Hjemme bra men borte best? Valgets kval..

Våren er tiden for de eksistensielle samtalene, både på indre og ytre plan. Naturen rundt oss endrer karakter fra time til time, både spirer og gammelt rot dukker opp når snøen forsvinner, og uforvarende drar vi med oss både grus og rask inn sammen med strålende gul og håpefull hestehov før alt stabiliserer seg igjen og sommeren står for døra. Ikke rart at tankene parallelt begynner å sirkle rundt egne veivalg og erfaringer vi har gjort oss vinteren gjennom.

Selv har jeg den siste tida hatt gleden av flere samtaler med unge jobbsøkere i innspurten av en mastergrad, og andre voksne som kjenner på at det kanskje er på tide å prøve noe nytt.  Ett av temaene som fascinerer meg, er hvordan noen søker «hjem» og andre ut.  Refleksjonene jeg møter belyser brytninger mellom by og land, mellom store institusjoner og små enheter, mellom nærhet til familie og åpent landskap der du må bygge nettverket ditt sjøl, og selvfølgelig mellom det trygge og forutsigbare på den ene siden og muligheter for nye utfordringer på den andre.  Jeg lytter,  tenker og spør, samtidig som jeg mer eller mindre bevisst prøver å plassere mitt eget liv i forhold til de samme glideskalaene. For det er nettopp glideskalaer vi snakker om. Det skal ekstreme opplevelser til før de fleste av oss tar det ene valget fullt ut på bekostning av motsatsen på den andre enden av skalaen, men vi er hele tiden i bevegelse mot den ene eller andre retningen.

For hva er egentlig trygghet? Trygghet i familie trenger ikke være geografisk betinget. Hos naboene ser jeg at voksne barn ofte er hjemme på søndagsmiddag, men nærheten kan ivaretas på mange ulike måter, også ved stor geografisk avstand. Noen kan også oppleve at forholdet styrkes når den fysiske avstanden øker, gjennom at hverdagslitasjen blir mindre og man får tid til å savne hverandre.

Behovet for å komme «hjem» formes ofte gjennom innsikt i egne verdier som først blir synlige gjennom møte med nye miljøer, enten det dreier seg om klima, natur, interesser, spilleregler eller tilhørighet til venner og familie. En hotelldriver jeg kjenner, har ofte fortalt hvordan hennes far tidlig ga beskjed om at hun ikke fikk ta over før hun hadde hatt noen år utenfor virksomheten og hjembygda for å kjenne etter om denne livsstilen var noe hun virkelig ville selv, og ikke bare følte forpliktelse til. Jeg har henne mistenkt å stille samme krav til sin egen datter, som ganske nylig har satt kursen hjemover igjen etter først å ha høstet diverse erfaringer på egenhånd.

I et lite samfunn kan samspillsmønstre og mer eller mindre tildelte roller i perioder gå på helsa løs for noen og enhver. Opplevelsen av å bli definert inn i eller ut av ulike roller og miljøer og gjennom dette kjenne på at rammer og handlingsrom blir i trangeste laget, er en gjenganger i mange samtaler jeg har hatt gjennom årene, og slike erfaringer begynner tidlig. Det er fascinerende å se hvordan barn på besøk hos slektninger i sommerferien henter fram andre sider hos seg selv enn de de byr på hjemme. Til 40-årsdagen min fikk jeg  besøk sørfra som samtidig benyttet anledningen til å se et ungdomsteaterstykke der en av jentene mine var med. De la spesielt merke til «fortelleren» i stykket og kommenterte talentet hans. Ikke visste de at samme gutt kjempet en daglig kamp for å komme seg gjennom skolehverdagen, der han var tildelt en helt annen og mindre konstruktiv rolle. Noen ganger er miljøskifte den katalysatoren som skal til for å starte på nytt og bli sett med andre øyne som den du er og kan være, og ikke som den du var, eller basert på hvor du kommer fra.

