Hjemme bra men borte best? Valgets kval..

Våren er tiden for de eksistensielle samtalene, både på indre og ytre plan. Naturen rundt oss endrer karakter fra time til time, både spirer og gammelt rot dukker opp når snøen forsvinner, og uforvarende drar vi med oss både grus og rask inn sammen med strålende gul og håpefull hestehov før alt stabiliserer seg igjen og sommeren står for døra. Ikke rart at tankene parallelt begynner å sirkle rundt egne veivalg og erfaringer vi har gjort oss vinteren gjennom.

Selv har jeg den siste tida hatt gleden av flere samtaler med unge jobbsøkere i innspurten av en mastergrad, og andre voksne som kjenner på at det kanskje er på tide å prøve noe nytt.  Ett av temaene som fascinerer meg, er hvordan noen søker «hjem» og andre ut.  Refleksjonene jeg møter belyser brytninger mellom by og land, mellom store institusjoner og små enheter, mellom nærhet til familie og åpent landskap der du må bygge nettverket ditt sjøl, og selvfølgelig mellom det trygge og forutsigbare på den ene siden og muligheter for nye utfordringer på den andre.  Jeg lytter,  tenker og spør, samtidig som jeg mer eller mindre bevisst prøver å plassere mitt eget liv i forhold til de samme glideskalaene. For det er nettopp glideskalaer vi snakker om. Det skal ekstreme opplevelser til før de fleste av oss tar det ene valget fullt ut på bekostning av motsatsen på den andre enden av skalaen, men vi er hele tiden i bevegelse mot den ene eller andre retningen.

For hva er egentlig trygghet? Trygghet i familie trenger ikke være geografisk betinget. Hos naboene ser jeg at voksne barn ofte er hjemme på søndagsmiddag, men nærheten kan ivaretas på mange ulike måter, også ved stor geografisk avstand. Noen kan også oppleve at forholdet styrkes når den fysiske avstanden øker, gjennom at hverdagslitasjen blir mindre og man får tid til å savne hverandre.

Behovet for å komme «hjem» formes ofte gjennom innsikt i egne verdier som først blir synlige gjennom møte med nye miljøer, enten det dreier seg om klima, natur, interesser, spilleregler eller tilhørighet til venner og familie. En hotelldriver jeg kjenner, har ofte fortalt hvordan hennes far tidlig ga beskjed om at hun ikke fikk ta over før hun hadde hatt noen år utenfor virksomheten og hjembygda for å kjenne etter om denne livsstilen var noe hun virkelig ville selv, og ikke bare følte forpliktelse til. Jeg har henne mistenkt å stille samme krav til sin egen datter, som ganske nylig har satt kursen hjemover igjen etter først å ha høstet diverse erfaringer på egenhånd.

I et lite samfunn kan samspillsmønstre og mer eller mindre tildelte roller i perioder gå på helsa løs for noen og enhver. Opplevelsen av å bli definert inn i eller ut av ulike roller og miljøer og gjennom dette kjenne på at rammer og handlingsrom blir i trangeste laget, er en gjenganger i mange samtaler jeg har hatt gjennom årene, og slike erfaringer begynner tidlig. Det er fascinerende å se hvordan barn på besøk hos slektninger i sommerferien henter fram andre sider hos seg selv enn de de byr på hjemme. Til 40-årsdagen min fikk jeg  besøk sørfra som samtidig benyttet anledningen til å se et ungdomsteaterstykke der en av jentene mine var med. De la spesielt merke til «fortelleren» i stykket og kommenterte talentet hans. Ikke visste de at samme gutt kjempet en daglig kamp for å komme seg gjennom skolehverdagen, der han var tildelt en helt annen og mindre konstruktiv rolle. Noen ganger er miljøskifte den katalysatoren som skal til for å starte på nytt og bli sett med andre øyne som den du er og kan være, og ikke som den du var, eller basert på hvor du kommer fra.

