Hvem har ansvar for vellykket rekruttering?

Tidligere i sommer skrev jeg om verdivalg og utviklingsmuligheter for unge voksne som velger å starte yrkeskarrieren sin utenfor storbyene, og denne uka deltok jeg på ei rekrutteringssamling som fokuserte på samme målgruppe. Hvem er de, hvor finner vi dem og hvordan kan vi samordne de tilbudene som finnes? Diskusjonen bølget både i grupper og plenum: Hva skal til for å synliggjøre mangfold og attraktivitet i arbeidslivet her på fjellet? For jobbene finnes, og vekstmulighetene også.

Likevel, de mest interessante diskusjonene skjer gjerne på tomannshånd, i ganger og fellesarealer i pauser og etter slike samlinger. Der kommer spørsmålene som ikke blir løftet i plenum. «Er vi attraktive nok?» spør en bekjent etter møtet. «Er vi som arbeidsgivere klare for å møte en ny generasjon arbeidstakere med andre krav og forventninger enn de som har fulgt oss gjennom et langt og stabilt yrkesliv? Hvordan ser millenniumgenerasjonen på oss? En ting er å få dem hit, men blir de værende?»

Mot. Det er det han snakker om. Mot til å se seg selv utenfra. Vurdere kompetansebehov, ikke bare hos arbeidssøkere, men i egen lederrolle. Hvilke kvaliteter har vi og hva kunne trenge en oppfriskning? Mot til å stille ekspertrollen til disposisjon og tåle at ansatte passerer oss faglig på enkelte områder. Mot til å satse på mennesker som garantert vil utfordre vår modell av verden, og stille spørsmål ved ting som alltid har vært gjort slik vi gjør dem nå. Mot til å stole på mennesker som trenger større handlingsrom for å blomstre. Mot til å prøve og feile, og likevel prøve igjen. Og mot til å investere i mennesker som garantert ikke blir i jobben til evig tid. Kanskje blir de lengre hvis vi lager gode systemer for faglig og personlig utvikling, og øker rammene for kompetanseheving i budsjettet, men uansett har vi lært noe i den tiden vi får beholde dem.

Ofte hører jeg om ansatte som «ikke virker». Men har vi gitt dem mulighet til å virke?  Ansvaret for en vellykket rekruttering er tosidig, og jeg tror det er på tide å evaluere lederrollen i en rekrutteringsprosess. Er vi tydelige på hva vi ser etter, og formidler det til søkeren? Hvilke opplæringsrutiner har vi? Har vi kartlagt hva de kan og hva de trenger lære? Hvilke tabbekvoter følger med på kjøpet?  Hva med rutinebeskrivelser og kvalitetssystem? Hvor mye tid setter vi av til å avklare gjensidige forventinger? Hva motiverer dem? Viser vi tydelig at innspill, kreativitet og kritiske spørsmål blir verdsatt? Er utviklingsmulighetene vi forespeiler, reelle? Og hvor oppdatert er vi egentlig på digitale verktøy?

Lederrollen er i endring både her i landet og internasjonalt, og skal vi matche de arbeidstakerne vi hevder vi ønsker oss, må vi bevege oss ut av vår egen komfortsone.  Vi må aktivt jobbe med kompetanseheving for både ledere og mellomledere. Artikkelen «De viktigste lederegenskapene i 2025» i Dagens Perspektiv 23.08.17 påpeker disse forholdene:

«Teknologi kommer i alle former og i alle bransjer, og selv om ikke alt blir robotisert over natten kommer teknologiske nyvinninger til å være en faktor å regne med i framtidens arbeidshverdag. Teknologien kommer til å skape utfordringer og konflikter, men også muligheter. Ledere må derfor kunne nok om teknologi til å se både utfordringene og mulighetene.»

«Framtidens ledere må være opptatt av å utvikle, lytte til og anerkjenne sine ansatte.»

Ja, vi må jobbe med rekruttering, samlet og helhetlig, og synliggjøre det vi har å by på av arbeidsplasser og verdivalg. Men minst like viktig er det å romme de som kommer, med åpenhet, ydmykhet og nysgjerrighet. De representerer en ressurs langt utover det å forvalte det bestående. De dyktiggjør oss i å møte framtida.

