Har du også en drage i magen?

«Problemet med verden er at de intelligente menneskene er fulle av tvil, mens de dumme er stinne av selvtillit.» (Charles Bukowski)

Slik begynte en av de tre bøkene jeg slukte i juleferien, og mer skulle ikke til før tankene spant videre rundt nye assosiasjoner og ulike erfaringer. Jo lengre jeg lever, jo mer tror jeg at klokskap og tvil er to egenskaper som er sterkt forbundet med hverandre. For meg betyr tvil en erkjennelse av at det alltid finnes flere vinkler inn til både årsak, utfordring og tiltak i de fleste problemstillinger.

De årene jeg har jobbet med folk, konflikthåndtering og problemløsning har opplevelsen av egen mestring variert betraktelig. Hvis jeg systematiserer disse erfaringene, ser jeg et tydelig mønster.  I de situasjonene jeg ikke har evnet å bidra godt nok til en tilfredsstillende løsning for berørte parter, har det gjerne skjedd i møte med  minst én person som bare HAR RETT. De  har ikke vist snev av tvil, all feil ligger på på den eller de andres side, og eneste løsning er at denne eller disse andre skjerper seg eller forlater banen.  Nå tror jeg nesten alle har tenkt slike tanker i gitte situasjoner eller i faser av en konflikt, men de aller fleste av oss vil likevel ha en liten tanke i bakhodet om at det kan være noe vi har oversett, ved vi selv har båret til bålet, noe vi ikke har forstått eller ord vi ikke burde sagt. Og med litt hjelp til refleksjon (og noen ganger et speil) vil vi gradvis åpne opp for en ny og mer konstruktiv dialog. Men det finnes altså unntak, og jeg har møtt noen av dem.

Jeg drøftet dette med en kollega her om dagen, og hans refleksjon var at ikke alle evner å se forskjell på atferd og personlighet. De forstår ikke at selv om vi gjør ukloke ting, betyr ikke det at vi er ukloke mennesker. De mangler innsikt i at vi bærer på en ryggsekk med oppvekst, erfaringer og menneskemøter som gjør at vi reagerer sterkere på noen typer atferd enn andre. Jeg vet ikke om atferdsallergi er et ord i det norske språk, men de fleste har en sovende drage i magen, og når vi møter noen som agerer eller formulerer seg på måter vi har dårlig erfaring med fra før, våkner den til liv og tar styring. Første bud for en god tviler da, er å jobbe med egen selvinnsikt. Hva er det som gir dragen mat, er gammelt gruff eller er det denne personens atferd alene? Er det funksjonelt for meg å la dragen styre videre dialog, eller er jeg mer tjent med å ta tilbake kontrollen selv? Hvem vil jeg egentlig være? Noe av det viktigste jeg har lært av moren min, er at jeg aldri skal la andres atferd påvirke meg til å bli en person jeg selv ikke kan stå inne for.

I møte med de hersketeknikkene Berit Ås i sin tid definerte,

  • Usynliggjøring
  • Latterliggjøring
  • Tilbakeholdelse av informasjon
  • Fordømmelse uansett hva du gjør
  • Påføring av skyld og skam

kan dette være heftig indre kamp. For de som alltid HAR RETT har ofte en tendens til å benytte seg av disse. Fordi de virker. Og grunnen til at de virker, er at vi har møtt dem før, i tidligere relasjoner med maktubalanse, og de har satt seg i kroppen på samme måte som en allergisk reaksjon. Nettopp derfor utløser de emosjonelle og irrasjonelle forsvarsmekanismer og tilsvar (les: vekker dragen), og vipps er konflikten et faktum.

Uansett er det viktig å vite at dragen er der for å beskytte deg. Men forsvaret virker bare når du selv beholder kontrollen, og ikke lar dragens reaksjoner ta fra deg likevekten. De sterkeste virkemidlene du har å fronte de fleste situasjoner  med, er fatning, klokskap og sunn tvil. Først når du kjenner og forstår motpartens spilleregler og dine egne gamle mønstre kan dragen endre funksjon fra innover- eller utovervendt angriper, til indre styrke. Da vil dragens ild  gi deg kraft til å kartlegge terrenget, se situasjonen fra flere vinkler, og stå støtt i det du må stå i.  Og, hvis du kjenner at du trenger en liten boost til, minn deg selv på at: «Problemet med verden er at de intelligente menneskene er fulle av tvil, mens de dumme er stinne av selvtillit.» Hvis det fortsatt ikke hjelper, er det beste rådet å ha minst mulig å gjøre med de menneskene du ikke har godt av.

