Verdien av langsomhet og tilstedeværelse

Det er fortsatt ferie, og jeg griper meg selv i å reparere rifter, stoppe hull og foreta meg ting jeg normalt verken prioriterer eller har overskudd til i en hektisk hverdag. Småfolket har vært her noen dager, gått på topptur og på stolpejakt, plumpa i bekken, syklet, skrubbet knær, ødelagt klær, lest bøker, hamstret både fysiske og mentale mestringsopplevelser, og på den måten rustet seg til en ny høst i skolegården og i førskolen.  Det er stille etter dem nå, og jeg sitter igjen med nål og tråd og flikker på klær de pent har bedt meg om å fikse. Fordi de har så fine lapper i  sybutikken. Mormorpoeng i praksis.

Alt er litt sånn som i gamle dager. Men det er noe som er annerledes. Det er ikke nødvendig lenger. Ikke for pengenes del, eller fordi det er vanskelig å få tak i noe nytt. Det nye nå er at min aktivitet med nål og tråd, den er for min egen del. Som motvekt til alt det travle. En slags selvpålagt langsomhet, der jeg fører nåla sakte ut og inn, et prosjekt som tar den tiden det tar. På samme måte som jeg i disse ferietider kan ta meg tid til å sette en rundstykkedeig før frokost, lytte til god musikk eller lese bøker som blir med meg videre lenge etter at jeg er ferdig med siste side. Slik skjer det noe med pulsen, og med mitt eget perspektiv. Der jeg resten av året bruker store deler av kapasiteten til å planlegge framover og gjøre best mulige valg med tanke på framdrift og videre utvikling, kan jeg noen få uker i året gi meg selv lov til å være til stede der jeg er.  Det er mye god helse knyttet tilstedeværelse i eget liv.  Og i likhet med ungene kan jeg ruste meg til høsten jeg vet kommer.

I kveld har jeg laget meg ei lita liste med ferie-fy-ord:

Rekke: Det er ingenting å rekke!

Bør: Det er ingenting man bør, derimot er det slik at man enten kan, vil, skal eller lar være!

Innfri forventninger: Vi har alle et ansvar for å gjøre det beste ut av livet vi har, også i ferien.  Det er lov å melde behov, men det er også lov å si at det ikke passer akkurat nå. Det handler om at hva hver enkelt av oss trenger for å lade batteriene, vil variere, og at det er viktig å møte hverandre med respekt på dette området.

Akkurat her. Akkurat nå.

 

Stuper du inn i ferien?

I mange år har jeg hatt følelsen av at ferie, det er noe som ligger som en aktivitet i kalenderen å rekke (som alt annet), helt til jeg har pakket kofferten, forlatt huset, låst døra og begynt på første transportetappe i avtalt retning. En tilstand preget av travelhet og beredskap har blitt med meg inn i de første dagene av ferieuka fram til jeg gradvis har gitt meg selv lov til å kjenne etter: Det er ikke noe å rekke her. I noen få uker handler det faktisk om å være, mer enn å gjøre. Være til stede, kjenne på været, respektere sin egen naturlige søvnrytme, spise sakte og ta ting som de faller seg. En ting om gangen.  Med folk jeg liker.

Men noen ganger kommer ikke følelsen av ro da heller, og den erkjennelsen har et snev av panikk i seg, eller kanskje mest en opplevelse av mangel på mestring.  Høres det kjent ut?  Ethvert oppegående menneske må da være i stand til å slappe av???

