Den må velge, som skal leve med konsekvensene

Jeg sitter og griner og leser et innlegg fra ei jeg kjenner, der hun beskriver det å stå i umenneskelige valg knyttet til svært alvorlig sykdom hos foster: «De (abortnemnda) hadde satt seg inn i funnene fra fosterdiagnostikken, forsikret seg om at vi hadde fått all tilgjengelig informasjon, og ville vite sikkert at jeg som mor var den som tok beslutningen.» Tårene renner for smerten ved å stå foran et slikt valg, uansett utfall, men også for urimeligheten i at noen som helst andre skal kunne ta dette valget for deg, og jeg er dypt imponert over motet som skal til for å fortelle sin egen personlige historie. For dette gjør vondt.

For snart 31 år siden kom min lille kjernefamilie hjem med vår første nyfødte, en ønsket (dog ikke planlagt) familieforøkelse. To foreldre i et etablert forhold, med faste jobber, trygge rammer og et friskt barn. Radioen sto på på kjøkkenet og det første som møtte meg var et intervju med Børre Knudsen  teolog og aktivist mot selvbestemt abort, som dømte kvinner som tok abort til den evige skjærsild. Rystelsen jeg kjente på i det øyeblikket, med den vesle på armen, er fortsatt lagret et sted i kroppen og vekkes til liv med ujevne mellomrom. Og jeg har aldri noen gang vært så sikker som akkurat i det øyeblikket, på at jeg er for selvbestemt abort.

Hvorfor? Her sto jeg, med alle forhold lagt til rette for at dette skulle være det lykkeligste øyeblikket i mitt liv, og det jeg kjente aller mest på, var ren angst. Angst for å ha ansvar for et eget vesen som var helt avhengig av meg, og som var prisgitt min evne til å takle morsrollen, både fysisk og emosjonelt. Øyeblikket var så stort og uhåndterlig og ufattelig, og jeg så utrolig liten. Og hvordan kunne jeg, i min situasjon, tillate meg å kritisere andre kvinner som på grunn av sykdom hos seg eller barnet, en vanskelig livssituasjon eller andre uforutsigbare rammer, valgte annerledes enn det jeg hadde gjort? Å dømme andre i en slik situasjon, framstod da, slik det fortsatt gjør, som totalt meningsløst.

Vi mennesker er ofte raske til å mene, anta og tro hva som er riktige valg for andre mennesker, men vi vil aldri ha den hele og fulle innsikten i et annet menneskes liv. Selv om jeg på den ene siden er for kvinners rett til selvbestemt abort, vil jeg være svært forsiktig med å anbefale en slik beslutning  ovenfor noen, uansett hvor vanskelig totalsituasjonen oppleves i øyeblikket.  Dette fordi jeg vet, at uansett valg, å bære fram eller velge bort, får det konsekvenser på livstid, og det er den som velger, som må håndtere og leve med disse konsekvensene i begge tilfelle. Valget kan derfor, i mitt hode, ikke ligge noe annet sted enn hos den/de som skal bære det med seg, hver eneste dag i ettertid. Det er de som er best skikket til å gjøre denne vurderingen ut fra totalsituasjonen de står i. Men sparringen er viktig, og den handler om sitatet jeg startet med: «De (abortnemnda) hadde satt seg inn i funnene fra fosterdiagnostikken, forsikret seg om at vi hadde fått all tilgjengelig informasjon, og ville vite sikkert at jeg som mor var den som tok beslutningen.» 

Jeg heier på en modig ung kvinne som har gitt mange tause en stemme i dag!

 

Hvis du regner med ikke å bli medregnet, får du ofte rett.

Noen ganger, i samtale med andre mennesker, fanger jeg opp en tilstand av resignasjon eller oppgitthet, en slags forutforståelse av at de ikke kommer til å bli hørt neste gang heller. Jeg tror ikke dette er egenskaper vi er født med, men heller at det ligger tidligere opplevelser til grunn for at vi reagerer slik vi gjør.