Jeg mener å ha hørt at det kinesiske tegnet for krise er satt sammen av tegnet for ulykke og tegnet for mulighet. Det er ikke alltid livet blir slik som vi har tenkt. Jobben vi ønsker oss går til noen andre, omstillinger får konsekvenser for arbeidssituasjonen vår, eller endringer i familiesituasjonen krever at vi tar grep. Selv om endringene ikke er bestilt eller ønsker fra egen side, kan de utløse muligheter vi ellers ikke ville ofret en tanke. Vi må utforske nye sider hos oss selv, og gjennom det oppdage mot og ferdigheter vi ikke var klar over, og trolig vil vi møte nye mennesker som vil berike livet vårt i mange år framover.

Vårrengjøring i hodet gjør godt. Det klarner tankene, øker bevisstheten og pusser støvlaget av egenskaper vi kan ha nytte av uansett veivalg. Det viktigste er at vi eier våre egne valg, og lever dem med begge hendene. For uansett hva vi tror vi er, er vi alltid mer enn det. Ha trua, og gjør det beste ut av valget du tar!

Faren med å fortelle bare én historie

Noen ganger når jeg underviser, ber jeg de som hører på rekke opp ei hand hvis de liker at andre forteller dem hvem de er. Ikke overraskende har jeg så lagt fått null respons på den oppfordringen. Det neste spørsmålet derimot, pleier å få effekt, fortsatt ikke i form av hender i været, men gjennom en tydelig endring av de ansiktsuttrykkene jeg har foran meg: «Rekk opp hånda de som ALDRI har fortalt andre hvem de er.» Det som farer over ansiktene er alt fra humor og sjølironi til til tydelig beskjemmede uttrykk. For hvorfor gjør vi det mot andre som vi selv setter så lite pris på?

I The danger of a single story (TED talks) setter Chimamanda Adichie ord på språkets makt, og den styrken som ligger i den gjentakende og stigmatiserende historiefortellingen. Veldig ofte når en historie gjenfortelles legges det mer vekt på å beskrive personlige egenskaper enn på rammene rundt situasjonen,  Hun ER så hjelpsom, han ER så vanskelig, de ER så hissige, og hun ER så morsom. Og det er de sikkert, men ikke bare det, de er også mye, mye mer. Men fordi historiene gjentas, og man leter eter nye overlappende historier som kan forsterke den første, blir resultatet at mennesker forflates med enten positivt eller negativt fortegn. Pussig nok velger mange å tilpasse seg rollen de blir tildelt, fordi det er den de får respons på.

For noen år siden var jeg inne i ei ungdomsskoleklasse for å snakke om entreprenørskap og det å starte bedrift. En lærer tok meg til side før timen og sa at hvis jeg fikk utfordringer med den og den (som han definerte som krevende elever) ville han gripe inn og hjelpe meg. Jeg takket høflig nei, og svarte at jeg helst ville håndtere en slik mulig situasjon selv. Guttene det gjaldt var ikke vanskelige å spotte i gruppa, for energinivået var høyt. Men de fikk også tenning på andre type oppgaver enn de var vant med, og bidro konstruktivt hele veien, uten på noe tidspunkt å utfordre lederrollen min i prosessen. Derimot ba de om å få sitte igjen, fordi de fikk lyst til å jobbe videre med oppgaven etter skoletid. De VAR ikke vanskelige, de fant seg bare ikke alltid til rette i de rammene skolesystemet bød på.

Selv har jeg ord på meg for å være både imøtekommende, lyttende og relativt grei å ha med å gjøre. Men denne ene historien om hvem jeg er, har gyldighet bare til et visst punkt. For i likhet med de fleste mennesker jeg kjenner og omgås, skjer det noe med meg i det øyeblikket noen tråkker over grensene mine og utfordrer de grunnleggende verdiene jeg navigerer etter. Da kan jeg bli både sta og egenrådig, og ikke minst vanskelig å styre. Ikke fordi jeg ER vanskelig, men fordi jeg vet at hvis jeg firer på verdiene i mitt eget moralske kompass, vil jeg på et eller annet tidspunkt bli en dårligere versjon av meg selv, og på sikt vil en slik prioritering være direkte helseskadelig. Dette er egenskaper jeg også kjenner igjen hos de som står meg nærmest, for bevisst eller ubevisst har jeg nok tatt en avsjekk på andres verdigrunnlag også før jeg åpner opp for fortrolighet og nære vennskap.