Etterhvert som jeg har blitt kjent med dette mønsteret, har jeg utviklet strategier for raskere å nå den tilstanden jeg ønsker å ha ut av noen ferieuker midt på sommeren. Det handler om å planlegge. Ikke hva jeg skal gjøre når, men i første rekke å identifisere hvilke elementer som virker dempende på mine mer hektiske sider, og deretter hva som kan hindre meg i å finne den roen jeg både ønsker og trenger.  Det tredje elementet handler om å melde behov. Rett og slett å sette ord på hva som er viktig for meg for at jeg skal være i stand til å lade mine egne batterier slik at jeg varer lenge, også som bidragsyter til de jeg har rundt meg. Her er min personlige fasit:

  1. Den ekstroverte delen av meg får mer enn nok påfyll gjennom jobben, så spesielt i starten på ferien trenger jeg stillhet, og et par gode bøker. Ingen grunn til bekymring, mitt sosiale vesen våkner til liv etter få dager, men har altså mer å bidra med hvis jeg får lov til å lande i tilnærmet ensomhet.
  2. Ja, jeg er glad i hele storfamilien min, men deler dem gjerne opp i mindre enheter, og i samvær med færre om gangen.  Det blir bedre kvalitetstid for alle, og jeg slipper å «sveipe rommet» etter hvem som faller ut eller har kryssende behov.
  3. Vis respekt for hverandres behov for alenetid. At noen trekker seg tilbake, betyr trolig at de har behov for å ligge på lading ei stund, for så å komme sterkere igjen. Mange inntrykk, på reise, i tett feriesamvær eller av andre grunner, trenger også rom for bearbeiding. Det er også viktig å lære barn at det er helt ok å ville være litt alene en gang iblant.
  4. Gjør avtaler på forhånd, eller tidlig i ferien, om ansvarfordeling og gjensidige forventninger, før det oppstår gnisninger.
  5. Bruk været, naturen, fargene, luktene, smakene og ikke minst sommerkveldene som energikilde.  Det er medisin for sjelen.

Nyt sommeren, og finn din egen fasit på veien!

Stillheten etterpå…

De har dratt. Feriegjestene mine. De minste. De to som hver gang de kommer setter resten av livet mitt litt på vent. Fordi de lever og opplever med alle  følelsene sine utenpå. Og er akkurat der de er i det øyeblikket de er der, før de i neste øyeblikk er et helt annet sted, både fysisk og mentalt.  Å være dagmamma ei uke for en 4-åring og en 6-åring er en emosjonell berg- og dalbane som krever absolutt tilstedeværelse, samtidig som minnene strømmer på og trekker meg en hel generasjon tilbake til den tida dette var hverdagen og jeg i lengre perioder hadde aleneansvar for to små selv.

Gavene denne uka har brakt med seg, fungerer omtrent som en kinesisk eske, og kan pakkes ut lag på lag:

Glem jobben

For ei som normalt har et hode som er påskrudd jobb 24/7, er samvær med barn terapi. Lange tanker avbrytes før de er påbegynt, og bekymringer knyttet til arbeidsoppgaver som venter, blåses bort som løvetannfrø i sommervind. Tankene erstattes med dekking av basale behov som slukking av tørst, plastring av sommerkne og konfliktløsning rundt hvem som fikk trykke på knappen først eller sist.

Glem pc og mobil, og troen på barns selvledelse  

Regler som «Minst først» eller «Vi åpner ikke et nytt spill før det forrige er ryddet opp» fungerer i beste fall i 5 minutter, og kun når du selv tar del i aktiviteten.  Det som derimot fungerer som ei kule, er din egen mentale tilstedeværelse og støttende oppmerksomhet. Da sitter plutselig reglene der også, så å si av seg selv.

Glem alle forventninger om rasjonalitet

Lyst og motivasjon er flyktige begreper, og jeg forstår mer og mer av hvorfor barn fascineres av sommerfugler. De er jo i slekt. Turen fra A til B, for eksempel fra matbordet til kjøkkenbenken har sånn cirka x antall potensielle avsporinger; ei halvferdig tegning, ei leke som plutselig ble ledig da søstera satte seg ved bordet, øving på å balansere den brukte middagstallerkenen med ei hånd, med eller uten bestikk på, ei legobrikke å snuble i, og, hvis man tenker godt etter, kanskje er man fortsatt litt sulten likevel….

