Når har du tid til å være leder, da?

Jeg lurer på om jeg skal begynne å telle. Telle hvor mange ganger jeg har hørt dette spørsmålet det siste året, stilt av folk som registrerer reisevirksomheten min og og diverse oppdrag utenfor egen region. I dag dukket det opp igjen, denne gangen knyttet til at bedriften jeg jobber i, er i vekst. Og hver gang blir spørsmålet koblet til en refleksjon rundt det engasjementet jeg viser overfor kundene og oppdragene våre, og nye innsalg. Det kan tydeligvis gå på bekostning av lederfokuset. Bare for å få sagt det, disse spørsmålene kommer heldigvis ikke fra de som har meg som leder.

Uansett har det fått meg til å tenke gjennom nettopp lederrollen. Hva består den av? Hva er viktig? I hvor stor grad er det ok med individuelle tolkninger av hvordan en leder skal agere? For det første tror jeg ikke på faste maler. Derimot tenker jeg at alle, ledere inkludert, er tjent med å utvikle den beste utgaven av seg selv, ut fra sine forutsetninger. Og disse forutsetninger handler om mye. Fagkompetanse, personlige egenskaper, hvilke oppgaver vi får energi av og hvilke som tapper oss. Det handler også om hvem man er leder for,  hva de står for og hva de er opptatt av. Dessuten er det viktig å være bevisst hvilken type organisasjon eller bedrift det handler om, og de utfordringene og mulighetene som følger med ulike bransjer. En god og dyktig kollega av meg kom fra en jobb der arbeidsoppgavene lå klar, og hans oppgave var å utføre dem etter beste skjønn. Overgangen ligger i at i vår bransje har vi alle ansvaret for både å skaffe til veie oppdrag, løse dem i fellesskap og samtidig fokusere på det potensialet neste år kan by på. Jeg vet ikke om jeg er en god leder, men det jeg vet, er at jeg har et bevisst forhold til hvem jeg vil være. Jeg ønsker å være en bidragsyter til andre menneskers egenutvikling. Jeg ønsker å heie når de jeg har rundt meg trår ut av egen komfortsone og oppdager en verden av nye muligheter. Jeg ønsker å legge til rette for at det å løse oppgaver i fellesskap gir en helt reell merverdi for alle parter. Noen ganger er jeg i flytsonen på akkurat disse områdene i begge rollene mine, både som rådgiver og som leder, andre ganger fyller utilstrekkelighetsfølelsen hele rommet.

Erfaringsmessig går det fint an å være leder uten daglig øyekontakt, men det ligger noen forutsetninger i bunn:

  • En allerede etablert gjensidig tillit
  • Strukturer som er tilnærmet selvgående
  • Tilgjengelighet ved behov
  • En gjensidig forståelse at disse behovene skal formidles når de oppstår
  • Rask responstid på telefon og epost
  • Mental tilstedeværelse når man er på samme sted
  • Synlig engasjement og tru på framtida

Sist men ikke minst handler det om felles mål.  Så lenge vi har jobbet fram felles mål, vil det også være en felles aksept for at alle monner drar, og at både oppdrag og innsalg naturlig fører med seg både fravær og reisevirksomhet.

I dag avsluttet jeg arbeidsdagen i førpåskemodus med de menneskene (utenom familien) som jeg setter aller mest pris på. Gode kolleger som ikke fokuserer på antall dagers fravær gjennom året, men heller feirer samværet når vi får det til. De fleste pratet i munnen på hverandre, latteren satt løst og den eneste interne konkurransefaktoren som var å spore, oppsto da quiz-boka kom på bordet.. Hvorfor det er slik? Fordi vi velger det, hver eneste dag. Det kommer ikke av seg selv. Heller ikke av en alltid tilstedeværende leder. Men det hjelper å ha trua på prosjektet, på hver enkelt bidragsyter og synergiene vi skaper, og snakke høyt om det. Eller som Marit Breivik sa det: . ”Ingen fortjener å høre til et bedre lag enn de er villige til å skape selv!»

Det blir godt med ferie nå. Men erfaringsmessig vet jeg at etter noen dager begynner jeg å glede meg til å treffe kollegene mine igjen, før vi igjen fyker ut i hver vår retning, og jeg håper og tror at den følelsen er gjensidig.

GOD PÅSKE!

