Barn, foreldre og besteforeldre, ferieforventninger og roller

Har akkurat lest meg gjennom Mommo og moffa på egotripp av «utslitt trebarnsmor» i  NRK Ytring, og ikke minst de ulike  vinklingene i kommentarfeltet. Dagen etter publiserte NRK artikkelen Forskning slår tilbake. Den viser til stort engasjement hos dagens besteforeldre i forhold til å følge opp barnebarn.

Det som fascinerer meg mest, både i den opprinnelige artikkelen og i med- og motytringene i kommentarfeltet, er fasiten folk sitter på i forhold til andre menneskers motivasjon, kapasitet og prioriteringer. De vet så inderlig vel hva som er feil og hva som er riktig, og hevder at egoisme og selvrealisering er styrende i begge retninger.  Selv tror jeg at bildet er mye mer sammensatt.

Grunnpillaren i all god kommunikasjon er tillit til hverandres gode vilje, også når «motparten» prioriterer annerledes enn vi kunne ønske oss. Årsaken til sprikende behov og ulike valg kan like gjerne være knyttet til fysisk eller mental helse, kapasitet, misforståelser, usikkerhet, andre familiemedlemmer som trenger sitt, som til ren egoisme.  Vi kan tro og anta hva som er førende for andre menneskers valg, men de selv er de eneste som kjenner sine egen drivkraft.

Jeg tror også det er viktig å skille mellom ønsker, forventninger og behov. Vi kan ønske oss mer samvær eller avlastning, og vi kan ha klare forventninger til foreldre- og besteforeldrerollen. Det reelle behovet kan på den ene siden forsterkes av nettopp ønsker og forventninger, på den andre siden kan det reguleres gjennom egne prioriteringer og hvor vi legger lista på hva som skal være en god ferieopplevelse for oss selv og ungene, og rett og slett gjøre det beste ut av situasjonen som den er.

Et annet spørsmål er om foreldre/besteforeldre er gjort kjent med dine ønsker, forventninger og behov? Jeg kjenner flere i min egen generasjon som er usikker på egen rolle i forhold til egne barn og barnebarn. De ønsker mer samvær men vil ikke trenge seg på, eller vet ikke helt hva som vil være riktig å gjøre.  Tilbakeholdenhet kan med andre ord være et tegn på at det er på tide å jobbe mer (på begge sider) med tilliten til hverandres gode vilje gjennom året, mer enn at (beste-)foreldrene er på ego-trip når sommeren kommer.  Åpne spørsmål om hva man kan få til sammen er en god start.

Barn er, i likhet med voksne, selvstendige individer med ulik atferd og forskjellige behov. Ikke alle besteforeldre har helse eller kapasitet til å dekke alle disse behovene på en gang, og over lengre tid. Kanskje er det lettere å by på seg selv hvis man kan ha besøk av én og én og over en kortere periode?  Så kan foreldrene også lettere tilpasse opplegget hjemme til den eller de som er igjen? Alle barn har behov for å bi sett som det individet det er, og stressnivå og forventningspress dempes i begge leire.

Selv er jeg så heldig at jeg får energi av de små når de er på besøk, nettopp fordi de både tvinger meg  ut av jobbfokus, ut i naturen og inn i bøkenes verden. Men de og foreldrene må også tåle at jeg ikke alltid mestrer mormorrollen like godt, jeg kan bli både sliten og oppfarende innimellom. Fordi jeg er et helt alminnelig menneske.

Den viktigste forventningen å utfordre er kanskje at livet skal være perfekt avstemt sommeren igjennom. Livet er slik det er, og den største mestringen av alle er å tåle nettopp det.

