes en positiv intensjon, og den er gjerne knyttet til enten kvalitetssikring, forbedring, personlig trygghet, omsorg for andre eller sin egen rolle i forhold til å kunne bidra videre i prosessen. Alt dette er verdifulle ressurser i en god beslutningsprosess, og må møtes deretter.

Hva vil du jobbe med, for din egen del? Når blir du oppgitt, og hvor mister du tålmodigheten? Hva er ditt viktigste bidrag inn i teamet, og hvordan kan du, ut fra dine forutsetninger og ditt ståsted, gjøre en positiv forskjell slik at teamarbeidet oppleves som kollektiv innsats mot et felles mål, i stedet for tautrekking?

Folkeskikk, ytringsfrihet og medvirkningsplikt

Bare for å ha sagt det med en gang, dette er ikke et innlegg i migrasjonsdebatten, men om folkeskikk i alle livets relasjoner. Egentlig handler innlegget om uenighet, og hvordan vi velger å uttrykke oss når friksjonen er et faktum.

Vi lever i et fritt land. Et land så fritt at vi kan ytre det vi mener uten å tenke på konsekvenser. Vi slipper være redde for angivere, represalier eller frihetsberøvelse. Det skulle bare mangle, sier noen. Andre hevder at vi ikke aner hvor heldige vi er. Men snakker vi ikke her om frihet under ansvar? Retten til å uttrykke seg innebærer, slik jeg ser det, også plikten til å bruke hodet:  Hva kan jeg si? Hva bør jeg si? Og når er det klokest å holde kjeft?

Det hender jeg snakker med ledere som er ute i hardt vær, og som daglig eller ihvertfall ukentlig, opplever å bli tilsnakket på en måte som skaper ubehag. Innen jeg har kommet i kontakt med dem, har de gjerne flyttet grensene en, to og tre ganger i forhold til hva de finner seg i. «Det er jo ytringsfrihet i dette landet, og da må jeg kanskje tåle å bli kalt idiot eller drittsekk av en ansatt som er uenig med meg?»  Nei,nei, nei, tenker jeg, det må du slett ikke. For dette handler ikke om ytringsfrihet, men om folkeskikk og spilleregler i arbeidslivet. Og i arbeidslivet er det noe som heter medvirkningsplikt, det vil si plikten til å bidra til et trygt og sikkert arbeidsmiljø gjennom både ord og handling.  Uenighet i prosesser er innenfor medvirkningsplikten, og det er enklere å være lojal til beslutninger som er tatt hvis vi har fått mulighet til å ytre oss underveis i prosessen. Men vil har et valg i forhold til hvilket språk vi bruker. Kalleord,  latterliggjøring, baksnakking og utestenging er langt utenfor, rett og slett fordi det bidrar til et utrygt arbeidsmiljø både for leder og ansatte.

Vi har både rett og plikt til å hevde meningene våre, komme med endringsforslag og innspill til forbedringer, og hver stemme teller med. Men det er her det er viktig å bruke hodet: Snakk i jeg-form og meld behov. Ta likevel høyde for at du ikke alltid får gjennomslag. Hvis arbeidsplassen din var en elefant, kan det hende du bare har hatt oversikt over snabelen eller det ene benet, men den som tar beslutningen må ta hensyn til hele dyret. Og når valget er tatt, uansett hvor uenig du måtte være, innebærer medvirkningsplikten en lojalitet til den retningen som er valgt og aktive bidrag for å nå de målene som følger med på kjøpet.

Når jeg treffer ledere som er midt oppe i et kommunikasjonsmessig kaos, prøver jeg så godt det lar seg gjøre å gi to til tre råd samtidig:

1 Lytt til fornuften i den gales ord. Hva er årsaken til at frustrasjonen bobler over og kommer usortert ut?

2 Sett grenser for språkbruk og formuleringer. At årsaken er forståelig, betyr ikke at atferden er akseptabel. Allminnelig folkeskikk på jobb er selve basisen for god arbeidshelse. Ytringsfrihet medfører ansvar, for alle parter i arbeidslivet.

———

3. Hvis du ikke har styrke til å ta kampen, vurder hvor lenge du vil bli i jobben og hvilke alternativer du har.

Stadige stikk og personangrep setter spor, og kan på sikt være helsefarlige. Dette gjelder også på hjemmebane og i politikken. Kanskje viktig å minne oss selv om før vi sender ut neste salve?

DSC_1954

 

 

 

 

Full fart framover!

