Ikke som oss

Jeg har bestemt meg for å gå til krig, nærmere bestemt til språkkrig. I disse migrasjonstider har jeg blitt utrolig bevisst språkvalget knyttet til meningsytringer og beskrivelser av mennesker vi ikke kjenner. Egentlig har jeg vokst opp med denne bevisstheten, og med ei mor som tidlig gikk til angrep mot uttalelser som: «De er litt rare, de er ikke som oss.» ved å parere med:«Kanskje ser de på oss som litt rare også?»  Min krig retter seg primært mot uttrykk som «slike folk» «sånne derre» og ikke minst: «lykkejegere». Ord om skaper avstand i stedet for ny kunnskap, og som i tillegg grupperer mennesker som har minimalt til felles ut over det at de er i bevegelse. «Integrering» er et relativt nytt ord i språket vårt, men problemstillingen er eldgammel, og jeg tror at hvis vi skal lykkes med den type arbeid, må vi starte med språket.

Det er ikke mange dagene siden jeg selv ble fersket i unyansert språkbruk, der jeg kategoriserte kinesere på generelt grunnlag (ikke negativt, men generaliserende) og ble straks korrigert med at i Nord-Kina, der fungerte ting helt annerledes enn lenger sør. Pling. Ny kunnskap rett inn. Fordi noen tok seg bryet med å korrigere meg.

Egentlig slo jeg på pc-en nå for å forberede et innlegg om innovasjon.  Nyskaping. «Det bur visst en innflyttar lengst nord i bygdi» sang Geir Lystrup i si tid, «tenk at han brukar furu til juletre i staden for gran. Det gjør ingentingen, han bryr vel ingen, ingen drikk juledram hos han likevel.»  De jeg skal snakke til, og med, er matprodusenter.Det slår meg at uten innflytterne hadde mathverdagen i Norge sett helt annerledes ut. Som enslig, fulltidsarbeidende småbarnsmor, hendte det at jeg tok snarveien om vakumpakket pitabrød med diverse innhold for å få middagen raskt på bordet. En dag la sjuåringen inn protest. Hun hadde fått en palestinsk assistent på SFO som tok med pitaovnen sin på skolen og bakte til ungene. Og mine masseproduserte holdt ikke lenger mål. Jeg så ingen annen råd en å be oss på besøk til henne og mannen for å lære bakekunsten. Det ble en vellykket kveld, men hun hadde ett spørsmål til meg som hun hadde lurt på lenge: «Hvorfor er ikke mat viktig for nordmenn?» Riktignok også en generalisering, men hun hadde et poeng. Ost for eksempel, var ensbetydende med gulost og brunost fram til ganske nylig, og de første lokale ysteriene på nittitallet måtte ut av landet for å lære. For ti år siden traff jeg ei nederlandsk dame som hadde funnet kjærligheten hos en melkebonde på Inderøy. Heldigvis for oss tok hun med oppskrift på goudaost i bagasjen da hun kom flyttende. Thaimat er i ferd med å bli fast innslag på lokalmatdager rundt i landet. Takket være migrasjon.

Jeg ringte en kollega i ånden her om dagen, vi jobber med mye av det samme, og dessuten driver hun et prosjekt der hun bor som de har kalt Bygda 2.0. Neste versjon bygd. Hun hevdet at bygda 1.0 hadde gått ut på dato, og at for å få unge voksne til å flytte tilbake, var det viktig å fokusere på nye verdier knyttet til mat, natur og arkitektur. Og på samhandling på tvers av bransjer og fagområder. Prosjektet utfordrer folk til å dele kunnskap, og til å utvikle produkter og tjenester ingen av deltakerne ville klart alene. Men som hun sa: «Vi har fokusert altfor mye på tilbakeflytting. For å få til virkelig endring, må vi ha tilflyttere, og når de er godt i gang, kommer tilbakeflytterne etter.» Derfor har de utviklet Åfjordspizzaen, en ekte italiensk pizza basert på gode, norske råvarer og blåskjell dyrket i Åfjord. Det er innovasjon, det. Jeg tror fortsatt vi må starte med språket.

