Kunsten å jobbe på tvers (og på langs)

Jeg har lenge lurt på hvorfor jeg trives best i tverrfarglige miljøer, og med mennesker som har en annen bakgrunn enn meg selv. Hvorfor opplever jeg slike miljøer som mer stimulerende, og hva består denne merverdien av?

Denne diskusjonen dukket opp igjen på jobb i dag, basert på en fagartikkel om nye og endrede krav til rådgiverollen i landbruket, og grenseoppgangen mellom tverrfaglig og transfaglig samarbeid. Transfaglig? Hmm. Nytt ord. Spennende..  I følge denne artikkelen fra et forskningsmiljø vi arbeider sammen med, defineres transfaglig forskning slik:

«Transfaglig eller transdisiplinært (transdisciplinary): Dette er den mest integrerte formen for arbeid på tvers. I tillegg til ulike vitenskapelige disipliner blir også brukere av forskning involvert som partnere. Den nye kunnskapen er dermed en samproduksjon av forskere og ikke-forskere. Burton et al. (2008: 27) siterer Walter, Helgenberger, Wiek og Scholz (2007) som foreslår at transdisiplinær forskning karakteriseres ved «a process of collaboration between scientists and non-scientists on a specific real world problem». Transfaglig arbeid er nært knyttet til begreper som brukermedvirkning, deltakende forskning, aksjonsforskning mv. Dette er ikke synonymer, men andre aktiviteter som gjerne integreres eller suppleres med transfaglig forskning.»

Men hva da med transfaglig samarbeid i andre sammenhenger enn forskning, i rådgiverbransjen for eksempel? Når kan vi si at det er slik vi jobber? Slik jeg leser forskernes definisjon, fordrer transfagligheten at vi både bidrar inn tverrfaglig som støtteapparat med flere fagområder eller spisskompetanser, samtidig som  kunde eller bruker involveres sterkt i utviklingsarbeidet fram til ønsket løsning, i en slags samskaping mellom alle aktører. Hm.. Enda mer spennende…

Rådgiverbransjen er i endring. En av de første kundene jeg hadde som fersk rådgiver innen teamutviklng, var et rådgivende ingeniørmiljø som sto midt i et generasjonsskifte. En av gründerne, og som nå nærmet seg pensjonsalderen, kunne fortelle at de i starten hadde en posisjon langt over de fleste kundene sine, og at rådgiverrollen den gang besto av å være spesialist og premissleverandør. De hadde gjerne begrenset samarbeid med, men samtidig et ambivalent forhold til rådgivende arkitekter, siden de natulig nok hadde et litt annet fokus en ingeniørene.

Førti år seinere er nødvendigheten og verdien av tverrfaglig samarbeid satt på dagsorden, men det betyr ikke at det alltid er like enkelt å jobbe sammen. Ord som «prosess» og «prosjekt» og «statistikk», for ikke å snakke om «verdiskaping», har helt ulik betydning alt etter hvilken fagdisiplin du kommer fra, og hvilket språk du har lært deg å bruke. Men vi må inn i det, og bak ordene for å dra nytte av hverandres kompetanse, rett og slett fordi oppgavene som skal løses, er stadig mer komplekse, og ytre påførte endringer skjer fortere, både for oss selv og de som bestiller tjenestene våre. Sitat Hans Fink (dosent i filosofi, Århus Universitet):

«Fagene er under pres. Tidens krav om grænseløse kompetencer truer med at rive faggrænserne ned for at slå porten op til transfaglighedens forjættede land. Men der findes ingen genvej bagom fagene, for selvom fagene er kunstige grænser i en grænseløs, moderne verden, kan vi ikke undvære dem.»

Hans Fink poengterer også at for å oppnå den grenseløse transfagligheten, må alle bidra med noe inn, en faglig plattform eller en spisskompetanse, på samme måte som du har med en rett inn til en korgfest. Uten de ulike kompetansene som ressurs og base, er det heller ikke grunnlag for transfaglig utveksling og innovative løsninger. Vi må være villige både til å bidra og til å dele. I tillegg kommer verdien av medvirkning hos den som vil ha problemet løst i utgangspunktet, etter det gode gamle prinsippet om at «den vet best hvor skoen trykker, som har den på».  Den som eier problemet, eier også ofte løsningen, forutsatt tilgang på ressurser, sparring og ny kunnskap. Her kommer coaching inn som et fag, og et verktøy for å sikre samhandling og forløse tilgjengelige ressurser.

