«Det fine er at du ikke er alene. Naboen har det på samme måte.» Har du hørt den kommentaren de siste dagene? Det er godt ment. «You never walk alone» fraktet restriksjonsfritt og med spesialfly fra Anfield til den norske hvermannsen. Eller som vi spøkte med i ungdomstida: «Det er hugnad i felles undergang».
Jeg ser verdiene i fellesskapet, sympatien og dugnadsånden, men jeg blir også bekymret over hva som skjer når så mange rammes samtidig. Har vi nok å gi? Eller blir vi så overveldet av vår egen situasjon at vi gjør avgrensninger på hvem vi evner å ha omsorg for?
De siste dagene har jeg tatt en telefonrunde til småbedriftsledere jeg har et ansvar for som rådgiver, og jeg begynner å se et mønster. De blir glade, men også litt overrasket over at jeg ringer. For i hodet har det allerede dannet seg et tankemønster som forteller dem at dette er de alene om. Det er de som må stå i valg knyttet til permitteringer, hvordan de håndterer avbestillinger og kontrakter (eller mangel på slike), og hvordan de finansierer faste utgifter og får drifta til å henge i hop på kort og lang sikt. Samtidig som de, likt alle andre, er bekymret for helse og velferd til familie, venner og ansatte, som de vet at har det minst like tøft på sitt vis.
En annen faktor som spiller inn, kanskje ekstra sterkt i en situasjon som rammer mange, er et ønske om ikke å være til bry. Dette er folk som er vant til å klare seg selv og være ressurspersoner for andre, og det siste de vil er å legge stein til byrden for mennesker de vet bærer tungt nok fra før. Valget faller lett på ikke å dele egne tunge tanker.
Det er her vi som er profesjonelle samtalepartnere og rådgivere kommer inn, og kan spille en annen, supplerende rolle. Kjøp og salg av tjenester er et prinsipp basert på likeverdighet, der begge parter gir og får. I en krisesituasjon er dugnad og gjensidig omsorg for hverandre en uvurderlig ressurs, men noen ganger er det også godt å vite at du ikke belaster eget nettverk mer en nødvendig, fordi du i tillegg har tilgang på noen som har som jobb å lytte til deg, og være sparringspartner i alt det du står i, og samtidig ha taushetsplikt.
Jeg heier på dugnadsånden og varmen som vises disse dagene, og gjør gjerne min skjerv for fellesskapet der jeg kan være til nytte. Samtidig ser jeg verdien av å bygge opp eller forsterke et profesjonelt rådgiverapparat som kan fungere som aktive bidragsytere arbeidet med å få næringslivet i Norge på skinner igjen. For det er ikke bare helsa som skal berges her, det handler også om arbeidsplasser og evnen til å forsørge seg selv, blant annet gjennom en bærekraftig bedriftsøkonomi og tilsvarende samfunnsøkonomi. Uten å sette fart i kjøp og salg av varer og tjenester igjen (digitalt, enn så lenge), går det raskt ut over både privatøkonomi, arbeidsplasser, lokalsamfunn og hvilke tjenester storsamfunnet på sikt vil være i stand til å yte. Vi trenger hverandre, alle sammen.
øy-coachen 