Bak enhver atferd er det alltid en positiv intensjon

Barn gjør rare ting hver dag, og mange ganger om dagen. Vi må aldri slutte å være nysgjerrig! Å følge tankerekkene og reaksjonene og bli kjent med de utløsende faktorene bak hva som skjer, er ei utrolig spennende reise, som ofte handler om trygghetsbehov, ønske om mestring, undring, tilnærmet grenseløs fantasi, humor, helt vanlig søskensjalusi, bearbeiding av ting de har sett, lest og hørt tidligere, og ikke minst behov for å bli sett som individ og ikke bare som et barn som skal lære å oppføre seg slik voksne mener er riktig.

Speiling av eget språk og atferd

«Mormor, slik oppfører man seg virkelig ikke!» Beskjeden kom lattermildt fra 6-åringen på ryggen min da hun syntes jeg herjet litt vel mye med henne i et fjellvann her om dagen. Vi voksne er vandrende (og akkurat da hoppende) rollemodeller, og barn suger til seg både vaner og uvaner, for ikke å snakke om ord og uttrykk.

Se ditt eget nærmiljø med barneøyne

Denne uka har jeg besøkt steder og folk jeg oppsøker altfor sjelden, og blitt enda mer glad i regionen jeg bor i. Vi har vært med på alt fra tilrettelagte opplevelser som astronautkurs og rakettoppskyting fra Flåklypatoppen, til stolpejakt, maleverksted, fjellvann, museumspark og klatrevegg, og overalt har vi truffet hyggelige og hjelpsomme mennesker som ser barn.

Gjenoppdag ditt eget følelsesregister

Jeg definerer meg ofte som et rasjonelt menneske som er vanskelig å bringe ut av fatning. Men i løpet av svært kort tid har jeg pusset støvet av min egen evne til å bli glad, rørt, hissig, bekymret, stolt, utålmodig, begeistret og leken, og helt sikkert enda mye mer. Jeg har rett og slett vært levende til stede i mitt eget liv. Det er et privilegium. Men det aller største privilegiet av alle, er tillit. Tilliten fra foreldrene, at ei uke hos oss  er et godt valg for ungene deres. Tillit fra de minste på at her er det trygt å være, også når noe oppleves vanskelig. Tilliten til at vi alle sammen er viktige mennesker i hverandres liv.  Så viktige at vi byr på oss selv og alle følelsene våre til hverandre. Dette er den innerste, minste og viktigste kinesiske esken, som har ligget godt beskyttet mens jeg pakket ut de første, og den vil jeg ta ekstra godt vare på, også framover. Men akkurat nå sitter jeg og kjenner på stillheten etterpå, før jeg ganske snart må omstille hodet til ny arbeidsuke.

BARN ÄR ETT FOLK (Olle Adolphson)

Barn är ett folk och de bor i ett främmande land, detta land är ett regn och en pöl
Över den pölen går pojkarnas båtar ibland och de glider så fint utan köl
Där går en flicka som samlar på stenar, hon har en miljon
Kungen av träd sitter stilla bland grenar i trädkungens tron
Där går en pojke som skrattar åt snö
Där går en flicka som gjorde en ö av femton kuddar
Där går en pojke och allting blir glass som han snuddar
Alla är barn och de tillhör det gåtfulla folket

Barn är ett folk och de bor i ett främmande land, detta land är en äng och en vind
Där finner kanske en pojke ett nytt Samarkand och far bort på en svängande grind
Där går en flicka som sjunger om kottar, själv äger hon två
Där vid ett plank står en pojke och klottrar att jorden är blå
Där går en pojke som blev indian
Där, där går kungen av skugga runt stan och skuggar bovar
Och där fann en flicka en festlig grimas som hon provar
Alla är barn och de tillhör det gåtfulla folket

Barn är ett folk och de bor i ett främmande land, detta land är en gård och ett skjul
Där sker det farliga tågöverfallet ibland, vackra kvällar när månen är gul
Där går en pojke och gissar på bilar, själv vinner han jämt
Fåglarnas sånger i olika stilar är magiska skämt
Där blir en värdelös sak till en skatt
Där, där blir sängar till fartyg en natt och går till månen
Där finns det riken som ingen av oss tar ifrån dem
Alla är barn och de tillhör det gåtfulla folket

Hva er en god ferie?

