Men da må det være på mine premisser

Når jeg hører akkurat denne setningen, «Men da må det være på mine premisser», skjer det noe inni meg. Det utløser et ras av spørsmål, og nysgjerrighet på hva som ligger i forkant av kommentaren. Har det alltid vært sånn, at vedkommende har fått det på sine premisser? Eller er tilfellet stikk motsatt, og det nå virkelig er på tide å sette foten ned?  Ofte er det en blanding, og noen ganger der det slik at det  én opplever har foregått på andres premisser, kan oppleves helt annerledes fra et annet ståsted. «Nå har jeg typekategorisert deg», sa datteren min litt spøkefullt her om dagen, «du er en «negotiator», eller en forhandler.»  Hun har nok litt rett, jeg havner ofte i situasjoner der jobben min blir å se ting fra forskjellige sider, og forhandle fram en løsning flere parter kan leve med. Og det igjen, handler om hvilke, og hvem sine premisser som skal gjelde.

Wikipedia sier dette om ordet premiss:

Premiss kommer fra det latinske praemisus (pre- -mittere), som betyr å plassere foran, det vil si å forutsette.

En premiss (eller et premiss) er et utsagn eller beskrivelse som er en del av en logisk argumentasjon. Premisser danner grunnlaget for en diskusjon, hvis resultat er en slutning.

En argumentasjon inneholder alltid en eller flere premisser. En premiss er et faktum eller en omforent påstand, forutsetning eller sannhet, og som derfor ikke trenger noen nærmere begrunnelse.

Med andre ord, når vi aksepterer premisser, blir det det samme som å akseptere spilleregler, trafikkregler eller en bestemt omgangsform. Noen ganger opplever vi over tid å måtte leve med premisser vi ikke kan akseptere, de strider mot hvem vi er og hva vi står for, og mot våre egne opplevelser av rett og galt. Krig er et eksempel på en slik situasjon, maktmisbruk i nære relasjoner er et annet. Men hva gjør vi hvis maktbalansen endrer seg, og vi plutselig får tilgangen til rollen som premissleverandør igjen? Er det da våre premisser som skal gjelde, eller går det an å forhandle fram et sett av felles premisser? Noe sier meg for eksempel at Israel har gått feil i byen når de på grunn av år med undertrykkelse og forfølgelse hevder retten til å begå samme urett mot andre.

Selv mener jeg at det er viktig, så langt det er mulig, å være premissleverandør i eget liv, samtidig som vi ikke rår over alt som kan skje oss i livet.  Vi har uansett en påvirkningskraft på hvordan vi tar det vi møter. Utfordringen oppstår i det øyeblikket våre premisser ikke stemmer overens med premissene til mennesker vi er nødt for å forholde oss til, det kan gjelde omgangsform, handlefrihet, respekt, ansvarsfordeling, etikk og verdisyn.  Når kan vi kreve at samhandling skal skje på våre premisser? Og hvis den andres premisser er uakseptable, hvilke alternativer har vi? Å stille kravet «men da må det være på mine premisser» er et slags ultimatum, og hvis vi stiller det bør vi samtidig ha et reellt alternativ for vår egen del, slik at krav kan følge handling. Uansett er det nyttig å sortere i eget hode: Hva kan jeg leve med? Hva vil jeg arbeide aktivt for å endre? Og hva er totalt og absolutt uaktuelt? Er det mulig å forhandle oss fram til noen felles premisser her, eller er det ikke?

Veivalg....

Veivalg….

Just don’t! Eller kanskje likevel?

