Akkurat nå er jeg her


Jeg er en grubler, og noen av spørsmålene jeg jevnlig stiller meg sjøl, er: Hva hvis alt var annerledes? Hva ville jeg gjort da? Hvor ville jeg dratt? Hva slags jobb ville jeg gjort? Hvordan ville det sett ut rundt meg? Når jeg en gang i blant løfter disse spørsmålene opp til han jeg deler hus med, og lurer på hva han tenker for egen del, smiler han mot meg og sier: «Akkurat nå er jeg her, og da er det det jeg skal gjøre det beste ut av. » Og han lever det. Hver dag. I praksis betyr det at han har bestemt seg for at jeg er yndlingspersonen i livet hans, nettopp fordi vi bor sammen.

Denne egenskapen til å være til stede der du er og gjøre det beste ut av den situasjonen du til enhver tid er i, både fascinerer og imponerer meg. Ikke minst på grunn av de helsefremmende elementene i en slik grunninnstilling til livet. Den bidrar på den ene siden til stabilitet, på den andre siden tilføres energi i kraft av et tydelig HER og NÅ punkt som det er oversiktlig å navigere ut fra. Du vet hvor du er før du begynner å gå. Du er HER.

Her om dagen fikk jeg gleden av å snakke for godt over 100 bønder om viktigheten av samspillsregler og konfliktforebyggende tiltak når man bor og jobber tett sammen, og i den sammenhengen trakk jeg fram et sitat fra Virginia Satir:

Life isn’t what it’s supposed to be.

It’s what it is.

The way you cope with it, is what makes the difference. 

Dette handler om en viktig grunnsortering i livet vårt. Viktigheten av å være bevisst forskjellen på og konsekvensene av å fokusere på før, etterpå eller nå. Jeg møter jevnlig folk som lever i fortiden og på gamle minner, der noen fokuserer på seire og andre på nederlag. Andre kanaliserer energien på det som kommer av katastrofer eller muligheter fram i tid, og tenker ofte at de burde vært et annet sted. Jeg blir stadig mer sikker på at det beste utgangspunktet for konstruktiv endring er ved å starte der vi er. Her er vi nå. Dette er basen for enhver bevegelse. Hva gir det av muligheter og begrensninger? Alle store idrettsprestasjoner har de samme 2 grunnprinsipper innbakt i seg. Startpunkt og mål. Vi må alltid finne startpunktet. HER og NÅ. Først da kan vi vite hvor vi skal.

Når bautaer faller

Det siste året har jeg opplevd at to mennesker jeg har stor respekt for, har gått ned for telling og bedt om timeout. Det vil si, jeg kjenner dem ikke godt nok til å vite om de har sett alvoret og selv bedt om ei pause fra både ansvar og forpliktelser, eller om de har strittet imot helt til kroppen har tatt valget for dem. Men det disse to menneskene har til felles er at de over mange år har stått fram som bautaer, med stor integritet, og tilsvarende arbeidskapasitet, kompromissløse på det de tror på i egen arbeidshverdag. Helt til det sier stopp. Og det skremmer meg.

I ganske ung alder snakket jeg med en lege om arbeidshelse og og langtidsslitasje, og han svarte slik: «Du er klar over det, at det er de som brenner, som blir utbrent?» Han var den første som satte ord på det jeg har erfart med jevne mellomrom siden, engasjement har en pris. Når kvaliteten på det vi leverer fra oss er grunnleggende viktig for egen trivsel og selvfølelse, må vi samtidig ta ansvar for å finne ut hvordan vi skal hente oss inn igjen. De fleste av oss har ganske god oversikt over hvor vi finner disse energikildene for egen del, hovedutfordringen handler om  evnen og kapasiteten vår til å oppsøke dem og ta imot det vi trenger. Det går jo bra uten også, ei stund, en måned, og kanskje et år eller to……

Vi mennesker er skapt ulike fra naturens side, både når det gjelder kapasitet til å stå i krevende situasjoner over tid, men også i forhold til hva vi oppsøker når vi trenger påfyll. Min egen arbeidshverdag er såpass full av folk, dialog og samspill at jeg stadig oftere oppsøker stillhet når jeg har fri. Andre jeg kjenner får den beste energitilførselen ved å samle gode venner rundt et langbord. Jeg sitter gjerne ved det langbordet selv også, men behovet for å ta plass har avtatt proporsjonalt med at jeg styrer stadig flere prosesser på jobb. Det handler om balanse.

