Jeg har tatt min beslutning, så kom ikke her med kjensgjerninger

Det var 1981 og russetid. «Jeg har tatt min beslutning, så kom ikke her med kjensgjerninger.» Nettopp dette sitatet hadde jeg valgt som tekst på russekortet mitt, i trygg, men ser jeg nå, naiv, forvissing om at alle forsto ironien i utsagnet. En hel generasjon seinere er jeg nemlig ikke sikker på den forståelsen. Informasjonskanalene i verdenssamfunnet er mangedoblet på disse årene, og muliggjør for folk flest å oppsøke de av dem som bekrefter og forsterker den oppfatningen de allerede har tilegnet seg, enten spørsmålene gjelder folk, religion, politikk eller miljø. De tviler ikke, de vet. Fordi de får bekreftet det de tenker og tror gjennom sitt eget sensursystem. De velger vekk den informasjonsflyten som rokker ved de valgte sannhetene, og karakteriser meningsmotstandere som løgnaktige eller naive, samtidig som de leser seg opp på innlegg og oppdateringer fra egne meningsfeller.

Hovedpersonen i Jeg er Brødrene Walker ser denne tilbøyeligheten gjennom blikk han møter, han kaller det omega-øyne, enten det gjelder predikantfaren som mener han er i sin fulle rett til å slå sønnen sin, eller kunstneren som utvikler bokbomber for å rette fokus mot galskapen i verden. De er ikke i tvil. De har funnet svaret.

Akkurat samme mekanismen er beskrevet i media etter den store pedofilisaken Bergenspolitiet har rullet opp i vinter. På det mørke nettet har meningsfeller funnet hverandre, delt fantasier og tøyd hverandres grenser ytterligere, uten verken korrektiv eller motstand, noe som har ført til både flere og mer alvorlige overgrep.

En venn av meg formulerer seg slik: «Jeg er ferdig med de diskusjonene som har ett formål, det vil si at den ene skal vinne og den andre tape. Går jeg inn i diskusjoner nå, er det  for å lære noe nytt, og utveksle tanker og erfaringer.»  Han har slett ikke sluttet å diskutere, men han er inne på noe vesentlig, og det handler om noe mye større enn saklige diskusjoner. Det handler om en grunnleggende vilje til å forstå. Til å sette seg inn i andres ståsted og verdensbilder. Lytte når andre snakker. Og løse komplekse problemstillinger nettopp gjennom å se dem fra ulike vinkler, med ei rikholdig verktøykasse satt sammen av mennesker med supplerende kunnskap og erfaringer. Men det koster også. Fordi en slik strategi gir mindre individuell kontroll, ihvertfall på kort sikt, og personlige mål får redusert fokus i forhold til de kollektive. Hvor vil vi? Hva kan vi få til sammen? Og ikke minst, hva kan vi forhindre?

Jeg er redd. Redd for polarisering og fremmedfrykt. Redd for reaksjoner og motreaksjoner. Redd for handlekraft uten refleksjon, og redd for manglende handlekraft der det måtte brenne, fordi de det berører, ikke vil se det. Det jeg er aller mest redd for, er at vi mister en kultur for refleksjon, samhandling og ytringsfrihet. At det blir viktigere å vite enn å lytte, og mer verdsatt å påstå enn å spørre. Kanskje ikke så rart, når vi ser det kan bli presidentemner av slikt. Haldis Moren Vesaas skrev diktet «Tung tids tale» under 2. verdenskrig. Kanskje har det ikke gått ut på dato.

Tung tids tale

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt i mot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne
at du er varm.

1945

IMG_1226

Hvor ble det av W-potensen?

For de som kjenner meg godt privat, er det ingen bombe at jeg liker Jan Kjærstad. For de som kjenner meg godt på jobb, er det ingen bombe at jeg i perioder er lei de mange timene bak rattet. Summen av disse to realitetene ledet nylig til innkjøp av Jeg er Brødrene Walker av Jan Kjærstad som lydbok til bruk i bil.