En av verdiene som står høyt i kurs i livet mitt, er ærlighet. I yrkeslivet handler det for meg om ærlighet knyttet til intensjoner, mål og midler, inngåtte avtaler og spillereglene som til enhver tid gjelder, Motsats og stressfaktor: Opplevelsen av skjulte agendaer.

Frihet er også viktig for meg. Frihet til å være den jeg er, by på styrker og utfordringer, og ha handlingsrom til selv å finne fram til en hensiktsmessig vei mot det målet som er definert. Motsats og stressfaktor: Detaljstyring og trange rammer.

Respekt og lojalitet sier noe om at vi alle har hver vår modell av verden, og at det er helt fint. Samtidig kan vi, ved å by på de forskjellige modellene til hverandre komme fram til felles spilleregler som gjør at vi kan jobbe godt sammen, ikke bare på tross av, men også på grunn av disse ulikhetene. Men da må vi forplikte oss lojalt til de spillereglene vi blir enige om. Motsats og stressfaktor: Maktkamper og brudd på avtalte spilleregler.

«Det fins ikke unormale reaksjoner» sa en psykolog en gang på et kurs jeg deltok på. «Det fins bare normale reaksjoner på unormale situasjoner,» Vi ER ikke reaksjonene våre, vi henter dem opp fordi rammene i livet vårt endrer seg, noen ganger til det bedre og noen gang til det verre. Og kampen vi aldri må slutte å kjempe, er den som er knyttet til vår egen integritet. Hvem er jeg? Hvem ønsker jeg å være? Hva er verdigrunnlaget mitt, hva står jeg for? Vi eier våre egne historier, og det er vårt ansvar å fortelle dem. Hver dag, gjennom måten vi tenker, lever og oppfører oss på. Som Heather Small gjør i Proud, OL sangen fra London 2012.

Avslutter med mitt yndlingssitat fra Mia Törnblom: «Du gör fel, men du är inte fel.» 

 

 

Verdien av å løfte i flokk

Jeg har satt meg til rette i  en arbeidskrok på Hamar etter å ha fått tilbake en pc som har vært på reise på egenhånd, der siste etappe var sørgående tog på Rørosbanen, godt i varetatt av gode bekjente. Det hele begynte på Oppdal og et to dagers intenst og givende seminar om skolesammenslåing, før jeg skulle videre til et sosialt kveldsarrangement for Tine-bønder om kommmunikasjon og samliv på gården.  Glad, sliten og litt stressa på tid,  pakket jeg alt unntatt pc-en og satte kursen over Dovrefjell på hålkeføre.  Derfra og til i dag har jeg gjort en serie med erfaringer om andre menneskers gode vilje og aktive handlinger,  for å få mitt aller viktigste arbeidsredskap tilbake i riktige hender. Tusen takk! På stasjonen møtte jeg i tillegg 6-7 ulike, smilende mennesker til,  som på hvert sitt vis hadde fanget opp denne reisen, og ville vært på tilbudssiden hvis jeg hadde spurt.

Kanskje var det tilfeldig, men akkurat i dag kom jeg over en spalte i NRK Ytring der Olav Brostrup Müller skriver om det samme temaet. Han påpeker at vi ikke er individualister, men har kommet dit vi er nettopp fordi vi er del av et samfunn med ulike aktører, og at der er sammen vi virkelig er sterke. Beklageligvis vris kommentarfeltet seg tidlig i retning partipolitikk, men det handler om så mye mer enn det. De menneskene jeg traff i dag, og som gjerne ville bidra, hører trolig til i ulike politiske leire, men alle er aktive bidragsytere i et samfunn der samarbeid får det meste til å gli lettere. De vet at vi innimellom klarer oss godt sjøl, men stadig vil oppleve situasjoner der fellesskapet er en viktig ressurs.

Apropos fellesskap og politikk, i forbindelse med forberedelsene til seminaret om skolesammenslåing, kom jeg over et nytt ord, ei ny bok og for meg en ny forfatter: Uenighetsfellesskap av Lars Laird Iversen. Han hevder at ethvert demokrati er et uenighetsfellesskap, og at skolen er en viktig treningsarena for gode uenighetsfellesskap.

