Refleksjoner fra en rykende fersk coach

Den neste gjestebloggeren hos Fjellcoachen er Kari Rognerud Granlund, som torsdag denne uka besto eksamen som NLP Business Practitioner hos Coachteam AS. Fagmiljøet vokser og blomstrer, og gamle travere har mye å lære av ferske studenter. Alt blir så nært,  så dedikert og så sårbart på samme tid, for som hun skriver: «Endring gjør vondt.» 
——-

Foto: Tom Gustavsen

Nå har jeg endelig levert og bestått en skriftlig og en praktisk eksamen, og med det blitt sertifisert NLP Business Practitioner. Slikt skal selvfølgelig feires, og feiret har det blitt. Det ble en kveld med god mat og godt drikke i godt selskap med mine medstudenter og en hel haug med følelser, der vi feirer alt vi har fått til og alt vi skal få til framover. Samtidig er det også noe vemodig over det. Vi har blitt tett sammensveiset og skal nå bevege oss hver til vårt og ta med oss den nye lærdommen inn i hverdagen. Vi har coachet hverandre på alt fra hvorfor det kan være så utrolig vanskelig å komme seg opp av sofaen og ut å trene, til de virkelig vonde og vanskelige temaene i livet, og hva vi skal bli når vi blir store. For finnes det egentlig et endelig svar på det spørsmålet? Hvem vi er, og hva vi vil? Og hva er det som er grunnleggende viktig for oss? Vil svarene på disse spørsmålene endre seg over tid?

For det er noe med endring. Det gjør vondt. Det er nødvendig. Det er ubønnhørlig. Og det er forløsende. Dette halve året har vært en mulighet til å gå i dybden og lære mye om meg selv, men det har også lært meg mye om hvordan jeg kan møte andre. Gjennom å virkelig se og lytte til deres historie, både det de sier, og det de ikke sier. Og ikke minst, hvordan de sier det de sier.

Jeg har alltid (i alle fall så lenge jeg kan huske), vært glad i språk og vært nysgjerrig på hvordan språket vi bruker påvirker folk rundt oss. De som kjenner meg godt har vel på noe tidspunkt fått høre at det er viktig å passe på preposisjonene sine. Det er nemlig forskjell på å gjøre noe med, mot eller for noen andre. Denne fornemmelsen for språk har blitt ytterligere forsterket gjennom dette studiet. Hvordan vi snakker til oss selv og hverandre påvirker hvordan vi tenker, og hvordan vi handler. Det kan høres ut som selvfølgeligheter, men samtidig er det alt annet enn enkelt. Selv jobber jeg fortsatt med å ta eierskap til språket gjennom å si «jeg» når det er meg og mine opplevelser jeg mener. For jeg finner en trygghet i det å kunne generalisere. Ved å bruke uttrykk som «man» og «du» gir jeg uttrykk for at det ikke bare er jeg som kjenner på ubehagelige følelser eller har sterke meninger. Samtidig er det også en trygghet i å kunne eie egne meninger, tanker og følelser. Å stå for at: «Ja, dette mener jeg. Det er dette jeg føler akkurat nå. Dette er min opplevelse av verden.»

Hodepine til besvær – og verdien av å kunne bidra i samfunnet

27. mai ble jeg sterkt berørt av et innlegg i NRK Kveldsnytt om migrenepasienters kamp for å få en relativt ny men svært effektiv medisin på blåresept. Alternativet er en månedlig personlig utgift på 5-10 000 kr alt etter hvor hardt man er rammet i utgangspunktet, eventuelt en rimeligere medisinering med dårligere effekt.

Som arbeidsgiver og kollega har jeg sett  på nært hold hvordan migrene rammer. Jeg har erfart de ekstreme forskjellene på gode og dårlige dager, og hvordan dette slår ut på helse, mestring, trivsel og selvfølelse, og dessuten på kapasitet, kreativitet og pågangsmot. Alt dette igjen påvirker, sett fra et arbeidsgiversynspunkt,  den totale arbeidsevnen, forutsigbarheten og leveringsdyktigheten. Siden Aimovig  kom på det norske markedet i fjor, har stabiliteten på disse områdene vært jevn og svært god hele veien, noe som i et samfunns- og arbeidshelseperspektiv gir en gevinst langt ut over den kostnaden som pr i dag påligger den enkelte pasient.

