Sint, sant, sunt?

Jeg har temperament! Kanskje ingen bombe, de fleste mennesker har jo det, men for min del har dette med temperament og utblåsninger økt på med alderen, litt omvendt fra den gjengse oppfatningen om at folk flest går sindigere inn i voksenlivet enn slik de agerte i de heftige ungdomsåra.

Men er dette med temperament en bra eller dårlig egenskap? Overskrifta er hentet fra ei bok Karsten Isaksen ga ut i 1990, her med omtale fra Den Norske Bokdatabasen:

«Den som alltid er i godt humør finnes ikke. Men vi har ingen kultur for å være sint. I kirken har en et språk for fromhet og et fortilbedelse, men ingen for sinne eller smerte. Sinne har 3 hovedkilder: 1. Du eller jeg misforstår, 2. Jeg er redd og 3. Jeg er såret. Du vet at du blir sint av og til. Da er det sunt å finne en god måte å være det på.»

Relativt tidlig i coachutdanningen min gjorde jeg en underlig oppdagelse. Vi ble bedt om å gå sammen to og to og presentere en atferd eller en side ved oss selv vi ønsket å justere. Både mannen jeg satt ved siden av og jeg satte sinne på dagsorden. Det underlige var at han ønsket å dempe temperamentet sitt, han var snarsint med lav impulskontroll, mens jeg ønsket å løfte fram og anerkjenne mitt. Så forskjellige er vi mennesker både av lynne, oppdragelse og fokus.

I min oppdragelse tilhørte sinne, utbrudd og utestemme den delen av følelsesregistret som ikke skulle komme til uttrykk, så jeg lærte meg tidlig å legge bånd på denne siden av meg selv. I tillegg var jeg fra naturen av et rolig og «fornuftig» barn, så det var ikke noe stort offer. Utfordringen kom i møte med andre barn, ungdommer og etter hvert unge voksne som kommuniserte tydelig hele spekteret av følelser og reaksjoner, også i forhold til min person. Jeg manglet verktøy til å møte dem, og ubalansen ble et faktum. At jeg forble like rolig kunne tolkes som alt fra utrygghet og undergivelse til manglende interesse eller overlegen styrke og full kontroll. Det var på tide å begynne å øve, øve på å bli sint, og ikke minst: anerkjenne mitt eget sinne som en av mange helt naturlige tilstander.Sinnataggen 

Å kjenne sitt eget sinne er viktig, fordi:

  • Det handler om engasjement, det handler om å bli berørt
  • Det handler om å være glad i og å være redd for å miste
  • Det handler om å være åpen og sårbar
  • Det handler om å sette grenser for hva du skal finne deg i
  • Det handler om å være redd, og ha mulighet til å  velge mellom å flykte og å slåss
  • Det handler om å være hel, og være fortrolig med ditt eget mangfoldige følelsesregister.

Men når det er sagt, så handler det også om å ta styring. Jeg tror at jo bedre vi kjenner våre egne følelser, jo lettere er det å styre hvordan de kommer til uttrykk. Det er ikke alltid vi skal la dem få fritt utløp, uansett hvor dårlig vi føler oss behandlet, eller hvor redde vi nettopp var for at noe skulle gå riktig galt. Og vi har slett ingen rett til å la det sinnet vi har bygget opp over tid, gå ut over tredjeperson.

Jeg ønsker sinnet velkommen tilbake i livet mitt, det er en utrolig energikilde. Nå jobber jeg med å la det få utløp på riktig sted og til rett tid. Det ser lovende ut. Stort sett. Eller ganske ofte. Men man er jo et menneske, tross alt.

Han reiser ikke fra meg

på potteDet er blitt meg fortalt at jeg var et sindig, lite barn. Gjentatte ganger i oppveksten fikk jeg høre historien om da jeg som treåring skulle være med far bort, men først var det tid for pottebesøk. Jeg fant meg vel til rette på potta, tok meg god tid og lot tankene vandre fritt, helt til mor brøt idyllen: «Nå må du bli ferdig, ellers reiser far fra deg.»  Jeg  satt fortsatt like rolig, smilte opp til henne og svarte: «Far reiser ikke fra meg, han.»  Trygg eller naiv, det er ikke godt å si, men historien har hatt underholdningsverdi i flere sammenhenger senere.