«Du kan sammenligne livet med å stå på vannski» sa en bekjent her om dagen «du må først finne balansen, før du kan stå oppreist og holde stø kurs».  Jeg kan lite om vannski, og en god del mer om balanse. Uansett slår det meg at å humpe på magen etter en båt på full fart framover mens bølgene slår imot deg, kan være en mindre behagelig opplevelse. Første dag i full jobb etter en måneds fravær kan være syretesten på ferdighetene som vannskikjører. Tempoet er som før, inntrykkene mange og i tillegg har det hopet seg opp noen ugjorte oppgaver i fraværsperioden. Og underet skjedde, jeg fokuserte på egen balanse, var klar da rykket kom, og plutselig var jeg oppe og i gang!  Jeg kjente på den gode flyten og gleden av å være i bevegelse igjen, og da arbeidsdagen var over, hadde jeg bare lyst til å fortsette.

flytsonenFlytsonen er et stadig tilbakevendende tema i ulike organisasjoner, rett og slett fordi det er grunnleggende viktig både for organisasjonen og menneskene i den. Og selvfølgelig handler det om balanse.  Noen av oss er grunnleggende ubalansert i den forstand at vi søker mot den ene ytterligheten eller den andre. Selv tenderer jeg sterkt til kjedsomhet hvis jeg får for lite utfordringer i hverdagen, og trives best hvis jeg balanserer akkurat på kanten av det jeg kan makte. Jeg deler ofte Pippi’s innstilling: «Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert.» Helt til det blir for mye og det er på tide med et lite hvileskjær. I mange år trodde jeg at dette var den normale måten å forholde seg til arbeidslivet på, og at det var noe rart med de som alltid ba om faste rammer først, før de sa ja eller nei til noe de ble invitert inn i.

En dag en kollega og jeg holdt kurs for en gruppe arbeidsledere, stilte vi følgende spørsmål ut i rommet: «Hva er det viktigste som som skal til for at dere skal trives på jobb?»  En av de mest aktive deltakerne svarte: «At jeg vet nøyaktig hva jeg skal gjøre den dagen!»  Hodet mitt stoppet helt opp et lite sekund før jeg klarte å ta inn over meg at så forskjellige er vi mennesker, og at det faktisk er positivt fordi vi fyller ulike funksjoner og utfyller hverandre.

Likevel tenker jeg at både jeg og denne arbeidslederen har noe å lære, enten det er å legge inn rom for det uforutsette, gode støttespillere og pusterom i hektiske perioder, eller det er å utfordre sin egen fleksibilitet og nysgjerrighet på andre måter å løse oppgaver på, enn den faste. Flytsonen er der for å forebygge både utbrenthet og forvitring. Vi har et selvstendig ansvar for å ta vare på egen helse, samtidig som vi lever i et samfunn med et arbeidsliv som krever større fleksibilitet og endringsvilje enn før. Kanskje handler det om å stå på vannski, vi må ha balanse og oppmerksomhet på plass når rykket kommer, og samtidig være villige til å følge med når båten skifter kurs. Selv om jeg aldri har prøvd akkurat det, er jeg sikker på at  å stå på vannski med en passende dose vind og sjøsprøyt i ansiktet, er en helt utrolig følelse! Men for å komme dit, vil jeg nok trenge både opplæring og en solid porsjon støtte på veien. Og fordi jeg vet av erfaring at det er umulig å øve og se bra ut samtidig, håper jeg at ingen står på land og ler eller himler med øynene de gangene jeg faller før jeg får det til, heller.

Du gjorde så godt du kunne..

…ut fra det du visste da!

Hender det at du har gjort noe du anger på, eller at du angrer på noe du ikke gjorde, og at du ser tilbake og tenker at du burde visst bedre?

Etterpåklokskap er også en klokskap, men den har sine begrensninger. Den viktigste begrensningen ligger i dette: Når du evaluerer tidligere situasjoner du var en del av, er brillene du bruker preget av den lærdommen du har nå, ikke den du hadde da, og det vil være lett å klandre seg selv for den utilstrekkeligheten som blir synlig gjennom disse brillene.  Derfor er det viktig å minne seg selv på: Du gjorde så godt du kunne ut fra det du visste da!

Som ung personalansvarlig fikk jeg en telefon fra en kollega en lørdagskveld. Hun var nedfor og snakkesalig, og slik jeg vurderte det  da, ikke helt edru. Selv sto jeg midt oppe i legging av to små, og hadde gjort alt klart til en trivelig lørdagskveld når det ble stille i huset. Jeg svarte hyggelig men bestemt at jeg gjerne ville snakke med henne, men helst i arbeidstida på mandag. Da jeg kom på jobb neste mandag, fikk jeg beskjeden om at hun ikke kom tilbake, hun hadde tatt sitt eget liv på søndag. I etterkant ser jeg selvfølgelig at jeg burde sett alvoret i situasjonen da hun ringte, men den erfaringen har kommet med årene. Jeg har også brukt mye tid på å tilgi meg selv for den feilvurderingen, men nå vet jeg at jeg gjorde så godt i jeg kunne ut fra det jeg visste da.

