Barn, foreldre og besteforeldre, ferieforventninger og roller

Har akkurat lest meg gjennom Mommo og moffa på egotripp av «utslitt trebarnsmor» i  NRK Ytring, og ikke minst de ulike  vinklingene i kommentarfeltet. Dagen etter publiserte NRK artikkelen Forskning slår tilbake. Den viser til stort engasjement hos dagens besteforeldre i forhold til å følge opp barnebarn.

Det som fascinerer meg mest, både i den opprinnelige artikkelen og i med- og motytringene i kommentarfeltet, er fasiten folk sitter på i forhold til andre menneskers motivasjon, kapasitet og prioriteringer. De vet så inderlig vel hva som er feil og hva som er riktig, og hevder at egoisme og selvrealisering er styrende i begge retninger.  Selv tror jeg at bildet er mye mer sammensatt.

Grunnpillaren i all god kommunikasjon er tillit til hverandres gode vilje, også når «motparten» prioriterer annerledes enn vi kunne ønske oss. Årsaken til sprikende behov og ulike valg kan like gjerne være knyttet til fysisk eller mental helse, kapasitet, misforståelser, usikkerhet, andre familiemedlemmer som trenger sitt, som til ren egoisme.  Vi kan tro og anta hva som er førende for andre menneskers valg, men de selv er de eneste som kjenner sine egen drivkraft.

Jeg tror også det er viktig å skille mellom ønsker, forventninger og behov. Vi kan ønske oss mer samvær eller avlastning, og vi kan ha klare forventninger til foreldre- og besteforeldrerollen. Det reelle behovet kan på den ene siden forsterkes av nettopp ønsker og forventninger, på den andre siden kan det reguleres gjennom egne prioriteringer og hvor vi legger lista på hva som skal være en god ferieopplevelse for oss selv og ungene, og rett og slett gjøre det beste ut av situasjonen som den er.

Et annet spørsmål er om foreldre/besteforeldre er gjort kjent med dine ønsker, forventninger og behov? Jeg kjenner flere i min egen generasjon som er usikker på egen rolle i forhold til egne barn og barnebarn. De ønsker mer samvær men vil ikke trenge seg på, eller vet ikke helt hva som vil være riktig å gjøre.  Tilbakeholdenhet kan med andre ord være et tegn på at det er på tide å jobbe mer (på begge sider) med tilliten til hverandres gode vilje gjennom året, mer enn at (beste-)foreldrene er på ego-trip når sommeren kommer.  Åpne spørsmål om hva man kan få til sammen er en god start.

Barn er, i likhet med voksne, selvstendige individer med ulik atferd og forskjellige behov. Ikke alle besteforeldre har helse eller kapasitet til å dekke alle disse behovene på en gang, og over lengre tid. Kanskje er det lettere å by på seg selv hvis man kan ha besøk av én og én og over en kortere periode?  Så kan foreldrene også lettere tilpasse opplegget hjemme til den eller de som er igjen? Alle barn har behov for å bi sett som det individet det er, og stressnivå og forventningspress dempes i begge leire.

Selv er jeg så heldig at jeg får energi av de små når de er på besøk, nettopp fordi de både tvinger meg  ut av jobbfokus, ut i naturen og inn i bøkenes verden. Men de og foreldrene må også tåle at jeg ikke alltid mestrer mormorrollen like godt, jeg kan bli både sliten og oppfarende innimellom. Fordi jeg er et helt alminnelig menneske.

Den viktigste forventningen å utfordre er kanskje at livet skal være perfekt avstemt sommeren igjennom. Livet er slik det er, og den største mestringen av alle er å tåle nettopp det.

Å leve av øyekontakt

Vi er mange mennesker som lever både med og av øyekontakt, eller i møte med det som noen kaller «sannhetens  øyeblikk» hver eneste dag. Det er der vi bygger tillit, får tilgang til både fysiske og mentale rom hos menneskene rundt oss, og skal bevege oss respektfullt omkring for ikke å tråkke feil eller skape unødig kaos når vi fortsetter vår ferd mot nye menneskemøter. Det følger både ansvar og risiko med den jobben vi gjør, og tidvis vil vi oppleve at enten intensjoner eller dømmekraft, eller begge deler, blir trukket i tvil, uansett hvor bevisst vi selv ønsker å være på egen atferd. I dag har jeg opplevd begge ytterpunktene, både å tråkke over ei grense jeg burde ha sett, og deretter, i en helt annen setting, å bli betrodd hvor mye ei sterk samtale for x antall år siden har betydd for en annen persons framtidige veivalg.  I begge tilfeller har ordenes makt satt spor, men med ulike fortegn, og jeg har først i ettertid forstått hvor sterk effekten av form og innhold kan være.

