Hvordan møter du kritikk på arbeidsplassen?

Nettstedet Dagens Perspektiv gir meg jevnlig påfyll og er en kilde til viktige refleksjoner, og i dag kastet jeg meg over overskriften Nytteløst å snakke med truede ledere som er redd for å miste makt. Som leder er en av mine største varsellamper den som belyser hva som skjer med meg selv og min egen atferd i pressede situasjoner. For de oppstår. Garantert. Hvordan reagerer jeg? Går jeg i forsvar, eventuelt til motangrep? Søker jeg dekning? Eller lytter jeg for å forstå hva som egentlig skjer, hvor jeg har tråkket feil og hvilke muligheter som ligger til rette for å få skuta på rett kjøl igjen?

Allerede som ung samfunnsfagstudent ble jeg fascinert av pensumlitteratur av typen Oligarkiets jernlov, og alle mekanismer som gjør at det å beholde makten blir viktigere for ledere enn å ivareta helhet og gode prosesser. Når og hvorfor mister vi gangsynet og begynner å fremme egne behov foran fellesskapets beste?

Artikkelforfatteren i Dagens Perspektiv hevder at dette har med trygghet å gjøre, og jeg er ikke uenig. Hun skriver: «Lederne som mener at posisjonen deres er truet, vurderer kompetansenivået til sine medarbeidere vesentlig lavere enn trygge ledere.» 

Så lenge lederposisjon er et kriterium for egen mestringsopplevelse og status, vil utfordringer og kritiske spørsmål kunne oppleves truende, litt som i dyrenes verden der alfahannens posisjon er basert på andres bidrag og underdanighet. Problemet er bare at dagens samfunnsstruktur og oppgaveløsning krever en mye større grad av tverrfaglighet og samhandling enn før. De som velger ikke å lytte til sine medarbeidere, mister verdifull informasjon, noe som igjen går ut over kvalitet og sluttresultat.

Hvorfor blir det slik? Kanskje det er på tide å utfordre  selve maktbegrepet og utvide det til å omfatte mer enn den tradisjonelle funksjonen som konge på haugen? Slik jeg ser det kan  makt  like gjerne defineres som evnen til å skape samhandling, fange opp det usagte og lese komplekse situasjonsbilder.  Evnen til å spille folk gode og dra veksler på summen av ressurser og innsikt en organisasjon eller et nettverk har å by på. De som sitter på disse egenskapene har nemlig  en betydelig makt, makten til å skape både store forandringer og gode resultat.

Men for å komme dit er det viktig ikke bare å tåle motstand, men også å ha trygghet nok i seg selv til virkelig å verdsette den og de gode intensjonene som gjerne ligger bak kritiske spørsmål.  Ja, vi trenger de som går foran og baner vei, men like viktige er de som setter bremsene på og spør: Hvorfor prioriterer vi slik? Hva hvis det ikke er riktig? Vet vi  egentlig nok til å sette i gang dette prosjektet?  Har vi gjort en tilstrekkelig risikovurdering? Organisasjoner som mangler, knebler eller undervurderer mennesker som stiller denne type spørsmål,  vil kunne oppnå resultater på kort sikt, men i et lengre løp er sannsynligheten stor for at grunnmuren slår sprekker. De interne kritikerne våre er verken dumme eller inkompetente, mest sannsynlig setter de kvalitetssikring på dagsorden, ikke for å ødelegge eller skade, men for å sikre og forbedre.  Å innse dette, er kanskje en av de viktigste rollene en leder har, men da er det viktig at lederstøtten hun eller han får,  løfter en lederrolle som fremmer samhandling, informasjonsflyt og verdsetting av summen av de ressursene organisasjonen har tilgang på.  Å være leder innebærer å være i læring. Hver dag. Ydmykhet og læring er også makt, makt til å bidra til vekst og utvikling. For alle.

Respekt i vår tid – om jernteppe på mikro- og makronivå

Inne i meg et sted bor ei lita Pippi, et småfregnete fyrverkeri som spretter fram når jeg minst venter det, rister løs de viltre flettene sine og roper ut: «Dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert!»  Problemet er at jeg ikke helt klarer å holde styr på henne. Noen ganger kjenner jeg på en nær kontakt og et helt ekstraordinært fellesskap med min egen lille Pippi, men i neste øyeblikk fyker hun videre og er ute av syne.  Tilbake står jeg, alene og tvilrådig. Hva var det jeg sa at jeg kunne, sa jeg??

