Å leve av øyekontakt

Vi er mange mennesker som lever både med og av øyekontakt, eller i møte med det som noen kaller «sannhetens  øyeblikk» hver eneste dag. Det er der vi bygger tillit, får tilgang til både fysiske og mentale rom hos menneskene rundt oss, og skal bevege oss respektfullt omkring for ikke å tråkke feil eller skape unødig kaos når vi fortsetter vår ferd mot nye menneskemøter. Det følger både ansvar og risiko med den jobben vi gjør, og tidvis vil vi oppleve at enten intensjoner eller dømmekraft, eller begge deler, blir trukket i tvil, uansett hvor bevisst vi selv ønsker å være på egen atferd. I dag har jeg opplevd begge ytterpunktene, både å tråkke over ei grense jeg burde ha sett, og deretter, i en helt annen setting, å bli betrodd hvor mye ei sterk samtale for x antall år siden har betydd for en annen persons framtidige veivalg.  I begge tilfeller har ordenes makt satt spor, men med ulike fortegn, og jeg har først i ettertid forstått hvor sterk effekten av form og innhold kan være.

Som de fleste andre, antar jeg, har jeg et sterkt behov for å opptre respektfullt ovenfor andre mennesker. Problemet er likevel at respekt formes av så mange elementer, og som en kollega av meg sier: «Budskapet eies av mottaker.» Selv med gode verktøy og lang trening i jeg/du sortering er det fragmenter i all kommunikasjon som lever sitt eget liv i samspillet mellom to mennesker, slik som tolking av kroppsspråk, stemmeleie, ulik kultur for direkthet, ryggsekker fylt med tidligere opplevelser, opplevd makt(u)balanse, nyanser i ord, ulik rolleforståelse, osv. Alt dette er støysendere vi bærer med oss i dialog med hverandre, og som påvirker budskapets reise mellom avsender og mottaker, og det er helt naturlig at vi noen gang bommer og andre gang treffer blink.

Problemet jeg kjenner på noen ganger, er at denne styrken i «ordets makt» kan slå meg helt ut, det at man har tilgang på verktøy som er så sterke og som kan ha så stor innvirkning på andre menneskers følelsesliv og veivalg, både på godt og ondt. Dette har skremt meg helt siden jeg begynte på coach-utdanningen for mange år siden. Metodikk og språklig forståelse vi tilegner oss gir et helt utrolig positivt spillerom for å bidra til vekst og utvikling både for oss selv og de vi har rundt oss, men det gir også makt til å rive ned. På hvert nye kull har jeg sett noen få enkeltmennesker som har forlatt lærestedet godt fornøyd med ei full verktøykasse, samtidig som jeg har vært i tvil om de etiske refleksjonene har fått tilsvarende oppmerksomhet, og jeg har hatt vondt i magen med tanke på hvem som kan bli utsatt for disse menneskene.

De aller fleste av oss er atskillig mer balansert, men det gir en annen type risiko: Det at vi normalt opptrer både respektfullt og lyttende til de menneskene vi møter, gjør at de også møter oss med garden nede, og dermed er uforberedt hvis vi skulle tråkke over akkurat der den andre har «si inste grind». Og det vil innimellom skje at vi gjør akkurat det, ikke med vilje, men uforvarende, eller på en dårlig dag. Da er det to parallelle ryddejobber som står for døra. Den ene handler om å gjenopprette tillit hos den vi har rotet det til for. Det kan gå bra, men det kan også hende at den andre takker for følget og går videre alene, og i så fall med full rett.

Den andre ryddejobben er mer krevende, og den dreier seg om å gjenopprette tilliten til seg selv. Hvordan står det til med dømmekraften min? Bør jeg drive med dette? Er de daglige menneskemøtene og den sterke øyekontakten der jeg skal være framover? Holder jeg mål? Dette er viktige refleksjoner å gjøre seg, og som jeg vet både legestanden og litteraturen setter ord på med jevne mellomrom, for eksempel i Henning Mankells Italienske sko. Det samme kan skje med ledere, politikere, politifolk og så videre, og det er dessverre ingen fasit å slå opp i.