Selve ordet «reagere» viser til at det først skjer noe, og at dette igjen utløser respons fra vår side. Det som får meg til å våkne når jeg snakker med mennesker som forskutterer å bli ignorert, er ikke at de re-agerer, men de agerer først i forkant av noe de antar vil skje. Antakelsen former kroppsspråk, ord og atferd på en slik måte at de ofte får rett. Re-aksjonen oppstår hos motparten. De blir ikke førstevalget når laget skal tas ut.

Selv kjenner jeg langt inne i magen et behov for å riste disse menneskene ut av mønsteret de har blitt en aktiv del av. Ja, de har blitt avvist. Ja, de har blitt glemt eller oversett. Og ja, de har blitt skuffet. Men det betyr ikke at livet, jobben, eller parforholdet for for den del, skal være slik til evig tid. Når skuffelsen blir en del av identiteten vår, er vi inne på et farlig spor, både for oss selv og for omgivelsene.Og jo før vi tar disse signalene, jo enklere er det å snu.

Samhandlingen med andre begynner tidlig. Jeg har tilbrakt deler av sommeren med en 2-3 åring som hilser på alle hun ser. På bussen, på toget og på butikken. Alt etter responsen, kommenterer hun høyt og tydelig: «Hun hilsa på meg!» eller «Han hilsa ikke på meg!». Det fine er at dette  ser ut til å være en nøytral observasjon, og at tilstandsendringen mellom de ulike opplevelsene er minimal. Det er ikke hennes ansvar at ikke alle voksne gidder å hilse på små barn. Og sist, men ikke minst, hun fortsetter å hilse, fordi hun selv vil.

Men et eller annet sted på veien slutter noen å hilse, fordi ikke alle hilser tilbake. Hvorfor er det slik? Og vet vi hva som vil skje hvis vi tar sjansen på å hilse likevel?  Selv får jeg lyst til å hente fram en setning fra det jeg mener er Frans av Assissi’s bønn:

«Gi meg sinnsro til å akseptere det jeg ikke kan forandre,
mot til å forandre det jeg kan, og forstand til å se forskjellen.»

Vi kan ikke endre tidligere opplevelser, men vi kan velge hvordan vi lagrer og bearbeider dem og hva vi vil bruke dem til i etterkant. Vi kan ikke endre andre mennesker, men når vi selv endrer atferd, vil responsen fra omgivelsene også skifte karakter.  Vi kan sette oss i respekt på nye måter der vi er, eller vi kan skifte miljø til ett som i større grad ser oss slik vi vil være. Men samtidig er det viktig å jobbe med oss selv og vårt eget reaksjonsmønster, så vi ikke drar med oss den atferden vi innerst inne vet at vi ikke er tjent med.  Det hevdes at det vi gir oppmerksomhet, vokser. Da ligger makta i å fokusere på mulighetsrommet, også når det gjelder vårt eget tankemønster, og aktivt samle på de opplevelsene vi ønsker flere av.

20160722_110841_001

 

Hva er en god ferie?

Den ulitmate ferieopplevelsen, hva består den av? For deg, for familien, barna eller barnebarna dine? Hvert år, like sikkert som at vi er på tur inn i sommermånedene, dukker spørsmålet opp i alle landets medier.  Jeg sitter ikke på svaret, og noen ganger synes jeg dette med ferie er skikkelig komplisert, spesielt fordi behovene spriker hos ulike familiemedlemmer. Derfor har jeg jeg tenkt mye gjennom hva ferie egentlig handler om.

20160703_002057Min ferie startet sist fredag, og jeg har brukt den første helga til å sove, og delta på ulike lokale arrangement med folk jeg setter stor pris på, og ikke minst: lete fram den gode feriefølelsen.  For meg handler ferie primært om tilstand, ikke om reisemål. Et godt reisemål kan selvfølgelig utløse den tilstanden jeg ønsker  ha i ferien, men det aller meste henger på meg selv og hvem jeg er sammen med. Hva jeg mener med tilstand?