Selv har jeg en fortid som ansatt i bedriftshelsetjeneste. Lederen min hadde medisinsk bakgrunn, og han lærte meg mye. En gang spurte jeg ham direkte hvorfor han valgte bedriftshelseveien i stedet for en stilling som kommunelege. Han svarte som vanlig kjapt: «Fordi der fastlegen spør pasienten hvor syk han er, kan jeg spørre motsatt; Hvor frisk er du?»  For meg handler dette om verdisyn, og en grunnleggende respekt for menneskene vi møter. De aller fleste mennesker har et sterkt behov for å være bidragsyter i det samfunnet de er en del av, både opp mot familie, venner og lokalsamfunn, og også som arbeidstaker og kollega. Selvfølelse og identitet er tett knyttet opp mot det å gjøre en forskjell og være en ressurs for andre. Sett at du da har ei helseutfordring du enten er født med eller har blitt påført gjennom hendelser i livet, og som hindrer deg i å være den ressursen du selv ønsker? Og sett at det finnes en medisin som gjør det mulig likevel, men at prisen på denne er så høy at du kanskje blir tvunget til å takke nei? Hva gjør det med deg?

Jeg heier på aksjonsgruppa for Aimovig på blåresept, nettopp av denne grunnen, eller alle disse grunnene: Det er samfunnsøkonomisk. Det er bedriftsøkonomisk. Det er fysisk helsefremmende gjennom redusert smerte og færre fysiske belastninger. Det er mentalt helsefremmende gjennom økt mestring og aktiv samfunnsdeltakelse.  Og det handler om en håndterbar personlig økonomi.  At helseministeren antyder et svært nasjonalt beløp hvis man går inn på dette, handler nettopp om de mange migrenepasientene som gjennom denne ordningen vil kunne få god effekt av samme medisin, med påfølgende positive samfunnsmessige og personlige ringvirkninger.

Det går ikke an å la  være. Ikke for den og de det gjelder. Ikke for samfunnet. Og ikke for arbeidsplassene som blir berørt.NB: Dette innlegget er skrevet i samråd med mennesker jeg kjenner og som er berørt

Hjemme bra men borte best? Valgets kval..

Våren er tiden for de eksistensielle samtalene, både på indre og ytre plan. Naturen rundt oss endrer karakter fra time til time, både spirer og gammelt rot dukker opp når snøen forsvinner, og uforvarende drar vi med oss både grus og rask inn sammen med strålende gul og håpefull hestehov før alt stabiliserer seg igjen og sommeren står for døra. Ikke rart at tankene parallelt begynner å sirkle rundt egne veivalg og erfaringer vi har gjort oss vinteren gjennom.

Selv har jeg den siste tida hatt gleden av flere samtaler med unge jobbsøkere i innspurten av en mastergrad, og andre voksne som kjenner på at det kanskje er på tide å prøve noe nytt.  Ett av temaene som fascinerer meg, er hvordan noen søker «hjem» og andre ut.  Refleksjonene jeg møter belyser brytninger mellom by og land, mellom store institusjoner og små enheter, mellom nærhet til familie og åpent landskap der du må bygge nettverket ditt sjøl, og selvfølgelig mellom det trygge og forutsigbare på den ene siden og muligheter for nye utfordringer på den andre.  Jeg lytter,  tenker og spør, samtidig som jeg mer eller mindre bevisst prøver å plassere mitt eget liv i forhold til de samme glideskalaene. For det er nettopp glideskalaer vi snakker om. Det skal ekstreme opplevelser til før de fleste av oss tar det ene valget fullt ut på bekostning av motsatsen på den andre enden av skalaen, men vi er hele tiden i bevegelse mot den ene eller andre retningen.