På samme måte har jeg tatt valg i voksenlivet mitt som har fått andre konsekvenser både for meg selv og for ungene enn det jeg tenkte da valgene ble tatt. Uansett om konsekvensene har slått negativt eller positivt ut, forandrer det ikke det faktum at også disse beslutningene ble tatt ut fra de forutsetningene og det erfaringsgrunnlaget jeg hadde da. Likevel har jeg brukt tid på å klandre meg selv for noen av disse valgene, før jeg etter hvert har klart å konvertere erfaringene til nyttig læring og en viktig del av min egen modningsprosess.

Hva trenger vi disse erfaringene til?  For det første tenker jeg det er viktig å tilgi seg selv de valgene som har slått feil ut, eller har fått utilsiktede konsekvenser. Tiden vi bruker på å klandre oss selv, er lite konstruktiv både for oss selv og andre.  Hvis vi graver oss selv ned, blir vi dessuten til enda mindre nytte for andre mennesker, også de vi rammet i forrige runde og som vi ønsker å ta vare på.

Det andre handler om å sortere. Hva har jeg lært av dette? Hva vil jeg gjøre annerledes neste gang?  Er det noe jeg kan gjøre for å rette opp igjen det som har skjedd, eller er det viktigst å forebygge at det skjer igjen?  Var alt i denne situasjonen negativt, eller er det noe positivt her som jeg ønsker å ta med videre?  Hva var det positive formålet med det jeg gjorde/ikke gjorde?

Uansett, husk at du gjorde så godt du kunne ut fra det du visste da!

Hvordan bruker du talentene dine?

Jeg har vært på lederseminar i to dager, sammen med tretten engasjerte ledere.  For det var nettopp engasjement som var tema for samlingen. Selv var jeg teknisk arrangør på vegne av Næringsforum i Fjellregionen, og med oss hadde vi Rune og Dag, to dyktige og inspirerende foredragsholdere fra Headfactory.

Budskapet var klart og tydelig: Vekst utløses gjennom engasjement, og engasjement utløses gjennom å få brukt talentene sine riktig. Alle mennesker har talenter, og alle talenter er verdifulle. Hver av oss ble utfordret til å hente fram en situasjon eller opplevelse der vi virkelig kjente på engasjementet vårt, for så å kartlegge hva som utløste engasjementet, hvilke talenter tok vi i bruk i denne situasjonen. Videre ble disse erfaringene satt i system gjennom hvilke drivere som påvirker både engasjement og omdømme.

Jeg satt ei stund og tenkte, når er jeg virkelig engasjert? Nå skal det sies at jeg har et generelt høyt engasjement for jobben, jeg både trives og finner den meningsfull på mange nivå. Likevel er det noen situasjoner som skiller seg ut, der jeg blir «høy» på opplevelsen av å være i flyt, få bruke meg selv og at det finnes en større mening i det jeg er en del av. Denne opplevelsen kommer ofte i situasjoner knyttet til coaching, workshops eller undervisning, der jeg ser at noe løsner hos deltakerne, og de tar et stort skritt videre i sine egne prosesser. Det er rett og slett når jeg kan bidra til at andre mennesker blir bevisst sine talenter, og at de utløser sitt eget engasjement. Hos meg sitter denne følelsen i bryst- og mageregionen, og jeg kjenner at varmen sprer seg utover i kroppen.

En tankevekker var det likevel da vi dag 2 fikk besøk av to andre profilerte  ledere fra regionen vår, som fortalte om sin erfaring med å møte veggen. Historiene de fortalte, var sterke, og gjenkjennbare. «Jobben betydde alt, og alt vi gjorde var morsomt».  De beskrev hvordan familie og fritidsinteresser fikk stadig mindre plass fordi arbeidet etterhvert tok all oppmerksomhet, helt til det en dag smalt.  «Du vet, det er bare de som brenner som blir utbrent» sa en lege til meg en gang.

Rammen for ledersamlingen denne gangen hadde en hel klar egenverdi, vi tilbrakte to døgn på eventyrlige  Orkelbogen på Kvikneskogen, og heldige meg fikk rommet til Jomfruen på Glassberget.. Tid til en liten kveldstur på fjellet ble det også.

Kort oppsummert: Å bruke dine egne talenter utløser engasjement, og engasjement utløser vekst, men dette forutsetter at du evner å ta vare på balansen i livet. Hvordan bruker du talentene dine?

Jomfruen på Glassberget