Jeg mener å ha hørt at det kinesiske tegnet for krise er satt sammen av tegnet for ulykke og tegnet for mulighet. Det er ikke alltid livet blir slik som vi har tenkt. Jobben vi ønsker oss går til noen andre, omstillinger får konsekvenser for arbeidssituasjonen vår, eller endringer i familiesituasjonen krever at vi tar grep. Selv om endringene ikke er bestilt eller ønsker fra egen side, kan de utløse muligheter vi ellers ikke ville ofret en tanke. Vi må utforske nye sider hos oss selv, og gjennom det oppdage mot og ferdigheter vi ikke var klar over, og trolig vil vi møte nye mennesker som vil berike livet vårt i mange år framover.

Vårrengjøring i hodet gjør godt. Det klarner tankene, øker bevisstheten og pusser støvlaget av egenskaper vi kan ha nytte av uansett veivalg. Det viktigste er at vi eier våre egne valg, og lever dem med begge hendene. For uansett hva vi tror vi er, er vi alltid mer enn det. Ha trua, og gjør det beste ut av valget du tar!

I have a dream slår Hakuna Matata

I A-magasinet denne helga finner jeg en liten oppdatering under «Utenriks»:

«En amerikansk-canadisk undersøkelse slår fast at de som føler det er «en mening med livet», lever lengre enn de som tar hver dag som den kommer. Dessuten: De som setter seg store mål som styrer dag-til-dag aktivitetene, er mer immune mot sykdommer og alderdomstegn enn de som surrer bort dagene.»

Interessant ..  tenker jeg, og slår ganske fort fast at utenriks-referansen er det minst interessante i dette funnet, jeg antar at innholdet er like relevant uansett hvor i verden vi bor. Kanskje med ett unntak. De som lever under totalitære regimer kan noen ganger få forkortet levetiden nettopp fordi de tar bevisste valg og har noe å slåss for, og det ikke faller i god jord hos motparten.

Men innenfor rammen av demokrati og ytringsfrihet, samt opposisjon som ikke har dødelig utgang, er funnet i denne undersøkelsen uhyre viktig. Vi lever lengre og har bedre helse hvis vi har noe å tro på, og setter oss selv inn i en større sammenheng. Jeg har lenge visst at engasjement påvirker utholdenhet (det er utrolig hva vi har kapasitet til bare saken er viktig nok) men dette med levealder er nytt for meg. Ikke helt forresten, jeg er jo fullstendig klar over at bedrifter med langsiktige mål og bevisste handlinger lever lengre en de som opererer fra dag til dag, så overføringsverdien er åpenbar.

Derfor:

Hvordan holdt Nelson Mandela motet oppe på Robben Island?

Hva får en ung mann til å gi avkall på et liv med trygge rammer til fordel for et prosjekt som Streetlight?

Hvorfor går noen rett i forfall ved pensjonsalder?

Er det naturlig at ektefeller som har levd sammen i mange år, dør med kort tids mellomrom?

Hvor kommer ekstremkreftene og motet fra når det står om å redde liv, enten det gjelder brann, ulykke eller andre katastrofer?

Hva påvirker dugnadsånden i et lite lokalsamfunn?

Alt  koker ned til verdier, til innhold og mening og tilhørighet. Det er dette vi lever for, det er det som holder motoren i gang. Noe eller noen å bry oss om, at det er bruk for oss, at vi gjør en forskjell, at vi føler oss levende. Uten disse drivkreftene er det ikke så farlig, det er ikke noe som er viktig nok. Ikke døden heller.  Tenker jeg. .. med ønske om et langt liv og god helse til deg som leser dette.

John Donne (1572-1631) No man is an island, norsk gjendiktning:

«Eit menneske er inga øy, sitt eige heile;

kvar ein er bit av eit kontinent, del av fastlandet.

Vert ein leirklump vaska i havet, gjer det Europa mindre,

like mykje som gjaldt det eit forberg

eller eit jordegods i ein vens eller ditt eige;

kvart menneskes død minkar meg,

for eg høyrer menneska til,

så send aldri bod etter kven klokka ringer for;

ho ringer for deg.»

 

Alt  koker ned til verdier, til innhold og mening og tilhørighet.

Alt koker ned til verdier, til innhold og mening og tilhørighet.

Kontinuitet

«Det verste var kontinuiteten. Tanken på at jeg ikke klarer å skape kontinuitet i mitt eget liv, i de nære relasjonene.» Setningen er ikke min, likevel treffer den meg et sted i mageregionen og utløser et ras av minner opparbeidet gjennom et levd liv, et liv der ønsket om kontinuitet har hatt en betydelig større plass enn jeg noen gang har våget å sette ord på.

