Verdien av langsomhet og tilstedeværelse

Det er fortsatt ferie, og jeg griper meg selv i å reparere rifter, stoppe hull og foreta meg ting jeg normalt verken prioriterer eller har overskudd til i en hektisk hverdag. Småfolket har vært her noen dager, gått på topptur og på stolpejakt, plumpa i bekken, syklet, skrubbet knær, ødelagt klær, lest bøker, hamstret både fysiske og mentale mestringsopplevelser, og på den måten rustet seg til en ny høst i skolegården og i førskolen.  Det er stille etter dem nå, og jeg sitter igjen med nål og tråd og flikker på klær de pent har bedt meg om å fikse. Fordi de har så fine lapper i  sybutikken. Mormorpoeng i praksis.

Alt er litt sånn som i gamle dager. Men det er noe som er annerledes. Det er ikke nødvendig lenger. Ikke for pengenes del, eller fordi det er vanskelig å få tak i noe nytt. Det nye nå er at min aktivitet med nål og tråd, den er for min egen del. Som motvekt til alt det travle. En slags selvpålagt langsomhet, der jeg fører nåla sakte ut og inn, et prosjekt som tar den tiden det tar. På samme måte som jeg i disse ferietider kan ta meg tid til å sette en rundstykkedeig før frokost, lytte til god musikk eller lese bøker som blir med meg videre lenge etter at jeg er ferdig med siste side. Slik skjer det noe med pulsen, og med mitt eget perspektiv. Der jeg resten av året bruker store deler av kapasiteten til å planlegge framover og gjøre best mulige valg med tanke på framdrift og videre utvikling, kan jeg noen få uker i året gi meg selv lov til å være til stede der jeg er.  Det er mye god helse knyttet tilstedeværelse i eget liv.  Og i likhet med ungene kan jeg ruste meg til høsten jeg vet kommer.

I kveld har jeg laget meg ei lita liste med ferie-fy-ord:

Rekke: Det er ingenting å rekke!

Bør: Det er ingenting man bør, derimot er det slik at man enten kan, vil, skal eller lar være!

Innfri forventninger: Vi har alle et ansvar for å gjøre det beste ut av livet vi har, også i ferien.  Det er lov å melde behov, men det er også lov å si at det ikke passer akkurat nå. Det handler om at hva hver enkelt av oss trenger for å lade batteriene, vil variere, og at det er viktig å møte hverandre med respekt på dette området.

Akkurat her. Akkurat nå.

 

Stillheten etterpå…

De har dratt. Feriegjestene mine. De minste. De to som hver gang de kommer setter resten av livet mitt litt på vent. Fordi de lever og opplever med alle  følelsene sine utenpå. Og er akkurat der de er i det øyeblikket de er der, før de i neste øyeblikk er et helt annet sted, både fysisk og mentalt.  Å være dagmamma ei uke for en 4-åring og en 6-åring er en emosjonell berg- og dalbane som krever absolutt tilstedeværelse, samtidig som minnene strømmer på og trekker meg en hel generasjon tilbake til den tida dette var hverdagen og jeg i lengre perioder hadde aleneansvar for to små selv.

Gavene denne uka har brakt med seg, fungerer omtrent som en kinesisk eske, og kan pakkes ut lag på lag:

Glem jobben

For ei som normalt har et hode som er påskrudd jobb 24/7, er samvær med barn terapi. Lange tanker avbrytes før de er påbegynt, og bekymringer knyttet til arbeidsoppgaver som venter, blåses bort som løvetannfrø i sommervind. Tankene erstattes med dekking av basale behov som slukking av tørst, plastring av sommerkne og konfliktløsning rundt hvem som fikk trykke på knappen først eller sist.

Glem pc og mobil, og troen på barns selvledelse  

Regler som «Minst først» eller «Vi åpner ikke et nytt spill før det forrige er ryddet opp» fungerer i beste fall i 5 minutter, og kun når du selv tar del i aktiviteten.  Det som derimot fungerer som ei kule, er din egen mentale tilstedeværelse og støttende oppmerksomhet. Da sitter plutselig reglene der også, så å si av seg selv.