Å tilgi seg selv er en av de vanskeligste øvelsene vi mennesker utsettes for, men samtidig er er det gjennom denne type erfaringer vi har mulighet til å vokse som mennesker:

Ibland gör man rätt, Ibland gör man fel, lev med det
Ibland gör man rätt, Ibland gör man fel, lev med det

All den här tiden som jag vilat och velat
Vilat och väntat och kastat bort
Inte nu, kanske sen kommer jag också tycka
Att allt dåligt för med sig nåt gott

Magnus Krunegård

 

Jeg har tatt min beslutning, så kom ikke her med kjensgjerninger

Det var 1981 og russetid. «Jeg har tatt min beslutning, så kom ikke her med kjensgjerninger.» Nettopp dette sitatet hadde jeg valgt som tekst på russekortet mitt, i trygg, men ser jeg nå, naiv, forvissing om at alle forsto ironien i utsagnet. En hel generasjon seinere er jeg nemlig ikke sikker på den forståelsen. Informasjonskanalene i verdenssamfunnet er mangedoblet på disse årene, og muliggjør for folk flest å oppsøke de av dem som bekrefter og forsterker den oppfatningen de allerede har tilegnet seg, enten spørsmålene gjelder folk, religion, politikk eller miljø. De tviler ikke, de vet. Fordi de får bekreftet det de tenker og tror gjennom sitt eget sensursystem. De velger vekk den informasjonsflyten som rokker ved de valgte sannhetene, og karakteriser meningsmotstandere som løgnaktige eller naive, samtidig som de leser seg opp på innlegg og oppdateringer fra egne meningsfeller.

Hovedpersonen i Jeg er Brødrene Walker ser denne tilbøyeligheten gjennom blikk han møter, han kaller det omega-øyne, enten det gjelder predikantfaren som mener han er i sin fulle rett til å slå sønnen sin, eller kunstneren som utvikler bokbomber for å rette fokus mot galskapen i verden. De er ikke i tvil. De har funnet svaret.

Akkurat samme mekanismen er beskrevet i media etter den store pedofilisaken Bergenspolitiet har rullet opp i vinter. På det mørke nettet har meningsfeller funnet hverandre, delt fantasier og tøyd hverandres grenser ytterligere, uten verken korrektiv eller motstand, noe som har ført til både flere og mer alvorlige overgrep.

En venn av meg formulerer seg slik: «Jeg er ferdig med de diskusjonene som har ett formål, det vil si at den ene skal vinne og den andre tape. Går jeg inn i diskusjoner nå, er det  for å lære noe nytt, og utveksle tanker og erfaringer.»  Han har slett ikke sluttet å diskutere, men han er inne på noe vesentlig, og det handler om noe mye større enn saklige diskusjoner. Det handler om en grunnleggende vilje til å forstå. Til å sette seg inn i andres ståsted og verdensbilder. Lytte når andre snakker. Og løse komplekse problemstillinger nettopp gjennom å se dem fra ulike vinkler, med ei rikholdig verktøykasse satt sammen av mennesker med supplerende kunnskap og erfaringer. Men det koster også. Fordi en slik strategi gir mindre individuell kontroll, ihvertfall på kort sikt, og personlige mål får redusert fokus i forhold til de kollektive. Hvor vil vi? Hva kan vi få til sammen? Og ikke minst, hva kan vi forhindre?

Jeg er redd. Redd for polarisering og fremmedfrykt. Redd for reaksjoner og motreaksjoner. Redd for handlekraft uten refleksjon, og redd for manglende handlekraft der det måtte brenne, fordi de det berører, ikke vil se det. Det jeg er aller mest redd for, er at vi mister en kultur for refleksjon, samhandling og ytringsfrihet. At det blir viktigere å vite enn å lytte, og mer verdsatt å påstå enn å spørre. Kanskje ikke så rart, når vi ser det kan bli presidentemner av slikt. Haldis Moren Vesaas skrev diktet «Tung tids tale» under 2. verdenskrig. Kanskje har det ikke gått ut på dato.

Tung tids tale

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt i mot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne
at du er varm.

1945

IMG_1226

Det hellige, alminnelige mennesket

I ei tid med mange sterke inntrykk og følelser går tankene til de viktige tingene i livet. Kanskje var det derfor dette diktet av Marit Nicolaysen gjorde noe med meg da jeg hørte det opplest for første gang sist fredag.

