Dere skal ikke snakke om tull, dere skal snakke om meg!

I barndommen hørte jeg flere ganger historien om ei jente som grunnet sykdom fikk mye ekstra oppmerksomhet og omsorg. Vekkeren kom en gang foreldrene hadde besøk. Stemningen var god og praten gikk lett om løst og fast fram til jenta kastet seg ned på gulvet og ropte: «Dere skal ikke snakke om tull, dere skal snakke om meg!»

Jeg kjente ikke jenta, men budskapet var klart og ble brukt forebyggende i oppdragelsen jeg selv fikk: Ja du er viktig, men livsoppgaven din handler også om å fungere og bidra inn i en større sammenheng, enten det er familie, vennskap, skole, jobb eller samfunn.  Du må evne å balansere egne behov opp mot det du ser at andre trenger. For disse foreldrene var det garantert godt med et avbrekk fra det stadig tilbakevendende sykdomsfokuset, ei kort stund der latteren satt løst og tankene fikk ny næring.

Jenta har blitt med meg videre, som et bilde på atferd jeg iblant møter. Noen ganger tenker jeg  at der, der er du igjen, du har bare blitt voksen. Ihvertfall utenpå. Det kan være i møter der enkeltpersoner melder seg ut så snart et tema ikke kan relateres til dem direkte, eller i prosesser der noen nekter å forholde seg til helhet og sammenhenger, og konsekvent snakker om seg og sitt.

Årsakene kan være mange, fra sunn selvoppholdelsesdrift til usikkerhet, en presset situasjon eller elementer av personlighetsforstyrrelser der evnen til å ta inn omgivelsene blir redusert.  I tillegg har eget eksponeringsbehov større sosial aksept enn før, og grenseoppgangen mellom jobb og privatliv er mer diffus.

Dysfunksjonell teamatferd, eller sololøp innad i teamet oppleves vanskelig å håndtere for mange ledere. De ser og tenker at her går vi glipp av både viktig samspill og god framdrift, samtidig som de mangler verktøy for å endre situasjonen.  Eller de er redd for å gå fra vondt til verre hvis de begynner å grave i denne materien.

Jeg tenker det er viktig å kommunisere forventninger til hele teamet. Hva er et godt team for deg? Hvilke spilleregler er det viktig å følge?  Har vi felles mål her? Hvilket gjensidig ansvar har vi i  forhold til å drive hverandre framover? Opplever folk både å bli ivaretatt og å få nok faglige utfordringer?

I boka The Five Dysfunctions of a Team av Patrick Lencioni følger vi en leder som overtar et team som spriker i alle retninger. Steg for steg bygger hun teamet opp igjen gjennom tillitsbygging, heftige diskusjoner, forpliktelse rundt utfallet, og gjensidig ansvarliggjøring. Ja, det blir noe avskalling underveis, men ikke der hun hadde trodd på forhånd. Det er nemlig forskjell på han som melder seg ut fordi han vil dypdykke i sitt område før han er trygg på hva han har å bidra med, og henne som har behov for å skinne så kraftig at kollegene kommer i skyggen.

En tilleggsdimensjon som vi i blant må forholde oss til, er de tilfellene der folk faktisk ikke gjør jobben sin, eller ikke kan eller vil tilpasse seg spilleregler for hvordan man oppfører seg på arbeidsplassen.  Også her er det grunnleggende viktig å kommunisere forventninger og spilleregler på en slik måte at den ansatte får mulighet til å endre atferd og by på en bedre versjon av seg selv.  Kanskje kommer det fram at han eller hun  trenger faglig bistand for å bearbeide forhold som er til hinder for å gjøre en god  jobb, fordi fokuset er et annet sted. Veien videre herfra rommer både solskinnshistorier og  nye nederlag, men det å på klokest mulig måte å ta tak i utfordringene som dukker opp, er en lederjobb som ikke kan velges bort. «Nå skal vi ikke snakke om tull, nå skal vi snakke om deg». 

