Barn, foreldre og besteforeldre, ferieforventninger og roller

Har akkurat lest meg gjennom Mommo og moffa på egotripp av «utslitt trebarnsmor» i  NRK Ytring, og ikke minst de ulike  vinklingene i kommentarfeltet. Dagen etter publiserte NRK artikkelen Forskning slår tilbake. Den viser til stort engasjement hos dagens besteforeldre i forhold til å følge opp barnebarn.

Det som fascinerer meg mest, både i den opprinnelige artikkelen og i med- og motytringene i kommentarfeltet, er fasiten folk sitter på i forhold til andre menneskers motivasjon, kapasitet og prioriteringer. De vet så inderlig vel hva som er feil og hva som er riktig, og hevder at egoisme og selvrealisering er styrende i begge retninger.  Selv tror jeg at bildet er mye mer sammensatt.

Grunnpillaren i all god kommunikasjon er tillit til hverandres gode vilje, også når «motparten» prioriterer annerledes enn vi kunne ønske oss. Årsaken til sprikende behov og ulike valg kan like gjerne være knyttet til fysisk eller mental helse, kapasitet, misforståelser, usikkerhet, andre familiemedlemmer som trenger sitt, som til ren egoisme.  Vi kan tro og anta hva som er førende for andre menneskers valg, men de selv er de eneste som kjenner sine egen drivkraft.

Jeg tror også det er viktig å skille mellom ønsker, forventninger og behov. Vi kan ønske oss mer samvær eller avlastning, og vi kan ha klare forventninger til foreldre- og besteforeldrerollen. Det reelle behovet kan på den ene siden forsterkes av nettopp ønsker og forventninger, på den andre siden kan det reguleres gjennom egne prioriteringer og hvor vi legger lista på hva som skal være en god ferieopplevelse for oss selv og ungene, og rett og slett gjøre det beste ut av situasjonen som den er.

Et annet spørsmål er om foreldre/besteforeldre er gjort kjent med dine ønsker, forventninger og behov? Jeg kjenner flere i min egen generasjon som er usikker på egen rolle i forhold til egne barn og barnebarn. De ønsker mer samvær men vil ikke trenge seg på, eller vet ikke helt hva som vil være riktig å gjøre.  Tilbakeholdenhet kan med andre ord være et tegn på at det er på tide å jobbe mer (på begge sider) med tilliten til hverandres gode vilje gjennom året, mer enn at (beste-)foreldrene er på ego-trip når sommeren kommer.  Åpne spørsmål om hva man kan få til sammen er en god start.

Barn er, i likhet med voksne, selvstendige individer med ulik atferd og forskjellige behov. Ikke alle besteforeldre har helse eller kapasitet til å dekke alle disse behovene på en gang, og over lengre tid. Kanskje er det lettere å by på seg selv hvis man kan ha besøk av én og én og over en kortere periode?  Så kan foreldrene også lettere tilpasse opplegget hjemme til den eller de som er igjen? Alle barn har behov for å bi sett som det individet det er, og stressnivå og forventningspress dempes i begge leire.

Selv er jeg så heldig at jeg får energi av de små når de er på besøk, nettopp fordi de både tvinger meg  ut av jobbfokus, ut i naturen og inn i bøkenes verden. Men de og foreldrene må også tåle at jeg ikke alltid mestrer mormorrollen like godt, jeg kan bli både sliten og oppfarende innimellom. Fordi jeg er et helt alminnelig menneske.

Den viktigste forventningen å utfordre er kanskje at livet skal være perfekt avstemt sommeren igjennom. Livet er slik det er, og den største mestringen av alle er å tåle nettopp det.

Hva er din personlige strategi?

Jeg fikk en rekke spørsmål her om dagen knyttet til mine egne personlige strategier i lederrollen. Spørsmålene ble stilt knyttet til en modelleringsoppgave som del av en coachutdanning, der intervjuet med meg var en slags generalprøve. Personlig strategi i denne sammenhengen handler ikke om ambisjonsnivå, men hva som foregår inne i hodet mitt i gitte situasjoner, og hvordan rekken av tanker, følelser, bilder og eventuelle  ord jeg sier til meg selv, utløser den atferden jeg viser.  Å sitte modell for en modelleringsoppgave var både morsomt og interessant, og ga meg flere tankevekkere. For hva vet jeg egentlig om mine egne personlige strategier? Overraskende lite oppdaget jeg, fordi mange av de gjentakende handlingsmønstrene er så innarbeidet at jeg ikke lenger er bevisst veien fram til valgene jeg tar.

