Hva er din personlige strategi?

Jeg fikk en rekke spørsmål her om dagen knyttet til mine egne personlige strategier i lederrollen. Spørsmålene ble stilt knyttet til en modelleringsoppgave som del av en coachutdanning, der intervjuet med meg var en slags generalprøve. Personlig strategi i denne sammenhengen handler ikke om ambisjonsnivå, men hva som foregår inne i hodet mitt i gitte situasjoner, og hvordan rekken av tanker, følelser, bilder og eventuelle  ord jeg sier til meg selv, utløser den atferden jeg viser.  Å sitte modell for en modelleringsoppgave var både morsomt og interessant, og ga meg flere tankevekkere. For hva vet jeg egentlig om mine egne personlige strategier? Overraskende lite oppdaget jeg, fordi mange av de gjentakende handlingsmønstrene er så innarbeidet at jeg ikke lenger er bevisst veien fram til valgene jeg tar.

Da er det annerledes med mitt eldste barnebarn, 6 år og fersk førsteklassing, som jeg traff senere på dagen: «Jeg kan å lese mormor, først leser jeg bosktavforbokstavforbokstavforbokstav og så leser jeg hele ordet!» Med denne personlige strategien kom hun seg gjennom ei hel bok fra perm til perm på toget hjem. Etterhvert supplerte hun med flere strategier, som gjenkjenning av ordbilder hun hadde lest før, og gjetting der ordbildet var delvis kjent og illustrasjonen  pekte i samme retning.

Mange av strategiene våre er funksjonelle i en hektisk hverdag. Vi bare vet hva vi skal gjøre, og gjør det på tilnærmet autopilot.  Andre ganger har vi tatt med oss videre strategier vi trengte en gang, men som ikke lenger virker i forhold til formålet. Her ligger også årsaken til at fokus på personlige strategier er så viktig i coachutdanningen, fordi det er utrolig effektivt å ha riktige verktøy for forsterking av gode, funksjonelle strategier, og ikke minst for justering eller endring av strategier vi ikke lenger har behov for.

Bevissthet rundt egen atferd og de strategiene som ligger bak, er nyttig kunnskap. På samme måte som veslemor når hun mester lesinga til fulle, ikke vil trenge bosktavforbokstavforbokstavforbokstav strategien mer, kan vi i mer relasjonelle sammenhenger ha gått oss inn i handlings- og reaksjonsmønstre som var riktige i starten, men som over tid ikke tjener formålet.  Jeg skrev en del om dette i Husk å takke for følget. Hvis du kommer fra et arbeidsmiljø der det er «tryggest å holde kjeft» og  går til et nytt miljø der engasjement og aktive bidrag i diskusjoner blir belønnet, vil det typisk være tid for en strategijustering.

Hvordan står det til med dine personlige strategier? Er de oppdatert og funksjonelle i forhold til fasen du er i og hva du ønsker å oppnå, eller har du tatt med deg videre strategier du etablerte da rammene var helt annerledes? Er det deg Dumdum Boys synger om i «Det er min fot, jeg skyter når jeg vil. Jeg bommer nesten aldri og har alltid ei kule til.»?

Jeg tror de fleste av oss har behov for både vår- og høstrengjøring i egne handlings- og tankemønstre. For meg ble modelleringsoppgaven starten på en egen ryddeprosess.

Kan det være nødvendig å være så sur?

Haff. Bunaden er for trang. Posten holder ikke sine egne frister. Det er meldt snø på 17. mai. Og jeg er sur. Det er rett og slett ikke mi uke. Eller for å si det på en annen måte: Verden oppfører seg ikke slik jeg hadde tenkt. Samtidig slår det meg at verden ganske ofte legger seg til rette rundt mine behov, om ikke denne uka. Ikke at jeg akkurat forventer det, det er bare slik at det meste  pleier å ordne seg, enten på den ene måten eller den andre. Hvis jeg tenker etter, er det egentlig slik nå også. Selvfølgelig har jeg flere finklær å velge mellom, varmt yttertøy fins i ulike varianter, og kanskje er det akkurat erkjennelsen av en krympet  bunad som får meg til å ta grep om egne prioriteringer knyttet til mat, helse og trening. Posten .. nei her kjenner jeg at jeg ikke er helt ferdig med å irritere meg, men trolig ligger det noen nyttige erfaringer å hente i denne opplevelsen også, om noen dager vel å merke.