 

Barn, foreldre og besteforeldre, ferieforventninger og roller

Har akkurat lest meg gjennom Mommo og moffa på egotripp av «utslitt trebarnsmor» i  NRK Ytring, og ikke minst de ulike  vinklingene i kommentarfeltet. Dagen etter publiserte NRK artikkelen Forskning slår tilbake. Den viser til stort engasjement hos dagens besteforeldre i forhold til å følge opp barnebarn.

Det som fascinerer meg mest, både i den opprinnelige artikkelen og i med- og motytringene i kommentarfeltet, er fasiten folk sitter på i forhold til andre menneskers motivasjon, kapasitet og prioriteringer. De vet så inderlig vel hva som er feil og hva som er riktig, og hevder at egoisme og selvrealisering er styrende i begge retninger.  Selv tror jeg at bildet er mye mer sammensatt.

Grunnpillaren i all god kommunikasjon er tillit til hverandres gode vilje, også når «motparten» prioriterer annerledes enn vi kunne ønske oss. Årsaken til sprikende behov og ulike valg kan like gjerne være knyttet til fysisk eller mental helse, kapasitet, misforståelser, usikkerhet, andre familiemedlemmer som trenger sitt, som til ren egoisme.  Vi kan tro og anta hva som er førende for andre menneskers valg, men de selv er de eneste som kjenner sine egen drivkraft.

Jeg tror også det er viktig å skille mellom ønsker, forventninger og behov. Vi kan ønske oss mer samvær eller avlastning, og vi kan ha klare forventninger til foreldre- og besteforeldrerollen. Det reelle behovet kan på den ene siden forsterkes av nettopp ønsker og forventninger, på den andre siden kan det reguleres gjennom egne prioriteringer og hvor vi legger lista på hva som skal være en god ferieopplevelse for oss selv og ungene, og rett og slett gjøre det beste ut av situasjonen som den er.

Et annet spørsmål er om foreldre/besteforeldre er gjort kjent med dine ønsker, forventninger og behov? Jeg kjenner flere i min egen generasjon som er usikker på egen rolle i forhold til egne barn og barnebarn. De ønsker mer samvær men vil ikke trenge seg på, eller vet ikke helt hva som vil være riktig å gjøre.  Tilbakeholdenhet kan med andre ord være et tegn på at det er på tide å jobbe mer (på begge sider) med tilliten til hverandres gode vilje gjennom året, mer enn at (beste-)foreldrene er på ego-trip når sommeren kommer.  Åpne spørsmål om hva man kan få til sammen er en god start.

Barn er, i likhet med voksne, selvstendige individer med ulik atferd og forskjellige behov. Ikke alle besteforeldre har helse eller kapasitet til å dekke alle disse behovene på en gang, og over lengre tid. Kanskje er det lettere å by på seg selv hvis man kan ha besøk av én og én og over en kortere periode?  Så kan foreldrene også lettere tilpasse opplegget hjemme til den eller de som er igjen? Alle barn har behov for å bi sett som det individet det er, og stressnivå og forventningspress dempes i begge leire.

Selv er jeg så heldig at jeg får energi av de små når de er på besøk, nettopp fordi de både tvinger meg  ut av jobbfokus, ut i naturen og inn i bøkenes verden. Men de og foreldrene må også tåle at jeg ikke alltid mestrer mormorrollen like godt, jeg kan bli både sliten og oppfarende innimellom. Fordi jeg er et helt alminnelig menneske.

Den viktigste forventningen å utfordre er kanskje at livet skal være perfekt avstemt sommeren igjennom. Livet er slik det er, og den største mestringen av alle er å tåle nettopp det.

Ittno knussel

Jeg befinner meg på Helgøya, ikke langt fra garden Svennerud, og en kveld denne uka kom jeg til å tenke på historien om Marte Svennerud (av Barbra Ring, og ikke Alf Prøysen som flere tror), den barnløse og godt bemidlede landhandlersken som overtok ansvaret for en stor søskenflokk som hadde mistet først far og så mor.  «Ittno knussel. Je tæk ælle sju.» Historien er fra 1909, men er på mange måter dagsaktuell.