Da er det annerledes med mitt eldste barnebarn, 6 år og fersk førsteklassing, som jeg traff senere på dagen: «Jeg kan å lese mormor, først leser jeg bosktavforbokstavforbokstavforbokstav og så leser jeg hele ordet!» Med denne personlige strategien kom hun seg gjennom ei hel bok fra perm til perm på toget hjem. Etterhvert supplerte hun med flere strategier, som gjenkjenning av ordbilder hun hadde lest før, og gjetting der ordbildet var delvis kjent og illustrasjonen  pekte i samme retning.

Mange av strategiene våre er funksjonelle i en hektisk hverdag. Vi bare vet hva vi skal gjøre, og gjør det på tilnærmet autopilot.  Andre ganger har vi tatt med oss videre strategier vi trengte en gang, men som ikke lenger virker i forhold til formålet. Her ligger også årsaken til at fokus på personlige strategier er så viktig i coachutdanningen, fordi det er utrolig effektivt å ha riktige verktøy for forsterking av gode, funksjonelle strategier, og ikke minst for justering eller endring av strategier vi ikke lenger har behov for.

Bevissthet rundt egen atferd og de strategiene som ligger bak, er nyttig kunnskap. På samme måte som veslemor når hun mester lesinga til fulle, ikke vil trenge bosktavforbokstavforbokstavforbokstav strategien mer, kan vi i mer relasjonelle sammenhenger ha gått oss inn i handlings- og reaksjonsmønstre som var riktige i starten, men som over tid ikke tjener formålet.  Jeg skrev en del om dette i Husk å takke for følget. Hvis du kommer fra et arbeidsmiljø der det er «tryggest å holde kjeft» og  går til et nytt miljø der engasjement og aktive bidrag i diskusjoner blir belønnet, vil det typisk være tid for en strategijustering.

Hvordan står det til med dine personlige strategier? Er de oppdatert og funksjonelle i forhold til fasen du er i og hva du ønsker å oppnå, eller har du tatt med deg videre strategier du etablerte da rammene var helt annerledes? Er det deg Dumdum Boys synger om i «Det er min fot, jeg skyter når jeg vil. Jeg bommer nesten aldri og har alltid ei kule til.»?

Jeg tror de fleste av oss har behov for både vår- og høstrengjøring i egne handlings- og tankemønstre. For meg ble modelleringsoppgaven starten på en egen ryddeprosess.

Stillheten etterpå…

De har dratt. Feriegjestene mine. De minste. De to som hver gang de kommer setter resten av livet mitt litt på vent. Fordi de lever og opplever med alle  følelsene sine utenpå. Og er akkurat der de er i det øyeblikket de er der, før de i neste øyeblikk er et helt annet sted, både fysisk og mentalt.  Å være dagmamma ei uke for en 4-åring og en 6-åring er en emosjonell berg- og dalbane som krever absolutt tilstedeværelse, samtidig som minnene strømmer på og trekker meg en hel generasjon tilbake til den tida dette var hverdagen og jeg i lengre perioder hadde aleneansvar for to små selv.

Gavene denne uka har brakt med seg, fungerer omtrent som en kinesisk eske, og kan pakkes ut lag på lag:

Glem jobben

For ei som normalt har et hode som er påskrudd jobb 24/7, er samvær med barn terapi. Lange tanker avbrytes før de er påbegynt, og bekymringer knyttet til arbeidsoppgaver som venter, blåses bort som løvetannfrø i sommervind. Tankene erstattes med dekking av basale behov som slukking av tørst, plastring av sommerkne og konfliktløsning rundt hvem som fikk trykke på knappen først eller sist.

Glem pc og mobil, og troen på barns selvledelse  

Regler som «Minst først» eller «Vi åpner ikke et nytt spill før det forrige er ryddet opp» fungerer i beste fall i 5 minutter, og kun når du selv tar del i aktiviteten.  Det som derimot fungerer som ei kule, er din egen mentale tilstedeværelse og støttende oppmerksomhet. Da sitter plutselig reglene der også, så å si av seg selv.

