Barn, foreldre og besteforeldre, ferieforventninger og roller

Har akkurat lest meg gjennom Mommo og moffa på egotripp av «utslitt trebarnsmor» i  NRK Ytring, og ikke minst de ulike  vinklingene i kommentarfeltet. Dagen etter publiserte NRK artikkelen Forskning slår tilbake. Den viser til stort engasjement hos dagens besteforeldre i forhold til å følge opp barnebarn.

Det som fascinerer meg mest, både i den opprinnelige artikkelen og i med- og motytringene i kommentarfeltet, er fasiten folk sitter på i forhold til andre menneskers motivasjon, kapasitet og prioriteringer. De vet så inderlig vel hva som er feil og hva som er riktig, og hevder at egoisme og selvrealisering er styrende i begge retninger.  Selv tror jeg at bildet er mye mer sammensatt.

Grunnpillaren i all god kommunikasjon er tillit til hverandres gode vilje, også når «motparten» prioriterer annerledes enn vi kunne ønske oss. Årsaken til sprikende behov og ulike valg kan like gjerne være knyttet til fysisk eller mental helse, kapasitet, misforståelser, usikkerhet, andre familiemedlemmer som trenger sitt, som til ren egoisme.  Vi kan tro og anta hva som er førende for andre menneskers valg, men de selv er de eneste som kjenner sine egen drivkraft.

Jeg tror også det er viktig å skille mellom ønsker, forventninger og behov. Vi kan ønske oss mer samvær eller avlastning, og vi kan ha klare forventninger til foreldre- og besteforeldrerollen. Det reelle behovet kan på den ene siden forsterkes av nettopp ønsker og forventninger, på den andre siden kan det reguleres gjennom egne prioriteringer og hvor vi legger lista på hva som skal være en god ferieopplevelse for oss selv og ungene, og rett og slett gjøre det beste ut av situasjonen som den er.

Et annet spørsmål er om foreldre/besteforeldre er gjort kjent med dine ønsker, forventninger og behov? Jeg kjenner flere i min egen generasjon som er usikker på egen rolle i forhold til egne barn og barnebarn. De ønsker mer samvær men vil ikke trenge seg på, eller vet ikke helt hva som vil være riktig å gjøre.  Tilbakeholdenhet kan med andre ord være et tegn på at det er på tide å jobbe mer (på begge sider) med tilliten til hverandres gode vilje gjennom året, mer enn at (beste-)foreldrene er på ego-trip når sommeren kommer.  Åpne spørsmål om hva man kan få til sammen er en god start.

Barn er, i likhet med voksne, selvstendige individer med ulik atferd og forskjellige behov. Ikke alle besteforeldre har helse eller kapasitet til å dekke alle disse behovene på en gang, og over lengre tid. Kanskje er det lettere å by på seg selv hvis man kan ha besøk av én og én og over en kortere periode?  Så kan foreldrene også lettere tilpasse opplegget hjemme til den eller de som er igjen? Alle barn har behov for å bi sett som det individet det er, og stressnivå og forventningspress dempes i begge leire.

Selv er jeg så heldig at jeg får energi av de små når de er på besøk, nettopp fordi de både tvinger meg  ut av jobbfokus, ut i naturen og inn i bøkenes verden. Men de og foreldrene må også tåle at jeg ikke alltid mestrer mormorrollen like godt, jeg kan bli både sliten og oppfarende innimellom. Fordi jeg er et helt alminnelig menneske.

Den viktigste forventningen å utfordre er kanskje at livet skal være perfekt avstemt sommeren igjennom. Livet er slik det er, og den største mestringen av alle er å tåle nettopp det.

Det vanskelige ordet lojalitet

Wikipedia definerer lojalitet slik:

«Lojalitet er en personlig egenskap av plikttroskap eller lovlydighet, og som i enkelte sammenhenger kan regnes som en verdsatt egenskap eller dyd. Lojalitet innebærer vennlig innstilling og hjelpsomhet mot den lojaliteten rettes mot. Det kan også medføre et allianseforhold der de som er lojale mot hverandre tar hverandres parti i tilfelle konflikt med andre. Lojalitet kan også benyttes for å betegne troskapsforhold mellom en overordnet og underordnede, eksempelvis mellom en fyrste og hans undersåtter.»