Hovedpersonen, tenåringen Odd Marius Walaker, beskriver hvordan han, etter et sykkeluhell han kaller Tuvalu-hendelsen, opplever en mental utvidelse av seg selv, sin innsikt og sin evne til å observere hendelser fra ulike perspektiver og vinkler. Han blir rett og slett større enn seg selv, og forstår sammenhenger og helheter på en helt ny måte. Denne evnen, eller tilstanden, kaller han W-potensen, og parallelt med dette begynner han å se på seg selv som Brødrene Walker. Handlingen foregår på 80-tallet, samtidig som vi med jevne mellomrom, boka igjennom, treffer igjen Odd Marius i en sentral lederposisjon 20-30 år senere. I denne voksne mannens liv er W-potensen historie, et vagt minne fra ungdomstida, og han har ikke spesielt høye tanker om seg selv ut over at han er et helt  ordinært menneske.

Men hvor ble det av W-potensen? Min sterkeste opplevelse så langt i boka er når Odd Marius oppdager at moren, som nå er en helt ok trehusarkitekt, under og etter arkiktektutdanningen på Manhattan tegnet store, visjonære bygg og at hun i tillegg gjorde karriere som rockemusiker. Nå er hun mor, hun er arkitekt og hun er Nina, mens hun  før var «den Nina». Har hun også hatt en W-potens? Og hvor har den tatt veien? Vil hans W-potens også forsvinne?

På dette lyttestadiet, i bilen langs RV 26 gjennom Engerdal,  kjente jeg på en usigelig tristhet. «Hvorfor er det slik?» tenkte jeg «Hvor gjør vi av motet? Av innsikten? Og ikke minst viljen til å skifte perspektiv og se det vi opplever fra flere vinkler? Hvorfor bruker vi bare en brøkdel av evnene våre?»

Det begynner å bli noen dager siden, men tanken har ikke sluppet taket. Jeg har stadig samtaler med folk som pålegger seg selv begrensninger, iberegnet de indre dialogene jeg har meg selv. Og da snakker jeg ikke om manglende vilje eller evne til å «følge drømmen», eller muligheten til kortvarig kjedisstatus. Dette handler om den grunnleggende viljen til å forstå, og til å lete etter sammenhenger og ny læring, uansett situasjon, yrke og retning. Evnen til å holde blikket skarpt og sanseapparatet i beredskap for å hente inn mangfoldet av informasjon omgivelsene har å by på. Det vil si det motsatte av stagnasjon, eller av etablerte sanheter.

Mennesker med W-potensen i behold, tar inn inntrykk og setter disse sammen på stadig nye måter. De utfordrer det bestående og verdsetter alle setninger som begynner med «Hva hvis….»,  og de er oppriktig nysgjerrige på mennesker de møter for første gang. Det er kanskje naturlig at disse egenskapene blomstrer sterkest hos ungdom og unge voksne, siden de er på leting, både etter egen identitet og sin posisjon i forhold til omgivelsene. Men vi må aldri slutte å lete, for det er nettopp i W-potensens spenningsfelt at ord som innovasjon, nytenking, det grønne skiftet, kreativtet, skapende ungdom, kunst, kultur, produktutvikling, verdiskaping, synergi, toleranse og integrering får kraft og mening.

Noen ganger kjenner jeg på denne kampen i meg selv, der den ene vil skape, utvikle og bidra med den W-potensen jeg fortsatt er i besittelse av. Sofasitteren i meg, derimot, verdsetter forvaltning, stabilitet og velvære, og setter likhetstegn mellom det gode liv og minst mulig forstyrrelser. Jeg har etterhvert og tross alt, skaffet meg noen laurbær  å hvile på. Fredagskveldene for eksempel, heller stadig oftere mot denne tilstanden.