Menneskene bak Bygda 2.0. på Stokkøya sier det så sterkt at de ikke satser på tilbakeflyttere, for de faller for fort inn i folden de har vokst opp i. Det er de andre innflytterne som skaper endring, og som gjør det attraktivt for tilbakeflytterne å komme etter. Da slipper de stå alene i kampen for videre utvikling av hjembygda.

Men fint er det her på fjellet i august..

 

 

Myggstikk, tilhørighet og verdivalg

Det klør litt overalt på kroppen. En mild vinter og fuktig start på sommeren har gitt myggen gode vekstvilkår i år. I tillegg ble det sene utendørskvelder i helga, for varme sommernetter er sjelden vare her på fjellet, og må nytes i godt selskap. Overgangen mot ferietid er spesiell på mange måter, og i hodet begynner de lange tankene å ta form. De som handler om hva vi holder på med og hvor vi vil, sånn egentlig. Forrige uke hadde jeg en tjuvstart på ferien, noen varme dager i Toscana. Fint på mange måter, men hetebølgen fikk meg til å rømme hjem før tida.  Jeg, som alltid lengter ut og vil se mer, så plutselig livet på fjellet utenfra og lengtet inn igjen på tross av tåke, regnbyger og ensifrede tall på gradestokken. Det er noe med den klare lufta, de sterke sommerfargene og muligheten til å kle seg etter forholdene uansett vær. Og vissheten om at sommeren kommer også her, kort og intenst. Som nå.

For ikke mange dager siden hørte jeg en kommentar knyttet til at de viktige tingene skjer andre steder, og at unge voksne som velger en jobb på fjellet på mange måter setter livet sitt på vent. En underlig påstand sett fra mitt ståsted, fordi jeg møter disse menneskene daglig, som kolleger, kunder og jobbsøkere, og jeg lærer stadig mer om hva som driver dem og hva som ligger bak de valgene de tar. Verdivalg handler om flere ting, men her er de begrunnelsene jeg får når jeg spør direkte:

Familie, oppvekst og tilhørighet. De har vokst opp her og har sterke bånd til nærmeste familie, slekt, natur og i noen tilfeller gård og setereiendom.

Aktivitet. Dette er unge mennesker som har et bevisst forhold til den naturen området vårt kan by på, gjennom fjellturer, toppturer, sykling, klatring, ski,  hest, hund, jakt og fiske og mye mer.

Engasjement. Regionen har et rikt organisasjons- og kulturliv, og sterke interessemiljøer blant annet knyttet til  mat, økologi og bærekraft.  Her er det rom for å engasjere seg, bygge nettverk og gjøre en forskjell.

Bli sett. I mindre miljøer er det større mulighet for å bli sett, få ansvar og gripe muligheter. Hele veien fra tidlig skolegang og oppover er det rom og kultur for å se potensiale og kvaliteter, og utfordre den enkelte til å ta dette i bruk. Det er også like stor, eller større, sannsynlighet for å bli satset på i en liten organisasjon som i store konsern der man blir en av mange.  Flere jeg snakker med som har valgt å starte karrieren sin her på fjellet, forteller om studievenner i Oslo og andre steder som får mindre relevant arbeidserfaring enn det de opplever for egen del.

Selv opplever jeg det som et privilegium både å jobbe og snakke med  engasjerte og bevisste unge voksne som vet hvorfor de tar de valgene de gjør. De utfordrer tankerekkene mine og sørger for at jeg selv er i bevegelse og læring. Samtidig hører jeg jevnlig at deres egne valg blir underkjent av familiemedlemmer, venner og medstudenter, fordi de velger bygda framfor byen. Jeg har et ønske til de som underkjenner: Spør! Hva holder de på med? Hva lærer de? Hvor henter de energien sin fra? Hvordan bruker de kompetansen sin? Hvor mye ansvar tar de? Svarene kan overraske.

