Tårer

Tårer har vært, og er, et tilbakevendene tema i arbeidet mitt. Folk som ber om unnskyldning for tårene sine. Folk som forteller at tårer er en vikitg del av uttrykksformen deres, og selv synes det er helt greit.  Triste tårer, frustrerte tårer, stolte tårer, sinte tårer og gledestårer. Alle disse tårene utgjør en naturlig del av arbeidshverdagen min og møtene med ulike mennesker. Det er lenge siden jeg ble stresset av andre menneskers tårer. Nå leser jeg dem som tegn på bevegelse, noe viktig, et mulig gjennombrudd, at vi nærmer oss kjernen av det samtalen egentlig handler om.

Heldigvis har tårene som uttrykksform fått nye rollemodeller. I vår har vi sett flere idrettsstjerner av begge kjønn stå tydelig rørt på seierspallen, spesielt hvis seieren kommer etter perioder med motgang, eller på andre måter representerer et gjenombrudd eller en milpæl. Foreldre, kjærester og trenerteam takkes, utøveren har klart det utrolige, men sjelden uten god hjelp fra aktive støttespillere. De gråter av glede, lettelse og stolthet, tårene fungerer som utlading, gode tårer.

Tårene jeg ser på jobb handler noen ganger om det stikk motsatte, om savnet av støttespillere, og følelsen av å stå alene når det blåser som mest. Eller vemod over at gode perioder går over og man er på tur videre i et nytt og uoversiktlig landskap. Det skulle så gjerne vært annerledes, men akkurat nå er det ikke slik en skulle ønske.

Selv tenker jeg at tårene er her for å ta vare på oss. Beskytte oss mot dårlige opplevelser, si fra når ting blir feil, utvide spekteret av uttrykksformer vi har til disposisjon, og bekrefte at vi er levende til stede i vårt eget liv. Et  gråtende menneske er et menneske som fortsatt er mottakelig for inntrykk.

Da jeg var yngre fikk jeg mulighet til å oppleve Gullfoss på Island. Jeg sto på kanten, litt oppe til venstre og kikket ned på fossen og på lysbrytningene i alle regnbuenes farger. Jeg husker at jeg lekte med tanken å bryte meg gjennom fossefallet for å utforske hulrommet bakenfor, og de skattene som måtte befinne seg der.  Jeg tror fortsatt at de virkelige skattene befinner seg bak fossen, eller bak tårene for den del. Viktigtingene. De som sier noe om hvem vi egentlig er. Fossen virker som et stengsel mellom verden innenfor og den som er på utsiden, men kan like gjerne være et tilgangstegn som inviterer til nye oppdagelser.

Jeg gråter mindre enn før, med unntak for de (få) kveldene jeg er så sliten at jeg gråter meg i søvn. Gråt løser nemlig opp spenninger i kroppen og gjør det lettere å sovne. Kanskje er jeg mindre på, mer i vater, eller jeg har blitt mer herdet med årene. Men en ting virker hvert år, og det er barnetoget på 17. mai. Jeg klarer ikke manøvrere utenom klumpen i halsen og frenetisk blunking med øynene. Dels fordi jeg blir rørt over å bo i et land som feirer nasjonaldagen med barna i fokus, dels fordi barna representerer glede og mangfold, men ikke minst fordi jeg vet at disse ungene kommer til å møte gleder og ufordringer i bøtter og spann på veien mot  voksenlivet, opplevelser som vil kalle på hele spekteret av tåreårsaker. Men der de trasker i tilfreds utakt med nye vårsko på, vifter med flagg og roper slagord for skolen sin, er de lykkelig uvitende om akkurat det. Da er det jeg som gråter.

