Barn, foreldre og besteforeldre, ferieforventninger og roller

Har akkurat lest meg gjennom Mommo og moffa på egotripp av «utslitt trebarnsmor» i  NRK Ytring, og ikke minst de ulike  vinklingene i kommentarfeltet. Dagen etter publiserte NRK artikkelen Forskning slår tilbake. Den viser til stort engasjement hos dagens besteforeldre i forhold til å følge opp barnebarn.

Det som fascinerer meg mest, både i den opprinnelige artikkelen og i med- og motytringene i kommentarfeltet, er fasiten folk sitter på i forhold til andre menneskers motivasjon, kapasitet og prioriteringer. De vet så inderlig vel hva som er feil og hva som er riktig, og hevder at egoisme og selvrealisering er styrende i begge retninger.  Selv tror jeg at bildet er mye mer sammensatt.

Grunnpillaren i all god kommunikasjon er tillit til hverandres gode vilje, også når «motparten» prioriterer annerledes enn vi kunne ønske oss. Årsaken til sprikende behov og ulike valg kan like gjerne være knyttet til fysisk eller mental helse, kapasitet, misforståelser, usikkerhet, andre familiemedlemmer som trenger sitt, som til ren egoisme.  Vi kan tro og anta hva som er førende for andre menneskers valg, men de selv er de eneste som kjenner sine egen drivkraft.

Jeg tror også det er viktig å skille mellom ønsker, forventninger og behov. Vi kan ønske oss mer samvær eller avlastning, og vi kan ha klare forventninger til foreldre- og besteforeldrerollen. Det reelle behovet kan på den ene siden forsterkes av nettopp ønsker og forventninger, på den andre siden kan det reguleres gjennom egne prioriteringer og hvor vi legger lista på hva som skal være en god ferieopplevelse for oss selv og ungene, og rett og slett gjøre det beste ut av situasjonen som den er.

Et annet spørsmål er om foreldre/besteforeldre er gjort kjent med dine ønsker, forventninger og behov? Jeg kjenner flere i min egen generasjon som er usikker på egen rolle i forhold til egne barn og barnebarn. De ønsker mer samvær men vil ikke trenge seg på, eller vet ikke helt hva som vil være riktig å gjøre.  Tilbakeholdenhet kan med andre ord være et tegn på at det er på tide å jobbe mer (på begge sider) med tilliten til hverandres gode vilje gjennom året, mer enn at (beste-)foreldrene er på ego-trip når sommeren kommer.  Åpne spørsmål om hva man kan få til sammen er en god start.

Barn er, i likhet med voksne, selvstendige individer med ulik atferd og forskjellige behov. Ikke alle besteforeldre har helse eller kapasitet til å dekke alle disse behovene på en gang, og over lengre tid. Kanskje er det lettere å by på seg selv hvis man kan ha besøk av én og én og over en kortere periode?  Så kan foreldrene også lettere tilpasse opplegget hjemme til den eller de som er igjen? Alle barn har behov for å bi sett som det individet det er, og stressnivå og forventningspress dempes i begge leire.

Selv er jeg så heldig at jeg får energi av de små når de er på besøk, nettopp fordi de både tvinger meg  ut av jobbfokus, ut i naturen og inn i bøkenes verden. Men de og foreldrene må også tåle at jeg ikke alltid mestrer mormorrollen like godt, jeg kan bli både sliten og oppfarende innimellom. Fordi jeg er et helt alminnelig menneske.

Den viktigste forventningen å utfordre er kanskje at livet skal være perfekt avstemt sommeren igjennom. Livet er slik det er, og den største mestringen av alle er å tåle nettopp det.

Stuper du inn i ferien?

I mange år har jeg hatt følelsen av at ferie, det er noe som ligger som en aktivitet i kalenderen å rekke (som alt annet), helt til jeg har pakket kofferten, forlatt huset, låst døra og begynt på første transportetappe i avtalt retning. En tilstand preget av travelhet og beredskap har blitt med meg inn i de første dagene av ferieuka fram til jeg gradvis har gitt meg selv lov til å kjenne etter: Det er ikke noe å rekke her. I noen få uker handler det faktisk om å være, mer enn å gjøre. Være til stede, kjenne på været, respektere sin egen naturlige søvnrytme, spise sakte og ta ting som de faller seg. En ting om gangen.  Med folk jeg liker.

Men noen ganger kommer ikke følelsen av ro da heller, og den erkjennelsen har et snev av panikk i seg, eller kanskje mest en opplevelse av mangel på mestring.  Høres det kjent ut?  Ethvert oppegående menneske må da være i stand til å slappe av???

