Når bautaer faller

Det siste året har jeg opplevd at to mennesker jeg har stor respekt for, har gått ned for telling og bedt om timeout. Det vil si, jeg kjenner dem ikke godt nok til å vite om de har sett alvoret og selv bedt om ei pause fra både ansvar og forpliktelser, eller om de har strittet imot helt til kroppen har tatt valget for dem. Men det disse to menneskene har til felles er at de over mange år har stått fram som bautaer, med stor integritet, og tilsvarende arbeidskapasitet, kompromissløse på det de tror på i egen arbeidshverdag. Helt til det sier stopp. Og det skremmer meg.

I ganske ung alder snakket jeg med en lege om arbeidshelse og og langtidsslitasje, og han svarte slik: «Du er klar over det, at det er de som brenner, som blir utbrent?» Han var den første som satte ord på det jeg har erfart med jevne mellomrom siden, engasjement har en pris. Når kvaliteten på det vi leverer fra oss er grunnleggende viktig for egen trivsel og selvfølelse, må vi samtidig ta ansvar for å finne ut hvordan vi skal hente oss inn igjen. De fleste av oss har ganske god oversikt over hvor vi finner disse energikildene for egen del, hovedutfordringen handler om  evnen og kapasiteten vår til å oppsøke dem og ta imot det vi trenger. Det går jo bra uten også, ei stund, en måned, og kanskje et år eller to……

Vi mennesker er skapt ulike fra naturens side, både når det gjelder kapasitet til å stå i krevende situasjoner over tid, men også i forhold til hva vi oppsøker når vi trenger påfyll. Min egen arbeidshverdag er såpass full av folk, dialog og samspill at jeg stadig oftere oppsøker stillhet når jeg har fri. Andre jeg kjenner får den beste energitilførselen ved å samle gode venner rundt et langbord. Jeg sitter gjerne ved det langbordet selv også, men behovet for å ta plass har avtatt proporsjonalt med at jeg styrer stadig flere prosesser på jobb. Det handler om balanse.

Men noen ganger blir det altså for mye. Burde vi sett det før? Ja, det kan hende, men det er ikke bare nok å se. Jeg tror den største utfordringen ligger i overgangen mellom å se og forstå at valgene vi tar ikke er bærekraftig over tid, og evnen til å endre atferd som har utviklet seg til et fast mønster. Moren min kommer jevnlig tilbake til et sitat fra en kvinnelig gründer i bygda jeg vokste opp i: «Har du prøvd å hoppe av en karusell i fart?»  De fleste av oss har en gang eller to i god mening prøvd å utfordre noen vi er glade i, på prioriteringer og hvordan de tar vare på seg selv, og fått en kvass kommentar tilbake, nettopp fordi de  ikke vet hva annet de kan gjøre enn å bli med karusellen videre.

Det mest bekymringsverdige når bautaer faller, er ikke at de trenger å ligge på lading ei stund før de kommer tilbake. Det verste er nederlaget en slik person kjenner på for egen del, fordi identiteten han eller hun over år har utviklet rundt det å være den trygge og forutsigbare som bidrar, organiserer, støtter og bærer menneskene rundt seg, kommer under press. Å selv trenge bistand er et så kraftig angrep på eget selvbilde og opplevd egenverd at det i seg selv blir en betydelig helserisiko på veien mot en ny og balansert hverdag. Det viktigste vi som er rundt kan bidra med, er å minne dem om at de ikke bare er en bauta, og at verdien de bidrar med er mye mer enn rollen(e) de har fylt til nå.

For nesten 20 år siden var jeg selv en slik bauta som hadde inntatt horisontalen for en periode. Da fikk jeg et spørsmål fra ei venninne som jeg aldri har glemt: «Når burde jeg sett at du trengte hjelp?»  En annen bekjent kommenterte at nå var jeg ikke så skummel lenger, han hadde tenkt at jeg var ei slik ei som fikset alt. Min egen viktigste læring fra denne tiden, er at å vise sårbarhet ikke er farlig, det er tillitsvekkende. Uansett hva vi tror vi er, er vi alltid mer enn det, og kjærligheten vi føler for hverandre, oppstår ikke på grunn av mestring, men gjennom å bli kjent med hele mennesket. Derfor er det viktig å starte med å tåle seg selv.

