Det vanskelige ordet lojalitet

Wikipedia definerer lojalitet slik:

«Lojalitet er en personlig egenskap av plikttroskap eller lovlydighet, og som i enkelte sammenhenger kan regnes som en verdsatt egenskap eller dyd. Lojalitet innebærer vennlig innstilling og hjelpsomhet mot den lojaliteten rettes mot. Det kan også medføre et allianseforhold der de som er lojale mot hverandre tar hverandres parti i tilfelle konflikt med andre. Lojalitet kan også benyttes for å betegne troskapsforhold mellom en overordnet og underordnede, eksempelvis mellom en fyrste og hans undersåtter.»

Allerede her er det mye interessant stoff. Lojalitet defineres som en personlig egenskap som rettes mot mennesker i våre omgivelser vi føler tilknytning til, og i ulike sammenhenger opplever som allierte. I arbeidslivet knyttes ordet ofte opp mot verdigrunnlag, forpliktelse og krav om lojalitet. På den ene siden har vi altså følt lojalitet mot mennesker vi er emosjonelt tilknyttet på en måte eller en annen, og på den andre siden ulike former for pålagt og kontraktsfestet lojalitet.

Ikke sjelden møter jeg mennesker som kjenner på stress eller ubehag fordi disse ulike forventningene til lojalitet kommer i konflikt med hverandre. Et eksempel er lederen som er pålagt å gjennomføre nedbemanning, men samtidig har en sterk emosjonell tilknytning til egen avdeling og folkene der. Kravet fra arbeidsgiver er tydelig, og ikke urimelig heller, siden de ytre rammene tilsier at her må det handles. Likevel vil oppgaven kunne oppleves direkte uhåndterlig før man får sortert roller og hatter og kommunisert dette tydelig ut. Tilstrekkelig bakgrunnskunnskap, opplevd ryddighet og tillit til rettferdig behandling av de som blir berørt, vil likevel kunne gjøre oppgaven overkommelig.

En lojalitetskonflikt melder seg oftest der egen lojalitet går i flere retninger.  For det vil den gjøre noen ganger. For eksempel i spørsmålet om du skal gi en person en sjanse til, selv om du løper en risiko for flere enn deg selv? Eller hvis du har fått et pålegg du av etiske grunner ikke vet om du kan stå inne for? Og hva gjør du når du har to gode kolleger som kommer i konflikt med hverandre? Eller når du får servert en hel kamel  og innerst inne vet at du bør spise hele måltidet for en sak som er større enn deg selv? Selv har jeg ganske dårlig fordøyelse når det gjelder kameler, og spesielt når jeg kjenner at det samtidig  lugger i grunnverdiene mine, derfor har jeg i voksen alder  (klok av skade) lært meg å bruke mer tid på å analysere totaliteten i situasjonen før jeg tar viktige valg. For hvis jeg skal være tro mot noen eller noe på en måte som krever at jeg går den ekstra milen for personen eller saken, må dette samtidig være et prosjekt jeg tror på.

André Bjerkes mest kjente dikt beskriver dette dilemmaet utrolig godt, men lett er det ikke:

Du skal være tro

Du skal være tro

Men ikke mot noe menneske
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.

Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt…

Når var du tro?

Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?

Var du tro
når du ikke bedro
den du ikke elsket?

Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det som rørte ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg

Da var du tro!

Lensemuseet

 

Faren med å fortelle bare én historie

Noen ganger når jeg underviser, ber jeg de som hører på rekke opp ei hand hvis de liker at andre forteller dem hvem de er. Ikke overraskende har jeg så lagt fått null respons på den oppfordringen. Det neste spørsmålet derimot, pleier å få effekt, fortsatt ikke i form av hender i været, men gjennom en tydelig endring av de ansiktsuttrykkene jeg har foran meg: «Rekk opp hånda de som ALDRI har fortalt andre hvem de er.» Det som farer over ansiktene er alt fra humor og sjølironi til til tydelig beskjemmede uttrykk. For hvorfor gjør vi det mot andre som vi selv setter så lite pris på?