Ro. Følelsen av å kunne sove ut, gi slipp på spenninger og puste rolig. Lange frokoster, samtaler over en kaffekopp i morgensola, og ingenting jeg må rekke.

Tilhørighet. Aktiviteter, både hverdagslige og feriebetonte sammen med folk som betyr noe for meg, og som opplever det på samme måten. Latter, diskusjoner eller bare være stille sammen.

Opplevelser. Utvide horisonten, gjennom stimuli både for hode, hjerte, syn, hørsel og gane. Som da jeg fredag kveld fikk med meg Opera di Setra’s versjon av Sommer i Tyrol oppe på fjellet i setertraktene i Tylldal, eller i går fikk servert røyerogn fra Femunden.

Utforskning, gjerne gjennom barns øyne. Oppdage og gjøre seg førstegangserfaringer. I ferskvann eller ved kysten, i skogen eller på steder med tilrettelagte opplevelser for barn. Oppleve lek, musikk, teater og festivaler, eller noe annet nytt, men store øyne og fullt fokus.

Tilstander setter seg i kroppen og blir med oss videre som noe positivt, en kilde til glede, læring og videre samhold. Problemet oppstår når vi erstatter disse tilstandene med statusjag knyttet til den ultimate ferieopplevelsen, den som gjør seg best når vi skal presentere den i etterkant, men som vi kanskje ikke har råd til eller ikke får gjennomslag for. Da går vi fort inn i en ny tilstand som heter evaluering. Evaluering av om de ulike opplevelsene er bra nok, om det burde vært annerledes, og om egne behov er ivaretatt. Og de små daglige opplevelsene av både ro, tilhørighet, opplevelse og utforskning risikerer å drukne i idealbildet og det uopplevde.

Denne ferien skal jeg samle på gode tilstander og små øyeblikk,og jeg er allerede godt i gang. Erfaring har lært meg at det er der jeg finner energien til å gå høsten imøte. Riktg god sommer!

DSC_0974

Hvordan tar du vare på identitetene dine?

«Jeg snakket om identitet med konfirmantene i kveld, og at vi alle har flere av dem. Vi kan for eksempel være datter, søster, venninne, fagperson og organisasjonsmenneske på en gang.» Min nå voksne datter hadde steppet inn i undervisningen på kort varsel ved sykdom, og valgte altså å møte utfordringen ved å snakke med femtenåringene om ulike identiteter. Tøft.. Ikke lenge etter traff jeg ei venninne som sporet samtalen inn på samme tema. Hun tok opp konflikten som oppstår når jobbidentitet, paridentitet og geografisk tilhørighet trekker i ulike retninger.

I mitt liv er det ofte slik at mine ulike identiteter ikke alltid er enige om hvem som har den viktigste rollen. Fagpersonen higer stadig mot ny læring og personlige utfordringer og trives best helt i ytterkanten av etablert komfortsone, mens lederen i meg er mer opptatt av å skape trygge rammer for vekst og utvikling der alle føler seg sett og ivaretatt. Summen av disse to identitetene legger såpass beslag på døgnets timer (og også på det mentale overskuddet) at de ulike identitetene jeg har som mor, datter, bestemor og kjæreste noen ganger opplever indre rivalisering i kampen om å karre til seg restene. Venninneidentiteten har i lengre perioder opplevd å bli sendt på rommet og låst inne der, og hobbyidentitetene mine er for lengst fløyet tilbake til nærområdene der de kom fra.  Det er best slik, har jeg tenkt, siden det ikke er plass til dere her. Men når det koker som verst, er det én identitet som under evolusjonens løp har utviklet spisse albuer. Den trenger seg fram og krever oppmerksomhet. Denne identiteten heter «bare Hedvig», og handler i all hovedsak om alenetid, tid til å bare være, tenke og sortere de tankene som kommer. I en hverdag som stort sett består av samvær og dialog med andre mennesker, er denne siste identiteten uhyre viktig for min egen helse, og den vet det.