Et barns trygghet på foreldrene burde være den selvfølgeligste ting av verden, og treåringens svar det eneste riktige. Senere i livet kan potteposituren by på nye utfordringer, siden relasjonene til mennesker vi møter ikke er like sterke og uforbeholdne som de vi har til foreldrene våre. Da snakker jeg om venner, kjærester, kolleger og kunder. Uansett hvor godt eller dårlig vi fungerer eller har fungert sammen, trenger forholdet pleie hvis det skal vare over tid, ingen liker å bli tatt som en selvfølge.

På Skavlan sist fredag hilste vi på to brødre som holdt på å miste kontakten fordi lillebror kun påpekte feil og mangler hos den eldste, helt til sistnevnte av hensyn til egen helse og trivsel  kastet inn håndkleet og nektet å ta rollen som søppelkasse mer. Først da oppdaget lillebror at han var i ferd med å miste denne storebroren han var så glad i og som framsto som klippen i livet hans. Han hadde ikke tenkt på den muligheten, søsken er jo der på livstid. De klarte å snu mønsteret.

Jeg har vært på besøk i virksomheter som har mistet en god kunde gjennom ei årrekke, og står forundret tilbake. Kunden har jo alltid vært der. Hva var det som ikke fungerte?  Kanskje har de falt i nettopp pottefella, med prioriteringer i travle tider av typen «Jeg vet hva hun har behov for, trenger ikke spørre», «De har jo alltid brukt oss, så dette ordner seg» eller «Han kjenner oss så godt, han tåler å vente»?

Vi har ingen garanti for aldri å miste en god relasjon, men vi har påvirkningskraft på hvor godt vi tar vare på den.  En nyttig øvelse kan være å «bytte sko» en gang i blant, og se oss selv med andres øyne. Hva ser vi? Er noe annerledes fra denne vinkelen? Klar for et par justeringer, sånn i forkant av det som kan skje i framtida?

«Alt er en overgang, sa reven…

Høst

Høst

…han ble flådd.» Ordtaket kan tolkes i mange retninger, alt fra ironi, til ukuelig optimisme, til en erkjennelse av at selv de tøffeste overganger kan gi nye åpninger  på sikt.  Selv tenker jeg at både overganger og midlertidighet er ord som blir lite verdsatt i den vestlige verden. I stedet søker vi faste stabile løsninger, livslange forhold og evigvarende innretninger. Vi sørger ved milepæler,og strever med å akseptere brudd, avviklinger og dødsfall, selv om det er dette som i realiteten handler om livets gang.

Andre kulturer har et mer pragmatisk forhold til midlertidighet, og en helt annen aksept på at livet består av alle faser, og at den smerten vi mennesker påfører oss selv, i all hovedsak handler om å slåss mot det faktum at alt i bunn og grunn er midlertidig.

Jeg øver meg på å like midlertidighet. Både fordi jeg ikke ønsker å slåss mot noe som er en naturlig del av livet, og fordi midlertidighet også er en kilde til glede og variasjon.  I dag er det valg, De siste dagene har flere tidligere statsråder gått ut og advart medlemmene en avtroppende regjering om den rungende tausheten som oppstår i livet når andre overtar statsrådpostene.  Men det de glemmer å si, er at tiden i regjering har vært og fortsatt vil være verdifull, selv om timeglasset renner ut. Nye partier som går fra opposisjon til posisjon, vil kunne oppleve det samme.  Ulike faser har hver sin verdi, midlertidigheten til tross.

Som fjellcoach har jeg valgt fjellet aller mest på grunn av høsten, dette vakre, fargerike forfallet som kommer igjen hvert eneste år, tar avskjed med sommeren som var, sørger for matauke i form av frukt, bær og grønnsaker og deretter legger alt til rette for store hvite vidder som ligger klar for bruk til langt ut på våren.

Noen ganger snakker jeg med mennesker som først griper muligheter hvis prognosene er langsiktige. Det  er ikke så rart, de fleste av oss er oppdratt til å oppsøke trygghet og planlegge for framtida. Men framtida er ikke alltid like lett å planlegge. Noen ganger handler det også om å tåle midlertidighet, verdsette de erfaringene livet har å by på og trekke det beste ut av det vi opplever her og nå. Kanskje oppdager vi nye sider hos oss selv, eller hos andre, kanskje ser vi dører vi ellers ville gått rett forbi.