Det er krevene å jobbe transfaglig, fordi egne tanker og innspill stadig blir utfordret, med kritiske spørsmål, motforestilliger og helt nye vinkler. Samtidig er det hjernetrim, og en garanti for kontinuerlige læringsprosesser for egen del. Og ut av denne smeltedigelen av inntrykk, argumenter, spørsmål og ulike faglige plattformer, kan det komme løsninger ingen av oss hadde evnet å tenke fram på egenhånd. Fasiten skapes underveis, samtidig som vi selv er i læring. Derfor trives jeg best i tverrfarglige miljøer, og med mennesker som har en annen bakgrunn enn meg selv. Jeg har oppdaget transfaglighet som begrep, og jeg liker det.

Den fine balansen mellom læring og belæring

«Hva kan vi lære av dette?» spurte jeg en kollega nylig, og hun repliserte raskt med et glimt i øyet «Mener du «vi», eller mener du hva jeg kan lære?». Spørsmålet var både betimelig og viktig. Hun etterlyste en tydelig grenseoppgang mellom oppriktig vilje til læring hos begge parter, og mitt ønske om belæring.  Denne gangen kunne jeg heldigvis bekrefte at ønsket om læring var oppriktig ment fra min side også. Der jeg jobber, har vi i fellesskap bestemt oss for å være en lærende organisasjon, med fokus på kontinuerlig forbedringsarbeid. Det resulterer blant annet i ordvekslinger som den over, rett og slett fordi bevissthetsnivået øker. Bevissthet på at læring er et kollektivt ansvar og at vi alle har noe å lære.

Min påstand er at læring gjør vondt. Vondt fordi det tvinger fram endring, noe som i seg selv er arbeidskrevende, men mest fordi innsikten som følger med, ikke alltid er like styrkende for selvbildet der og da. Derfor tyr vi gjerne til belæring i stedet. Vi flytter fokuset over på å formidle det vi har av integrert kunnskap, og overlater til den andre å gå alene inn i det krevende landskapet som kalles læring og egenutvikling.

For ikke lenge siden forsøkte jeg å forklare dette tankesettet til en kunde som ønsket en justering på måten vi jobbet på. Vedkommende var fornøyd med mye, men satte samtidig ord på et endringsbehov. Jeg ønsket å få fram en tydeligere bestilling og hva denne ønskede endringen skulle bestå i, og sa vel samtidig noe om at vi hadde fokus på å være i læring. Svaret jeg fikk, surret som støy i bakhodet ei god stund etterpå: «Men det er ikke sikkert jeg ønsker å være prøvekanin.» Det hører med til historien at vi fant ut av det, og fortsatt jobber godt sammen.

Selv tenker jeg  at vi alle er nettopp det, prøvekaniner for oss selv og for hverandre, livet ut, eller som Per Fugelli ville ha sagt det: «medfødt feilvare», og at det er helt greit.  Min store skrekk i livet er å bli ferdig utlært, les: gammel og parkert. Eller som jeg innimellom sier til yngre kolleger som kan bli både frustrerte og utålmodige i forhold til sin egen læringskurve: «Hvis du hadde vært utlært nå, hva ville du brukt resten av arbeidslivet ditt til?» Samtidig tror jeg vi vet best hvordan vi lærer selv, og at det er viktig å sette ord på det opp mot de vi jobber sammen med. I praksis betyr det at når vi ber om sparring og får en avhandling tilbake, må vi tørre å si fra at det ikke er dette vi har behov for, men noen å bryne tankene våre mot. Vi må være ærlige mot oss selv og andre hvordan vi fungerer som lærende mennesker. Er jeg typen til å lese meg opp før jeg stiller kontrollspørsmål for å forsikre meg om at jeg har forstått konseptet? Eller har jeg behov for å prøve og feile for så å utveksle erfaringer og få gode innspill? Jo mer bevisst og åpen vi er på egne læringsstrategier, jo lettere blir det for omgivelsene å være støttespillere i arbeidet for videre utvikling, uten at dette blir oppfattet som belæring.

«Gi ikke råd til den som ikke har bedt om det» sa en av coachlærerne mine. Paradoksalt nok var det et råd jeg ikke hadde bedt om, men det fikk meg til å tenke. Logikken er enkel. Den lærer best, som selv er innstilt på mottakerfrekvens. Og skulle vi likevel føle et påtrengende behov for å lære bort, er det utolig hvor fort mottakeren stiller inn på riktig frekvens hvis vi bare ber om lov først, for eksempel ved å starte budskapet slik: «Kan jeg komme med et inspill til deg?».