Alle mennesker har sitt sett med ulike identiteter. Noen ganger er disse i balanse, andre ganger pågår heftige maktkamper over tid. Når én identitet endelig har slått seg til ro med en løsning, begynner en annen å vandre rastløst omkring. Det kan handle om forholdet vi er i eller savner, arbeidssituasjonen, rammene rundt barnas oppvekst eller en interesse vi ikke finner plass til å dyrke.Ja, for når lever vi egentlig godt med alle identitene våre samtidig? Noen ganger lurer jeg på om det er slik Nirvana kan beskrives, som tilstanden i disse korte fasene da bare alt klaffer?

I coachutdanninga snakket vi mye om mål, forkortet til SMARTØF (spesifikke, målbare, attraktive, tidsbestemte og økologiske mål som er formulert positivt.) Økologisk i denne sammenhengen handler om at et mål er en del av det store bildet, og skal ikke settes slik at det ødelegger for noe annet som også er like viktig. Noen ganger tror jeg vi har for mange mål og for mye å strekke oss etter. Kanskje det mest økologiske vil være å jobbe med å bli mer fornøyd med tingenes tilstand? Tenke at «Ja, jeg har tatt noen bevisste valg, og da må jeg tåle at et par andre områder blir litt så som så i tida framover. Det er faktisk helt greit.»? Jeg drømmer om ei positiv returavtale for hobbyidentitetene mine. Vi holder kontakten, enn så lenge.

Yrkesidentitet

Er vi enige om hva vi ble enige om?

En av fordelene med nye utfordringer på undervisningssiden er at jeg blir nødt til å tenke. Hva vet jeg om dette temaet fra før? Hva har jeg tilgang på av kilder? Og hvordan vil jeg gripe an oppgaven? Denne gangen handler det om forhandlingsteknikk. En kunde har bedt om et tretimers opplegg om det å forhandle i ulike situasjoner i livet, og etter grublerier, kildesøk og egen sortering har innholdet gradvis tatt form. Nå har jeg gjennomført to runder med aktive deltakere som stiller spørsmål og deler erfaringer, og det er ett spørsmål som fascinerer meg stadig mer. Hvordan avslutter vi de forhandlingene vi er en del av? Sjekker vi ut at vi virkelig er enige, eller oppdager vi i etterkant at vi har gått ut av samtalen med to helt ulike virkelighetsoppfatninger, selv om vi trodde avtalen var i boks?

Først en liten forklaring på hva jeg legger i forhandlingsbegrepet. Det er enhver situasjon hvor to mennesker eller flere kjøpslår om alt fra prioriteringer, handlingsrom og deling av arbeidsoppgaver til  kjøp og salg av varer og tjenester. Dette med forhandlinger begynner tidlig. Ei lita jente jeg kjente, som har blitt stor nå, var på tur til legekontoret. Moren skulle legge til rette for en god opplevelse, og lovet henne is etterpå hvis hun var var flink inne hos legen. Jenta kikket opp på moren og svarte: «Is først, kanskje?»

Mange år senere kan tenåringen spørre om det er ok at hun ber inn noen venner når hun er hjemme alene i helga, og få et ja til dette. Her er det viktig å ta høyde for at de to generasjonene kan ha et ulikt bilde av hva som ligger i ordet «noen», og kanskje også i ordet «venner», og at de etterpå oppdager at de ikke var helt enige om hva de ble enige om likevel.