Glem alle forventninger om rasjonalitet

Lyst og motivasjon er flyktige begreper, og jeg forstår mer og mer av hvorfor barn fascineres av sommerfugler. De er jo i slekt. Turen fra A til B, for eksempel fra matbordet til kjøkkenbenken har sånn cirka x antall potensielle avsporinger; ei halvferdig tegning, ei leke som plutselig ble ledig da søstera satte seg ved bordet, øving på å balansere den brukte middagstallerkenen med ei hånd, med eller uten bestikk på, ei legobrikke å snuble i, og, hvis man tenker godt etter, kanskje er man fortsatt litt sulten likevel….

Bak enhver atferd er det alltid en positiv intensjon

Barn gjør rare ting hver dag, og mange ganger om dagen. Vi må aldri slutte å være nysgjerrig! Å følge tankerekkene og reaksjonene og bli kjent med de utløsende faktorene bak hva som skjer, er ei utrolig spennende reise, som ofte handler om trygghetsbehov, ønske om mestring, undring, tilnærmet grenseløs fantasi, humor, helt vanlig søskensjalusi, bearbeiding av ting de har sett, lest og hørt tidligere, og ikke minst behov for å bli sett som individ og ikke bare som et barn som skal lære å oppføre seg slik voksne mener er riktig.

Speiling av eget språk og atferd

«Mormor, slik oppfører man seg virkelig ikke!» Beskjeden kom lattermildt fra 6-åringen på ryggen min da hun syntes jeg herjet litt vel mye med henne i et fjellvann her om dagen. Vi voksne er vandrende (og akkurat da hoppende) rollemodeller, og barn suger til seg både vaner og uvaner, for ikke å snakke om ord og uttrykk.

Se ditt eget nærmiljø med barneøyne

Denne uka har jeg besøkt steder og folk jeg oppsøker altfor sjelden, og blitt enda mer glad i regionen jeg bor i. Vi har vært med på alt fra tilrettelagte opplevelser som astronautkurs og rakettoppskyting fra Flåklypatoppen, til stolpejakt, maleverksted, fjellvann, museumspark og klatrevegg, og overalt har vi truffet hyggelige og hjelpsomme mennesker som ser barn.

Gjenoppdag ditt eget følelsesregister

Jeg definerer meg ofte som et rasjonelt menneske som er vanskelig å bringe ut av fatning. Men i løpet av svært kort tid har jeg pusset støvet av min egen evne til å bli glad, rørt, hissig, bekymret, stolt, utålmodig, begeistret og leken, og helt sikkert enda mye mer. Jeg har rett og slett vært levende til stede i mitt eget liv. Det er et privilegium. Men det aller største privilegiet av alle, er tillit. Tilliten fra foreldrene, at ei uke hos oss  er et godt valg for ungene deres. Tillit fra de minste på at her er det trygt å være, også når noe oppleves vanskelig. Tilliten til at vi alle sammen er viktige mennesker i hverandres liv.  Så viktige at vi byr på oss selv og alle følelsene våre til hverandre. Dette er den innerste, minste og viktigste kinesiske esken, som har ligget godt beskyttet mens jeg pakket ut de første, og den vil jeg ta ekstra godt vare på, også framover. Men akkurat nå sitter jeg og kjenner på stillheten etterpå, før jeg ganske snart må omstille hodet til ny arbeidsuke.

BARN ÄR ETT FOLK (Olle Adolphson)

Barn är ett folk och de bor i ett främmande land, detta land är ett regn och en pöl
Över den pölen går pojkarnas båtar ibland och de glider så fint utan köl
Där går en flicka som samlar på stenar, hon har en miljon
Kungen av träd sitter stilla bland grenar i trädkungens tron
Där går en pojke som skrattar åt snö
Där går en flicka som gjorde en ö av femton kuddar
Där går en pojke och allting blir glass som han snuddar
Alla är barn och de tillhör det gåtfulla folket

Barn är ett folk och de bor i ett främmande land, detta land är en äng och en vind
Där finner kanske en pojke ett nytt Samarkand och far bort på en svängande grind
Där går en flicka som sjunger om kottar, själv äger hon två
Där vid ett plank står en pojke och klottrar att jorden är blå
Där går en pojke som blev indian
Där, där går kungen av skugga runt stan och skuggar bovar
Och där fann en flicka en festlig grimas som hon provar
Alla är barn och de tillhör det gåtfulla folket

Barn är ett folk och de bor i ett främmande land, detta land är en gård och ett skjul
Där sker det farliga tågöverfallet ibland, vackra kvällar när månen är gul
Där går en pojke och gissar på bilar, själv vinner han jämt
Fåglarnas sånger i olika stilar är magiska skämt
Där blir en värdelös sak till en skatt
Där, där blir sängar till fartyg en natt och går till månen
Där finns det riken som ingen av oss tar ifrån dem
Alla är barn och de tillhör det gåtfulla folket

Hvis du regner med ikke å bli medregnet, får du ofte rett.