Men noen ganger blir det altså for mye. Burde vi sett det før? Ja, det kan hende, men det er ikke bare nok å se. Jeg tror den største utfordringen ligger i overgangen mellom å se og forstå at valgene vi tar ikke er bærekraftig over tid, og evnen til å endre atferd som har utviklet seg til et fast mønster. Moren min kommer jevnlig tilbake til et sitat fra en kvinnelig gründer i bygda jeg vokste opp i: «Har du prøvd å hoppe av en karusell i fart?»  De fleste av oss har en gang eller to i god mening prøvd å utfordre noen vi er glade i, på prioriteringer og hvordan de tar vare på seg selv, og fått en kvass kommentar tilbake, nettopp fordi de  ikke vet hva annet de kan gjøre enn å bli med karusellen videre.

Det mest bekymringsverdige når bautaer faller, er ikke at de trenger å ligge på lading ei stund før de kommer tilbake. Det verste er nederlaget en slik person kjenner på for egen del, fordi identiteten han eller hun over år har utviklet rundt det å være den trygge og forutsigbare som bidrar, organiserer, støtter og bærer menneskene rundt seg, kommer under press. Å selv trenge bistand er et så kraftig angrep på eget selvbilde og opplevd egenverd at det i seg selv blir en betydelig helserisiko på veien mot en ny og balansert hverdag. Det viktigste vi som er rundt kan bidra med, er å minne dem om at de ikke bare er en bauta, og at verdien de bidrar med er mye mer enn rollen(e) de har fylt til nå.

For nesten 20 år siden var jeg selv en slik bauta som hadde inntatt horisontalen for en periode. Da fikk jeg et spørsmål fra ei venninne som jeg aldri har glemt: «Når burde jeg sett at du trengte hjelp?»  En annen bekjent kommenterte at nå var jeg ikke så skummel lenger, han hadde tenkt at jeg var ei slik ei som fikset alt. Min egen viktigste læring fra denne tiden, er at å vise sårbarhet ikke er farlig, det er tillitsvekkende. Uansett hva vi tror vi er, er vi alltid mer enn det, og kjærligheten vi føler for hverandre, oppstår ikke på grunn av mestring, men gjennom å bli kjent med hele mennesket. Derfor er det viktig å starte med å tåle seg selv.

Frisk eller syk eller begge deler?

For snart 10 år siden spurte jeg en legekollega i bedriftshelsetjenesten om hvorfor han hadde valgt den karriereveien han tok? Han smilte og svarte at som lege var han heldig som fikk jobbe med det friske i mennesket. Den samme legen spøkte en senere anledning med at «den som er erklært 100% frisk, er ikke undersøkt godt nok.»

Jeg har grublet mye på denne grenseoppgangen mellom syk og frisk. Det som i helsevesenets vokabular noen ganger heter restarbeidsevne og andre ganger gradert sykmelding, men som i mitt hode antas vanskelig å gradere, fordi det er så mange parametre og rammevilkår som spiller inn. I mitt eget virke møter jeg mennesker som rent objektivt kvalifiserer for uføretrygd ut fra diagnose og plager, men samtidig er døve på akkurat det øret, og dermed fortsetter å fokusere på den livskvalitet et fullverdig arbeidsliv gir. Noen velger en helt annen strategi for å balansere helse, hverdag og psyke, og skjermer seg aktivt for unødig stress og påkjenninger, mens andre igjen tidvis blir ofre for de totale omstendighetene og må kaste inn håndkleet.