Der falt ei brikke på plass i hodet mitt. Jeg tenker at uenighet er bra, fordi friksjon gir framdrift. Men det at vi er uenige, betyr ikke fravær av bistandsvilje når noen trenger hjelp. Det er verken riktig eller funksjonelt å «idiotforklare» andres uenighet i forhold til våre egne meninger. Problemet er heller at vi mangler gode arenaer for fellesprosjekter der vi kan legge uenigheten til side for å hjelpe andre eller hverandre og få til noe sammen, og dermed oppleve flere sider hos de menneskene vi ofte er uenige med. Vil det skape gode uenighetsfellesskap?  Jeg tror det. For vi trenger å trene. Olav Brostrup Müller formulerer det slik:

«Sammenhengskraft er i sosiologi og statsvitenskap et begrep som brukes til å beskrive de medmenneskelige ressurser som finnes er i et samfunn. Tanken bak begrepet sammenhengskraft er at individene, ved å inngå i sosiale relasjoner, begynner å føle seg som gjensidig knyttet, og ikke bare som enkeltbrikker i et spill.

Når offentlige myndigheter bruker millioner av kulturkroner på blandakor og brukshundsklubber, er det for å sikre at det oppstår kontaktflater mellom de forskjellige grupperingene i samfunnet.»

Burde vi ha sett det før?

Jeg har et par ganger vært så heldig å være til stede når to «hardbarka» ledere i regionen vår har snakket om utbrenthet. Om å være på høyden, turnere et antall baller de fleste ikke en gang ønsker å drømme om, ta på seg enda litt mer, for så å plutselig stoppe helt opp og gå i svart. De har begge et uttalt ønske om å dele disse erfaringene, og gjennom det bidra med sin variant av samfunnsnyttig, forebyggende arbeid.

De forteller om turen opp, det plutselige fallet og den møysommelige veien tilbake til et liv i større grad av balanse. De forteller om mestring, ansvar, status og karriere, men også om egne forsvarsmekanismer, og irritasjon over alt og alle som ikke la aktivt tilrette for deres vei mot toppen, folk som til og med stilte kritiske spørsmål knyttet til valg og prioriteringer.

«Kunne noen ha grepet inn tidligere?» Spørsmålet kommer fra salen. En av de to svarer at det tror han ikke, for han hadde sluttet å lytte til innspill lenge før det smalt, og velmenende forslag ble kun opplevd som forstyrrelser i hverdagen. Jeg tror på det han sier. Jeg har selv vært der, rundt tusenårsskiftet, og det spørsmålet jeg husker best, kom fra ei venninne rett etter at det smalt i mitt liv: «Gi meg ett eksempel på hvordan vi kunne sett dette komme?»  Jeg hadde ikke noe svar. Ikke den gangen.

For hele greia handler om behovet for mestring, og å være til nytte. Og om grundig innøvde strategier for å dekke over at det begynner å bli i meste laget for oss. Holde maska, holde andre på avstand, redusere graden av innsyn, slik at vi kan holde spillet gående. Fordi det ikke finnes noe alternativ, ihverfall ikke slik vi opplever det der og da. Nå, 16 år seinere, ser jeg annerledes på det.  «Det viktigste kriteriet for å bli utbrent, er at du brenner.» sa en lege til meg en gang. Det er oftest aktive, hjelpsomme, løsningsorienterte folk som brenner ut, folk som er bedre på å gi enn på å ta imot. Nå tenker jeg at balanse i relasjon til andre mennesker handler om å kunne hjelpe, men også om å kunne ta imot hjelp. Det å være «flink» er bare er ett av mange  måleparametre. Livet handler om mye mer enn å levere varene. For omgivelsene kan det være godt at du ikke er på tilbudssiden hele tiden, kanskje har de behov for å kunne gi noe tilbake de også? Eller som et par i førtiåra sa til to slitne småbarnsforeldre som lurte på hva vi kunne gjøre i gjengjeld etter at de hjalp oss i en strevsom periode: «Om femten år er dere på vår alder, kanskje er det da en ung familie et annen sted som trenger deres hjelp.» Dette med balanse er med andre ord tidsuavhengig,  og det er helt ok å ta imot hjelp selv om vi ikke har noe å gi tilbake der og da.