Allerede her er det mye interessant stoff. Lojalitet defineres som en personlig egenskap som rettes mot mennesker i våre omgivelser vi føler tilknytning til, og i ulike sammenhenger opplever som allierte. I arbeidslivet knyttes ordet ofte opp mot verdigrunnlag, forpliktelse og krav om lojalitet. På den ene siden har vi altså følt lojalitet mot mennesker vi er emosjonelt tilknyttet på en måte eller en annen, og på den andre siden ulike former for pålagt og kontraktsfestet lojalitet.

Ikke sjelden møter jeg mennesker som kjenner på stress eller ubehag fordi disse ulike forventningene til lojalitet kommer i konflikt med hverandre. Et eksempel er lederen som er pålagt å gjennomføre nedbemanning, men samtidig har en sterk emosjonell tilknytning til egen avdeling og folkene der. Kravet fra arbeidsgiver er tydelig, og ikke urimelig heller, siden de ytre rammene tilsier at her må det handles. Likevel vil oppgaven kunne oppleves direkte uhåndterlig før man får sortert roller og hatter og kommunisert dette tydelig ut. Tilstrekkelig bakgrunnskunnskap, opplevd ryddighet og tillit til rettferdig behandling av de som blir berørt, vil likevel kunne gjøre oppgaven overkommelig.

En lojalitetskonflikt melder seg oftest der egen lojalitet går i flere retninger.  For det vil den gjøre noen ganger. For eksempel i spørsmålet om du skal gi en person en sjanse til, selv om du løper en risiko for flere enn deg selv? Eller hvis du har fått et pålegg du av etiske grunner ikke vet om du kan stå inne for? Og hva gjør du når du har to gode kolleger som kommer i konflikt med hverandre? Eller når du får servert en hel kamel  og innerst inne vet at du bør spise hele måltidet for en sak som er større enn deg selv? Selv har jeg ganske dårlig fordøyelse når det gjelder kameler, og spesielt når jeg kjenner at det samtidig  lugger i grunnverdiene mine, derfor har jeg i voksen alder  (klok av skade) lært meg å bruke mer tid på å analysere totaliteten i situasjonen før jeg tar viktige valg. For hvis jeg skal være tro mot noen eller noe på en måte som krever at jeg går den ekstra milen for personen eller saken, må dette samtidig være et prosjekt jeg tror på.

André Bjerkes mest kjente dikt beskriver dette dilemmaet utrolig godt, men lett er det ikke:

Du skal være tro

Du skal være tro

Men ikke mot noe menneske
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.

Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt…

Når var du tro?

Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?

Var du tro
når du ikke bedro
den du ikke elsket?

Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det som rørte ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg

Da var du tro!

Lensemuseet

 

Den må velge, som skal leve med konsekvensene

Jeg sitter og griner og leser et innlegg fra ei jeg kjenner, der hun beskriver det å stå i umenneskelige valg knyttet til svært alvorlig sykdom hos foster: «De (abortnemnda) hadde satt seg inn i funnene fra fosterdiagnostikken, forsikret seg om at vi hadde fått all tilgjengelig informasjon, og ville vite sikkert at jeg som mor var den som tok beslutningen.» Tårene renner for smerten ved å stå foran et slikt valg, uansett utfall, men også for urimeligheten i at noen som helst andre skal kunne ta dette valget for deg, og jeg er dypt imponert over motet som skal til for å fortelle sin egen personlige historie. For dette gjør vondt.

For snart 31 år siden kom min lille kjernefamilie hjem med vår første nyfødte, en ønsket (dog ikke planlagt) familieforøkelse. To foreldre i et etablert forhold, med faste jobber, trygge rammer og et friskt barn. Radioen sto på på kjøkkenet og det første som møtte meg var et intervju med Børre Knudsen  teolog og aktivist mot selvbestemt abort, som dømte kvinner som tok abort til den evige skjærsild. Rystelsen jeg kjente på i det øyeblikket, med den vesle på armen, er fortsatt lagret et sted i kroppen og vekkes til liv med ujevne mellomrom. Og jeg har aldri noen gang vært så sikker som akkurat i det øyeblikket, på at jeg er for selvbestemt abort.