Jeg tror, som min tidligere kollega, at folk flest verken er 100% syke eller 100% friske. Vi beveger oss på en glideskala mellom ytterpunktene og sjonglerer mellom spennende utfordringer og krevende belastninger, og alle tilstander imellom, der påvirkerne er en salig blanding av ytre faktorer og personlige forutsetninger.  Felles for alle, er at vi får gode råd fra velmente hjelpere: «Ta deg litt fri nå, og bli hjemme ei stund», «Hva du enn gjør, slipp ihvertfall ikke taket i jobben.» «Ta mer vare på deg selv nå.» «Ingen har vondt av å strekke seg litt, stå på, dette klarer du!»  Disse tilbakemeldingene spriker like mye som avsendernes holdninger og egne erfaringer, og påvirker også hvordan mottakerne takler kroppslige og mentale utfordringer.

Jeg tror at evnen til å leve med smerte og ubehag handler om en blanding av genetikk, kultur og miljø. Genetikk fordi vi rett og slett er født med ulike smerteterskler og tåleevne. Kultur fordi vår felles kulturarv gjør at vi legger for dagen en stor forståelse for noen type utfordringer, men bagatelliserer andre. Vi skal ikke langt sør i Europa før for eksempel kjærlighetssorg er en mer anerkjent og respektert lidelse enn i Norden. Miljø fordi viljen til å tåle smerte for å nå mål, fighterviljen, er større i noen miljøer enn i andre. Det kom tydelig fram i sist episode av Mesternes Mester, der deltakerne konkurrerte i direkte smertefulle øvelser.

De siste årene har jeg kranglet med beina mine, de blir vonde og hovner opp når jeg sitter lenge i bil eller står rett opp og ned og underviser over tid. Dette har en diagnose, samtidig som de samme beina aldri har påført meg en fraværsdag. Fordi jeg ikke ser på det som en sykdom, men som livet. Det er bare slik det er. Og jeg tenker at jo mer oppmerksomhet jeg gir plagene i beina mine, jo mer vil jeg fokusere på begrensninger, og  med det, dårligere livskvalitet. Det er ikke et fokus jeg trenger, fordi det ikke vil gjøre godt for den mentale helsa. Den henter nemlig energi av å gjøre nettopp det jeg gjør, reise rundt og undervise.

Akkurat nå har jeg likevel valgt å fokusere på beina noen dager, gjennom et 3 uker langt kuropphold, der formålet er forebygging, mestringsteknikker og hjelpemidler. I dette miljøet treffer jeg alle typer mennesker i ulike sykdomsfaser, og det jeg erfarer etter noen dager her, er et viktig skille: Det skillet går mellom oss som skal tilbake til jobb, og de som ikke skal. Jeg merker det på tanker, språk og holdninger, til seg selv og til verden omkring. Det skjer noe i det øyeblikket man ikke har en jobb eller noe annet viktig å gå til. Noe med delaktigheten i samfunnet. Og med selvbildet. Det har med mentalhelse å gjøre. At det er bruk for en.

Jeg innser at jeg kan leve godt med beina mine i mange år til. Jeg er litt syk. Men mest frisk. Jeg er mest frisk fordi den energien jeg får på jobb er så mye større enn den jeg mister fordi det gjør vondt en gang i blant. Og kanskje er det aller største utbyttet av oppholdet det, at jeg ser hvor heldig jeg er, jeg som er mest frisk. Og at jeg har et ansvar for å ta vare på helsa mi som best jeg kan, også i fortsettelsen.

Sint, sant, sunt???