Myggstikk, tilhørighet og verdivalg

Det klør litt overalt på kroppen. En mild vinter og fuktig start på sommeren har gitt myggen gode vekstvilkår i år. I tillegg ble det sene utendørskvelder i helga, for varme sommernetter er sjelden vare her på fjellet, og må nytes i godt selskap. Overgangen mot ferietid er spesiell på mange måter, og i hodet begynner de lange tankene å ta form. De som handler om hva vi holder på med og hvor vi vil, sånn egentlig. Forrige uke hadde jeg en tjuvstart på ferien, noen varme dager i Toscana. Fint på mange måter, men hetebølgen fikk meg til å rømme hjem før tida.  Jeg, som alltid lengter ut og vil se mer, så plutselig livet på fjellet utenfra og lengtet inn igjen på tross av tåke, regnbyger og ensifrede tall på gradestokken. Det er noe med den klare lufta, de sterke sommerfargene og muligheten til å kle seg etter forholdene uansett vær. Og vissheten om at sommeren kommer også her, kort og intenst. Som nå.

For ikke mange dager siden hørte jeg en kommentar knyttet til at de viktige tingene skjer andre steder, og at unge voksne som velger en jobb på fjellet på mange måter setter livet sitt på vent. En underlig påstand sett fra mitt ståsted, fordi jeg møter disse menneskene daglig, som kolleger, kunder og jobbsøkere, og jeg lærer stadig mer om hva som driver dem og hva som ligger bak de valgene de tar. Verdivalg handler om flere ting, men her er de begrunnelsene jeg får når jeg spør direkte:

Familie, oppvekst og tilhørighet. De har vokst opp her og har sterke bånd til nærmeste familie, slekt, natur og i noen tilfeller gård og setereiendom.

Aktivitet. Dette er unge mennesker som har et bevisst forhold til den naturen området vårt kan by på, gjennom fjellturer, toppturer, sykling, klatring, ski,  hest, hund, jakt og fiske og mye mer.

Engasjement. Regionen har et rikt organisasjons- og kulturliv, og sterke interessemiljøer blant annet knyttet til  mat, økologi og bærekraft.  Her er det rom for å engasjere seg, bygge nettverk og gjøre en forskjell.

Bli sett. I mindre miljøer er det større mulighet for å bli sett, få ansvar og gripe muligheter. Hele veien fra tidlig skolegang og oppover er det rom og kultur for å se potensiale og kvaliteter, og utfordre den enkelte til å ta dette i bruk. Det er også like stor, eller større, sannsynlighet for å bli satset på i en liten organisasjon som i store konsern der man blir en av mange.  Flere jeg snakker med som har valgt å starte karrieren sin her på fjellet, forteller om studievenner i Oslo og andre steder som får mindre relevant arbeidserfaring enn det de opplever for egen del.

Selv opplever jeg det som et privilegium både å jobbe og snakke med  engasjerte og bevisste unge voksne som vet hvorfor de tar de valgene de gjør. De utfordrer tankerekkene mine og sørger for at jeg selv er i bevegelse og læring. Samtidig hører jeg jevnlig at deres egne valg blir underkjent av familiemedlemmer, venner og medstudenter, fordi de velger bygda framfor byen. Jeg har et ønske til de som underkjenner: Spør! Hva holder de på med? Hva lærer de? Hvor henter de energien sin fra? Hvordan bruker de kompetansen sin? Hvor mye ansvar tar de? Svarene kan overraske.

Og for arbeidsgivere som ikke har «oppdaget» denne gruppa, se en gang til gjennom søkerbunken, enten direkte rettet til dere eller gjennom fjelltrainee-ordningen. Ta sjansen, invester i læring både for egen del og for den eller de dere velger. Det er verdt det. Selv har vi to fjelltraineer, og enda ei som først startet som fjelltrainee og nå er fast ansatt. Fordi de tilfører noe som gjør oss i stand til å møte framtida. God sommer fra fjellet!

Hvor ble det av W-potensen?