Åfjordspizza

Åfjordspizza

 

 

 

 

Vietnam

Godt nytt år! Jeg har tilbrakt jula i Vietnam, et land jeg lenge har drømt om å oppleve. Min generasjon vokste opp med Vietnamkrigen som bakteppe, der filmer som Hjortejegeren og HAIR førte med seg sterke inntrykk og uunngåelig kulturpåvirkning, og massakren i  My Lai var det som abslutt ikke skulle skje fra vestlig hånd. Men hva visste vi egentlig om landet, folket og bakgrunnen for Vietnamkrigen? Med Torbjørn Færøviks nyeste bok Buddhas Barn (om Vietnam, Laos, Kambodsja, Burma og Thailand) som reisefølge, satte to spente personer kursen østover på det tidspunktet slekt og venner kastet seg over julebakst og storrengjøring.

DSC_0189Møtet med storbyen Hanoi lille juleaften førte med seg et kultursjokk av dimensjoner. I gamlebyens yrende folkeliv med utallige sykler, motorsykler og cycloer lærte vi fort at å krysse ei gate handlet om å ta sats, framstå målbevisst og forutsette at ingen har som ønske å skade noen i trafikken hvis de ikke må. Dessuten registrerte vi midt oppe i kaoset både smidighet og utøvd glidelåsprinsipp hos den buktende massen av framkomstmidler. Det samme gjaldt på hovedveiene da vi etter noen hektiske, fine storbydager bevegde oss med buss  innover i landet, der det urbane preget forsvant og det frodige og fargerike endret form til bølgende kulturlandskap og bønder med de karakteristiske stråhattene og bøffel foran plogen.   Sitat fra boka: «I Vietnam har vi høyrekjøring, men vi er ikke fanatisk.»

Vietnam har en lang kulturhistorie å være stolt av. Det gjorde inntrykk å besøke Temple of Literature som ble grunnlagt av keiser Ly Thanh Tong allerede i 1070, og som  seks år senere ble  bygd ut til et universitet. Litteratur er en vesentlig kilde til kunnskap, kulturbygging og utvikling. Det er noe med identiteten og integriteten til et folk som har omtrent like lang kystlinje som Norge, med mektige naboer på flere sider, og kolonimakter som i ulike perioder har sett mulighet til egen vekst og rikdom. Uansett hvor vi reiste disse to ukene fikk vi inntrykk av et folk som er vennlig, stolt, sterkt, seigt, arbeidssomt og nøysomt. Vi besøkte Ho Chi Min mausoleet, opprettet etter hans død mot den nøysomme motstands- og statslederens egen vilje, men som nå er et valfartsted for vietnamesere fra hele landet. Det ble tydelig for meg hvor vanskelig det ville vært for vestlige styrker å vinne Vietnamkrigen uansett, med sine kulturelle og naturgitte handicap knyttet til både utholdenhet og framkommelighet, kombinert med  mange vietnameseres brennende ønske om å samle nord og sør til ett land igjen.

DSC_0404Via den frodige Mai Chau dalen og bygdeturisme på sitt beste, og en båttur i Ha Long bukta, med de helt spesielle fjellformasjonene mange av oss forbinder aller mest med Vietnam, endte vi til slutt opp i Hoi An, en sjarmerende kystby med en bykjerne litt større enn  Røros, og med en tilsvarende velfortjent plass på Unescos Verdensarvliste. Skredderby. Mat- og handelsby. Og ikke minst det stedet på turen der været viste seg fra sin aller beste side, og fikk fram hele det fargespillet i natur, hus, mat og folk  som lå som en uforløst forventning inni hodet mitt etter de første dagene da storbyforurensing, regn og tåke la et grått slør over tenkelige og utenkelige motiv å forevige.

Har jeg sagt noe om mat? Om de ferske råvarene, den friske korianderen og nytrukket nudelsuppe (pho) til frokost? Om lekre fargekombinasjoner og balanserte smaker? Om uvante sammensetninger slik som fylt blekksprut med svinekjøtt, eller bananblomstsalat? Eller om ubegrenset tilgang på fersk frukt? Noen nevnte for meg i en bisetning at selv ikke i Hoi An har alle innbyggerne kjøleskap ennå. Kvinnene stiller hver morgen tidlig på markedet for å sikre seg de beste råvarene til dagens middag. Gammeldags? Bakstreversk? Eller tar de vare på noe som vi har glemt, det som handler om et bevisst, sunt og balansert forhold til eget kosthold?  Hadde jeg lest helsestatistikken i begge landene våre vil jeg gjette på at vi topper statistikken på selvpåførte livsstilssykdommer, mens de scorer høyere på fysisk slitasje etter et langt og arbeidssomt liv. Kanskje.