Drammen

Tog og stasjonsområder har alltid vært gjenstand for tårer, knyttet til avskjed, gjensyn, drømmer, løfter, brutte avtaler og nye muligheter…

Om å være i livet – og om å sette spor

I vår skrev jeg innlegget Vær i livet etter ei sterk tekstmelding fra ei kreftsyk venninne. Fredag reiser jeg sørover for å delta i den endelige minnemarkeringen en begravelse er, og for mitt vedkommende en markering av et 35 år langt vennskap. Det er sterkt, det er trist og det er vondt, og tankene mine er hos de tre som har mistet mor og  kone/kjæreste, et menneske jeg vet de vil ta med seg videre både i hjerte og hode, og hun vil fortsette å gjøre en forskjell så lenge de lever. For det er slik med oss mennesker, vi preger og vi preges. Vi formes i samspill med andre mennesker, vi støtter og korrigerer hverandre og lærer noe nytt hver dag. Med mennesker som står oss nær, kan dette nærmest framstå som en symbiose, der vi knapt vet hvor vi slutter og den andre begynner. Det er smertefullt å miste.

De siste dagene har hodet og hjertet mitt vært på vandring langs ei tidslinje på ganske nøyaktig 35 år. To menneskers tidslinjer kan løpe parallelt, samtidig som graden av nærhet og avstand til hverandre, vil variere. Det har med faser, geografi, helse  og prioriteringer å gjøre, og med barnefødsler og andre mennesker i livene våre som også preger og preges. For vår del var vennskapet aller sterkest i de viktige årene i starten på voksenlivet, den samme fasen som våre egne barn er i nå. Det vi delte da, husker jeg fremdeles med en overraskende sterk detaljrikdom, krydret med en følelse av trygghet, tillit, treffsikre replikker og underliggende humor. Etter hvert skjøt livene våre fart i ulike retninger, og kontakten ble mer sporadisk, helt til denne  diagnosen trengte seg fram, krevde plass og samtidig minnet oss om at ikke alt kan eller bør utsettes. Det er vanskelig å beskrive den følelsen av at tida på sitt vis har stått stille, men kjemien var der umiddelbart da vi tok kontakten opp igjen på et annet nivå dette siste året. Men som hun selv sa, forb… at det var noe slikt som skulle til.

Men er det slutt? Nei, det er ikke det jeg kjenner på. Gavene hun har gitt meg er så mange. Tryggheten i ungdomsårene på et vennskap som tålte vann. Korrigeringer i situasjoner der jeg utfordret egne grenser mer enn sunt var. Tillit til at jeg kunne bidra når hun var sårbar. Utflukter jeg ellers aldri ville opplevd. Innsikt i hva et godt vennskap er og skal være. I gitte situasjoner kan jeg fortsatt høre de presise kommentarene hennes.  Hun er en av grunnene til at jeg er akkurat den jeg er, derfor vil hun også være med meg videre. Jeg kjenner det. Det er et varig vennskap. Men lett blir fredagen ikke.

 

Jeg visste det ikke da men dette bildet tok jeg siste kvelden hun levde

Jeg visste det ikke da, men dette bildet tok jeg siste kvelden du levde. Jeg vet du ville likt det.

Monarkenes flukt

Sommer, hetebølge, lave skuldre og gode bøker. Endelig er vi på samme frekvens, kroppens naturlige rytme og jeg. Jeg merker det på evnen til å fokusere, bla opp på side én i ei bok jeg vet kommer til å blir bra (jeg har et sterkt forhold til forfatteren etter tidligere leseopplevelser) og holde interessen oppe selv om jeg ikke finner meg helt til rette de første sidene. «Har vi ikke vaset lenge nok i denne skogen nå? Kom til poenget!» Ei utålmodig stemme, godt plassert på venstre skulder, hvisker iltert inn i øret mitt. «Skjerp deg!»  knurrer jeg tilbake, «vi er ikke på møte nå, vi har all verdens tid, forfatteren har sikkert en mening med dette, gradvis gir tegner hun et bilde av denne unge kvinnen vi skal følge gjennom 534 sider, hvorfor hun er der hun er, hvorfor hun er den hun er. Først da kan historien begynne.» Det er da sommerfuglene gjør entré, monarksommerfuglene, i et uendelig antall. En uventet overvintringskoloni som mot alle odds har valgt å slå seg ned i et fuktig vinterlandskap i Nord-Amerika. Sommerfuglene snur opp ned på landsbyen, og ikke minst livet til Dellarobia som er den første til å oppdage dem. Hun vikles inn i konsekvensene av journalistenes oppsøkende interesse og hverdagen til et forskerteam som følger sommerfuglenes vandringer ned til minste detalj.