Jeg liker spesielt godt innledningen: «Rik og barnlaus satt Marte Svennerud, landhandlersken, på Svennerud gård og holdt bygdas tøyler i si hand.
Kunne folk betale, inndrev Marte Svennerud ubarmhjertig like til siste øre. Kunne de ikke betale, slo hun en strek over hele regnskapet. «Itte no knussel,» sa Marte Svennerud.»
Denne grunninnstillingen utgjør hovedbudskapet i  fortellingen, og sier noe om respekt for individet uansett rammer og  forutsetninger.  Vi er født forskjellige, med ulik startkapital både materielt,  personlig og samfunnsmessig, og  i tillegg tar vi både kloke og mindre kloke valg underveis. Men er vi riktig heldige, møter vi ei Marte Svennerud eller to på veien, som sparker oss bak når vi virkelig trenger det og byr på rom og raushet der det er nødvendig.

Andre ganger er det vi selv som har posisjonen til Marte, den som har makt til å si ja eller nei, gi folk en ny mulighet eller sette hardt mot hardt. Det er en krevende oppgave, ikke minst fordi makt fort kan appellere til andre og mindre attraktive sider i  oss selv.  De  virkelig stygge sakene knyttet til maktmisbruk får heldigvis medieoppmerksomhet og strafferettslige konsekvenser, slik vi har sett både med en profilert idrettstrener og en tidligere fylkesmann denne våren.  Men hverdagsmakten snakker vi ikke så ofte om. Den makten som vi alle besitter i gitte situasjoner til å påvirke andre menneskers videre utvikling. Hvordan bruker vi den? Er oppmerksomheten rettet mot egne behov, inkludert tid og kapasitet, eller tar vi oss tid til virkelig å se den det gjelder, og reflektere rundt hva som vil være et klokt valg her og nå? Evner vi å glede oss over andres gjennombrudd, og  er vi uredde nok til å gi de tilbakemeldingene som kan gjøre en viktig forskjell framover for mottakeren? Jeg var med i oppstarten av et rekrutteringsbyrå for ett år siden, og et aktivt valg vi gjorde i den sammenhengen, var å sette av tid til en god prat med alle som hadde vært på intervju uten å få jobben.  I respekt for individet. Når du leser hele historien om Marte Svennerud, kommer det tydelig fram at noen av hennes viktigste kvaliteter handler om å se. Og å lytte. Og deretter handle basert på det både hodet og hjertet forteller henne. Disse ferdighetene er like viktige å øve på i 2019 som i 1909. Makt kan brukes konstrutivt. Ittno knussel.

Verdien av langsomhet og tilstedeværelse

Det er fortsatt ferie, og jeg griper meg selv i å reparere rifter, stoppe hull og foreta meg ting jeg normalt verken prioriterer eller har overskudd til i en hektisk hverdag. Småfolket har vært her noen dager, gått på topptur og på stolpejakt, plumpa i bekken, syklet, skrubbet knær, ødelagt klær, lest bøker, hamstret både fysiske og mentale mestringsopplevelser, og på den måten rustet seg til en ny høst i skolegården og i førskolen.  Det er stille etter dem nå, og jeg sitter igjen med nål og tråd og flikker på klær de pent har bedt meg om å fikse. Fordi de har så fine lapper i  sybutikken. Mormorpoeng i praksis.

Alt er litt sånn som i gamle dager. Men det er noe som er annerledes. Det er ikke nødvendig lenger. Ikke for pengenes del, eller fordi det er vanskelig å få tak i noe nytt. Det nye nå er at min aktivitet med nål og tråd, den er for min egen del. Som motvekt til alt det travle. En slags selvpålagt langsomhet, der jeg fører nåla sakte ut og inn, et prosjekt som tar den tiden det tar. På samme måte som jeg i disse ferietider kan ta meg tid til å sette en rundstykkedeig før frokost, lytte til god musikk eller lese bøker som blir med meg videre lenge etter at jeg er ferdig med siste side. Slik skjer det noe med pulsen, og med mitt eget perspektiv. Der jeg resten av året bruker store deler av kapasiteten til å planlegge framover og gjøre best mulige valg med tanke på framdrift og videre utvikling, kan jeg noen få uker i året gi meg selv lov til å være til stede der jeg er.  Det er mye god helse knyttet tilstedeværelse i eget liv.  Og i likhet med ungene kan jeg ruste meg til høsten jeg vet kommer.