Glem alle forventninger om rasjonalitet

Lyst og motivasjon er flyktige begreper, og jeg forstår mer og mer av hvorfor barn fascineres av sommerfugler. De er jo i slekt. Turen fra A til B, for eksempel fra matbordet til kjøkkenbenken har sånn cirka x antall potensielle avsporinger; ei halvferdig tegning, ei leke som plutselig ble ledig da søstera satte seg ved bordet, øving på å balansere den brukte middagstallerkenen med ei hånd, med eller uten bestikk på, ei legobrikke å snuble i, og, hvis man tenker godt etter, kanskje er man fortsatt litt sulten likevel….

Bak enhver atferd er det alltid en positiv intensjon

Barn gjør rare ting hver dag, og mange ganger om dagen. Vi må aldri slutte å være nysgjerrig! Å følge tankerekkene og reaksjonene og bli kjent med de utløsende faktorene bak hva som skjer, er ei utrolig spennende reise, som ofte handler om trygghetsbehov, ønske om mestring, undring, tilnærmet grenseløs fantasi, humor, helt vanlig søskensjalusi, bearbeiding av ting de har sett, lest og hørt tidligere, og ikke minst behov for å bli sett som individ og ikke bare som et barn som skal lære å oppføre seg slik voksne mener er riktig.

Speiling av eget språk og atferd

«Mormor, slik oppfører man seg virkelig ikke!» Beskjeden kom lattermildt fra 6-åringen på ryggen min da hun syntes jeg herjet litt vel mye med henne i et fjellvann her om dagen. Vi voksne er vandrende (og akkurat da hoppende) rollemodeller, og barn suger til seg både vaner og uvaner, for ikke å snakke om ord og uttrykk.

Se ditt eget nærmiljø med barneøyne

Denne uka har jeg besøkt steder og folk jeg oppsøker altfor sjelden, og blitt enda mer glad i regionen jeg bor i. Vi har vært med på alt fra tilrettelagte opplevelser som astronautkurs og rakettoppskyting fra Flåklypatoppen, til stolpejakt, maleverksted, fjellvann, museumspark og klatrevegg, og overalt har vi truffet hyggelige og hjelpsomme mennesker som ser barn.

Gjenoppdag ditt eget følelsesregister

Jeg definerer meg ofte som et rasjonelt menneske som er vanskelig å bringe ut av fatning. Men i løpet av svært kort tid har jeg pusset støvet av min egen evne til å bli glad, rørt, hissig, bekymret, stolt, utålmodig, begeistret og leken, og helt sikkert enda mye mer. Jeg har rett og slett vært levende til stede i mitt eget liv. Det er et privilegium. Men det aller største privilegiet av alle, er tillit. Tilliten fra foreldrene, at ei uke hos oss  er et godt valg for ungene deres. Tillit fra de minste på at her er det trygt å være, også når noe oppleves vanskelig. Tilliten til at vi alle sammen er viktige mennesker i hverandres liv.  Så viktige at vi byr på oss selv og alle følelsene våre til hverandre. Dette er den innerste, minste og viktigste kinesiske esken, som har ligget godt beskyttet mens jeg pakket ut de første, og den vil jeg ta ekstra godt vare på, også framover. Men akkurat nå sitter jeg og kjenner på stillheten etterpå, før jeg ganske snart må omstille hodet til ny arbeidsuke.

BARN ÄR ETT FOLK (Olle Adolphson)

Barn är ett folk och de bor i ett främmande land, detta land är ett regn och en pöl
Över den pölen går pojkarnas båtar ibland och de glider så fint utan köl
Där går en flicka som samlar på stenar, hon har en miljon
Kungen av träd sitter stilla bland grenar i trädkungens tron
Där går en pojke som skrattar åt snö
Där går en flicka som gjorde en ö av femton kuddar
Där går en pojke och allting blir glass som han snuddar
Alla är barn och de tillhör det gåtfulla folket

Barn är ett folk och de bor i ett främmande land, detta land är en äng och en vind
Där finner kanske en pojke ett nytt Samarkand och far bort på en svängande grind
Där går en flicka som sjunger om kottar, själv äger hon två
Där vid ett plank står en pojke och klottrar att jorden är blå
Där går en pojke som blev indian
Där, där går kungen av skugga runt stan och skuggar bovar
Och där fann en flicka en festlig grimas som hon provar
Alla är barn och de tillhör det gåtfulla folket

Barn är ett folk och de bor i ett främmande land, detta land är en gård och ett skjul
Där sker det farliga tågöverfallet ibland, vackra kvällar när månen är gul
Där går en pojke och gissar på bilar, själv vinner han jämt
Fåglarnas sånger i olika stilar är magiska skämt
Där blir en värdelös sak till en skatt
Där, där blir sängar till fartyg en natt och går till månen
Där finns det riken som ingen av oss tar ifrån dem
Alla är barn och de tillhör det gåtfulla folket

Hva er en god ferie?