Monarkenes flukt av Barbara Kingsolver har to vesentlige dimensjoner. Den ene, som jeg ikke skal bruke mye tid på i denne bloggen, er de biologiske systemenes sårbarhet i forhold til klimaforandringer og global oppvarming, og menneskehetens manglende vilje (eller evne) til å ta dette inn over seg. Selv er jeg blant de som er redd for denne innsikten, fordi den er så altoppslukende og skremmende i forhold til både omfang og konsekvenser.

Den andre dimensjoner handler om det som skjer med et menneske som oppdager en helt ny dybde i seg selv, som går fra å være frustrert aksepterende i forhold til de trange rammene hun har i livet, til gradvis å ta inn over seg sannheten i ordene «Uansett hva du tror du er, er du alltid mer enn det». Utviklingen går gradvis og lavmælt. Monarkenes flukt er ikke en actionbok, den handler aller mest om å gjenvinne selvrespekten, og gjennom den også å se menneskene rundt seg med nye øyne. Den handler om å gripe muligheter. Den handler om å forstå at alle mennesker bærer på sin historie.  Hva vil det egentlig si å respektere et annet menneske? Handler det om status, om intelligens, eller om personen bak fasaden?  Og hvordan forteller du et oppriktig og hederlig menneske at disse egenskapene ikke alltid er nok? Er det respektfullt å lukke øynene for det som ikke kjennes riktig, eller det savnet som gnager deg opp innenfra?

Jeg kjenner Barbara Kingsolver fra Gifttreet og Lakunen. Enda en gang har hun skrevet en klok bok som krever en oppmerksom leser, en leser som kanskje selv har blitt litt klokere etter å ha lest hele boka gjennom.

Monarkenes flukt

Si at vi har hele dagen

Anne Kyong Sook Øfsti

Anne Kyong Sook Øfsti

«Hadde du bestemt deg på forhånd for å like den, eller er boka faktisk bra?» En av de håpefulle, og lesekyndige, stiller kontrollspørsmål til det hun opplever som morens ferdig programmerte entusiasme, halvveis ut i denne boka jeg har gledet meg til i hele vår: Si at vi har hele dagen av Anne Kyong Sook Øfsti. Jeg kjenner etter før jeg svarer. «Ja den berører meg, det er noe sårt og fint og gjenkjennbart der, noe som gjør at jeg må bli med videre.»

Kanskje er det noe med det distanserte og samtidig presise språket, en tilsynelatende saklighet som demmer opp for ei heksegryte av motstridende og delvis fortrengte følelser  hos begge hovedpersonene. Ja, boka har to fortellerstemmer som kommer til orde i hver sine kapitler.  Rebekka har akkurat mistet søsteren sin i kreft, begge er adoptert fra Korea, de har hver sin biologiske mor de ikke vet noe om, og har vokst opp sammen som søsken i Norge.  Den andre stemmen tilhører Il-Sook, en lavmælt og godt voksen koreansk kvinne som aldri har fortalt datteren sin at hun er lillesøster til et barn som Il-Sook ble tvunget til å adoptere bort rett etter fødselen.

Når Rebekka får det for seg at hun vil reise til Korea for å finne søsterens mor og fortelle om det  livet søsteren har levd, starter reisen med et home stay opphold hos Il-Sook i Seoul, før Rebekka setter kursen videre mot Busan. Slik veves historiene deres inn i hverandre, fritt for klisjeer og «tilfeldige» hendelser. Anne Kyong-Sook Øfsti skriver sterkt om sorg, savn, lengsel og fortrengning, likevel er boka verken dyster eller mismodig. Rebekka og Il-Sook er mennesker som deg og meg med hele spekteret av følelser under huden. Noen ganger trenger disse følelsene seg opp til overflaten og tar styring på både fornuft og framtid, andre gangen sitter de i kroppen som en støysender ingen av de to hovedpersonene klarer å skru helt av. Felles for begge at de gjør så godt de kan, ut fra sine forutsetninger.