Påskestemning

Påskestemning

 

 

 

 

Avmakt

Det er så stille. Den siste ukens hendelser er for store, for uhåndterlige. Vi har ikke ord, og tankene kommer ikke ut. Selv forsøker jeg å søke kunnskap, forstå sammenhenger og på en eller annen måte få satt galskapen i system. En slags rotårsaksanalyse. Hva skjer? Hvorfor? Hvilke hendelser utløser hvilke? Hva blir neste trekk? Og hvordan kan vi gjøre en forskjell uten at vi setter egne verdier på spill?  Det er akkurat som om alle aspektene i Spectre er brakt ut i det virkelige livet uten at James Bond får være med. Ondskap, intrikate nettverk, uante ressurser og intet mindre enn verdensherredømme som mål. Men altså ingen superhelt.

Eller kanskje det ikke er sånn? Kanskje vi sitter på noe som er enda mer verdt? De grunnleggende elementene i demokratiet blir utsatt for stort press gjennom de angrepene vi ser, mot tilfeldige ofre i Paris, mot en tilfeldig nordmann i Syria. Vi blir redde, og med god grunn. Uttrykket «frihet, likhet og brorskap» har fransk opprinnelse, men beskriver verdier som er vesentlige i de aller fleste demokratiske stater. Retten til å ytre seg, evnen til å inkludere og viljen til å skape noe sammen. I kampen mot en felles ytre fiende, kan det være fristende å legge bånd på noe av dette særegne og åpne ved samfunnet vårt, for å redusere risikoen og skjerme våre egne.  Samtidig tenker jeg at det er akkurat det de vil, angriperne. De ønsker å gi næring til frenmmedhat, slik at vi med vår stadig økende angst og skepsis, kombinert med mer eller mindre uorganiserte motangrep fra subkulturer i det norske samfunnet, hjelper dem i rekrutteringen og radikaliseringen blant dem som i utgangspunktet var flyktninger fra de samme angriperne, men heller ikker her føler seg velkomne.

De må ikke vinne den kampen. Vi må tørre å stå for noe, mene noe og og sette dette ut i handling. Det beste med dagens situasjon er faktisk at politikere og andre som tidligere scoret billige poeng med å underkjenne hverandres kompetanse og intensjoner, nå ser verdien av å samarbeide om den viktigste jobben Norge har hatt på mange år, nemlig å stå samlet om å forme ei framtid vi kan leve med.

Hope

 

 

Vår egen snøkule sett fra innsiden

Husker du barndommens snøkuler? Jeg likte dem så godt. Fastfrosne, vakre vintermotiv innestengt i en halvmåne av plast. Hvis jeg ristet eller vendte på dem, dalte glitrende snø langsomt og fredelig ned over landskapet inni kula, garantert fritt for forstyrrende elementer.

Noen ganger tenker jeg at jeg bor i ei snøkule her oppe på fjellet. Regionen vår er vakker og hvit på denne tiden av året, beskyttet for inntrykk her vi ligger langt fra både by og larm og kyst på alle kanter, i følge Are Kalvø’s siste kronikk så avsides at det ikke en gang er aktuelt å sende mulla Krekar hit.

Det er bare ett problem. Snøkula er lekk. Den krymper. Ikke i volum, men i innhold, det vil si innbyggere. Vi som går fra møte til møte der framtida er tema, presenteres for statistikk der prognosene beskriver ei enda hvitere og enda stillere kule. De unge voksne, de som sørger for nye tanker, og nye små innbyggere, blir stadig færre, mens vi som er ferdigtenkte og forvalter dagens verdier, vokser i antall. Ikke sånn med en gang, men på sikt, er dette dramatisk, selv for en region kjent for vakre vinterlandskap, og der uberørt natur selges som reiselivsprodukt.

Det vi er virkelig gode på her, er å ta vare på hverandre, og på naturen. Er du innenfor, så er du med, og det er bruk for deg. Og vi vet å verdsette de sjeldne kvalitetene frisk luft og stabilt klima har å by på. Utdanningsnivået er slett ikke verst, og bevisstheten sterk. Vi handler lokalt, tenker globalt. Vel og bra, og riktig også i veldig mange sammenhenger. Det er bare det at arbeidsplassene ikke vokser i antall uten at vi tenker flere tanker samtidig. Og uten arbeidsplasser kan vi skyte en hvit pinn etter unge voksne som vil flytte hjem, uansett hvor gode oppvekstminner de har med seg i bagasjen. Og nå er det altså slik at mens store deler av Norge vokser, går vi andre veien. Det betyr at vi også blir færre som handler med hverandre. Og skal vi gjøre noe med det, må vi tørre å løfte lokket av denne fine snøkula vår. Vi må samhandle med verden utenfor. Ta risiko. Hente impulser. Bli bedre til å fortelle hva vi selv har å by på. Bli enda dyktigere og utvikle videre det vi er gode på. Samarbeide for å bli sterkere. Konkurrere på nye markeder. Ikke på bekostning av det vi er i dag, men for å beholde og styrke de livskraftige lokalsamfunnene som til sammen utgjør regionen vår. Det kommer ikke av seg selv. Det handler om bevisste valg hver dag, der målet er å gjenopprette trua på framtida. I alle år har foreldregenerasjonen stått på for de som kommer etter. Det er liksom kjernen i hvorfor det er verdt å streve. Vår jobb er å løfte lokket av snøkula. Mens vi enda har helse til å løfte i flokk.