Den ulitmate ferieopplevelsen, hva består den av? For deg, for familien, barna eller barnebarna dine? Hvert år, like sikkert som at vi er på tur inn i sommermånedene, dukker spørsmålet opp i alle landets medier.  Jeg sitter ikke på svaret, og noen ganger synes jeg dette med ferie er skikkelig komplisert, spesielt fordi behovene spriker hos ulike familiemedlemmer. Derfor har jeg jeg tenkt mye gjennom hva ferie egentlig handler om.

20160703_002057Min ferie startet sist fredag, og jeg har brukt den første helga til å sove, og delta på ulike lokale arrangement med folk jeg setter stor pris på, og ikke minst: lete fram den gode feriefølelsen.  For meg handler ferie primært om tilstand, ikke om reisemål. Et godt reisemål kan selvfølgelig utløse den tilstanden jeg ønsker  ha i ferien, men det aller meste henger på meg selv og hvem jeg er sammen med. Hva jeg mener med tilstand?

Ro. Følelsen av å kunne sove ut, gi slipp på spenninger og puste rolig. Lange frokoster, samtaler over en kaffekopp i morgensola, og ingenting jeg må rekke.

Tilhørighet. Aktiviteter, både hverdagslige og feriebetonte sammen med folk som betyr noe for meg, og som opplever det på samme måten. Latter, diskusjoner eller bare være stille sammen.

Opplevelser. Utvide horisonten, gjennom stimuli både for hode, hjerte, syn, hørsel og gane. Som da jeg fredag kveld fikk med meg Opera di Setra’s versjon av Sommer i Tyrol oppe på fjellet i setertraktene i Tylldal, eller i går fikk servert røyerogn fra Femunden.

Utforskning, gjerne gjennom barns øyne. Oppdage og gjøre seg førstegangserfaringer. I ferskvann eller ved kysten, i skogen eller på steder med tilrettelagte opplevelser for barn. Oppleve lek, musikk, teater og festivaler, eller noe annet nytt, men store øyne og fullt fokus.

Tilstander setter seg i kroppen og blir med oss videre som noe positivt, en kilde til glede, læring og videre samhold. Problemet oppstår når vi erstatter disse tilstandene med statusjag knyttet til den ultimate ferieopplevelsen, den som gjør seg best når vi skal presentere den i etterkant, men som vi kanskje ikke har råd til eller ikke får gjennomslag for. Da går vi fort inn i en ny tilstand som heter evaluering. Evaluering av om de ulike opplevelsene er bra nok, om det burde vært annerledes, og om egne behov er ivaretatt. Og de små daglige opplevelsene av både ro, tilhørighet, opplevelse og utforskning risikerer å drukne i idealbildet og det uopplevde.

Denne ferien skal jeg samle på gode tilstander og små øyeblikk,og jeg er allerede godt i gang. Erfaring har lært meg at det er der jeg finner energien til å gå høsten imøte. Riktg god sommer!

DSC_0974

Flerkulturell glede

Det er lørdag og refleksjonstid. Uka har vært enda mer tettpakket enn vanlig, men endelig innhenter roen meg. Hvis jeg klarer å ta den imot da, hodet arbeider fortsatt med bearbeiding og sortering av inntrykk. Er nettopp hjemme fra en afrikansk konfirmasjon på norsk jord. De litt større ungdommene jeg traff der, kom som flyktninger til Norge for snaut 10 år siden, og nå snakket de om engasjement, utdanningsvalg, studiesteder, hybler og fritidsinteresser som en hvilken som helst annen norsk ungdom i starten på voksenlivet.  Som så mange ganger før i møte med denne storfamilien, sitter jeg igjen med takknemlighet for å bli inkludert som velkommen gjest i deres liv, og og nå også i deres livsbejaende festmarkering. For jeg kunne ha gjort så mye mer..