Pippi var innom i sommer og hvisket meg i øret at jeg burde snakke mer for forsamlinger og kanskje melde meg på ei liste over folk som kan bestilles til slikt. Som sagt så gjort (vi har ikke stor betenkningstid, Pippi og jeg når vi er sammen) og plutselig fikk jeg en invitasjon til å presentere meg i slutten av august.  Siden den dagen har Pippi vært på reise, og har trolig et lengre ferieopphold hos faren sin på Kurrekurreduttøya, et sted totalt uten dekning eller annen forbindelse, mens min dag nærmer seg faretruende her nord. Selv vet jeg ikke om jeg klarer dette alene, egentlig lurer jeg på om jeg har noe å formidle i det hele tatt.  Jernteppe på mikronivå. Eller Pippi-ferie.

«Du må snakke om noe du virkelig tror på» sier en klok bekjent til meg, og jeg nikker smilende mens hun fortsetter: «Det må være ekte».  Jeg slår nesten helt sikkert fast at jeg vil snakke om respekt og får til svar at «Ja det var jo et konkret og oversiktlig tema..». Kurrekurreduttøya har aldri vært fjernere. Men så fortsetter hun: «Mener du respekt i vår tid?» JA. Det vil jeg!

Jeg vil snakke om den grunnleggende respekten mellom mennesker, den som forebygger konflikter i hverdagen, overgrep mot individer og grupper, krig og gjeninnføring av jernteppe på makronivå. Mellom øst og vest, og trolig snart også mellom nord og sør. Broren min var innom i helga, og vi kom inn på at det i år er 50 år siden Woodstock. Han påpekte at politikk da og politikk nå har det til felles at det mer enn noen gang er viktig å heve stemmen og stå for noe.  Som en motvekt til polariserende retorikk og enkle, men farlige budskap.

Respekt for en motpart, enten det er i politikk, i en familie- eller jobbrelasjon, handler om noen spilleregler og grunnsorteringer som alle er konfliktdempende:

  1. Vis respekt for andres modell av verden. Vi ser alle en sak fra vår egen vinkel, krydret med  det vi har av erfaring, kunnskap, følelser og ytre påvirkning. Den virkeligheten er vår egen og ingen andres. Det betyr også at andres modell av verden aldri vil være helt lik vår egen. Lytt og la deg overraske!
  2. Å re-spektere betyr å se en gang til. Gjennom coachutdanningen har jeg lært at bak enhver atferd finnes en positiv intensjon. Hvilke verdier styrer motparten etter? Er det et potensial eller noen fellesnevnere å ta tak i?
  3. Tell til tre.  Bruk S.T.O.P. regelen.  Å tweetre eder og galle på impuls og som maktmiddel kan i verste fall true verdensfreden.
  4. Snakk for deg selv,  beskriv hva situasjonen gjør med deg og hva du ønsker. Å fortelle andre hvordan de føler og tenker, og hvilke verdier de navigerer etter, vil derimot fungere som både bensin og ved på bålet i de fleste konfliktsituasjoner.

Respekt for andre mennesker handler om å anerkjenne behov selv om vi ikke deler dem, lytte til andres historier for å forstå bedre, og formidle uenighet som et naturlig utgangspunkt for drøfting.   Kanskje kan utveksling av ulike vinkler gi et bedre resultat enn noen av oss hadde klart alene.

Det beste stedet å starte, slik jeg ser det, er med å luke bort  ugress (også kalt generaliseringer) i vårt eget språk: «Du hører aldri på meg!» eller  «Alltid skal du…»  «Slike folk er…» Fortsett  samtidig å sette ord på egne verdier, behov og ønsker. Den dagen vi slutter å tro på et menneskes evne til å justere kursen og tilpasse atferd, da har også respekten forsvunnet ut samme vei. Dette vil jeg snakke om. Jeg vil slåss for en verden uten jerntepper. I en slik verden er det  tryggere å klare seg på egenhånd mens Pippi er på ferie.

