Ittno knussel

Jeg befinner meg på Helgøya, ikke langt fra garden Svennerud, og en kveld denne uka kom jeg til å tenke på historien om Marte Svennerud (av Barbra Ring, og ikke Alf Prøysen som flere tror), den barnløse og godt bemidlede landhandlersken som overtok ansvaret for en stor søskenflokk som hadde mistet først far og så mor.  «Ittno knussel. Je tæk ælle sju.» Historien er fra 1909, men er på mange måter dagsaktuell.

Jeg liker spesielt godt innledningen: «Rik og barnlaus satt Marte Svennerud, landhandlersken, på Svennerud gård og holdt bygdas tøyler i si hand.
Kunne folk betale, inndrev Marte Svennerud ubarmhjertig like til siste øre. Kunne de ikke betale, slo hun en strek over hele regnskapet. «Itte no knussel,» sa Marte Svennerud.»
Denne grunninnstillingen utgjør hovedbudskapet i  fortellingen, og sier noe om respekt for individet uansett rammer og  forutsetninger.  Vi er født forskjellige, med ulik startkapital både materielt,  personlig og samfunnsmessig, og  i tillegg tar vi både kloke og mindre kloke valg underveis. Men er vi riktig heldige, møter vi ei Marte Svennerud eller to på veien, som sparker oss bak når vi virkelig trenger det og byr på rom og raushet der det er nødvendig.

Andre ganger er det vi selv som har posisjonen til Marte, den som har makt til å si ja eller nei, gi folk en ny mulighet eller sette hardt mot hardt. Det er en krevende oppgave, ikke minst fordi makt fort kan appellere til andre og mindre attraktive sider i  oss selv.  De  virkelig stygge sakene knyttet til maktmisbruk får heldigvis medieoppmerksomhet og strafferettslige konsekvenser, slik vi har sett både med en profilert idrettstrener og en tidligere fylkesmann denne våren.  Men hverdagsmakten snakker vi ikke så ofte om. Den makten som vi alle besitter i gitte situasjoner til å påvirke andre menneskers videre utvikling. Hvordan bruker vi den? Er oppmerksomheten rettet mot egne behov, inkludert tid og kapasitet, eller tar vi oss tid til virkelig å se den det gjelder, og reflektere rundt hva som vil være et klokt valg her og nå? Evner vi å glede oss over andres gjennombrudd, og  er vi uredde nok til å gi de tilbakemeldingene som kan gjøre en viktig forskjell framover for mottakeren? Jeg var med i oppstarten av et rekrutteringsbyrå for ett år siden, og et aktivt valg vi gjorde i den sammenhengen, var å sette av tid til en god prat med alle som hadde vært på intervju uten å få jobben.  I respekt for individet. Når du leser hele historien om Marte Svennerud, kommer det tydelig fram at noen av hennes viktigste kvaliteter handler om å se. Og å lytte. Og deretter handle basert på det både hodet og hjertet forteller henne. Disse ferdighetene er like viktige å øve på i 2019 som i 1909. Makt kan brukes konstrutivt. Ittno knussel.

Monarkenes flukt

Sommer, hetebølge, lave skuldre og gode bøker. Endelig er vi på samme frekvens, kroppens naturlige rytme og jeg. Jeg merker det på evnen til å fokusere, bla opp på side én i ei bok jeg vet kommer til å blir bra (jeg har et sterkt forhold til forfatteren etter tidligere leseopplevelser) og holde interessen oppe selv om jeg ikke finner meg helt til rette de første sidene. «Har vi ikke vaset lenge nok i denne skogen nå? Kom til poenget!» Ei utålmodig stemme, godt plassert på venstre skulder, hvisker iltert inn i øret mitt. «Skjerp deg!»  knurrer jeg tilbake, «vi er ikke på møte nå, vi har all verdens tid, forfatteren har sikkert en mening med dette, gradvis gir tegner hun et bilde av denne unge kvinnen vi skal følge gjennom 534 sider, hvorfor hun er der hun er, hvorfor hun er den hun er. Først da kan historien begynne.» Det er da sommerfuglene gjør entré, monarksommerfuglene, i et uendelig antall. En uventet overvintringskoloni som mot alle odds har valgt å slå seg ned i et fuktig vinterlandskap i Nord-Amerika. Sommerfuglene snur opp ned på landsbyen, og ikke minst livet til Dellarobia som er den første til å oppdage dem. Hun vikles inn i konsekvensene av journalistenes oppsøkende interesse og hverdagen til et forskerteam som følger sommerfuglenes vandringer ned til minste detalj.