Tittelen er hentet fra ei bok som jeg leste for mange år siden, av prest og foredragsholder Karsten Isachsen . Hvorfor blir vi sinte? Er det vi opplever når det koker, sant? OG er det sunt å bli så sint?  Jeg satt en kveld og diskuterte dette med en bekjent fra Finnmark, og vi kom fort fram til at evnen og viljen til å anerkjenne sinne som uttrykksform, er kulturelt og delvis geografisk betinget. Selv vokste jeg opp med en far som gikk og la seg hvis han kjente temperaturen stige. Etterhvert forsto jeg at han var redd sitt eget temperament og hva han kunne finne på å si eller gjøre. Så han forlot rommet. For sikkerhets skyld. Følgelig lærte jeg at sinne var en uakseptabel uttrykksform det bare var å legge lokk på jo før jo heller. Konsekvens senere i livet? Når ting kjentes feil, manglet jeg vesentlige verktøy for å håndtere det, og følelsene lagret seg i kroppen i stedet.

Etterhvert har jeg også blitt kjent med mennesker som har vokst opp med en helt annen toleranse for både utbrudd og kraftuttrykk. De opplever, ut fra sine forutsetninger, å uttrykke seg på en måte som de mener er en helt legitim form for tilbakemelding, uten alltid å forutse styrken på reaksjonen de får tilbake. For det er heftig å møte et annet menneskes sinne. Andre menneskers sinne berører oss. Vi går i forsvar, blir redde, utrygge, skamfulle, fortvilet, sårbare, og ikke minst overrasket. Temperament er mer enn en menneskerett. Det er også markering av grenser og og behov, at personen vi er sint på er viktig for oss. Samtidig utløser sinneutbrudd en forrykking av etablert samspill, og kan bidra til enten å lukke eller åpne for videre dialog, alt etter hvordan vi uttrykker oss og hvordan mottakeren oppfatter budskapet.

Klassikeren er mor som traver bekymret rundt på stuegulvet og venter på tenåringen som skulle vært hjemme for en time siden. Når han endelig dukker opp, er det ikke mer å være redd for, likevel reagerer hun med sinne. Jeg har vært i den situasjonen selv, både som (overrasket) tenåring og som mor en generasjon seinere. Vi mennesker er ikke, og skal heller ikke være, rasjonelle vesener.

En morsom variant av dette opplevde jeg da jentene var små. Den eldste hadde kranglet med ei venninne som var viktig for henne, og ba meg om råd. «Du forstår det, sa jeg, at det er de menneskene vi er mest glad i, som vi blir sintest på.» Noen uker senere hadde søstera vært borte ei helg, og det nærmet seg hjemkomsten. Vi snakket litt om å savne, og så kom refleksjonen som rekyl fra forrige samtale: «Jeg vet ikke om jeg er glad i henne, for vi krangler jo aldri?» Den siste biten tok de igjen en periode i tenårene, og kjærligheten, den har heldigvis overlevd alle fasene.

Selv har jeg i voksen alder lært meg å blir fortrolig med følelsesregisteret mitt. Jeg tror det gjør meg til et mer helt menneske. Jeg ønsker temperamentet velkommen, samtidig vil jeg jobbe videre med budskapet. Snakke for meg selv, også når jeg er opprørt, fortelle hva situasjonen gjør med meg, heller enn å rette pekefingeren mot den jeg er sint på. Det er også det Karsten Isachsen formidler i boka si. Sinnet kommer innenfra, det er ingen som gjør oss sint. Det er våre egne erfaringer, tankemønstre og følelser rundt det som skjer og de som er involvert, som er utløseren. Alltid.

Neste gang noen retter en dirrende pekefinger mot meg, håper jeg å huske dette: Det er noe med meg som er viktig for denne personen. Ellers ville han ikke blitt så sint. Når denne tanken først er tenkt, vil det også være lettere å lytte til det egentlige budskapet, uansett om innpakningen kan være vanskelig å håndtere i øyeblikket.

tynsetbrua

 

 

 

Hva er en god ferie?

Den ulitmate ferieopplevelsen, hva består den av? For deg, for familien, barna eller barnebarna dine? Hvert år, like sikkert som at vi er på tur inn i sommermånedene, dukker spørsmålet opp i alle landets medier.  Jeg sitter ikke på svaret, og noen ganger synes jeg dette med ferie er skikkelig komplisert, spesielt fordi behovene spriker hos ulike familiemedlemmer. Derfor har jeg jeg tenkt mye gjennom hva ferie egentlig handler om.