Så hvordan kan vi se at folk rundt oss trenger hjelp? Det kan være atferdsendringer knyttet til stemmebruk og ordvalg, kroppsspråk, tempo og temperament. Rastløshet. Gradvise forandringer over tid, eller brå skifter. Opplevelsen av ikke å nå inn der det før var åpen dialog. Kanskje er det slik at «It takes one to know one», men samtidig tror jeg de aller fleste av oss registrerer slike forandringer ubevisst, uten at vi alltid vet hvilken knagg vi skal henge dem på. Hvis vi spør om det er noe som er vanskelig, og blir avvist, gjør ikke det noen ting. For et eller annet sted i prosessen vil den som har fått spørsmålet sette pris på at akkurat du har sett, og tatt deg bryet med å sette ord på det. Og kanskje er det akkurat ditt spørsmål som får han eller henne til å stoppe opp og tenke: «Kanskje det er på tide å bryte et mønster her?»

Vil ikke

 

 

Er vi enige om hva vi ble enige om?

En av fordelene med nye utfordringer på undervisningssiden er at jeg blir nødt til å tenke. Hva vet jeg om dette temaet fra før? Hva har jeg tilgang på av kilder? Og hvordan vil jeg gripe an oppgaven? Denne gangen handler det om forhandlingsteknikk. En kunde har bedt om et tretimers opplegg om det å forhandle i ulike situasjoner i livet, og etter grublerier, kildesøk og egen sortering har innholdet gradvis tatt form. Nå har jeg gjennomført to runder med aktive deltakere som stiller spørsmål og deler erfaringer, og det er ett spørsmål som fascinerer meg stadig mer. Hvordan avslutter vi de forhandlingene vi er en del av? Sjekker vi ut at vi virkelig er enige, eller oppdager vi i etterkant at vi har gått ut av samtalen med to helt ulike virkelighetsoppfatninger, selv om vi trodde avtalen var i boks?

Først en liten forklaring på hva jeg legger i forhandlingsbegrepet. Det er enhver situasjon hvor to mennesker eller flere kjøpslår om alt fra prioriteringer, handlingsrom og deling av arbeidsoppgaver til  kjøp og salg av varer og tjenester. Dette med forhandlinger begynner tidlig. Ei lita jente jeg kjente, som har blitt stor nå, var på tur til legekontoret. Moren skulle legge til rette for en god opplevelse, og lovet henne is etterpå hvis hun var var flink inne hos legen. Jenta kikket opp på moren og svarte: «Is først, kanskje?»

Mange år senere kan tenåringen spørre om det er ok at hun ber inn noen venner når hun er hjemme alene i helga, og få et ja til dette. Her er det viktig å ta høyde for at de to generasjonene kan ha et ulikt bilde av hva som ligger i ordet «noen», og kanskje også i ordet «venner», og at de etterpå oppdager at de ikke var helt enige om hva de ble enige om likevel.

Selv griper jeg meg stadig, heldigvis oftere før enn nå, i å slurve i den fasen av forhandlinger som har med  avsjekk å gjøre. Det handler om å sjekke ut og avstemme tolkninger, og forsikre meg om at vesentlige detaljer er belyst og avklart. I kontraktsammenheng på jobb har jeg, klok av skade, etterhvert lært å tydeliggjøre hva som er en del av hovedoppdraget, og hva som eventuelt kan komme som tilleggstjenester ut over det som opprinnelig er avtalt. En håndverker beskrev det en gang slik til meg: «Det er ikke alltid enkelt å være ute på et større oppdrag når kunden sier at jeg, siden jeg likevel er der, kan ta et par andre ting også. Skal jeg bare fikse det, eller når må vi avtale ny pris?» Ofte oppstår det en indre kamp mellom serviceinnstilling og fleksibilitet på den ene siden, og grensesetting og tydelige rammer på den andre.  Problemstillingen er overførbar til parforhold, vennetjenester og foreldre/barnrelasjonen. Forhandlinger handler også om balanse, og hvis det alltid er du som er på tilbudssiden og den andre som tøyer grenser, vil det nesten garantert oppstå slitasje i relasjonen over tid.