Hodepine til besvær – og verdien av å kunne bidra i samfunnet

27. mai ble jeg sterkt berørt av et innlegg i NRK Kveldsnytt om migrenepasienters kamp for å få en relativt ny men svært effektiv medisin på blåresept. Alternativet er en månedlig personlig utgift på 5-10 000 kr alt etter hvor hardt man er rammet i utgangspunktet, eventuelt en rimeligere medisinering med dårligere effekt.

Som arbeidsgiver og kollega har jeg sett  på nært hold hvordan migrene rammer. Jeg har erfart de ekstreme forskjellene på gode og dårlige dager, og hvordan dette slår ut på helse, mestring, trivsel og selvfølelse, og dessuten på kapasitet, kreativitet og pågangsmot. Alt dette igjen påvirker, sett fra et arbeidsgiversynspunkt,  den totale arbeidsevnen, forutsigbarheten og leveringsdyktigheten. Siden Aimovig  kom på det norske markedet i fjor, har stabiliteten på disse områdene vært jevn og svært god hele veien, noe som i et samfunns- og arbeidshelseperspektiv gir en gevinst langt ut over den kostnaden som pr i dag påligger den enkelte pasient.

Selv har jeg en fortid som ansatt i bedriftshelsetjeneste. Lederen min hadde medisinsk bakgrunn, og han lærte meg mye. En gang spurte jeg ham direkte hvorfor han valgte bedriftshelseveien i stedet for en stilling som kommunelege. Han svarte som vanlig kjapt: «Fordi der fastlegen spør pasienten hvor syk han er, kan jeg spørre motsatt; Hvor frisk er du?»  For meg handler dette om verdisyn, og en grunnleggende respekt for menneskene vi møter. De aller fleste mennesker har et sterkt behov for å være bidragsyter i det samfunnet de er en del av, både opp mot familie, venner og lokalsamfunn, og også som arbeidstaker og kollega. Selvfølelse og identitet er tett knyttet opp mot det å gjøre en forskjell og være en ressurs for andre. Sett at du da har ei helseutfordring du enten er født med eller har blitt påført gjennom hendelser i livet, og som hindrer deg i å være den ressursen du selv ønsker? Og sett at det finnes en medisin som gjør det mulig likevel, men at prisen på denne er så høy at du kanskje blir tvunget til å takke nei? Hva gjør det med deg?

Jeg heier på aksjonsgruppa for Aimovig på blåresept, nettopp av denne grunnen, eller alle disse grunnene: Det er samfunnsøkonomisk. Det er bedriftsøkonomisk. Det er fysisk helsefremmende gjennom redusert smerte og færre fysiske belastninger. Det er mentalt helsefremmende gjennom økt mestring og aktiv samfunnsdeltakelse.  Og det handler om en håndterbar personlig økonomi.  At helseministeren antyder et svært nasjonalt beløp hvis man går inn på dette, handler nettopp om de mange migrenepasientene som gjennom denne ordningen vil kunne få god effekt av samme medisin, med påfølgende positive samfunnsmessige og personlige ringvirkninger.

Det går ikke an å la  være. Ikke for den og de det gjelder. Ikke for samfunnet. Og ikke for arbeidsplassene som blir berørt.NB: Dette innlegget er skrevet i samråd med mennesker jeg kjenner og som er berørt

Linda Merkesdal gjesteblogger om hvordan vi kan lære av de beste

En av de virkelige oppturene med å jobbe i Rådhuset Vingelen er dyktige kolleger. I forbindelse med bedriftens 30 årsjubileum har jeg utfordret flere av dem til å gjesteblogge hos fjellcoachen.  Først ut er coachkollega Linda Merkesdal, som tar utgangspunkt i modellering som verktøy for å utvikle egne ferdigheter, og hvordan dette verktøyet kan overføres til også å omfatte organisatorisk læring:

Modellering av beste praksis er både et verktøy og en eksamensoppgave i coachutdanningen, og handler i korte trekk om å sette personlige mål for egen utvikling på et avgrenset område (salg, undervisning, ledelse eller noe helt annet). Modellering begynner med å identifisere beste praksis for en egenskap du ønsker å kopiere. Så må du finne mennesker du ser opp til, som er gode på denne egenskapen. Gjennom samtaler med hver av disse finner du vesentlige elementene i hvordan de prioriterer, tenker og handler, og som i sum gir den egenskapen du beundrer. Deretter begynner jobben med å ta denne innsikten i bruk for egen del.