 

Takksemd

Takk til gjesteblogger Ivar Andreas Vaa som stikker innom midt i tyttebærsesongen:

Ein gong då eg var liten var vi på tytebærtur, mamma og eg. Eg har høyrt mamma fortelje at det var med ei dame til. Eg hugsar ikkje kven det var, men eg har klart i minnet mitt at vi hadde salami som pålegg på nistematen vår. Vi hadde streva oss opp i åsen ovanfor husa heime, med ryggsekk og bøtter til å ha bær i. Damene plukka nok mykje tytebær, kjenner eg dei rett. Sjølv vart det nok ikkje så mange bæra i bøtta mi. Det var så fint å drive der på bergknausen vår med konglar som var sau og kyr i ein fin bondegard. Dei beita så stille attmed den store stuven der tytebæra stod så fint. Eg var i min vesle verden medan mamma og veninna hennar sanka bær i skogen i nærleiken. Ingen ting var farleg, vi var saman, det var sol og eg var mett av nistematen vår. Det er så langt tilbake at eg eigentleg ikkje kan hugse detaljer i det heile tatt, men då eg fortalde mamma at eg hugsa at vi hadde salami på maten og at vi nytta matpapiret med salamilukt på til dopapir då eg måtte det, lo ho og fortalde om turen.

I kveld var eg på bærtur i tytebærlandet, her, langt avstad frå barndommens trakter. Dei raude bæra stod tett i tett på tuvene, akkurat som den gongen. Eg raspa med meg i bærplukkaren min, minnast den gong vi hadde salami på maten og hadde det så trygt. Det var ingen stad som var betre å vera enn akkurat der eg var. Utan at de andre høyrde det, sa eg høgt i skogen: «takk for turen vi hadde, mamma.» Sola var låg, eg rusla bøygd mellom tuvene. Sette meg ned og syntest det var god, snill meining med det eg gjorde. Eg skulle gjera akkurat det eg har lært for så mange år sidan. Eg skulle heim å renske ut blad og lyng før eg laga syltetøy. Nokre små fuglar laga lydane sine, tytebæra var raude og eg var rørt. Eg var så takksam for det eg hadde fått av dei før meg og forstod at det var viktig for meg for alltid. Viktig for meg også når eg var mann åleine i skogen seksti år seinare.

Det skulle så gjerne vore ein moral i dette. Det er det også. Alle dei gode opplevingane vi gjev våre etterkommarar vil lagrast og gje meining ein dag det klaffar slik, når verda liknar litt på den gongen. Neste gong eg skal på bærtur skal eg ha salami på brødskiva, ha med meg telefonen og ringe til mamma der heime.

tyttebær

Min egen stamme

En lang og god sommer er på hell, og med eimen av høstluft kommer også  hangen til tilbakeblikk. Akkurat denne sommeren har jeg brukt mye tid med slekt, og mer skal det bli. Blant annet har jeg fått besøk av eller selv besøkt til sammen 3 kusiner fra begge sider av min familie. Jevngamle kusiner jeg så mye av i oppveksten, men som jeg har hatt mye mindre kontakt med i voksen alder. Treffpunkt i form av frafall i foreldregenerasjonen de siste årene og egne runde dager har ført oss sammen igjen. I mange år har jeg lurt på hvorfor mennesker som er eldre enn meg, har hatt større fokus på det utvidede slektsbegrepet og fjerne slektninger enn jeg selv har hatt. Nå slår det meg at jeg også har kommet dit, kanskje jeg begynner å bi voksen. Det er en befrielse å bruke tid sammen med disse menneskene jeg har vokst opp med, og som jeg deler både referanser, barndomsminner og et verdisett med. Vi har tatt ulike valg i livet, men likevel er det noe der. Noe kjent, noe felles, noe godt.