I The danger of a single story (TED talks) setter Chimamanda Adichie ord på språkets makt, og den styrken som ligger i den gjentakende og stigmatiserende historiefortellingen. Veldig ofte når en historie gjenfortelles legges det mer vekt på å beskrive personlige egenskaper enn på rammene rundt situasjonen,  Hun ER så hjelpsom, han ER så vanskelig, de ER så hissige, og hun ER så morsom. Og det er de sikkert, men ikke bare det, de er også mye, mye mer. Men fordi historiene gjentas, og man leter eter nye overlappende historier som kan forsterke den første, blir resultatet at mennesker forflates med enten positivt eller negativt fortegn. Pussig nok velger mange å tilpasse seg rollen de blir tildelt, fordi det er den de får respons på.

For noen år siden var jeg inne i ei ungdomsskoleklasse for å snakke om entreprenørskap og det å starte bedrift. En lærer tok meg til side før timen og sa at hvis jeg fikk utfordringer med den og den (som han definerte som krevende elever) ville han gripe inn og hjelpe meg. Jeg takket høflig nei, og svarte at jeg helst ville håndtere en slik mulig situasjon selv. Guttene det gjaldt var ikke vanskelige å spotte i gruppa, for energinivået var høyt. Men de fikk også tenning på andre type oppgaver enn de var vant med, og bidro konstruktivt hele veien, uten på noe tidspunkt å utfordre lederrollen min i prosessen. Derimot ba de om å få sitte igjen, fordi de fikk lyst til å jobbe videre med oppgaven etter skoletid. De VAR ikke vanskelige, de fant seg bare ikke alltid til rette i de rammene skolesystemet bød på.

Selv har jeg ord på meg for å være både imøtekommende, lyttende og relativt grei å ha med å gjøre. Men denne ene historien om hvem jeg er, har gyldighet bare til et visst punkt. For i likhet med de fleste mennesker jeg kjenner og omgås, skjer det noe med meg i det øyeblikket noen tråkker over grensene mine og utfordrer de grunnleggende verdiene jeg navigerer etter. Da kan jeg bli både sta og egenrådig, og ikke minst vanskelig å styre. Ikke fordi jeg ER vanskelig, men fordi jeg vet at hvis jeg firer på verdiene i mitt eget moralske kompass, vil jeg på et eller annet tidspunkt bli en dårligere versjon av meg selv, og på sikt vil en slik prioritering være direkte helseskadelig. Dette er egenskaper jeg også kjenner igjen hos de som står meg nærmest, for bevisst eller ubevisst har jeg nok tatt en avsjekk på andres verdigrunnlag også før jeg åpner opp for fortrolighet og nære vennskap.

En av verdiene som står høyt i kurs i livet mitt, er ærlighet. I yrkeslivet handler det for meg om ærlighet knyttet til intensjoner, mål og midler, inngåtte avtaler og spillereglene som til enhver tid gjelder, Motsats og stressfaktor: Opplevelsen av skjulte agendaer.

Frihet er også viktig for meg. Frihet til å være den jeg er, by på styrker og utfordringer, og ha handlingsrom til selv å finne fram til en hensiktsmessig vei mot det målet som er definert. Motsats og stressfaktor: Detaljstyring og trange rammer.

Respekt og lojalitet sier noe om at vi alle har hver vår modell av verden, og at det er helt fint. Samtidig kan vi, ved å by på de forskjellige modellene til hverandre komme fram til felles spilleregler som gjør at vi kan jobbe godt sammen, ikke bare på tross av, men også på grunn av disse ulikhetene. Men da må vi forplikte oss lojalt til de spillereglene vi blir enige om. Motsats og stressfaktor: Maktkamper og brudd på avtalte spilleregler.

«Det fins ikke unormale reaksjoner» sa en psykolog en gang på et kurs jeg deltok på. «Det fins bare normale reaksjoner på unormale situasjoner,» Vi ER ikke reaksjonene våre, vi henter dem opp fordi rammene i livet vårt endrer seg, noen ganger til det bedre og noen gang til det verre. Og kampen vi aldri må slutte å kjempe, er den som er knyttet til vår egen integritet. Hvem er jeg? Hvem ønsker jeg å være? Hva er verdigrunnlaget mitt, hva står jeg for? Vi eier våre egne historier, og det er vårt ansvar å fortelle dem. Hver dag, gjennom måten vi tenker, lever og oppfører oss på. Som Heather Small gjør i Proud, OL sangen fra London 2012.