Selv griper jeg meg stadig, heldigvis oftere før enn nå, i å slurve i den fasen av forhandlinger som har med  avsjekk å gjøre. Det handler om å sjekke ut og avstemme tolkninger, og forsikre meg om at vesentlige detaljer er belyst og avklart. I kontraktsammenheng på jobb har jeg, klok av skade, etterhvert lært å tydeliggjøre hva som er en del av hovedoppdraget, og hva som eventuelt kan komme som tilleggstjenester ut over det som opprinnelig er avtalt. En håndverker beskrev det en gang slik til meg: «Det er ikke alltid enkelt å være ute på et større oppdrag når kunden sier at jeg, siden jeg likevel er der, kan ta et par andre ting også. Skal jeg bare fikse det, eller når må vi avtale ny pris?» Ofte oppstår det en indre kamp mellom serviceinnstilling og fleksibilitet på den ene siden, og grensesetting og tydelige rammer på den andre.  Problemstillingen er overførbar til parforhold, vennetjenester og foreldre/barnrelasjonen. Forhandlinger handler også om balanse, og hvis det alltid er du som er på tilbudssiden og den andre som tøyer grenser, vil det nesten garantert oppstå slitasje i relasjonen over tid.

En annen viktig grunn til å sjekke ut hva vi faktisk er enige om, er at oppgaver kan falle mellom to stoler, eller bli utsatt på ubestemt tid, rett og slett fordi det er uklart hva som skal gjøres, hvem som skal gjøre det eller hvordan. Dette handler om tydelige rammer og klare meldinger, tilstrekkelige ressurser og samsvar mellom oppgaver og handlingsrom. Det hjelper ikke be noen om å løse ei oppgave hvis de ikke aner hvordan de skal gå løs på den, eller hvis de ikke er trygge på om de har rom til å prøve og feile underveis. For mange år siden snakket jeg med en husøkonom på et større vaskeri. Hun var frustrert over at de ansatte ikke tok ansvar og kasserte putevar og sengetrekk som var for slitt til å bli sendt ut til kunde. «Hva skjer når de kasserer et putetrekk, da?» spurte jeg. «Ganske ofte henter jeg det fram igjen og sier det kan gå noen runder til» svarte hun. Jeg smilte for meg selv og tenkte at her er det noen som ikke er helt enige med seg selv om hva de har blitt enige om. Vi får gjerne det resultatet vi ber om.

rognebær

Se meg!

Som de fleste mennesker jeg kjennner, er det mye jeg ikke får til, samtidig som jeg blir tryggere i det jeg velger å øve på. En stadig viktigere del av jobben min er de såkalt vanskelige samtalene, de som sirkler rundt egen mestring, viktige valg og grunnleggende behov. Det kan være mennesker som selv er klar for nye veivalg, eller det kan være arbeidsgivere som ber om hjelp med å nå inn til en ansatt. For ikke lenge siden spurte jeg en person etter ei slik, og for vedkommende garantert krevende samtale, om hvordan han hadde det nå. «Helt fint» svarte han, «det er ikke hver dag jeg får mulighet til å snakke om meg selv i 2 timer!» Han var sliten, men han følte seg sett.

Det  er vanskelig å svinge utenom følelsen av usikkerhet, savn, utilstrekkelighet, sorg og kaos gjennom et helt liv. Samtidig, noe av det verste med slike følelser, er når andre ikke ser hvordan vi har det. Vi holder følelsene for oss selv, retter ryggen og går videre, samtidig som vi sender noen velrettede spark mot den eller de som ikke skjønner.  Behovet for å lese og å bli lest begynner tidlig. Hvordan vet vi når en treåring som ikke vil ligge alene i senga si om kvelden, faktisk er redd, og når det bare er snakk om grensetesting? Og hvordan kan andre vite når jeg har behov for omsorg, og når den beste behandlingen trolig vil være å gi meg et spark bak?