Den ulitmate ferieopplevelsen, hva består den av? For deg, for familien, barna eller barnebarna dine? Hvert år, like sikkert som at vi er på tur inn i sommermånedene, dukker spørsmålet opp i alle landets medier.  Jeg sitter ikke på svaret, og noen ganger synes jeg dette med ferie er skikkelig komplisert, spesielt fordi behovene spriker hos ulike familiemedlemmer. Derfor har jeg jeg tenkt mye gjennom hva ferie egentlig handler om.

20160703_002057Min ferie startet sist fredag, og jeg har brukt den første helga til å sove, og delta på ulike lokale arrangement med folk jeg setter stor pris på, og ikke minst: lete fram den gode feriefølelsen.  For meg handler ferie primært om tilstand, ikke om reisemål. Et godt reisemål kan selvfølgelig utløse den tilstanden jeg ønsker  ha i ferien, men det aller meste henger på meg selv og hvem jeg er sammen med. Hva jeg mener med tilstand?

Ro. Følelsen av å kunne sove ut, gi slipp på spenninger og puste rolig. Lange frokoster, samtaler over en kaffekopp i morgensola, og ingenting jeg må rekke.

Tilhørighet. Aktiviteter, både hverdagslige og feriebetonte sammen med folk som betyr noe for meg, og som opplever det på samme måten. Latter, diskusjoner eller bare være stille sammen.

Opplevelser. Utvide horisonten, gjennom stimuli både for hode, hjerte, syn, hørsel og gane. Som da jeg fredag kveld fikk med meg Opera di Setra’s versjon av Sommer i Tyrol oppe på fjellet i setertraktene i Tylldal, eller i går fikk servert røyerogn fra Femunden.

Utforskning, gjerne gjennom barns øyne. Oppdage og gjøre seg førstegangserfaringer. I ferskvann eller ved kysten, i skogen eller på steder med tilrettelagte opplevelser for barn. Oppleve lek, musikk, teater og festivaler, eller noe annet nytt, men store øyne og fullt fokus.

Tilstander setter seg i kroppen og blir med oss videre som noe positivt, en kilde til glede, læring og videre samhold. Problemet oppstår når vi erstatter disse tilstandene med statusjag knyttet til den ultimate ferieopplevelsen, den som gjør seg best når vi skal presentere den i etterkant, men som vi kanskje ikke har råd til eller ikke får gjennomslag for. Da går vi fort inn i en ny tilstand som heter evaluering. Evaluering av om de ulike opplevelsene er bra nok, om det burde vært annerledes, og om egne behov er ivaretatt. Og de små daglige opplevelsene av både ro, tilhørighet, opplevelse og utforskning risikerer å drukne i idealbildet og det uopplevde.

Denne ferien skal jeg samle på gode tilstander og små øyeblikk,og jeg er allerede godt i gang. Erfaring har lært meg at det er der jeg finner energien til å gå høsten imøte. Riktg god sommer!

DSC_0974

Alene – Sammen

verandaFørste arbeidsdag er over og siste feriegjest har nylig forlatt huset. Sola har vært en ustabil venn i sommer, men nå deler den raust strålene sine med meg, verandaen og ei kanne med nytrukket te. Jeg er helt alene, og kjenner på at mitt ellers så ekstroverte jeg har fått sitt i sommer. Gode samtaler, aktivitet, latter og nærvær av mennesker jeg er utrolig glad i. Fine opplevelser, viktige oppgaver og minner å ta vare på.  Jeg er fyllt opp av både visuelle og emosjonelle inntrykk og lydbilder, og rekker knapt å lande dem før nye melder seg på. Enda har jeg ikke rukket alle jeg skulle ønske å bruke tid sammen med. Og nå er hverdagen her. Plutselig. Med timeplaner, tidsfrister, møter og nye samtaler.