I mitt hode blir definisjonene slik:

Læring: tilegne seg ny innsikt og kunnskap
Opplæring: dele etterspurt innsikt og kunnskap
Belæring: gi råd til den som ikke har bedt om det, eller i en form som ikke fungerer for mottaker.

tyttebær

 

 

Omdømme og yrkesgrupper

Bare for å få sagt det. Jeg jobber som konsulent/coach/rådgiver, og jeg er stolt av det. Ellers hadde jeg ikke blitt i dette yrket i 18 år. Jeg lever av å bry meg, og jeg vil våge å påstå at jeg lever av dette nettopp fordi jeg bryr meg. Om folk, om potensiale, om verdivalg, og ikke minst: om framtida. Slik jeg kjenner både kolleger og samarbeidspartnere, gjør de det samme. Vi trur på menneskene rundt oss, og på gjennomføringskraften som oppstår i samspill med andre.  Noen ganger selger vi kapasitet inn i et fagmiljø vi like gjerne kunne vært en del av, andre ganger bistår vi med supplerende kompetanse og spesielle ferdigheter.

Likevel opplever jeg med jevne mellomrom at k(onsulent)-ordet nærmest spyttes ut i en samtale, som noe usmakelig, useriøst og på grensen til uhederlig. Kanskje ikke så rart, på en måte, siden bransjen er sammensatt og helt sikkert har sine svin på skogen. Vedkommende kan ha hatt sine konsulentopplevelser med bismak, og møtt rådgivere som har hatt som mål å tilpasse kunden til konseptet, og ikke omvendt. Og resultatet kan ha blitt en T-Ford han verken hadde bedt om eller ønsket seg. Ihvertfall ikke i svart. Kort tid etter sist jeg opplevde k-ordet  aktivt brukt som et negativt samlebegrep, kom jeg over dette bildet i en artikkel: (les videre under bildet)

Why-Delivering-An-Outcome-Is-Key

Der og da fikk jeg bekreftet det jeg tenker. Det handler ikke om yrke og tittel. Uansett hva vi leverer eller hva vi kaller oss, handler det om interesse, og oppmerksomhet rettet mot den som trenger å få en jobb gjort. Hvordan ser situasjonen ut? Hvor skal vi? Hva trengs for å komme dit? Hva kan jeg bidra med? Hvordan gjør jeg best nytte for meg? Det er i denne dialogen selv konsulenten får et ansikt, og inntar menneskelig form. Gjennom evnen til å se, kartegge behov, og aktivt gjøre en forskjell. I likhet med de aller fleste andre yrkesgrupper jeg kjenner, og som leverer varer og tjenester til andre mennesker som har behov for dem, er det interessen som gjør en forskjell.

Grunnen til at jeg fortsatt er i konsulentbransjen og har valgt den framfor andre mulige yrkesretninger, kan beskrives med ett enkelt ord: Læring. Etter at jeg i flere år har fått være med på å ta unna topper (og jevne ut noen humper) i ulike bransjer og sammenhenger, har jeg fått oppleve mangfoldet i norsk arbeidsliv både når det gjelder faglig innhold og menneskemøter. Alle har noe å fortelle og noe å bidra med, og dermed noe å lære bort. Og når man møter andre med interesse, oppnår man nettopp det, læring for egen del.

A fool with a tool is still a fool

Nytt år, nye muligheter. Torsdag og fredag denne uka var satt av til dag 3 og 4 i Lean prosessledelse for hele gjengen på jobb. Fulle av inntrykk, ei utvidet verktøykasse, ferske sitater og ny innsikt, tar noen initiativet til en siste diskusjon fredag ettermiddag: Når og hvordan bringer vi alt dette videre ut til kundene våre? Hvor går grensa mellom å øve og levere? Underforstått: Er det lov å gjøre feil underveis?