Rebekka skriver sorgdagbok etter søsterens død. Her et et utdrag fra sorgdagboka, noen få ord som slo meg overende da jeg leste dem, og enda er vi bare på A:

Sorgdagbok:

Abortere: Miste et foster. Fjerne et foster

Adoptere: Tildeling av barn. Tap av barn.

Assimilere: Brunskjoldet hud skrubbes forsøksvis hvitere med såpe, varmt vann og hampvott.

Ambivalens: Takknemlighet og raseri mot de samme personene, på samme tid.

A.A. (alt annet)

Anbefales, fordi det gjør vondt godt å lese den. Og fordi den handler om å være menneske, uavhengig av hudfarge, nasjonalitet og biologisk familietilknytning. Og så handler den om at alt kunne ha vært annerledes.

Mormor hilser og sier unnskyld

Det begynner å bli noen år siden nå, at en telefonsamtale med et tenåringsbarn startet slik: «Måtte bare ringe. Er litt trist skjønner du, det er slutt, ja med boka altså, jeg har lest den ut.» Dessverre går det altfor lenge mellom hver gang jeg kjenner på den følelsen selv, men i kveld var den der. Jeg har vært på reise i eventyrland de siste kveldene, og i hardcore hverdagsliv, et slikt som ikke bare er enkelt, men der støtten finnes likevel, selv om den dukker opp fra uventet hold. Mormor hilser og sier unnskyld er ei bok så full av galskap, sprø innfall, triste skjebner og fargerike eventyrfortellinger at det nesten kan bli for mye av det gode. Det er bare det at forfatteren (Fredrik Backman) har en helt usedvanlig klokskap, en stor innsikt i menneskenes underlige reaksjonsmønstre og mestringsstrategier, og en enda større kjærlighet til alle som gjør så godt de kan, på sitt vis. Dette gjør at boka balanserer hårfint på den riktige siden av tullogtøys-streken, samtidig som jeg tidvis lar meg berøre sterkt av historier som rulles opp, og samspillet mellom de ulike menneskene som holder til i den leiegårdren der Elsa og mormor også bor.

ElsaElsa er 8 år, veslevoksen og annerledes, og bor sammen med mor, stefar og verdens beste og sprøeste mormor. Mormor er en frontkjemper på alle områder i livet, utdannet seg til lege den tida kvinner ikke gjorde slikt, og har i lange perioder praktisert legegjerningen i krigs- og katastrofeområder. Men det var før Elsa. Nå er hun Elsas frontkjemper, og nøler ikke med å ta sterke og uortodokse virkemidler i bruk hvis hun aner at noen ikke oppfører seg som de skal mot barnebarnet hennes. Og hun forteller eventyr, eventyr de kan rømme inn i sammen hvis den virkelige verden blir for vanskelig. Men nå har mormor fått kreft og vet hun skal dø. Det siste hun gjør er å skrive flere brev som Elsa skal levere til naboer og andre, der mormor ber om unnskyld både for ting hun har gjort, og for ting hun ikke har klart å gjøre selv om hun så gjerne ville. Elsa spør og graver, og gir seg ikke før disse menneskene forteller henne stadig nye bruddstykker fra mormors annerledesliv, for så å sende henne videre på oppdagelsesferd. For Elsa blir dette ei fin, morsom, vanskelig og skremmende reise, der  hun i tillegg må venne seg til tanken på å leve videre uten mormor, mormor som er hennes eneste virkelige venn.

I følge omslaget er dette «En normal roman om annerledes mennesker. Eller omvendt». Det jeg er helt sikker på, er at denne boka er skrevet av et mer enn alminnelig klokt menneske. Verdt å lese!