Jeg er blant dem som tenker at jeg ikke strekker til og ikke bidrar nok i de utfordringene som følger med flyktningestrøm og integreringsarbeid. Livet mitt handler om å mestre egen hverdag og ta vare på egen familie. Jeg vegret meg blant annet for å bistå med øvelseskjøring da jeg ble spurt, rett og slett fordi jeg ikke har funnet overskuddet til å følge opp.

Men det som slår meg etter denne dagen, er at det ikke alltid er de store tingene som teller, og at det blir feil å trekke seg unna fordi vi ikke har all verden å bidra med. Kanskje er det minst like viktig med de små grepene; de som handler om å smile og si hei på gata, en klem i kassekøa på butikken og et vink fra bilen når vi passerer.  Det handler om å bli sett, og det handler om å føle seg velkommen i et samfunn der noen med all tydelighet viser det motsatte, og andre holder avstand av bekvemmelighetshensyn. Jeg tenker at disse små tegnene på vennlighet betyr mye mer enn vi er klar over, og de koster ikke stort.

Det andre som gjør en forskjell, er positiv nysgjerrighet, et ønske om å forstå i stedet for å definere andre mennesker. Hvor kommer de fra? Hva er de opptatt av? Hva drømmer de om? Hva gjør dem glade? Og hva ønsker de å bidra med? Svarene vil overraske, jeg garanterer. Hvorfor? Fordi dette ikke handler om ei homogen gruppe, men en hel rekke enkeltmennesker som på best mulig vis ønsker å leve et meningsfullt liv der de har mulighet både til å ta vare på sine egne, og til å gjøre nytte i det samfunnet de er en del av. Slik som konfirmantens bestemor som i dag stolt kunne formidle at hun endelig har klart fagbrevet som renholder. Samtidig tror jeg hun som bestemødre flest har hatt minst én finger med i spillet da selskapet skulle arrangeres…

Jeg er så heldig å ha en jobb som handler om å verdsette forskjellighet, og å utfordre både meg selv og andre til å se mulighetene som følger med ulike ferdigheter og tilnærmingsmåter. Kanskje nettopp derfor kjenner jeg på takknemligheten for å få møte rausheten i en annen kultur enn min egen, og samtidig oppdage de globale likhetene knyttet til for eksempel familiesamspillet på en viktig dag. Når det gjelder hovedpersonen  kunne sikkert Til konfirmanten passet akkurat like godt i dag som den gjorde til mine egne en gang for lenge siden…

 

hestehov

Påske-Lucia

Det er mange måter å våkne på. Tidlig påskeaften morgen, omtrent klokka halv åtte, banket det på soveromsdøra. Inn kom to unge damer på to og snart fire år, bærende på hvert sitt gule stearinlys de hadde rappet fra stuebordet, og de var klar for å synge Santa Lucia. De hadde heldigvis ikke funnet fyrstikkene..

Livet med barnebarn er en berikelse på mange måter, som mange har beskrevet før meg. En av de viktigste dimensjonene slik jeg ser det, er at de utvider horisonten min. De tvinger meg ut av vante tankemønstre, og utfordrer kreativiteten. Mange vil kanskje si at med barn i den alderen begrenses handlefriheten i forhold til hva det er mulig å gjøre, men jeg opplever det altså omvendt. Der jeg tidligere påsker stort sett har gått de vante skiturene på samme måte år etter år, har jeg i år oppdaget drøssevis av måter å gå på ski på. Med og uten staver, mellom beina til en voksen med ett par staver på deling, hånd i hånd ved siden av, bli trukket etter ved å holde i hver sin ende av staven, gå i løypa, utenfor løypa, sitte på rumpa på skiene  osv. osv.  Og det er opp til oss voksne om vi vil se på dette som plunder og heft, riktig og feil måte, eller aktivt ta del i utforskingen av hva som faktisk er mulig.