Refleksjoner fra en rykende fersk coach

Den neste gjestebloggeren hos Fjellcoachen er Kari Rognerud Granlund, som torsdag denne uka besto eksamen som NLP Business Practitioner hos Coachteam AS. Fagmiljøet vokser og blomstrer, og gamle travere har mye å lære av ferske studenter. Alt blir så nært,  så dedikert og så sårbart på samme tid, for som hun skriver: «Endring gjør vondt.» 
——-

Foto: Tom Gustavsen

Nå har jeg endelig levert og bestått en skriftlig og en praktisk eksamen, og med det blitt sertifisert NLP Business Practitioner. Slikt skal selvfølgelig feires, og feiret har det blitt. Det ble en kveld med god mat og godt drikke i godt selskap med mine medstudenter og en hel haug med følelser, der vi feirer alt vi har fått til og alt vi skal få til framover. Samtidig er det også noe vemodig over det. Vi har blitt tett sammensveiset og skal nå bevege oss hver til vårt og ta med oss den nye lærdommen inn i hverdagen. Vi har coachet hverandre på alt fra hvorfor det kan være så utrolig vanskelig å komme seg opp av sofaen og ut å trene, til de virkelig vonde og vanskelige temaene i livet, og hva vi skal bli når vi blir store. For finnes det egentlig et endelig svar på det spørsmålet? Hvem vi er, og hva vi vil? Og hva er det som er grunnleggende viktig for oss? Vil svarene på disse spørsmålene endre seg over tid?

For det er noe med endring. Det gjør vondt. Det er nødvendig. Det er ubønnhørlig. Og det er forløsende. Dette halve året har vært en mulighet til å gå i dybden og lære mye om meg selv, men det har også lært meg mye om hvordan jeg kan møte andre. Gjennom å virkelig se og lytte til deres historie, både det de sier, og det de ikke sier. Og ikke minst, hvordan de sier det de sier.

Jeg har alltid (i alle fall så lenge jeg kan huske), vært glad i språk og vært nysgjerrig på hvordan språket vi bruker påvirker folk rundt oss. De som kjenner meg godt har vel på noe tidspunkt fått høre at det er viktig å passe på preposisjonene sine. Det er nemlig forskjell på å gjøre noe med, mot eller for noen andre. Denne fornemmelsen for språk har blitt ytterligere forsterket gjennom dette studiet. Hvordan vi snakker til oss selv og hverandre påvirker hvordan vi tenker, og hvordan vi handler. Det kan høres ut som selvfølgeligheter, men samtidig er det alt annet enn enkelt. Selv jobber jeg fortsatt med å ta eierskap til språket gjennom å si «jeg» når det er meg og mine opplevelser jeg mener. For jeg finner en trygghet i det å kunne generalisere. Ved å bruke uttrykk som «man» og «du» gir jeg uttrykk for at det ikke bare er jeg som kjenner på ubehagelige følelser eller har sterke meninger. Samtidig er det også en trygghet i å kunne eie egne meninger, tanker og følelser. Å stå for at: «Ja, dette mener jeg. Det er dette jeg føler akkurat nå. Dette er min opplevelse av verden.»

Hodepine til besvær – og verdien av å kunne bidra i samfunnet

27. mai ble jeg sterkt berørt av et innlegg i NRK Kveldsnytt om migrenepasienters kamp for å få en relativt ny men svært effektiv medisin på blåresept. Alternativet er en månedlig personlig utgift på 5-10 000 kr alt etter hvor hardt man er rammet i utgangspunktet, eventuelt en rimeligere medisinering med dårligere effekt.

Som arbeidsgiver og kollega har jeg sett  på nært hold hvordan migrene rammer. Jeg har erfart de ekstreme forskjellene på gode og dårlige dager, og hvordan dette slår ut på helse, mestring, trivsel og selvfølelse, og dessuten på kapasitet, kreativitet og pågangsmot. Alt dette igjen påvirker, sett fra et arbeidsgiversynspunkt,  den totale arbeidsevnen, forutsigbarheten og leveringsdyktigheten. Siden Aimovig  kom på det norske markedet i fjor, har stabiliteten på disse områdene vært jevn og svært god hele veien, noe som i et samfunns- og arbeidshelseperspektiv gir en gevinst langt ut over den kostnaden som pr i dag påligger den enkelte pasient.

