Ledelse, sakprosa og skjønnlitteratur

Det er lørdag og lesetid, og fra et rolig hjørne i sofaen er det tidvis vanskelig å forstå hvordan konflikter oppstår, og ikke minst hvorfor noen har interesse i at de eskalerer, enten man kikker til nabokommunen og ulike syn på arbeidsgiverrollen, eller over dammen der man prøver å frigjøre seg fra det europeiske fellesskapet, men bare hvis det helt og fullt er på ens egne premisser. Forklaringen fant jeg kanskje i et intervju med Anita Krohn Traaseth i Dagens Perspektiv her om dagen:

«– Privat sektor er sakprosa, offentlig er skjønnlitteratur.

Tygg litt på den…

Traaseth forklarer forskjellene omtrent slik: 

I privat sektor har man oppskrifter, powerpoint og kulepunkter som beskriver «slik gjennomfører du en endring, slik blir du bedre på ditt og datt». Man har håndbøker i ledelse og ulike ledelsesteorier om hva som fører til suksess når man skal utvikle og endre en organisasjon.

– Når jeg begynte i Innovasjon Norge, tenkte jeg «nå Anita, nå er du i skjønnlitteraturens verden!». Alt handler om relasjoner, om å forstå mangfoldet av karakterer, karakterer du aldri trodde du ville møte, sier Traaseth.»

For det er nettopp dette med sak. Og følelser. Og faren for å tråkke feil når noe oppleves viktig nok til å slåss for. Det er bare én bokstav som utgjør forskjellen på hjerte og hjerne. Disse to organene er uløselig knyttet til hverandre, men hvem av dem som sitter i førersetet når vi velger hvilke kamper vi tar, er likevel avgjørende for den videre dominoeffekten på egne og andres ord og handlinger.  Blant annet fordi hjernen i større grad fokuserer på sak, mens hjertet responderer på person og relasjon. Og noen ganger er det nettopp her vi trenger sorteringshjelp.

En av de mer krevende øvelsene i et lite lokalsamfunn er sortering av det vi har på hattehylla. Hvilke hatter har vi å velge mellom, hvilken er rett å bruke i ulike sammenhenger, og når er det ekstra viktig å la en eller flere hatter bli i ro nettopp der på hylla? Vi møter hverandre i et vell av ulike sammenhenger, så dette med hattesortering er en viktig aktivitet for et framtidig bærekraftig lokalsamfunn, der man skal tåle å omgås over år.

Her kommer noen sorteringstips basert på grunnprinsippene i en coachutdanning, kombinert med egne dyrkjøpte erfaringer:

  1. Ha respekt for tildelte roller! Roller vi har søkt eller blitt tildelt har ofte et sett med spilleregler og noen ganger formelle krav knyttet til seg. Sett deg inn hva som kreves av de rollene du selv har havnet i. Samtidig bør du ha som grunninnstilling at andre har gjort det samme for sin egen del.
  2. Ha respekt for andres kunnskap! Det er en grunn til at mange roller og stillinger bekles av folk med utdanning og erfaring innenfor det området de skal levere på, og at de dermed har en spesiell kompetanse, og noen ganger en plikt til å uttale seg om saker innenfor sitt fagfelt.
  3. Ha respekt for jeg/du sorteringen i en diskusjon! Jeg hører hva du sier, og kan anta hva du mener eller hvilke «bak»tanker du har, men hva som foregår inne i hodet ditt i en debatt, er det kun én person som vet, og det er den som eier  hodet. Jeg har ingen rett til å fortelle deg hva du mener eller hva du ønsker å oppnå, men det jeg har rett til, er å sette ord på hva som er viktig for meg i denne diskusjonen, og hva jeg ønsker, og eventuelt spørre deg hvis jeg er i tvil om hvor du vil.
  4. Se etter hva vi faktisk er enige om før vi graver oss ned i detaljene der uenigheten blomstrer! Jo sterkere vi klarer å forankre et felles overordnet mål, som for eksempel «et trygt arbeidsmiljø for alle ansatte», jo enklere er det å finne løsninger sammen på de underpunktene som av ulike grunner fortsatt spriker.
  5. Bryt saken opp i sine enkelte bestanddeler! Hva er vi enige om? Hva er vi uenige om? Hva kan vi muligens bli enige om? En slik sortering forenkler diskusjonen og flytter den vekk fra person og over til sak igjen.