SALME

Jeg tror på det hellige, alminnelige mennesket, og et liv før døden

Allting er hellig for meg

Jeg tror på mennesket alene og i fellesskap

Jeg tror på samhørigheten

Jeg tror på et barns nysgjerrighet

og på linjene i ansiktet til et menneske

som har levd lenge

Jeg tror på livets gang

 

Jeg tror på det sterke i det svake, og omvendt

Jeg tror på omsorgen og solidariteten

Jeg tror på gleden over vakre ting

men ikke tingenes seier over gleden

Jeg tror at mennesket er godt og ondt,

Men ikke godt eller ondt

Det fnnes øyeblikk, tror jeg

 

Jeg tror på livet før og etter mitt liv,

de som tråkker veien

og de som kommer etter

Generasjoner og gener,

leddene i en lang, lang kjede

Jeg tror på magi

Magien i et blikk

i poesi, musikk og kjærlighet

Jeg tror på mirakler

Et nyfødt barn og knoppene som skyter hver vår!

 

Jeg tror på soloppganger og solnedganger,

en nyskrelt appelsin i påskefjellet,

lukten av nytrukket kaffe

Jeg tror på hverdagen

Jeg tror, og min tanke er fri

Allting er hellig for meg

Jeg tror på det hellige alminnelige mennesket

og et liv før døden

DSC_1501

Ei søyle av tryggleik

Ragna Flotve

Ragna Flotve

Endelig, det er lenge siden sist, men nå har Fjellcoachen besøk igjen! Ragna Flotve er venninne og kollega i ånden, det vil si at vi arbeider med mye av det samme, men på hver vår kant av landet.

Akkurat nå arbeider hun med base i Os kommune i Hordaland, den samme kommunen der mine voksne barn tok sine aller første steg i barndommen, den tida også jeg hadde nynorsk som arbeidsspråk. Mer informasjon om Ragna finner du på http://www.heraklit.no Her kommer kloke ord om det myndiggjorte mennesket:
______________________________________________________________

For mange år sidan høyrde eg eit foredrag med David Kvebæk om det myndiggjorte mennesket. Han brukte omgrepa overmyndig, undermyndig og myndiggjort, og knytte denne historia til (slik eg hugsar ho):

Ein bedriftsleiar går rundt i bedrifta og bed medarbeidarane sine om å knyta skolissene hans. Den undermyndige gjer det han får beskjed om, men er veldig frustrert og sint etterpå. Han føler seg dårleg behandla. Den overmyndige (påfuglen) vil på ingen måte nedlata seg til dette, og seier nei. Kva gjer så den myndiggjorte? Han knyter skolissene, og kjenner ingen problem med det. Kanskje kan leiaren min ikkje knyta? Kanskje har han vondt i ryggen? Den myndiggjorte brukar ikkje tid på å fundera særleg over det. Han går trygt vidare.

Historia har følgt meg i arbeidet som endringsnavigatør og i møte med medmenneske i ulike fasar i eige liv.

Myndiggjorte menneske har ei søyle av tryggleik i seg. Du kan sjå det på dei. Trygg haldning; krøker seg ikkje saman, bikkar ikkje bakover. Står på eigne bein. Du sansar det i samtalen, i samarbeidet og særleg i vanskelege situasjonar.

Nokre gonger vaklar fundamentet, og du må leita etter ny balanse. Då hjelper det med ei søyle av tryggleik. Den trygge søyla er ikkje av betong. Om du ikkje kan bøyast vil du kunna knekka. Det gode livet krev evne til å tilpassa seg. Denne evna utviklar seg heile tida, i samspel med omgivnader som løftar deg – eller som held deg nede. Den trygge søyla er ikkje vedlikehaldsfri.

Eg er heldig. Eg har mange gode venner omkring meg, som hjelper meg med vedlikehaldet, som heiar på meg, løfter meg og som bidreg med å oppretthalda denne tryggleiken. Gode venner som støttar og hjelper når det kjem stormar i livet. Eg vil også gjerne vera medbyggar av trygge søyler for mine medmenneske. Det kostar ingenting, og skapar auka livskvalitet.

kakene var søtare før.                                                                                                                     

jorda meir firkanta                                                                                                                              

 eg bakar kaker frå nye oppskrifter                                                                                                   

jorda vert stadig rundare

(frå Framtida ligg bada i Fargar 2005)

Ragna Flotve

Endringsnavigatør

Jeg tenker ofte på tilgivelsens kunst

I dag hører jeg på CC  Cowboys, og en av de fineste tekstene jeg vet om, Tilgivelsens kunst..