Selv har jeg en fortid som ansatt i bedriftshelsetjeneste. Lederen min hadde medisinsk bakgrunn, og han lærte meg mye. En gang spurte jeg ham direkte hvorfor han valgte bedriftshelseveien i stedet for en stilling som kommunelege. Han svarte som vanlig kjapt: «Fordi der fastlegen spør pasienten hvor syk han er, kan jeg spørre motsatt; Hvor frisk er du?»  For meg handler dette om verdisyn, og en grunnleggende respekt for menneskene vi møter. De aller fleste mennesker har et sterkt behov for å være bidragsyter i det samfunnet de er en del av, både opp mot familie, venner og lokalsamfunn, og også som arbeidstaker og kollega. Selvfølelse og identitet er tett knyttet opp mot det å gjøre en forskjell og være en ressurs for andre. Sett at du da har ei helseutfordring du enten er født med eller har blitt påført gjennom hendelser i livet, og som hindrer deg i å være den ressursen du selv ønsker? Og sett at det finnes en medisin som gjør det mulig likevel, men at prisen på denne er så høy at du kanskje blir tvunget til å takke nei? Hva gjør det med deg?

Jeg heier på aksjonsgruppa for Aimovig på blåresept, nettopp av denne grunnen, eller alle disse grunnene: Det er samfunnsøkonomisk. Det er bedriftsøkonomisk. Det er fysisk helsefremmende gjennom redusert smerte og færre fysiske belastninger. Det er mentalt helsefremmende gjennom økt mestring og aktiv samfunnsdeltakelse.  Og det handler om en håndterbar personlig økonomi.  At helseministeren antyder et svært nasjonalt beløp hvis man går inn på dette, handler nettopp om de mange migrenepasientene som gjennom denne ordningen vil kunne få god effekt av samme medisin, med påfølgende positive samfunnsmessige og personlige ringvirkninger.

Det går ikke an å la  være. Ikke for den og de det gjelder. Ikke for samfunnet. Og ikke for arbeidsplassene som blir berørt.NB: Dette innlegget er skrevet i samråd med mennesker jeg kjenner og som er berørt

Hjemme bra men borte best? Valgets kval..

Våren er tiden for de eksistensielle samtalene, både på indre og ytre plan. Naturen rundt oss endrer karakter fra time til time, både spirer og gammelt rot dukker opp når snøen forsvinner, og uforvarende drar vi med oss både grus og rask inn sammen med strålende gul og håpefull hestehov før alt stabiliserer seg igjen og sommeren står for døra. Ikke rart at tankene parallelt begynner å sirkle rundt egne veivalg og erfaringer vi har gjort oss vinteren gjennom.

Selv har jeg den siste tida hatt gleden av flere samtaler med unge jobbsøkere i innspurten av en mastergrad, og andre voksne som kjenner på at det kanskje er på tide å prøve noe nytt.  Ett av temaene som fascinerer meg, er hvordan noen søker «hjem» og andre ut.  Refleksjonene jeg møter belyser brytninger mellom by og land, mellom store institusjoner og små enheter, mellom nærhet til familie og åpent landskap der du må bygge nettverket ditt sjøl, og selvfølgelig mellom det trygge og forutsigbare på den ene siden og muligheter for nye utfordringer på den andre.  Jeg lytter,  tenker og spør, samtidig som jeg mer eller mindre bevisst prøver å plassere mitt eget liv i forhold til de samme glideskalaene. For det er nettopp glideskalaer vi snakker om. Det skal ekstreme opplevelser til før de fleste av oss tar det ene valget fullt ut på bekostning av motsatsen på den andre enden av skalaen, men vi er hele tiden i bevegelse mot den ene eller andre retningen.