Sitatet er hentet fra en fortelling om et brudd, om det å bli rykket opp fra den tosomheten et parforhold ofte er, og bli kastet ut i en søken etter en ny tosomhet og starten på enda en kontinuitet, en som varer over tid.

Etter å ha sjekket med Store Norske Leksikon vet jeg nå at ordet kontinuitet betyr «ubrutt sammenheng, vedvarende utvikling». Det interessante med den informasjonen, er at det i den ubrutte sammenhengen også skal finne sted en vedvarende utvikling. Og i vår relasjon til andre mennesker er det nettopp det som skjer. Vi utvikler oss, vokser nærmere hverandre eller trenger mer rom. Noen ganger skjer utviklingen i ulikt tempo, og vi slutter å gå i takt. Det hender også at selve tosomheten legger lokk på vedvarende utvikling, utviklingen som ifølge Store Norske Leksikon er en viktig faktor for å kunne beskrive begrepet kontinuitet.

Kanskje utfordringen ligger nettopp i det tette båndet mellom to mennesker, at vi satser hele potten på at det er dette båndet som skal sikre kontinuiteten i livet vårt? Hva med foreldre, søsken og annen familie, mennesker vi har et vedvarende forhold til, gjerne livet ut, samtidig som selve relasjonen alltid vil være i utvikling? Hva med venner og kolleger? Samværsform, intensitet og hyppighet vil variere, likevel er det en ubrutt sammenheng her, det kan gå ei uke eller fem år, men i neste møte er kontakten der like fullt, basert på felles referansepunkt, verdigrunnlag og opplevelser. Et parforhold kan utfordre disse relasjonene, eller selv bli utfordret, fordi vi har med oss inn en slags ekskluderende forforståelse av «bare oss to» når vi etablerer forholdet.

Jeg tror kontinuitet er grunnleggende viktig for mennesker, en rød tråd gjennom livet på tross av de berg- og dalbanene de færreste av oss unngår underveis. Vi kan henge behovet for kontinuitet på en partner, eller på andre forhold eller relasjoner. Jeg har et sterkt forhold til boka Davitas Harpe av Chaim Potok. Davita er ei ung jente, halvt amerikansk, halvt jødisk som flytter rundt med foreldrene sine i USA på tredvetallet. Foreldrene er begge radikale, og opplever stadig å bli kastet ut av leilighetene de bor i på grunn av politisk aktivitet.  Davitas kontinuitet består av ei dørharpe foreldrene alltid henger opp når de flytter til et nytt sted. Lyden av dørharpa er «hjemme» for Davita.

Kontinuitet?

Kontinuitet?

En åpenbar (og privilegert) opplevelse av kontinuitet i mitt liv er når vi samles 4 generasjoner, en annen er når jeg får mulighet til å sette sammen mine egne puslespillbrikker i dialog med venner som har kjent meg hele livet, slik at vi sammen kan skape et helt bilde ut av det som for utenforstående kan se ut som tilfeldige fragmenter. Eller når en ung voksen jeg kjente som barn i et annet liv, gjenkjenner meg og krysser lokalet for å gi meg en klem. Det er kontinuitet. Mennesker blir ikke borte, de lever i en verden ved siden av, der de ivaretar sin egen sammenheng og utvikling. I den tar de med seg elementer av det du har tilført dem av erfaringer, utfordringer og personlig vekst, og bygger inn i sitt bilde. Du er, har vært og vil fortsatt være viktig. Du kan ikke ikke være viktig.

Er du klar?

Godt nytt år! Stillheten har senket seg, to biler med julegjester er på tur sørover, oppvaskmaskinen skyller restene av den siste langbordmiddagen mens vaskemaskinen tar seg av en solid bunke gjestehåndklær. I sofaen slår tanken inn med full kraft, en tanke som har vært totalt fraværende de siste dagene: Det er hverdag i morgen! 