Selvfølgelig er det lov å gjøre feil. Jo mer jeg lærer, jo sikrere blir jeg på én ting: Hele livet er en øvingsarena. Hvis jeg har forstått det riktig, er det også det Lean prosessledelse handler om: Kontinuerlige forbedringer, små justeringer, skritt for skritt. Vi blir aldri ferdige med å øve. Vi øver for oss selv, sammen med hverandre, og med kundene våre, hver eneste dag. Og lærer, justerer og fortsetter å være i utvikling.  Fordelen med ei utvidet verktøykasse, er at vi har flere valgmuligheter, flere mulige tilnærmingsmåter til hverdagens mange utfordringer.  Og skulle vi gjøre feil underveis, er det mye læringspotensial i nettopp feilgrep. Det forutsetter at  vi oppsøker den læringen, leter oss fram til årsaken og gjør justeringer til neste gang. Rotårsaksanalyse heter dette i Lean-verden. Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg har flere ganger hørt at gründere i USA lettere får støtte til nyetableringer hvis de allerede har en konkurs bak seg.  Hvis så er tilfelle, må det ligge en antakelse om læring bak. «Du gör fel, men du er inte fel» sier Mia Törnblom.

Jeg samler på sitater, og på Lean-kurset lærte jeg et nytt: «A fool with a tool is still a fool.» For meg handler dette ikke om å mangle trening på de verktøyene man har, men om å bli så forelsket i sitt ene verktøy at man går rett på tiltak uten å analysere behov. En bekjent uttrykte det slik her om dagen: «Jeg er ferdig med de rådgiverne som har utviklet en mal de har bestemt seg for å få oss til å passe inn i.» 

I boka Coaching, beskriver Susann Gjerde det slik (fritt sitert): «Du kan ikke både øve og se bra ut samtidig. Hvis du ønsker å bli en god kunstner, må du først tørre å være en dårlig kunstner.» Den beste oppskriften å stagnasjon er å ikke øve på de områdene vi føler oss usikre på. Men aller først er det viktig å stille nok spørsmål til å vite hva slags verktøy det kan være nyttig å ta i bruk. Et enkelt og morsomt verktøy i den nye verktøykassa vår er 5 hvorfor:

Ved å spørre mange nok ganger, kan vi til slutt ende opp med rotårsaken til ei problemstilling, og dermed vite hvilke tiltak som trengs for å snu situasjonen:

Jeg er så trøtt når klokka ringer.

Hvorfor?

Fordi jeg legger meg for seint.

Hvorfor?

Fordi jeg vet at jeg ikke får sove likevel.

Hvorfor?

Fordi jeg blir liggende og tenke på alt jeg må huske til dagen etter.

Hvorfor?

Fordi jeg ikke skriver det ned når jeg kommer på det.

Hvorfor?

Fordi jeg ikke har noe sted å notere det ned. Hmm.. Kanskje jeg skulle legge en penn og ei notisbok på nattbordet?

Analyse, tiltak, prioriteringer

Analyse, tiltak, prioriteringer

 

 

Vietnam

Godt nytt år! Jeg har tilbrakt jula i Vietnam, et land jeg lenge har drømt om å oppleve. Min generasjon vokste opp med Vietnamkrigen som bakteppe, der filmer som Hjortejegeren og HAIR førte med seg sterke inntrykk og uunngåelig kulturpåvirkning, og massakren i  My Lai var det som abslutt ikke skulle skje fra vestlig hånd. Men hva visste vi egentlig om landet, folket og bakgrunnen for Vietnamkrigen? Med Torbjørn Færøviks nyeste bok Buddhas Barn (om Vietnam, Laos, Kambodsja, Burma og Thailand) som reisefølge, satte to spente personer kursen østover på det tidspunktet slekt og venner kastet seg over julebakst og storrengjøring.

DSC_0189Møtet med storbyen Hanoi lille juleaften førte med seg et kultursjokk av dimensjoner. I gamlebyens yrende folkeliv med utallige sykler, motorsykler og cycloer lærte vi fort at å krysse ei gate handlet om å ta sats, framstå målbevisst og forutsette at ingen har som ønske å skade noen i trafikken hvis de ikke må. Dessuten registrerte vi midt oppe i kaoset både smidighet og utøvd glidelåsprinsipp hos den buktende massen av framkomstmidler. Det samme gjaldt på hovedveiene da vi etter noen hektiske, fine storbydager bevegde oss med buss  innover i landet, der det urbane preget forsvant og det frodige og fargerike endret form til bølgende kulturlandskap og bønder med de karakteristiske stråhattene og bøffel foran plogen.   Sitat fra boka: «I Vietnam har vi høyrekjøring, men vi er ikke fanatisk.»