Etterhvert som jeg har blitt kjent med dette mønsteret, har jeg utviklet strategier for raskere å nå den tilstanden jeg ønsker å ha ut av noen ferieuker midt på sommeren. Det handler om å planlegge. Ikke hva jeg skal gjøre når, men i første rekke å identifisere hvilke elementer som virker dempende på mine mer hektiske sider, og deretter hva som kan hindre meg i å finne den roen jeg både ønsker og trenger.  Det tredje elementet handler om å melde behov. Rett og slett å sette ord på hva som er viktig for meg for at jeg skal være i stand til å lade mine egne batterier slik at jeg varer lenge, også som bidragsyter til de jeg har rundt meg. Her er min personlige fasit:

  1. Den ekstroverte delen av meg får mer enn nok påfyll gjennom jobben, så spesielt i starten på ferien trenger jeg stillhet, og et par gode bøker. Ingen grunn til bekymring, mitt sosiale vesen våkner til liv etter få dager, men har altså mer å bidra med hvis jeg får lov til å lande i tilnærmet ensomhet.
  2. Ja, jeg er glad i hele storfamilien min, men deler dem gjerne opp i mindre enheter, og i samvær med færre om gangen.  Det blir bedre kvalitetstid for alle, og jeg slipper å «sveipe rommet» etter hvem som faller ut eller har kryssende behov.
  3. Vis respekt for hverandres behov for alenetid. At noen trekker seg tilbake, betyr trolig at de har behov for å ligge på lading ei stund, for så å komme sterkere igjen. Mange inntrykk, på reise, i tett feriesamvær eller av andre grunner, trenger også rom for bearbeiding. Det er også viktig å lære barn at det er helt ok å ville være litt alene en gang iblant.
  4. Gjør avtaler på forhånd, eller tidlig i ferien, om ansvarfordeling og gjensidige forventninger, før det oppstår gnisninger.
  5. Bruk været, naturen, fargene, luktene, smakene og ikke minst sommerkveldene som energikilde.  Det er medisin for sjelen.

Nyt sommeren, og finn din egen fasit på veien!

Det vanskelige ordet lojalitet

Wikipedia definerer lojalitet slik:

«Lojalitet er en personlig egenskap av plikttroskap eller lovlydighet, og som i enkelte sammenhenger kan regnes som en verdsatt egenskap eller dyd. Lojalitet innebærer vennlig innstilling og hjelpsomhet mot den lojaliteten rettes mot. Det kan også medføre et allianseforhold der de som er lojale mot hverandre tar hverandres parti i tilfelle konflikt med andre. Lojalitet kan også benyttes for å betegne troskapsforhold mellom en overordnet og underordnede, eksempelvis mellom en fyrste og hans undersåtter.»

Allerede her er det mye interessant stoff. Lojalitet defineres som en personlig egenskap som rettes mot mennesker i våre omgivelser vi føler tilknytning til, og i ulike sammenhenger opplever som allierte. I arbeidslivet knyttes ordet ofte opp mot verdigrunnlag, forpliktelse og krav om lojalitet. På den ene siden har vi altså følt lojalitet mot mennesker vi er emosjonelt tilknyttet på en måte eller en annen, og på den andre siden ulike former for pålagt og kontraktsfestet lojalitet.

Ikke sjelden møter jeg mennesker som kjenner på stress eller ubehag fordi disse ulike forventningene til lojalitet kommer i konflikt med hverandre. Et eksempel er lederen som er pålagt å gjennomføre nedbemanning, men samtidig har en sterk emosjonell tilknytning til egen avdeling og folkene der. Kravet fra arbeidsgiver er tydelig, og ikke urimelig heller, siden de ytre rammene tilsier at her må det handles. Likevel vil oppgaven kunne oppleves direkte uhåndterlig før man får sortert roller og hatter og kommunisert dette tydelig ut. Tilstrekkelig bakgrunnskunnskap, opplevd ryddighet og tillit til rettferdig behandling av de som blir berørt, vil likevel kunne gjøre oppgaven overkommelig.