Her ute på verandaen tenker jeg på verdien av stillhet. Det er noe med balanse. En sommer så full av inntrykk, krever tid for ettertanke og bearbeiding. «Uansett hva du tror du er, er du alltid mer enn det» lærte jeg i coachutdanninga. Ja, jeg er glad i folk og samvær. Men, og kanskje nettopp fordi opplevelsene og fellesskapet er så viktig for meg, har jeg et grunnleggende behov for egentid. Ei tid jeg kan bruke til å tenke gjennom, sortere, lagre og forkaste det jeg har har opplevd, slik at jeg tar med det viktige videre i stedet for bagatellene.

Årets sistse feriemåltid hadde jeg i godt selskap på et utested i går ettermiddag. En storfamilie samlet seg rundt nabobordet, og jeg kunne ikke unngå å høre samtalen som utspant seg mens de ventet på maten. Bestemoren i flokken kommenterte at hun håpet kjøttet ville være mørere enn sist hun var ute, hvorpå hun beskrev i detalj nedturen hun hadde opplevd knyttet til det forrige måltidet. Hennes fokus var på en ny potensiell skuffelse, ikke på gleden over å ha familien samlet rundt seg. Det påvirket også stemningen rundt bordet.

Selv tenker jeg at denne sommeren har utfordret hele følelsesspekteret mitt fra glede til sinne, skuffelse, latter, lek, tilhørighet og alt imellom. Slik er det å leve faktisk, og ikke minst å leve tett på folk over tid og døgnet rundt. Men jeg vet hva jeg vil ha med meg videre, hva jeg vil samle på. Og det er følelsen av å være priviligert. Priviligert fordi noen opplever meg som en person det er verdt å bruke viktige feriedager sammen med, en person de kan stole på og som de kan låne bort barna sine til. Priviligert fordi jeg hører til. Jeg har en familie. Og jeg er levende til stede i eget liv. Men for å huske alt dette trenger jeg altså alenetid. Det er i de stundene jeg finner tilbake tålmodigheten og overblikket, og tryggheten på hva ting egentlig handler om.

Mitt (noe forsinkede) sommerferietips: Er du på tur med noen som trekker seg tilbake litt innimellom, sett pris på det. De kommer sterkere igjen, det handler om at de tar ansvar for sin egen balanse. Slik man blant annet kan gjøre når man kommer over ei rullesteinstrand på Vega en sen kveld mens sola fremdeles står høyt på himmelen:

Vega

Vega

Er du i vater etter ferien?

Jeg traff en kjenning i dag og utvekslet erfaringer om sommeren, været og tilstander forøvrig. «Jeg ser på de bildene du har lagt ut at du kommer til å være i vater når du begynner på igjen etter ferien», smilte hun. «Hmm» tenkte jeg, «Vater?» Ordets mange betydninger seg inn over meg. Det er ikke mange bildene jeg har publisert, men de få handler faktisk om vann, rette linjer, vater, stabilitet.  Jeg har søkt ro denne sommeren. Tid til å tenke, stabilisere, reflektere, og blikket mitt har søkt mot rolige flater og rette linjer. Det har vært viktig, og nødvendig. En vår med rekordhøyt tempo, nye utfordringer og en stor kontaktflate mot omverdenen har krevd det jeg har hatt å gi av utadvendt atferd og kommunikative ferdigheter. Den ene oppgaven har avløst den andre, og tenkepausene har vært få og korte. Jeg liker dette livet, og alle møtene med mennesker som følger med. Hvert prosjekt og hver samtale gir meg noe tilbake, og energi til å fortsette det jeg holder på med. Men selv om jeg tilhører den mer ekstroverte delen av menneskeheten,  er jeg ikke bare det. I likhet med de aller fleste mennesker jeg kjenner, trenger jeg også  tid til å tenke, lese, skrive og rett og slett slappe av uten den årvåkne tilstedeværelsen som hverdagslivet krever.