20160703_002057Min ferie startet sist fredag, og jeg har brukt den første helga til å sove, og delta på ulike lokale arrangement med folk jeg setter stor pris på, og ikke minst: lete fram den gode feriefølelsen.  For meg handler ferie primært om tilstand, ikke om reisemål. Et godt reisemål kan selvfølgelig utløse den tilstanden jeg ønsker  ha i ferien, men det aller meste henger på meg selv og hvem jeg er sammen med. Hva jeg mener med tilstand?

Ro. Følelsen av å kunne sove ut, gi slipp på spenninger og puste rolig. Lange frokoster, samtaler over en kaffekopp i morgensola, og ingenting jeg må rekke.

Tilhørighet. Aktiviteter, både hverdagslige og feriebetonte sammen med folk som betyr noe for meg, og som opplever det på samme måten. Latter, diskusjoner eller bare være stille sammen.

Opplevelser. Utvide horisonten, gjennom stimuli både for hode, hjerte, syn, hørsel og gane. Som da jeg fredag kveld fikk med meg Opera di Setra’s versjon av Sommer i Tyrol oppe på fjellet i setertraktene i Tylldal, eller i går fikk servert røyerogn fra Femunden.

Utforskning, gjerne gjennom barns øyne. Oppdage og gjøre seg førstegangserfaringer. I ferskvann eller ved kysten, i skogen eller på steder med tilrettelagte opplevelser for barn. Oppleve lek, musikk, teater og festivaler, eller noe annet nytt, men store øyne og fullt fokus.

Tilstander setter seg i kroppen og blir med oss videre som noe positivt, en kilde til glede, læring og videre samhold. Problemet oppstår når vi erstatter disse tilstandene med statusjag knyttet til den ultimate ferieopplevelsen, den som gjør seg best når vi skal presentere den i etterkant, men som vi kanskje ikke har råd til eller ikke får gjennomslag for. Da går vi fort inn i en ny tilstand som heter evaluering. Evaluering av om de ulike opplevelsene er bra nok, om det burde vært annerledes, og om egne behov er ivaretatt. Og de små daglige opplevelsene av både ro, tilhørighet, opplevelse og utforskning risikerer å drukne i idealbildet og det uopplevde.

Denne ferien skal jeg samle på gode tilstander og små øyeblikk,og jeg er allerede godt i gang. Erfaring har lært meg at det er der jeg finner energien til å gå høsten imøte. Riktg god sommer!

DSC_0974

Ikke som oss

Jeg har bestemt meg for å gå til krig, nærmere bestemt til språkkrig. I disse migrasjonstider har jeg blitt utrolig bevisst språkvalget knyttet til meningsytringer og beskrivelser av mennesker vi ikke kjenner. Egentlig har jeg vokst opp med denne bevisstheten, og med ei mor som tidlig gikk til angrep mot uttalelser som: «De er litt rare, de er ikke som oss.» ved å parere med:«Kanskje ser de på oss som litt rare også?»  Min krig retter seg primært mot uttrykk som «slike folk» «sånne derre» og ikke minst: «lykkejegere». Ord om skaper avstand i stedet for ny kunnskap, og som i tillegg grupperer mennesker som har minimalt til felles ut over det at de er i bevegelse. «Integrering» er et relativt nytt ord i språket vårt, men problemstillingen er eldgammel, og jeg tror at hvis vi skal lykkes med den type arbeid, må vi starte med språket.

Det er ikke mange dagene siden jeg selv ble fersket i unyansert språkbruk, der jeg kategoriserte kinesere på generelt grunnlag (ikke negativt, men generaliserende) og ble straks korrigert med at i Nord-Kina, der fungerte ting helt annerledes enn lenger sør. Pling. Ny kunnskap rett inn. Fordi noen tok seg bryet med å korrigere meg.