For hva er egentlig trygghet? Trygghet i familie trenger ikke være geografisk betinget. Hos naboene ser jeg at voksne barn ofte er hjemme på søndagsmiddag, men nærheten kan ivaretas på mange ulike måter, også ved stor geografisk avstand. Noen kan også oppleve at forholdet styrkes når den fysiske avstanden øker, gjennom at hverdagslitasjen blir mindre og man får tid til å savne hverandre.

Behovet for å komme «hjem» formes ofte gjennom innsikt i egne verdier som først blir synlige gjennom møte med nye miljøer, enten det dreier seg om klima, natur, interesser, spilleregler eller tilhørighet til venner og familie. En hotelldriver jeg kjenner, har ofte fortalt hvordan hennes far tidlig ga beskjed om at hun ikke fikk ta over før hun hadde hatt noen år utenfor virksomheten og hjembygda for å kjenne etter om denne livsstilen var noe hun virkelig ville selv, og ikke bare følte forpliktelse til. Jeg har henne mistenkt å stille samme krav til sin egen datter, som ganske nylig har satt kursen hjemover igjen etter først å ha høstet diverse erfaringer på egenhånd.

I et lite samfunn kan samspillsmønstre og mer eller mindre tildelte roller i perioder gå på helsa løs for noen og enhver. Opplevelsen av å bli definert inn i eller ut av ulike roller og miljøer og gjennom dette kjenne på at rammer og handlingsrom blir i trangeste laget, er en gjenganger i mange samtaler jeg har hatt gjennom årene, og slike erfaringer begynner tidlig. Det er fascinerende å se hvordan barn på besøk hos slektninger i sommerferien henter fram andre sider hos seg selv enn de de byr på hjemme. Til 40-årsdagen min fikk jeg  besøk sørfra som samtidig benyttet anledningen til å se et ungdomsteaterstykke der en av jentene mine var med. De la spesielt merke til «fortelleren» i stykket og kommenterte talentet hans. Ikke visste de at samme gutt kjempet en daglig kamp for å komme seg gjennom skolehverdagen, der han var tildelt en helt annen og mindre konstruktiv rolle. Noen ganger er miljøskifte den katalysatoren som skal til for å starte på nytt og bli sett med andre øyne som den du er og kan være, og ikke som den du var, eller basert på hvor du kommer fra.

Jeg mener å ha hørt at det kinesiske tegnet for krise er satt sammen av tegnet for ulykke og tegnet for mulighet. Det er ikke alltid livet blir slik som vi har tenkt. Jobben vi ønsker oss går til noen andre, omstillinger får konsekvenser for arbeidssituasjonen vår, eller endringer i familiesituasjonen krever at vi tar grep. Selv om endringene ikke er bestilt eller ønsker fra egen side, kan de utløse muligheter vi ellers ikke ville ofret en tanke. Vi må utforske nye sider hos oss selv, og gjennom det oppdage mot og ferdigheter vi ikke var klar over, og trolig vil vi møte nye mennesker som vil berike livet vårt i mange år framover.

Vårrengjøring i hodet gjør godt. Det klarner tankene, øker bevisstheten og pusser støvlaget av egenskaper vi kan ha nytte av uansett veivalg. Det viktigste er at vi eier våre egne valg, og lever dem med begge hendene. For uansett hva vi tror vi er, er vi alltid mer enn det. Ha trua, og gjør det beste ut av valget du tar!

Ledelse, sakprosa og skjønnlitteratur

Det er lørdag og lesetid, og fra et rolig hjørne i sofaen er det tidvis vanskelig å forstå hvordan konflikter oppstår, og ikke minst hvorfor noen har interesse i at de eskalerer, enten man kikker til nabokommunen og ulike syn på arbeidsgiverrollen, eller over dammen der man prøver å frigjøre seg fra det europeiske fellesskapet, men bare hvis det helt og fullt er på ens egne premisser. Forklaringen fant jeg kanskje i et intervju med Anita Krohn Traaseth i Dagens Perspektiv her om dagen:

«– Privat sektor er sakprosa, offentlig er skjønnlitteratur.