«Han/hun ser meg ikke!» er nok en av de mer brukte setninger på familievernkontorene rundt omkring. Bakgrunnen for en slik uttalelse kan være forskjellig fra person til person, men fellesnevneren er at kommunikasjonen mellom to mennesker har kommet skjevt ut. Mye handler om å melde behov, og mye handler om å lytte for å forstå.  Når vi forsømmer disse to basiselementene i godt samspill, kan vi fort vikle oss inn i det Karsten Isachsen kaller «Gjett hvorfor jeg er sur i dag-leken».  I slike tilfeller tenker jeg det kan være nyttig å trekke fram igjen Virginia Satir og hennes 5 friheter, friheter vi stadig glemmer å ta i bruk:

1. Friheten til å se og høre det som er
i stedet for det som burde være, var eller kommer til å bli

Livet vårt er nå en gang  slik det er, selv om det var bedre før, eller vi mener det burde vært helt annerledes. Hvis vi vi virkelig ønsker en endring i livet, er erkjennelsen av her og nå, en god start. For å kunne ta nye grep må vi skaffe oss oversikt over nåsituasjonen, over begrensninger og handlingsrom, og over egne og andres roller.

 
2. Friheten til å føle som du gjør
i stedet for det du burde føle

Følelser er noe vi ikke kan styre, de kommer i den formen de gjør, og det er helt greit. Det vi derimot har påvirkningskraft på, er hvordan vi takler følelsene våre og hva vi formidler til omgivelsene. Hvis vi ikke anerkjenner våre egne følelser, er det også vanskelig å ta kontroll over dem, og da risikerer vi at de popper opp og tar styring når vi minst behøver det, ikke ulikt en allergisk reaksjon på noe vi har spist.

 
3. Friheten til å si det du tenker og føler
i stedet for det du burde tenke og føle

Hvis vi ønsker å bli sett med de følelsene vi har, og bli respektert for tankene våre, står vi fritt til å sette ord på dem. Mange av oss er «godt oppdratt» i den forstand i den forstand at vi har lært oss hva vi kan tillate oss å si, og ikke. I mitt hode er det likevel slik at hvis vi snakker for oss selv, uten å rette pekefingeren mot andre, er det mye å hente på å være åpen rundt egne følelser og tanker.

4. Friheten til å be om det du ønsker
i stedet for å vente og se om du får det

Innimellom treffer jeg mennesker som sier ting som: «Jeg kunne fint ha klart den jobben jeg, men det var ingen som spurte meg» . Samtidig viser det seg at de ikke har meldt interesse da temaet kom opp. De har hold tanker og ønsker for seg selv, og samtidig forskuttert avvisninger og manglende oppmerksomhet fra omgivelsene. Ikke funksjonelt for dem, og ikke for omgivelsene.

 
5. Friheten til å ta sjanser på egne vegne
i stedet for alltid å være på den sikre siden

Alt i alt handler de 5 frihetene om å tørre å hoppe. Om å ta risiko knyttet til avvisning, mestring og mangel på oversikt. Om å investere i andre mennesker. Alt dette er risikofylt, ikke minst fordi vi må by på oss selv. Men den største risikoen av alle er å stoppe opp, og bygge våre egne stengsler. Jeg tror nemlig at vi ikke bare har behov for å bli sett, men også for at den eller de som ser oss, ser et menneske de vil satse på. Og da må vi gå dem i møte, slik at de også føler seg sett.

________

Fritt oversatt fra et foredrag med Christl Kvam i fjor:

Spørsmål: «Hva hvis vi investerer i mennesker, og de forlater oss?»
Svar: «Hva hvis vi ikke gjør det, og de blir?»

DSC_0858 
 
 
 

Kunsten å holde hverandre ansvarlig

Jeg er i læring. Igjen. Det er slående hvordan gammel kunnskap kan settes sammen på stadig nye måter. Kunnskap om å jobbe i team for eksempel. Da tenker jeg på alle varianter av team, kolleger, ledergrupper, familier og par. De fleste av oss har erfart, og tatt del i, både funksjonelle og dysfunksjonelle team gjennom et liv. Team som får oss til å blomstre, og andre som fysisk og mentalt tapper oss for energi.  I boka Five dysfunctions of a team beskriver Patrick Lencioni fem grunnleggende elementer i et godt fungerende team, og hva som skjer hvis disse forutsetningene ikke er til stede.