For hva er egentlig trygghet? Trygghet i familie trenger ikke være geografisk betinget. Hos naboene ser jeg at voksne barn ofte er hjemme på søndagsmiddag, men nærheten kan ivaretas på mange ulike måter, også ved stor geografisk avstand. Noen kan også oppleve at forholdet styrkes når den fysiske avstanden øker, gjennom at hverdagslitasjen blir mindre og man får tid til å savne hverandre.

Behovet for å komme «hjem» formes ofte gjennom innsikt i egne verdier som først blir synlige gjennom møte med nye miljøer, enten det dreier seg om klima, natur, interesser, spilleregler eller tilhørighet til venner og familie. En hotelldriver jeg kjenner, har ofte fortalt hvordan hennes far tidlig ga beskjed om at hun ikke fikk ta over før hun hadde hatt noen år utenfor virksomheten og hjembygda for å kjenne etter om denne livsstilen var noe hun virkelig ville selv, og ikke bare følte forpliktelse til. Jeg har henne mistenkt å stille samme krav til sin egen datter, som ganske nylig har satt kursen hjemover igjen etter først å ha høstet diverse erfaringer på egenhånd.

I et lite samfunn kan samspillsmønstre og mer eller mindre tildelte roller i perioder gå på helsa løs for noen og enhver. Opplevelsen av å bli definert inn i eller ut av ulike roller og miljøer og gjennom dette kjenne på at rammer og handlingsrom blir i trangeste laget, er en gjenganger i mange samtaler jeg har hatt gjennom årene, og slike erfaringer begynner tidlig. Det er fascinerende å se hvordan barn på besøk hos slektninger i sommerferien henter fram andre sider hos seg selv enn de de byr på hjemme. Til 40-årsdagen min fikk jeg  besøk sørfra som samtidig benyttet anledningen til å se et ungdomsteaterstykke der en av jentene mine var med. De la spesielt merke til «fortelleren» i stykket og kommenterte talentet hans. Ikke visste de at samme gutt kjempet en daglig kamp for å komme seg gjennom skolehverdagen, der han var tildelt en helt annen og mindre konstruktiv rolle. Noen ganger er miljøskifte den katalysatoren som skal til for å starte på nytt og bli sett med andre øyne som den du er og kan være, og ikke som den du var, eller basert på hvor du kommer fra.

Jeg mener å ha hørt at det kinesiske tegnet for krise er satt sammen av tegnet for ulykke og tegnet for mulighet. Det er ikke alltid livet blir slik som vi har tenkt. Jobben vi ønsker oss går til noen andre, omstillinger får konsekvenser for arbeidssituasjonen vår, eller endringer i familiesituasjonen krever at vi tar grep. Selv om endringene ikke er bestilt eller ønsker fra egen side, kan de utløse muligheter vi ellers ikke ville ofret en tanke. Vi må utforske nye sider hos oss selv, og gjennom det oppdage mot og ferdigheter vi ikke var klar over, og trolig vil vi møte nye mennesker som vil berike livet vårt i mange år framover.

Vårrengjøring i hodet gjør godt. Det klarner tankene, øker bevisstheten og pusser støvlaget av egenskaper vi kan ha nytte av uansett veivalg. Det viktigste er at vi eier våre egne valg, og lever dem med begge hendene. For uansett hva vi tror vi er, er vi alltid mer enn det. Ha trua, og gjør det beste ut av valget du tar!

Faren med å fortelle bare én historie

Noen ganger når jeg underviser, ber jeg de som hører på rekke opp ei hand hvis de liker at andre forteller dem hvem de er. Ikke overraskende har jeg så lagt fått null respons på den oppfordringen. Det neste spørsmålet derimot, pleier å få effekt, fortsatt ikke i form av hender i været, men gjennom en tydelig endring av de ansiktsuttrykkene jeg har foran meg: «Rekk opp hånda de som ALDRI har fortalt andre hvem de er.» Det som farer over ansiktene er alt fra humor og sjølironi til til tydelig beskjemmede uttrykk. For hvorfor gjør vi det mot andre som vi selv setter så lite pris på?