Noen ganger, i samtale med andre mennesker, fanger jeg opp en tilstand av resignasjon eller oppgitthet, en slags forutforståelse av at de ikke kommer til å bli hørt neste gang heller. Jeg tror ikke dette er egenskaper vi er født med, men heller at det ligger tidligere opplevelser til grunn for at vi reagerer slik vi gjør.

Selve ordet «reagere» viser til at det først skjer noe, og at dette igjen utløser respons fra vår side. Det som får meg til å våkne når jeg snakker med mennesker som forskutterer å bli ignorert, er ikke at de re-agerer, men de agerer først i forkant av noe de antar vil skje. Antakelsen former kroppsspråk, ord og atferd på en slik måte at de ofte får rett. Re-aksjonen oppstår hos motparten. De blir ikke førstevalget når laget skal tas ut.

Selv kjenner jeg langt inne i magen et behov for å riste disse menneskene ut av mønsteret de har blitt en aktiv del av. Ja, de har blitt avvist. Ja, de har blitt glemt eller oversett. Og ja, de har blitt skuffet. Men det betyr ikke at livet, jobben, eller parforholdet for for den del, skal være slik til evig tid. Når skuffelsen blir en del av identiteten vår, er vi inne på et farlig spor, både for oss selv og for omgivelsene.Og jo før vi tar disse signalene, jo enklere er det å snu.

Samhandlingen med andre begynner tidlig. Jeg har tilbrakt deler av sommeren med en 2-3 åring som hilser på alle hun ser. På bussen, på toget og på butikken. Alt etter responsen, kommenterer hun høyt og tydelig: «Hun hilsa på meg!» eller «Han hilsa ikke på meg!». Det fine er at dette  ser ut til å være en nøytral observasjon, og at tilstandsendringen mellom de ulike opplevelsene er minimal. Det er ikke hennes ansvar at ikke alle voksne gidder å hilse på små barn. Og sist, men ikke minst, hun fortsetter å hilse, fordi hun selv vil.

Men et eller annet sted på veien slutter noen å hilse, fordi ikke alle hilser tilbake. Hvorfor er det slik? Og vet vi hva som vil skje hvis vi tar sjansen på å hilse likevel?  Selv får jeg lyst til å hente fram en setning fra det jeg mener er Frans av Assissi’s bønn:

«Gi meg sinnsro til å akseptere det jeg ikke kan forandre,
mot til å forandre det jeg kan, og forstand til å se forskjellen.»

Vi kan ikke endre tidligere opplevelser, men vi kan velge hvordan vi lagrer og bearbeider dem og hva vi vil bruke dem til i etterkant. Vi kan ikke endre andre mennesker, men når vi selv endrer atferd, vil responsen fra omgivelsene også skifte karakter.  Vi kan sette oss i respekt på nye måter der vi er, eller vi kan skifte miljø til ett som i større grad ser oss slik vi vil være. Men samtidig er det viktig å jobbe med oss selv og vårt eget reaksjonsmønster, så vi ikke drar med oss den atferden vi innerst inne vet at vi ikke er tjent med.  Det hevdes at det vi gir oppmerksomhet, vokser. Da ligger makta i å fokusere på mulighetsrommet, også når det gjelder vårt eget tankemønster, og aktivt samle på de opplevelsene vi ønsker flere av.

20160722_110841_001

 

Hva er en god ferie?

Den ulitmate ferieopplevelsen, hva består den av? For deg, for familien, barna eller barnebarna dine? Hvert år, like sikkert som at vi er på tur inn i sommermånedene, dukker spørsmålet opp i alle landets medier.  Jeg sitter ikke på svaret, og noen ganger synes jeg dette med ferie er skikkelig komplisert, spesielt fordi behovene spriker hos ulike familiemedlemmer. Derfor har jeg jeg tenkt mye gjennom hva ferie egentlig handler om.