For de som kjenner meg godt privat, er det ingen bombe at jeg liker Jan Kjærstad. For de som kjenner meg godt på jobb, er det ingen bombe at jeg i perioder er lei de mange timene bak rattet. Summen av disse to realitetene ledet nylig til innkjøp av Jeg er Brødrene Walker av Jan Kjærstad som lydbok til bruk i bil.

Hovedpersonen, tenåringen Odd Marius Walaker, beskriver hvordan han, etter et sykkeluhell han kaller Tuvalu-hendelsen, opplever en mental utvidelse av seg selv, sin innsikt og sin evne til å observere hendelser fra ulike perspektiver og vinkler. Han blir rett og slett større enn seg selv, og forstår sammenhenger og helheter på en helt ny måte. Denne evnen, eller tilstanden, kaller han W-potensen, og parallelt med dette begynner han å se på seg selv som Brødrene Walker. Handlingen foregår på 80-tallet, samtidig som vi med jevne mellomrom, boka igjennom, treffer igjen Odd Marius i en sentral lederposisjon 20-30 år senere. I denne voksne mannens liv er W-potensen historie, et vagt minne fra ungdomstida, og han har ikke spesielt høye tanker om seg selv ut over at han er et helt  ordinært menneske.

Men hvor ble det av W-potensen? Min sterkeste opplevelse så langt i boka er når Odd Marius oppdager at moren, som nå er en helt ok trehusarkitekt, under og etter arkiktektutdanningen på Manhattan tegnet store, visjonære bygg og at hun i tillegg gjorde karriere som rockemusiker. Nå er hun mor, hun er arkitekt og hun er Nina, mens hun  før var «den Nina». Har hun også hatt en W-potens? Og hvor har den tatt veien? Vil hans W-potens også forsvinne?

På dette lyttestadiet, i bilen langs RV 26 gjennom Engerdal,  kjente jeg på en usigelig tristhet. «Hvorfor er det slik?» tenkte jeg «Hvor gjør vi av motet? Av innsikten? Og ikke minst viljen til å skifte perspektiv og se det vi opplever fra flere vinkler? Hvorfor bruker vi bare en brøkdel av evnene våre?»

Det begynner å bli noen dager siden, men tanken har ikke sluppet taket. Jeg har stadig samtaler med folk som pålegger seg selv begrensninger, iberegnet de indre dialogene jeg har meg selv. Og da snakker jeg ikke om manglende vilje eller evne til å «følge drømmen», eller muligheten til kortvarig kjedisstatus. Dette handler om den grunnleggende viljen til å forstå, og til å lete etter sammenhenger og ny læring, uansett situasjon, yrke og retning. Evnen til å holde blikket skarpt og sanseapparatet i beredskap for å hente inn mangfoldet av informasjon omgivelsene har å by på. Det vil si det motsatte av stagnasjon, eller av etablerte sanheter.

Mennesker med W-potensen i behold, tar inn inntrykk og setter disse sammen på stadig nye måter. De utfordrer det bestående og verdsetter alle setninger som begynner med «Hva hvis….»,  og de er oppriktig nysgjerrige på mennesker de møter for første gang. Det er kanskje naturlig at disse egenskapene blomstrer sterkest hos ungdom og unge voksne, siden de er på leting, både etter egen identitet og sin posisjon i forhold til omgivelsene. Men vi må aldri slutte å lete, for det er nettopp i W-potensens spenningsfelt at ord som innovasjon, nytenking, det grønne skiftet, kreativtet, skapende ungdom, kunst, kultur, produktutvikling, verdiskaping, synergi, toleranse og integrering får kraft og mening.

Noen ganger kjenner jeg på denne kampen i meg selv, der den ene vil skape, utvikle og bidra med den W-potensen jeg fortsatt er i besittelse av. Sofasitteren i meg, derimot, verdsetter forvaltning, stabilitet og velvære, og setter likhetstegn mellom det gode liv og minst mulig forstyrrelser. Jeg har etterhvert og tross alt, skaffet meg noen laurbær  å hvile på. Fredagskveldene for eksempel, heller stadig oftere mot denne tilstanden.