Som de fleste andre, antar jeg, har jeg et sterkt behov for å opptre respektfullt ovenfor andre mennesker. Problemet er likevel at respekt formes av så mange elementer, og som en kollega av meg sier: «Budskapet eies av mottaker.» Selv med gode verktøy og lang trening i jeg/du sortering er det fragmenter i all kommunikasjon som lever sitt eget liv i samspillet mellom to mennesker, slik som tolking av kroppsspråk, stemmeleie, ulik kultur for direkthet, ryggsekker fylt med tidligere opplevelser, opplevd makt(u)balanse, nyanser i ord, ulik rolleforståelse, osv. Alt dette er støysendere vi bærer med oss i dialog med hverandre, og som påvirker budskapets reise mellom avsender og mottaker, og det er helt naturlig at vi noen gang bommer og andre gang treffer blink.

Problemet jeg kjenner på noen ganger, er at denne styrken i «ordets makt» kan slå meg helt ut, det at man har tilgang på verktøy som er så sterke og som kan ha så stor innvirkning på andre menneskers følelsesliv og veivalg, både på godt og ondt. Dette har skremt meg helt siden jeg begynte på coach-utdanningen for mange år siden. Metodikk og språklig forståelse vi tilegner oss gir et helt utrolig positivt spillerom for å bidra til vekst og utvikling både for oss selv og de vi har rundt oss, men det gir også makt til å rive ned. På hvert nye kull har jeg sett noen få enkeltmennesker som har forlatt lærestedet godt fornøyd med ei full verktøykasse, samtidig som jeg har vært i tvil om de etiske refleksjonene har fått tilsvarende oppmerksomhet, og jeg har hatt vondt i magen med tanke på hvem som kan bli utsatt for disse menneskene.

De aller fleste av oss er atskillig mer balansert, men det gir en annen type risiko: Det at vi normalt opptrer både respektfullt og lyttende til de menneskene vi møter, gjør at de også møter oss med garden nede, og dermed er uforberedt hvis vi skulle tråkke over akkurat der den andre har «si inste grind». Og det vil innimellom skje at vi gjør akkurat det, ikke med vilje, men uforvarende, eller på en dårlig dag. Da er det to parallelle ryddejobber som står for døra. Den ene handler om å gjenopprette tillit hos den vi har rotet det til for. Det kan gå bra, men det kan også hende at den andre takker for følget og går videre alene, og i så fall med full rett.

Den andre ryddejobben er mer krevende, og den dreier seg om å gjenopprette tilliten til seg selv. Hvordan står det til med dømmekraften min? Bør jeg drive med dette? Er de daglige menneskemøtene og den sterke øyekontakten der jeg skal være framover? Holder jeg mål? Dette er viktige refleksjoner å gjøre seg, og som jeg vet både legestanden og litteraturen setter ord på med jevne mellomrom, for eksempel i Henning Mankells Italienske sko. Det samme kan skje med ledere, politikere, politifolk og så videre, og det er dessverre ingen fasit å slå opp i.

Å tilgi seg selv er en av de vanskeligste øvelsene vi mennesker utsettes for, men samtidig er er det gjennom denne type erfaringer vi har mulighet til å vokse som mennesker:

Ibland gör man rätt, Ibland gör man fel, lev med det
Ibland gör man rätt, Ibland gör man fel, lev med det

All den här tiden som jag vilat och velat
Vilat och väntat och kastat bort
Inte nu, kanske sen kommer jag också tycka
Att allt dåligt för med sig nåt gott

Magnus Krunegård

 