Om jeg er klar? Når jeg kjenner ordentlig etter, melder kroppen seg på. Den er klar! Klar for mindre mat, lettere mat, bare kaldt og godt vann til middagen og et høyere aktivitetsnivå. Men hodet da? Hvor var jeg hen da jula startet? Hva var det jeg ikke rakk? Hvordan ser de første ukene ut? Og hvor skal jeg begynne? Puh.. Tankene virrer, glipper og gir rom for nye. Jeg har vært et helt annet sted de siste dagene, et sted uten kalender, timeavtaler og tidsfrister. Kun nærvær, i det ene øyeblikket etter det andre, mindfullness heter det visst. Og den største logistikkutfordringen har handlet om mat, hva, hvor mye, til hvor mange og når. Dette kan jeg, jeg er faktisk ganske god på det etter mange år i gamet.

Hvor var jeg igjen? Jo, morgendagen, hverdag! Jeg tror vi trenger akkurat dette, kontrastene, både pausene, variasjonen og hverdagene. For noen år siden var jeg på teater sammen med et par der vi alle visste at han hadde kort tid igjen å leve. Etter forestillingen ruslet vi sammen mot nærmeste kafé og jeg tillot meg å stille spørsmålet: «Er det noe spesielt dere ønsker å oppleve sammen?» Hun forklarte at dette spørsmålet hadde de fått flere ganger, og at svaret var ganske enkelt: «Det eneste vi ønsker oss er flere hverdager, mange flere!»  Svaret gjorde sterkt inntrykk, og jeg har tatt det med meg videre. Hva skal vi egentlig med helg hvis vi ikke har hverdager? Pippi Langstrømpe savnet å gå på skolen, fordi det var det eneste som kunne gi henne skoleferie. Tre små kinesere beskriver altfor tydelig den tilstanden arbeidsledigheten gir, i 365 fri:

Pause..

Pause..

No ringe det i klokka
Over hele blokka
Visern står på sju
Og da bli all drømman brutt

Æ ligg og sjer i taket
Mæl mi ega kake
Lukte litt på dyna
Og stenge dagen ut

Æ ligg og kjenne tida tar mæ
Sekundan spise bita av mæ
Æ drømt at æ va 15 år
Og visst ka æ skull bli

No starte dæm opp bilan
Snart fylle dæm opp filan
Sig i samme køa
Alein bak hvert sitt ratt

Mens æ ligg hjem i senga
Fri mann uten penga
Og drømme om det motet
Æ gjerne skulla hatt

Æ ligg og kjenne tida tar mæ
Sekundan spise bita av mæ
Æ drømt at æ va 15 år
Og 11 meter høy

(Se-sekundan spise år)

Tre
Trehundreogsekstifem
Trehundreogsekstifem fri

Og visst ka æ skull bli
Ka æ skull bli
Æ visst ka æ skull bli

En lang, god juleferie legger grunnlaget for et godt nytt år.  Det er hverdag i morgen. Jippi, det er hverdag i morgen! Jeg lever, jeg hører til, det er bruk for meg. Jeg er klar! Er du klar?

Min egen stamme

En lang og god sommer er på hell, og med eimen av høstluft kommer også  hangen til tilbakeblikk. Akkurat denne sommeren har jeg brukt mye tid med slekt, og mer skal det bli. Blant annet har jeg fått besøk av eller selv besøkt til sammen 3 kusiner fra begge sider av min familie. Jevngamle kusiner jeg så mye av i oppveksten, men som jeg har hatt mye mindre kontakt med i voksen alder. Treffpunkt i form av frafall i foreldregenerasjonen de siste årene og egne runde dager har ført oss sammen igjen. I mange år har jeg lurt på hvorfor mennesker som er eldre enn meg, har hatt større fokus på det utvidede slektsbegrepet og fjerne slektninger enn jeg selv har hatt. Nå slår det meg at jeg også har kommet dit, kanskje jeg begynner å bi voksen. Det er en befrielse å bruke tid sammen med disse menneskene jeg har vokst opp med, og som jeg deler både referanser, barndomsminner og et verdisett med. Vi har tatt ulike valg i livet, men likevel er det noe der. Noe kjent, noe felles, noe godt.