Har du opplevd å være tilskuer til mennesker som setter i gang en prosess du bare vet må gå galt? Der det ene drar det andre med seg og plutselig skyter alt fart og er på tur i helt feil retning? Det kan dreie seg om feiltråkk i nedoverbakke på en steinete fjellsti, eller mer personlige valg og prioriteringer. En historieforteller jeg hørte for flere år siden, fortalte en anekdote om de forskjellige menneskelige tilstandene som lekte gjemsel. Det endte med at galskapen, etter at han hadde klart å finne både latskapen, overmotet og tvilen,  lette etter kjærligheten inne i en busk.  Han stakk flere ganger inni busken med en spiss kjepp. Til slutt kom kjærligheten krabbende ut, mens hun blødde fra begge øynene. Galskapen ble svært fortvilt, han hadde ikke tenkt å skade henne, han hadde bare blitt litt ivrig, og nå visste han ikke hva godt han kunne gjøre for henne.  Fortelleren avsluttet anekdoten slik: «Og siden den gang har kjærligheten vær blind og galskapen dens trofaste følgesvenn.»  

Når vi tenner på et prosjekt, eller en drøm for den del, har tilstanden mye til felles med den blinde kjærligheten og galskapen som følger hakk i hæl. Dette er en kjemperessurs, for med på lasset følger et tonn med energi, pågangsmot og optimisme enten drømmen er et gammelt hus, et nytt forhold eller en egen bedrift.  Problemet er bare at vi i denne fasen fort kan stenge ute all informasjon som ikke stemmer overens med drømmen vi har skapt. I  forelskelsens rus overser vi atferd som vi egentlig vet vil skape problemer på sikt, vi undervurderer arbeidet som ligger foran oss eller overvurderer markedsgrunnlaget for det vi skal starte med. Det er ei herlig tid, og farlig. Noen av valgene vi tar , må vi leve med til evig tid, ihvertfall konsekvensene av dem.

Just don't

Just don’t!

Jeg har sittet på gjerdet mer enn en gang og observert personer og prosesser. Til tider er jeg entusiastisk heiagjeng, noen ganger tenker jeg «Det kan gå bra» og atter andre ganger ringer varselbjellene så høyt i hodet at de konkurrerer om oppmerksomheten med ord som: «Just don’t. Er du klar over hva du begir deg inn på??»  

Den som noen gang har antydet overfor en tenåring at drømmeprinsen hun akkurat har møtt kanskje best hører hjemme i et mareritt, vet hva motstand er.  Om jeg ikke har vært der, har jeg truffet andre drømmere. Men hva gjør du hvis han eller hun ikke vil høre? Lener deg tilbake og tenker: Ditt liv, ditt valg? Ok, Jeg – du sortering i praksis, det er bra. Men hva hvis du vet at å gå videre på den stien denne personen har valgt, vil få store konsekvenser for fysisk og mental helse eller privatøkonomi? Har du plikt til å ta grep? Har du rett til å ta grep?

Det finnes ikke noen fasitsvar på disse spørsmålene. Jeg tror likevel det er viktig å bry seg, stille oppfølgende spørsmål og sjekke ut beslutningsgrunnlaget. Vise at du bryr deg om, ikke med. Valget ligger uansett hos den enkelte. Og skulle denne personen komme slukøret tilbake etter ei stund, etter å ha erfart det du prøvde å fortelle, da er det godt at bruene ikke er brent, og at muligheten til å få bry seg om, fortsatt er til stede. Noen ganger kan det være du som tok feil også, og malte fanden på veggen helt uten grunn?

Min egen stamme

En lang og god sommer er på hell, og med eimen av høstluft kommer også  hangen til tilbakeblikk. Akkurat denne sommeren har jeg brukt mye tid med slekt, og mer skal det bli. Blant annet har jeg fått besøk av eller selv besøkt til sammen 3 kusiner fra begge sider av min familie. Jevngamle kusiner jeg så mye av i oppveksten, men som jeg har hatt mye mindre kontakt med i voksen alder. Treffpunkt i form av frafall i foreldregenerasjonen de siste årene og egne runde dager har ført oss sammen igjen. I mange år har jeg lurt på hvorfor mennesker som er eldre enn meg, har hatt større fokus på det utvidede slektsbegrepet og fjerne slektninger enn jeg selv har hatt. Nå slår det meg at jeg også har kommet dit, kanskje jeg begynner å bi voksen. Det er en befrielse å bruke tid sammen med disse menneskene jeg har vokst opp med, og som jeg deler både referanser, barndomsminner og et verdisett med. Vi har tatt ulike valg i livet, men likevel er det noe der. Noe kjent, noe felles, noe godt.