I etterkant ser jeg at noen av de viktigste erfaringene jeg har fått i livet, handler om korte møter med mennesker som har sett meg, utfordret meg, stilt vesentlige spørsmål og fulgt meg et lite stykke på veien. Kanskje var det en mening i at jeg skulle gå videre alene akkurat da, men møtet hadde sin egen verdi, akkurat slik som i Askeladden og de gode hjelperne og tilsvarende eventyr.

I «En bar i Tanger» synger Kari Bremnes:

Men en fremmed kan plutselig se dæ
se dæ ganske nært
sånn at du
gjør dæ tanka
om den du e
og den du kunne ha vært

I hverdagen søker jeg som andre trygge rammer og gode, varige relasjoner, og føler meg privilegert i så måte, akkurat nå. Likevel er det viktig å huske at det eneste sikre er midlertidigheten, ei påminning som gjør det viktig å verdsette her og nå, det er faktisk her livet er, i hvert midlertidige øyeblikk.  Vi må bare huske å være til stede.

Min egen stamme

En lang og god sommer er på hell, og med eimen av høstluft kommer også  hangen til tilbakeblikk. Akkurat denne sommeren har jeg brukt mye tid med slekt, og mer skal det bli. Blant annet har jeg fått besøk av eller selv besøkt til sammen 3 kusiner fra begge sider av min familie. Jevngamle kusiner jeg så mye av i oppveksten, men som jeg har hatt mye mindre kontakt med i voksen alder. Treffpunkt i form av frafall i foreldregenerasjonen de siste årene og egne runde dager har ført oss sammen igjen. I mange år har jeg lurt på hvorfor mennesker som er eldre enn meg, har hatt større fokus på det utvidede slektsbegrepet og fjerne slektninger enn jeg selv har hatt. Nå slår det meg at jeg også har kommet dit, kanskje jeg begynner å bi voksen. Det er en befrielse å bruke tid sammen med disse menneskene jeg har vokst opp med, og som jeg deler både referanser, barndomsminner og et verdisett med. Vi har tatt ulike valg i livet, men likevel er det noe der. Noe kjent, noe felles, noe godt.

Identitet er et viktig element i livet. Ragna Flotve skriver i forrige innlegg om Ei søyle av tryggleik og jeg tenker at egen identitet er et viktig element i denne søyla. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hva vil jeg ta med meg videre, og hva vil jeg forkaste? Slekt er en berikelse for noen, ei belastning for andre, og for de aller fleste av oss litt av begge deler. For noen handler det om å skape en identitet å leve med på tross av oppvekst, andre får tryggheten inn med morsmelka. Ganske mange av oss må gjennom en periode der slekt nok er viktig, men det er enda viktigere å markere vår egen selvstendighet. Å være «noe», mer enn å være «noens». I mange år var jeg i sterk opposisjon til å være «noens», ikke fordi jeg tok avstand fra disse «noen», men fordi det stred mot min egen oppfatning av hva det vil si å være et selvstendig individ. Dessuten ønsket jeg ikke å bli tillagt meninger ut fra hvor jeg kom fra og hvem jeg ble assosiert med, men ut fra meg selv. Nå som jeg er midt i livet, verdsetter jeg slektskap og familiær tilknytning mer enn noen gang. Det er en del av min personlige trygghetssøyle.  Jeg hører til, jeg har min egen stamme.

Ei søyle av tryggleik

Ragna Flotve

Ragna Flotve

Endelig, det er lenge siden sist, men nå har Fjellcoachen besøk igjen! Ragna Flotve er venninne og kollega i ånden, det vil si at vi arbeider med mye av det samme, men på hver vår kant av landet.