Monarkenes flukt av Barbara Kingsolver har to vesentlige dimensjoner. Den ene, som jeg ikke skal bruke mye tid på i denne bloggen, er de biologiske systemenes sårbarhet i forhold til klimaforandringer og global oppvarming, og menneskehetens manglende vilje (eller evne) til å ta dette inn over seg. Selv er jeg blant de som er redd for denne innsikten, fordi den er så altoppslukende og skremmende i forhold til både omfang og konsekvenser.

Den andre dimensjoner handler om det som skjer med et menneske som oppdager en helt ny dybde i seg selv, som går fra å være frustrert aksepterende i forhold til de trange rammene hun har i livet, til gradvis å ta inn over seg sannheten i ordene «Uansett hva du tror du er, er du alltid mer enn det». Utviklingen går gradvis og lavmælt. Monarkenes flukt er ikke en actionbok, den handler aller mest om å gjenvinne selvrespekten, og gjennom den også å se menneskene rundt seg med nye øyne. Den handler om å gripe muligheter. Den handler om å forstå at alle mennesker bærer på sin historie.  Hva vil det egentlig si å respektere et annet menneske? Handler det om status, om intelligens, eller om personen bak fasaden?  Og hvordan forteller du et oppriktig og hederlig menneske at disse egenskapene ikke alltid er nok? Er det respektfullt å lukke øynene for det som ikke kjennes riktig, eller det savnet som gnager deg opp innenfra?

Jeg kjenner Barbara Kingsolver fra Gifttreet og Lakunen. Enda en gang har hun skrevet en klok bok som krever en oppmerksom leser, en leser som kanskje selv har blitt litt klokere etter å ha lest hele boka gjennom.

Monarkenes flukt

Hvem har vi her, da?

Jeg er rett som det er inne hos rekrutterings»sluggeren»  Morten Besshø, det er noe med den røffe stilen og et åpenbart stort hjerte som tiltaler meg.  Jeg tillater meg å klippe  en beskrivelse av en intervjusituasjon med to intervjuere og én kandidat, der samspillet mellom intervjuerne ikke utvikler seg i en sympatisk retning, fra innlegget  Du skal skape bevegelse på dansegulvet,:

«Forhåpentligvis er dette “spillet” eller aller helst “samspillet” veldig bra, men noen ganger sitter disse to og spiller mot hverandre og det er da det begynner å bli litt skummelt. Man kan lure på hvorfor det er sånn, men jeg opplever det som noe som ligner mistenkelig på at de skal vise seg for hverandre og da er det ofte sånn – dessverre – at man ikke tør å være seg selv og man skal i hvert fall ikke være hyggelig, nei for vi er jo ikke her for å leke butikk, og du får opplevelsen av at det ikke er to mot en men et eller annet som gjør hele tilværelsen litt kjip.
– “Jeg har gode spørsmål … så du, kandidaten ble helt satt ut …”
– “La du merke til at jeg ikke sa så mye, jeg bare boret blikket i han og beviste at det ikke bare er å komme her og komme her …”

Jeg lurer på hva som egentlig bor i sånne mennesker. Jeg lurer på om de har det godt med seg selv.»

Min mest ekstreme opplevelse som jobbsøker, skjedde rett før årtusenskiftet. Jeg hadde søkt en mellomlederjobb på en institusjon i helsevesenet. Til intervjuet på direktørens kontor ble jeg møtt av ei fullsatt sittegruppe  med 4, eller var det 5 personer rundt bordet. Alle skulle være til stede og ivareta ulike roller, og som ikke det var nok satt direktøren selv i skinnstolen sin bak skrivepulten og vippet fram og tilbake. Etter å ha presentert seg, meldte han seg ut av samtalen og inntok observatørrollen, fortsatt vippende. Der og da fattet jeg beslutningen om at denne organisasjonen ikke var en arbeidsplass for meg. Det andre jeg bestemte meg for, er at dette blir interessant, selve opplevelsen altså, av intervjuet. Og det ble det.