I kveld har jeg laget meg ei lita liste med ferie-fy-ord:

Rekke: Det er ingenting å rekke!

Bør: Det er ingenting man bør, derimot er det slik at man enten kan, vil, skal eller lar være!

Innfri forventninger: Vi har alle et ansvar for å gjøre det beste ut av livet vi har, også i ferien.  Det er lov å melde behov, men det er også lov å si at det ikke passer akkurat nå. Det handler om at hva hver enkelt av oss trenger for å lade batteriene, vil variere, og at det er viktig å møte hverandre med respekt på dette området.

Akkurat her. Akkurat nå.

 

Hjemme bra men borte best? Valgets kval..

Våren er tiden for de eksistensielle samtalene, både på indre og ytre plan. Naturen rundt oss endrer karakter fra time til time, både spirer og gammelt rot dukker opp når snøen forsvinner, og uforvarende drar vi med oss både grus og rask inn sammen med strålende gul og håpefull hestehov før alt stabiliserer seg igjen og sommeren står for døra. Ikke rart at tankene parallelt begynner å sirkle rundt egne veivalg og erfaringer vi har gjort oss vinteren gjennom.

Selv har jeg den siste tida hatt gleden av flere samtaler med unge jobbsøkere i innspurten av en mastergrad, og andre voksne som kjenner på at det kanskje er på tide å prøve noe nytt.  Ett av temaene som fascinerer meg, er hvordan noen søker «hjem» og andre ut.  Refleksjonene jeg møter belyser brytninger mellom by og land, mellom store institusjoner og små enheter, mellom nærhet til familie og åpent landskap der du må bygge nettverket ditt sjøl, og selvfølgelig mellom det trygge og forutsigbare på den ene siden og muligheter for nye utfordringer på den andre.  Jeg lytter,  tenker og spør, samtidig som jeg mer eller mindre bevisst prøver å plassere mitt eget liv i forhold til de samme glideskalaene. For det er nettopp glideskalaer vi snakker om. Det skal ekstreme opplevelser til før de fleste av oss tar det ene valget fullt ut på bekostning av motsatsen på den andre enden av skalaen, men vi er hele tiden i bevegelse mot den ene eller andre retningen.

For hva er egentlig trygghet? Trygghet i familie trenger ikke være geografisk betinget. Hos naboene ser jeg at voksne barn ofte er hjemme på søndagsmiddag, men nærheten kan ivaretas på mange ulike måter, også ved stor geografisk avstand. Noen kan også oppleve at forholdet styrkes når den fysiske avstanden øker, gjennom at hverdagslitasjen blir mindre og man får tid til å savne hverandre.

Behovet for å komme «hjem» formes ofte gjennom innsikt i egne verdier som først blir synlige gjennom møte med nye miljøer, enten det dreier seg om klima, natur, interesser, spilleregler eller tilhørighet til venner og familie. En hotelldriver jeg kjenner, har ofte fortalt hvordan hennes far tidlig ga beskjed om at hun ikke fikk ta over før hun hadde hatt noen år utenfor virksomheten og hjembygda for å kjenne etter om denne livsstilen var noe hun virkelig ville selv, og ikke bare følte forpliktelse til. Jeg har henne mistenkt å stille samme krav til sin egen datter, som ganske nylig har satt kursen hjemover igjen etter først å ha høstet diverse erfaringer på egenhånd.