Hvorfor? Her sto jeg, med alle forhold lagt til rette for at dette skulle være det lykkeligste øyeblikket i mitt liv, og det jeg kjente aller mest på, var ren angst. Angst for å ha ansvar for et eget vesen som var helt avhengig av meg, og som var prisgitt min evne til å takle morsrollen, både fysisk og emosjonelt. Øyeblikket var så stort og uhåndterlig og ufattelig, og jeg så utrolig liten. Og hvordan kunne jeg, i min situasjon, tillate meg å kritisere andre kvinner som på grunn av sykdom hos seg eller barnet, en vanskelig livssituasjon eller andre uforutsigbare rammer, valgte annerledes enn det jeg hadde gjort? Å dømme andre i en slik situasjon, framstod da, slik det fortsatt gjør, som totalt meningsløst.

Vi mennesker er ofte raske til å mene, anta og tro hva som er riktige valg for andre mennesker, men vi vil aldri ha den hele og fulle innsikten i et annet menneskes liv. Selv om jeg på den ene siden er for kvinners rett til selvbestemt abort, vil jeg være svært forsiktig med å anbefale en slik beslutning  ovenfor noen, uansett hvor vanskelig totalsituasjonen oppleves i øyeblikket.  Dette fordi jeg vet, at uansett valg, å bære fram eller velge bort, får det konsekvenser på livstid, og det er den som velger, som må håndtere og leve med disse konsekvensene i begge tilfelle. Valget kan derfor, i mitt hode, ikke ligge noe annet sted enn hos den/de som skal bære det med seg, hver eneste dag i ettertid. Det er de som er best skikket til å gjøre denne vurderingen ut fra totalsituasjonen de står i. Men sparringen er viktig, og den handler om sitatet jeg startet med: «De (abortnemnda) hadde satt seg inn i funnene fra fosterdiagnostikken, forsikret seg om at vi hadde fått all tilgjengelig informasjon, og ville vite sikkert at jeg som mor var den som tok beslutningen.» 

Jeg heier på en modig ung kvinne som har gitt mange tause en stemme i dag!

 

Når utgangspunktet er som galest…

Alle som jobber med kunder vet det. Noen ganger går det galt. Uansett hvor mye vi har tenkt, planlagt, tilrettelagt og inforrmert, noen ganger vil det seg bare ikke. Og det som verre er, det er akkurat som om hvis noe går galt i forhold til én kunde, vil skjebnen at det er nøyaktig den samme kunden som rammes neste gang vi glemmer ei avtale, oversitter en frist eller gjør noe annet som ikke slår heldig ut.

Årsakene til dette kan være mange, fra systemfeil til voksesmerter, utilstrekkelig opplæring, misforståelser eller underkapasitet i hektiske perioder. Selv får jeg vondt i magen når slike ting skjer, og går flere runder for å finne ut hva som gikk galt og hvorfor, for om mulig å avdekke en årsakssammenheng eller et mønster å gripe tak i for å forebygge at dette skjer igjen. Denne kartleggingen med påfølgende tiltak er en viktig øvelse, men enda mer vesentlig er hvordan vi ivaretar den kunden som, med god grunn, ikke er fornøyd med det han eller hun har opplevd. Det er nemlig, paradoksalt nok, påvist at kunder som føler seg godt ivaretatt etter en dårlig opplevelse, er mer lojale enn de som ikke har hatt de samme dårlige opplevelsene.

Jeg tenker at det viktigste startpunktet er forventningsavklaring. Har vi stilt nok spørsmål på bestillingstidspunktet, og er vi enige om hva som vil være et godt resultat? En enkel illustrasjon på dette er da jeg som 19 åring bestilte min aller første seng for egne penger, sammen med en madrass. Da senga og madrassen kom på døra oppdaget jeg at det manglet sengebunn, for ingen hadde fortalt meg at dette standardproduktet ikke fulgte med automatisk. Dermed sto jeg der med et ubrukelig produkt ut fra mine behov og antakelser om hva jeg hadde kjøpt, og følelsen gikk fra glad og forventningsfull til frustrert og passe irritert på få sekunder. Den dårlige kundeopplevelsen handler likevel ikke om dette stadiet, men måten jeg ble møtt på i butikken dagen etter, der jeg ble gjort oppmerksom på at såpass burde jeg skjønt selv.