20160703_002057Min ferie startet sist fredag, og jeg har brukt den første helga til å sove, og delta på ulike lokale arrangement med folk jeg setter stor pris på, og ikke minst: lete fram den gode feriefølelsen.  For meg handler ferie primært om tilstand, ikke om reisemål. Et godt reisemål kan selvfølgelig utløse den tilstanden jeg ønsker  ha i ferien, men det aller meste henger på meg selv og hvem jeg er sammen med. Hva jeg mener med tilstand?

Ro. Følelsen av å kunne sove ut, gi slipp på spenninger og puste rolig. Lange frokoster, samtaler over en kaffekopp i morgensola, og ingenting jeg må rekke.

Tilhørighet. Aktiviteter, både hverdagslige og feriebetonte sammen med folk som betyr noe for meg, og som opplever det på samme måten. Latter, diskusjoner eller bare være stille sammen.

Opplevelser. Utvide horisonten, gjennom stimuli både for hode, hjerte, syn, hørsel og gane. Som da jeg fredag kveld fikk med meg Opera di Setra’s versjon av Sommer i Tyrol oppe på fjellet i setertraktene i Tylldal, eller i går fikk servert røyerogn fra Femunden.

Utforskning, gjerne gjennom barns øyne. Oppdage og gjøre seg førstegangserfaringer. I ferskvann eller ved kysten, i skogen eller på steder med tilrettelagte opplevelser for barn. Oppleve lek, musikk, teater og festivaler, eller noe annet nytt, men store øyne og fullt fokus.

Tilstander setter seg i kroppen og blir med oss videre som noe positivt, en kilde til glede, læring og videre samhold. Problemet oppstår når vi erstatter disse tilstandene med statusjag knyttet til den ultimate ferieopplevelsen, den som gjør seg best når vi skal presentere den i etterkant, men som vi kanskje ikke har råd til eller ikke får gjennomslag for. Da går vi fort inn i en ny tilstand som heter evaluering. Evaluering av om de ulike opplevelsene er bra nok, om det burde vært annerledes, og om egne behov er ivaretatt. Og de små daglige opplevelsene av både ro, tilhørighet, opplevelse og utforskning risikerer å drukne i idealbildet og det uopplevde.

Denne ferien skal jeg samle på gode tilstander og små øyeblikk,og jeg er allerede godt i gang. Erfaring har lært meg at det er der jeg finner energien til å gå høsten imøte. Riktg god sommer!

DSC_0974

Flerkulturell glede

Det er lørdag og refleksjonstid. Uka har vært enda mer tettpakket enn vanlig, men endelig innhenter roen meg. Hvis jeg klarer å ta den imot da, hodet arbeider fortsatt med bearbeiding og sortering av inntrykk. Er nettopp hjemme fra en afrikansk konfirmasjon på norsk jord. De litt større ungdommene jeg traff der, kom som flyktninger til Norge for snaut 10 år siden, og nå snakket de om engasjement, utdanningsvalg, studiesteder, hybler og fritidsinteresser som en hvilken som helst annen norsk ungdom i starten på voksenlivet.  Som så mange ganger før i møte med denne storfamilien, sitter jeg igjen med takknemlighet for å bli inkludert som velkommen gjest i deres liv, og og nå også i deres livsbejaende festmarkering. For jeg kunne ha gjort så mye mer..

Jeg er blant dem som tenker at jeg ikke strekker til og ikke bidrar nok i de utfordringene som følger med flyktningestrøm og integreringsarbeid. Livet mitt handler om å mestre egen hverdag og ta vare på egen familie. Jeg vegret meg blant annet for å bistå med øvelseskjøring da jeg ble spurt, rett og slett fordi jeg ikke har funnet overskuddet til å følge opp.

Men det som slår meg etter denne dagen, er at det ikke alltid er de store tingene som teller, og at det blir feil å trekke seg unna fordi vi ikke har all verden å bidra med. Kanskje er det minst like viktig med de små grepene; de som handler om å smile og si hei på gata, en klem i kassekøa på butikken og et vink fra bilen når vi passerer.  Det handler om å bli sett, og det handler om å føle seg velkommen i et samfunn der noen med all tydelighet viser det motsatte, og andre holder avstand av bekvemmelighetshensyn. Jeg tenker at disse små tegnene på vennlighet betyr mye mer enn vi er klar over, og de koster ikke stort.