Akkurat nå arbeider hun med base i Os kommune i Hordaland, den samme kommunen der mine voksne barn tok sine aller første steg i barndommen, den tida også jeg hadde nynorsk som arbeidsspråk. Mer informasjon om Ragna finner du på http://www.heraklit.no Her kommer kloke ord om det myndiggjorte mennesket:
______________________________________________________________

For mange år sidan høyrde eg eit foredrag med David Kvebæk om det myndiggjorte mennesket. Han brukte omgrepa overmyndig, undermyndig og myndiggjort, og knytte denne historia til (slik eg hugsar ho):

Ein bedriftsleiar går rundt i bedrifta og bed medarbeidarane sine om å knyta skolissene hans. Den undermyndige gjer det han får beskjed om, men er veldig frustrert og sint etterpå. Han føler seg dårleg behandla. Den overmyndige (påfuglen) vil på ingen måte nedlata seg til dette, og seier nei. Kva gjer så den myndiggjorte? Han knyter skolissene, og kjenner ingen problem med det. Kanskje kan leiaren min ikkje knyta? Kanskje har han vondt i ryggen? Den myndiggjorte brukar ikkje tid på å fundera særleg over det. Han går trygt vidare.

Historia har følgt meg i arbeidet som endringsnavigatør og i møte med medmenneske i ulike fasar i eige liv.

Myndiggjorte menneske har ei søyle av tryggleik i seg. Du kan sjå det på dei. Trygg haldning; krøker seg ikkje saman, bikkar ikkje bakover. Står på eigne bein. Du sansar det i samtalen, i samarbeidet og særleg i vanskelege situasjonar.

Nokre gonger vaklar fundamentet, og du må leita etter ny balanse. Då hjelper det med ei søyle av tryggleik. Den trygge søyla er ikkje av betong. Om du ikkje kan bøyast vil du kunna knekka. Det gode livet krev evne til å tilpassa seg. Denne evna utviklar seg heile tida, i samspel med omgivnader som løftar deg – eller som held deg nede. Den trygge søyla er ikkje vedlikehaldsfri.

Eg er heldig. Eg har mange gode venner omkring meg, som hjelper meg med vedlikehaldet, som heiar på meg, løfter meg og som bidreg med å oppretthalda denne tryggleiken. Gode venner som støttar og hjelper når det kjem stormar i livet. Eg vil også gjerne vera medbyggar av trygge søyler for mine medmenneske. Det kostar ingenting, og skapar auka livskvalitet.

kakene var søtare før.                                                                                                                     

jorda meir firkanta                                                                                                                              

 eg bakar kaker frå nye oppskrifter                                                                                                   

jorda vert stadig rundare

(frå Framtida ligg bada i Fargar 2005)

Ragna Flotve

Endringsnavigatør

Ballen er kastet

Ballen er kastet

Ballen er kastet

Sju kolleger litt ubekvemt plassert i ei snøfonn, og en fotograf i front som gjør sitt beste for å hente fram de mer lekne sidene våre. Jeg ser tegninga, bøyer meg ned, henter opp litt snø og former en løs snøball. Deretter sikter jeg på skuldra til kollegaen ute på venstre flanke, og kaster. Det er bare det at jeg ikke er av dem som er best med ball.. Plutselig står han der med brillene på skjeve, og full av snø på kinnet og i halslinningen. Handlingen utløser spontan latter, og når «offeret» kommer seg fra forfjamselsen, ler han sammen med oss. Han er aldri i tvil om den positive intensjonen.

Selv sto jeg etterpå og kjente på gleden over at feilvurderingen min skjedde i et miljø med trygge rammer og tilstrekkelig tabbekvote. Som helt fersk i arbeidslivet lyttet jeg en gang til en foredragsholder som sa noe om dette. Han snakket om viktigheten av tuntreet, dette stedet der du kan søke ly for både skarp sol og sterk vind, der du føler deg både trygg og hjemme, også når det butter. Han tok til orde for tabbekvoter, samtidig som han påpekte at hvis den samme tabben gjentas og gjentas, er det på tide å gripe inn og bidra til å bryte mønsteret. Nye tabber derimot, gir ny læring. En tabbe er en positiv intensjon som kommer skjevt ut, og en mulighet til å justere kursen videre.

Noen ganger tenker jeg at den verste kritikeren, den har vi i oss selv. Vi maler opp igjen på gamle tabber, og fokuserer på egen utilstrekkelighet. Før vi vet ordet av det har vi hogd ned det viktige tuntreet og kappet det opp til ved, eller vi går rett forbi uten å legge merke til at det fortsatt står der. Har du et tuntre? Kanskje er du et tuntre, for deg selv eller for andre? Afrikari var på jakt etter tuntreet sitt i helga, og fant det på Skype: Home is where the heart is.