Å vinne en kamp ved å bruke makten man har til å tvinge andre i kne, vil ofte ha en kortsiktig effekt fram til noen slår tilbake. Det er det daglige eksempler på overalt i verden.  Gode diskusjoner rundt en felles standard for kommunikasjon og spilleregler framover, handler om forankring og tydeliggjøring av felles mål. Hva er vi sammen om? Og hvor er vi rett og slett uenige?

Skjønnlitteraturen til Traaseth handler slik jeg ser det, om at personlige interesser, følelsesliv og relasjoner som har påvirket hverandre over år, får fritt spillerom hos en hel rekke aktører og etterhvert tar form som manuset til en roman av typen Populærmusikk fra Vittula eller filmen Fucking Åmål. Alternativet er at man, med utgangspunkt i de positive intensjonene fra alle parter, begynner sorteringsjobben knyttet til roller, fag, integritet og spilleregler og tar sakprosaen på alvor. I de aller fleste saker er det mer å hente på å skape et godt resultat enn på å få rett.

Å leve av øyekontakt

Vi er mange mennesker som lever både med og av øyekontakt, eller i møte med det som noen kaller «sannhetens  øyeblikk» hver eneste dag. Det er der vi bygger tillit, får tilgang til både fysiske og mentale rom hos menneskene rundt oss, og skal bevege oss respektfullt omkring for ikke å tråkke feil eller skape unødig kaos når vi fortsetter vår ferd mot nye menneskemøter. Det følger både ansvar og risiko med den jobben vi gjør, og tidvis vil vi oppleve at enten intensjoner eller dømmekraft, eller begge deler, blir trukket i tvil, uansett hvor bevisst vi selv ønsker å være på egen atferd. I dag har jeg opplevd begge ytterpunktene, både å tråkke over ei grense jeg burde ha sett, og deretter, i en helt annen setting, å bli betrodd hvor mye ei sterk samtale for x antall år siden har betydd for en annen persons framtidige veivalg.  I begge tilfeller har ordenes makt satt spor, men med ulike fortegn, og jeg har først i ettertid forstått hvor sterk effekten av form og innhold kan være.

Som de fleste andre, antar jeg, har jeg et sterkt behov for å opptre respektfullt ovenfor andre mennesker. Problemet er likevel at respekt formes av så mange elementer, og som en kollega av meg sier: «Budskapet eies av mottaker.» Selv med gode verktøy og lang trening i jeg/du sortering er det fragmenter i all kommunikasjon som lever sitt eget liv i samspillet mellom to mennesker, slik som tolking av kroppsspråk, stemmeleie, ulik kultur for direkthet, ryggsekker fylt med tidligere opplevelser, opplevd makt(u)balanse, nyanser i ord, ulik rolleforståelse, osv. Alt dette er støysendere vi bærer med oss i dialog med hverandre, og som påvirker budskapets reise mellom avsender og mottaker, og det er helt naturlig at vi noen gang bommer og andre gang treffer blink.

Problemet jeg kjenner på noen ganger, er at denne styrken i «ordets makt» kan slå meg helt ut, det at man har tilgang på verktøy som er så sterke og som kan ha så stor innvirkning på andre menneskers følelsesliv og veivalg, både på godt og ondt. Dette har skremt meg helt siden jeg begynte på coach-utdanningen for mange år siden. Metodikk og språklig forståelse vi tilegner oss gir et helt utrolig positivt spillerom for å bidra til vekst og utvikling både for oss selv og de vi har rundt oss, men det gir også makt til å rive ned. På hvert nye kull har jeg sett noen få enkeltmennesker som har forlatt lærestedet godt fornøyd med ei full verktøykasse, samtidig som jeg har vært i tvil om de etiske refleksjonene har fått tilsvarende oppmerksomhet, og jeg har hatt vondt i magen med tanke på hvem som kan bli utsatt for disse menneskene.