Identitet er et viktig element i livet. Ragna Flotve skriver i forrige innlegg om Ei søyle av tryggleik og jeg tenker at egen identitet er et viktig element i denne søyla. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hva vil jeg ta med meg videre, og hva vil jeg forkaste? Slekt er en berikelse for noen, ei belastning for andre, og for de aller fleste av oss litt av begge deler. For noen handler det om å skape en identitet å leve med på tross av oppvekst, andre får tryggheten inn med morsmelka. Ganske mange av oss må gjennom en periode der slekt nok er viktig, men det er enda viktigere å markere vår egen selvstendighet. Å være «noe», mer enn å være «noens». I mange år var jeg i sterk opposisjon til å være «noens», ikke fordi jeg tok avstand fra disse «noen», men fordi det stred mot min egen oppfatning av hva det vil si å være et selvstendig individ. Dessuten ønsket jeg ikke å bli tillagt meninger ut fra hvor jeg kom fra og hvem jeg ble assosiert med, men ut fra meg selv. Nå som jeg er midt i livet, verdsetter jeg slektskap og familiær tilknytning mer enn noen gang. Det er en del av min personlige trygghetssøyle.  Jeg hører til, jeg har min egen stamme.

(U)tydelig ledelse….

I mitt tidligere liv arbeidet jeg oftere med konflikthåndtering i organisasjoner enn jeg gjør nå. Etter å ha observert en del ulike situasjoner fra sidelinjen, begynte jeg å ane noen mønstre, eller tema som gikk igjen innenfor området ledelse på de arbeidsplassene der konfliktene oppsto, og jeg fant tre knagger å henge dem på:

  • Autoritær, evt gammeldags ledelse
  • Uforutsigbar, evt. humørsyk ledelse
  • Utydelig, evt. mild ledelse

De ulike lederstilene byr på hver sine utfordringer, og påvirker konfliktnivået på forskjellig vis.

Den autoritære lederen kan være vanskelig å nå inn til, men lettere å lese. Det er ingen tvil om hvem som fatter beslutningene. Tydelighet skaper trygghet,  mens frustrasjonene som oppstår i kjølvannet av denne lederstilen,  knyttes til opplevd  manglende påvirknings- og gjennomslagskraft. Frustrerende, irriterende og en opplevelse av ikke å få brukt ressursene godt nok, men kanskje ikke helsefarlig?

Den uforutsigbare lederen derimot, sprer utrygghet i organisasjonen, og splitter gjerne ansattegruppa også.  Noen er tatt inn i varmen, mens andre står i utkanten. Det er tryggest å snakke med, for konsekvensene av å snakke imot  kan være store, og bildet av hva som egentlig foregår kan variere sterkt internt i organisasjonen.

Men hva med den utydelige lederen, den som vil være venner med alle?

På et foredrag med rådgiver Atle Jensen fra SINTEF nylig, lærte jeg at norsk lederstil framstår som mindre autoritær/hierarkisk  og mer prosessorientert (i motsetning til oppgaveorientert) enn ellers i Europa og verden forøvrig, og at dette er vanskelig å forstå for utenlandske arbeidstakere som er vant til en større tydelighet. Kanskje ingen bombe, men verdt å tenke over. Prosessorientering og coachende lederstil, gode verdier og flotte ord, men hvor blir det av tydeligheten? Hvem skal stake ut kursen?

Veien kan være kort fra prosessledelse til beslutningsvegring i vanskelige situasjoner. Hvor står for eksempel lederen når en ansatt eller hele organisasjonen er i krise? Står han eller hun tydelig og støtt ved siden av den/de som trenger det, eller flyttes vekten stadig fra det ene benet til det andre?  Har skuta en skipper eller har den ikke?