Identitet er et viktig element i livet. Ragna Flotve skriver i forrige innlegg om Ei søyle av tryggleik og jeg tenker at egen identitet er et viktig element i denne søyla. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hva vil jeg ta med meg videre, og hva vil jeg forkaste? Slekt er en berikelse for noen, ei belastning for andre, og for de aller fleste av oss litt av begge deler. For noen handler det om å skape en identitet å leve med på tross av oppvekst, andre får tryggheten inn med morsmelka. Ganske mange av oss må gjennom en periode der slekt nok er viktig, men det er enda viktigere å markere vår egen selvstendighet. Å være «noe», mer enn å være «noens». I mange år var jeg i sterk opposisjon til å være «noens», ikke fordi jeg tok avstand fra disse «noen», men fordi det stred mot min egen oppfatning av hva det vil si å være et selvstendig individ. Dessuten ønsket jeg ikke å bli tillagt meninger ut fra hvor jeg kom fra og hvem jeg ble assosiert med, men ut fra meg selv. Nå som jeg er midt i livet, verdsetter jeg slektskap og familiær tilknytning mer enn noen gang. Det er en del av min personlige trygghetssøyle.  Jeg hører til, jeg har min egen stamme.

It takes a whole village to raise a child

Føtter i vannVannet er så uendelig klart og så behagelig svalt i sommerheten. Elva Le Tech renner i varierende tempo  parallelt med D115 i Pyreneene, helt sør i Frankrike på grensen mot Spania. I den vesle byen Amelie-Les-Bains-Palalda samles gamle og unge ved elva når sola setter fyr på asfalten i sentrum og hver bevegelse vurderes med omhu med tanke på at kreftene skal holde dagen ut. Tre norske badegjester finner seg plass på ei skyggefull gresslette like ved det fristende vannet, Vi fascineres raskt av språket, latteren, samspillet og livsgleden til våre franske naboer.  En godt voksen bestefar står helt rolig med vann opp til armhulene og et fredfullt uttrykk i ansiktet.  En åtteåring liksom-roper om hjelp «M’aidez, m’aidez!» (mayday, mayday) til moren sin, mens han langsomt lar seg drive nedover elva, mot der en far lærer datteren sin å fiske.  Første fisk på kroken (og eneste, så vidt vi kan bedømme) utløser klappsalver langs hele elvebredden.  Etter hvert legger vi merke til en ung gutt med en stor badering. Han har startet seilasen høyere oppe i elva, der strømmen er striere. Vi ser at han ikke er helt som andre ungdommer, men nå er han på en arena han får til. Faren kommer svømmende hakk i hel.  I smult farvann drar de to baderingen opp av vannet, springer oppover langs elva igjen, og gjentar seilasen, gang på gang. Hver gang møter gutten  smil og heiarop fra andre badegjester, og tommelen hans skyter i været. Delt glede er dobbelt glede, og hele den unge mannen strutter av mestringfølelse og livsglede. Han er med, han hører til!

Opplevelsen får meg til å tenke på det afrikanske ordtaket «It takes a whole village to raise a child», senere brukt av Hilary Clinton om hennes framtidsvisjon for amerikanske barns oppvekst, Takket være sol, varme og en av de klareste elvene jeg har sett, har vi fått innsyn en landsby som tar dette ordtaket på alvor, og denne feriedagen som allerede har utmerket seg i positiv retning, tilføres enda en verdifull dimensjon. Jeg tenker at jeg skal bry meg mer når jeg kommer hjem.

Amelie-Les-Bains-Palalda

Amelie-Les-Bains-Palalda

Vennskap

Jeg nærmer meg et halvt århundre, og planlegger som folk flest på dette stadiet, ei markering. Denne typen planlegging fører gjerne med seg to ting: Memorering over livet man har levd så langt, og opplevelser man har hatt, kombinert med refleksjon over egne erfaringer rundt vennskap gjennom livet. Hvordan starter vennskap? Hva kjennetegner et godt vennskap? Hvorfor slutter noen vennskap å virke? Og ikke minst, hvor er jeg nå, hvordan er min vennskapsstatus i dag?

Mitt første vennskapsminne har jeg fra fireårsalderen. En familie hadde flyttet til bygda vår for å starte klesbutikk. Barna i familien der var akkurat like gamle som vi tre søsken, og mor tok meg med til butikken for å hilse på. To sjenerte småjenter sto lenge og kikket på hverandre med godt tak i hvert sitt mammaskjørt. I  høst var jeg i hennes 50årsdag og i år skal hun i min.  Siden den gangen har flere vennskap kommet og gått, noen har vart i mange år og ført til tette bånd, andre er der mer i form av en gjensidig respekt og anerkjennelse av hverandre som mennesker, uten at vi pleier forholdet aktivt.  Noen venner kan hele livshistorien min og og vi begge vet intuitivt når den andre trenger hjelp, andre vennskap egner seg for morsomme ting på gode dager.