I følge folk som har greie på slikt, er menneskets kreative høydepunkt rundt femårsalder. Derfra krympes det kreative handlingsrommet år for år, og vi styres i større og større grad av fastlagte rammer, fasitsvar, forventninger, skikk og bruk og angst for å gjøre feil. I praksis betyr dette at vi legger lokk på viktige ressurser i oss selv. Vi utvikler oss ikke til de problemløserne vi kunne ha vært, og vi låser oss i faste tankemønstre. I hvert fall tar vi ikke større sjanser enn at vi unngår å tape ansikt hvis det skulle vise seg at vi tok feil likevel.

Men hva kan vi gjøre for å ta vare på og stimulere kreativiteten også etter femårsalderen? For det første handler det om å verdsette Luciasang på påskeaften morgen og alle andre «ut av boksen»opplevelser ungene inviterer til, og vise det. Videre handler det om å legge til rette for mange ulike typer stimuli gjennom oppveksten, både fysiske og mentale,  kunnskapsbaserte og kulturelle, fakta og fantasi. Deretter dreier det seg om bevisst å ta med seg dette tenkesettet inn i voksenverden og arbeidslivet, gjennom å bidra til takhøyde, tabbekvoter og en aktiv delingskultur på jobben. Ta bevisste valg i forhold til systemer, og hvilken atferd disse systemene belønner. Erstatte fryktkultur med en mulighetskultur. Verdsette høyttenkning. Selv de villeste ideer har en kjerne i seg det er verdt å utforske videre. Stille spørsmål som «Hva hvis vi..?» og «Hvorfor ikke…?»

Verden forandrer seg fortere enn før. Skal vi henge med i dette løpet er det viktig å utfordre våre egne handlingsmønstre. Og læremesteren? Jeg har funnet meg en fireåring og lillesøsteren hennes. Måtte det vare til lenge etter de har fylt fem.

Never ever think outside the box

 

 

Jenter som tør å hoppe

«Jeg liker rosa!» Litjmor går sin tredje vår i møte, og i dagens skypesamtale viser hun stolt fram sine helt nye joggesko. At skoene i realiteten er lilla, forbigås i stillhet, i stedet prises våren og gleden over snø som smelter og muligheten til å gå tørrskodd til og fra sandkassa. Litjmor er glad i livet, og spesielt i smykker, naboens traktor, lillesøster, rosa klær, snøskuffa, skiene sine, bøker, hårspenner og å hjelpe til med både murpussing og bollebaking. Hun er i ferd med å forme identiteten sin, og vi hjelper til. Vi forsterker og oppmuntrer, vi toner ned og korrigerer, både bevisst og ubevisst i hvert møte med den vesle, og hennes egen utvikling går så fort at det er vanskelig å henge med i svingene når halvparten av samtalene foregår via elektroniske hjelpemidler.

Selv har jeg ingenting imot rosa, det er en sterk og flott farge. Det er hva vi legger inn i fargekodene vi må være bevisst på, at de representerer et mulighetsrom for utfoldelse og positiv identitet. Til alle tider har vi benyttet oss av farger som symbol på gruppetilhørighet. Samtidig tenker jeg at endeløse rekker med rosa og lyseblå barneklær i butikkene vitner om et stereotypisk tenkesett med lite rom for mangfold. Kjønn er slik jeg ser det, bare en av uendelig mange måter å gruppere mennesker på, men vi tilpasser oss denne todelingen styrt av markedskreftene i samfunnet (har storesøster vokst fra sine rosa ski, blir du likevel nødt til å kjøpe lyseblå til nestemann, osv..) relativt ukritisk. Det kan jeg også leve med, og selv om prinsesseperioden starter tidlig og varer noen år, er det også bare en periode som går over. Problemet er bare at med disse rollene følger det en del regler, regler som legger bånd på kreativitet, fysisk utfoldelse, og alternative utviklingsretninger. Forskjellen mellom gutter og jenter øker, og i tillegg er det risikosport å legge seg ut med «sjefsprinsessa» i barnehagen eller i klassa, hun som definerer reglene. I Always sin reklamevideo om hvordan jenter løper, her kommentert i Dagbladet i juni i fjor, dukker det opp holdninger vi, uten å se konsekvensene tidsnok, begynner å skape tidlig.