DSC_0650

DSC_0638

DSC_0584

DSC_0587

DSC_0203

Romjulsstemning

«Momo?» En liten, prøvende hånd strekker seg over kanten på reisesenga og klapper meg på ryggen: «Momo?» Litjmor er full av juleinntrykk, mat og selskapelighet, og døgnvill, mens vi voksne i huset på skift prøver å fortelle henne at det er natt og sovetid. Nå liksomsover jeg på sofaen ved senga hennes, etter at nattasangrepertoaret er oppbrukt. Litjmor er verken sint eller redd, bare selskapssyk. Selv føler jeg meg blant de heldigste av de heldige, som får lov til å oppleve akkurat dette, denne uforbeholdne tilliten fra et annet menneske. Denne tilliten som gjør det helt greit å være søvndrukken på grensen mot småkvalm en gang i blant, rett og slett fordi det finnes noe som er større, noe stort som jeg er en del av. Det er bruk for meg, og jeg hører til.

For lenge siden fikk jeg referert en livskvalitetsundersøkelse for Hedmark, der det som ble rangert som den viktigste forutsetningen for god livskvalitet, var tilhørighet, det vil si noen å være glad i/noen som er glad i deg. Min første tanke den gangen var: Dette har ingen ting med Hedmark å gjøre, resultatet ville vært det samme uansett hvor i verden noen måtte finne på å lage en slik undersøkelse. Alle mennesker trenger dette, tilhørighet og noen som har bruk for oss. Flokkene vi er en del av, kan anta ulike former, det trenger ikke være kjernefamilien eller den store kjærligheten, men flokkdyr er vi uansett.

Når jeg snakker med folk før jul, er det to tema som går igjen og som oppleves vanskelige, det ene er manglende tilhørighet og konkrete savn, det andre den altoppslukende servicefunksjonen for storfamilien på julebesøk. Sagt med andre ord: For mye alenetid eller for lite alenetid, eller rettere sagt for lite egentid. Jeg tror ingen klarer å balansere disse behovene tilfredsstillende i alle faser i livet, men kanskje lærer vi noe nyttig underveis, og klarer å bryte noen mønstre? Den siste økta var mer fristende å gå på i natt etter en livgivende skitur tidligere på dagen, i eget tempo, med strålende vær og godt følge. Å rydde plass til seg selv, gir også rom for andre..

Skitur i soloppgang

Storm, jul og nestekjærlighet

Lille juleaften, langsom start på en god dag, dormer i senga og lytter med et halvt øre til klokkeradioen. I dag har lokalsendinga to viktige budskap. Meteorologene snakker om storm og biskop Solveig Fiske om nestekjærlighet, nærmere bestemt en tusen år lang tradisjon knyttet til å ta vare på mennesker i nød, blant annet i form av kirkeasyl, en insitusjon som nå er truet. Videre snakker hun om en åpen kirke for alle mennesker, og behovet for et kirkelig vielsesrituale også for homofile. Godt og trygt under egen dyne erkjenner jeg at biskopen har fått et nytt medlem i fanklubben sin, nemlig humanetikeren meg.

Kombinasjonen storm, jul og nestekjærlighet  bringer meg vel 20 år tilbake i tid, tror det var julehelga 1990-1991, eller kanskje året etter. På vei hjem fra juleferie sørpå kjørte vi Østerdalen i retning Røros med to små barn i baksetet. Underveis økte vindkastene til storm i styrke, snøføyka gikk tett, og til slutt var det vanskelig å se veien i det hele tatt. Det er mye jeg ikke husker fra turen, men det plutselige synet av autovernet som strakte seg på tvers foran bilen, sitter fortsatt spikret. Vi klarte å stoppe, få bilen på rett kjøl igjen, og hadde ikke annet valg enn å fortsette kjøreturen. Vel framme ved rekkehuset vi bodde i, møtte vi ei ny utfordring: Godt og vel en meter snø hadde fokket seg til i hele innkjørselen og opp til dørklinken på den eneste inngangsdøra.

Akkurat da det virket som mest håpløst, materialiserte nestekjærligheten seg i en god nabo. De visste vi skulle hjem denne dagen, så han sto klar med snøskuffa. To sterke, unge menn gikk med dødsforakt løs på oppgaven å grave seg fram til huset (utrolig hvor mye energi som kommer av å få hjelp),  mens hun (som også hadde to små å passe på) kokte kakao og sørget for å få tint opp to små barn til og moren deres.  Senere har livet brakt oss i ulike retninger, men denne opplevelsen, og flere tilsvarende, kommer alltid å være med meg. 