Vennene mine er ikke like. Delvis fordi ingen mennesker er like, men også fordi vennskapene har oppstått i ulike faser og på helt forskjellige arenaer. Det de likevel har til felles, er at de engasjerer seg, både i folk og i saker de måtte brenne for. De tror på noe, men ikke nødvendigvis det samme.

Selv vet jeg ikke om jeg er en god venn, ikke alltid ihvertfall. Mitt eget engasjement og arbeidshverdagen som følger med, fører til at jeg stadig oftere vurderer alenetid som den beste måten å hente meg inn igjen på. Impulsbesøkene hører en annen tidsregning til, og etter en intens workshop der hele dagen har vært en eneste lang dialog, er terskelen høy for å ta opp telefonen og belage meg på enda en samtale. Heldigvis har ikke alle gitt meg opp, selv om enkelte har blitt borte på veien, trolig på grunn av manglende kapasitet og vennskapspleie fra min side, eller deres. Jeg har også bevisst avviklet noen vennskap, om ikke så ofte. Da har det gjerne dreid seg om mennesker som har søkt kontakt hver gang de ville ha noe av meg, men ikke når de har hatt noe å gi. Energien har gått én vei. Eller når jeg etter en tid har oppdaget holdninger eller handlinger hos venner som jeg ikke har klart å stå inne for, og definitivt ikke vil assosieres med. Jeg regner meg selv som ganske romslig, men inni meg et sted er det noen grunnverdier som melder tydelig fra hvis de blir utfordret.

Noen vennskap bare er, utenfor tid og rom, og tåler mer enn andre også på en uværsdag, mens andre igjen er korte og intense, nesten som en sommerflørt. Noen vennskap er åpenbare og logiske, andre litt mer vanskelige å forstå for andre enn oss det gjelder, men de er like viktige for det. Jeg er heldig som har fått lov til å kjenne på alle disse formene for vennskap. Alle har tilført meg noe på hvert sitt vis, og forhåpentligvis har de fått noe tilbake. Men når gjestelista skrives, er det ikke lett å tegne grenseoppgangen mellom vennskap og bekjentskap, og så kommer tidsaksen i tillegg. Hva med de som var nære venner, og som gradvis har gått over til å bli bekjente? Er kolleger venner? Vi jobber timevis sammen hver uke, støtter og oppmuntrer hverandre og deler både gode og dårlige dager.  Hvordan er ditt vennskapsbegrep?

Smaken av barndom

Jeg har hatt overnattingsbesøk. Denne gangen av ei ung dame på to og et halvt år, og moren hennes. Siden denne typen overnatting er av det sjeldne slaget for tida, grublet jeg ei stund på menyvalget, slo fra meg tanken på skalldyrpasta og andre mulige voksenretter en lørdag kveld, og endte opp med hjemmelaget pølselapskaus og  en kanelbolledeig til heving for fellesaktivitet etter maten.  Valget falt i god jord hos den unge gjesten, og da vi senere på kvelden koste oss med nystekte kanelboller og varm kakao, utløste kakaosmaken en hel serie av minner inni hodet mitt.

I min barndom var det aldri tema for verken unger eller voksne å smake på julepålegget før jul. Julaften kl. 1300 derimot, kom alt på bordet, og dette årvisse ventemåltidet med brød, lefse og godt pålegg, ble toppet av varm kakao som drikke til.

Etter hvert ble jeg mor selv, og en dag sto naboen på døra med treåringen sin i hånda. «Kan hun være hos dere? Vi må kjøre på føden, det haster!»  Der sto jeg med mine egne på to og fire, og smilte: «Klart hun kan!», samtidig som jeg tenkte at denne søndagen kan bli lang. Løsningen ble bolledeig, fellesaktiviteter og (selvfølgelig) kakao, og dagen gikk som en røyk. Det var forresten den samme naboen som hjalp far i huset å måke fram igjen veien til inngangsdøra etter at vi hadde vært borte ei stormfull nyttårshelg i 90/91, mens mødre og barn satt trygt og varmt hjemme hos dem og drakk…. kakao.

I dag er det 30 minus ute. Når du bor på fjellet, er vinterkulden noe du må lære deg å leve med, på samme måte som en bergenser må lære seg å leve med regnet. Vi har bodd begge steder. Etter hvert som ungene vokste til var boller, kakao og ulike former for spill viktige ingredienser for et godt inneklima på slike dager.

