Du har aldri sett meg uten deg

Det siste halve året har jeg gått for totalt miljøskifte, jeg har skiftet bomiljø, naboer, jobbemiljø og skrivemiljø. Selv om valget var ønsket, og lange linjer blir ivaretatt av mine aller nærmeste, har jeg også fått kjenne på hjertebanken som kommer når jeg beveger meg i ukjent terreng.

De nye menneskene i livet mitt er bra folk, men fortsatt de er bare kjent med en brøkdel av hvem jeg er og hva jeg står for, og de tenker sikkert det samme andre veien.

En uventet tilleggsdimensjon er alle restriksjonene på bevegelsesfriheten. Disse brøt midt inn i arbeidet med å etablere nettverk og bygge nye relasjoner.  Det faglige (og sosiale) livet er dermed flyttet over på skjerm.  Slik begynner et liv som avatar.

Hver morgen, mandag til fredag, starter jeg dagen med en fysisk kopp i hendene, rykende varm kaffe i koppen og en virtuell kaffeprat med 5-7 andre skrivende avatarer. Mine nye skjermvenner er inkluderende, kloke og kunnskapsrike, i tillegg til alle de sympatiske trekkene en god avatar skal ha. Bakgrunnen på skjermen er valgfri, og skifter fra palmestrand til yacht eler hytteliv. Vi har alle regi, og vi gir hverandre tid og oppmerksomhet. Det er idyll, og en kickstart på dagen, både for de som har mer å gjøre enn noensinne, og de som kjenner at en ufrivillig rolig arbeidshverdag kan tynge iblant.

Men noen ganger griper jeg meg selv i å tenke som DumDum Boys i låta «Idyll»:

«Du har aldri sett meg uten deg

På langt nær så tøff, nei»

For det vi ser, er en liten flik av hverandres hverdag. Ramma er åpen, vi kan komme med det som ligger oss på hjertet, eller vi kan velge å lytte oss gjennom hele samtalen. Velkomne er vi uansett.

Når samtalen tar slutt, forlater vi det virtuelle rommet, og hverdagsutgaven av oss selv forholder seg til resten av dagen slik den blir. Flere nettmøter, individuelle bekymringer, nye muligheter og ulike roller å fylle.

Det som slår meg, er at akkurat nå er vi mange mennesker (4 av 10 yrkesaktive, har jeg lest et sted) som lever deler av livet vårt som avatarer i en virtuell verden, mens vi resten av tida er mer private enn noen gang. Avkledd de formelle rollene er vi alene, eller sammen med få, nære mennesker som enten gjør oss godt, eller ikke. Og vi har mennesker vi er glade i som vi ikke har sett på lenge, og som vi kanskje er bekymret for. Et voksent barn uten arbeid, en venn som sliter, gamle foreldre, eller barnebarn som savner både skolen og vennene sine.

De siste dagene har jeg snakket med flere om ensomhet, og det å føle seg utilpass. Selv om skjermen gir muligheter vi ikke hadde før, setter den også begrensninger. Den krever fullt fokus så lenge samtalen varer, og den spontane kontakten gjennom samtaler på gata og småprat ved kaffeautomaten er erstattet av struktur og dagsorden. Dessuten tar vi ikke på hverandre. I den britiske artikkelen «The reason Zoom calls drains your energy» peker forfatteren på flere stressfaktorer knyttet til vår nye omgangsform:

  • Å se seg selv på skjerm sammen med andre gir en følelse av hele tiden å være under observasjon.
  • Vi bruker mer av energien vår for å fange opp non-verbale signaler fra de vi snakker med.
  • Stillhet, og den naturlige forsinkelsen ved bildeoverføring på vel et sekund, kan intuitivt oppleves som avvisning eller mangel på engasjement.
  • Det emosjonelle savnet av fysisk å være i samme rom når man snakker sammen, kan bli forsterket av videokontakt.
  • Vi skifter ikke miljø. Kontakten med familie, med venner og med jobben foregår på samme arena, og i akkurat den samme ruta.  

Selv vil jeg legge til at jeg i en «normal» arbeidshverdag beveger meg mye mer enn når jeg er låst til en skjerm.  Jeg bruker kroppen aktivt når jeg underviser. Jeg besøker jevnlig kunder, og på innedager flytter jeg meg ofte mellom kontorer og fellesarealer både for å tenke og for å diskutere. 

Finnes det motvekt?

Ja det gjør det!

  • Min godt voksne mor påpeker jevnlig at det er enda godt at dette ikke kom i november. Vi har våren, lyset og naturen. Forsøk så langt det lar seg gjøre å bryte opp arbeidsdagen med å gå en tur, eller i det minste med en kaffekopp i solveggen.
  • Finn din måte å strekke litt på kroppen mellom avtalte skjermtider. Selv har jeg lagt ei yogamatte fast på stuegulvet.
  • Sett av tid til småprat, og del av det som foregår i eget hode. By på mer enn avataren din. En liten refleksjon om dagen så langt, og hvordan du som hverdagsmenneske har det, gjør en forskjell for den du snakker med. Han eller hun savner også helt alminnelig menneskelig kontakt.
  • Bytt ut noen av videomøtene med telefonsamtaler. Det gir variasjon og større fysisk bevegelsesfrihet.
  • Finn muligheter til å møtes utendørs. Gående samtaler har alltid vært sunt, og nå er de enda viktigere enn før.
  • Ta uformelle initiativ. Til treffpunkt, hygge og samvær innenfor de grensene vi må forholde oss til. Ta med termos og matpakke og dra på hagebesøk!

Grip våren! Ring en venn og fortell at du tenker på han eller henne!

Du gjør en større forskjell enn du tror. I går kveld satt jeg utendørs og nøt solnedgangen med et glass vin, og delte stunden og utsikten (på skjerm) med ei venninne atskillige kilometer unna. Hun kjenner meg bedre enn mange, og skulle vært her denne helga. Følelsen av fellesskap og delt, positiv opplevelse er med meg også i dag som en god tilstand i kroppen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s