Likevel tror jeg ikke W-potensen er en tilstand, og heller ikke at den er dømt om å forsvinne. Men jeg tror den er et talent som må trenes, slik som de øvrige musklene i kroppen, gjennom aktive valg hver eneste dag. Akkurat som at det å gi slipp på den, også er et valg vi tar. Boka forteller meg at jeg alltid står fritt til å øve på å se, og se en gang til, og enda en gang, lete etter rom og folk og muligheter. Og jeg følger Kjærstad i at jeg, hvis jeg tør, slik den unge Odd Marius Walaker gjorde, vil oppdage at jeg gradvis utvides, til en større utgave av meg selv, slik at også jeg kan være «den» Hedvig.  Hvis jeg tør altså. Eller orker. Du da?

engerdalUtsikt fra RV 26, Engerdal

Du kom inn i rommet og jeg falt pladask…

Jeg har lovet å komme tilbake til skrivekurset i London, der ett av gjennomgangstemaene var hvordan unngå klisjeer når følelser skal settes ned på papiret. «Skriv om denne setningen uten å ta i bruk klisjeer» sa Jan Kjærstad: «Du kom inn i rommet og jeg falt pladask.»  Au au, å holde seg unna klisjeer av typen «kjærlighet ved første blikk», eller «stålgrått blikk og en fast og bestemt hake», er som om å vandre i et minefelt (en klisjé i seg selv, forøvrig). Minene  finnes overalt og ofte ser du dem ikke selv en gang. Det én person kan oppleve som vakkert, kan for en annen framstå som skikkelig kleint. Hvem husker ikke medienes radbrekkingen av ordet lysfontene etter et kongelig bryllup for noen år siden?

«Du kom inn i rommet og jeg falt pladask»  Hvordan ville du løst oppgaven?  Jeg valgte hender som innfallsvinkel:

IMGP0046

«Det var hendene dine som snakket. Den brede, litt kantete håndflaten og de lange fingrene med markerte knokler og små arr hadde flere parallelle historier å fortelle, både om mange og lange fysiske arbeidsdager og om en inderlighet i sanseopplevelser som var en pianostemmer verdig.  Jeg hørte lyden av stemmen din også. Du sto midt i en diskusjon med to andre møtedeltakere, mens hendene dine understreket budskapet med tydelige, elegante bevegelser. Jeg sluttet meg til den vesle gruppen og gikk disse hendene i møte.»

I sommer kan det være akkurat du som opplever et slikt møte. Hvem vet?

Skrivekurs – refleksjoner og en liten stemningsbeskrivelse

Ei drøy uke etter at drømmereisen og jubileumsgaven tok slutt, skrivekurset i London, denne tilstanden av absolutt tilstedeværelse og full fokus på språk og litteratur, er jeg nå tilbake i heimen. Livets hverdagsdramatikk har tatt over der det skrevne ord meldte pass. Ikke noe galt i det, det finnes nok stoff til minst en roman i denne hverdagen, kanskje flere også, det er bare det at jeg skulle jo skrive mens alt var ferskt, ikke bare leve livet mitt..  Jeg har så vidt begynt, inspirert av oppgaver vi fikk av Kjærstad underveis, og har satt noen få stemningsbeskrivelser ned på papiret. Han utfordret oss til å blande fantasi og virkelighet, egne erfaringer og andres, og forme dette sammen med vår egen personlige penn. Dessuten gikk viktigheten av å observere opp for meg. Oi, der har jeg mye å gå på! Hvilke sanseinntrykk er det jeg tar inn i møte med andre mennesker? Hvordan så egentlig det rommet ut? Hva skjedde egentlig ved nabobordet på den restauranten vi satt første kvelden? En sliten men glad gjeng landet på Gardermoen sent tirsdag kveld, og onsdag formiddag var jeg passasjer på Rørosbanen på vei hjem til livet på fjellet, alene i en fireseter, med både pc og nyinnkjøpt notatbok i sekken. Siden togtur kan være en ypperlig ramme for historiefortelling, (Hvem husker ikke Mord på Orientekspressen?) tok jeg fram notatboka, lukket øynene og lette/lyttet etter stemningsbilder, et utgangspunkt for noe som kunne bli en historie.

Treet speiler seg..