Avslutter med mitt yndlingssitat fra Mia Törnblom: «Du gör fel, men du är inte fel.» 

 

 

Burde vi ha sett det før?

Jeg har et par ganger vært så heldig å være til stede når to «hardbarka» ledere i regionen vår har snakket om utbrenthet. Om å være på høyden, turnere et antall baller de fleste ikke en gang ønsker å drømme om, ta på seg enda litt mer, for så å plutselig stoppe helt opp og gå i svart. De har begge et uttalt ønske om å dele disse erfaringene, og gjennom det bidra med sin variant av samfunnsnyttig, forebyggende arbeid.

De forteller om turen opp, det plutselige fallet og den møysommelige veien tilbake til et liv i større grad av balanse. De forteller om mestring, ansvar, status og karriere, men også om egne forsvarsmekanismer, og irritasjon over alt og alle som ikke la aktivt tilrette for deres vei mot toppen, folk som til og med stilte kritiske spørsmål knyttet til valg og prioriteringer.

«Kunne noen ha grepet inn tidligere?» Spørsmålet kommer fra salen. En av de to svarer at det tror han ikke, for han hadde sluttet å lytte til innspill lenge før det smalt, og velmenende forslag ble kun opplevd som forstyrrelser i hverdagen. Jeg tror på det han sier. Jeg har selv vært der, rundt tusenårsskiftet, og det spørsmålet jeg husker best, kom fra ei venninne rett etter at det smalt i mitt liv: «Gi meg ett eksempel på hvordan vi kunne sett dette komme?»  Jeg hadde ikke noe svar. Ikke den gangen.

For hele greia handler om behovet for mestring, og å være til nytte. Og om grundig innøvde strategier for å dekke over at det begynner å bli i meste laget for oss. Holde maska, holde andre på avstand, redusere graden av innsyn, slik at vi kan holde spillet gående. Fordi det ikke finnes noe alternativ, ihverfall ikke slik vi opplever det der og da. Nå, 16 år seinere, ser jeg annerledes på det.  «Det viktigste kriteriet for å bli utbrent, er at du brenner.» sa en lege til meg en gang. Det er oftest aktive, hjelpsomme, løsningsorienterte folk som brenner ut, folk som er bedre på å gi enn på å ta imot. Nå tenker jeg at balanse i relasjon til andre mennesker handler om å kunne hjelpe, men også om å kunne ta imot hjelp. Det å være «flink» er bare er ett av mange  måleparametre. Livet handler om mye mer enn å levere varene. For omgivelsene kan det være godt at du ikke er på tilbudssiden hele tiden, kanskje har de behov for å kunne gi noe tilbake de også? Eller som et par i førtiåra sa til to slitne småbarnsforeldre som lurte på hva vi kunne gjøre i gjengjeld etter at de hjalp oss i en strevsom periode: «Om femten år er dere på vår alder, kanskje er det da en ung familie et annen sted som trenger deres hjelp.» Dette med balanse er med andre ord tidsuavhengig,  og det er helt ok å ta imot hjelp selv om vi ikke har noe å gi tilbake der og da.

Så hvordan kan vi se at folk rundt oss trenger hjelp? Det kan være atferdsendringer knyttet til stemmebruk og ordvalg, kroppsspråk, tempo og temperament. Rastløshet. Gradvise forandringer over tid, eller brå skifter. Opplevelsen av ikke å nå inn der det før var åpen dialog. Kanskje er det slik at «It takes one to know one», men samtidig tror jeg de aller fleste av oss registrerer slike forandringer ubevisst, uten at vi alltid vet hvilken knagg vi skal henge dem på. Hvis vi spør om det er noe som er vanskelig, og blir avvist, gjør ikke det noen ting. For et eller annet sted i prosessen vil den som har fått spørsmålet sette pris på at akkurat du har sett, og tatt deg bryet med å sette ord på det. Og kanskje er det akkurat ditt spørsmål som får han eller henne til å stoppe opp og tenke: «Kanskje det er på tide å bryte et mønster her?»

Vil ikke

 

 

Stressmestring

    Stressmestring er et omfattende tema. Mange har sterke meninger om hvordan stress best kan håndteres eller unngås, men få sitter på en fasit som gjelder alle.  Selv fikk jeg denne teksten av ukjent opphav tilsendt her om dagen, og den ga umiddelbart mening for meg:

    Å sette fra seg glass..