Likevel tror jeg ikke W-potensen er en tilstand, og heller ikke at den er dømt om å forsvinne. Men jeg tror den er et talent som må trenes, slik som de øvrige musklene i kroppen, gjennom aktive valg hver eneste dag. Akkurat som at det å gi slipp på den, også er et valg vi tar. Boka forteller meg at jeg alltid står fritt til å øve på å se, og se en gang til, og enda en gang, lete etter rom og folk og muligheter. Og jeg følger Kjærstad i at jeg, hvis jeg tør, slik den unge Odd Marius Walaker gjorde, vil oppdage at jeg gradvis utvides, til en større utgave av meg selv, slik at også jeg kan være «den» Hedvig.  Hvis jeg tør altså. Eller orker. Du da?

engerdalUtsikt fra RV 26, Engerdal

Påske-Lucia

Det er mange måter å våkne på. Tidlig påskeaften morgen, omtrent klokka halv åtte, banket det på soveromsdøra. Inn kom to unge damer på to og snart fire år, bærende på hvert sitt gule stearinlys de hadde rappet fra stuebordet, og de var klar for å synge Santa Lucia. De hadde heldigvis ikke funnet fyrstikkene..

Livet med barnebarn er en berikelse på mange måter, som mange har beskrevet før meg. En av de viktigste dimensjonene slik jeg ser det, er at de utvider horisonten min. De tvinger meg ut av vante tankemønstre, og utfordrer kreativiteten. Mange vil kanskje si at med barn i den alderen begrenses handlefriheten i forhold til hva det er mulig å gjøre, men jeg opplever det altså omvendt. Der jeg tidligere påsker stort sett har gått de vante skiturene på samme måte år etter år, har jeg i år oppdaget drøssevis av måter å gå på ski på. Med og uten staver, mellom beina til en voksen med ett par staver på deling, hånd i hånd ved siden av, bli trukket etter ved å holde i hver sin ende av staven, gå i løypa, utenfor løypa, sitte på rumpa på skiene  osv. osv.  Og det er opp til oss voksne om vi vil se på dette som plunder og heft, riktig og feil måte, eller aktivt ta del i utforskingen av hva som faktisk er mulig.

I følge folk som har greie på slikt, er menneskets kreative høydepunkt rundt femårsalder. Derfra krympes det kreative handlingsrommet år for år, og vi styres i større og større grad av fastlagte rammer, fasitsvar, forventninger, skikk og bruk og angst for å gjøre feil. I praksis betyr dette at vi legger lokk på viktige ressurser i oss selv. Vi utvikler oss ikke til de problemløserne vi kunne ha vært, og vi låser oss i faste tankemønstre. I hvert fall tar vi ikke større sjanser enn at vi unngår å tape ansikt hvis det skulle vise seg at vi tok feil likevel.

Men hva kan vi gjøre for å ta vare på og stimulere kreativiteten også etter femårsalderen? For det første handler det om å verdsette Luciasang på påskeaften morgen og alle andre «ut av boksen»opplevelser ungene inviterer til, og vise det. Videre handler det om å legge til rette for mange ulike typer stimuli gjennom oppveksten, både fysiske og mentale,  kunnskapsbaserte og kulturelle, fakta og fantasi. Deretter dreier det seg om bevisst å ta med seg dette tenkesettet inn i voksenverden og arbeidslivet, gjennom å bidra til takhøyde, tabbekvoter og en aktiv delingskultur på jobben. Ta bevisste valg i forhold til systemer, og hvilken atferd disse systemene belønner. Erstatte fryktkultur med en mulighetskultur. Verdsette høyttenkning. Selv de villeste ideer har en kjerne i seg det er verdt å utforske videre. Stille spørsmål som «Hva hvis vi..?» og «Hvorfor ikke…?»

Verden forandrer seg fortere enn før. Skal vi henge med i dette løpet er det viktig å utfordre våre egne handlingsmønstre. Og læremesteren? Jeg har funnet meg en fireåring og lillesøsteren hennes. Måtte det vare til lenge etter de har fylt fem.

Never ever think outside the box

 

 

Når har du tid til å være leder, da?