Jeg tenker ofte på tilgivelsens kunst,
men det tar sin tid
Hva hadde vi vært om vi fikk sjansen på ny
En gang til
Om pilen treffer deg uten en lyd
Inn som en skygge og ut som et lys
Da kan vi ta det vi har du og jeg
og starte det hele på ny

Jeg tenker ofte på det barnet jeg var
Det er ikke blitt glemt
Men det fins huller, det fins grøfter og rom
hvor fortid er gjemt
så skal du vokse opp og svare for mangt
og vende kinnet til
og se tilbake men ikke stå fast
mens kurven fylles opp med ting

Jeg tenker ofte på tilgivelsens kunst,
men det tar sin tid
Hva hadde vi vært om vi fikk sjansen på ny
en gang til
Om pilen treffer deg uten en lyd
Inn som en skygge og ut som et lys
Da kan vi ta det vi har du og jeg
Og starte det hele på ny

Jeg tenker ofte på den dagen du kom
inn i mitt liv
Det ble en storm og vi ble kastet til værs
Rundt og ned igjen
Jeg tenker ofte på at du er min venn
Og alt jeg ønsker er å ha deg som den du er
Og langt forbi

Jeg tenker ofte på tilgivelsens kunst,
men det tar sin tid
Hva hadde vi vært om vi fikk sjansen på ny
en gang til
La la la la la la la la la la la la

Der intet er, har selv keiseren tapt sin rett..

Noen ganger tenker jeg at jeg har vokst opp i en verden av ordtak. I hvertfall var disse ordtakene i aktiv bruk når jeg ba om forklaringer på på ting jeg ikke skjønte. Nå er jeg i den fasen at jeg selv tyr til ordtak for å illustrere de budskapene jeg ønsker å nå fram med. Kanskje handler det om voksenpoeng? Ett av ordtakene jeg hørte gjentatte ganger i løpet av oppveksten, var: «Der intet er, har selv keiseren tapt sin rett».. Jeg husker ikke lenger sammenhengene da, derimot vet jeg når denne setningen dukker opp i eget hode i dag, og det har med parforhold å gjøre.  Jeg har gjentatte ganger vært vitne til, og også vært midt oppe i parforhold som skranter, sett fra flere ulike vinkler. En gjenganger er at følelsen hos den ene parten slokner, mens den andre gir dobbel gass for å holde det gående, og flikker og lapper så godt hun eller han kan. Når bruddet er et faktum, står en av dem igjen og lister opp alt hun eller han har gjort for å berge forholdet, og påpeker samtidig manglene tilsvarende innsats fra den andre.

Han skulle fløtte ut, det va den 5.februar
ho va som vanlig litt for sein
Ho snakka heftig om å jobbe hardt med forholdet
og om å vær urokkelig som stein
Han va som vanlig litt for rolig
han va som vanlig litt for blid
Han va i tankan i ei leilighet på Tøyen,
den va god å være heilt aleina i
Ho sa: Æ kan bevise at vi får det fint igjen,
men går du, får æ ingen sjanse te det
Han sa, han sa: Æ har det heilt fantastisk allerede!

Fantastisk allerede, siste vers (Kari Bemnes)