Da er vi inne på neste vesentlige punkt i kundebehandlingen, det handler ikke om hvorvidt kunden har rett eller feil, men hvordan vi får denne kunden til å føle seg, dvs måten vi møter kunden på. Det er fullt mulig å vise empati og forståelse for situasjonen, uten å legge seg flat. I eksempelet med senga ville det gjort stor forskjell hvis den butikkansatte smilende hadde sagt noe sånt som: «Jeg burde forstått at dette er første gangen du kjøper ei seng, og vi selger sengebunner separat fordi…» Der og da ville dette vært tilstrekkelig for et mangeårig lojalitetsbånd fra min side.

Jeg tror også på ærlighet i forhold til å beklage når vi har gjort faktiske feil, enten det skyldes tidspress, forglemmelse eller rett og slett kommunikasjonssvikt. Det har liten verdi for noen av partene å peke tilbake på kunden. I vår bransje selger vi både kompetanse og kapaistet, og en del av oppdragene våre er en direkte konsekvens av at den eller de som bestiller dem, trenger avlastning eller tilgang på supplerende kunnskap. De fleste kunder har et problem de trenger hjelp til å løse, derfor tror jeg på Googles kundefilosofi, her et utdrag fritt etter hukommelsen:

If the customer can’t spell, it’s our problem
If the customer doesn’t know geography, its our problem
If a word has several different meanings, it’s our problem
osv…

De aller fleste mennesker har et grunnleggende behov for å bli sett og lyttet til, ikke minst på en dårlig dag. God kundepleie handler i de aller fleste tilfelle om å trene disse lytteferdighetene, kombinert med å holde trangen til å forsvare det som har hendt, i sjakk. Gjennom denne dialogen vil den beste løsningen for å reetablere tillit og et grunnlag for videre samarbeid, bli tydelig for begge parter.
Sitat Peer Gynt: «Når utgangspunktet er som galest, blir resultatet ofte originalest.»

Stillheten etterpå…

De har dratt. Feriegjestene mine. De minste. De to som hver gang de kommer setter resten av livet mitt litt på vent. Fordi de lever og opplever med alle  følelsene sine utenpå. Og er akkurat der de er i det øyeblikket de er der, før de i neste øyeblikk er et helt annet sted, både fysisk og mentalt.  Å være dagmamma ei uke for en 4-åring og en 6-åring er en emosjonell berg- og dalbane som krever absolutt tilstedeværelse, samtidig som minnene strømmer på og trekker meg en hel generasjon tilbake til den tida dette var hverdagen og jeg i lengre perioder hadde aleneansvar for to små selv.

Gavene denne uka har brakt med seg, fungerer omtrent som en kinesisk eske, og kan pakkes ut lag på lag:

Glem jobben

For ei som normalt har et hode som er påskrudd jobb 24/7, er samvær med barn terapi. Lange tanker avbrytes før de er påbegynt, og bekymringer knyttet til arbeidsoppgaver som venter, blåses bort som løvetannfrø i sommervind. Tankene erstattes med dekking av basale behov som slukking av tørst, plastring av sommerkne og konfliktløsning rundt hvem som fikk trykke på knappen først eller sist.

Glem pc og mobil, og troen på barns selvledelse  

Regler som «Minst først» eller «Vi åpner ikke et nytt spill før det forrige er ryddet opp» fungerer i beste fall i 5 minutter, og kun når du selv tar del i aktiviteten.  Det som derimot fungerer som ei kule, er din egen mentale tilstedeværelse og støttende oppmerksomhet. Da sitter plutselig reglene der også, så å si av seg selv.