I et lite samfunn kan samspillsmønstre og mer eller mindre tildelte roller i perioder gå på helsa løs for noen og enhver. Opplevelsen av å bli definert inn i eller ut av ulike roller og miljøer og gjennom dette kjenne på at rammer og handlingsrom blir i trangeste laget, er en gjenganger i mange samtaler jeg har hatt gjennom årene, og slike erfaringer begynner tidlig. Det er fascinerende å se hvordan barn på besøk hos slektninger i sommerferien henter fram andre sider hos seg selv enn de de byr på hjemme. Til 40-årsdagen min fikk jeg  besøk sørfra som samtidig benyttet anledningen til å se et ungdomsteaterstykke der en av jentene mine var med. De la spesielt merke til «fortelleren» i stykket og kommenterte talentet hans. Ikke visste de at samme gutt kjempet en daglig kamp for å komme seg gjennom skolehverdagen, der han var tildelt en helt annen og mindre konstruktiv rolle. Noen ganger er miljøskifte den katalysatoren som skal til for å starte på nytt og bli sett med andre øyne som den du er og kan være, og ikke som den du var, eller basert på hvor du kommer fra.

Jeg mener å ha hørt at det kinesiske tegnet for krise er satt sammen av tegnet for ulykke og tegnet for mulighet. Det er ikke alltid livet blir slik som vi har tenkt. Jobben vi ønsker oss går til noen andre, omstillinger får konsekvenser for arbeidssituasjonen vår, eller endringer i familiesituasjonen krever at vi tar grep. Selv om endringene ikke er bestilt eller ønsker fra egen side, kan de utløse muligheter vi ellers ikke ville ofret en tanke. Vi må utforske nye sider hos oss selv, og gjennom det oppdage mot og ferdigheter vi ikke var klar over, og trolig vil vi møte nye mennesker som vil berike livet vårt i mange år framover.

Vårrengjøring i hodet gjør godt. Det klarner tankene, øker bevisstheten og pusser støvlaget av egenskaper vi kan ha nytte av uansett veivalg. Det viktigste er at vi eier våre egne valg, og lever dem med begge hendene. For uansett hva vi tror vi er, er vi alltid mer enn det. Ha trua, og gjør det beste ut av valget du tar!

Hva er din personlige strategi?

Jeg fikk en rekke spørsmål her om dagen knyttet til mine egne personlige strategier i lederrollen. Spørsmålene ble stilt knyttet til en modelleringsoppgave som del av en coachutdanning, der intervjuet med meg var en slags generalprøve. Personlig strategi i denne sammenhengen handler ikke om ambisjonsnivå, men hva som foregår inne i hodet mitt i gitte situasjoner, og hvordan rekken av tanker, følelser, bilder og eventuelle  ord jeg sier til meg selv, utløser den atferden jeg viser.  Å sitte modell for en modelleringsoppgave var både morsomt og interessant, og ga meg flere tankevekkere. For hva vet jeg egentlig om mine egne personlige strategier? Overraskende lite oppdaget jeg, fordi mange av de gjentakende handlingsmønstrene er så innarbeidet at jeg ikke lenger er bevisst veien fram til valgene jeg tar.

Da er det annerledes med mitt eldste barnebarn, 6 år og fersk førsteklassing, som jeg traff senere på dagen: «Jeg kan å lese mormor, først leser jeg bosktavforbokstavforbokstavforbokstav og så leser jeg hele ordet!» Med denne personlige strategien kom hun seg gjennom ei hel bok fra perm til perm på toget hjem. Etterhvert supplerte hun med flere strategier, som gjenkjenning av ordbilder hun hadde lest før, og gjetting der ordbildet var delvis kjent og illustrasjonen  pekte i samme retning.

Mange av strategiene våre er funksjonelle i en hektisk hverdag. Vi bare vet hva vi skal gjøre, og gjør det på tilnærmet autopilot.  Andre ganger har vi tatt med oss videre strategier vi trengte en gang, men som ikke lenger virker i forhold til formålet. Her ligger også årsaken til at fokus på personlige strategier er så viktig i coachutdanningen, fordi det er utrolig effektivt å ha riktige verktøy for forsterking av gode, funksjonelle strategier, og ikke minst for justering eller endring av strategier vi ikke lenger har behov for.

