Jeg vet ikke hvordan du har det, men jeg har fått god tid til å tenke. På livet. På hverdagene mine slik de var fram til begynnelsen av mars. Og på hverdagene slik de er nå. Og jeg har kommet fram til at noe av det mest verdifulle jeg har i livet, er de hellige, alminnelige hverdagene. Disse dagene det er +/- 300 av hvert år.
I utgangspunktet skulle jeg vært i London akkurat nå. På kjærestetur, vårtur, teatertur. Kjært barn har mange navn, men uansett: Formålet da vi bestilte, var å gi oss selv et ønsket avbrekk fra hverdagen. Gå i travle bygater, se på folk, oppsøke opplevelser og nyte smaker fra et internasjonalt kjøkken.
Det pussige er at jeg ikke er skuffet. Kanskje fordi erkjennelsen kom gradvis. Først gjennom generell uro for hva som skjer rundt oss, deretter en økende bevissthet knyttet til at dette kunne bli et veldig feil valg, til det ikke lenger fantes noe valgmulighet. Og nå på torsdag, to dager før datoen på våre bestilte billetter, stengte alle teatrene i Covent Garden og London ned.
De siste ukene har det skjedd mye med meg. Å jobbe hjemmefra er en ting. Den hel-digitale arbeidsformen er både krevende og lærerik. Krevende fordi jeg savner fysisk fellesskap og kroppen (ihvertfall hode og skuldre) blir mer sliten etter en hel dag foran skjermen. Lærerik fordi både den digitale kompetansen og tilgang på andre og nye typer fellesskap øker, blant annet faglige interessefellesskap uavhengig av geografi. Et ekstra pluss er at noen av de mange timene jeg før satt i bil på jobbreise, nå kan konverteres til gåturer i strandkanten eller jordelangs på landbruksøya der jeg bor. I tillegg viser våren seg fra sin aller beste side.
Den nye hverdagen har med andre ord mye å by på, og kanskje fordi den er såpass ny, har jeg enda ikke begynt å kjede meg. Men jeg savner også folk, familie over 4 generasjoner jeg normalt pleier mye omgang med, og gode venner, kolleger og kunder. Det er alle disse menneskene som er hverdagen min, som jeg står opp for, jobber for og lever for. Selv om hverdagen tidvis har vært kavete, hektisk og arbeidssom, og jeg trodde jeg trengte et lite avbrekk fra den gjennom en London-tur, er tilhørigheten til det salige Per Fugelli kalte flokken min, og de ulike andre flokkene mine, selve drivkraften i det å fungere som menneske.
Nå er avbrekkene og de eksotiske innslagene satt på vent til fordel for å ta vare på flokken min, og flokkene til de jeg er glad i. For de overlapper og utvides disse flokkene, og til slutt rekker de over hele landet. Vi er hverandres hverdag, og nå har vi fått som hovedoppgave å sikre den for hverandre. Den hellige alminnelige hverdagen som er så verdifull. Skulle jeg være blant dem som blir alvorlig syke, vet jeg én ting. Det som står øverst på ønskelista, er flere helt alminnelige hverdager!
øy-coachen 