Som ung mellomleder opplevde jeg en utrolig krevende arbeidssituasjon som blant annet innebar masseoppsigelser av ei hel yrkesgruppe der jeg var ansatt. Den dagen oppsigelsesbrevene skulle deles ut (ca 20 stk) valgte daglig leder  å delta på et todagers seminar, mens jeg sto alene igjen i blåsten. Det i seg selv var en underlig opplevelse. Noen av de jeg overleverte oppsigelsen til, hadde vært ansatt der siden jeg var 4 år gammel. Den dagen reiste jeg kvalm og sliten hjem etter utført oppdrag. Jeg kjente jeg måtte kaste opp. Etterpå ringte jeg broren min i håp om litt omsorg, siden jeg visste han hadde vært gjennom det samme på sin arbeidsplass tidligere. Svaret kommer jeg aldri til å glemme: «Du lot dem vel ikke se at det var synd på deg? Det er de som mister jobben, det er dem det er synd på, og det er din plikt å stå i det!»  Jeg tror jeg ble voksen den dagen.

Det er mye omsorg i tydelighet. Tydelighet plasserer ansvaret der det hører hjemme.

Det hører med til historien at jeg to dager etterpå sto på stasjonen og ventet på min leder. Der ble han møtt med følgende informasjon fra sin (nå voksne) mellomleder: «Du, det vil si jeg, har innkalt til personalmøte, det begynner om en halv time og jeg kjører deg direkte dit nå. Der skal du si DET og DET,  og så skal du si DET.»  Han takket meg etterpå.

Fjellvettreglene

Er du blant dem som som hører vignetten og ser Severin Suveren foran deg i det øyeblikket du leser ordet «Fjellvettreglene»?  Jeg er en av dem, i tillegg dukker det opp én regel i hodet mitt som rager over de andre, fjellvettregel nr 8: «Vend i tide, det er ingen skam å snu». En  kollega sa det så fint her om dagen: «Det gir meg stadig mindre å gå inn i diskusjoner der formålet er å få rett. Diskusjoner der begge er innstilt å å lære, derimot, får jeg aldri nok av.»  

Det å vinne en diskusjon, betyr ikke nødvendigvis at verden går framover. Rettsaken som ruller og går i media nå er et grelt eksempel på konsekvensene av å tviholde på en valgt sannhet, uansett hvor vaklende føtter denne «sannheten» står på. Det er vanskelig å forstå, og gjør rett og slett vondt å lese. Vågå-saken er et ekstremtilfelle, men temaet «valgt sannhet», eller «prinsipp for prinsippets egen del» er allmenngyldig. Noen ganger gjør vi dumme ting, andre ganger gjør vi det vi må gjøre der og da, men som viser seg å få større eller andre konsekvenser enn vi hadde tenkt. Det er der fjellvettregel nr 8 kommer inn.

Å følge denne fjellvettregelen, betyr noen ganger at vi må be om unnskyldning, andre ganger må vi innrømme sviktende kunnskap eller dømmekraft. Eller rett og slett be om en sjanse til, til å vise at vi kan bedre enn dette. Lett er det ikke, risikofylt er det også, siden vi ikke vet hvordan vi blir møtt. Men jeg tror at det vi ihvertfall oppnår, er å like det ansiktet vi ser i speilet hver morgen, litt bedre. Her er litt av grunnen til at jeg aldri kommer til å bli verken politiker eller advokat. Jeg ønsker ikke å vinne, jeg ønsker å lære, og å være i utvikling, både som fagperson og som helt menneske.

Bakkekontakt

Da jeg leste gjennom Du må puste ble jeg klar over at jeg hadde brukt ordet «bakkekontakt» flere ganger, og humret litt for  meg selv. Det har tatt noen år før jeg oppdaget hvor styrende bakkekontakten har vært i livet mitt, og helt sikkert i mange andres også.  Det er et ord med mange ulike betydninger, og kan brukes med både positivt og negativt fortegn.