I The danger of a single story (TED talks) setter Chimamanda Adichie ord på språkets makt, og den styrken som ligger i den gjentakende og stigmatiserende historiefortellingen. Veldig ofte når en historie gjenfortelles legges det mer vekt på å beskrive personlige egenskaper enn på rammene rundt situasjonen,  Hun ER så hjelpsom, han ER så vanskelig, de ER så hissige, og hun ER så morsom. Og det er de sikkert, men ikke bare det, de er også mye, mye mer. Men fordi historiene gjentas, og man leter eter nye overlappende historier som kan forsterke den første, blir resultatet at mennesker forflates med enten positivt eller negativt fortegn. Pussig nok velger mange å tilpasse seg rollen de blir tildelt, fordi det er den de får respons på.

For noen år siden var jeg inne i ei ungdomsskoleklasse for å snakke om entreprenørskap og det å starte bedrift. En lærer tok meg til side før timen og sa at hvis jeg fikk utfordringer med den og den (som han definerte som krevende elever) ville han gripe inn og hjelpe meg. Jeg takket høflig nei, og svarte at jeg helst ville håndtere en slik mulig situasjon selv. Guttene det gjaldt var ikke vanskelige å spotte i gruppa, for energinivået var høyt. Men de fikk også tenning på andre type oppgaver enn de var vant med, og bidro konstruktivt hele veien, uten på noe tidspunkt å utfordre lederrollen min i prosessen. Derimot ba de om å få sitte igjen, fordi de fikk lyst til å jobbe videre med oppgaven etter skoletid. De VAR ikke vanskelige, de fant seg bare ikke alltid til rette i de rammene skolesystemet bød på.

Selv har jeg ord på meg for å være både imøtekommende, lyttende og relativt grei å ha med å gjøre. Men denne ene historien om hvem jeg er, har gyldighet bare til et visst punkt. For i likhet med de fleste mennesker jeg kjenner og omgås, skjer det noe med meg i det øyeblikket noen tråkker over grensene mine og utfordrer de grunnleggende verdiene jeg navigerer etter. Da kan jeg bli både sta og egenrådig, og ikke minst vanskelig å styre. Ikke fordi jeg ER vanskelig, men fordi jeg vet at hvis jeg firer på verdiene i mitt eget moralske kompass, vil jeg på et eller annet tidspunkt bli en dårligere versjon av meg selv, og på sikt vil en slik prioritering være direkte helseskadelig. Dette er egenskaper jeg også kjenner igjen hos de som står meg nærmest, for bevisst eller ubevisst har jeg nok tatt en avsjekk på andres verdigrunnlag også før jeg åpner opp for fortrolighet og nære vennskap.

En av verdiene som står høyt i kurs i livet mitt, er ærlighet. I yrkeslivet handler det for meg om ærlighet knyttet til intensjoner, mål og midler, inngåtte avtaler og spillereglene som til enhver tid gjelder, Motsats og stressfaktor: Opplevelsen av skjulte agendaer.

Frihet er også viktig for meg. Frihet til å være den jeg er, by på styrker og utfordringer, og ha handlingsrom til selv å finne fram til en hensiktsmessig vei mot det målet som er definert. Motsats og stressfaktor: Detaljstyring og trange rammer.

Respekt og lojalitet sier noe om at vi alle har hver vår modell av verden, og at det er helt fint. Samtidig kan vi, ved å by på de forskjellige modellene til hverandre komme fram til felles spilleregler som gjør at vi kan jobbe godt sammen, ikke bare på tross av, men også på grunn av disse ulikhetene. Men da må vi forplikte oss lojalt til de spillereglene vi blir enige om. Motsats og stressfaktor: Maktkamper og brudd på avtalte spilleregler.