Men hvis modellering er en vellykket overføringsstrategi fra én person til en annen, er det da slik at en hel bedrift kan lære på samme måte?

Etter å ha jobbet i bedriftsverdenen, har jeg lagt merke til at en bedrift kan oppfattes og behandles som en levende organisme, den tar valg og beslutninger basert på summen av de ansattes erfaringer og kompetanse, samt dynamikken i organisasjonen. Dette forteller meg at bedrifter på mange måter fungerer likt som et menneske. Min erfaring er at man da kan bruke modellering for å finne beste praksis, ikke bare på individnivå, men på bedriftsnivå.

Modellering kan fint brukes internt for en bedrift som ønsker å finne beste praksis.  Som en tenkende organisme med personlighet kan bedriften slite med de samme begrensningen og utfordringene som et enkeltmenneske. En bedrift kan for eksempel ha en uttalt «sannhet» om at de ikke kan vokse mer, at de har nådd taket av sin produksjon eller andre ting som legger føringer for hvordan de tenker om fremtida. Da kan det være hensiktsmessig å se om noen av disse «sannhetene» kan utfordres, og kanskje omformuleres eller fjernes, slik at utviklingspotensialet kan utnyttes. Ved hjelp av modellering kan de kopiere av de beste, enkelt men genialt.

La oss si at Bedrift A har problemer med salgsavdelingen. De oppnår ikke like gode resultater som Bedrift B. Da kan man aktivt ta i bruk modellering for å finne beste praksis. Studere Bedrift B og finne beste praksis og kopiere dette over til Bedrift A. MEN, gitt at disse to avdelingene har ulike personligheter må man kanskje inn med en tilleggsdimensjon som tar høyde for ulikhetene i de to bedriftene. Akkurat som selvledelse er viktig for å lykkes for enkeltindivider, er teamdynamikken viktig for å lykkes som bedrift. Kanskje må Bedrift A ta hensyn til at deres selvfølelse og tankemønstre rundt salg er meget dårlig, mens salgsavdelingen i Bedrift B har en veldig god selvtillit. Da må dette jobbes med og bygges opp før Bedrift A klarer å levere likt som Bedrift B på konkrete salgsteknikker. Det er ikke nok å pugge en god teknikk hvis du ikke tror på dine egne evner til å mestre den. Minst like viktig er det å lære av andre og få på plass den gode sammenhengen mellom verdier og identitet, adferd, egenskaper og omgivelser, og gjennom dette styrke selvtilliten hos salgsavdeling Bedrift A som team. Gjennom økt trygghet og felles mål om hva slags team salgsavdelingen skal være, kommer også resultatene.

Det fine med modellering er at løsningen ligger der, du trenger bare å stille de rette spørsmålene til de som har funnet beste praksis.

Hjemme bra men borte best? Valgets kval..

Våren er tiden for de eksistensielle samtalene, både på indre og ytre plan. Naturen rundt oss endrer karakter fra time til time, både spirer og gammelt rot dukker opp når snøen forsvinner, og uforvarende drar vi med oss både grus og rask inn sammen med strålende gul og håpefull hestehov før alt stabiliserer seg igjen og sommeren står for døra. Ikke rart at tankene parallelt begynner å sirkle rundt egne veivalg og erfaringer vi har gjort oss vinteren gjennom.

Selv har jeg den siste tida hatt gleden av flere samtaler med unge jobbsøkere i innspurten av en mastergrad, og andre voksne som kjenner på at det kanskje er på tide å prøve noe nytt.  Ett av temaene som fascinerer meg, er hvordan noen søker «hjem» og andre ut.  Refleksjonene jeg møter belyser brytninger mellom by og land, mellom store institusjoner og små enheter, mellom nærhet til familie og åpent landskap der du må bygge nettverket ditt sjøl, og selvfølgelig mellom det trygge og forutsigbare på den ene siden og muligheter for nye utfordringer på den andre.  Jeg lytter,  tenker og spør, samtidig som jeg mer eller mindre bevisst prøver å plassere mitt eget liv i forhold til de samme glideskalaene. For det er nettopp glideskalaer vi snakker om. Det skal ekstreme opplevelser til før de fleste av oss tar det ene valget fullt ut på bekostning av motsatsen på den andre enden av skalaen, men vi er hele tiden i bevegelse mot den ene eller andre retningen.

