Tagged with savn

Tårer

Tårer har vært, og er, et tilbakevendene tema i arbeidet mitt. Folk som ber om unnskyldning for tårene sine. Folk som forteller at tårer er en vikitg del av uttrykksformen deres, og selv synes det er helt greit.  Triste tårer, frustrerte tårer, stolte tårer, sinte tårer og gledestårer. Alle disse tårene utgjør en naturlig del … Les videre

Om å være i livet – og om å sette spor

I vår skrev jeg innlegget Vær i livet etter ei sterk tekstmelding fra ei kreftsyk venninne. Fredag reiser jeg sørover for å delta i den endelige minnemarkeringen en begravelse er, og for mitt vedkommende en markering av et 35 år langt vennskap. Det er sterkt, det er trist og det er vondt, og tankene mine er … Les videre

Monarkenes flukt

Sommer, hetebølge, lave skuldre og gode bøker. Endelig er vi på samme frekvens, kroppens naturlige rytme og jeg. Jeg merker det på evnen til å fokusere, bla opp på side én i ei bok jeg vet kommer til å blir bra (jeg har et sterkt forhold til forfatteren etter tidligere leseopplevelser) og holde interessen oppe selv … Les videre

Si at vi har hele dagen

«Hadde du bestemt deg på forhånd for å like den, eller er boka faktisk bra?» En av de håpefulle, og lesekyndige, stiller kontrollspørsmål til det hun opplever som morens ferdig programmerte entusiasme, halvveis ut i denne boka jeg har gledet meg til i hele vår: Si at vi har hele dagen av Anne Kyong Sook Øfsti. … Les videre

Mormor hilser og sier unnskyld

Det begynner å bli noen år siden nå, at en telefonsamtale med et tenåringsbarn startet slik: «Måtte bare ringe. Er litt trist skjønner du, det er slutt, ja med boka altså, jeg har lest den ut.» Dessverre går det altfor lenge mellom hver gang jeg kjenner på den følelsen selv, men i kveld var den der. Jeg har … Les videre

Med livet foran oss

Påsken er over, hverdagen har innhentet meg og jeg savner litjmor allerede. Jeg savner smilet hennes med de to hvite tennene midt i, og gråten fordi den tredje og fjerde er på vei. Jeg savner ansiktet hennes som stråler opp og armene som vifter ivrig når jeg kommer inn i rommet. Jeg savner fortvilelsen hennes … Les videre

Anna Karenina

Jeg har vært på teater, to og en halv time med heftig lidenskap, ulykkelig kjærlighet, umenneskelige valg og opprivende savn. Vi snakker om Leo Tolstojs «Anna Karenina» i Riksteaterets regi med en strålende, om enn noe forkjølet, Gørild Mauseth i hovedrollen. Anbefales! Åpningsreplikken «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte.» setter … Les videre