De aller fleste av oss er atskillig mer balansert, men det gir en annen type risiko: Det at vi normalt opptrer både respektfullt og lyttende til de menneskene vi møter, gjør at de også møter oss med garden nede, og dermed er uforberedt hvis vi skulle tråkke over akkurat der den andre har «si inste grind». Og det vil innimellom skje at vi gjør akkurat det, ikke med vilje, men uforvarende, eller på en dårlig dag. Da er det to parallelle ryddejobber som står for døra. Den ene handler om å gjenopprette tillit hos den vi har rotet det til for. Det kan gå bra, men det kan også hende at den andre takker for følget og går videre alene, og i så fall med full rett.

Den andre ryddejobben er mer krevende, og den dreier seg om å gjenopprette tilliten til seg selv. Hvordan står det til med dømmekraften min? Bør jeg drive med dette? Er de daglige menneskemøtene og den sterke øyekontakten der jeg skal være framover? Holder jeg mål? Dette er viktige refleksjoner å gjøre seg, og som jeg vet både legestanden og litteraturen setter ord på med jevne mellomrom, for eksempel i Henning Mankells Italienske sko. Det samme kan skje med ledere, politikere, politifolk og så videre, og det er dessverre ingen fasit å slå opp i.

Å tilgi seg selv er en av de vanskeligste øvelsene vi mennesker utsettes for, men samtidig er er det gjennom denne type erfaringer vi har mulighet til å vokse som mennesker:

Ibland gör man rätt, Ibland gör man fel, lev med det
Ibland gör man rätt, Ibland gör man fel, lev med det

All den här tiden som jag vilat och velat
Vilat och väntat och kastat bort
Inte nu, kanske sen kommer jag också tycka
Att allt dåligt för med sig nåt gott

Magnus Krunegård

 

Når utgangspunktet er som galest…

Alle som jobber med kunder vet det. Noen ganger går det galt. Uansett hvor mye vi har tenkt, planlagt, tilrettelagt og inforrmert, noen ganger vil det seg bare ikke. Og det som verre er, det er akkurat som om hvis noe går galt i forhold til én kunde, vil skjebnen at det er nøyaktig den samme kunden som rammes neste gang vi glemmer ei avtale, oversitter en frist eller gjør noe annet som ikke slår heldig ut.

Årsakene til dette kan være mange, fra systemfeil til voksesmerter, utilstrekkelig opplæring, misforståelser eller underkapasitet i hektiske perioder. Selv får jeg vondt i magen når slike ting skjer, og går flere runder for å finne ut hva som gikk galt og hvorfor, for om mulig å avdekke en årsakssammenheng eller et mønster å gripe tak i for å forebygge at dette skjer igjen. Denne kartleggingen med påfølgende tiltak er en viktig øvelse, men enda mer vesentlig er hvordan vi ivaretar den kunden som, med god grunn, ikke er fornøyd med det han eller hun har opplevd. Det er nemlig, paradoksalt nok, påvist at kunder som føler seg godt ivaretatt etter en dårlig opplevelse, er mer lojale enn de som ikke har hatt de samme dårlige opplevelsene.

Jeg tenker at det viktigste startpunktet er forventningsavklaring. Har vi stilt nok spørsmål på bestillingstidspunktet, og er vi enige om hva som vil være et godt resultat? En enkel illustrasjon på dette er da jeg som 19 åring bestilte min aller første seng for egne penger, sammen med en madrass. Da senga og madrassen kom på døra oppdaget jeg at det manglet sengebunn, for ingen hadde fortalt meg at dette standardproduktet ikke fulgte med automatisk. Dermed sto jeg der med et ubrukelig produkt ut fra mine behov og antakelser om hva jeg hadde kjøpt, og følelsen gikk fra glad og forventningsfull til frustrert og passe irritert på få sekunder. Den dårlige kundeopplevelsen handler likevel ikke om dette stadiet, men måten jeg ble møtt på i butikken dagen etter, der jeg ble gjort oppmerksom på at såpass burde jeg skjønt selv.