For hva er egentlig trygghet? Trygghet i familie trenger ikke være geografisk betinget. Hos naboene ser jeg at voksne barn ofte er hjemme på søndagsmiddag, men nærheten kan ivaretas på mange ulike måter, også ved stor geografisk avstand. Noen kan også oppleve at forholdet styrkes når den fysiske avstanden øker, gjennom at hverdagslitasjen blir mindre og man får tid til å savne hverandre.

Behovet for å komme «hjem» formes ofte gjennom innsikt i egne verdier som først blir synlige gjennom møte med nye miljøer, enten det dreier seg om klima, natur, interesser, spilleregler eller tilhørighet til venner og familie. En hotelldriver jeg kjenner, har ofte fortalt hvordan hennes far tidlig ga beskjed om at hun ikke fikk ta over før hun hadde hatt noen år utenfor virksomheten og hjembygda for å kjenne etter om denne livsstilen var noe hun virkelig ville selv, og ikke bare følte forpliktelse til. Jeg har henne mistenkt å stille samme krav til sin egen datter, som ganske nylig har satt kursen hjemover igjen etter først å ha høstet diverse erfaringer på egenhånd.

I et lite samfunn kan samspillsmønstre og mer eller mindre tildelte roller i perioder gå på helsa løs for noen og enhver. Opplevelsen av å bli definert inn i eller ut av ulike roller og miljøer og gjennom dette kjenne på at rammer og handlingsrom blir i trangeste laget, er en gjenganger i mange samtaler jeg har hatt gjennom årene, og slike erfaringer begynner tidlig. Det er fascinerende å se hvordan barn på besøk hos slektninger i sommerferien henter fram andre sider hos seg selv enn de de byr på hjemme. Til 40-årsdagen min fikk jeg  besøk sørfra som samtidig benyttet anledningen til å se et ungdomsteaterstykke der en av jentene mine var med. De la spesielt merke til «fortelleren» i stykket og kommenterte talentet hans. Ikke visste de at samme gutt kjempet en daglig kamp for å komme seg gjennom skolehverdagen, der han var tildelt en helt annen og mindre konstruktiv rolle. Noen ganger er miljøskifte den katalysatoren som skal til for å starte på nytt og bli sett med andre øyne som den du er og kan være, og ikke som den du var, eller basert på hvor du kommer fra.

Jeg mener å ha hørt at det kinesiske tegnet for krise er satt sammen av tegnet for ulykke og tegnet for mulighet. Det er ikke alltid livet blir slik som vi har tenkt. Jobben vi ønsker oss går til noen andre, omstillinger får konsekvenser for arbeidssituasjonen vår, eller endringer i familiesituasjonen krever at vi tar grep. Selv om endringene ikke er bestilt eller ønsker fra egen side, kan de utløse muligheter vi ellers ikke ville ofret en tanke. Vi må utforske nye sider hos oss selv, og gjennom det oppdage mot og ferdigheter vi ikke var klar over, og trolig vil vi møte nye mennesker som vil berike livet vårt i mange år framover.

Vårrengjøring i hodet gjør godt. Det klarner tankene, øker bevisstheten og pusser støvlaget av egenskaper vi kan ha nytte av uansett veivalg. Det viktigste er at vi eier våre egne valg, og lever dem med begge hendene. For uansett hva vi tror vi er, er vi alltid mer enn det. Ha trua, og gjør det beste ut av valget du tar!

Faren med å fortelle bare én historie

Noen ganger når jeg underviser, ber jeg de som hører på rekke opp ei hand hvis de liker at andre forteller dem hvem de er. Ikke overraskende har jeg så lagt fått null respons på den oppfordringen. Det neste spørsmålet derimot, pleier å få effekt, fortsatt ikke i form av hender i været, men gjennom en tydelig endring av de ansiktsuttrykkene jeg har foran meg: «Rekk opp hånda de som ALDRI har fortalt andre hvem de er.» Det som farer over ansiktene er alt fra humor og sjølironi til til tydelig beskjemmede uttrykk. For hvorfor gjør vi det mot andre som vi selv setter så lite pris på?