Vietnam har en lang kulturhistorie å være stolt av. Det gjorde inntrykk å besøke Temple of Literature som ble grunnlagt av keiser Ly Thanh Tong allerede i 1070, og som  seks år senere ble  bygd ut til et universitet. Litteratur er en vesentlig kilde til kunnskap, kulturbygging og utvikling. Det er noe med identiteten og integriteten til et folk som har omtrent like lang kystlinje som Norge, med mektige naboer på flere sider, og kolonimakter som i ulike perioder har sett mulighet til egen vekst og rikdom. Uansett hvor vi reiste disse to ukene fikk vi inntrykk av et folk som er vennlig, stolt, sterkt, seigt, arbeidssomt og nøysomt. Vi besøkte Ho Chi Min mausoleet, opprettet etter hans død mot den nøysomme motstands- og statslederens egen vilje, men som nå er et valfartsted for vietnamesere fra hele landet. Det ble tydelig for meg hvor vanskelig det ville vært for vestlige styrker å vinne Vietnamkrigen uansett, med sine kulturelle og naturgitte handicap knyttet til både utholdenhet og framkommelighet, kombinert med  mange vietnameseres brennende ønske om å samle nord og sør til ett land igjen.

DSC_0404Via den frodige Mai Chau dalen og bygdeturisme på sitt beste, og en båttur i Ha Long bukta, med de helt spesielle fjellformasjonene mange av oss forbinder aller mest med Vietnam, endte vi til slutt opp i Hoi An, en sjarmerende kystby med en bykjerne litt større enn  Røros, og med en tilsvarende velfortjent plass på Unescos Verdensarvliste. Skredderby. Mat- og handelsby. Og ikke minst det stedet på turen der været viste seg fra sin aller beste side, og fikk fram hele det fargespillet i natur, hus, mat og folk  som lå som en uforløst forventning inni hodet mitt etter de første dagene da storbyforurensing, regn og tåke la et grått slør over tenkelige og utenkelige motiv å forevige.

Har jeg sagt noe om mat? Om de ferske råvarene, den friske korianderen og nytrukket nudelsuppe (pho) til frokost? Om lekre fargekombinasjoner og balanserte smaker? Om uvante sammensetninger slik som fylt blekksprut med svinekjøtt, eller bananblomstsalat? Eller om ubegrenset tilgang på fersk frukt? Noen nevnte for meg i en bisetning at selv ikke i Hoi An har alle innbyggerne kjøleskap ennå. Kvinnene stiller hver morgen tidlig på markedet for å sikre seg de beste råvarene til dagens middag. Gammeldags? Bakstreversk? Eller tar de vare på noe som vi har glemt, det som handler om et bevisst, sunt og balansert forhold til eget kosthold?  Hadde jeg lest helsestatistikken i begge landene våre vil jeg gjette på at vi topper statistikken på selvpåførte livsstilssykdommer, mens de scorer høyere på fysisk slitasje etter et langt og arbeidssomt liv. Kanskje.

DSC_0650

DSC_0638

DSC_0584

DSC_0587

DSC_0203

Takksemd

Takk til gjesteblogger Ivar Andreas Vaa som stikker innom midt i tyttebærsesongen:

Ein gong då eg var liten var vi på tytebærtur, mamma og eg. Eg har høyrt mamma fortelje at det var med ei dame til. Eg hugsar ikkje kven det var, men eg har klart i minnet mitt at vi hadde salami som pålegg på nistematen vår. Vi hadde streva oss opp i åsen ovanfor husa heime, med ryggsekk og bøtter til å ha bær i. Damene plukka nok mykje tytebær, kjenner eg dei rett. Sjølv vart det nok ikkje så mange bæra i bøtta mi. Det var så fint å drive der på bergknausen vår med konglar som var sau og kyr i ein fin bondegard. Dei beita så stille attmed den store stuven der tytebæra stod så fint. Eg var i min vesle verden medan mamma og veninna hennar sanka bær i skogen i nærleiken. Ingen ting var farleg, vi var saman, det var sol og eg var mett av nistematen vår. Det er så langt tilbake at eg eigentleg ikkje kan hugse detaljer i det heile tatt, men då eg fortalde mamma at eg hugsa at vi hadde salami på maten og at vi nytta matpapiret med salamilukt på til dopapir då eg måtte det, lo ho og fortalde om turen.