Glem alle forventninger om rasjonalitet

Lyst og motivasjon er flyktige begreper, og jeg forstår mer og mer av hvorfor barn fascineres av sommerfugler. De er jo i slekt. Turen fra A til B, for eksempel fra matbordet til kjøkkenbenken har sånn cirka x antall potensielle avsporinger; ei halvferdig tegning, ei leke som plutselig ble ledig da søstera satte seg ved bordet, øving på å balansere den brukte middagstallerkenen med ei hånd, med eller uten bestikk på, ei legobrikke å snuble i, og, hvis man tenker godt etter, kanskje er man fortsatt litt sulten likevel….

Bak enhver atferd er det alltid en positiv intensjon

Barn gjør rare ting hver dag, og mange ganger om dagen. Vi må aldri slutte å være nysgjerrig! Å følge tankerekkene og reaksjonene og bli kjent med de utløsende faktorene bak hva som skjer, er ei utrolig spennende reise, som ofte handler om trygghetsbehov, ønske om mestring, undring, tilnærmet grenseløs fantasi, humor, helt vanlig søskensjalusi, bearbeiding av ting de har sett, lest og hørt tidligere, og ikke minst behov for å bli sett som individ og ikke bare som et barn som skal lære å oppføre seg slik voksne mener er riktig.

Speiling av eget språk og atferd

«Mormor, slik oppfører man seg virkelig ikke!» Beskjeden kom lattermildt fra 6-åringen på ryggen min da hun syntes jeg herjet litt vel mye med henne i et fjellvann her om dagen. Vi voksne er vandrende (og akkurat da hoppende) rollemodeller, og barn suger til seg både vaner og uvaner, for ikke å snakke om ord og uttrykk.

Se ditt eget nærmiljø med barneøyne

Denne uka har jeg besøkt steder og folk jeg oppsøker altfor sjelden, og blitt enda mer glad i regionen jeg bor i. Vi har vært med på alt fra tilrettelagte opplevelser som astronautkurs og rakettoppskyting fra Flåklypatoppen, til stolpejakt, maleverksted, fjellvann, museumspark og klatrevegg, og overalt har vi truffet hyggelige og hjelpsomme mennesker som ser barn.

Gjenoppdag ditt eget følelsesregister

Jeg definerer meg ofte som et rasjonelt menneske som er vanskelig å bringe ut av fatning. Men i løpet av svært kort tid har jeg pusset støvet av min egen evne til å bli glad, rørt, hissig, bekymret, stolt, utålmodig, begeistret og leken, og helt sikkert enda mye mer. Jeg har rett og slett vært levende til stede i mitt eget liv. Det er et privilegium. Men det aller største privilegiet av alle, er tillit. Tilliten fra foreldrene, at ei uke hos oss  er et godt valg for ungene deres. Tillit fra de minste på at her er det trygt å være, også når noe oppleves vanskelig. Tilliten til at vi alle sammen er viktige mennesker i hverandres liv.  Så viktige at vi byr på oss selv og alle følelsene våre til hverandre. Dette er den innerste, minste og viktigste kinesiske esken, som har ligget godt beskyttet mens jeg pakket ut de første, og den vil jeg ta ekstra godt vare på, også framover. Men akkurat nå sitter jeg og kjenner på stillheten etterpå, før jeg ganske snart må omstille hodet til ny arbeidsuke.

BARN ÄR ETT FOLK (Olle Adolphson)

Barn är ett folk och de bor i ett främmande land, detta land är ett regn och en pöl
Över den pölen går pojkarnas båtar ibland och de glider så fint utan köl
Där går en flicka som samlar på stenar, hon har en miljon
Kungen av träd sitter stilla bland grenar i trädkungens tron
Där går en pojke som skrattar åt snö
Där går en flicka som gjorde en ö av femton kuddar
Där går en pojke och allting blir glass som han snuddar
Alla är barn och de tillhör det gåtfulla folket

Barn är ett folk och de bor i ett främmande land, detta land är en äng och en vind
Där finner kanske en pojke ett nytt Samarkand och far bort på en svängande grind
Där går en flicka som sjunger om kottar, själv äger hon två
Där vid ett plank står en pojke och klottrar att jorden är blå
Där går en pojke som blev indian
Där, där går kungen av skugga runt stan och skuggar bovar
Och där fann en flicka en festlig grimas som hon provar
Alla är barn och de tillhör det gåtfulla folket