Identitet er et viktig element i livet. Ragna Flotve skriver i forrige innlegg om Ei søyle av tryggleik og jeg tenker at egen identitet er et viktig element i denne søyla. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hva vil jeg ta med meg videre, og hva vil jeg forkaste? Slekt er en berikelse for noen, ei belastning for andre, og for de aller fleste av oss litt av begge deler. For noen handler det om å skape en identitet å leve med på tross av oppvekst, andre får tryggheten inn med morsmelka. Ganske mange av oss må gjennom en periode der slekt nok er viktig, men det er enda viktigere å markere vår egen selvstendighet. Å være «noe», mer enn å være «noens». I mange år var jeg i sterk opposisjon til å være «noens», ikke fordi jeg tok avstand fra disse «noen», men fordi det stred mot min egen oppfatning av hva det vil si å være et selvstendig individ. Dessuten ønsket jeg ikke å bli tillagt meninger ut fra hvor jeg kom fra og hvem jeg ble assosiert med, men ut fra meg selv. Nå som jeg er midt i livet, verdsetter jeg slektskap og familiær tilknytning mer enn noen gang. Det er en del av min personlige trygghetssøyle.  Jeg hører til, jeg har min egen stamme.

På klærne skal folk kjennes, eller ikke?

Klær skaper folk?

Klær skaper folk?

Jeg sjekker inn på hotell i fylkeshovedstaden der jeg bor, iført flanellskjorte, baggybukser, joggesko og ryggsekk. Den unge mannen i resepsjonen, ulastelig antrukket i dress og slips mønstrer meg fra topp til tå, før han smiler vennlig og litt spøkefullt: «Har du reist langt?»  Jeg har ikke reist langt, slett ikke, jeg har bare fri, helt fri én dag mellom de mange travle, og har valgt å slippe skuldrene ned og ta ledigheten helt ut. «Klær skaper folk» blir det sagt. Det kan godt hende, men jeg vil heller si at klær skaper et bilde av folk, av hvem de er, hvor de kommer fra, hva de gjør og og hvem de ønsker å bli assosiert med. Dette bildet av et annet menneske skapes ut fra vår egen modell av verden, samtidig som det hjelper oss å sortere informasjon, og vurdere tilhørighet eller mangel på tilhørighet til ei gruppe. Bildet vil aldri være fullstendig. Vi må ikke glemme at vi ser denne personen i bare én av mange ulike sammenhenger han eller hun er en del av.

Likevel gir vi valg av antrekk stor oppmerksomhet. Mange av oss bruker mye tid på nettopp å vurdere hva vi skal ha på oss ved ulike anledninger, vi er redde for å kle oss for fint, eller for ikke å være fine nok. Vi er redde for å stikke oss ut, men også for å bli borte i mengden. Vi vil være som de andre, men likevel med vår egen personlige stil. Innerst inne vet vi alle hvem som tjener på denne usikkerheten, og at de tjener godt.

For noen år siden snakket eg med ei jente som hadde ungdomsskoletida si på en internasjonal skole i et land der skoleuniform var obligatorisk. Jeg spurte henne om hva hun tenkte om uniformeringen, og fikk til svar at likheten på mange måter var trygg, men at de alltids klarte å sette litt personlig preg på antrekket eller frisyren. Hun fortalte også at på de dagene alle fikk lov å gå i egne klær, ble den kulturelle  avstanden mellom elevene synlig, og de ble mer bevisst hvor ulike hverandre de på mange måter var. Hun var ikke så glad i de dagene. En norsk mann jeg kom i snakk med, fortalte at da han skulle gifte seg britisk i London, følte han behov for å informere sine norske gjester om kleskoden sammen med invitasjonen. Briter (ihvertfall i hans miljø) kommer til bryllup i fritidsklær og enkle sommerkjoler, pendressen bruker de på jobb. Selv hadde han i sin streben etter å tilpasse seg en ny kultur, opplevd skivebom på begge arenaer.

Men hva gjør at vi er så redd for å bomme? Hvorfor er disse klærne så viktige? Hva er konsekvensen hvis vi tråkker feil i alle disse kodene knyttet til antrekk, tilhørighet, kultur og status? Og skrekk og gru, hva hvis vi til slutt er så integrert at vi stiller i samme antrekk på samme fest? En tvillingmor fortalte meg en gang sin historie om hennes to døtre som på samme tid dro på shopping med hver sin venninne i forkant av et selskap de begge skulle i, og om reaksjonen da begge på tross av dette kom hjem med identiske kjoler…

Altså: Ikke for lik, ikke for forskjellig. Eller er det nok  bare å være oss selv, bra nok som den vi er?