Serriøst, jeg holdt på å trekke meg der og da…

Jeg sitter halvt i  skjul i ett oppholdsrom på et overnattingssted, fordypet i pc og etterarbeid etter kveldens kurs. Rundt hjørnet er en glad gjeng samlet, og de diskuterer åpent og fritt rundt sine erfaringer med intervjuer og rekrutteringsprosesser. «Serriøst, jeg holdt på å trekke meg der og da..» hører jeg, og spisser ørene for å få med meg fortsettelsen. Det viste seg at han som uttalte seg, under et intervju hadde fått i oppgave å tegne seg selv.  Og der gikk grensa for hans del, ihvertfall skillet mellom innenfor og utenfor egen komfortsone. Jeg kjenner at jeg smiler. Jeg smiler fordi denne grenseoppgangen berører meg.  Jeg blir nysgjerrig, på to ting samtidig: Hva ønsket  intervjueren å oppnå da han eller hun ba kandidaten om å tegne seg selv? Og hvorfor opplevde kanditaten dette ubehagelig?

Er intervjueren opptatt av å bryte forventet mønster? Å sette kandidaten ut av balanse, og se hva som skjer da? Eller er det en oppriktig interesse knyttet til personen du har foran deg? Hvem er han egentlig? Hva er han opptatt av? Hvor henter han motivasjonen sin fra?

Hva med kandidaten? Hvorfor vurderer han å trekke seg? Opplever han spørsmålet som totalt irrelevant, eller er han redd for å ikke innfri fordi spillereglene ikke lenger er forutsigbare? Når uttrykte han seg visuelt sist? Og hva er egentlig bestillinga? Neppe et kunstverk, men mer en beskrivelse av personlighet, interesser og preferanser. Som om det skulle gjøre saken enklere…

«Du kunne jo bare tegnet ei sol» smetter kameraten inn. Han har rett, det er ikke ett svar på ei slik oppgave, det er mange. I slike sammenhenger tenker jeg det er viktig å ta tilbake styringa, sett fra kandidatens side. Han er satt ut av balanse, et lite øyeblikk, og situasjonen risikerer å komme ut av kontroll.  Men der og da har han også anledningen til å scanne mulighetsrommet og finne sin egen måte å løse oppgaven på. Det handler om å gripe sjansen. På sitt eget personlige vis.

Jeg opplevde noe lignende for noen år siden, som relativt fersk rådgiver på et nytt område, da jeg skulle selge tjenestene mine inn til en hotelldirektør. Etter at jeg hadde ventet ei stund, kom han inn, de obligatoriske 10 minutten etter avtalen, snudde en stol bak fram, satte seg ned med ansiktet mot meg og armene i kryss over stolryggen: «Hva vet du egentlig om hotelldrift?»  Noen kaller slike opplevelser «sannhetens øyeblikk» .  Det føltes slik. Etter noen sekunders frenetisk tankevirksomhet, svarte jeg det som viste seg å være det eneste riktige: «Nesten ingenting, men jeg er skikkelig god til å stille de spørsmålene du trenger å finne svar på.»  Vi ble gode venner gjennom det nærmeste året..

comfort zone

 

Hvordan tar du vare på identitetene dine?

«Jeg snakket om identitet med konfirmantene i kveld, og at vi alle har flere av dem. Vi kan for eksempel være datter, søster, venninne, fagperson og organisasjonsmenneske på en gang.» Min nå voksne datter hadde steppet inn i undervisningen på kort varsel ved sykdom, og valgte altså å møte utfordringen ved å snakke med femtenåringene om ulike identiteter. Tøft.. Ikke lenge etter traff jeg ei venninne som sporet samtalen inn på samme tema. Hun tok opp konflikten som oppstår når jobbidentitet, paridentitet og geografisk tilhørighet trekker i ulike retninger.