En annen viktig grunn til å sjekke ut hva vi faktisk er enige om, er at oppgaver kan falle mellom to stoler, eller bli utsatt på ubestemt tid, rett og slett fordi det er uklart hva som skal gjøres, hvem som skal gjøre det eller hvordan. Dette handler om tydelige rammer og klare meldinger, tilstrekkelige ressurser og samsvar mellom oppgaver og handlingsrom. Det hjelper ikke be noen om å løse ei oppgave hvis de ikke aner hvordan de skal gå løs på den, eller hvis de ikke er trygge på om de har rom til å prøve og feile underveis. For mange år siden snakket jeg med en husøkonom på et større vaskeri. Hun var frustrert over at de ansatte ikke tok ansvar og kasserte putevar og sengetrekk som var for slitt til å bli sendt ut til kunde. «Hva skjer når de kasserer et putetrekk, da?» spurte jeg. «Ganske ofte henter jeg det fram igjen og sier det kan gå noen runder til» svarte hun. Jeg smilte for meg selv og tenkte at her er det noen som ikke er helt enige med seg selv om hva de har blitt enige om. Vi får gjerne det resultatet vi ber om.

rognebær

Jeg er ikke modig

Jeg har tenkt en stund på mot, spesielt når jeg ser nyhetsoppdateringer fra hele verden, og har kommet fram til følgende erkjennelse: Jeg er ikke modig. Selv om jeg har hatt mot til å ta nye valg, utforske nye veier og innrømme når jeg har begått feil, er alt dette basert på valgfrihet innenfor relativt trygge rammer. Jeg har eksponert meningene mine, risikert å bli såret, skuffet eller å såre og skuffe andre, jeg har risikert å tape ansikt og omdømme, og noen ganger har det gått på helsa løs når motbakkene har blitt for bratte. Men det jeg ikke har risikert, er represalier, drap, fengsel, dødelig smitte, vold, sult eller familie og venners sikkerhet. Og jeg vet ikke hvordan jeg ville reagert hvis dette var mulige konsekvenser. Med dette som bakteppe verken klarer eller ønsker jeg å skrive «Je suis Charlie» på facebookveggen min. Det er så lett å gå i flokk og formidle et felles budskap om frihet, likhet og broderskap. Viktig og riktig er det også, men er det modig?

Mot er for meg vilje og evne til å gå mot strømmen, ta grep der andre vegrer seg, og risikere egne goder for en større sak. Ordene «mot» og «risiko» henger med andre ord tett sammen. I hverdagens trygge rammer er risikoen vi løper i verste fall fobundet med ubehag og avvisning, vanskelig nok for en person som ønsker å bli likt, men dette er likevel småplukk i forhold til det mange mennesker i verden må forholde seg til hver eneste dag.

Ja, jeg tror på ytringsfriheten, den er grunnleggende viktig i et hvert samfunn. Men hva hvis jeg benyttet meg av den og det kostet meg jobben og evnen til å forsørge familien? Hva hvis jeg risikerte fengsel? Eller om jeg måtte forholde meg til trusler om represalier rettet mot familien min? Jeg vet ikke, men jeg har vanvittig respekt for de som holder ytringsfrihetens fane høyt uansett. Og jeg kan rett og slett ikke med hånda på hjertet si at det ville jeg også gjort. Det jeg er sikker på derimot, er at jeg  etter slike opplevelser kunne vært villig til å lyve om egen identidet hvis det hadde brakt mine i sikkerhet i et trygt vestlig land som Norge, et land der vi kunne bidra aktivt til samfunnet uten å leve med daglig risiko for overgrep.  Kanksje ikke en modig handling, men fullt forståelig, og for noen helt nødvendig for å overleve. Disse menneskene sendes systematisk ut av landet nå, av de samme politikerne som reiser til Paris for å hedre ytringsgfriheten, i flokk.  Ingen spesielt modig handling det heller.