I The danger of a single story (TED talks) setter Chimamanda Adichie ord på språkets makt, og den styrken som ligger i den gjentakende og stigmatiserende historiefortellingen. Veldig ofte når en historie gjenfortelles legges det mer vekt på å beskrive personlige egenskaper enn på rammene rundt situasjonen,  Hun ER så hjelpsom, han ER så vanskelig, de ER så hissige, og hun ER så morsom. Og det er de sikkert, men ikke bare det, de er også mye, mye mer. Men fordi historiene gjentas, og man leter eter nye overlappende historier som kan forsterke den første, blir resultatet at mennesker forflates med enten positivt eller negativt fortegn. Pussig nok velger mange å tilpasse seg rollen de blir tildelt, fordi det er den de får respons på.

For noen år siden var jeg inne i ei ungdomsskoleklasse for å snakke om entreprenørskap og det å starte bedrift. En lærer tok meg til side før timen og sa at hvis jeg fikk utfordringer med den og den (som han definerte som krevende elever) ville han gripe inn og hjelpe meg. Jeg takket høflig nei, og svarte at jeg helst ville håndtere en slik mulig situasjon selv. Guttene det gjaldt var ikke vanskelige å spotte i gruppa, for energinivået var høyt. Men de fikk også tenning på andre type oppgaver enn de var vant med, og bidro konstruktivt hele veien, uten på noe tidspunkt å utfordre lederrollen min i prosessen. Derimot ba de om å få sitte igjen, fordi de fikk lyst til å jobbe videre med oppgaven etter skoletid. De VAR ikke vanskelige, de fant seg bare ikke alltid til rette i de rammene skolesystemet bød på.

Selv har jeg ord på meg for å være både imøtekommende, lyttende og relativt grei å ha med å gjøre. Men denne ene historien om hvem jeg er, har gyldighet bare til et visst punkt. For i likhet med de fleste mennesker jeg kjenner og omgås, skjer det noe med meg i det øyeblikket noen tråkker over grensene mine og utfordrer de grunnleggende verdiene jeg navigerer etter. Da kan jeg bli både sta og egenrådig, og ikke minst vanskelig å styre. Ikke fordi jeg ER vanskelig, men fordi jeg vet at hvis jeg firer på verdiene i mitt eget moralske kompass, vil jeg på et eller annet tidspunkt bli en dårligere versjon av meg selv, og på sikt vil en slik prioritering være direkte helseskadelig. Dette er egenskaper jeg også kjenner igjen hos de som står meg nærmest, for bevisst eller ubevisst har jeg nok tatt en avsjekk på andres verdigrunnlag også før jeg åpner opp for fortrolighet og nære vennskap.

En av verdiene som står høyt i kurs i livet mitt, er ærlighet. I yrkeslivet handler det for meg om ærlighet knyttet til intensjoner, mål og midler, inngåtte avtaler og spillereglene som til enhver tid gjelder, Motsats og stressfaktor: Opplevelsen av skjulte agendaer.

Frihet er også viktig for meg. Frihet til å være den jeg er, by på styrker og utfordringer, og ha handlingsrom til selv å finne fram til en hensiktsmessig vei mot det målet som er definert. Motsats og stressfaktor: Detaljstyring og trange rammer.

Respekt og lojalitet sier noe om at vi alle har hver vår modell av verden, og at det er helt fint. Samtidig kan vi, ved å by på de forskjellige modellene til hverandre komme fram til felles spilleregler som gjør at vi kan jobbe godt sammen, ikke bare på tross av, men også på grunn av disse ulikhetene. Men da må vi forplikte oss lojalt til de spillereglene vi blir enige om. Motsats og stressfaktor: Maktkamper og brudd på avtalte spilleregler.

«Det fins ikke unormale reaksjoner» sa en psykolog en gang på et kurs jeg deltok på. «Det fins bare normale reaksjoner på unormale situasjoner,» Vi ER ikke reaksjonene våre, vi henter dem opp fordi rammene i livet vårt endrer seg, noen ganger til det bedre og noen gang til det verre. Og kampen vi aldri må slutte å kjempe, er den som er knyttet til vår egen integritet. Hvem er jeg? Hvem ønsker jeg å være? Hva er verdigrunnlaget mitt, hva står jeg for? Vi eier våre egne historier, og det er vårt ansvar å fortelle dem. Hver dag, gjennom måten vi tenker, lever og oppfører oss på. Som Heather Small gjør i Proud, OL sangen fra London 2012.

Avslutter med mitt yndlingssitat fra Mia Törnblom: «Du gör fel, men du är inte fel.» 