Jeg innrømmer at jeg er opptatt av kropp, det vil si av hvordan mennesker bærer kroppen sin. Her på fjellet er unge jenter i fine kjoler og høye hæler ofte et fornøyelig syn, der de stolprer av gårde tydelig utilpass over å ha lagt igjen joggeskoene hjemme, og over at de trange skjørtene påvirker skrittlengden. Jeg humrer når jeg ser dem, fordi de så tydelig signaliserer en energi de en stakket stund legger bånd på, men likevel er til stede som livskraft i hverdagen. Det er den energien som bringer dem videre, til å sparke av seg penskoene og bevege seg i eget tempo ut over kvelden. Andre ganger treffer jeg jenter som konsekvent beveger seg med små skritt, begrenset inn en rolle de gjennom år har pusset på og tilpasset seg. Rosafargen er for lengst byttet ut, men bevegelsesfriheten er likevel mindre enn noen gang. De har blitt sånn, slik som noen av jentene i filmen over.

Holmenkollen skifestival  er en av de mindre gode hjelperne neste helg når de bevisst (?) legger jentehopprennet utenfor festivalens kjernetid, og i tillegg utelater å markedsføre akkurat dette rennet. Vi snakker om dyktige idrettsutøvere som hentet hjem VM sølv i mixed laghopp i Falun i februar, idrettsutøvere som i en årrekke har slåss for retten til å konkurrere, men som fortsatt ikke er helt inne i varmen. Fordi de er jenter. Jenter som tør og kan å hoppe. For meg må de gjerne ha rosa drakter.

Line Jahr

Line Jahr

Vil ikke høre!

Litjmor har vokst seg stor i vår. Språket er i rivende utvikling, og egenviljen blomstrer. Hakk i hæl kommer jeg/du sorteringen i form av «min!», «mamma sin!» og andre nødvendige uttrykk  for å rydde i eget verdensbilde.  Og så vil hun ikke høre. Ikke alltid, og spesielt ikke når hun har oppdaget en morsom lek som vi voksne ikke setter like stor pris på, enten fordi den i gitte situasjoner kan være farlig, eller fordi den skaper merarbeid for oss.

Samspillet som følger, fascinerer meg, både som bestemor og coach. Jeg ser nysgjerrigheten og kreativiteten som ligger bak stadig nye påfunn, jeg ser lyset i øynene hennes når hun vet at hun opererer i grenseland for det hun har lov til, og jeg ser hvordan hun stadig utfordrer egne grenser, utvider aksjonsradiusen sin og opplever nye områder hun behersker. Hun er levende til stede i eget liv, og synes det er et fantastisk sted å være. Selvfølgelig må vi sette grenser, ikke minst for at hun skal få mulighet til å tøye og utfordre dem.

Snart fyller litjmor 2 år. Sist jeg reiste videre etter noen dager sammen med henne, var neste stopp veiledningssamtaler med til sammen 8 personer i  tidlig etableringsfase. Å starte egen bedrift er en ny måte å utfordre egne grenser på . Problemet er at vi i veien mot voksenlivet lærer oss å høre. Vi hører på det som ikke går an, vi hører på hva som er upassende, hva som kan gå galt, og hvor vi ikke strekker til. Sakte men sikkert aksepterer vi egne begrensninger, både reelle og de som er påført av oss selv eller andre. Vi utsetter å ringe den kunden vi gjerne skulle hatt, det kan jo hende han ikke er interessert. Vi utsetter å presentere planene våre for andre, i tilfelle de ikke holder mål.  Vi glemmer det som de aller fleste 2 åringer tar som en selvfølge: Vi kan ikke både øve og se bra ut samtidig. Hvis vi hadde blitt født med den begrensningen i hodet at vi må kunne alt før vi setter i gang, hvordan ville vi da lært å gå, snakke og løpe?

Jeg tror det er viktig å mane fram toåringen igjen, med all den entusiasmen, nysgjerrigheten og pågangsmotet det innebærer å være to år. Det handler om evnen til ikke å høre, og viljen til å øve og øve til du oppnår det du har bestemt deg til å få til. Nederlaget er stort  og dramatisk når hun møter en hindring på veien, men det varer aldri lenge før hun er i gang igjen. Toåringen har få begrep om hva som ikke går an, og det viser seg stadig at hun kan mer enn du tror!

comfort zone