Pappa i oktober – Anne Fjellro gjesteblogger

Å delta på skrivekurs fører mye positivt med seg, blant annet gleden over å kunne tilbringe 4 dager med andre mennesker som er levende opptatt av ord, språk og bøker, mennesker som finner en indre mening i både å lese og å skrive. En av dem jeg var så heldig å bli kjent med, er Anne Fjellro. Nå er hun innom Fjellcoachen på besøk. Anne skriver fint om å miste faren sin, uten nødvendigvis å miste seg selv. Velkommen hit, Anne, og måtte du fortsette å skrive!
____________________________________

Anne Fjellro

Anne Fjellro

For femten år siden tok jeg toget fra Oslo og nordover. Pappa var syk. Jeg visste ikke hva jeg dro til, selv om jeg hadde tatt den samme reisen bare noen få år tidligere. Den høsten han ble operert for kreft i magen og jeg skjønte at det var mulig. At det gikk an å dø.

Ansiktet hans dukker opp ved blå sommersjø og båt, der fiskene sløyes. Hendene hans på rattet, på girspaken. Plystringa i gangen og det lille kremtet. Og så den lille smattelyden. Den mamma alltid irriterte seg over. Den som var på sitt mest intense etter at han hadde spist og før han hvilte middag. Vi måtte være helt stille da, Ragnhild og jeg, den halvtimen pappa lå på sofaen i stua med en avis (og av og til en varmesøkende katt) på brystet. Og vi var det. Musestille. Ikke en lyd. Bare pappas smatting i hele det store huset.   

Det var frossen høst. Akkurat som nå. Kroppen gjenkjenner øyeblikket lenge før meg. Det var omtrent nå, skvetter det i meg, omtrent nå han døde. Glemte du den natten? Det er frosten som minner meg på det. Og lydene. Som blir så skarpe når sommeren forsvinner i det kalde. Som lyset og himmelen og solen.

Oktober kommer. Om tretten dager dør han. Det har lagt seg en ny mildhet mellom oss. Vi går arm i arm nedover veien mot sentrum. Han vil kjøpe bursdagspresang til meg. Du trenger en ordentlig ryggsekk, sier han, og en varm sovepose. Det har nettopp snødd. Et fint, hvitt dryss over isen. Jeg vet ikke hvem av oss som holder seg mest fast i den andre, men det kjennes trygt å gå sånn. Selv om jeg vet at hvert eneste skritt vi tar gjør vondt for ham. Han viser meg tapperhet. Ikke vær redd, sier han. Når det er glatt, må du sette hele foten hardt ned. Så går du stødigere.

Vi sitter på en hvitmalt, vintersval benk bak sykehuset. Ragnhild og jeg. Søstrene. De kjekke tvillingene. Såvidt fylt 25. Høstbladene fra den sprakende, røde villvinen dekker hele bakken rundt skoene våre. Vi snakker om slips. Vi gråter. Han skal aldri knytte slipsknuten på julaften igjen. Han skal aldri spørre, med den lune julaftenstemmen sin, om den ser fin ut, om han har fått det til denne gangen. Han skal aldri stå konsentrert og andektig over pinnekjøttkjelen, som om det var en vitenskap, og vurdere om julemiddagen blir bedre i år enn den var i fjor. Det er så mange aldri-er. De står i kø. De er for mange å bære, for mange å holde på.

Og jeg som trodde jeg skulle falle. Falle og falle. Ikke klare å stå på bena. Bare synke, med dem, ned mot gulvet, ned mot bakken, ned mot snøen, og bli liggende der, uten å kunne røre meg. Helt uten gråt eller skrik, bare lammelse. Sånn trodde jeg døden var. Men jeg faller ikke. Jeg blir stående. Jeg aksepterer.

Jeg forsøker. Så godt jeg kan. Å komme meg fremover på den islagte veien foran meg. Jeg trår ikke forsiktig. Selv om det er det jeg helst vil når redselen for å falle gjør kroppen nummen. Jeg setter foten ned i bakken, fra tær til hæl, så hardt jeg kan. Så går jeg stødigere.

Anne Fjellro