Tygg litt på den…

Traaseth forklarer forskjellene omtrent slik: 

I privat sektor har man oppskrifter, powerpoint og kulepunkter som beskriver «slik gjennomfører du en endring, slik blir du bedre på ditt og datt». Man har håndbøker i ledelse og ulike ledelsesteorier om hva som fører til suksess når man skal utvikle og endre en organisasjon.

– Når jeg begynte i Innovasjon Norge, tenkte jeg «nå Anita, nå er du i skjønnlitteraturens verden!». Alt handler om relasjoner, om å forstå mangfoldet av karakterer, karakterer du aldri trodde du ville møte, sier Traaseth.»

For det er nettopp dette med sak. Og følelser. Og faren for å tråkke feil når noe oppleves viktig nok til å slåss for. Det er bare én bokstav som utgjør forskjellen på hjerte og hjerne. Disse to organene er uløselig knyttet til hverandre, men hvem av dem som sitter i førersetet når vi velger hvilke kamper vi tar, er likevel avgjørende for den videre dominoeffekten på egne og andres ord og handlinger.  Blant annet fordi hjernen i større grad fokuserer på sak, mens hjertet responderer på person og relasjon. Og noen ganger er det nettopp her vi trenger sorteringshjelp.

En av de mer krevende øvelsene i et lite lokalsamfunn er sortering av det vi har på hattehylla. Hvilke hatter har vi å velge mellom, hvilken er rett å bruke i ulike sammenhenger, og når er det ekstra viktig å la en eller flere hatter bli i ro nettopp der på hylla? Vi møter hverandre i et vell av ulike sammenhenger, så dette med hattesortering er en viktig aktivitet for et framtidig bærekraftig lokalsamfunn, der man skal tåle å omgås over år.

Her kommer noen sorteringstips basert på grunnprinsippene i en coachutdanning, kombinert med egne dyrkjøpte erfaringer:

  1. Ha respekt for tildelte roller! Roller vi har søkt eller blitt tildelt har ofte et sett med spilleregler og noen ganger formelle krav knyttet til seg. Sett deg inn hva som kreves av de rollene du selv har havnet i. Samtidig bør du ha som grunninnstilling at andre har gjort det samme for sin egen del.
  2. Ha respekt for andres kunnskap! Det er en grunn til at mange roller og stillinger bekles av folk med utdanning og erfaring innenfor det området de skal levere på, og at de dermed har en spesiell kompetanse, og noen ganger en plikt til å uttale seg om saker innenfor sitt fagfelt.
  3. Ha respekt for jeg/du sorteringen i en diskusjon! Jeg hører hva du sier, og kan anta hva du mener eller hvilke «bak»tanker du har, men hva som foregår inne i hodet ditt i en debatt, er det kun én person som vet, og det er den som eier  hodet. Jeg har ingen rett til å fortelle deg hva du mener eller hva du ønsker å oppnå, men det jeg har rett til, er å sette ord på hva som er viktig for meg i denne diskusjonen, og hva jeg ønsker, og eventuelt spørre deg hvis jeg er i tvil om hvor du vil.
  4. Se etter hva vi faktisk er enige om før vi graver oss ned i detaljene der uenigheten blomstrer! Jo sterkere vi klarer å forankre et felles overordnet mål, som for eksempel «et trygt arbeidsmiljø for alle ansatte», jo enklere er det å finne løsninger sammen på de underpunktene som av ulike grunner fortsatt spriker.
  5. Bryt saken opp i sine enkelte bestanddeler! Hva er vi enige om? Hva er vi uenige om? Hva kan vi muligens bli enige om? En slik sortering forenkler diskusjonen og flytter den vekk fra person og over til sak igjen.