 

 

Når bautaer faller

Det siste året har jeg opplevd at to mennesker jeg har stor respekt for, har gått ned for telling og bedt om timeout. Det vil si, jeg kjenner dem ikke godt nok til å vite om de har sett alvoret og selv bedt om ei pause fra både ansvar og forpliktelser, eller om de har strittet imot helt til kroppen har tatt valget for dem. Men det disse to menneskene har til felles er at de over mange år har stått fram som bautaer, med stor integritet, og tilsvarende arbeidskapasitet, kompromissløse på det de tror på i egen arbeidshverdag. Helt til det sier stopp. Og det skremmer meg.

I ganske ung alder snakket jeg med en lege om arbeidshelse og og langtidsslitasje, og han svarte slik: «Du er klar over det, at det er de som brenner, som blir utbrent?» Han var den første som satte ord på det jeg har erfart med jevne mellomrom siden, engasjement har en pris. Når kvaliteten på det vi leverer fra oss er grunnleggende viktig for egen trivsel og selvfølelse, må vi samtidig ta ansvar for å finne ut hvordan vi skal hente oss inn igjen. De fleste av oss har ganske god oversikt over hvor vi finner disse energikildene for egen del, hovedutfordringen handler om  evnen og kapasiteten vår til å oppsøke dem og ta imot det vi trenger. Det går jo bra uten også, ei stund, en måned, og kanskje et år eller to……

Vi mennesker er skapt ulike fra naturens side, både når det gjelder kapasitet til å stå i krevende situasjoner over tid, men også i forhold til hva vi oppsøker når vi trenger påfyll. Min egen arbeidshverdag er såpass full av folk, dialog og samspill at jeg stadig oftere oppsøker stillhet når jeg har fri. Andre jeg kjenner får den beste energitilførselen ved å samle gode venner rundt et langbord. Jeg sitter gjerne ved det langbordet selv også, men behovet for å ta plass har avtatt proporsjonalt med at jeg styrer stadig flere prosesser på jobb. Det handler om balanse.

Men noen ganger blir det altså for mye. Burde vi sett det før? Ja, det kan hende, men det er ikke bare nok å se. Jeg tror den største utfordringen ligger i overgangen mellom å se og forstå at valgene vi tar ikke er bærekraftig over tid, og evnen til å endre atferd som har utviklet seg til et fast mønster. Moren min kommer jevnlig tilbake til et sitat fra en kvinnelig gründer i bygda jeg vokste opp i: «Har du prøvd å hoppe av en karusell i fart?»  De fleste av oss har en gang eller to i god mening prøvd å utfordre noen vi er glade i, på prioriteringer og hvordan de tar vare på seg selv, og fått en kvass kommentar tilbake, nettopp fordi de  ikke vet hva annet de kan gjøre enn å bli med karusellen videre.

Det mest bekymringsverdige når bautaer faller, er ikke at de trenger å ligge på lading ei stund før de kommer tilbake. Det verste er nederlaget en slik person kjenner på for egen del, fordi identiteten han eller hun over år har utviklet rundt det å være den trygge og forutsigbare som bidrar, organiserer, støtter og bærer menneskene rundt seg, kommer under press. Å selv trenge bistand er et så kraftig angrep på eget selvbilde og opplevd egenverd at det i seg selv blir en betydelig helserisiko på veien mot en ny og balansert hverdag. Det viktigste vi som er rundt kan bidra med, er å minne dem om at de ikke bare er en bauta, og at verdien de bidrar med er mye mer enn rollen(e) de har fylt til nå.

For nesten 20 år siden var jeg selv en slik bauta som hadde inntatt horisontalen for en periode. Da fikk jeg et spørsmål fra ei venninne som jeg aldri har glemt: «Når burde jeg sett at du trengte hjelp?»  En annen bekjent kommenterte at nå var jeg ikke så skummel lenger, han hadde tenkt at jeg var ei slik ei som fikset alt. Min egen viktigste læring fra denne tiden, er at å vise sårbarhet ikke er farlig, det er tillitsvekkende. Uansett hva vi tror vi er, er vi alltid mer enn det, og kjærligheten vi føler for hverandre, oppstår ikke på grunn av mestring, men gjennom å bli kjent med hele mennesket. Derfor er det viktig å starte med å tåle seg selv.