Gradvis tar jeg det inn over meg. At jeg produserer og sprer negativ energi. Sørger for at alle forstår at jeg ikke er fornøyd. At mine behov ikke er dekket. Humørsyke kalles det. Heldigvis for både meg og omgivelsene, rammes jeg ikke ofte av den syken. Heldigvis, fordi humørsyke i bunn og grunn handler om selvsentrert sutring, en misforstått, forurensende harme vi gjør krav på å øse ut over omgivelsene. Den smitter, og den har ikke et fnugg av fornuft i seg. Den bidrar ikke til at magen minker, at bunaden vokser eller at været ombestemmer seg, ikke en gang på selveste nasjonaldagen i et land der folk er vant til at det meste går på skinner, sånn i et globalt perspektiv.

I hvert eneste møte med andre mennesker utveksler vi energi, positiv, negativ eller nøytral. Inni hodet fokuserer vi på hvordan verden virker på vår tilstand, uten samtidig å være bevisst hvordan vi selv innvirker på de som utsettes for oss. En skeiv kommentar, et oppgitt blikk eller et massivt oppgulp av frustrasjoner kan ødelegge det som i utgangspunktet var en god dag, eller i verste fall: et fint forhold. Vil vi det?  Det lurte nok Dum Dum Boys også på, da de skrev en egen låt til Knutsen og Ludvigsen i den perioden da de to vennene lå i rettsak mot hverandre:

Kan det være nødvendig å være så sint?

Kan det være nødvendig å være så sint,
så ergerlig og grim
Må man skjenne så lenge før det er blitt nok?
Hva godt kan bli av det?

Kan det være nødvendig å være så sint?
Må man være det?
Må man skjenne så lenge før det er blitt nok
Hva godt kan bli av det?

Kan det være nødvendig å rope så fæl
så spesielle ord?
Daske neven i bordet så koppene flyr
dit kaktus og pepper gror?

Kan det være nødvendig å være så sint
Må man være det
Daske neven i bordet så koppene flyr
dit kaktus og pepper gror?

Av og til blir du sint på det meste som er
urettferdige ting og bedrøvelig vær
Du kan ergre deg over en god del, men
hva med din beste venn?

Må man sitte i timevis uten et ord
til rompa er blitt blå?
Kan det være nødvendig å være så sint,
så sint som jeg var nå?

Kan det være nødvendig å være så sint?
Må man være det?
Kan det være nødvendig å være så sint,
så sint som jeg var nå?

Det tar tid att bygga broer, men att bränna dom går fort

«Det tar tid att bygga broer, men att bränna dom går fort»

Det blir blå kjole i år.

Hvis noen slo på lyset her nå, var nok himmelen blå..

Hender det at du vikler deg inn i tankerekker og handlingsmønstre det er vanskelig å komme ut av? Slik at alt det som skjer eller ikke skjer rundt deg ender opp som et stort fat med  grøt?  Til alt overmål er smørøyet i denne grøten byttet ut med ei offerøy,  og på den sitter du strandet med knærne oppunder haka og tenker at livet er ganske kjipt??

Jeg vet ikke helt hvor grøtbildet kom fra, men den følelsen har jeg både kjent på selv og sett hos andre. Her om dagen hadde jeg et tilfeldig møte med en som i løpet av 10 minutter rakk å fortelle meg om ugjorte oppgaver, for korte frister, venner som ikke stiller opp, planer som gikk i vasken, og krav han ikke ønsket å innfri, før han for videre på sin frustrasjonsspredningsferd. Jeg sto tilbake og kjente plutselig at min egen tilstand hadde endret karakter fra lys til mørk bare i kraft av å være tilhører.