Å vinne en kamp ved å bruke makten man har til å tvinge andre i kne, vil ofte ha en kortsiktig effekt fram til noen slår tilbake. Det er det daglige eksempler på overalt i verden.  Gode diskusjoner rundt en felles standard for kommunikasjon og spilleregler framover, handler om forankring og tydeliggjøring av felles mål. Hva er vi sammen om? Og hvor er vi rett og slett uenige?

Skjønnlitteraturen til Traaseth handler slik jeg ser det, om at personlige interesser, følelsesliv og relasjoner som har påvirket hverandre over år, får fritt spillerom hos en hel rekke aktører og etterhvert tar form som manuset til en roman av typen Populærmusikk fra Vittula eller filmen Fucking Åmål. Alternativet er at man, med utgangspunkt i de positive intensjonene fra alle parter, begynner sorteringsjobben knyttet til roller, fag, integritet og spilleregler og tar sakprosaen på alvor. I de aller fleste saker er det mer å hente på å skape et godt resultat enn på å få rett.

Når bautaer faller

Det siste året har jeg opplevd at to mennesker jeg har stor respekt for, har gått ned for telling og bedt om timeout. Det vil si, jeg kjenner dem ikke godt nok til å vite om de har sett alvoret og selv bedt om ei pause fra både ansvar og forpliktelser, eller om de har strittet imot helt til kroppen har tatt valget for dem. Men det disse to menneskene har til felles er at de over mange år har stått fram som bautaer, med stor integritet, og tilsvarende arbeidskapasitet, kompromissløse på det de tror på i egen arbeidshverdag. Helt til det sier stopp. Og det skremmer meg.

I ganske ung alder snakket jeg med en lege om arbeidshelse og og langtidsslitasje, og han svarte slik: «Du er klar over det, at det er de som brenner, som blir utbrent?» Han var den første som satte ord på det jeg har erfart med jevne mellomrom siden, engasjement har en pris. Når kvaliteten på det vi leverer fra oss er grunnleggende viktig for egen trivsel og selvfølelse, må vi samtidig ta ansvar for å finne ut hvordan vi skal hente oss inn igjen. De fleste av oss har ganske god oversikt over hvor vi finner disse energikildene for egen del, hovedutfordringen handler om  evnen og kapasiteten vår til å oppsøke dem og ta imot det vi trenger. Det går jo bra uten også, ei stund, en måned, og kanskje et år eller to……

Vi mennesker er skapt ulike fra naturens side, både når det gjelder kapasitet til å stå i krevende situasjoner over tid, men også i forhold til hva vi oppsøker når vi trenger påfyll. Min egen arbeidshverdag er såpass full av folk, dialog og samspill at jeg stadig oftere oppsøker stillhet når jeg har fri. Andre jeg kjenner får den beste energitilførselen ved å samle gode venner rundt et langbord. Jeg sitter gjerne ved det langbordet selv også, men behovet for å ta plass har avtatt proporsjonalt med at jeg styrer stadig flere prosesser på jobb. Det handler om balanse.

Men noen ganger blir det altså for mye. Burde vi sett det før? Ja, det kan hende, men det er ikke bare nok å se. Jeg tror den største utfordringen ligger i overgangen mellom å se og forstå at valgene vi tar ikke er bærekraftig over tid, og evnen til å endre atferd som har utviklet seg til et fast mønster. Moren min kommer jevnlig tilbake til et sitat fra en kvinnelig gründer i bygda jeg vokste opp i: «Har du prøvd å hoppe av en karusell i fart?»  De fleste av oss har en gang eller to i god mening prøvd å utfordre noen vi er glade i, på prioriteringer og hvordan de tar vare på seg selv, og fått en kvass kommentar tilbake, nettopp fordi de  ikke vet hva annet de kan gjøre enn å bli med karusellen videre.