Winter wonderland

Winter wonderland

Hvor stor plass er det i krukka di?

Jeg sitter og leser gjesteinnlegget til Ivar Andreas en gang til, og i bakhodet dukker det opp ei historie jeg leste for mange år siden:

En lærer startet undervisningstimen med å plassere ulike gjenstander på kateteret. Etter hvert ble bordplata dekket av ei krukke, ei mugge med vann, en haug med sand, en tilsvarende haug med småstein og én stor stein. Deretter spurte han elevene hvor mye av dette det var plass til oppi krukka. De svarte rimelig samstemt at det ihvertfall ikke var plass til alt han hadde lagt fram. Han smilte lurt, før han startet med å legge den store steinen oppi og deretter all småsteinen. Til slutt fylte han etter, først med sand, så med vann, til krukka var full og bordet tomt.

Budskapet i denne historien er klart. Hvis du ikke starter med å finne plass til de største steinene i livet ditt, den store drømmen, vil krukka fylles opp til randen av sand og småstein, og plutselig står du der med en drøm du ikke ser muligheten av å realisere, det er allerede fullt, du finner ikke plass til den. Jeg har vært der i vinter. Det er så mye jeg vil, men hverdagen spiser meg, og selv det mest lystbetonte framstår i perioder som lite fristende. Etter hvert har jeg fortstått at jobben som står foran meg handler om å tømme krukka og fylle den opp igjen på nytt, bare denne gangen med de største steinene først. Oppgaven er ikke så enkel som den høres ut for. Det er nemlig slik at hvis du først har blandet sand og vann, er de ikke så lette å skille fra hverandre igjen, så det er litt av hvert av grums å grave ut også.

Det er mindre enn to uker igjen til skrivekurset jeg meldte meg på i januar. Her om dagen kom eposten som sa noe om forberedelser, hva jeg burde tenke gjennom på forhånd og hvordan jeg ville få størst utbytte av kurset. Hverdagen fram til avreise forteller ei helt annen historie, enda jeg har gravd ut flere lag av krukka mi allerede, en gravejobb som også fører til større arbeidsbelastning for mennesker jeg setter pris på. Likevel er gravingen helsefremmende arbeid. Langt inni meg vet jeg at det er utrolig hva jeg på sikt kan få plass til i krukka mi hvis jeg bare starter med de store steinene først. Jeg er i gang.

Om personlig verdihieraki, ME og muligheter – Anne-Helene Ose-Johansen gjesteblogger

Jeg har blitt kjent  med Anne-Helene Ose-Johansen gjennom bloggen Melivetpaaslep, der hun reflekterer rundt livet med ME, hva det byr på av opp- og nedturer, og behovet for å være et fullverdig medlem av samfunnet. Nå er hun på besøk hos fjellcoachen, med kloke tanker om selvledelse, livskvalitet og likheten mellom gründerliv og etablering av sin egen person.  Velkommen hit Anne-Helene, og takk for at du deler!

_______________________________

Anne-Helene Ose Johnsen, alias melivetpaaslep

Anne-Helene Ose Johansen, alias melivetpaaslep

Tankene jeg hadde om hvordan livet skulle bli stemmer ikke helt overens med hvordan det ble, sånn cirka litt under halvveis i livet. Planene ble fulgt temmelig lenge og troen på viljens kraft var intakt. Uten viljens påståelighet ville livet mitt aldri tatt den vendingen det tok. Det aller viktigste målet er nådd. Mange gjenstår.

Jeg synes likevel det er i overkant tidlig å trekke inn årene og la vannets strømninger føre meg videre uten viljens innblanding. Jeg har ikke overgitt meg til naturlover jeg ikke forstår. Jeg vil mye fremdeles!

Kanskje det er derfor jeg leser Fjellcoachen sin blogg. Hun skriver om etablering av bedrifter med vekt på hvilke personlige egenskaper som trengs for å nå målet. Jeg skal bare etablere meg selv.