Treet speiler seg..

«Toget beveger seg i sitt eget tempo nordover langs Rørosbanen. Hun har reist denne turen mange ganger før. Nå lytter hun etter slagene fra hjulsettet under seg. Det vil være løgn å si at lydene er taktfaste, de er ikke det. Hun klarer ikke å finne ut av rytmen, den oppleves tilfeldig og uforutsigbar. Furumoene da, der må det gå an å finne ro, tenker hun, jeg kan hvile blikket dette åpne landskapet med lange, slanke furutrær som strekker seg oppover mot en høyere himmel. En gang for lenge, lenge siden lyttet hun til en mann som fortalte om disse trærne, om jordsmonn og vekstvilkår, og hvordan tilgang på nok rom og nok lys påvirker kvaliteten i treverket. Han beskrev hvordan han kunne stedfeste et fotografi ut fra trærne i bakgrunnen.  Hun la merke til de rolige hendene hans mens han snakket, når hun tenker etter var de hendene alltid rolige, det var øynene med et fint nettverk av smilerynker som ga liv til samtalen. Han trivdes i fortellerrollen, likte at hun lyttet, at hun ønsket å forstå.

Toget passerer kilometer på kilometer med furumoer, men roen uteblir.  Hun tenker at alle trærne passer på sitt eget territorium, de markerer tydelig til hverandre: «Dette er mitt område, skal du vokse her vil jeg ha deg på behørig avstand.» Det er et landskap umulig å gjemme seg i, de svikefulle trestammene er så opptatt med sin egen himmelferd at de ikke vil gi ly, ikke til hverandre, ikke til en enslig vandrer, og ikke til et skremt rådyr på flukt fra jegeren. Disse trærne er seg selv nok.»

Etter denne introduksjonen er historien åpen.. Hva skjer videre? Jeg vet ikke, jeg kom ikke lengre. Men hvis fortellingen spinner videre i hodet til den som leser, der det skapes nye bilder og retninger, har den kanskje en verdi i seg selv?

London calling

London

London

Fire kursdager er over, fire dager med skrivekurs i London, en Inspiratour-tur med inspirator. Og for en inspirator! Jeg har tilbrakt 4 dager på et gammelt, ærverdig Londonhotell sammen med Jan Kjærstad, en hyggelig turleder fra Inspiratour og seks kursdeltakere i tillegg til meg selv. Sju deltakere og tre netter, begge gode tall for eventyrfortellere. Selv sitter jeg igjen uten ord, ikke på grunn av manglende inspirasjon, men fordi hodet mitt har utvidet seg disse dagene, det vokser og koker fortsatt, og jeg har ikke klart å sette alt dette nye i system ennå. Tilstanden kan rett og slett beskrives som en ny variant av uttrykket «closed for reconstruction».

Dessuten er jeg dypt imponert. Fire dager på rad sitter Jan Kjærstad der, avslappet, litt tilbakelent med noen få ark foran seg. I tre timer hver dag trollbinder han oss med gode råd, egne erfaringer, referanser og sitater fra et utall forfattere, hentet fra ulike epoker og litterære sjangre. Han flytter seg ikke fra den stolen, likevel følger sju par øyne med på hver eneste bevegelse. Vi lytter og noterer, fast bestemt på få med oss hver eneste lille detalj. Det som imponerer meg er kunnskapsnivået, formidlingsevnen, humoren og gleden over å dele. Rausheten og respekten han omtaler andre forfattere med, gjør også inntrykk. Han snakker om fortellerstemmen, om underliggjøring av hverdagslige hendelser og om troverdige karakterer, om tidsakse og sted som litterære virkemidler og om rammefortellingen som litterært grep.