Og for arbeidsgivere som ikke har «oppdaget» denne gruppa, se en gang til gjennom søkerbunken, enten direkte rettet til dere eller gjennom fjelltrainee-ordningen. Ta sjansen, invester i læring både for egen del og for den eller de dere velger. Det er verdt det. Selv har vi to fjelltraineer, og enda ei som først startet som fjelltrainee og nå er fast ansatt. Fordi de tilfører noe som gjør oss i stand til å møte framtida. God sommer fra fjellet!

Hvor ble det av W-potensen?

For de som kjenner meg godt privat, er det ingen bombe at jeg liker Jan Kjærstad. For de som kjenner meg godt på jobb, er det ingen bombe at jeg i perioder er lei de mange timene bak rattet. Summen av disse to realitetene ledet nylig til innkjøp av Jeg er Brødrene Walker av Jan Kjærstad som lydbok til bruk i bil.

Hovedpersonen, tenåringen Odd Marius Walaker, beskriver hvordan han, etter et sykkeluhell han kaller Tuvalu-hendelsen, opplever en mental utvidelse av seg selv, sin innsikt og sin evne til å observere hendelser fra ulike perspektiver og vinkler. Han blir rett og slett større enn seg selv, og forstår sammenhenger og helheter på en helt ny måte. Denne evnen, eller tilstanden, kaller han W-potensen, og parallelt med dette begynner han å se på seg selv som Brødrene Walker. Handlingen foregår på 80-tallet, samtidig som vi med jevne mellomrom, boka igjennom, treffer igjen Odd Marius i en sentral lederposisjon 20-30 år senere. I denne voksne mannens liv er W-potensen historie, et vagt minne fra ungdomstida, og han har ikke spesielt høye tanker om seg selv ut over at han er et helt  ordinært menneske.

Men hvor ble det av W-potensen? Min sterkeste opplevelse så langt i boka er når Odd Marius oppdager at moren, som nå er en helt ok trehusarkitekt, under og etter arkiktektutdanningen på Manhattan tegnet store, visjonære bygg og at hun i tillegg gjorde karriere som rockemusiker. Nå er hun mor, hun er arkitekt og hun er Nina, mens hun  før var «den Nina». Har hun også hatt en W-potens? Og hvor har den tatt veien? Vil hans W-potens også forsvinne?

På dette lyttestadiet, i bilen langs RV 26 gjennom Engerdal,  kjente jeg på en usigelig tristhet. «Hvorfor er det slik?» tenkte jeg «Hvor gjør vi av motet? Av innsikten? Og ikke minst viljen til å skifte perspektiv og se det vi opplever fra flere vinkler? Hvorfor bruker vi bare en brøkdel av evnene våre?»

Det begynner å bli noen dager siden, men tanken har ikke sluppet taket. Jeg har stadig samtaler med folk som pålegger seg selv begrensninger, iberegnet de indre dialogene jeg har meg selv. Og da snakker jeg ikke om manglende vilje eller evne til å «følge drømmen», eller muligheten til kortvarig kjedisstatus. Dette handler om den grunnleggende viljen til å forstå, og til å lete etter sammenhenger og ny læring, uansett situasjon, yrke og retning. Evnen til å holde blikket skarpt og sanseapparatet i beredskap for å hente inn mangfoldet av informasjon omgivelsene har å by på. Det vil si det motsatte av stagnasjon, eller av etablerte sanheter.

Mennesker med W-potensen i behold, tar inn inntrykk og setter disse sammen på stadig nye måter. De utfordrer det bestående og verdsetter alle setninger som begynner med «Hva hvis….»,  og de er oppriktig nysgjerrige på mennesker de møter for første gang. Det er kanskje naturlig at disse egenskapene blomstrer sterkest hos ungdom og unge voksne, siden de er på leting, både etter egen identitet og sin posisjon i forhold til omgivelsene. Men vi må aldri slutte å lete, for det er nettopp i W-potensens spenningsfelt at ord som innovasjon, nytenking, det grønne skiftet, kreativtet, skapende ungdom, kunst, kultur, produktutvikling, verdiskaping, synergi, toleranse og integrering får kraft og mening.