Det mest bekymringsverdige når bautaer faller, er ikke at de trenger å ligge på lading ei stund før de kommer tilbake. Det verste er nederlaget en slik person kjenner på for egen del, fordi identiteten han eller hun over år har utviklet rundt det å være den trygge og forutsigbare som bidrar, organiserer, støtter og bærer menneskene rundt seg, kommer under press. Å selv trenge bistand er et så kraftig angrep på eget selvbilde og opplevd egenverd at det i seg selv blir en betydelig helserisiko på veien mot en ny og balansert hverdag. Det viktigste vi som er rundt kan bidra med, er å minne dem om at de ikke bare er en bauta, og at verdien de bidrar med er mye mer enn rollen(e) de har fylt til nå.

For nesten 20 år siden var jeg selv en slik bauta som hadde inntatt horisontalen for en periode. Da fikk jeg et spørsmål fra ei venninne som jeg aldri har glemt: «Når burde jeg sett at du trengte hjelp?»  En annen bekjent kommenterte at nå var jeg ikke så skummel lenger, han hadde tenkt at jeg var ei slik ei som fikset alt. Min egen viktigste læring fra denne tiden, er at å vise sårbarhet ikke er farlig, det er tillitsvekkende. Uansett hva vi tror vi er, er vi alltid mer enn det, og kjærligheten vi føler for hverandre, oppstår ikke på grunn av mestring, men gjennom å bli kjent med hele mennesket. Derfor er det viktig å starte med å tåle seg selv.

Hva er din personlige strategi?

Jeg fikk en rekke spørsmål her om dagen knyttet til mine egne personlige strategier i lederrollen. Spørsmålene ble stilt knyttet til en modelleringsoppgave som del av en coachutdanning, der intervjuet med meg var en slags generalprøve. Personlig strategi i denne sammenhengen handler ikke om ambisjonsnivå, men hva som foregår inne i hodet mitt i gitte situasjoner, og hvordan rekken av tanker, følelser, bilder og eventuelle  ord jeg sier til meg selv, utløser den atferden jeg viser.  Å sitte modell for en modelleringsoppgave var både morsomt og interessant, og ga meg flere tankevekkere. For hva vet jeg egentlig om mine egne personlige strategier? Overraskende lite oppdaget jeg, fordi mange av de gjentakende handlingsmønstrene er så innarbeidet at jeg ikke lenger er bevisst veien fram til valgene jeg tar.

Da er det annerledes med mitt eldste barnebarn, 6 år og fersk førsteklassing, som jeg traff senere på dagen: «Jeg kan å lese mormor, først leser jeg bosktavforbokstavforbokstavforbokstav og så leser jeg hele ordet!» Med denne personlige strategien kom hun seg gjennom ei hel bok fra perm til perm på toget hjem. Etterhvert supplerte hun med flere strategier, som gjenkjenning av ordbilder hun hadde lest før, og gjetting der ordbildet var delvis kjent og illustrasjonen  pekte i samme retning.

Mange av strategiene våre er funksjonelle i en hektisk hverdag. Vi bare vet hva vi skal gjøre, og gjør det på tilnærmet autopilot.  Andre ganger har vi tatt med oss videre strategier vi trengte en gang, men som ikke lenger virker i forhold til formålet. Her ligger også årsaken til at fokus på personlige strategier er så viktig i coachutdanningen, fordi det er utrolig effektivt å ha riktige verktøy for forsterking av gode, funksjonelle strategier, og ikke minst for justering eller endring av strategier vi ikke lenger har behov for.

Bevissthet rundt egen atferd og de strategiene som ligger bak, er nyttig kunnskap. På samme måte som veslemor når hun mester lesinga til fulle, ikke vil trenge bosktavforbokstavforbokstavforbokstav strategien mer, kan vi i mer relasjonelle sammenhenger ha gått oss inn i handlings- og reaksjonsmønstre som var riktige i starten, men som over tid ikke tjener formålet.  Jeg skrev en del om dette i Husk å takke for følget. Hvis du kommer fra et arbeidsmiljø der det er «tryggest å holde kjeft» og  går til et nytt miljø der engasjement og aktive bidrag i diskusjoner blir belønnet, vil det typisk være tid for en strategijustering.