UværKanskje storm, jul og nestekjærlighet rett og slett hører sammen? Riktig god jul til dere alle sammen, husk å stenge døra for uværet, og samtidig åpne den for de som trenger det :-).

Ro…

Det er skippertaktid i heimen, og de siste dagene på jobb handler også om å rydde, rapportere, evaluere og sende hilsninger til kontakter av ymse slag gjennom året som gikk.  Alle tegn peker i en retning: Selveste julekvelden nærmer seg med stormskritt.

For meg koker alt ned til ett formål fra førstkommende tirsdag og utover ei ukes tid: RO. Ro til å være til stede i eget liv. Ro til å puste, helt ned i magen. Ro til å lage maten fra bunnen av og ha de nødvendige 3 timene til rådighet som gir det beste resultatet. Ro til å sove til jeg våkner av meg selv. Ro til å spise lang frokost før vi kler på oss og går ut. Ro til å nyte en totimerstur på ski eller beina i den skarpe (men kortvarige) formiddagssola. Ro til å ta imot med oppriktig varme alle som kommer. Ro til å samles om kveldene  med en god film, rundt et brettspill eller til de gode samtalene. Ro til å tenke kreative tanker. Ro til å være bæssmor slik de var det før i tida. Dette er min Romjulsdrøm og jeg jobber gjerne litt ekstra på forhånd hvis ro er det resultatet jeg oppnår.

Anise starsEn sku ha vøri fire år i romjul’n
og kjint ei jinte som var nesten fem,
og begge skulle kledd seg ut med masker
og kømmi julbokk tel et bæssmorhem.

Og klokka skulle vara midt på dagen
og vægen skulle vara lett å gå,
og æille bikkjer skulle vara inne
og æille biler skulle bære stå.

Og hvis en møtte onger etter væga
som lo og sa dom ville vara med
da sku en hatt en bror i femte klassen
som rødde væg så dom fekk gå i fred.

Og bæssmorhuset skulle mæssom såvå
og bak gardina skulle ingen sjå –
før dom fekk stiltre seg på tå i gangen
og feste maska før dom knakke på.

Så sku dom klampe inn på tunge hæler
og kvinke julbokkmål «Godkvell, godkvell».
Og djupt i stolen sku a bæssmor svara:
«Så kom det julbokk åt en stakkar lell!»

En skulle vøri fire år i romjul’n
da julelysa brente dagen lang –
og væla var et hus med fire vegger,
der saligheta var et bæssmorfang.

Alf Prøysen

Skulle gjerne gitt en pakke RO til alle jeg kjenner til jul, med bånd og merkelapp. Pakkes opp på juleaften, holdbarhet 1 uke fra åpningstidspunktet. Påskrift: Refill tilgjengelig fra januar, fordrer bevisste valg hos mottaker.

VARM JULEHÌLSEN FRA FJELLET!

Fire ønsker i adventstida

Christmas PuddingEtter et par hektiske uker der hele min kapasitet som en dyd av nødvendighet har vært benyttet til å være tilstede i eget liv, oppdager jeg plutselig at det er advent. Det vil si: Jeg slår på pc’n, skummer gjennom den ene velskrevne og reflekterte teksten etter den andre fra mine medbloggere, og oppdager at denne aktive ventetida i skjæret av lilla lys utfordrer et helt spekter av tanker, stresshormoner og forventninger, og et følelsesregister i fullt alarmberedskap. Selv om eget hode og hjerte har en mer harmonisk plassering i forhold til hverandre enn på mange år, slipper jeg ikke helt unna jeg heller. Likevel evner jeg å kose meg i observatørrollen og glede meg over de store linjene, slik som tilhørighet, fellesskap, god vilje osv.. Størrelse på og innhold i pakkene og hvem som ga og fikk i fjor er ikke så viktig, heller ikke hvem som kommer når og hvor lenge de blir, eller om noen velger noe helt annet, så lenge de gjøre det som kjennes riktigst ut  sett fra sitt ståsted.