Noen ganger kjenner jeg på denne kampen i meg selv, der den ene vil skape, utvikle og bidra med den W-potensen jeg fortsatt er i besittelse av. Sofasitteren i meg, derimot, verdsetter forvaltning, stabilitet og velvære, og setter likhetstegn mellom det gode liv og minst mulig forstyrrelser. Jeg har etterhvert og tross alt, skaffet meg noen laurbær  å hvile på. Fredagskveldene for eksempel, heller stadig oftere mot denne tilstanden.

Likevel tror jeg ikke W-potensen er en tilstand, og heller ikke at den er dømt om å forsvinne. Men jeg tror den er et talent som må trenes, slik som de øvrige musklene i kroppen, gjennom aktive valg hver eneste dag. Akkurat som at det å gi slipp på den, også er et valg vi tar. Boka forteller meg at jeg alltid står fritt til å øve på å se, og se en gang til, og enda en gang, lete etter rom og folk og muligheter. Og jeg følger Kjærstad i at jeg, hvis jeg tør, slik den unge Odd Marius Walaker gjorde, vil oppdage at jeg gradvis utvides, til en større utgave av meg selv, slik at også jeg kan være «den» Hedvig.  Hvis jeg tør altså. Eller orker. Du da?

engerdalUtsikt fra RV 26, Engerdal

Sint, sant, sunt???

Tittelen er hentet fra ei bok som jeg leste for mange år siden, av prest og foredragsholder Karsten Isachsen . Hvorfor blir vi sinte? Er det vi opplever når det koker, sant? OG er det sunt å bli så sint?  Jeg satt en kveld og diskuterte dette med en bekjent fra Finnmark, og vi kom fort fram til at evnen og viljen til å anerkjenne sinne som uttrykksform, er kulturelt og delvis geografisk betinget. Selv vokste jeg opp med en far som gikk og la seg hvis han kjente temperaturen stige. Etterhvert forsto jeg at han var redd sitt eget temperament og hva han kunne finne på å si eller gjøre. Så han forlot rommet. For sikkerhets skyld. Følgelig lærte jeg at sinne var en uakseptabel uttrykksform det bare var å legge lokk på jo før jo heller. Konsekvens senere i livet? Når ting kjentes feil, manglet jeg vesentlige verktøy for å håndtere det, og følelsene lagret seg i kroppen i stedet.

Etterhvert har jeg også blitt kjent med mennesker som har vokst opp med en helt annen toleranse for både utbrudd og kraftuttrykk. De opplever, ut fra sine forutsetninger, å uttrykke seg på en måte som de mener er en helt legitim form for tilbakemelding, uten alltid å forutse styrken på reaksjonen de får tilbake. For det er heftig å møte et annet menneskes sinne. Andre menneskers sinne berører oss. Vi går i forsvar, blir redde, utrygge, skamfulle, fortvilet, sårbare, og ikke minst overrasket. Temperament er mer enn en menneskerett. Det er også markering av grenser og og behov, at personen vi er sint på er viktig for oss. Samtidig utløser sinneutbrudd en forrykking av etablert samspill, og kan bidra til enten å lukke eller åpne for videre dialog, alt etter hvordan vi uttrykker oss og hvordan mottakeren oppfatter budskapet.

Klassikeren er mor som traver bekymret rundt på stuegulvet og venter på tenåringen som skulle vært hjemme for en time siden. Når han endelig dukker opp, er det ikke mer å være redd for, likevel reagerer hun med sinne. Jeg har vært i den situasjonen selv, både som (overrasket) tenåring og som mor en generasjon seinere. Vi mennesker er ikke, og skal heller ikke være, rasjonelle vesener.

En morsom variant av dette opplevde jeg da jentene var små. Den eldste hadde kranglet med ei venninne som var viktig for henne, og ba meg om råd. «Du forstår det, sa jeg, at det er de menneskene vi er mest glad i, som vi blir sintest på.» Noen uker senere hadde søstera vært borte ei helg, og det nærmet seg hjemkomsten. Vi snakket litt om å savne, og så kom refleksjonen som rekyl fra forrige samtale: «Jeg vet ikke om jeg er glad i henne, for vi krangler jo aldri?» Den siste biten tok de igjen en periode i tenårene, og kjærligheten, den har heldigvis overlevd alle fasene.