I kveld var eg på bærtur i tytebærlandet, her, langt avstad frå barndommens trakter. Dei raude bæra stod tett i tett på tuvene, akkurat som den gongen. Eg raspa med meg i bærplukkaren min, minnast den gong vi hadde salami på maten og hadde det så trygt. Det var ingen stad som var betre å vera enn akkurat der eg var. Utan at de andre høyrde det, sa eg høgt i skogen: «takk for turen vi hadde, mamma.» Sola var låg, eg rusla bøygd mellom tuvene. Sette meg ned og syntest det var god, snill meining med det eg gjorde. Eg skulle gjera akkurat det eg har lært for så mange år sidan. Eg skulle heim å renske ut blad og lyng før eg laga syltetøy. Nokre små fuglar laga lydane sine, tytebæra var raude og eg var rørt. Eg var så takksam for det eg hadde fått av dei før meg og forstod at det var viktig for meg for alltid. Viktig for meg også når eg var mann åleine i skogen seksti år seinare.

Det skulle så gjerne vore ein moral i dette. Det er det også. Alle dei gode opplevingane vi gjev våre etterkommarar vil lagrast og gje meining ein dag det klaffar slik, når verda liknar litt på den gongen. Neste gong eg skal på bærtur skal eg ha salami på brødskiva, ha med meg telefonen og ringe til mamma der heime.

tyttebær

Det kan ikke ikke skje forandring

Hender det du går ut fra en kursdag eller en annen læringsarena og kjenner at hodet er helt tomt, eller så overfylt at det oppleves uaktuelt å gå løs på sorteringsjobben? Jeg hadde det slik senest i dag. Innerst inne vet jeg at det jeg holder på med vil gi grunnlag for ny og viktig forståelse, men at det tar tid før denne forståelsen synker inn og blir en integrert del av måten jeg tenker og handler på. I kveld derimot, framstår dagens læring mer som flagrende fragmenter jeg prøver å gripe fatt i og sette sammen til et bilde jeg ikke helt har begrep om hva skal forestille. De ulike bitene glipper mellom fingrene mine, blir borte, og dukker opp igjen et helt annet sted.

Jeg har sett coachkunder beskrive den samme tilstanden av kaos. De har bedt om hjelp til å sortere tanker og følelser, og selv om de kommer langt i løpet av en samtaletime, kan det samtidig dukke opp nye tanker og flere sorteringsbehov som konsekvens av at de første brikkene detter på plass. Det er da jeg trøster meg (og dem) med ordene til en av coachlærerne mine, han kom gjentatte ganger med påstanden: «Det kan ikke ikke skje forandring». Prosessen fortsetter også etter at de har gått ut døra.

Noen læringsprosesser er bratte, andre er nesten umerkelige. Felles for de fleste, er at prosessen fortsetter på indre bane etter at vi har mottatt impulser i form av opplevelser, diskusjoner, coaching, undervisning eller pensumstoff. Vi er så viselig innrettet at hjernen, bevisst eller ubevisst, lagrer, bearbeider og  sorterer disse impulsene, og sørger for et håndterbart resultat. Det tar bare litt tid.

«Du kan ikke både øve og se bra ut samtidig» skrev Susann Gjerde i boka Coaching, og dessverre, eller heldigvis, er det sånn. Jeg kjenner de som helst ikke vil øve før de er sikre på at de kan det de skal, godt nok. Denne holdningen er utrolig effektiv hvis målet er å dra læringsprosessen lengst mulig ut i tid, men den egner seg dårlig for utålmodige mennesker.

I dag har jeg praktisert det andre ytterpunktet på læringsskalaen, den berømmelige «learning by tryning», en kjempemorsom og utrolig frustrerende måte å lære på, morsom fordi jeg får energi av å gjøre ting jeg ikke har gjort før, eller å gjøre ting på nye måter, frustrerende fordi jeg ser stort forbedringspotensial hos meg selv underveis.  Dessuten har jeg et stort behov for å se helheter og sammenhenger, og i en læringssituasjon kan det ta ei stund før jeg får opp det store bildet. Jeg tar likevel sjansen, og baserer meg på tidligere erfaringer som sier at det store bildet kommer når jeg er klar for det.  Uansett hvor langt jeg har tenkt gå, må jeg innse at jeg bare får tatt ett skritt om gangen. Retningen derimot, kan jeg selv ta ansvar for å stake ut. Det kan ikke ikke skje forandring.