DET ER BEDRE MED DÅRLIGE ENN INGEN
MAN ER SIN EGEN VERSTE VENN
DET LUKTER SÅ GODT NÅR LUNTA BRENNER

synger Prepple i Lunta Brenner (dumdum boys), og det er akkurat det som skjer når vi gir oss selv lov til å samle opp og spre ergrelse og frustrasjoner  ut over både oss selv og tilfeldig forbipasserende, vi blir vår egen verste venn.  Vi søker bekreftelse på, og forsterker det som ikke fungerer, og samler alt en haug. Store og små saker får like stor plass, sammen med åpenbare utfordringer det er viktig å ta tak i, og uvesentlige bagateller i hverdagen.   Det vi kan ha bruk for da, er et tilstandspoliti som løfter håndflata mot oss og sier: «Stopp! Hva skjer’a?»  og bryter talestrømmen lenge nok til at vi rekker å sortere tankene våre.  Er det egentlig slik at tidsfristene er for korte, eller kunne vi begynt på oppgaven før? Disse vennene som ikke stiller opp, har vi sagt tydelig nok fra hva vi trenger hjelp til?  Funksjonen som tilstandspoliti kan vi godt ta ansvar for å installere selv, eller vi kan be om hjelp fra gode venner eller kolleger hvis vi ser situasjonen seile opp.  Det rare er at i det øyeblikket vi starter sorteringsjobben, øker opplevelsen av oversikt, og det vi står midt oppi, blir mer overkommelig. Kanskje dukker det opp noen positive elementer i helheten også? Og sist, men ikke minst, vi risikerer ikke lenger å spre vår egen negative tilstand ut i omgivelsene våre som forurensning.

MEN HVIS NOEN SLO PÅ LYSET HER NÅ
SÅ VAR NOK HIMMELEN BLÅ
DET TROR JEG PÅ
DET LUKTER SÅ GODT NÅR LUNTA BRENNER

Født i glasshus med lomma full av småstein…

Dum Dum i Bergstaden

«.. når du har sett sola før, ler du av litt regn.» (Stengetid)

Jeg har vært på Dum Dum Boys konsert! Midt mellom to våte dager sto jeg helt tørr og (nesten) varm på Malmplassen på Røros søndag sammen med ei stor mengde likesinnede og lot meg bergta av sceneshow, musikk og minner fra et helt voksenliv som startet omtrent samtidig som da de entret scenen for første gang. Jeg har en egen plass i hjertet mitt for disse gutta som gang på gang har satt ord på alt dette kompliserte som livet har å by på, uten noen gang å ha tatt i bruk klisjeer for formidle budskapet sitt. Bare hør på disse tekstene:

«Jeg trodde bunnen var nådd, du dro fram spade, smilte skjevt og hvisket ha’det. »  (En vakker dag)

«Har hjertet på rett sted, hodet var ikke å finne.» (Enhjørning)

«Jeg trodde jeg var håpløs det var til jeg traff deg, du trodde det var håp til du møtte meg.» (Enhjørning)

«Nabolaget her er fullt av skrømt, ha’kke flytta herfra, jeg har rømt.» (Hagelangs)

«Det er min fot, jeg skyter når jeg vil, jeg bommer nesten aldri, og har alltid en kule til» (Selvskudd)

Tekstene er ren nytelse, musikken går rett i kroppen, og en strålende Prepple i samspill med resten av bandet på scenen er en opplevelse i seg selv.  Gårsdagens konsertopplevelse satte seg som sommerens store høydepunkt på kulturfronten, samtidig som jeg fikk påminning om at hvert av disse sitatene er verdt et blogginnlegg i seg selv.

«En av en million blir truffet av lynet, men alle som en går vi på trynet..»  (En vakker dag) Det er noe med den røffe optimismen som fascinerer meg. Går du på trynet er det alltids en mulighet for å kravle seg på beina igjen og gå videre, det var faktisk ikke lynet som slo ned. Gjennom ulike faser har jeg brukt disse tekstene som trøst, som et spark bak og som egenterapi på veg tilbake på rett spor..  «Hvis noen slo på lyset her nå, var nok himmelen blå.» (Lunta brenner)

Likevel hender det i blant at jeg havner tilbake til utgangspunktet: «Det er bedre med dårlige enn ingen, man er sin egen verste venn. Det lukter så godt når lunta brenner….»  (Lunta brenner)

Hvordan er det med deg, gir det gjenklang?

Det lukter så godt når lunta brenner

Når jeg først er inne på DumDum Boys sporet, er det mye god tekst å ta av.  Dette klippet fra en tekst er hentet fra «Gravitasjon» samme CD som forrige tekst:

"DET ER BEDRE MED DÅRLIGE ENN INGEN
MAN ER SIN EGEN VERSTE VENN
DET LUKTER SÅ GODT NÅR LUNTA BRENNER"

Temaet er en gjenganger i litteraturen, i sangtekster, og overalt ellers i livet, nemlig alt dette vi vet så godt at ikke er lurt,  men som vi gjør likevel. Og hvorfor gjør vi det?