I oppveksten var bakkekontakt en viktig verdi, knyttet til andre verdiord som nøysomhet, høflighet, ikke stikke seg fram, grundighet, ansvarlighet og så videre. Bakkekontakten var en forutsetning for ikke å rote seg bort i vanskelige situasjoner og uheldig påvirkning. Bakkekontakten var ensbetydende med trygghet.  Mye senere forsto jeg at en episode som forsterket disse likhetspunktene mellom bakkekontakt og trygghet,  satte dype spor i meg til langt ut i voksenlivet. Jeg var 4, kanskje 5 år og (utrolig nok) et stille og sjenert barn. Bygda vår hadde fått en ny barnepark, jeg husker enda garderoben, med fargerike knagger og bilder, og uteplassen med forskjellige leker, blant annet ei vippehuske. Alt var nytt og spennende, og spesielt den vippehuska, så den ble førstevalget å teste ut. En av de andre ungene hadde nok samme plan, så hun eller han, la oss si det var en han, kontaktet en voksen for å si at nå var det hans tur. Den voksne, som var av det handlekraftige slaget, tok tak i huska på motsatt ende av der jeg satt, og holdt den nede slik at jeg på min side ble dinglende i lufta. «Her holder jeg til du lover å gå av» sa hun. Problemet var bare at redde barn fort kan bli stumme, så hun fikk ikke noe svar fra meg, noe hun trolig tolket som trass. Hun fortsatte å holde, mens jeg dinglet videre, frarøvet den tryggheten som er i bakkekontakt. Jeg husker ikke slutten på historien, eller hvordan jeg kom meg ned. Det jeg vet, er at etter opplevelsen i barneparken, har fravær av bakkekontakt i mitt hode vært ensbetydende med fare, helt til jeg gjennom coachutdanningen fikk tilgang på verktøy som hjalp meg å løse opp den koblingen.  Nå kan jeg både  balansere på toppen av en gardintrapp, sykle og ri, og ingen av disse tingene er selvfølgeligheter for meg. Jeg tror til og med jeg ville tålt et skikkelig mullah-løft, selv om det er lenge siden noen prøvde det på meg sist…

Bakkekontakt, eller mangel på  bakkekontakt,  brukes ofte i overført betydning, og da gjerne knyttet til kritikk av mennesker som er mer kreative og lekne enn gjennomsnittet i befolkningen. Disse menneskene som stadig kommer opp med nye ideer, og kaster seg på muligheter de fanger opp, uten å gå veien om en grundig risikoanalyse. «Hva hvis vi gjør det slik i stedet?» spør de. «Kanskje vi skulle…?»  De løfter blikket, og utfordrer det bestående. De er kreative, ser muligheter der andre ser begrensninger. Ikke alltid bryr de seg om skikk og bruk heller, og kanskje synes de at «learning by tryning» er en helt grei måte å skaffe seg erfaring på. Men er de uansvarlige? Ikke nødvendigvis. Kanskje har de til og med mer bakkekontakt enn de som sitter på gjerdet??

Det meste i livet handler om balanse. Vippehuska baserer seg på balanseprinsippet. Den som har begge beina godt plantet på bakken, holder kanskje balansen men kommer seg ingen steder. Bakkekontakt er viktig, men ikke hele tiden, da stagnerer vi. I dag fyller jeg 50 år. Kanskje er det på tide å finne den berømmelige balansen, den mellom bakkekontakt og bevegelse, mellom tilhørighet og trygghet på den ene siden og handlingsrom og kreativ utvikling  på den andre. Den balansen som gir energi, framtidstro og glede. Verktøyene har jeg, jeg må bare huske å bruke dem på meg selv også.

Befriende fri fra bakkekontakt...

Befriende fri fra bakkekontakt…

Hersketeknikker 30 år etter

Jeg møtte henne på 80-tallet, og lyttet. Det var umulig å være i samme rom som Berit Ås uten å lytte. Hun var et fyrverkeri, og jeg lot meg bergta av både framføring og logikk.