Jeg lurer på om jeg skal begynne å telle. Telle hvor mange ganger jeg har hørt dette spørsmålet det siste året, stilt av folk som registrerer reisevirksomheten min og og diverse oppdrag utenfor egen region. I dag dukket det opp igjen, denne gangen knyttet til at bedriften jeg jobber i, er i vekst. Og hver gang blir spørsmålet koblet til en refleksjon rundt det engasjementet jeg viser overfor kundene og oppdragene våre, og nye innsalg. Det kan tydeligvis gå på bekostning av lederfokuset. Bare for å få sagt det, disse spørsmålene kommer heldigvis ikke fra de som har meg som leder.

Uansett har det fått meg til å tenke gjennom nettopp lederrollen. Hva består den av? Hva er viktig? I hvor stor grad er det ok med individuelle tolkninger av hvordan en leder skal agere? For det første tror jeg ikke på faste maler. Derimot tenker jeg at alle, ledere inkludert, er tjent med å utvikle den beste utgaven av seg selv, ut fra sine forutsetninger. Og disse forutsetninger handler om mye. Fagkompetanse, personlige egenskaper, hvilke oppgaver vi får energi av og hvilke som tapper oss. Det handler også om hvem man er leder for,  hva de står for og hva de er opptatt av. Dessuten er det viktig å være bevisst hvilken type organisasjon eller bedrift det handler om, og de utfordringene og mulighetene som følger med ulike bransjer. En god og dyktig kollega av meg kom fra en jobb der arbeidsoppgavene lå klar, og hans oppgave var å utføre dem etter beste skjønn. Overgangen ligger i at i vår bransje har vi alle ansvaret for både å skaffe til veie oppdrag, løse dem i fellesskap og samtidig fokusere på det potensialet neste år kan by på. Jeg vet ikke om jeg er en god leder, men det jeg vet, er at jeg har et bevisst forhold til hvem jeg vil være. Jeg ønsker å være en bidragsyter til andre menneskers egenutvikling. Jeg ønsker å heie når de jeg har rundt meg trår ut av egen komfortsone og oppdager en verden av nye muligheter. Jeg ønsker å legge til rette for at det å løse oppgaver i fellesskap gir en helt reell merverdi for alle parter. Noen ganger er jeg i flytsonen på akkurat disse områdene i begge rollene mine, både som rådgiver og som leder, andre ganger fyller utilstrekkelighetsfølelsen hele rommet.

Erfaringsmessig går det fint an å være leder uten daglig øyekontakt, men det ligger noen forutsetninger i bunn:

  • En allerede etablert gjensidig tillit
  • Strukturer som er tilnærmet selvgående
  • Tilgjengelighet ved behov
  • En gjensidig forståelse at disse behovene skal formidles når de oppstår
  • Rask responstid på telefon og epost
  • Mental tilstedeværelse når man er på samme sted
  • Synlig engasjement og tru på framtida

Sist men ikke minst handler det om felles mål.  Så lenge vi har jobbet fram felles mål, vil det også være en felles aksept for at alle monner drar, og at både oppdrag og innsalg naturlig fører med seg både fravær og reisevirksomhet.

I dag avsluttet jeg arbeidsdagen i førpåskemodus med de menneskene (utenom familien) som jeg setter aller mest pris på. Gode kolleger som ikke fokuserer på antall dagers fravær gjennom året, men heller feirer samværet når vi får det til. De fleste pratet i munnen på hverandre, latteren satt løst og den eneste interne konkurransefaktoren som var å spore, oppsto da quiz-boka kom på bordet.. Hvorfor det er slik? Fordi vi velger det, hver eneste dag. Det kommer ikke av seg selv. Heller ikke av en alltid tilstedeværende leder. Men det hjelper å ha trua på prosjektet, på hver enkelt bidragsyter og synergiene vi skaper, og snakke høyt om det. Eller som Marit Breivik sa det: . ”Ingen fortjener å høre til et bedre lag enn de er villige til å skape selv!»

Det blir godt med ferie nå. Men erfaringsmessig vet jeg at etter noen dager begynner jeg å glede meg til å treffe kollegene mine igjen, før vi igjen fyker ut i hver vår retning, og jeg håper og tror at den følelsen er gjensidig.

GOD PÅSKE!