Har du noen gang kjent på gleden over å være riktig uskikkelig? Og den spennende sitringen over risikoen ved å bli tatt på fersken? Graden av uskikkelighet kan variere, fra da jeg var liten og vætet tannbørsten for at det skulle se ut som jeg hadde pusset tenner, til fryden over å bryte med rammer og «bør»-normer, og gå mine egne veier i voksen alder. Men hvor er logikken i for eksempel tannbørstehistorien, der jeg la like mye arbeid i å la være som det ville vært i å utføre den samme tannpussen?

Jeg kjenner en røyker som sa til meg at «så lenge folk maser på meg så kommer jeg ikke til å slutte», og jeg kjenner folk som gang på gang går i den samme fella som sist, selv om den ligger åpen i dagen uten noen form for kamuflasje. Og jeg kjenner meg selv, som vet hva som skal til for å endre de områdene i livet jeg ønsker å endre på, jeg gjør det bare ikke. Hvorfor? Kanskje er vi vår egen verste venn. Fordi angsten for å bli styrt er så sterk at vi lar oss styre av den. Eller fordi endring medfører forpliktelse, og forpliktelse fører til mer ansvar.  Eller er det rett og slett et krampaktig forsøk på bevare barnet i oss? For i følge The Book of Useless Information stiller en gjennomsnittlig 4-åring 400 spørsmål hver dag, og det vanligste er: «Hvorfor det, da?»

DumDum Boys har sitt eget svar på dette, i Selvskudd:

DET ER MIN FOT, OG JEG SKYTER NÅR JEG VIL
JEG BOMMER NESTEN ALDRI,OG HAR ALLTID EI KULE TIL..

Kunsten å tåle seg selv

Til forrige innlegg Alt henger sammen med alt, fikk jeg følgende kloke kommentar fra «gamle ugle»: …….Samtidig er jeg opptatt av at jeg selv skal tåle alle variasjoner av meg selv, også når jeg i ettertid kanskje tenker at der kunne jeg gjort ting annerledes. Jeg tror også at vi velger ut fra det vi til en hver tid opplever som mulig. Noe som kan vise seg å fortone seg helt annerledes, ut fra ulike perspektiver og i tidens løp…….»

Tankene mine gikk rett til DumDum Boys og «Takke faen» , en sang som betydde mye for meg for noen år siden:

BURDE JEG SAGT DET SOM DET ER
BURDE JEG FORTALT OM DÅRLIG VÆR
BURDE JEG HA VIST MEG FRAM
BURDE DU HA SETT MEG NÅR JEG SKIFTER HAM

VEL MYE VIRKELIGHET FOR EN SLITEN SJEL
PÅ RYGG SER DU IKKE LENGER NED
TAKKE FAEN FOR DET
TAKKE FAEN FOR DET

OG HVIS JEG BLE SOM DU VIL
HVA VILLE DA STÅ PÅ SPILL
VILLE VI DA BLI ETT
OG HVIS JEG DRO HVA BLE DU

VEL MYE VIRKELIGHET FOR EN SLITEN SJEL
PÅ RYGG SER DU IKKE LENGER NED
TAKKE FAEN FOR DET

HADDE DET GÅTT SOM DET GIKK
HVIS DU VISSTE HVA DU FIKK
HADDE DET GJORT NOE TIL ELLER FRA
OM DU KUNNE SLÅ MEG AV
OG HVIS JEG KONSTANT VAR PÅ
VILLE DU VÆRT HER NÅ

VEL MYE VIRKELIGHET FOR EN SLITEN SJEL
PÅ RYGG SER DU IKKE LENGER NED
TAKKE FAEN FOR DET
TAKKE FAEN FOR DET
TAKKE FAEN FOR DET

Å tåle seg selv er en vanskelig øvelse. Derfor er det gamle ugle skriver, om at vi velger ut fra det vi til enhver tid tror er mulig, viktig. Når vi ser tilbake på tidligere valg, har vi ofte en erfaring og en klokskap vi ikke hadde på det tidspunktet vi valgte. De ressursene vi har i dag, har gjerne kommet i kjølvannet av tidligere erfaringer, eller «learning by tryning» som en kursholder sa for noen dager siden.  Hvis vi ønsker å beherske kunsten å tåle oss selv, kan disse 3 punktene være et sted å begynne:

  1. Tilgi deg selv for valg du allerede har tatt. Du kan ikke få det ugjort uansett.
  2. Erkjenn at du tok det best mulige valget ut fra de forutsetninger du hadde da valget ble tatt.
  3. Takk for det du har lært.