Hvem har vi her, da?

Jeg er rett som det er inne hos rekrutterings»sluggeren»  Morten Besshø, det er noe med den røffe stilen og et åpenbart stort hjerte som tiltaler meg.  Jeg tillater meg å klippe  en beskrivelse av en intervjusituasjon med to intervjuere og én kandidat, der samspillet mellom intervjuerne ikke utvikler seg i en sympatisk retning, fra innlegget  Du skal skape bevegelse på dansegulvet,:

«Forhåpentligvis er dette “spillet” eller aller helst “samspillet” veldig bra, men noen ganger sitter disse to og spiller mot hverandre og det er da det begynner å bli litt skummelt. Man kan lure på hvorfor det er sånn, men jeg opplever det som noe som ligner mistenkelig på at de skal vise seg for hverandre og da er det ofte sånn – dessverre – at man ikke tør å være seg selv og man skal i hvert fall ikke være hyggelig, nei for vi er jo ikke her for å leke butikk, og du får opplevelsen av at det ikke er to mot en men et eller annet som gjør hele tilværelsen litt kjip.
– “Jeg har gode spørsmål … så du, kandidaten ble helt satt ut …”
– “La du merke til at jeg ikke sa så mye, jeg bare boret blikket i han og beviste at det ikke bare er å komme her og komme her …”

Jeg lurer på hva som egentlig bor i sånne mennesker. Jeg lurer på om de har det godt med seg selv.»

Min mest ekstreme opplevelse som jobbsøker, skjedde rett før årtusenskiftet. Jeg hadde søkt en mellomlederjobb på en institusjon i helsevesenet. Til intervjuet på direktørens kontor ble jeg møtt av ei fullsatt sittegruppe  med 4, eller var det 5 personer rundt bordet. Alle skulle være til stede og ivareta ulike roller, og som ikke det var nok satt direktøren selv i skinnstolen sin bak skrivepulten og vippet fram og tilbake. Etter å ha presentert seg, meldte han seg ut av samtalen og inntok observatørrollen, fortsatt vippende. Der og da fattet jeg beslutningen om at denne organisasjonen ikke var en arbeidsplass for meg. Det andre jeg bestemte meg for, er at dette blir interessant, selve opplevelsen altså, av intervjuet. Og det ble det.

I mitt hode er det nemlig slik, at et jobbintervju er en gjensidig kartleggingssamtale. Det fordrer forberedelse, og positiv nysgjerrighet fra begge parter. Det betyr at en jobbsøker på forhånd bør sette seg inn i hva slags arbeidsplass han eller hun har søkt jobb i, hva de står for, og hva som er deres kjernevirksomhet, og selvfølgelig hvor de holder til. I Ski kommune opplevde jeg en gang at en aktuell søker nordfra ikke dukket opp til intervju, siden han på det tidspunktet sto rådvill foran skranken i Skien kommune. Han fikk ingen ny sjanse.  Arbeidsgiver har akkurat det samme ansvaret for å forberede seg,  og i tillegg til å legge fysisk tilrette for ei god samtale.  Å pine fem samtaler inn på samme dag, er manglende respekt for kandidat nummer fem. Som personalansvarlig har jeg opplevd at lederen duppet av under dette femte intervjuet, mens kandidaten mer og mer hektisk forsøkte å oppnå kontakt og få respons på sine kvaliteter. Selv klarte jeg ikke helt å holde min irritasjon over det pinlige i situasjonen i sjakk, så jeg kompenserte med krassere og mer pågående spørsmål enn vanlig, for ihvertfall å holde mitt energinivå oppe.  Da jeg traff igjen denne kandidaten etterpå, spurte han meg hva han hadde gjort feil. Jeg måtte bare beklage, feilen lå hos oss, og det gjorde at han uansett ville hatt en helt umulig oppgave.

Dette er ekstremsituasjonene, men i hverdagen er jobbintervjuet i prinsippet udelt positivt. Den som søker, er blitt valgt ut blant flere interesserte, han eller hun er med videre! To parter setter av tid og ressurser til å bli bedre kjent. Alt er basert på frivillighet og positiv interesse, begge har lov til å takke nei i etterkant. Dere skal rett og slett etablere et beslutningsgrunnlag for om dere skal gå videre sammen eller ikke. Kjennes det riktig ut? Bra! Kjennes det ikke riktig ut? Neivel, da er det sikkert noe annet du skal. Som en mulig oppdragsgiver sa til meg for et par år siden: «Jeg ser på dette som vel anvendt tid: Enten har vi ei hyggelig samtale og går hver vår vei etterpå, eller så avdekker samtalen en gjensidig vilje til å skape noe sammen. Det tredje alternativet er at jeg tilbyr deg jobb hos oss. Uansett er det positivt.»   Ingen grunn til å grue seg, det handler om å møte godt forberedt og med åpent sinn til ei interessant samtale.

2 thoughts on “Hvem har vi her, da?

  1. Jeg har ikke selv opplevd ubehagelige intervjusituasjoner, men jeg møtte en gråtende kollega etter et internt (!) intervju en gang. (Det skal sies at dette er en jente som har alle følelsene på utsiden og det ikke var vår egen leder som intervjuet.)

    Det virker rart hvis intervjuer skal «ta» søker på intervju, men jeg antar noen mennesker ser alt som konkurranse. Slike ledere kunne ikke jeg jobbet med.

    Jeg tror vi har lett for å glemme at søker også skal ønske å bli i bedriften de intervjuer hos. Det er press på jobbmarkedet og det er ikke alle som får jobber kastet etter seg. Det blir dermed arbeidsgivers marked?

    Lik

    • Det er noe med likeverdighet,ja. Begge parter skal vurdere om dette er noe å gå for når intervjuet er ferdig. En gang for lenge siden takket jeg ja til en jobb jeg fikk tilbud om fordi jeg ble stolt over at de ba meg søke. Jeg valgte ikke, jeg lot meg velge.Det er ikke den beste jobben jeg har hatt, ihvertfall ikke for helsa.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s