Påskestemning

Påskestemning

 

 

 

 

Ikke som oss

Jeg har bestemt meg for å gå til krig, nærmere bestemt til språkkrig. I disse migrasjonstider har jeg blitt utrolig bevisst språkvalget knyttet til meningsytringer og beskrivelser av mennesker vi ikke kjenner. Egentlig har jeg vokst opp med denne bevisstheten, og med ei mor som tidlig gikk til angrep mot uttalelser som: «De er litt rare, de er ikke som oss.» ved å parere med:«Kanskje ser de på oss som litt rare også?»  Min krig retter seg primært mot uttrykk som «slike folk» «sånne derre» og ikke minst: «lykkejegere». Ord om skaper avstand i stedet for ny kunnskap, og som i tillegg grupperer mennesker som har minimalt til felles ut over det at de er i bevegelse. «Integrering» er et relativt nytt ord i språket vårt, men problemstillingen er eldgammel, og jeg tror at hvis vi skal lykkes med den type arbeid, må vi starte med språket.

Det er ikke mange dagene siden jeg selv ble fersket i unyansert språkbruk, der jeg kategoriserte kinesere på generelt grunnlag (ikke negativt, men generaliserende) og ble straks korrigert med at i Nord-Kina, der fungerte ting helt annerledes enn lenger sør. Pling. Ny kunnskap rett inn. Fordi noen tok seg bryet med å korrigere meg.

Egentlig slo jeg på pc-en nå for å forberede et innlegg om innovasjon.  Nyskaping. «Det bur visst en innflyttar lengst nord i bygdi» sang Geir Lystrup i si tid, «tenk at han brukar furu til juletre i staden for gran. Det gjør ingentingen, han bryr vel ingen, ingen drikk juledram hos han likevel.»  De jeg skal snakke til, og med, er matprodusenter.Det slår meg at uten innflytterne hadde mathverdagen i Norge sett helt annerledes ut. Som enslig, fulltidsarbeidende småbarnsmor, hendte det at jeg tok snarveien om vakumpakket pitabrød med diverse innhold for å få middagen raskt på bordet. En dag la sjuåringen inn protest. Hun hadde fått en palestinsk assistent på SFO som tok med pitaovnen sin på skolen og bakte til ungene. Og mine masseproduserte holdt ikke lenger mål. Jeg så ingen annen råd en å be oss på besøk til henne og mannen for å lære bakekunsten. Det ble en vellykket kveld, men hun hadde ett spørsmål til meg som hun hadde lurt på lenge: «Hvorfor er ikke mat viktig for nordmenn?» Riktignok også en generalisering, men hun hadde et poeng. Ost for eksempel, var ensbetydende med gulost og brunost fram til ganske nylig, og de første lokale ysteriene på nittitallet måtte ut av landet for å lære. For ti år siden traff jeg ei nederlandsk dame som hadde funnet kjærligheten hos en melkebonde på Inderøy. Heldigvis for oss tok hun med oppskrift på goudaost i bagasjen da hun kom flyttende. Thaimat er i ferd med å bli fast innslag på lokalmatdager rundt i landet. Takket være migrasjon.

Jeg ringte en kollega i ånden her om dagen, vi jobber med mye av det samme, og dessuten driver hun et prosjekt der hun bor som de har kalt Bygda 2.0. Neste versjon bygd. Hun hevdet at bygda 1.0 hadde gått ut på dato, og at for å få unge voksne til å flytte tilbake, var det viktig å fokusere på nye verdier knyttet til mat, natur og arkitektur. Og på samhandling på tvers av bransjer og fagområder. Prosjektet utfordrer folk til å dele kunnskap, og til å utvikle produkter og tjenester ingen av deltakerne ville klart alene. Men som hun sa: «Vi har fokusert altfor mye på tilbakeflytting. For å få til virkelig endring, må vi ha tilflyttere, og når de er godt i gang, kommer tilbakeflytterne etter.» Derfor har de utviklet Åfjordspizzaen, en ekte italiensk pizza basert på gode, norske råvarer og blåskjell dyrket i Åfjord. Det er innovasjon, det. Jeg tror fortsatt vi må starte med språket.

Åfjordspizza

Åfjordspizza

 

 

 

 

Er vi enige om hva vi ble enige om?