I mitt liv er det ofte slik at mine ulike identiteter ikke alltid er enige om hvem som har den viktigste rollen. Fagpersonen higer stadig mot ny læring og personlige utfordringer og trives best helt i ytterkanten av etablert komfortsone, mens lederen i meg er mer opptatt av å skape trygge rammer for vekst og utvikling der alle føler seg sett og ivaretatt. Summen av disse to identitetene legger såpass beslag på døgnets timer (og også på det mentale overskuddet) at de ulike identitetene jeg har som mor, datter, bestemor og kjæreste noen ganger opplever indre rivalisering i kampen om å karre til seg restene. Venninneidentiteten har i lengre perioder opplevd å bli sendt på rommet og låst inne der, og hobbyidentitetene mine er for lengst fløyet tilbake til nærområdene der de kom fra.  Det er best slik, har jeg tenkt, siden det ikke er plass til dere her. Men når det koker som verst, er det én identitet som under evolusjonens løp har utviklet spisse albuer. Den trenger seg fram og krever oppmerksomhet. Denne identiteten heter «bare Hedvig», og handler i all hovedsak om alenetid, tid til å bare være, tenke og sortere de tankene som kommer. I en hverdag som stort sett består av samvær og dialog med andre mennesker, er denne siste identiteten uhyre viktig for min egen helse, og den vet det.

Alle mennesker har sitt sett med ulike identiteter. Noen ganger er disse i balanse, andre ganger pågår heftige maktkamper over tid. Når én identitet endelig har slått seg til ro med en løsning, begynner en annen å vandre rastløst omkring. Det kan handle om forholdet vi er i eller savner, arbeidssituasjonen, rammene rundt barnas oppvekst eller en interesse vi ikke finner plass til å dyrke.Ja, for når lever vi egentlig godt med alle identitene våre samtidig? Noen ganger lurer jeg på om det er slik Nirvana kan beskrives, som tilstanden i disse korte fasene da bare alt klaffer?

I coachutdanninga snakket vi mye om mål, forkortet til SMARTØF (spesifikke, målbare, attraktive, tidsbestemte og økologiske mål som er formulert positivt.) Økologisk i denne sammenhengen handler om at et mål er en del av det store bildet, og skal ikke settes slik at det ødelegger for noe annet som også er like viktig. Noen ganger tror jeg vi har for mange mål og for mye å strekke oss etter. Kanskje det mest økologiske vil være å jobbe med å bli mer fornøyd med tingenes tilstand? Tenke at «Ja, jeg har tatt noen bevisste valg, og da må jeg tåle at et par andre områder blir litt så som så i tida framover. Det er faktisk helt greit.»? Jeg drømmer om ei positiv returavtale for hobbyidentitetene mine. Vi holder kontakten, enn så lenge.

Yrkesidentitet

Folkeskikk, ytringsfrihet og medvirkningsplikt

Bare for å ha sagt det med en gang, dette er ikke et innlegg i migrasjonsdebatten, men om folkeskikk i alle livets relasjoner. Egentlig handler innlegget om uenighet, og hvordan vi velger å uttrykke oss når friksjonen er et faktum.

Vi lever i et fritt land. Et land så fritt at vi kan ytre det vi mener uten å tenke på konsekvenser. Vi slipper være redde for angivere, represalier eller frihetsberøvelse. Det skulle bare mangle, sier noen. Andre hevder at vi ikke aner hvor heldige vi er. Men snakker vi ikke her om frihet under ansvar? Retten til å uttrykke seg innebærer, slik jeg ser det, også plikten til å bruke hodet:  Hva kan jeg si? Hva bør jeg si? Og når er det klokest å holde kjeft?

Det hender jeg snakker med ledere som er ute i hardt vær, og som daglig eller ihvertfall ukentlig, opplever å bli tilsnakket på en måte som skaper ubehag. Innen jeg har kommet i kontakt med dem, har de gjerne flyttet grensene en, to og tre ganger i forhold til hva de finner seg i. «Det er jo ytringsfrihet i dette landet, og da må jeg kanskje tåle å bli kalt idiot eller drittsekk av en ansatt som er uenig med meg?»  Nei,nei, nei, tenker jeg, det må du slett ikke. For dette handler ikke om ytringsfrihet, men om folkeskikk og spilleregler i arbeidslivet. Og i arbeidslivet er det noe som heter medvirkningsplikt, det vil si plikten til å bidra til et trygt og sikkert arbeidsmiljø gjennom både ord og handling.  Uenighet i prosesser er innenfor medvirkningsplikten, og det er enklere å være lojal til beslutninger som er tatt hvis vi har fått mulighet til å ytre oss underveis i prosessen. Men vil har et valg i forhold til hvilket språk vi bruker. Kalleord,  latterliggjøring, baksnakking og utestenging er langt utenfor, rett og slett fordi det bidrar til et utrygt arbeidsmiljø både for leder og ansatte.