    Å sette fra seg glass..

    «En psykolog gikk rundt på scenen mens han fortalte publikum i salen om stressmestring.

    Da han løftet et glass med vann forventet alle det vanlige «halvtomt eller halvfullt»-spørsmålet. I stedet, og med et smil på leppene spurte psykologen: «Hvor tungt er dette glasset med vann?»

    Svarene lød på mellom 200 og 500 gram.

    Psykologen svarte «Den absolutte vekt er likegyldig. Det kommer an på hvor lenge jeg holder det. Hvis jeg holder det i ett minutt, er det ikke noe problem. Hvis jeg holder det i en time, vil jeg få vondt i armen. Hvis jeg holder det en hel dag, vil armen bli følelsesløs og lammet. Uansett hvor lenge jeg holder glasset, vil ikke vekten endres, men jo lengre jeg holder det, jo tyngre vil det føles.»
    Han fortsatte: «Vårt stress og våre bekymringer er som glasset. Tenk på tingene i kort tid, og de vil ikke bety noe. Tenk på dem litt lengre, og de vil begynne å gjøre vondt. Og hvis du tenker på dem hele dagen, vil du føle deg lammet – og ute av stand til å forandre noe som helst.» «

    I mitt liv er det ikke nødvendigvis de store tingene som utløser stress, det er heller de små, de på størrelse med et vannglass. Vannglasset kan være en negativ tanke, et uavklart mål eller ei ugjort oppgave som gnager enten det er dag, natt eller kveld. På den andre siden er jeg i stand til å  håndtere store og kompliserte prosesser. Det forutsetter bare at jeg evner å sette fra meg de ulike vannglassene mens jeg holder på med noe annet. Av erfaring vet jeg at i det øyeblikket jeg får den fikse ideen om at jeg skal bære med meg et vannglass overalt, setter det store begrensninger på hva annet jeg kan bære, løfte, kaste og ikke minst omfavne..

    Øvelsen ligger i å sette det fra meg, og hente det fram igjen når jeg har behov for det.  Ja, for vann trenger vi jo…

    Så går det rundt…

    .. eller var det vi som gikk rundt den busken i sangen? Jula nærmer seg, og jeg havner inn i min sedvanlige desembertilstand, bedre kjent som dvale. Fra hulen min, som har peis og vindu med utsikt, observerer jeg travle mennesker som fyker rundt for å tilfredsstille…, ja hva eller hvem er det egentlig de skal tilfredsstille?

    Nesten alle jeg kjenner er stresset eller frustrert før jul, over det de ikke rekker, over den perfekte gaven de ikke klarer å finne, over egne og andres forventninger som er umulige å innfri, eller over familiekonstellasjoner som blir satt på prøve når julekabalen skal nisselegges.  Og selv skrur jeg altså ned tempoet. Hvert år. Fordi det i mitt hode koker ned til én ting. Jula handler om å verdsette det jeg allerede har, og den ekstra innpakningen med glitter og stas har utrolig liten betydning, egentlig. Uansett når det er på året, betyr akkurat de samme menneskene akkurat like mye for meg, og skulle vi gå inn i jula uten ei eneste julekake eller med støv i krokene, har vi det akkurat like bra sammen for det.

    Jeg innrømmer at jeg koser meg med å finne personlige gaver til hver enkelt,   faktisk så mye at de fleste gavene gjerne er ferdig innpakket før første søndag i advent. Denne vanen har noen ganger vist seg å være en utfordring, siden handelen allerede er gjort når de siste, viktige ønskene kommer på bordet eller forhold hos mottakeren endrer seg..

    Men i desember plukker jeg ut de få aktivitetene som jeg vet er ekstra viktige for de menneskene som er viktige for meg, enten det er en pepperkakekveld på tvers av generasjoner, en førjulskonsert, et rakfisklag med gode venner, eller å lage opp elgkarbonader til en bedre romjulsmiddag. Resten får gå sin skjeve gang. Jeg vil ha tid og overskudd med mine i jula, og ikke sitte som et slakt i sofaen når høytiden ringes inn. Slik tenker jeg her jeg sitter foran peisen min og grubler på om all travelheten i verden er av det gode….