Da er vi inne på neste vesentlige punkt i kundebehandlingen, det handler ikke om hvorvidt kunden har rett eller feil, men hvordan vi får denne kunden til å føle seg, dvs måten vi møter kunden på. Det er fullt mulig å vise empati og forståelse for situasjonen, uten å legge seg flat. I eksempelet med senga ville det gjort stor forskjell hvis den butikkansatte smilende hadde sagt noe sånt som: «Jeg burde forstått at dette er første gangen du kjøper ei seng, og vi selger sengebunner separat fordi…» Der og da ville dette vært tilstrekkelig for et mangeårig lojalitetsbånd fra min side.

Jeg tror også på ærlighet i forhold til å beklage når vi har gjort faktiske feil, enten det skyldes tidspress, forglemmelse eller rett og slett kommunikasjonssvikt. Det har liten verdi for noen av partene å peke tilbake på kunden. I vår bransje selger vi både kompetanse og kapaistet, og en del av oppdragene våre er en direkte konsekvens av at den eller de som bestiller dem, trenger avlastning eller tilgang på supplerende kunnskap. De fleste kunder har et problem de trenger hjelp til å løse, derfor tror jeg på Googles kundefilosofi, her et utdrag fritt etter hukommelsen:

If the customer can’t spell, it’s our problem
If the customer doesn’t know geography, its our problem
If a word has several different meanings, it’s our problem
osv…

De aller fleste mennesker har et grunnleggende behov for å bli sett og lyttet til, ikke minst på en dårlig dag. God kundepleie handler i de aller fleste tilfelle om å trene disse lytteferdighetene, kombinert med å holde trangen til å forsvare det som har hendt, i sjakk. Gjennom denne dialogen vil den beste løsningen for å reetablere tillit og et grunnlag for videre samarbeid, bli tydelig for begge parter.
Sitat Peer Gynt: «Når utgangspunktet er som galest, blir resultatet ofte originalest.»

Kunsten å jobbe på tvers (og på langs)

Jeg har lenge lurt på hvorfor jeg trives best i tverrfarglige miljøer, og med mennesker som har en annen bakgrunn enn meg selv. Hvorfor opplever jeg slike miljøer som mer stimulerende, og hva består denne merverdien av?

Denne diskusjonen dukket opp igjen på jobb i dag, basert på en fagartikkel om nye og endrede krav til rådgiverollen i landbruket, og grenseoppgangen mellom tverrfaglig og transfaglig samarbeid. Transfaglig? Hmm. Nytt ord. Spennende..  I følge denne artikkelen fra et forskningsmiljø vi arbeider sammen med, defineres transfaglig forskning slik:

«Transfaglig eller transdisiplinært (transdisciplinary): Dette er den mest integrerte formen for arbeid på tvers. I tillegg til ulike vitenskapelige disipliner blir også brukere av forskning involvert som partnere. Den nye kunnskapen er dermed en samproduksjon av forskere og ikke-forskere. Burton et al. (2008: 27) siterer Walter, Helgenberger, Wiek og Scholz (2007) som foreslår at transdisiplinær forskning karakteriseres ved «a process of collaboration between scientists and non-scientists on a specific real world problem». Transfaglig arbeid er nært knyttet til begreper som brukermedvirkning, deltakende forskning, aksjonsforskning mv. Dette er ikke synonymer, men andre aktiviteter som gjerne integreres eller suppleres med transfaglig forskning.»