Barn är ett folk och de bor i ett främmande land, detta land är en gård och ett skjul
Där sker det farliga tågöverfallet ibland, vackra kvällar när månen är gul
Där går en pojke och gissar på bilar, själv vinner han jämt
Fåglarnas sånger i olika stilar är magiska skämt
Där blir en värdelös sak till en skatt
Där, där blir sängar till fartyg en natt och går till månen
Där finns det riken som ingen av oss tar ifrån dem
Alla är barn och de tillhör det gåtfulla folket

Bilkjøp og tillit

Jeg kjøpte meg ny brukt bil på fredag, ett år før tida og samtidig én måned for seint. Et uhell (eller hell i uhell) gjorde at min gode følgesvenn gjennom de siste 5 årene ble parkert for godt mens sjåføren var like hel, så kjøpet tvang seg fram fortere enn jeg hadde tenkt. Samtidig førte kjøpsprosessen meg fram til en bilforretning jeg har en helt spesiell historie med:

For en god del år siden eksploderte hjulet på bilen min like ved denne forretningen. Løsningsorientert som jeg var, vrengte jeg inn foran butikken, gikk inn og spurte: «Kan dere låne meg en bil, jeg skal holde kurs på Røros om en time, og min kan jeg ikke bruke..» Innehaveren ga meg nøklene til sin egen strøkne privatbil og sendte meg videre. Da jeg kom tilbake utpå ettermiddagen, takket pent og ville gjøre opp for meg, smilte han lurt: «Jeg vil ikke ha noe av deg men du kan kjøpe bil av meg en gang. Likte du den, forresten?» Dessverre døde han brått 3 uker før jeg rakk å innfri min del av avtalen, men jeg tror likevel arvtakeren ble glad for historien jeg fortalte.

Denne historien forteller både noe om salg og om gjensidig tillit. Tillit til at man får hjelp når man trenger det, og til at folk gjør opp for seg i den store sammenhengen. Jeg tenker at alt kjøp og salg handler om tillit. Som kjøper er det viktig med tillit til at jeg får det jeg betaler for, og selger trenger tillit til at jeg kommer til å gjøre opp for meg.

Men det handler om mer enn det. Konsulentbransjen og bilselgerbransjen har begge slitt med omdømmeutfordringer knyttet til tillit, der noen aktører har ødelagt for andre. Som rådgiver er jeg svært bevisst på viktigheten av tillit som lim i samspillet mellom kunde og leverandør, og som en grunnleggende forutsetning for å nå de målene man setter  seg i fellesskap. Tillit til hverandres gode vilje, ressurser, faglige fundament, kapasitet, habilitet, motivasjon og ryddige forhold forøvrig. Dette behovet er gjensidig. Min erfaring er at jo tryggere jeg blir på hva jeg selv står for, jo flere spørsmål stiller jeg i startfasen på et nytt oppdrag, i første rekke for å avklare forventninger og realismen i disse, men også fordi jeg trenger å kjenne på min egen tillit til at samspillet vil fungere.

Internt der jeg jobber har vi lært oss å stille  to sentrale spørsmål når det dukker opp en ny mulighet: Har vi trua på at dette vil fungere? Og, er det noen her som har virkelig lyst på oppdraget? Hvis vi ikke er i stand til å svare et tydelig JA på begge disse spørsmålene, skal vi heller ikke inn i det. Hvorfor: Fordi vi da på ett eller annet stadium vil møte på ei tillitsutfordring, enten ene eller andre veien, knyttet til struktur, ansvarsplassering, motivasjon, prioritering, gjensidig forpliktelse eller evne til måloppnåelse. Det er uklokt å jobbe for folk som ikke har full tillit til oss på et eller flere av disse områdene, eller tilsvarende for folk vi selv ikke  stoler på at tar sin del av ansvaret.