Vi har både rett og plikt til å hevde meningene våre, komme med endringsforslag og innspill til forbedringer, og hver stemme teller med. Men det er her det er viktig å bruke hodet: Snakk i jeg-form og meld behov. Ta likevel høyde for at du ikke alltid får gjennomslag. Hvis arbeidsplassen din var en elefant, kan det hende du bare har hatt oversikt over snabelen eller det ene benet, men den som tar beslutningen må ta hensyn til hele dyret. Og når valget er tatt, uansett hvor uenig du måtte være, innebærer medvirkningsplikten en lojalitet til den retningen som er valgt og aktive bidrag for å nå de målene som følger med på kjøpet.

Når jeg treffer ledere som er midt oppe i et kommunikasjonsmessig kaos, prøver jeg så godt det lar seg gjøre å gi to til tre råd samtidig:

1 Lytt til fornuften i den gales ord. Hva er årsaken til at frustrasjonen bobler over og kommer usortert ut?

2 Sett grenser for språkbruk og formuleringer. At årsaken er forståelig, betyr ikke at atferden er akseptabel. Allminnelig folkeskikk på jobb er selve basisen for god arbeidshelse. Ytringsfrihet medfører ansvar, for alle parter i arbeidslivet.

———

3. Hvis du ikke har styrke til å ta kampen, vurder hvor lenge du vil bli i jobben og hvilke alternativer du har.

Stadige stikk og personangrep setter spor, og kan på sikt være helsefarlige. Dette gjelder også på hjemmebane og i politikken. Kanskje viktig å minne oss selv om før vi sender ut neste salve?

DSC_1954

 

 

 

 

Helt Johan

Jeg har lyttet til en klok mann i kveld. Og det på en dag jeg ikke føler meg spesielt klok, en dag det er ekstra nyttig å få sitte helt i ro og ta imot andres erfaringer, refleksjoner og spissformuleringer samlet gjennom et langt liv. Johan Kaggestad, i følge informerte kilder 71 år, og ei merittliste langt ut over det alminnelige. Han snakket om å mestre, streve, øve og gjøre hverandre gode. Og om plikten til å gjøre det beste ut av de rammevilkårene vi har.

Han hevdet at ikke alle var enige om den plikten, uten å utdype den påstanden nærmere. Jeg tenker at jeg på lang vei er enig med Johan Kaggestad i det, men at jeg får lyst til å dele de uenige i to grupper; de som går til sitt ned aksjon fordi rammevilkårene er «feil», og de som slåss for å endre rammevilkårene. Selv faller jeg tilbake til den første av Virginia Satirs fem friheter :

1. Friheten til å se og høre det som er, i stedet for det som burde være, var eller kommer til å bli

Denne friheten framstår viktigere og viktigere for meg. Rett og slett fordi jeg stadig møter mennesker som har gått i heng på akkurat denne tematikken, og noen ganger står jeg der selv, med begge beina solid plantet i hvordan ting egentlig skulle vært. Det var ikke sånn livet skulle bli. Ting burde vært annerledes. Alt var bedre før, eller bare vent så skal dere få se..

Selv øver jeg meg på denne friheten, og på å tenke at «ja det burde kanskje være annerledes, men slik er det nå.» Og jeg ender opp med at svaret verken ligger i ordene «var», «burde» eller «blir», men i «er». For skal vi reparere noe, må vi starte her og nå. Med det som er vanskelig og det som er mulig innenfor rammevilkårene vi lever i. Fokuserer vi på elendige rammevilkår, blir vi der vi er, og graver oss selv lenger ned. Slik tenker jeg. Om jeg har noen eksempler?

Min tanke: Jeg har sagt noe dumt, og burde ikke gjort det.  Hadde det ikke vært for noe som skjedde før, ville dette ikke vært et problem nå.

Min frihet: Jeg har sagt noe dumt, og min frihet ligger i å se det som det er, og gjøre noe med det.