Hvordan står det til med dine personlige strategier? Er de oppdatert og funksjonelle i forhold til fasen du er i og hva du ønsker å oppnå, eller har du tatt med deg videre strategier du etablerte da rammene var helt annerledes? Er det deg Dumdum Boys synger om i «Det er min fot, jeg skyter når jeg vil. Jeg bommer nesten aldri og har alltid ei kule til.»?

Jeg tror de fleste av oss har behov for både vår- og høstrengjøring i egne handlings- og tankemønstre. For meg ble modelleringsoppgaven starten på en egen ryddeprosess.

Den må velge, som skal leve med konsekvensene

Jeg sitter og griner og leser et innlegg fra ei jeg kjenner, der hun beskriver det å stå i umenneskelige valg knyttet til svært alvorlig sykdom hos foster: «De (abortnemnda) hadde satt seg inn i funnene fra fosterdiagnostikken, forsikret seg om at vi hadde fått all tilgjengelig informasjon, og ville vite sikkert at jeg som mor var den som tok beslutningen.» Tårene renner for smerten ved å stå foran et slikt valg, uansett utfall, men også for urimeligheten i at noen som helst andre skal kunne ta dette valget for deg, og jeg er dypt imponert over motet som skal til for å fortelle sin egen personlige historie. For dette gjør vondt.

For snart 31 år siden kom min lille kjernefamilie hjem med vår første nyfødte, en ønsket (dog ikke planlagt) familieforøkelse. To foreldre i et etablert forhold, med faste jobber, trygge rammer og et friskt barn. Radioen sto på på kjøkkenet og det første som møtte meg var et intervju med Børre Knudsen  teolog og aktivist mot selvbestemt abort, som dømte kvinner som tok abort til den evige skjærsild. Rystelsen jeg kjente på i det øyeblikket, med den vesle på armen, er fortsatt lagret et sted i kroppen og vekkes til liv med ujevne mellomrom. Og jeg har aldri noen gang vært så sikker som akkurat i det øyeblikket, på at jeg er for selvbestemt abort.

Hvorfor? Her sto jeg, med alle forhold lagt til rette for at dette skulle være det lykkeligste øyeblikket i mitt liv, og det jeg kjente aller mest på, var ren angst. Angst for å ha ansvar for et eget vesen som var helt avhengig av meg, og som var prisgitt min evne til å takle morsrollen, både fysisk og emosjonelt. Øyeblikket var så stort og uhåndterlig og ufattelig, og jeg så utrolig liten. Og hvordan kunne jeg, i min situasjon, tillate meg å kritisere andre kvinner som på grunn av sykdom hos seg eller barnet, en vanskelig livssituasjon eller andre uforutsigbare rammer, valgte annerledes enn det jeg hadde gjort? Å dømme andre i en slik situasjon, framstod da, slik det fortsatt gjør, som totalt meningsløst.

Vi mennesker er ofte raske til å mene, anta og tro hva som er riktige valg for andre mennesker, men vi vil aldri ha den hele og fulle innsikten i et annet menneskes liv. Selv om jeg på den ene siden er for kvinners rett til selvbestemt abort, vil jeg være svært forsiktig med å anbefale en slik beslutning  ovenfor noen, uansett hvor vanskelig totalsituasjonen oppleves i øyeblikket.  Dette fordi jeg vet, at uansett valg, å bære fram eller velge bort, får det konsekvenser på livstid, og det er den som velger, som må håndtere og leve med disse konsekvensene i begge tilfelle. Valget kan derfor, i mitt hode, ikke ligge noe annet sted enn hos den/de som skal bære det med seg, hver eneste dag i ettertid. Det er de som er best skikket til å gjøre denne vurderingen ut fra totalsituasjonen de står i. Men sparringen er viktig, og den handler om sitatet jeg startet med: «De (abortnemnda) hadde satt seg inn i funnene fra fosterdiagnostikken, forsikret seg om at vi hadde fått all tilgjengelig informasjon, og ville vite sikkert at jeg som mor var den som tok beslutningen.» 

Jeg heier på en modig ung kvinne som har gitt mange tause en stemme i dag!