i dag tenker jeg at jeg har satt en ny rekord. Det har gått 9 dager siden jeg har tatt på et annet menneske. Jeg har verken håndhilst (det er forresten ikke sant, jeg traff et hyggelig nabopar jeg ikke hadde hilst på før på den faste øyrunden min her om dagen, og vi håndhilste med votter på), klappet noen på skulderen eller utvekslet klemming. Jeg kan ikke komme på at jeg noen gang så lenge jeg har levd, har opplevd et slikt fravær av noen form for fysisk nærhet. Jeg kan ikke si at jeg er stolt av rekorden, selv om den betyr at jeg har gjort som jeg har fått beskjed om, og at tiltaket er iverksatt for en sak mye større enn meg selv.
For noen uker siden var jeg på et givende møte med en person jeg ikke kjenner spesielt godt. Spontant og inspirert av den gode samtalen tok jeg initiativet til en rask klem på vei ut. Hun stoppet opp et lite øyeblikk, før hun gjengjeldte klemmen og smilte: «Ja selvfølgelig, du er en relasjonell person, du!» Ja, jeg er nok det.
De siste dagene har bestått av videomøter, telefonsamtaler og lange turer langs traktorveger og strandkant i et strålende vårvær. Gåsungene titter fram, og jeg har gått til angrep på plommetrærne med hagesaksa. Jeg er privilegert. Det er bruk for meg. Jeg har en fin familie, sam-/særboer jeg er glad i og gode venner og kolleger. Vi veksler på rollene, mellom hvem som støtter hvem, mellom latter og bekymring og mellom hardt arbeid og lek med muligheter. Likevel, når folk titter på meg gjennom skjermen og spør med omsorg i stemmen hvordan det står til med meg i dag, får jeg lyst til å rope ut: «Jeg trenger en klem!»
Denne ganske så spesielle tilstanden forteller meg to ting:
Mennesker er flokkdyr. Vi trenger hverandre og vi trenger nærhet, en nærhet som, i tillegg til samtaler, øyekontakt og felles referanser og spilleregler, faktisk handler om berøring. Fra det øyeblikket vi kommer til verden er berøring en bekreftelse på kjærlighet, omsorg og tilhørighet. Den er lett å venne seg til og vanskelig å venne seg av med. Digital kontakt kan løse mye, men ikke dette.
Det andre som opptar meg, er at når jeg, med mine trygge rammer og relasjoner, og en hverdag med positivt innhold, reagerer som jeg gjør, hva da med de som i tillegg til å savne fysisk kontakt, er både redde og ensomme? Hvordan håndterer de livet sitt nå? Er det noen som tenker over hvor de er og hvordan de har det? Jeg bor i et boligfelt i et trivelig nabolag, men så langt har jeg (med unntak av de to jeg nevnte) ikke hatt naturlige treffpunkt med naboene verken utendørs eller innendørs. Fordi alle holder seg inne. Det er lett for de som snakker med lavest stemme, å gå under radaren.
Dette er en ny situasjon for oss nordmenn. Jeg tenker at den handler om faser, og at vi fortsatt er i en av de tidlige fasene. For min del er den største stressfaktoren at jeg ikke vet. Snakker vi 1 uke til eller et halvt år? Jeg har offentlig gått ut og sagt at mitt bidrag skal være å redusere spredning av tankevirus mens dette pågår, og gå til kamp mot de kjipe tankene som tar plass i de rommene av hjernen som trenger bekreftelse og forutsigbarhet. Disse behovene er grunnleggende, og kan ikke dekkes gjennom hamstring. Men vi kan (og bør) ta valg som gir tankevirusen mindre næring i hverdagen. Her er min personlige strategi for å stå i fasene som kommer. Den fungerer nesten hver dag:
Lag deg gode rutiner i en annerledes hverdag, og finn en god rytme for spising og soving.
Sørg for frisk luft minst en gang om dagen, og har du ingen andre å klemme på, så klem et tre eller kjenn på naturen rundt deg.
Legg arbeid i måltidene, selv om du er eneste gjest. Finn glede i farger, smaker og variasjon.
Tenk fysisk aktivitet på en måte eller en annen, ute eller inne, og alt du nå har tid til.
Det historier, humor og tanker i tilgjengelige kanaler, og vær raus med bekreftelser og omsorg til folk rundt deg. Du gjør en større forskjell enn du tror.
Ring en venn. For hans/hennes del. Og for din egen.
Og ikke minst: Nyt våren!
øy-coachen 