Jeg har hatt sykdommen ME i mange år. Jeg har lært meg å leve med den og har sluttet å se på det som en sykdom som kommer i tillegg til meg selv. Nå ser jeg på ME-en som en del av meg selv, som jeg kvitter meg med så snart jeg får mulighet til det. I mellomtiden søker jeg etter det gründere finner i seg selv, som øker evnen til selvledelse og som øker drivkraften. Min motivasjon krever lite utenfra, men tilskuddet åpner øynene for hvor stor verden er; for alt øynene ikke ser av seg selv.

Jeg tenker at livet kanskje mest av alt handler om hvilke muligheter vi er mottakelige for. Det er ikke ditt ansvar å fylle livet mitt med mening, jeg må gjøre det selv. Det er kanskje evnen til selvledelse som fører meg dit jeg ønsker å nå. Evnen til å rydde det relevante til en synlig plass og det irrelevante, forstyrrende, til et annet sted. Likevel kan ikke ryddejobben gjøres helt på egenhånd – vi lever i samspill med andre, eller i flokk, sagt med Fugelli sine ord.

For å få en best mulig livskvalitet tror jeg det er essensielt å legge bort noe av frykten for å mislykkes. Er man redd for å feile blir man samtidig redd for å prøve. Istedet for å våge og vinne, trekkes vi tilbake i den trygge hulen av forutsigbarhet og kjedsommelighet. Uten tilskudd av det som utfordrer står vi i fare for å stagnere, eller kanskje utvikle angst. Dette med å våge å feile er noe som utfordrer, for verden er ikke til for feil og mangler. Det ufullkomne skal helt skyves bort og det glaserte skal løftes opp. Det stemmer så dårlig overens med virkeligheten jeg lever i.

Jeg tror livet blir bedre dersom vi ser våre medmennesker som likeverdige med oss selv. Filosofien har ført til at jeg har oppdaget mitt eget selvbilde, mitt eget private verdihieraki og min plass i det. Det har blitt et utgangspunkt for videre jobb med meg selv mot målene jeg ønsker å oppnå. Hvis jeg ikke tror jeg er like verdifull som andre påvirker det min oppførsel og hvilke tanker som slipper fram. Ved å være det bevisst kan jeg istedet utfordre selvbildet og lete fram de ressursene som trengs for å utviske skillet mellom dem og meg. Likeverdighet er en opplevelse jeg selv har stor makt over.

Å leve med en kraftig funksjonsnedsettende sykdom som ME er for meg å jobbe ekstra hardt med de målene jeg ønsker å oppnå. De egenskapene jeg har må vedlikeholdes og utvikles. Det gjelder å finne seg selv og putte seg selv på lik verdi-linje som andre folk. Det er ikke så ulikt selvarbeidet normalt-fungerende må gjøre.

Anne-Helene

Det skulle ikke vært lov…

Slik starter en av låtene til CC Cowboys, og sikter til de mange feilgrepene vi gjør i kjærlighetens navn:

Det skulle ikke vært lov
men vi gjør det likevel
Vi tar hverandres tid og rom
og tetter det igjen

Og tiden bare går
hvor ingen sier no
og tar det for gitt i blant
og glemmer det så fort

Det skulle ikke vært lov
og det vet vi så vel
for alt vi bare ønsker oss
er hverandres evighet

Det skulle ikke vært lov
men så gjør vi det igjen
Vi bygger oss en mur så høy
og gjemmer oss bak den

Det skulle ikke vært lov
og det vet vi så vel
For alt vi bare ønsker oss
er hverandres evighet

Lovløs, CC Cowboys

Jeg opplever at tid og rom som verdi, oftere dukker opp som tema hos voksne i nye forhold, enn hos unge par. Tor Jonson formulerte det slik for en generasjon siden:  «Nærast er du når du er borte, noko blir borte når du er nær. Dette kallar eg kjærleik, eg veit ikkje kva det er.»  Jeg tror det er viktig å ha tid nok til å rekke å savne hverandre.

Kanskje er det fraværet av tid og rom som gjør at vi bygger murer også? «Det fanns en kärlek men den har brunnit ut. Du fikk för stor del av mitt liv, jag kunne inte andas tilslut.» synger Melissa Horn. 

Trenger vi et helt liv for å lære oss å gi rom og å be om rom?  Fordelen med å starte på nytt, er at tidligere erfaringer kan brukes nettopp til å forebygge den følelsen Melissa Horn beskriver. Jeg tror også det er mulig, gjennom bevisst å sette tid og rom på dagsorden, å bryte mønstre i en mangeårig hverdag, og på den måten å ta enda bedre vare på ei felles framtid.