Bevissthet rundt egen atferd og de strategiene som ligger bak, er nyttig kunnskap. På samme måte som veslemor når hun mester lesinga til fulle, ikke vil trenge bosktavforbokstavforbokstavforbokstav strategien mer, kan vi i mer relasjonelle sammenhenger ha gått oss inn i handlings- og reaksjonsmønstre som var riktige i starten, men som over tid ikke tjener formålet.  Jeg skrev en del om dette i Husk å takke for følget. Hvis du kommer fra et arbeidsmiljø der det er «tryggest å holde kjeft» og  går til et nytt miljø der engasjement og aktive bidrag i diskusjoner blir belønnet, vil det typisk være tid for en strategijustering.

Hvordan står det til med dine personlige strategier? Er de oppdatert og funksjonelle i forhold til fasen du er i og hva du ønsker å oppnå, eller har du tatt med deg videre strategier du etablerte da rammene var helt annerledes? Er det deg Dumdum Boys synger om i «Det er min fot, jeg skyter når jeg vil. Jeg bommer nesten aldri og har alltid ei kule til.»?

Jeg tror de fleste av oss har behov for både vår- og høstrengjøring i egne handlings- og tankemønstre. For meg ble modelleringsoppgaven starten på en egen ryddeprosess.

Stillheten etterpå…

De har dratt. Feriegjestene mine. De minste. De to som hver gang de kommer setter resten av livet mitt litt på vent. Fordi de lever og opplever med alle  følelsene sine utenpå. Og er akkurat der de er i det øyeblikket de er der, før de i neste øyeblikk er et helt annet sted, både fysisk og mentalt.  Å være dagmamma ei uke for en 4-åring og en 6-åring er en emosjonell berg- og dalbane som krever absolutt tilstedeværelse, samtidig som minnene strømmer på og trekker meg en hel generasjon tilbake til den tida dette var hverdagen og jeg i lengre perioder hadde aleneansvar for to små selv.

Gavene denne uka har brakt med seg, fungerer omtrent som en kinesisk eske, og kan pakkes ut lag på lag:

Glem jobben

For ei som normalt har et hode som er påskrudd jobb 24/7, er samvær med barn terapi. Lange tanker avbrytes før de er påbegynt, og bekymringer knyttet til arbeidsoppgaver som venter, blåses bort som løvetannfrø i sommervind. Tankene erstattes med dekking av basale behov som slukking av tørst, plastring av sommerkne og konfliktløsning rundt hvem som fikk trykke på knappen først eller sist.

Glem pc og mobil, og troen på barns selvledelse  

Regler som «Minst først» eller «Vi åpner ikke et nytt spill før det forrige er ryddet opp» fungerer i beste fall i 5 minutter, og kun når du selv tar del i aktiviteten.  Det som derimot fungerer som ei kule, er din egen mentale tilstedeværelse og støttende oppmerksomhet. Da sitter plutselig reglene der også, så å si av seg selv.

Glem alle forventninger om rasjonalitet

Lyst og motivasjon er flyktige begreper, og jeg forstår mer og mer av hvorfor barn fascineres av sommerfugler. De er jo i slekt. Turen fra A til B, for eksempel fra matbordet til kjøkkenbenken har sånn cirka x antall potensielle avsporinger; ei halvferdig tegning, ei leke som plutselig ble ledig da søstera satte seg ved bordet, øving på å balansere den brukte middagstallerkenen med ei hånd, med eller uten bestikk på, ei legobrikke å snuble i, og, hvis man tenker godt etter, kanskje er man fortsatt litt sulten likevel….