Det er da jeg begynner å tenke på den første av Virginia Satirs 5 friheter: Friheten til å se og høre det som er, i stedet for det som burde være, var eller kommer til å bli Hvis følelsene ikke er der, kan vi ikke kreve av en annen person å skru dem på igjen, vi mennesker er ikke skrudd sammen på den måten. Hvis følelsene ikke er der,  er de ikke der,  og uansett hvor mye innsats vi legger i å bevare forholdet, er det ingen garanti for at de «riktige» følelsene vil komme tilbake. Vi kan trolig måle både graden av kjærlighet og graden av innsats, men disse to enhetene opererer ikke på samme skala, og ofte opererer de totalt  uavhengig av hverandre. På samme måte er det lett å forveklse følelsen av ikke å bli elsket av den personen man ønsker skal gjøre det, med følelsen av ikke å være verdifull, men de to henger faktisk ikke sammen, ikke egentlig.  Derimot er det på et eller annet stadium viktig å innse at «der intet er, har selv keiseren tapt sin rett«, i stedet for å grave seg ned i den voksende haugen av manglende bekreftelser fra partneren. Muligheten til å være keiser er fortsatt til stede, selv om det akkurat her, hos denne personen, ikke er mer å hente. Det er tomt. Fortvilelsen over at ting ikke ble som de skulle kan være like stor hos begge, på ulikt vis. Det er ingen god følelse ikke å ha noe å gi heller, og de færreste ønsker å såre et annet menneske.

«Det er to mænd i verden som bestandig krydser min vej. Den ene er ham jeg elsker. Den anden  elsker mig.» skrev Tove Ditlevsen for mange år siden. Vi kan ikke styre følelsene våre. Det vi kan styre er hvordan vi håndterer dem, hvordan vi behandler andre mennesker med respekt og sier fra når noe ikke fungerer, og ikke minst hvordan vi tar grep når forholdet vi er i, går på helsa løs for oss selv eller for den andre. Evner vi å se ting som de er og ikke som de burde eller skulle ha vært? Når er nok nok?  Verdifulle er vi, uansett utfall, og her ligger energien til å se framover, og beholde nysgjerrigheten på hva livet har å by på videre.

Halve setningers gudinner

Fredag kveld var jeg på konsert med Kari Bremnes, to timers intravenøs nytelse rett i systemet, uansett om fokus var på artisten selv, musikerne, stemmeprakt, lek med tekst, musikalsk nivå eller visuelt uttrykk. Alt holdt mål og vel så det. Jeg lukket øynene og nøt øyeblikket og tilstedeværelsen, samtidig som tankene mine vandret tilbake i tid og til ulike faser og opplevelser i livet der Kari Bremnes hadde sin naturlige plass.

Det er en ting mine håpefulle alltid har gitt meg pepper for, og det er uvanen med å stoppe midt i en setning, og fortsette tankerekken inni hodet mitt. Kanskje ikke så rart, når jeg tenker meg om.  «Halve setningers gudinner» er nok for meg den aller viktigste Bremnes sangen, en sang det knytter seg mange og sterke minner til.  Ja for jeg er nemlig en av disse halve setningers gudinner. En gang (for en god stund siden) skrev jeg sangen om til egen dialekt og framførte den til ei venninne på 40årsdagen. I dag har den samme venninnen fødselsdag. Jeg vet du leser bloggen min, så denne er til deg:

Det ska være langt på kveld
dagen ska’kje være nåkka baby
Dette har de gledd seg tel
takke ja og amen, ikkje maybe
Samles i en gammel liturgi
dame ruter, dame grå og gift og
skilt og fri
disse halve setningers gudinner
de e venninner

Frøya har fortalt det før
kordan svigermora driv og herje
Eva gift i Helsingør,
sir det e’kje bedre borti Sverige
Det å gjenta sæ e greit fordi
det gjør også livet sjøl og ikkje
minst for de
som e halve setningers gudinner
og e venninner

Venus ho e desperat
samboern vil liksom heile tida
Gaya sir de’ luksusprat:
Send han bort til mæ, de’ lenge sia
Frigg ho fekk en liten her i fjor
og med jobb og tre fra før sett ho
litt uten ord
blant de halve setningers gudinner
som e venninner

Maten legges pent på fat
Vida e vertinne så det suse
sausen stanser jordisk prat
alle lar sæ hemningslaust beruse
Sanselig og hvitløksmarinert
cruiser kvelden langs ei natt
som stadig blir trenert
av de halve setningers gudinner
som e venninner

Alle ting som her blir sagt
lukkes ikkje ut av dette rommet
sånn er alt tilrettelagt
for at samtalen får lov å komme
Gråt og latter slanger sæ omkring
ligg som serpentina over bordet
og slår ring
om de halve setningers gudinner
som e venninner.

GRATULERER MED DAGEN!!