«Det fins ikke unormale reaksjoner» sa en psykolog en gang på et kurs jeg deltok på. «Det fins bare normale reaksjoner på unormale situasjoner,» Vi ER ikke reaksjonene våre, vi henter dem opp fordi rammene i livet vårt endrer seg, noen ganger til det bedre og noen gang til det verre. Og kampen vi aldri må slutte å kjempe, er den som er knyttet til vår egen integritet. Hvem er jeg? Hvem ønsker jeg å være? Hva er verdigrunnlaget mitt, hva står jeg for? Vi eier våre egne historier, og det er vårt ansvar å fortelle dem. Hver dag, gjennom måten vi tenker, lever og oppfører oss på. Som Heather Small gjør i Proud, OL sangen fra London 2012.

Avslutter med mitt yndlingssitat fra Mia Törnblom: «Du gör fel, men du är inte fel.» 

 

 

Akkurat nå er jeg her


Jeg er en grubler, og noen av spørsmålene jeg jevnlig stiller meg sjøl, er: Hva hvis alt var annerledes? Hva ville jeg gjort da? Hvor ville jeg dratt? Hva slags jobb ville jeg gjort? Hvordan ville det sett ut rundt meg? Når jeg en gang i blant løfter disse spørsmålene opp til han jeg deler hus med, og lurer på hva han tenker for egen del, smiler han mot meg og sier: «Akkurat nå er jeg her, og da er det det jeg skal gjøre det beste ut av. » Og han lever det. Hver dag. I praksis betyr det at han har bestemt seg for at jeg er yndlingspersonen i livet hans, nettopp fordi vi bor sammen.

Denne egenskapen til å være til stede der du er og gjøre det beste ut av den situasjonen du til enhver tid er i, både fascinerer og imponerer meg. Ikke minst på grunn av de helsefremmende elementene i en slik grunninnstilling til livet. Den bidrar på den ene siden til stabilitet, på den andre siden tilføres energi i kraft av et tydelig HER og NÅ punkt som det er oversiktlig å navigere ut fra. Du vet hvor du er før du begynner å gå. Du er HER.

Her om dagen fikk jeg gleden av å snakke for godt over 100 bønder om viktigheten av samspillsregler og konfliktforebyggende tiltak når man bor og jobber tett sammen, og i den sammenhengen trakk jeg fram et sitat fra Virginia Satir:

Life isn’t what it’s supposed to be.

It’s what it is.

The way you cope with it, is what makes the difference. 

Dette handler om en viktig grunnsortering i livet vårt. Viktigheten av å være bevisst forskjellen på og konsekvensene av å fokusere på før, etterpå eller nå. Jeg møter jevnlig folk som lever i fortiden og på gamle minner, der noen fokuserer på seire og andre på nederlag. Andre kanaliserer energien på det som kommer av katastrofer eller muligheter fram i tid, og tenker ofte at de burde vært et annet sted. Jeg blir stadig mer sikker på at det beste utgangspunktet for konstruktiv endring er ved å starte der vi er. Her er vi nå. Dette er basen for enhver bevegelse. Hva gir det av muligheter og begrensninger? Alle store idrettsprestasjoner har de samme 2 grunnprinsipper innbakt i seg. Startpunkt og mål. Vi må alltid finne startpunktet. HER og NÅ. Først da kan vi vite hvor vi skal.

Når bautaer faller

Det siste året har jeg opplevd at to mennesker jeg har stor respekt for, har gått ned for telling og bedt om timeout. Det vil si, jeg kjenner dem ikke godt nok til å vite om de har sett alvoret og selv bedt om ei pause fra både ansvar og forpliktelser, eller om de har strittet imot helt til kroppen har tatt valget for dem. Men det disse to menneskene har til felles er at de over mange år har stått fram som bautaer, med stor integritet, og tilsvarende arbeidskapasitet, kompromissløse på det de tror på i egen arbeidshverdag. Helt til det sier stopp. Og det skremmer meg.