Bak enhver atferd er det alltid en positiv intensjon

Barn gjør rare ting hver dag, og mange ganger om dagen. Vi må aldri slutte å være nysgjerrig! Å følge tankerekkene og reaksjonene og bli kjent med de utløsende faktorene bak hva som skjer, er ei utrolig spennende reise, som ofte handler om trygghetsbehov, ønske om mestring, undring, tilnærmet grenseløs fantasi, humor, helt vanlig søskensjalusi, bearbeiding av ting de har sett, lest og hørt tidligere, og ikke minst behov for å bli sett som individ og ikke bare som et barn som skal lære å oppføre seg slik voksne mener er riktig.

Speiling av eget språk og atferd

«Mormor, slik oppfører man seg virkelig ikke!» Beskjeden kom lattermildt fra 6-åringen på ryggen min da hun syntes jeg herjet litt vel mye med henne i et fjellvann her om dagen. Vi voksne er vandrende (og akkurat da hoppende) rollemodeller, og barn suger til seg både vaner og uvaner, for ikke å snakke om ord og uttrykk.

Se ditt eget nærmiljø med barneøyne

Denne uka har jeg besøkt steder og folk jeg oppsøker altfor sjelden, og blitt enda mer glad i regionen jeg bor i. Vi har vært med på alt fra tilrettelagte opplevelser som astronautkurs og rakettoppskyting fra Flåklypatoppen, til stolpejakt, maleverksted, fjellvann, museumspark og klatrevegg, og overalt har vi truffet hyggelige og hjelpsomme mennesker som ser barn.

Gjenoppdag ditt eget følelsesregister

Jeg definerer meg ofte som et rasjonelt menneske som er vanskelig å bringe ut av fatning. Men i løpet av svært kort tid har jeg pusset støvet av min egen evne til å bli glad, rørt, hissig, bekymret, stolt, utålmodig, begeistret og leken, og helt sikkert enda mye mer. Jeg har rett og slett vært levende til stede i mitt eget liv. Det er et privilegium. Men det aller største privilegiet av alle, er tillit. Tilliten fra foreldrene, at ei uke hos oss  er et godt valg for ungene deres. Tillit fra de minste på at her er det trygt å være, også når noe oppleves vanskelig. Tilliten til at vi alle sammen er viktige mennesker i hverandres liv.  Så viktige at vi byr på oss selv og alle følelsene våre til hverandre. Dette er den innerste, minste og viktigste kinesiske esken, som har ligget godt beskyttet mens jeg pakket ut de første, og den vil jeg ta ekstra godt vare på, også framover. Men akkurat nå sitter jeg og kjenner på stillheten etterpå, før jeg ganske snart må omstille hodet til ny arbeidsuke.

BARN ÄR ETT FOLK (Olle Adolphson)

Barn är ett folk och de bor i ett främmande land, detta land är ett regn och en pöl
Över den pölen går pojkarnas båtar ibland och de glider så fint utan köl
Där går en flicka som samlar på stenar, hon har en miljon
Kungen av träd sitter stilla bland grenar i trädkungens tron
Där går en pojke som skrattar åt snö
Där går en flicka som gjorde en ö av femton kuddar
Där går en pojke och allting blir glass som han snuddar
Alla är barn och de tillhör det gåtfulla folket

Barn är ett folk och de bor i ett främmande land, detta land är en äng och en vind
Där finner kanske en pojke ett nytt Samarkand och far bort på en svängande grind
Där går en flicka som sjunger om kottar, själv äger hon två
Där vid ett plank står en pojke och klottrar att jorden är blå
Där går en pojke som blev indian
Där, där går kungen av skugga runt stan och skuggar bovar
Och där fann en flicka en festlig grimas som hon provar
Alla är barn och de tillhör det gåtfulla folket

Barn är ett folk och de bor i ett främmande land, detta land är en gård och ett skjul
Där sker det farliga tågöverfallet ibland, vackra kvällar när månen är gul
Där går en pojke och gissar på bilar, själv vinner han jämt
Fåglarnas sånger i olika stilar är magiska skämt
Där blir en värdelös sak till en skatt
Där, där blir sängar till fartyg en natt och går till månen
Där finns det riken som ingen av oss tar ifrån dem
Alla är barn och de tillhör det gåtfulla folket