Egentlig slo jeg på pc-en nå for å forberede et innlegg om innovasjon.  Nyskaping. «Det bur visst en innflyttar lengst nord i bygdi» sang Geir Lystrup i si tid, «tenk at han brukar furu til juletre i staden for gran. Det gjør ingentingen, han bryr vel ingen, ingen drikk juledram hos han likevel.»  De jeg skal snakke til, og med, er matprodusenter.Det slår meg at uten innflytterne hadde mathverdagen i Norge sett helt annerledes ut. Som enslig, fulltidsarbeidende småbarnsmor, hendte det at jeg tok snarveien om vakumpakket pitabrød med diverse innhold for å få middagen raskt på bordet. En dag la sjuåringen inn protest. Hun hadde fått en palestinsk assistent på SFO som tok med pitaovnen sin på skolen og bakte til ungene. Og mine masseproduserte holdt ikke lenger mål. Jeg så ingen annen råd en å be oss på besøk til henne og mannen for å lære bakekunsten. Det ble en vellykket kveld, men hun hadde ett spørsmål til meg som hun hadde lurt på lenge: «Hvorfor er ikke mat viktig for nordmenn?» Riktignok også en generalisering, men hun hadde et poeng. Ost for eksempel, var ensbetydende med gulost og brunost fram til ganske nylig, og de første lokale ysteriene på nittitallet måtte ut av landet for å lære. For ti år siden traff jeg ei nederlandsk dame som hadde funnet kjærligheten hos en melkebonde på Inderøy. Heldigvis for oss tok hun med oppskrift på goudaost i bagasjen da hun kom flyttende. Thaimat er i ferd med å bli fast innslag på lokalmatdager rundt i landet. Takket være migrasjon.

Jeg ringte en kollega i ånden her om dagen, vi jobber med mye av det samme, og dessuten driver hun et prosjekt der hun bor som de har kalt Bygda 2.0. Neste versjon bygd. Hun hevdet at bygda 1.0 hadde gått ut på dato, og at for å få unge voksne til å flytte tilbake, var det viktig å fokusere på nye verdier knyttet til mat, natur og arkitektur. Og på samhandling på tvers av bransjer og fagområder. Prosjektet utfordrer folk til å dele kunnskap, og til å utvikle produkter og tjenester ingen av deltakerne ville klart alene. Men som hun sa: «Vi har fokusert altfor mye på tilbakeflytting. For å få til virkelig endring, må vi ha tilflyttere, og når de er godt i gang, kommer tilbakeflytterne etter.» Derfor har de utviklet Åfjordspizzaen, en ekte italiensk pizza basert på gode, norske råvarer og blåskjell dyrket i Åfjord. Det er innovasjon, det. Jeg tror fortsatt vi må starte med språket.

Åfjordspizza

Åfjordspizza

 

 

 

 

Se meg!

Som de fleste mennesker jeg kjennner, er det mye jeg ikke får til, samtidig som jeg blir tryggere i det jeg velger å øve på. En stadig viktigere del av jobben min er de såkalt vanskelige samtalene, de som sirkler rundt egen mestring, viktige valg og grunnleggende behov. Det kan være mennesker som selv er klar for nye veivalg, eller det kan være arbeidsgivere som ber om hjelp med å nå inn til en ansatt. For ikke lenge siden spurte jeg en person etter ei slik, og for vedkommende garantert krevende samtale, om hvordan han hadde det nå. «Helt fint» svarte han, «det er ikke hver dag jeg får mulighet til å snakke om meg selv i 2 timer!» Han var sliten, men han følte seg sett.

Det  er vanskelig å svinge utenom følelsen av usikkerhet, savn, utilstrekkelighet, sorg og kaos gjennom et helt liv. Samtidig, noe av det verste med slike følelser, er når andre ikke ser hvordan vi har det. Vi holder følelsene for oss selv, retter ryggen og går videre, samtidig som vi sender noen velrettede spark mot den eller de som ikke skjønner.  Behovet for å lese og å bli lest begynner tidlig. Hvordan vet vi når en treåring som ikke vil ligge alene i senga si om kvelden, faktisk er redd, og når det bare er snakk om grensetesting? Og hvordan kan andre vite når jeg har behov for omsorg, og når den beste behandlingen trolig vil være å gi meg et spark bak?