Kursdeltakerne jeg tilbringer disse dagene med, er verdt en fortelling i seg selv, sju individualister med nok stoff til å skape et helt, eget univers, fylt med humor, raushet og sterke historier. Det går fint an å bli glad i mennesker i løpet av ei langhelg, jeg har opplevd det før og nå erfarer jeg det igjen.  Totalt ni mennesker i London, ni mennesker som deler, løfter og rommer hverandre, enten rammen er et undervisningsrom, en pub, Bowie-utstillingen på Victoria & Albert Museum, eller Freud-museet. At London i tillegg er badet i strålende vårsol (NB! bevisst klisjebruk) gjør ikke opplevelsen dårligere. Kanskje nettopp derfor kunne jeg tørre å lese høyt min første, lille tekst i dag, med overraskende positiv respons. Ni er også et bra tall for eventyrfortellere, er det ikke?

«Det er all safingen som gjør at det blir så mye likegyldig litteratur»

Freud-museet

Freud-museet

Jan Kjærstad

Om å skrive, om bilder i hodet, og om å grulede seg…

Jeg fyker rundt i huset mitt. Pakker, rydder, stabler klær, bøker og pc i og rundt kofferten, pakker opp igjen, pakker ned noe annet og ombestemmer meg enda en gang.  Hva går det egentlig av denne dama som vanligvis har et helt avslappet forhold til innholdet i reiseveska, bare basisklærne, pc’n og toalettsakene er med? Og så ei bok da, ihvertfall hvis reisa innebærer en tog- eller flytur?  Jeg skal utføre stuntet mitt, det stuntet jeg lovet å gjøre for pengene jeg fikk i gave på den store, runde dagen i vinter. En dag mange gruer seg til, men jeg gjorde ikke det. Jeg tenkte bare på alle menneskene jeg hadde mulighet til å samle gjennom ei opplevelseshelg, mennesker jeg ellers ser altfor sjelden og som jeg setter stor pris på. Den lørdagskvelden fikk jeg beskjed om at jeg hadde minst ett stunt igjen å gjøre i livet, og at jeg selv kunne velge hvilket…  Opprømt som jeg var etter alt dette positive, gikk jeg rett på nett og bestilte skrivekurs med Jan Kjærstad i London,  det var det heftigste stuntet jeg kunne komme på innenfor den ramma jeg hadde til disposisjon. Men pytt pytt, det var jo så lenge til . Trodde jeg…

Tre dager er det igjen. Tre dager, og den eneste tanken jeg klarer å tenke er at jeg kan jo ikke å skrive, dette er galskap fra ende til annen. Alt jeg er  og alt jeg gjør kræsjer med det mytiske bildet jeg har i hodet av en forfatter. Merkelig nok er denne forfatterskikkelsen jeg ser for meg, en «han», kanskje på min alder. Vi snakker om en  introvert og humørsyk mann med tredagersskjegg og eget skriveloft, en hule der familiemedlemmer kanskje får komme inn  en kort stund hvis de banker på og har et viktig ærend. Selv da vet de ikke helt hva de møter. På skrivebordet hans står et askebeger det er lenge siden noen har tømt, sneipene ligger i haug oppå hverandre som et tilfeldig kastet Mikadospill i miniatyr. Whiskyflaska ved siden av askebegeret derimot, er bare halvfull, en Laphroaig, egenhendig importert da han gjorde undersøkelser til boka han holder på med, på Isle of Islay utenfor Skottland. Hovedpersonen i denne boka er arving til en av øyas åtte whiskydestillerier og strever med å få livet sitt i vater. Whiskyglasset i krystall  hviler tungt i forfatterhanda der han tankefullt nipper til innholdet og samtidig trekker inn den karakteristiske lukta av røykt brennevin. Ansiktet mykner et øyeblikk, og gir plass til et kort blaff av ren, uforstyrret nytelse. I det mørke i rommet, der sittemøblene er kraftige og skrivebordet massivt, gir den enkle leselampa akkurat nok lys til å skrive.  Min forfatter arbeider strukturert og systematisk, og gjør grundig research enten han legger handlingen til et gruvesamfunn på Svalbard eller den bolivianske regnskogen. Allerede her står jeg i fare for å miste grepet. Finnes det regnskog i Bolivia???  Eller stopper regnskogbeltet i nabolandet?  Siden jeg ikke har mulighet til å reise dit akkurat nå, blir Wikipedia redningen:

Regnskogen i Amazonas er verdens største regnskog, og ligger i Sør-Amerika. Området er på 6,8 millioner km² (mer enn tyve ganger Norges areal), og utgjør over halvparten av jordas gjenværende regnskogsområder. Skogen dekker områder i ni ulike land (Brasil, Colombia, Peru, Venezuela, Ecuador, Bolivia, Guyana, Surinam og Fransk Guyana), og har gitt navn til delstater eller provinser i fire av disse landene.