Jeg tør ikke kalle meg modig, selv om jeg ønsker å være det, og jeg er heller ikke sikker på om det er mange modige mennesker i Norge i dag. Vi vet egentlig ikke hva mot er, rett og slett fordi vi ikke har behøvd å finne det ut. Og måtte vi slippe. Det vi uansett kan bli bedre på, er å respektere andres menneskers mot, de som virkelig har prøvd det, enten det handler om å utfordre maktutøvere, eller å engasjere seg i kampen for de mest utsatte i verden.  Er du modig?

comfort zone

Den som ikke blir karikert, er ikke viktig nok

Dette sitatet dukket opp i hodet mitt i dag etter gjentatte nyhetssendinger fra et Paris i sjokk og opprør, og er hentet fra en dokumentar jeg så for mange år siden om omreisende gateteatertrupper i USA på 30-40 tallet. De herjet med alt fra politikk til religion, seksuell legning og minoriteter, og folk stimlet sammen for å få med seg mest mulig av moroa. Grunntanken ble tydelig presentert i løpet av dokumentaren: Det er en ære å bli karikert, hvis ingen gidder lage en karikatur av deg, er du ikke viktig nok.

Karikatur, ironi og harselering er en kunstart med mange uttrykksformer.  Tegneren Herb har siden syttitallet vært grunn god nok til å åpne Oppland Arbeiderblad. Den italienske forfatteren og teaterregissøren Dario Fo hadde en viktig plass i mi mer radikale ungdomstid, og i 1997 fikk han Nobelprisen i Litteratur nettopp fordi han i forfatterskapet sitt opponerte mot autoriteter og, med satiren som våpen, sloss for de som ble tråkket på. I boka Buddhas barn leste jeg nylig om Mustasjebrødrene fra Burma som ikke får holde offentlige forestillinger, fordi de karikerer landets totalitære regime. Karikaturtegnerne og satirikerne har alltid vært en viktig stemme i alle samfunn, og de første til å bli kneblet i trangere tider. Det som er annerledes med attentatet i Paris er at det ikke er styresmaktene som knebler, men en minoritetsgruppe av ekstremister som bruker religion som skjold for sin egen voldelige atferd. De tar «makten» i egne hender og utøver straff på vegne av noen som ikke har bedt dem om å gjøre dette. De hevder å representere en religion, men handler på vegne av seg selv, uten forankring i noe som ligner på verken lov eller rett. Skremmende, og farlig. Farlig, både for de som er ofre for selve attentatet, men også for de som blir skremt til taushet, og ikke minst for de som ufrivillig blir assosiert med ekstremistene som er i stand til å utføre slike hjerterå handlinger.

Det tok mer enn 60 år etter andre verdenskrig før jeg kom over første nyanserte roman om det å være helt alminnelige innnbyggere i en tysk småby i krigsårene, fredselskende mennesker som ble tvunget inn  et totalært regime som stimulerte til klappjakt på jøder og andre «uønskede elementer».  (Anbefaler forresten Boktyven, som bok eller film) De første årene etter krigen var manges hat her i nord rettet mot «tyskerne» og ikke spesifikt mot Hitler, Goebbels og SS. Det skal ikke mye fantasi til for å lure på hvordan det er å være moderat muslim i Europa i dag, med helt vanlige behov knyttet til en familie å ta vare på, en gud å tro på, gode venner , en jobb på trives med og ei trygg framtid.  De ønsket ikke dette, enten de satte pris på tegningene eller ikke.

To ting er jeg sikker på:

  1. Det er viktig å fortsette å pleie satiren og karrikaturen som uttrykksform og kunstart. Det som ikke blir karrikert, er ikke viktig nok. Karikaturen er ytringsfrihetens førstedame.
  2. Folk som begår drap, uansett årsak, utøver en kriminell og uakseptabel handling. De handler på egne vegne, uansett hvilken fane de ønsker å løfte for å forsvare handlingen. Det er utøverne som skal straffes, ikke de de hevder å handle på vegne av. De er nemlig ikke spurt.