I mitt hode er det nemlig slik, at et jobbintervju er en gjensidig kartleggingssamtale. Det fordrer forberedelse, og positiv nysgjerrighet fra begge parter. Det betyr at en jobbsøker på forhånd bør sette seg inn i hva slags arbeidsplass han eller hun har søkt jobb i, hva de står for, og hva som er deres kjernevirksomhet, og selvfølgelig hvor de holder til. I Ski kommune opplevde jeg en gang at en aktuell søker nordfra ikke dukket opp til intervju, siden han på det tidspunktet sto rådvill foran skranken i Skien kommune. Han fikk ingen ny sjanse.  Arbeidsgiver har akkurat det samme ansvaret for å forberede seg,  og i tillegg til å legge fysisk tilrette for ei god samtale.  Å pine fem samtaler inn på samme dag, er manglende respekt for kandidat nummer fem. Som personalansvarlig har jeg opplevd at lederen duppet av under dette femte intervjuet, mens kandidaten mer og mer hektisk forsøkte å oppnå kontakt og få respons på sine kvaliteter. Selv klarte jeg ikke helt å holde min irritasjon over det pinlige i situasjonen i sjakk, så jeg kompenserte med krassere og mer pågående spørsmål enn vanlig, for ihvertfall å holde mitt energinivå oppe.  Da jeg traff igjen denne kandidaten etterpå, spurte han meg hva han hadde gjort feil. Jeg måtte bare beklage, feilen lå hos oss, og det gjorde at han uansett ville hatt en helt umulig oppgave.

Dette er ekstremsituasjonene, men i hverdagen er jobbintervjuet i prinsippet udelt positivt. Den som søker, er blitt valgt ut blant flere interesserte, han eller hun er med videre! To parter setter av tid og ressurser til å bli bedre kjent. Alt er basert på frivillighet og positiv interesse, begge har lov til å takke nei i etterkant. Dere skal rett og slett etablere et beslutningsgrunnlag for om dere skal gå videre sammen eller ikke. Kjennes det riktig ut? Bra! Kjennes det ikke riktig ut? Neivel, da er det sikkert noe annet du skal. Som en mulig oppdragsgiver sa til meg for et par år siden: «Jeg ser på dette som vel anvendt tid: Enten har vi ei hyggelig samtale og går hver vår vei etterpå, eller så avdekker samtalen en gjensidig vilje til å skape noe sammen. Det tredje alternativet er at jeg tilbyr deg jobb hos oss. Uansett er det positivt.»   Ingen grunn til å grue seg, det handler om å møte godt forberedt og med åpent sinn til ei interessant samtale.

Jeg nekter!

«Det var ikke meningen at det skulle bli slik.Hadde det bare vært annerledes, ville alt vært mye bedre.»  Det finnes mange ulike varianter av slike setninger. Jeg har brukt dem selv, oftere før enn nå,  og gjentatte ganger har jeg lyttet til andre som har sagt noe tilsvarende. Som observasjon eller opplysning å betrakte, er slike setninger helt ok. De forteller at det en gang fantes en plan for hvordan ting skulle utvikle seg, inntil det skjedde noe annet. Problemet er bare at hvis du nekter å se ting slik de er nå, og hvis du blir hengende fast i den opprinnelige tanken om hvordan ting burde vært, havner du fort i følelsen av å bli dratt på magen etter et kjøretøy i fart, uten kontroll verken på tempo eller innhold.

Jeg nekterDen siste boka til Per Petterson heter Jeg nekter.

Med en far som slår og ei mor som rømmer for å sikre seg selv, har hovedpersonen i boka hundre grunner til å tenke at alt burde vært annerledes, og det gjør han helt sikkert også. Likevel finnes det mange måter å nekte på. Du kan nekte å forholde deg til de hendelsene som berører deg, eller du kan nekte å la deg knekke av dem. Han velger det siste, og tar grep på vegne av både seg selv og søstrene. Bestekameraten derimot, som kommer fra et relativt trygt hjem, når et vendepunkt i det øyeblikket han selv ikke klarer å etterleve de verdiene han mener et vennskap bør være tuftet på, og utløser en endeløs rekke av selvkritiske og destruktive tanker for sin egen del: «Hadde jeg bare…»

Vi følger disse to guttene fra tidlig barndom, gjennom tette bånd og løsrivelse til de tilfeldig møtes igjen i midten av førtiåra. De er begge fremdeles på leit etter fotfeste i livet, men tilnærmingen er ulik. De nekter, men hva de nekter på vil påvirke utfallet og framtida.  Jeg liker Per Petterson.