«Han/hun ser meg ikke!» er nok en av de mer brukte setninger på familievernkontorene rundt omkring. Bakgrunnen for en slik uttalelse kan være forskjellig fra person til person, men fellesnevneren er at kommunikasjonen mellom to mennesker har kommet skjevt ut. Mye handler om å melde behov, og mye handler om å lytte for å forstå.  Når vi forsømmer disse to basiselementene i godt samspill, kan vi fort vikle oss inn i det Karsten Isachsen kaller «Gjett hvorfor jeg er sur i dag-leken».  I slike tilfeller tenker jeg det kan være nyttig å trekke fram igjen Virginia Satir og hennes 5 friheter, friheter vi stadig glemmer å ta i bruk:

1. Friheten til å se og høre det som er
i stedet for det som burde være, var eller kommer til å bli

Livet vårt er nå en gang  slik det er, selv om det var bedre før, eller vi mener det burde vært helt annerledes. Hvis vi vi virkelig ønsker en endring i livet, er erkjennelsen av her og nå, en god start. For å kunne ta nye grep må vi skaffe oss oversikt over nåsituasjonen, over begrensninger og handlingsrom, og over egne og andres roller.

 
2. Friheten til å føle som du gjør
i stedet for det du burde føle

Følelser er noe vi ikke kan styre, de kommer i den formen de gjør, og det er helt greit. Det vi derimot har påvirkningskraft på, er hvordan vi takler følelsene våre og hva vi formidler til omgivelsene. Hvis vi ikke anerkjenner våre egne følelser, er det også vanskelig å ta kontroll over dem, og da risikerer vi at de popper opp og tar styring når vi minst behøver det, ikke ulikt en allergisk reaksjon på noe vi har spist.

 
3. Friheten til å si det du tenker og føler
i stedet for det du burde tenke og føle

Hvis vi ønsker å bli sett med de følelsene vi har, og bli respektert for tankene våre, står vi fritt til å sette ord på dem. Mange av oss er «godt oppdratt» i den forstand i den forstand at vi har lært oss hva vi kan tillate oss å si, og ikke. I mitt hode er det likevel slik at hvis vi snakker for oss selv, uten å rette pekefingeren mot andre, er det mye å hente på å være åpen rundt egne følelser og tanker.

4. Friheten til å be om det du ønsker
i stedet for å vente og se om du får det

Innimellom treffer jeg mennesker som sier ting som: «Jeg kunne fint ha klart den jobben jeg, men det var ingen som spurte meg» . Samtidig viser det seg at de ikke har meldt interesse da temaet kom opp. De har hold tanker og ønsker for seg selv, og samtidig forskuttert avvisninger og manglende oppmerksomhet fra omgivelsene. Ikke funksjonelt for dem, og ikke for omgivelsene.

 
5. Friheten til å ta sjanser på egne vegne
i stedet for alltid å være på den sikre siden

Alt i alt handler de 5 frihetene om å tørre å hoppe. Om å ta risiko knyttet til avvisning, mestring og mangel på oversikt. Om å investere i andre mennesker. Alt dette er risikofylt, ikke minst fordi vi må by på oss selv. Men den største risikoen av alle er å stoppe opp, og bygge våre egne stengsler. Jeg tror nemlig at vi ikke bare har behov for å bli sett, men også for at den eller de som ser oss, ser et menneske de vil satse på. Og da må vi gå dem i møte, slik at de også føler seg sett.

________

Fritt oversatt fra et foredrag med Christl Kvam i fjor:

Spørsmål: «Hva hvis vi investerer i mennesker, og de forlater oss?»
Svar: «Hva hvis vi ikke gjør det, og de blir?»

DSC_0858