Det eneste denne forfattermyten og jeg kan ha til felles utenom alder, er at vi har blandede erfaringer med hensyn til hva livet har å by på, og dessuten ser vi situasjoner og karakterer uansett hvor vi beveger oss. Forskjellen er bare at han er en forfatter, mens jeg til nød kan produsere innhold til en blogg av alt dette som surrer rundt i hodet mitt……  Og så var det strukturen, da. Og viljen/evnen til å sette av tid. Til å lete. Øve. Undersøke. Skrive. Forkaste. Lese. Skrive på nytt…   Du kan ikke både øve og se bra ut samtidig skrev jeg på et blogginnlegg for ei stund siden. Den største faren jeg utsetter meg for, er å bli enda mer bevisst alt jeg ikke kan, og alt jeg har igjen å lære. Jada, jeg vet jeg har valgt dette stuntet selv, og jeg gruleder meg……  Og dessuten er det vel egentlig slik at alt er skrevet før? Eller er det ikke slik?

Det er mer…

Klar for lesestund

Klar for lesestund

Selv med årets utrolige påskevær må det for min del ei bok eller to til i løpet av feriedagene for virkelig å senke skuldrene. Nå er jeg akkurat ferdig med Normans område av Jan Kjærstad, og har latt meg rive med i hovedpersonens opplevelse av nåtid, fortid og framtid. Han stopper opp ved situasjoner der det er noe mer, enten han beskriver et bilde, ei bok han har lest, eller forholdet mellom moren og faren. Eller rettere sagt, han påpeker at det var mye mer med faren enn det moren evnet å se med sitt kritiske, lett desillusjonerte blikk. John Richard Norman er forlagsredaktør, og vi møter han i det han søker permisjon fra jobben og flytter ut til vennens sommerhus for en periode. Han har kommet til det stadiet at han blir syk av å lese stadig nye manus på jakt etter «noe mer», uten å finne det. Han ser rett og slett ingen ny Moby Dick komme seilende, og innfører i stedet total lesepause for sin egen del. Gradvis oppdager han at det er mer i livet enn god litteratur, han opplever naturen i området rundt sommerhuset med alle sanser åpne, han gjenoppdager barndommens smaksopplevelser på kjøkkenet og forelsker seg i en kvinne med uante kvaliteter. Men hva skjer når hverdagen henter ham inn igjen og han på ny tar dypdykk i ukjente manus, denne gangen innsendte bidrag til en romankonkurranse? Hva er livskvalitet i John Richard Normanns liv, i hvilke situasjoner kjenner han at her er det mer?

«Å lese er ikke en flukt inn i noe som ikke finnes, men en vandring inn i noe som ikke fantes, men som etterpå finnes.»

Jeg har hatt en slik mer-opplevelse i kveld. Etter at jeg arvet noen møbler har stua mi begynt å grense mot overmøblert,  og jeg har ikke sett løsningen på hvordan jeg kunne gjort det annerledes. Hyggelig besøk med trente øyne slo fort fast at her er det mer, rommet har et potensial jeg verken har sett eller utnyttet, og vips ble det meste rokkert om. Resultatet ble ei luftig og romslig stue jeg kjenner jeg vil finne meg godt til rette i.

Det er mer, det vil alltid være mer til livet, enten vi trenger å møblere om eller å utforske et nytt område. Hva som er mer, kommer an på øynene som ser, men jeg tror vi alle jakter på det. Det er mer.