Balansekunst

Jeg slutter aldri å forundre meg over at et nytt år hver gang utvikler seg annerledes enn det forrige, og at januar tar av i en helt annen retning enn der desember viser seg å lande. Jeg tror jeg startet januar i år med en bekymret nyve i pannen, en slik en som kommer når mennesker du bryr deg om har sine utfordringer, og som de må igjennom på sitt vis. Samtidig var jeg selv på opptur, skiturene ble mange utover våren, turfølge var lett å oppdrive, humøret lyst og både arbeidsgleden og reiselysten stor. Sommeren bød på både tøffe tak og store gleder, inkludert min aller første inntreden i mormorlandet, et land jeg umiddelbart søkte livstidsvisum til.

I høst skjedde det noe rart, rollene ble byttet om. De jeg var bekymret for i januar har tatt grep på hvert sitt vis og bygger videre på de grunnmurene de har, mens jeg for første gang på 10-12 år måtte kaste inn håndkleet og tilbringe noen uker i min egen private hule, men påfølgende intens tankevirksomhet:  Hva skjedde? Hvorfor havnet jeg her nå? Burde jeg tatt signalene før? Hvordan bli frisk i en fei? (Tålmodighet har aldri vært min sterke side, så dette ble en øvelse i seg selv..) Og ikke minst, hvordan unngå at det skjer igjen?

Hele dette året har jeg hatt en kommentardialog med mormor der gjennomgangstemaet har vært balanse. Vi har begge funnet ut at det meste i livet faktisk handler om balanse. I ryddejobben min begynte jeg der, og etter en enkel situasjonsanalyse har jeg valgt tre typer balanse jeg skal fokusere på i 2013:

  1. Balanse mellom jobb og fritid (uansett hvor morsom jobben er, og hvor mange muligheter det er å gripe tak i og utvikle videre …)
  2. Balanse mellom ekstrovert og introvert, eller mellom kontakt med mennesker og tid for meg selv (uansett hvor mye jeg setter pris på menneskene i livet mitt, eller kanskje nettopp derfor, er dette balansepunktet viktig…).
  3. Balanse mellom handlingsrom og tilhørighet, som er to av folkehelsens 5 om dagen. 
Bokryggpoesi for det nye året:Tjenestepiken som forsvant//Når himmelen faller ned//Frisk nok for livet//Jeg nekter

Bokryggpoesi for det nye året:
Tjenestepiken som forsvant//Når himmelen faller ned//Frisk nok for livet//Jeg nekter

Tåkeheimen lettet fra øynene mine i midten av desember, og jeg rakk innom jobben igjen akkurat lenge nok før jul til å oppdage at jeg gleder meg til det nye året, og til å jobbe med dyktige og gode kolleger, spennende prosjekter og ivrige kunder.

Jeg gleder meg også til flotte fellesopplevelser med venner og familie både i nærmiljøet og på kortere eller lengre reiser, og til stille stunder med ny leselampe, de 4 bøkene jeg fikk til jul (se bokkryggpoesi) og flere til, og til skiturer på gnistrende føre i strålende solskinn. Husket jeg å nevne strikketøyet?

Dessuten gleder jeg meg til å være til nytte og hjelp i de flokkene jeg er en del av, enten det er familie, kolleger, interessegrupper eller andre, i trygg forvissning om at når jeg ikke har kapasitet, fordi jeg trenger et større handlingsrom for meg selv en periode, vil det bli respektert.

Alternativ bokryggpoesi kan også være:

Tjenestepiken som forsvant:

Jeg nekter, når himmelen faller ned. Frisk nok for livet!

Og så vil jeg fortsette å skrive, for det gir meg energi og glede.

Sånn, da har jeg visualisert det nye året, som helt sikkert kommer til å by på noen overraskelser i tillegg, overraskelser jeg ikke har hatt fantasi til å tenke på en gang, både lyse og mørke.  Jeg er uansett forberedt. 2013, here I come!