I ganske ung alder snakket jeg med en lege om arbeidshelse og og langtidsslitasje, og han svarte slik: «Du er klar over det, at det er de som brenner, som blir utbrent?» Han var den første som satte ord på det jeg har erfart med jevne mellomrom siden, engasjement har en pris. Når kvaliteten på det vi leverer fra oss er grunnleggende viktig for egen trivsel og selvfølelse, må vi samtidig ta ansvar for å finne ut hvordan vi skal hente oss inn igjen. De fleste av oss har ganske god oversikt over hvor vi finner disse energikildene for egen del, hovedutfordringen handler om  evnen og kapasiteten vår til å oppsøke dem og ta imot det vi trenger. Det går jo bra uten også, ei stund, en måned, og kanskje et år eller to……

Vi mennesker er skapt ulike fra naturens side, både når det gjelder kapasitet til å stå i krevende situasjoner over tid, men også i forhold til hva vi oppsøker når vi trenger påfyll. Min egen arbeidshverdag er såpass full av folk, dialog og samspill at jeg stadig oftere oppsøker stillhet når jeg har fri. Andre jeg kjenner får den beste energitilførselen ved å samle gode venner rundt et langbord. Jeg sitter gjerne ved det langbordet selv også, men behovet for å ta plass har avtatt proporsjonalt med at jeg styrer stadig flere prosesser på jobb. Det handler om balanse.

Men noen ganger blir det altså for mye. Burde vi sett det før? Ja, det kan hende, men det er ikke bare nok å se. Jeg tror den største utfordringen ligger i overgangen mellom å se og forstå at valgene vi tar ikke er bærekraftig over tid, og evnen til å endre atferd som har utviklet seg til et fast mønster. Moren min kommer jevnlig tilbake til et sitat fra en kvinnelig gründer i bygda jeg vokste opp i: «Har du prøvd å hoppe av en karusell i fart?»  De fleste av oss har en gang eller to i god mening prøvd å utfordre noen vi er glade i, på prioriteringer og hvordan de tar vare på seg selv, og fått en kvass kommentar tilbake, nettopp fordi de  ikke vet hva annet de kan gjøre enn å bli med karusellen videre.

Det mest bekymringsverdige når bautaer faller, er ikke at de trenger å ligge på lading ei stund før de kommer tilbake. Det verste er nederlaget en slik person kjenner på for egen del, fordi identiteten han eller hun over år har utviklet rundt det å være den trygge og forutsigbare som bidrar, organiserer, støtter og bærer menneskene rundt seg, kommer under press. Å selv trenge bistand er et så kraftig angrep på eget selvbilde og opplevd egenverd at det i seg selv blir en betydelig helserisiko på veien mot en ny og balansert hverdag. Det viktigste vi som er rundt kan bidra med, er å minne dem om at de ikke bare er en bauta, og at verdien de bidrar med er mye mer enn rollen(e) de har fylt til nå.

For nesten 20 år siden var jeg selv en slik bauta som hadde inntatt horisontalen for en periode. Da fikk jeg et spørsmål fra ei venninne som jeg aldri har glemt: «Når burde jeg sett at du trengte hjelp?»  En annen bekjent kommenterte at nå var jeg ikke så skummel lenger, han hadde tenkt at jeg var ei slik ei som fikset alt. Min egen viktigste læring fra denne tiden, er at å vise sårbarhet ikke er farlig, det er tillitsvekkende. Uansett hva vi tror vi er, er vi alltid mer enn det, og kjærligheten vi føler for hverandre, oppstår ikke på grunn av mestring, men gjennom å bli kjent med hele mennesket. Derfor er det viktig å starte med å tåle seg selv.