Selv har jeg i voksen alder lært meg å blir fortrolig med følelsesregisteret mitt. Jeg tror det gjør meg til et mer helt menneske. Jeg ønsker temperamentet velkommen, samtidig vil jeg jobbe videre med budskapet. Snakke for meg selv, også når jeg er opprørt, fortelle hva situasjonen gjør med meg, heller enn å rette pekefingeren mot den jeg er sint på. Det er også det Karsten Isachsen formidler i boka si. Sinnet kommer innenfra, det er ingen som gjør oss sint. Det er våre egne erfaringer, tankemønstre og følelser rundt det som skjer og de som er involvert, som er utløseren. Alltid.

Neste gang noen retter en dirrende pekefinger mot meg, håper jeg å huske dette: Det er noe med meg som er viktig for denne personen. Ellers ville han ikke blitt så sint. Når denne tanken først er tenkt, vil det også være lettere å lytte til det egentlige budskapet, uansett om innpakningen kan være vanskelig å håndtere i øyeblikket.

tynsetbrua

 

 

 

Mitt mål, eller ditt?

Jeg har vært på fjelltur. Opp på et fjell, over toppen og ned igjen en lørdag formiddag.  I mitt eget tempo. Normalt pleier jeg å gå i en flokk på to eller flere mennesker, og i 90% av tilfellene er jeg den som går saktest. Riktignok har jeg omtrent like ofte de korteste beina, og gjerne også den dårligste kondisen, men det handler om mer. Mye dreier seg om samtaler i mitt eget hode, der jeg aktivt tar sisteplassen og rasjonerer på kreftene, en slags sikring i tilfelle tempoet øker og jeg får problemer med å henge med. Parallelt med dette snakker jeg meg selv ned, og tenker at de andre sikkert ville hatt det bedre og gått fortere hvis jeg ikke var med.

Men denne spesielle lørdagen oppdaget jeg noe interessant. Jeg gikk alene, og jeg gikk fortere enn jeg pleier (!). Resten av gjengen hadde tatt turen inn kvelden før, noe jeg ikke hadde mulighet til, så denne dagen var min alene. Og det var da jeg oppdaget det: Marsjtakten økte, jeg tok færre pauser og tenkte gladere tanker. Turen til topps var rett og slett lystbetont.  Rart? Eller ikke.. Alt foregikk på mine egne premisser, med tilhørende mestringsmuligheter.

Jeg tror nemlig at motivasjon handler om eierskap. Eierskap til prosjektet eller målet. Hvor skal vi? Hvordan skal vi legge opp turen? I dette tilfellet var målet felles, men veien dit ble lagt opp individuelt ut fra den enkeltes behov og forutsetninger, og med godt hell. Helga ble fin den. For oss alle fire.

Som gode hjelpere kan vi fort falle i den fellen at vi setter mål for andre mennesker. Mål vi ser de ville ha godt av, og som vi selv mener er både kloke og realistiske. En slektning kommenterte en gang i sommer at kveldsturer var vel og bra, men at jeg burde tenke mer på intervalltrening. Helt åpenbart gode intensjoner, men likevel, den gode effekten oppstår først når jeg selv er den som setter mål for egen utvikling, både på det fysiske og det mentale planet.I tillegg må målet oppleves viktig nok for de prioriteringene som skal til, og for viljen til å gjennomføre dem.

Midt i denne logikken finnes også forklaringen på hvorfor jeg sjelden coacher ungdom. Bestillingen kommer gjerne fra foreldre som mener mye om hva tenåringen deres har behov for. Men de har ikke tatt avsjekken. Ungdommen selv har gjerne helt andre mål og ønsker for egen del. Eierskapet er ikke til stede i forhold til å innfri foreldrenes bestilling.