«Men hun ble jo med han på rommet?»

Sitter og leser Dagbladet og fikk lyst til å reblogge denne jeg skrev i februar, etter å ha lest om en annen politiker og ei anna ung jente… .. Ser ut som den er dagsaktuell fremdeles.

fjellcoachen

Ja, og så?, tenker jeg.  Denne, og lignende kommentarer, er nemlig en klassiker i etterkant av nye overgrepssaker som rulles opp, og jeg kjenner at den gjør noe med meg langt inn i det innerste av grunnverdiene mine. Hver gang. Jeg som lever av å få folk til å se ting fra flere sider, kjenner at akkurat her finner jeg bare én side å se saken fra. Den heter respekt og menneskeverd. I mitt bilde av verden fører det med seg følgende kjøreregler:

  1. Seksuelt samkvem mellom to parter skal bare foregå når begge ønsker det.
  2. Å bli med noen på rommet er ikke ensbetydende med å ønske samleie.
  3. Flørt eller åpenlys beundring er ikke ensbetydende med å ønske samleie.
  4. Ungdomstida skal blant annet brukes til å teste ut egne grenser, det gir ikke voksne rett til å pushe disse grensene.
  5. Når man i tillegg er rollemodell og mentor, gir det…

Vis opprinnelig innlegg 104 ord igjen

The crack is where the light gets in…

…  synger Leonard Cohen. «Nå heier jeg på det uperfekte» skriver An-Magritt i forrige innlegg, etter å ha prøvd det motsatte i flere år. «I min verden er det ripene i lakken som er interessante.» For noen år siden var vi på besøk hos et ungt par som hadde flyttet inn i sitt første felles hjem. Alt var innredet med tidsriktige møbler og farger, og jeg fant ikke ett stilbrudd på noe sted i leiligheten. «Hvordan synes du de har fått det?» spurte jeg datteren min da vi var på vei videre. Hun så på meg og svarte: «Dette var ikke et hjem, det var et utstillingsvindu.»

Noen ganger tenker jeg at hele livet kan leves som et utstillingsvindu, der det vi viser fram er det vi vil at andre skal se. Problemet er bare at fasadearbeid er så forbasket ensomt. Vi pusser, polerer og strever helt for oss selv, redd for å slippe folk innpå, for det innebærer en risiko for at de får et glimt av hva som egentlig befinner seg bak et harmonisk og velbalansert ytre. Jeg har kjent barn som aldri ba med venner hjem, i frykt for hva slags tilstand mor eller far var i den dagen. Jeg kjenner mennesker som holder fast på posisjoner de en gang hadde, som et skjold mellom seg og verden. I motsatt ende av skalaen finner vi de som  setter hele livet sitt på utstilling og lever ut hver minste detalj av  opp- og nedturer gjennom sosiale medier,  uten verken å tenke på eller forstå konsekvensene. Selv har jeg brukt noen år på å finne balansen mellom hva jeg viser fram til hvem og hva jeg beholder for meg selv, en balansegang jeg opplever det viktig å ha et bevisst forhold til av hensyn til egen energiflyt.

An-Magritt er tøff som velger å dele. Samtidig er hun tydelig på at åpenhet har vært viktig i hennes egen prosess mot et friskt liv, og hun tror også det vil være til hjelp for andre i samme situasjon at hun er åpen. Alle treffene på denne siden etter at hun la ut historien sin, tyder på at hun har helt rett. An-Magritt skriver om sterke valg. I det store og hele handler det om å ta tilbake styringen over eget liv, finne balansegangen og hente fram igjen selvrespekten.

Det er mye skjønnhet å finne i det uperfekte, enten det gjelder oldemors gamle bakebolle med skår, et håndblåst vinglass, eller vennskapet med mennesker som i likhet med deg selv er  sterke, flotte, sårbare og sammensatte. De fører med seg en verden av åpenbaringer, problemstillinger og nye vinkler. En verden å lære i og vokse med, en verden med mulighet til å bli kjent med og bekjempe egne spøkelser.  Det er ikke meningen at livet vårt skal være perfekt, for hvordan kunne det gitt oss mulighet til å vokse? The crack is where the light gets in, men da må vi tørre å vise fram skårene også…