En av fordelene med nye utfordringer på undervisningssiden er at jeg blir nødt til å tenke. Hva vet jeg om dette temaet fra før? Hva har jeg tilgang på av kilder? Og hvordan vil jeg gripe an oppgaven? Denne gangen handler det om forhandlingsteknikk. En kunde har bedt om et tretimers opplegg om det å forhandle i ulike situasjoner i livet, og etter grublerier, kildesøk og egen sortering har innholdet gradvis tatt form. Nå har jeg gjennomført to runder med aktive deltakere som stiller spørsmål og deler erfaringer, og det er ett spørsmål som fascinerer meg stadig mer. Hvordan avslutter vi de forhandlingene vi er en del av? Sjekker vi ut at vi virkelig er enige, eller oppdager vi i etterkant at vi har gått ut av samtalen med to helt ulike virkelighetsoppfatninger, selv om vi trodde avtalen var i boks?

Først en liten forklaring på hva jeg legger i forhandlingsbegrepet. Det er enhver situasjon hvor to mennesker eller flere kjøpslår om alt fra prioriteringer, handlingsrom og deling av arbeidsoppgaver til  kjøp og salg av varer og tjenester. Dette med forhandlinger begynner tidlig. Ei lita jente jeg kjente, som har blitt stor nå, var på tur til legekontoret. Moren skulle legge til rette for en god opplevelse, og lovet henne is etterpå hvis hun var var flink inne hos legen. Jenta kikket opp på moren og svarte: «Is først, kanskje?»

Mange år senere kan tenåringen spørre om det er ok at hun ber inn noen venner når hun er hjemme alene i helga, og få et ja til dette. Her er det viktig å ta høyde for at de to generasjonene kan ha et ulikt bilde av hva som ligger i ordet «noen», og kanskje også i ordet «venner», og at de etterpå oppdager at de ikke var helt enige om hva de ble enige om likevel.

Selv griper jeg meg stadig, heldigvis oftere før enn nå, i å slurve i den fasen av forhandlinger som har med  avsjekk å gjøre. Det handler om å sjekke ut og avstemme tolkninger, og forsikre meg om at vesentlige detaljer er belyst og avklart. I kontraktsammenheng på jobb har jeg, klok av skade, etterhvert lært å tydeliggjøre hva som er en del av hovedoppdraget, og hva som eventuelt kan komme som tilleggstjenester ut over det som opprinnelig er avtalt. En håndverker beskrev det en gang slik til meg: «Det er ikke alltid enkelt å være ute på et større oppdrag når kunden sier at jeg, siden jeg likevel er der, kan ta et par andre ting også. Skal jeg bare fikse det, eller når må vi avtale ny pris?» Ofte oppstår det en indre kamp mellom serviceinnstilling og fleksibilitet på den ene siden, og grensesetting og tydelige rammer på den andre.  Problemstillingen er overførbar til parforhold, vennetjenester og foreldre/barnrelasjonen. Forhandlinger handler også om balanse, og hvis det alltid er du som er på tilbudssiden og den andre som tøyer grenser, vil det nesten garantert oppstå slitasje i relasjonen over tid.

En annen viktig grunn til å sjekke ut hva vi faktisk er enige om, er at oppgaver kan falle mellom to stoler, eller bli utsatt på ubestemt tid, rett og slett fordi det er uklart hva som skal gjøres, hvem som skal gjøre det eller hvordan. Dette handler om tydelige rammer og klare meldinger, tilstrekkelige ressurser og samsvar mellom oppgaver og handlingsrom. Det hjelper ikke be noen om å løse ei oppgave hvis de ikke aner hvordan de skal gå løs på den, eller hvis de ikke er trygge på om de har rom til å prøve og feile underveis. For mange år siden snakket jeg med en husøkonom på et større vaskeri. Hun var frustrert over at de ansatte ikke tok ansvar og kasserte putevar og sengetrekk som var for slitt til å bli sendt ut til kunde. «Hva skjer når de kasserer et putetrekk, da?» spurte jeg. «Ganske ofte henter jeg det fram igjen og sier det kan gå noen runder til» svarte hun. Jeg smilte for meg selv og tenkte at her er det noen som ikke er helt enige med seg selv om hva de har blitt enige om. Vi får gjerne det resultatet vi ber om.

rognebær