    Hjemme i meg selv

    Det var to -tre forskjellige opplevelser som sammen førte til denne overskrifta. Her om dagen kom jeg i snakk med en mann som fortalte at de hindrene i norsk språk man som utlending bruker lengst tid på å forsere, er bøyninger og valg av riktig preposisjon.  Hva er viktig, å ha begge beina på jorda, eller på jordet? Heter det å ta av bena eller ta ned bena fra bordet? Vi snakker om små nyanser i språk, men store meningsforskjeller. Et eksempel på hvordan de små nyansene kan slå helt feil ut, opplevde jeg for noen år siden da jeg hadde et utestående beløp hos en oppdragsgiver med likviditetsproblemer. Da jeg tok kontakt for å etterlyse utbetalingen, svarte firmaets utenlandske økonomisjef både vennlig og høflig: «Når vi får penger inn, skal jeg foretrekke deg.» Jeg må innrømme at jeg gikk rundt og humret for meg selv resten av dagen.

    MarkedFor kort tid siden lærte jeg noe nytt om hjernen, eller rettere om sagt den delen av den som kalles olifactory bulb, eller luktehjernen. Dette er den eneste delen av hjernen vår som er i stand til å produsere nye hjerneceller, og denne produksjonen stimuleres gjennom aktiv bruk av luktesansen. Å snuse på alle luktene i livet, stimulerer intellektet, og kan bidra til å utsette aldringsprosessen og forebygge demens. Jeg har akkurat tilbrakt ei langhelg i en rolig fransk småby, ruslet rundt i gatene, utforsket markedsbodene, fulgt stiene langs elva og funnet små fortausrestauranter med god mat og godt drikke. Turen var nok på tide, for de siste ukene har vært preget av høy skulderføring og et hanglende immunforsvar, med påfølgende vårforkjølelse. Derfor var det ekstra deilig å åpne alle sansene, kjenne på våren, lytte, smake og ta inn luktene av alt denne småbyen hadde å by på av natur- og kulturopplevelser. Gradvis slapp jeg ned skuldrene og kjente at jeg var hjemme i meg selv igjen. Hjemme hos meg selv, der jeg er nå, er jeg plutselig bevisst på nyanseforskjellene mellom «i» og «hos».  Hvordan har du det hjemme hos deg selv, evner du samtidig å være hjemme i deg selv? Husker du å snuse inn vårlufta, maten på middagsbordet, lukten av helgevask eller nytrukket kaffe, bare sånn for helsa og framtidas skyld, og for å kjenne at du ikke bare er i live, men i livet? Jeg jobber med saken.

    kortreist

    Jeg fikk den stress!

    Sitatet er stjålet fra en litt uheldig skyteepisode i den danske filmen Adams Æbler, forøvrig en film som anbefales på det sterkeste til alle som har sans for svart humor, og særlig hvis de i tillegg har et litt anstrengt forhold til positiv tenkning i ekstrem form.

    Hva er det egentlig som utløser stress, denne følelsen av at ting er eller er i ferd med å komme ute av kontroll? For ei stund siden fikk jeg spørsmål om hva som egentlig skjer inni hodet mitt i forkant av slike situasjoner. Hva tenker jeg, hva ser jeg for meg, og hva sier jeg til meg selv? Spørsmålet var en skikkelig vekker for mitt vedkommende, for etter å ha tenkt meg om oppdaget jeg at jeg forutså de mest vanlige stressituasjonene gjennom negativt selvsnakk og bilder på at ting gikk galt. Jeg kunne si slike ting som «Typisk deg, du er et skikkelig surrehue» eller «Har du enda ikke… »  Jeg oppdaget også at jeg på samme måte bruker selvsnakk når jeg har bestemt meg til å få til noe som er viktig for meg: «Først må du …, og så må du huske å……  Dette fikser du». Siden jeg faktisk  lytter til den stemmen, i begge typer situasjoner, har selvsnakket stor påvirkning på utfallet av de samme situasjonene.

    Jeg tror derfor at Henry Fords ord » Du kan tro at du kan, og du kan tro at du ikke kan, i begge tilfelle får du rett.» fortsatt har mye for seg.

    Hva skjer hvis du bytter ut noen av de instruksjonene du gir deg selv med mer positive nyanser, og/eller tildeler deg selv en mer attraktiv rolle i filmen du spiller i hodet om ditt eget liv?