Bakkekontakt

Da jeg leste gjennom Du må puste ble jeg klar over at jeg hadde brukt ordet «bakkekontakt» flere ganger, og humret litt for  meg selv. Det har tatt noen år før jeg oppdaget hvor styrende bakkekontakten har vært i livet mitt, og helt sikkert i mange andres også.  Det er et ord med mange ulike betydninger, og kan brukes med både positivt og negativt fortegn.

I oppveksten var bakkekontakt en viktig verdi, knyttet til andre verdiord som nøysomhet, høflighet, ikke stikke seg fram, grundighet, ansvarlighet og så videre. Bakkekontakten var en forutsetning for ikke å rote seg bort i vanskelige situasjoner og uheldig påvirkning. Bakkekontakten var ensbetydende med trygghet.  Mye senere forsto jeg at en episode som forsterket disse likhetspunktene mellom bakkekontakt og trygghet,  satte dype spor i meg til langt ut i voksenlivet. Jeg var 4, kanskje 5 år og (utrolig nok) et stille og sjenert barn. Bygda vår hadde fått en ny barnepark, jeg husker enda garderoben, med fargerike knagger og bilder, og uteplassen med forskjellige leker, blant annet ei vippehuske. Alt var nytt og spennende, og spesielt den vippehuska, så den ble førstevalget å teste ut. En av de andre ungene hadde nok samme plan, så hun eller han, la oss si det var en han, kontaktet en voksen for å si at nå var det hans tur. Den voksne, som var av det handlekraftige slaget, tok tak i huska på motsatt ende av der jeg satt, og holdt den nede slik at jeg på min side ble dinglende i lufta. «Her holder jeg til du lover å gå av» sa hun. Problemet var bare at redde barn fort kan bli stumme, så hun fikk ikke noe svar fra meg, noe hun trolig tolket som trass. Hun fortsatte å holde, mens jeg dinglet videre, frarøvet den tryggheten som er i bakkekontakt. Jeg husker ikke slutten på historien, eller hvordan jeg kom meg ned. Det jeg vet, er at etter opplevelsen i barneparken, har fravær av bakkekontakt i mitt hode vært ensbetydende med fare, helt til jeg gjennom coachutdanningen fikk tilgang på verktøy som hjalp meg å løse opp den koblingen.  Nå kan jeg både  balansere på toppen av en gardintrapp, sykle og ri, og ingen av disse tingene er selvfølgeligheter for meg. Jeg tror til og med jeg ville tålt et skikkelig mullah-løft, selv om det er lenge siden noen prøvde det på meg sist…

Bakkekontakt, eller mangel på  bakkekontakt,  brukes ofte i overført betydning, og da gjerne knyttet til kritikk av mennesker som er mer kreative og lekne enn gjennomsnittet i befolkningen. Disse menneskene som stadig kommer opp med nye ideer, og kaster seg på muligheter de fanger opp, uten å gå veien om en grundig risikoanalyse. «Hva hvis vi gjør det slik i stedet?» spør de. «Kanskje vi skulle…?»  De løfter blikket, og utfordrer det bestående. De er kreative, ser muligheter der andre ser begrensninger. Ikke alltid bryr de seg om skikk og bruk heller, og kanskje synes de at «learning by tryning» er en helt grei måte å skaffe seg erfaring på. Men er de uansvarlige? Ikke nødvendigvis. Kanskje har de til og med mer bakkekontakt enn de som sitter på gjerdet??

Det meste i livet handler om balanse. Vippehuska baserer seg på balanseprinsippet. Den som har begge beina godt plantet på bakken, holder kanskje balansen men kommer seg ingen steder. Bakkekontakt er viktig, men ikke hele tiden, da stagnerer vi. I dag fyller jeg 50 år. Kanskje er det på tide å finne den berømmelige balansen, den mellom bakkekontakt og bevegelse, mellom tilhørighet og trygghet på den ene siden og handlingsrom og kreativ utvikling  på den andre. Den balansen som gir energi, framtidstro og glede. Verktøyene har jeg, jeg må bare huske å bruke dem på meg selv også.

Befriende fri fra bakkekontakt...

Befriende fri fra bakkekontakt…