Min tanke: Selv Afghanistan protesterer på norsk asylpolitikk og tvangsutsending av barnefamilier til utrygge oppvekstvilkår. Det er ikke et slikt internasjonalt omdømme Norge burde ha, og de t er ikke slik vi burde behandle barn i Norge.

Min frihet: Jeg kan være uenig, jeg har en ytringsfrihet og full mulighet til å bruke den. Jeg kan gi mitt bidrag til å endre rammevilkårene.

Ja jeg tenker at vi alle har en plikt til å gjøre det beste ut av rammevilkårene vi har. Og skulle vi tenke at disse rammevilkårene ikke er bra for oss, eller for andre, skal vi fortsette å jobbe innenfor dem, og samtidig utfordre dem der det oppleves riktig og nødvendig. Men å melde oss av og si det er rammevilkårene sin skyld? Hmm..

I kveld har Johan Kaggestad utfordret rammevilkårene for bruk av uttrykket «helt Johan».  Det synes jeg er helt greit. Takk til Sparebanken Hedmark som har invitert Johan til fjells.

Kaggestads flytsonemodell med delmål

Kaggestads flytsonemodell med delmål-strategi

Lurer du på de 4 andre av Virginia Satirs 5 friheter?

2. Friheten til å føle det du gjør, istedetfor det du burde føle.

3. Friheten til å si det du tenker og føler, istedetfor det du burde tenke og føle.

4. Friheten til å be om det du ønsker, istedetfor å vente å se om du kanskje får det.

5. Friheten til å ta sjanser på egne vegne, istedetfor alltid å være på den sikre siden.

Vil ikke høre!

Litjmor har vokst seg stor i vår. Språket er i rivende utvikling, og egenviljen blomstrer. Hakk i hæl kommer jeg/du sorteringen i form av «min!», «mamma sin!» og andre nødvendige uttrykk  for å rydde i eget verdensbilde.  Og så vil hun ikke høre. Ikke alltid, og spesielt ikke når hun har oppdaget en morsom lek som vi voksne ikke setter like stor pris på, enten fordi den i gitte situasjoner kan være farlig, eller fordi den skaper merarbeid for oss.

Samspillet som følger, fascinerer meg, både som bestemor og coach. Jeg ser nysgjerrigheten og kreativiteten som ligger bak stadig nye påfunn, jeg ser lyset i øynene hennes når hun vet at hun opererer i grenseland for det hun har lov til, og jeg ser hvordan hun stadig utfordrer egne grenser, utvider aksjonsradiusen sin og opplever nye områder hun behersker. Hun er levende til stede i eget liv, og synes det er et fantastisk sted å være. Selvfølgelig må vi sette grenser, ikke minst for at hun skal få mulighet til å tøye og utfordre dem.

Snart fyller litjmor 2 år. Sist jeg reiste videre etter noen dager sammen med henne, var neste stopp veiledningssamtaler med til sammen 8 personer i  tidlig etableringsfase. Å starte egen bedrift er en ny måte å utfordre egne grenser på . Problemet er at vi i veien mot voksenlivet lærer oss å høre. Vi hører på det som ikke går an, vi hører på hva som er upassende, hva som kan gå galt, og hvor vi ikke strekker til. Sakte men sikkert aksepterer vi egne begrensninger, både reelle og de som er påført av oss selv eller andre. Vi utsetter å ringe den kunden vi gjerne skulle hatt, det kan jo hende han ikke er interessert. Vi utsetter å presentere planene våre for andre, i tilfelle de ikke holder mål.  Vi glemmer det som de aller fleste 2 åringer tar som en selvfølge: Vi kan ikke både øve og se bra ut samtidig. Hvis vi hadde blitt født med den begrensningen i hodet at vi må kunne alt før vi setter i gang, hvordan ville vi da lært å gå, snakke og løpe?

Jeg tror det er viktig å mane fram toåringen igjen, med all den entusiasmen, nysgjerrigheten og pågangsmotet det innebærer å være to år. Det handler om evnen til ikke å høre, og viljen til å øve og øve til du oppnår det du har bestemt deg til å få til. Nederlaget er stort  og dramatisk når hun møter en hindring på veien, men det varer aldri lenge før hun er i gang igjen. Toåringen har få begrep om hva som ikke går an, og det viser seg stadig at hun kan mer enn du tror!

comfort zone