Neste gang du strever med å nå et mål, og lurer på hvorfor du stadig velger omveier i stedet for å gå rett på, still deg selv disse spørsmålene: «Eier jeg dette målet? Er det mitt? Eller prøver jeg (halvhjertet) å nå et mål andre har satt for meg?»  Hvis svarer er ja på det siste spørsmålet, er det på tide å finne ut om du egentlig er uenig i hele målsetningen? Eller kanskje du synes det er et bra mål, men trenger  å justere det litt,  for slik å finne fram til det nødvendige eierskapet for egen del. Du eier svaret. Selv skal jeg fortsette å gå, også på topptur, men i større grad på egne premisser. Det er ikke store grepene som skal til.
20160827_111206_001

 

 

 

Er vi enige om hva vi ble enige om?

En av fordelene med nye utfordringer på undervisningssiden er at jeg blir nødt til å tenke. Hva vet jeg om dette temaet fra før? Hva har jeg tilgang på av kilder? Og hvordan vil jeg gripe an oppgaven? Denne gangen handler det om forhandlingsteknikk. En kunde har bedt om et tretimers opplegg om det å forhandle i ulike situasjoner i livet, og etter grublerier, kildesøk og egen sortering har innholdet gradvis tatt form. Nå har jeg gjennomført to runder med aktive deltakere som stiller spørsmål og deler erfaringer, og det er ett spørsmål som fascinerer meg stadig mer. Hvordan avslutter vi de forhandlingene vi er en del av? Sjekker vi ut at vi virkelig er enige, eller oppdager vi i etterkant at vi har gått ut av samtalen med to helt ulike virkelighetsoppfatninger, selv om vi trodde avtalen var i boks?

Først en liten forklaring på hva jeg legger i forhandlingsbegrepet. Det er enhver situasjon hvor to mennesker eller flere kjøpslår om alt fra prioriteringer, handlingsrom og deling av arbeidsoppgaver til  kjøp og salg av varer og tjenester. Dette med forhandlinger begynner tidlig. Ei lita jente jeg kjente, som har blitt stor nå, var på tur til legekontoret. Moren skulle legge til rette for en god opplevelse, og lovet henne is etterpå hvis hun var var flink inne hos legen. Jenta kikket opp på moren og svarte: «Is først, kanskje?»

Mange år senere kan tenåringen spørre om det er ok at hun ber inn noen venner når hun er hjemme alene i helga, og få et ja til dette. Her er det viktig å ta høyde for at de to generasjonene kan ha et ulikt bilde av hva som ligger i ordet «noen», og kanskje også i ordet «venner», og at de etterpå oppdager at de ikke var helt enige om hva de ble enige om likevel.

Selv griper jeg meg stadig, heldigvis oftere før enn nå, i å slurve i den fasen av forhandlinger som har med  avsjekk å gjøre. Det handler om å sjekke ut og avstemme tolkninger, og forsikre meg om at vesentlige detaljer er belyst og avklart. I kontraktsammenheng på jobb har jeg, klok av skade, etterhvert lært å tydeliggjøre hva som er en del av hovedoppdraget, og hva som eventuelt kan komme som tilleggstjenester ut over det som opprinnelig er avtalt. En håndverker beskrev det en gang slik til meg: «Det er ikke alltid enkelt å være ute på et større oppdrag når kunden sier at jeg, siden jeg likevel er der, kan ta et par andre ting også. Skal jeg bare fikse det, eller når må vi avtale ny pris?» Ofte oppstår det en indre kamp mellom serviceinnstilling og fleksibilitet på den ene siden, og grensesetting og tydelige rammer på den andre.  Problemstillingen er overførbar til parforhold, vennetjenester og foreldre/barnrelasjonen. Forhandlinger handler også om balanse, og hvis det alltid er du som er på tilbudssiden og den andre som tøyer grenser, vil det nesten garantert oppstå slitasje i relasjonen over tid.