Men hva da med transfaglig samarbeid i andre sammenhenger enn forskning, i rådgiverbransjen for eksempel? Når kan vi si at det er slik vi jobber? Slik jeg leser forskernes definisjon, fordrer transfagligheten at vi både bidrar inn tverrfaglig som støtteapparat med flere fagområder eller spisskompetanser, samtidig som  kunde eller bruker involveres sterkt i utviklingsarbeidet fram til ønsket løsning, i en slags samskaping mellom alle aktører. Hm.. Enda mer spennende…

Rådgiverbransjen er i endring. En av de første kundene jeg hadde som fersk rådgiver innen teamutviklng, var et rådgivende ingeniørmiljø som sto midt i et generasjonsskifte. En av gründerne, og som nå nærmet seg pensjonsalderen, kunne fortelle at de i starten hadde en posisjon langt over de fleste kundene sine, og at rådgiverrollen den gang besto av å være spesialist og premissleverandør. De hadde gjerne begrenset samarbeid med, men samtidig et ambivalent forhold til rådgivende arkitekter, siden de natulig nok hadde et litt annet fokus en ingeniørene.

Førti år seinere er nødvendigheten og verdien av tverrfaglig samarbeid satt på dagsorden, men det betyr ikke at det alltid er like enkelt å jobbe sammen. Ord som «prosess» og «prosjekt» og «statistikk», for ikke å snakke om «verdiskaping», har helt ulik betydning alt etter hvilken fagdisiplin du kommer fra, og hvilket språk du har lært deg å bruke. Men vi må inn i det, og bak ordene for å dra nytte av hverandres kompetanse, rett og slett fordi oppgavene som skal løses, er stadig mer komplekse, og ytre påførte endringer skjer fortere, både for oss selv og de som bestiller tjenestene våre. Sitat Hans Fink (dosent i filosofi, Århus Universitet):

«Fagene er under pres. Tidens krav om grænseløse kompetencer truer med at rive faggrænserne ned for at slå porten op til transfaglighedens forjættede land. Men der findes ingen genvej bagom fagene, for selvom fagene er kunstige grænser i en grænseløs, moderne verden, kan vi ikke undvære dem.»

Hans Fink poengterer også at for å oppnå den grenseløse transfagligheten, må alle bidra med noe inn, en faglig plattform eller en spisskompetanse, på samme måte som du har med en rett inn til en korgfest. Uten de ulike kompetansene som ressurs og base, er det heller ikke grunnlag for transfaglig utveksling og innovative løsninger. Vi må være villige både til å bidra og til å dele. I tillegg kommer verdien av medvirkning hos den som vil ha problemet løst i utgangspunktet, etter det gode gamle prinsippet om at «den vet best hvor skoen trykker, som har den på».  Den som eier problemet, eier også ofte løsningen, forutsatt tilgang på ressurser, sparring og ny kunnskap. Her kommer coaching inn som et fag, og et verktøy for å sikre samhandling og forløse tilgjengelige ressurser.

Det er krevene å jobbe transfaglig, fordi egne tanker og innspill stadig blir utfordret, med kritiske spørsmål, motforestilliger og helt nye vinkler. Samtidig er det hjernetrim, og en garanti for kontinuerlige læringsprosesser for egen del. Og ut av denne smeltedigelen av inntrykk, argumenter, spørsmål og ulike faglige plattformer, kan det komme løsninger ingen av oss hadde evnet å tenke fram på egenhånd. Fasiten skapes underveis, samtidig som vi selv er i læring. Derfor trives jeg best i tverrfarglige miljøer, og med mennesker som har en annen bakgrunn enn meg selv. Jeg har oppdaget transfaglighet som begrep, og jeg liker det.

Du GJØR feil, men du ER ikke feil!

Noen ganger låser det seg fullstendig mennesker imellom, og fellesnevneren i slike situasjoner er at hvis du etterspør årsaken, vil du få svært ulike svar alt etter hvem du spør. De fleste av oss har rent verbalt passert barnehage- og søskenstadiet med uttrykk som «Det var han som begynte!» , men noen ganger får jeg følelsen av at det bare er ordvalget som er byttet ut, ikke budskapet.