Berit Ås

Kilde: www.arbeidsmiljo.no«Berit Ås, tidligere professor i sosialpsykologi, identifiserte allerede på slutten av 70-tallet fem kjente hersketeknikker.  Teknikkene benyttes i politikken, i organisasjons- og arbeidslivet. For det meste av menn overfor kvinner. 

Usynliggjøring:  Har du noen gang opplevd ikke å bli sett av møteleder når du ønsker å ta ordet, eller ikke blitt referert, at ingen kommenterer eller følger opp det du sier. Det er ubehagelig å snakke med personer som gir liten respons, de gjør oss usikre, vi vet ikke hvor vi har dem, vi vet ikke om vi når fram i det hele tatt. Det å overse, overhøre og «glemme» er en effektiv måte å hindre deltagelse på. 
Latterliggjøring:  – Men det kan du da ikke mene, lille venn .., etterfulgt av en lettere oppgitt latter. – Ethvert fornuftig menneske vet jo at det der er feil …. Dermed er den debatten avsluttet. Dersom ingen sier vedkommende imot, gir vi signal om at vi godtar den slags opptreden. 
Tilbakeholdelse av informasjon:  Viktige avgjørelser tas ofte i uformelle fora. Det kan være i en bar, i badstua eller kanskje på golfbanen. Da er det Kjappfotkameratene eller Gutteklubben Grei som tar styringa. Det er ikke alltid like enkelt for kvinner å få innpass. Eller du blir ikke invitert til møter som har betydning for arbeidet ditt. Det er en velegnet metode for å skape usikkerhet. Å holde tilbake informasjon er en effektiv måte å holde folk kunnskaps- og maktesløse på. 
Dobbeltstraff:  Jobber du for mye, går det utover familien, jobber du for lite, går det utover jobben din. Tar du ut et år i svangerskapspermisjon, koster du firmaet penger, gjør du det ikke, tenker du kun på karrieren din og ikke på barnet og familien. Har du et rotete skrivebord, er du ikke i stand til å organisere arbeidet, har du et ryddig skrivebord derimot, har du for lite å gjøre. Samme hva du gjør, like galt er det. 
Påføre skyld og skam:  Å påføre kvinner dårlig samvittighet og følelse av utilstrekkelighet er ikke vanskelig. Kvinner har gjerne dårlig samvittighet overfor familien hvor barna skal ha sitt i tillegg til mannen, den eldre generasjon, sjef, arbeidskolleger og venner. Fritiden skal organseres, slik at først og fremst mann og barn får tilfredsstilt sine behov. Kvinner som blir utsatt for fornedring og overgrep får ofte selv skylden for det som har skjedd: Hun ba jo nærmest om det … Resultatet er at den som blir påført skyld, legger skylden på seg selv. «

Et spennende år i tett dialog med 50 kvinnelige gründere har fått meg til å tenke på Berit Ås igjen. Hvor er vi 30-40 år etter at hun identifiserte de 5 hersketeknikkene? Er definisjonen fortsatt gjeldende, og teknikkene aktivt i bruk? Brukes de alltid av menn mot kvinner, eller går det begge veier? Ellers går skillet mellom andre grupper enn kjønn, for eksempel  mellom grupper av ulik etnisk bakgrunn? Brukes de mer i enkelte sosiale lag enn i andre? Vår kulturforståelse er konstant i endring, og hvordan hersketeknikker blir brukt, påvirkes av disse endringene.

Jeg har oppdaget ei bok jeg har lyst til å lese: Slå tilbake, selvforsvar mot hersketeknikker, utgitt 2010 og skrevet av retorikeren Elaine Bergquist. Temaet er med andre ord fortsatt på dagsorden.

Sitat Dagsavisen: «Jeg takker Berit Ås i forordet. Hun har et kjønnsperspektiv på  hersketeknikken, mens jeg har et mer retorisk perspektiv. Dette er en  håndbok i hvordan du kan slå tilbake mot hersketeknikk uten at det  blir et stygt oppgjør, sier Bergkvist.»

Hvordan er din opplevelse av hersketeknikker anno 2012? Hva er annerledes nå? Er det noe som er annerledes?