Selve plattformen, slik han beskriver den, er tilllit. Tillit til hverandre, i form av mot til å dele seire og nederlag og vår egen sårbarhet, trygg på at tilliten ikke blir misbrukt. Når denne er på plass, er grunnlaget lagt for trygge, sunne og viktige konflikter, eller om det høres bedre ut: meningsutvekslinger.  I et miljø basert på tillit, blir deltakerne hørt, de ytrer seg og de lytter på hverandres innspill. Slik legges grunnlaget for gode beslutninger, og for viljen til å forplikte seg når valget er tatt. Den fjerde trinnet i pyramiden handler om å holde hverandre ansvarlig i forhold til å gjennomføre det vi har forpliktet oss til, og den femte og siste forutsetningen er et klart felles mål.

Etter å ha arbeidet med dette verktøyet over tid, ser jeg en klar tendens hos flere team. De vegrer seg for å holde hverandre ansvarlig.  Tilliten er der, ihvertfall sånn noenlunde, diskusjonene er konstruktive og og viljen til å forplikte seg er også til stede. Men så kommer gjennomføringsfasen, med tidsfrister og prioriteringer. Avtaler blir forskjøvet,  prioritert ned og valgt bort. Og det får ikke konsekvenser. Vi tar ikke opp med hverandre oppførsel vi som team vi ikke er tjent med. «Hvorfor er det slik?», spurte jeg ei gruppe jeg jobbet med. «Hva er det som hindrer oss i å holde hverandre ansvarlig?» Svarene kom på løpende bånd:

  • Five behavioursJeg kan jo ikke det når jeg ser hvor mye hun har å gjøre.
  • Jeg vet ikke hvordan han vil reagere hvis jeg tar det opp.
  • Det er enklere å gjøre det selv.
  • Det er jo ikke en prinsippsak heller.
  • Det er så mye annet som tar oppmerksomheten min.
  • Han har sikkert sine grunner til å prioritere slik han gjør.
  • osv

Jeg tror jeg har vært i alle roller, både blitt og ikke blitt holdt ansvarlig, jeg har holdt andre ansvarlig, og noen ganger latt være å konfrontere selv om jeg burde, fordi jeg har hatt hele argumentasjonslista over i bakhodet.  Men jeg blir stadig sikrere: Å holde andre ansvarlig for det vi i fellesskap har blitt enige om, det er å vise respekt. Det er tillit til at vedkommende er i stand til å holde avtaler og gjennomføre planer. Det er trygghet på at hun eller han har evnen til å be om hjelp hvis det blir for mye eller for vanskelig. Det er respekt for at den andre er et menneske med potensial til å utvikle seg videre. Det er tro på en kollegas gode intensjoner og etterrettelighet.  Det er å vise et annet menneske at han eller hun er medregnet i fellesskapet.

For ikke lenge siden snakket jeg med en arbeidstaker som bevisst eller ubevisst ante at han ikke var medregnet, ikke egentlig. Han ble ikke holdt ansvarlig, de tok høyde for at hans bidrag ikke kom, og i hvertfall ikke tidsnok. Hvordan det virket? Han ble enda mer usikker, klumsete og tilbakeholden i gruppa, og slik fikk de andre gradvis rett, på sin måte. Arbeidsforholdet var på god vei mot en avslutning.

Neste gang noen holder deg ansvarlig for noe du har lovet men ikke gjort, tenk på det som en gave. Det de egentlig sier, er at de regner med deg, at du er et viktig medlem i teamet, og at de har tro på din evne til å ta voksenansvar. Det er tillit det.