Bakkekontakt

Da jeg leste gjennom Du må puste ble jeg klar over at jeg hadde brukt ordet «bakkekontakt» flere ganger, og humret litt for  meg selv. Det har tatt noen år før jeg oppdaget hvor styrende bakkekontakten har vært i livet mitt, og helt sikkert i mange andres også.  Det er et ord med mange ulike betydninger, og kan brukes med både positivt og negativt fortegn.

I oppveksten var bakkekontakt en viktig verdi, knyttet til andre verdiord som nøysomhet, høflighet, ikke stikke seg fram, grundighet, ansvarlighet og så videre. Bakkekontakten var en forutsetning for ikke å rote seg bort i vanskelige situasjoner og uheldig påvirkning. Bakkekontakten var ensbetydende med trygghet.  Mye senere forsto jeg at en episode som forsterket disse likhetspunktene mellom bakkekontakt og trygghet,  satte dype spor i meg til langt ut i voksenlivet. Jeg var 4, kanskje 5 år og (utrolig nok) et stille og sjenert barn. Bygda vår hadde fått en ny barnepark, jeg husker enda garderoben, med fargerike knagger og bilder, og uteplassen med forskjellige leker, blant annet ei vippehuske. Alt var nytt og spennende, og spesielt den vippehuska, så den ble førstevalget å teste ut. En av de andre ungene hadde nok samme plan, så hun eller han, la oss si det var en han, kontaktet en voksen for å si at nå var det hans tur. Den voksne, som var av det handlekraftige slaget, tok tak i huska på motsatt ende av der jeg satt, og holdt den nede slik at jeg på min side ble dinglende i lufta. «Her holder jeg til du lover å gå av» sa hun. Problemet var bare at redde barn fort kan bli stumme, så hun fikk ikke noe svar fra meg, noe hun trolig tolket som trass. Hun fortsatte å holde, mens jeg dinglet videre, frarøvet den tryggheten som er i bakkekontakt. Jeg husker ikke slutten på historien, eller hvordan jeg kom meg ned. Det jeg vet, er at etter opplevelsen i barneparken, har fravær av bakkekontakt i mitt hode vært ensbetydende med fare, helt til jeg gjennom coachutdanningen fikk tilgang på verktøy som hjalp meg å løse opp den koblingen.  Nå kan jeg både  balansere på toppen av en gardintrapp, sykle og ri, og ingen av disse tingene er selvfølgeligheter for meg. Jeg tror til og med jeg ville tålt et skikkelig mullah-løft, selv om det er lenge siden noen prøvde det på meg sist…

Bakkekontakt, eller mangel på  bakkekontakt,  brukes ofte i overført betydning, og da gjerne knyttet til kritikk av mennesker som er mer kreative og lekne enn gjennomsnittet i befolkningen. Disse menneskene som stadig kommer opp med nye ideer, og kaster seg på muligheter de fanger opp, uten å gå veien om en grundig risikoanalyse. «Hva hvis vi gjør det slik i stedet?» spør de. «Kanskje vi skulle…?»  De løfter blikket, og utfordrer det bestående. De er kreative, ser muligheter der andre ser begrensninger. Ikke alltid bryr de seg om skikk og bruk heller, og kanskje synes de at «learning by tryning» er en helt grei måte å skaffe seg erfaring på. Men er de uansvarlige? Ikke nødvendigvis. Kanskje har de til og med mer bakkekontakt enn de som sitter på gjerdet??

Det meste i livet handler om balanse. Vippehuska baserer seg på balanseprinsippet. Den som har begge beina godt plantet på bakken, holder kanskje balansen men kommer seg ingen steder. Bakkekontakt er viktig, men ikke hele tiden, da stagnerer vi. I dag fyller jeg 50 år. Kanskje er det på tide å finne den berømmelige balansen, den mellom bakkekontakt og bevegelse, mellom tilhørighet og trygghet på den ene siden og handlingsrom og kreativ utvikling  på den andre. Den balansen som gir energi, framtidstro og glede. Verktøyene har jeg, jeg må bare huske å bruke dem på meg selv også.

Befriende fri fra bakkekontakt...

Befriende fri fra bakkekontakt…