I lokalmediene der jeg bor foregår det nå en ordstrid knyttet til hvordan man kan beskrive en politisk motstander uten at man går over streken. Er det for eksempel ok å å skrive at en navngitt person «er en betydelig bremsekloss for fremtidsrettet og realistisk næringsutvikling»? Jeg tviler på at det er ulovlig, og heller ikke spesielt grovt sammenlignet med språket i nasjonal og internasjonal politikk om dagen. Samtidig virker det opplagt at slike uttalelser øker polariseringen i et lokalsamfunn mer enn det fremmer fokus på løsning, kreativitet og samhandling.

Selv reagerer jeg alltid, også her, på ordet «er» og andre uttrykk som har som formål å beskrive hva eller hvem noen er, ikke hva de gjør eller sier. I denne saken blir noen fortalt at de «er» en politisk bremsekloss, i andre situasjoner kan folk få behovene sine beskrevet som «ditt behov for alltid å ha rett», eller «du er bare opptatt av deg selv». Avsenderen kan sikkert oppleve det slik, men hva vet vi egentlig om hverandres motivasjon og drivkraft? Slike formuleringer fremmer ikke gode løsninger, de bidrar i beste evne til å skape større avstand, og noen ganger til åpne konflikter. Da er det bedre å fokusere på hva som faktisk er sagt og gjort, og konsekvensene som kan oppstå av dette. Hver enkelts motivasjon bak det de gjør, derimot, er en privat sak, og kan ikke eies av andre enn den det gjelder.

Overskriften er stjålet fra Mia Törnblom, som har lang erfaring med å gjøre feil. Som ung voksen tok hun valg som førte til at hun skakkjørte eget liv, før hun kom på andre og mer konstruktive tanker, og tok grep. Et viktig verktøy i denne prosessen var å fortelle seg selv nettopp dette: Du GJØR feil, men du ER ikke feil. Vi kan alle lære av Mia Törnblom, både i forhold til vår egen indre kritiker når vi går på en smell og tar feil valg, men også når vi konfronterer andre med atferd og prioriteringer vi ikke er enige i.

Alle mennesker vi møter, er kompliserte vesener akkurat som oss selv. Med styrker, utfordringer, preferanser og atferd som påvirkes av roller og omgivelser. Det vi ser av en annen person vil alltid være en del av et større bilde vi ikke har tilgang på, preget av fortid, nåtid og framtid, fokus, erfaringer, kunnskap og kapasitet, livssituasjon, bekymringer og framtidsdrømmer, for seg selv og for andre. Alt dette er et baketeppe for de vurderingen han eller hun gjør, og valgene som tas.

Dette vet vi, egentlig. Men i det øyeblikket vi ikke lenger vil det samme, trekkes vi lett mot behovet for å gjøre motparten mer endimensjonal, stigmatisere og beskrive. Vi glemmer at de fleste reaksjoner er normale, utløst av noe den andre parten opplever viktig, og ønsker å ta vare på. Selv om han eller hun bruker et annet språk og tror på andre virkemidler enn du gjør, kan de overordnede målene være overraskende like.

Uansett hva du tror du er, er du alltid mer enn det. Minst like viktig å huske: Det samme gjelder naboen, partneren,  kollegaen din og alle andre du møter på din vei. Nyt våren!

Det er alltid flere lag

Bilkjøp og tillit

Jeg kjøpte meg ny brukt bil på fredag, ett år før tida og samtidig én måned for seint. Et uhell (eller hell i uhell) gjorde at min gode følgesvenn gjennom de siste 5 årene ble parkert for godt mens sjåføren var like hel, så kjøpet tvang seg fram fortere enn jeg hadde tenkt. Samtidig førte kjøpsprosessen meg fram til en bilforretning jeg har en helt spesiell historie med:

For en god del år siden eksploderte hjulet på bilen min like ved denne forretningen. Løsningsorientert som jeg var, vrengte jeg inn foran butikken, gikk inn og spurte: «Kan dere låne meg en bil, jeg skal holde kurs på Røros om en time, og min kan jeg ikke bruke..» Innehaveren ga meg nøklene til sin egen strøkne privatbil og sendte meg videre. Da jeg kom tilbake utpå ettermiddagen, takket pent og ville gjøre opp for meg, smilte han lurt: «Jeg vil ikke ha noe av deg men du kan kjøpe bil av meg en gang. Likte du den, forresten?» Dessverre døde han brått 3 uker før jeg rakk å innfri min del av avtalen, men jeg tror likevel arvtakeren ble glad for historien jeg fortalte.

Denne historien forteller både noe om salg og om gjensidig tillit. Tillit til at man får hjelp når man trenger det, og til at folk gjør opp for seg i den store sammenhengen. Jeg tenker at alt kjøp og salg handler om tillit. Som kjøper er det viktig med tillit til at jeg får det jeg betaler for, og selger trenger tillit til at jeg kommer til å gjøre opp for meg.

Men det handler om mer enn det. Konsulentbransjen og bilselgerbransjen har begge slitt med omdømmeutfordringer knyttet til tillit, der noen aktører har ødelagt for andre. Som rådgiver er jeg svært bevisst på viktigheten av tillit som lim i samspillet mellom kunde og leverandør, og som en grunnleggende forutsetning for å nå de målene man setter  seg i fellesskap. Tillit til hverandres gode vilje, ressurser, faglige fundament, kapasitet, habilitet, motivasjon og ryddige forhold forøvrig. Dette behovet er gjensidig. Min erfaring er at jo tryggere jeg blir på hva jeg selv står for, jo flere spørsmål stiller jeg i startfasen på et nytt oppdrag, i første rekke for å avklare forventninger og realismen i disse, men også fordi jeg trenger å kjenne på min egen tillit til at samspillet vil fungere.

Internt der jeg jobber har vi lært oss å stille  to sentrale spørsmål når det dukker opp en ny mulighet: Har vi trua på at dette vil fungere? Og, er det noen her som har virkelig lyst på oppdraget? Hvis vi ikke er i stand til å svare et tydelig JA på begge disse spørsmålene, skal vi heller ikke inn i det. Hvorfor: Fordi vi da på ett eller annet stadium vil møte på ei tillitsutfordring, enten ene eller andre veien, knyttet til struktur, ansvarsplassering, motivasjon, prioritering, gjensidig forpliktelse eller evne til måloppnåelse. Det er uklokt å jobbe for folk som ikke har full tillit til oss på et eller flere av disse områdene, eller tilsvarende for folk vi selv ikke  stoler på at tar sin del av ansvaret.

Den siste uka med mye styr rundt avvikling av én, og kjøp av en annen nyere bil, har jeg kjent på tillit. Til verkstedet som hjalp og fulgte meg opp da uhellet var ute, og til bilselgeren som lyttet og veiledet seg fram til en fornuftig handel. I regionen der jeg bor har vi ofte flere roller og ulike treffpunkt. En av kvalitetene i et lite samfunn, er at vi alltid treffer hverandre igjen, og forståelsen av at redeligheten i ett møte kommer det neste til gode. Dette er tillit satt i system og en av de viktigste verdiene et lokalsamfunn kan forvalte.

 

 

Har du også en drage i magen?

«Problemet med verden er at de intelligente menneskene er fulle av tvil, mens de dumme er stinne av selvtillit.» (Charles Bukowski)

Slik begynte en av de tre bøkene jeg slukte i juleferien, og mer skulle ikke til før tankene spant videre rundt nye assosiasjoner og ulike erfaringer. Jo lengre jeg lever, jo mer tror jeg at klokskap og tvil er to egenskaper som er sterkt forbundet med hverandre. For meg betyr tvil en erkjennelse av at det alltid finnes flere vinkler inn til både årsak, utfordring og tiltak i de fleste problemstillinger.