Den siste uka med mye styr rundt avvikling av én, og kjøp av en annen nyere bil, har jeg kjent på tillit. Til verkstedet som hjalp og fulgte meg opp da uhellet var ute, og til bilselgeren som lyttet og veiledet seg fram til en fornuftig handel. I regionen der jeg bor har vi ofte flere roller og ulike treffpunkt. En av kvalitetene i et lite samfunn, er at vi alltid treffer hverandre igjen, og forståelsen av at redeligheten i ett møte kommer det neste til gode. Dette er tillit satt i system og en av de viktigste verdiene et lokalsamfunn kan forvalte.

 

 

Tillit – et palindrom

Et palindrom er et ord som staves likt begge veier. Tillit er et palindrom, Kanskje er det tilfeldig, men samtidig, den grunnleggende forutsetningen for tillit, er at den fungerer likt begge veier.

I dag er det valg, og det er viktig å merke seg at dette innlegget skrives i forkant av valgresusltatet. Jeg har stemt, men det har vært vanskeligere i år enn tidligere å stemme på «rett parti». Delvis fordi mine hjertesaker er fordelt over ulike partiprogram, og delvis fordi de samarbeidskonstellasjonene som tegnes opp, berører min evne til å vise tillit til sluttproduktet. I tillegg setter debattantene daglig ord på en manglende tillit til hverandre, både når det gjelder intensjoner og dømmekraft.

Selv har jeg tillit til at alle partier tror på et bedre samfunn, og på at de positivt kan gjøre en forskjell. Ulikhetene ligger i hvilke grupper det er viktigst å ivareta, hva disse har behov for, og valg av virkemidler for å nå målene de har satt seg.

Problemet med manglende tillit gjennomsyrer mange arenaer, ikke minst arbeidsplasser og potensielle samarbeidsmiljøer i arbeidslivet. Mange gode samarbeidsprosjektet har strandet på manglende tillit til hverandres gode vilje, uro for skjulte agendaer,  og fokuset på en plan B hvis man likevel skulle bli lurt eller skuffet. Dette forbeholdet fanges fort opp av den andre part, som i sin tur endrer sitt fokus tilsvarende.

Christl Kvam, tidligere regiondirektør i NHO Innlandet, sa det slik på et foredrag for noen år siden: «Det er ingen som kaster penger etter folk som krangler.» Hovedbudskapet var tydelig. Samarbeidende miljøer, med tillitt til hverandres bidrag og gode vilje, står sterkere også når det kommer til finansiering.

Men hvorfor har vi ikke tillit? Eller for å snu spørsmålet, hvordan skaper vi tillit?

  1. Jeg tror at alt samarbeid må være tuftet på en gjensidig opplevd nytteverdi, og verdsetting av dette.
  2. Jeg tror på en tidlig avklaring av forventinger til gjensidige bidrag, og realismen i disse. Bidragene trenger ikke være like store, bare de er viktige for sluttresultatet.
  3. Jeg tror på å holde de avtalene vi faktisk har inngått.
  4. Jeg tror også det er viktig å være åpen mot den det gjelder hvis tilliten blir satt på prøve, slik at det er mulig å ta seg inn igjen.
  5. Dessuten tror jeg at det er viktig, så tidlig som mulig og i fellesskap, å avklare mål og retning for samarbeidet.

Motsatsen, og det mange av oss er redde for,  finner vi i Myrphy’s lov:
«Vær forsiktig når noen sier til deg at dere er i samme båt.
Det betyr at han vil styre mens du ror.»

Min oppfordring i dag:

A) Vis tillit til andres gode intensjoner, selv om du ikke er enig i virkemidlene. Alle de som stemmer annerledes enn deg i dag, er hverken gale eller dumme, de er bare uenige mål og virkemidler.

B) Se etter verdien i godt samarbeid både på jobb og hjemme. Ta initiativ og by på deg selv, vær på tilbudssiden  samtidig som du er tydelig på hva som fremmer din egen tillit til andre mennesker og miljøer. Det er stor kraft knyttet til å løfte i flokk.

I dag følger bilde av rognebær. «Høyt henger de og sure er de» sa reven da han ikke nådde opp til dem. Han var også en sololøper.

Høyt henger de og sure er de