En annen viktig grunn til å sjekke ut hva vi faktisk er enige om, er at oppgaver kan falle mellom to stoler, eller bli utsatt på ubestemt tid, rett og slett fordi det er uklart hva som skal gjøres, hvem som skal gjøre det eller hvordan. Dette handler om tydelige rammer og klare meldinger, tilstrekkelige ressurser og samsvar mellom oppgaver og handlingsrom. Det hjelper ikke be noen om å løse ei oppgave hvis de ikke aner hvordan de skal gå løs på den, eller hvis de ikke er trygge på om de har rom til å prøve og feile underveis. For mange år siden snakket jeg med en husøkonom på et større vaskeri. Hun var frustrert over at de ansatte ikke tok ansvar og kasserte putevar og sengetrekk som var for slitt til å bli sendt ut til kunde. «Hva skjer når de kasserer et putetrekk, da?» spurte jeg. «Ganske ofte henter jeg det fram igjen og sier det kan gå noen runder til» svarte hun. Jeg smilte for meg selv og tenkte at her er det noen som ikke er helt enige med seg selv om hva de har blitt enige om. Vi får gjerne det resultatet vi ber om.

rognebær

Fly, fly!

Det er august, en eim av høst i lufta, og den tiden på året da flest ungdommer forlater heimen for første gang. I sommer har jeg hatt en flyktig gjest innom noen uker, før hun på nytt setter kursen mot ukjent landskap. Det er ikke nytt, men litt rart hver gang likevel. I alle år (slik kjennes det ut ihvertfall) har det kommet og gått ungdom i huset, både egne, andre jeg har hatt ansvar for, og deres venner igjen.  De bringer glede, frustrasjoner, humor, rot, bekymringer og pulserende liv. Sist, men ikke minst: De stiller spørsmål. Spørsmål om mine erfaringer, om dømmekraften min, om hvordan det går an å være så blåst på noen områder, men også om hva jeg tenker om ting de er opptatt av. Slik tror jeg mange foreldre, bonusforeldre, tanter, onkler og venneforeldre har det.

Men plutselig en augustdag blir det stille. Det er ikke lengre noen som står altfor lenge i egne tanker foran ei åpen kjøleskapdør eller stikker hodet innom for å legge igjen en sekk i gangen og fyke videre. Ingen trøtte fjes ved frokostbordet som hevder at morgenfugler muligens kan ha en personlighetsbrist. Ingen som kommer nesten tidsnok til avtaler eller plutselig har oppgradert spillelista di på Spotify med noe du bare MÅ like. Det er deilig stille. Og skummelt stille.

Det er nå voksenlivet begynner. For begge parter tenker jeg. Den viktigste delen av foreldrejobben er gjort, og den unge voksne er flygedyktig, klar for å bygge sitt eget liv. Trolig bedre skikket enn vi tror. Vi skulle så gjerne vært med lenger. Gjort litt mer, lagt enda bedre til rette. Men er det det de trenger? Eller er det beste vi kan gi dem, rom for å prøve og feile? Tid til å utforske egne grenser og oppdage nye mestringsarenaer? Kanskje er nå tida for å lene seg tilbake og la dem ta kontakt ved behov. De oppdager tidsnok at de har fått mer hjelp og støtte i oppveksten enn de har tatt inn over seg underveis. Etterhvert finner de også ut at de færreste oppgaver gjør seg selv.

Det ligger noen muligheter i den nye stillheten. Kanskje er det på tide å bytte ut noe av foreldrelivet med voksenliv? Hente opp igjen aktiviteter fra tidlig i parforholdet, pleie gode vennskap vi har forsømt, og blåse liv i gamle reisedrømmer? De unge klarer seg. De kommer tilbake, med nye perspektiv og erfaringer. Og de trenger å vite at vi har det bra, også når de ikke er der. Slik at de kan ta ansvar for sitt liv, mens vi tar ansvar for vårt. Er det noe jeg virkelig ønsker meg i livet, er det barn som kommer hjemom fordi de har lyst, ikke fordi de bør eller tror de må. De må gjerne komme med problemer eller bekymringer, men i tillit til at jeg vet dette: De har sitt liv og jeg mitt.  Vi kan ikke gå veien for dem.  Men vanskelig kan det være når lysten er der til å sikre dem på begge sider der de balanserer seg fram på sin egen sti i et uoversiktlig landskap.

DSC_1100