I den perioden vi bodde ved en fjord på Østlandet, utviklet de hver vår et konkurranseforhold til jevnaldrende: Hvem er tøffest nok til å starte badesesongen? Og hvem klarer å være lengst uti? Mitt bidrag i denne årvisse utfordringen, var å stå på land med tørre håndklær og nykokt kakao for å få varme i kroppene igjen, kropper som noen ganger grenset mot fiolett da de kom opp av vannet.

Nå har jeg hatt flere år med kakaopause, delvis fordi ungene har flyttet og jeg forbinder kakao med familieliv, og delvis fordi jeg har utviklet melkeintoleranse. Gleden var derfor stor da jeg i fjor ble introdusert til kakao kokt på 70% sjokolade og rismelk, og oppdaget at det smakte utrolig godt. Dette serverte jeg i går, og da mammagjesten i dag etter frokost forkynte at det var på tide å dra hjem, protesterte den lille: «Nei, Hedvig lage kakka og bolle!» Og det gjorde jeg 🙂

Tre klemmer på Oslo S

I løpet av det siste halvannet året har jeg fått tre klemmer på Oslo S. Det er forresten ikke helt riktig, klemmene har vært flere, men akkurat disse tre har satt dypest spor. Felles for alle tre er at de kom overraskende, og fra unge menn.

For ett til to år siden sto jeg og saumfor hyllene i en bokhandel på jakt etter lesestoff til togturen hjem.  En stemme bak meg sa «Hedvig?»,  så jeg snudde meg rundt og møtte en smilende og klemmeklar 89-modell fra Røros. Familiene våre var mye sammen da han, broren hans og jentene mine ennå gikk i barnehagen, og vi fortsatte med ujevne, men positive treffpunkt ihvertfall ut ungdomsskoletida. Nå jobbet han ekstra i bokhandelen på Oslo S mens han ellers forberedte seg til et liv som profesjonell skuespiller. I dag vet jeg at det er et yrkesvalg han har klart å leve godt av i 2012, til glede for seg selv og mange andre.

Klem på Oslo S

Klem på Oslo S

I fjor vår sto jeg i kø for å kjøpe meg salat, også på Oslo S, da et da en ung mann i arbeidsklær av det slaget med mange sidelommer i buksa, stakk et brunt fjes nesten opp i mitt, og smilte spørrende: «Røros?»  Jeg sto i mine egne tanker og brukte noen sekunder på å kjenne igjen min blide og hjelpsomme pakistanske nabo for en toårsperiode, gutten som ble sendt til Røros som et barnevernstilfelle fordi han måtte vekk fra Romsås eller Holmlia, og forlot bergstaden med fagbrev og fast jobb på handa. Ny klem og utveksling av informasjon. «Men flyttet ikke du til Kristiansand, da?»  «Jo da, men så møtte jeg ei dame, og så ble hun gravid, og nå er jeg pappa!» Nå gikk smilet fra øre til øre. Jeg rakk akkurat å fortelle at jeg skulle bli mormor, siden jeg visste han hadde jobbet sammen med svigersønnen min. Mer tid fikk vi ikke, han og kollegene måtte videre på neste jobb.

Denne uka kjørte jeg igjen med tog til Oslo S, og ble møtt av ei venninne før vi hastet mot utgangen for å rekke et møte. På vei ut gikk vi nesten på en guttegjeng i 14års-alderen, skikkelig kule, og samstemt i både klær og kroppsspråk. Plutselig møtte blikket mitt to våkne øyne under en vilter, svartkrøllete lugg. En av guttene stoppet opp, brøt ut av flokken og kom rett bort og ga meg en klem. Da gikk det opp for meg at vår faste feriegjest  hver påske og sommer fra han var 2 til han var 7 år, og som jeg leste høyt for hver kveld, plutselig har blitt 14 (ihvertfall nesten, jeg vet fortsatt når han har fødselsdag ;-)). Selv om vi ikke hadde sett hverandre på ei stund, var gjensynsgleden stor og gjensidig.

Hvert av disse møtene har berørt meg. Mye, faktisk. De forteller meg at mennesker vi møter, og som ser oss, spesielt i oppveksten, de bidrar på hvert sitt vis til å prege oss, og styrker vår egen evne til å se andre.  Det er ikke alltid vi tror vi er så viktige for menneskene rundt oss, de kan ha andre som er mye nærmere. Likevel er det å bli sett, noe av det mest betydningsfulle vi kan gi til andre mennesker. Jeg har nok sett disse guttene, og de så helt klart meg.