Ferien har vært både aktiv og sosialt givende sammen med mennesker jeg er glad i. Nå som den nærmer seg slutten, har jeg ryddet plass til det jeg kanskje trenger like mye for å komme meg i vater, nemlig noen få dager med meg selv, bøker jeg skulle lest for lenge siden, stille dager uten klokke og struktur, og en god porsjon frisk luft på toppen. Blikket og kameraet har søkt mot vater i hele sommer, og nå er det min egen tur. Puste rolig. Følge min egen rytme. Vatre meg selv opp til en krevende, men morsom høst. Den begynner på mandag.

Er du i vater etter ferien?

Her er tre glimt fra min sommer, tre ulike landskap i vater:

Katrinelund

Hester i tåke

Åfjord

Smarte innretninger og smarte veivalg

Det er helt stille i huset. De aller minste og den aller eldste av oss sitter på toget sørover etter fire dager intenst samvær på tvers av  fire generasjoner, på det meste åtte personer i huset og på utflukt. Og jeg har fått noe å tenke på.

Det har seg nemlig slik at i løpet av disse dagene har jeg fått med meg gode samtaler, lek og spill, seterbesøk, utstillingsåpning, konserter, nattbading, god mat, godt drikke og masse kos og latter. Og ikke på noe tidspunkt har jeg savnet pc’n som har ligget godt gjemt i arbeidsveska mi. Jeg har ikke vært opptatt av klokka og heller ikke av smarttelefonen. Jeg har vært til stede. Ved frokostbordet med alle samlet. I de små ungenes førstegangsopplevelser. I de stores glede over felles nattbad i et solvarmt tjern, slik vi gjorde da de var yngre. I fellesskapsfølelsen foran ei festivalscene. I den svale vinden og den stikkende sola på søndagens fjelltur sammen med ei mer enn alminnelig sprek oldemor. Jeg har vær til stede i mitt eget liv. Både fordi denne type fellesskap krever tilstedeværelse i kraft av sitt vesen, men også fordi jeg har valgt mitt eget fokus, et fokus på her og nå og på det privilegiet som heter tilhørighet.

Det som samtidig slår meg, er hvor mye av fritiden jeg ellers tilbringer med fingrene dansende over et eller annet tastatur, springende halvkonsentrerte samtaler og atspredende aktiviteter som minner mer om tidstyveri enn om rekreasjon.

Det andre jeg kjenner på, er hvordan gleden jeg har inni meg etter sommeren så langt, har en annen ro og varme i seg enn den rastløse søkende grunntonen som preger resten av året. Menneskene er de samme, men tidsbruken og prioriteringene ulike.  Alt dette gjør at jeg har bestemt meg. Jeg vil bruke mindre tid foran pc’n i tida framover, og mer tid i direkte kontakt med mennesker jeg er glad i, naturen vi har rundt oss, bøker som er verdt å lese og andre opplevelser som gir mening. Det betyr blant annet at blogging heretter blir en sporadisk aktivitet, styrt av formidlertrang og skriveglede. Tre år har jeg holdt på nå, snart 85 000 besøk og 319 innlegg. Det er ei tid for alt. Smarte innretninger blir aldri smartere enn de som bruker dem. Og jeg tror det er ganske smart å ta vare på relasjonene i livet sitt, og på sin egen mentale og fysiske helse. Alt dette krever bevisste valg. Hver dag, og ikke bare hver sommer.

På fjelltur