De årene jeg har jobbet med folk, konflikthåndtering og problemløsning har opplevelsen av egen mestring variert betraktelig. Hvis jeg systematiserer disse erfaringene, ser jeg et tydelig mønster.  I de situasjonene jeg ikke har evnet å bidra godt nok til en tilfredsstillende løsning for berørte parter, har det gjerne skjedd i møte med  minst én person som bare HAR RETT. De  har ikke vist snev av tvil, all feil ligger på på den eller de andres side, og eneste løsning er at denne eller disse andre skjerper seg eller forlater banen.  Nå tror jeg nesten alle har tenkt slike tanker i gitte situasjoner eller i faser av en konflikt, men de aller fleste av oss vil likevel ha en liten tanke i bakhodet om at det kan være noe vi har oversett, ved vi selv har båret til bålet, noe vi ikke har forstått eller ord vi ikke burde sagt. Og med litt hjelp til refleksjon (og noen ganger et speil) vil vi gradvis åpne opp for en ny og mer konstruktiv dialog. Men det finnes altså unntak, og jeg har møtt noen av dem.

Jeg drøftet dette med en kollega her om dagen, og hans refleksjon var at ikke alle evner å se forskjell på atferd og personlighet. De forstår ikke at selv om vi gjør ukloke ting, betyr ikke det at vi er ukloke mennesker. De mangler innsikt i at vi bærer på en ryggsekk med oppvekst, erfaringer og menneskemøter som gjør at vi reagerer sterkere på noen typer atferd enn andre. Jeg vet ikke om atferdsallergi er et ord i det norske språk, men de fleste har en sovende drage i magen, og når vi møter noen som agerer eller formulerer seg på måter vi har dårlig erfaring med fra før, våkner den til liv og tar styring. Første bud for en god tviler da, er å jobbe med egen selvinnsikt. Hva er det som gir dragen mat, er gammelt gruff eller er det denne personens atferd alene? Er det funksjonelt for meg å la dragen styre videre dialog, eller er jeg mer tjent med å ta tilbake kontrollen selv? Hvem vil jeg egentlig være? Noe av det viktigste jeg har lært av moren min, er at jeg aldri skal la andres atferd påvirke meg til å bli en person jeg selv ikke kan stå inne for.

I møte med de hersketeknikkene Berit Ås i sin tid definerte,

  • Usynliggjøring
  • Latterliggjøring
  • Tilbakeholdelse av informasjon
  • Fordømmelse uansett hva du gjør
  • Påføring av skyld og skam

kan dette være heftig indre kamp. For de som alltid HAR RETT har ofte en tendens til å benytte seg av disse. Fordi de virker. Og grunnen til at de virker, er at vi har møtt dem før, i tidligere relasjoner med maktubalanse, og de har satt seg i kroppen på samme måte som en allergisk reaksjon. Nettopp derfor utløser de emosjonelle og irrasjonelle forsvarsmekanismer og tilsvar (les: vekker dragen), og vipps er konflikten et faktum.

Uansett er det viktig å vite at dragen er der for å beskytte deg. Men forsvaret virker bare når du selv beholder kontrollen, og ikke lar dragens reaksjoner ta fra deg likevekten. De sterkeste virkemidlene du har å fronte de fleste situasjoner  med, er fatning, klokskap og sunn tvil. Først når du kjenner og forstår motpartens spilleregler og dine egne gamle mønstre kan dragen endre funksjon fra innover- eller utovervendt angriper, til indre styrke. Da vil dragens ild  gi deg kraft til å kartlegge terrenget, se situasjonen fra flere vinkler, og stå støtt i det du må stå i.  Og, hvis du kjenner at du trenger en liten boost til, minn deg selv på at: «Problemet med verden er at de intelligente menneskene er fulle av tvil, mens de dumme er stinne av selvtillit.» Hvis det fortsatt ikke hjelper, er det beste rådet å ha minst mulig å gjøre med de menneskene du ikke har godt av.