Det andre som gjør en forskjell, er positiv nysgjerrighet, et ønske om å forstå i stedet for å definere andre mennesker. Hvor kommer de fra? Hva er de opptatt av? Hva drømmer de om? Hva gjør dem glade? Og hva ønsker de å bidra med? Svarene vil overraske, jeg garanterer. Hvorfor? Fordi dette ikke handler om ei homogen gruppe, men en hel rekke enkeltmennesker som på best mulig vis ønsker å leve et meningsfullt liv der de har mulighet både til å ta vare på sine egne, og til å gjøre nytte i det samfunnet de er en del av. Slik som konfirmantens bestemor som i dag stolt kunne formidle at hun endelig har klart fagbrevet som renholder. Samtidig tror jeg hun som bestemødre flest har hatt minst én finger med i spillet da selskapet skulle arrangeres…

Jeg er så heldig å ha en jobb som handler om å verdsette forskjellighet, og å utfordre både meg selv og andre til å se mulighetene som følger med ulike ferdigheter og tilnærmingsmåter. Kanskje nettopp derfor kjenner jeg på takknemligheten for å få møte rausheten i en annen kultur enn min egen, og samtidig oppdage de globale likhetene knyttet til for eksempel familiesamspillet på en viktig dag. Når det gjelder hovedpersonen  kunne sikkert Til konfirmanten passet akkurat like godt i dag som den gjorde til mine egne en gang for lenge siden…

 

hestehov

Påske-Lucia

Det er mange måter å våkne på. Tidlig påskeaften morgen, omtrent klokka halv åtte, banket det på soveromsdøra. Inn kom to unge damer på to og snart fire år, bærende på hvert sitt gule stearinlys de hadde rappet fra stuebordet, og de var klar for å synge Santa Lucia. De hadde heldigvis ikke funnet fyrstikkene..

Livet med barnebarn er en berikelse på mange måter, som mange har beskrevet før meg. En av de viktigste dimensjonene slik jeg ser det, er at de utvider horisonten min. De tvinger meg ut av vante tankemønstre, og utfordrer kreativiteten. Mange vil kanskje si at med barn i den alderen begrenses handlefriheten i forhold til hva det er mulig å gjøre, men jeg opplever det altså omvendt. Der jeg tidligere påsker stort sett har gått de vante skiturene på samme måte år etter år, har jeg i år oppdaget drøssevis av måter å gå på ski på. Med og uten staver, mellom beina til en voksen med ett par staver på deling, hånd i hånd ved siden av, bli trukket etter ved å holde i hver sin ende av staven, gå i løypa, utenfor løypa, sitte på rumpa på skiene  osv. osv.  Og det er opp til oss voksne om vi vil se på dette som plunder og heft, riktig og feil måte, eller aktivt ta del i utforskingen av hva som faktisk er mulig.

I følge folk som har greie på slikt, er menneskets kreative høydepunkt rundt femårsalder. Derfra krympes det kreative handlingsrommet år for år, og vi styres i større og større grad av fastlagte rammer, fasitsvar, forventninger, skikk og bruk og angst for å gjøre feil. I praksis betyr dette at vi legger lokk på viktige ressurser i oss selv. Vi utvikler oss ikke til de problemløserne vi kunne ha vært, og vi låser oss i faste tankemønstre. I hvert fall tar vi ikke større sjanser enn at vi unngår å tape ansikt hvis det skulle vise seg at vi tok feil likevel.

Men hva kan vi gjøre for å ta vare på og stimulere kreativiteten også etter femårsalderen? For det første handler det om å verdsette Luciasang på påskeaften morgen og alle andre «ut av boksen»opplevelser ungene inviterer til, og vise det. Videre handler det om å legge til rette for mange ulike typer stimuli gjennom oppveksten, både fysiske og mentale,  kunnskapsbaserte og kulturelle, fakta og fantasi. Deretter dreier det seg om bevisst å ta med seg dette tenkesettet inn i voksenverden og arbeidslivet, gjennom å bidra til takhøyde, tabbekvoter og en aktiv delingskultur på jobben. Ta bevisste valg i forhold til systemer, og hvilken atferd disse systemene belønner. Erstatte fryktkultur med en mulighetskultur. Verdsette høyttenkning. Selv de villeste ideer har en kjerne i seg det er verdt å utforske videre. Stille spørsmål som «Hva hvis vi..?» og «Hvorfor ikke…?»

Verden forandrer seg fortere enn før. Skal vi henge med i dette løpet er det viktig å utfordre våre egne handlingsmønstre. Og læremesteren? Jeg har funnet meg en fireåring og lillesøsteren hennes. Måtte det vare til lenge etter de har fylt fem.

Never ever think outside the box