Men jeg har ei ønskeliste, ei for hver adventsuke,og den ser sånn ut:

  1. Jeg vil at alle skal ha det bra. Ved å ta ibruk begrepet «alle» har jeg også innlemmet meg selv. Jeg er ikke noe serviceorgan som skal sørge for at alle andre har det bra, det vil være ei kortsiktig investering som tapper på lang sikt. Men jeg bidrar gjerne til glede for fellesskapet og den enkelte, meg selv inkludert.
  2. Bevisst naiv som jeg er (ja, det er et valg jeg har tatt), velger jeg å tro at alle vil at alle skal ha det bra. Derfor ønsker jeg at ingen skal gjøre det som forventes av dem, men heller det som kjennes riktig ut der de er i livet. Det kjennes så mye bedre ut å gi av glede enn av plikt.
  3. Jeg ønsker at alt samvær skal være ønsket samvær, og alenetid et bevisst valg for de som har behov for det. Folk MÅ ikke være sammen bare fordi det er (før)jul.
  4. Jeg ønsker også at denne teksten hadde vært unødvendig desemberlesning: En ganske allminnelig juleskam (samtidig som jeg mener den er viktig).

Hårete, urealistiske  ønsker sier du? Javisst, og sannsynligheten for at de blir innfridd i løpet av 2013 er minimale. Men ett sted kan vi begynne, og det er i eget hode. Det er nemlig inni det vi oftest lager krøll og besvær.  Hvilke tanker surrer rundt i hjernen vår mens vi leter etter den perfekte julegaven til ymse slektninger og venner? Er det lyst eller plikt som drar oss? Hvor er fokus når vi rengjør lysestaken fra i fjor og fjerner stearin fra juleduken? Skulle vi ønske noen virkelig ser innsatsen vår? Hvordan reagerer vi når tre ulike sett foreldre/svigerforeldre (dagens småbarnsforeldre kan fort ha både tre og fire varianter av foreldregenerasjonen å forholde seg til) vil at vi skal tilbringe julekvelden hjemme hos akkurat dem? Og blir kjeeempeskuffet hvis vi drar litt på det? Eller når avkommet velger å ikke komme hjem til jul?  Hvis du skulle følge de 4 adventsønskene mine for egen del, hva ville du gjort mer av, eller mindre? Når ville du trukket deg tilbake med ei god bok? Og hvordan ville du likt å dele tida og overskuddet ditt med andre?

Passer du på at alle har det bra? Det er lov å si  S.T.O.P., og organisere tankene på nytt, kanskje handler det ikke om å være slem en gang, men om ei langsiktig investering i den egen og dine nærmestes framtid? 

Kvelden før kvelden

Julefreden senker seg i bloggland også. Jeg sitter helt stille i sofaen etter at rakfiskgjestene har dratt hver til sitt og jeg repeterende har utsatt den minste av oss for den samme nattasangen som hennes mor og tante fikk sin dose av for vel 20 år siden. En tur innom Wikipedia forteller meg at Donna Donna opprinnelig ble skrevet på jiddish i 1940-41,  og senere ble oversatt til engelsk og framført av Joan Baez i 1960 og Donovan i 1965. Selv har jeg gode barndomsminner fra akkurat denne sangen, og en storesøster med gitar:

On a wagon, bound for market,
There’s a calf with a mournful eye.
High above him, there’s a swallow,
Winging swiftly through the sky.

How the winds are laughing,
They laugh with all their might.
Laugh and laugh the whole day through
And half a summer’s night.

Donna, Donna, Donna, Donna,
Donna, Donna, Donna, Don,
Donna, Donna, Donna, Donna,
Donna, Donna, Donna, Don.

«Stop complaining» said the farmer,
«Who told you a calf to be?
Why don’t you have wings to fly with,
Like the swallow, so proud and free?»

How the winds are laughing,
They laugh with all their might.
Laugh and laugh the whole day through
And half the summer’s night.

Donna, Donna, Donna, Donna,
Donna, Donna, Donna, Don,
Donna, Donna, Donna, Donna,
Donna, Donna, Donna, Don.

Calves are easily bound and slaughtered
Never knowing the reason why
But whoever treasures freedom
Like the swallow has learned to fly

How the winds are laughing,
They laugh with all their might.
Laugh and laugh the whole day through
And half the summer’s night.

Donna, Donna, Donna, Donna,
Donna, Donna, Donna, Don,
Donna, Donna, Donna, Donna,
Donna, Donna, Donna, Don.

Grevinnen har gått og lagt seg og har fått følge opp trappen, og det hviler en stille ro over huset. Jeg har allerede åpnet én gave etter avtale med giver, en leselampe, og håper at minst én av de andre pakkene i morgen er hard, firkantet og kan åpnes på første side…  Jeg er glad i mennesker og i bøker, i samvær og i alenetid. Denne jula gir rom for begge deler, balanse heter det visst.

Riktig god jul til alle lesere og bloggvenner, takk for alt jeg har lært og lest dette året, og for alle gode tilbakemeldingene jeg har fått 🙂