En lojalitetskonflikt melder seg oftest der egen lojalitet går i flere retninger.  For det vil den gjøre noen ganger. For eksempel i spørsmålet om du skal gi en person en sjanse til, selv om du løper en risiko for flere enn deg selv? Eller hvis du har fått et pålegg du av etiske grunner ikke vet om du kan stå inne for? Og hva gjør du når du har to gode kolleger som kommer i konflikt med hverandre? Eller når du får servert en hel kamel  og innerst inne vet at du bør spise hele måltidet for en sak som er større enn deg selv? Selv har jeg ganske dårlig fordøyelse når det gjelder kameler, og spesielt når jeg kjenner at det samtidig  lugger i grunnverdiene mine, derfor har jeg i voksen alder  (klok av skade) lært meg å bruke mer tid på å analysere totaliteten i situasjonen før jeg tar viktige valg. For hvis jeg skal være tro mot noen eller noe på en måte som krever at jeg går den ekstra milen for personen eller saken, må dette samtidig være et prosjekt jeg tror på.

André Bjerkes mest kjente dikt beskriver dette dilemmaet utrolig godt, men lett er det ikke:

Du skal være tro

Du skal være tro

Men ikke mot noe menneske
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.

Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt…

Når var du tro?

Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?

Var du tro
når du ikke bedro
den du ikke elsket?

Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det som rørte ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg

Da var du tro!

Lensemuseet

 

Faren med å fortelle bare én historie

Noen ganger når jeg underviser, ber jeg de som hører på rekke opp ei hand hvis de liker at andre forteller dem hvem de er. Ikke overraskende har jeg så lagt fått null respons på den oppfordringen. Det neste spørsmålet derimot, pleier å få effekt, fortsatt ikke i form av hender i været, men gjennom en tydelig endring av de ansiktsuttrykkene jeg har foran meg: «Rekk opp hånda de som ALDRI har fortalt andre hvem de er.» Det som farer over ansiktene er alt fra humor og sjølironi til til tydelig beskjemmede uttrykk. For hvorfor gjør vi det mot andre som vi selv setter så lite pris på?

I The danger of a single story (TED talks) setter Chimamanda Adichie ord på språkets makt, og den styrken som ligger i den gjentakende og stigmatiserende historiefortellingen. Veldig ofte når en historie gjenfortelles legges det mer vekt på å beskrive personlige egenskaper enn på rammene rundt situasjonen,  Hun ER så hjelpsom, han ER så vanskelig, de ER så hissige, og hun ER så morsom. Og det er de sikkert, men ikke bare det, de er også mye, mye mer. Men fordi historiene gjentas, og man leter eter nye overlappende historier som kan forsterke den første, blir resultatet at mennesker forflates med enten positivt eller negativt fortegn. Pussig nok velger mange å tilpasse seg rollen de blir tildelt, fordi det er den de får respons på.

For noen år siden var jeg inne i ei ungdomsskoleklasse for å snakke om entreprenørskap og det å starte bedrift. En lærer tok meg til side før timen og sa at hvis jeg fikk utfordringer med den og den (som han definerte som krevende elever) ville han gripe inn og hjelpe meg. Jeg takket høflig nei, og svarte at jeg helst ville håndtere en slik mulig situasjon selv. Guttene det gjaldt var ikke vanskelige å spotte i gruppa, for energinivået var høyt. Men de fikk også tenning på andre type oppgaver enn de var vant med, og bidro konstruktivt hele veien, uten på noe tidspunkt å utfordre lederrollen min i prosessen. Derimot ba de om å få sitte igjen, fordi de fikk lyst til å jobbe videre med oppgaven etter skoletid. De VAR ikke vanskelige, de fant seg bare ikke alltid til rette i de rammene skolesystemet bød på.

Selv har jeg ord på meg for å være både imøtekommende, lyttende og relativt grei å ha med å gjøre. Men denne ene historien om hvem jeg er, har gyldighet bare til et visst punkt. For i likhet med de fleste mennesker jeg kjenner og omgås, skjer det noe med meg i det øyeblikket noen tråkker over grensene mine og utfordrer de grunnleggende verdiene jeg navigerer etter. Da kan jeg bli både sta og egenrådig, og ikke minst vanskelig å styre. Ikke fordi jeg ER vanskelig, men fordi jeg vet at hvis jeg firer på verdiene i mitt eget moralske kompass, vil jeg på et eller annet tidspunkt bli en dårligere versjon av meg selv, og på sikt vil en slik prioritering være direkte helseskadelig. Dette er egenskaper jeg også kjenner igjen hos de som står meg nærmest, for bevisst eller ubevisst har jeg nok tatt en avsjekk på andres verdigrunnlag også før jeg åpner opp for fortrolighet og nære vennskap.

En av verdiene som står høyt i kurs i livet mitt, er ærlighet. I yrkeslivet handler det for meg om ærlighet knyttet til intensjoner, mål og midler, inngåtte avtaler og spillereglene som til enhver tid gjelder, Motsats og stressfaktor: Opplevelsen av skjulte agendaer.

Frihet er også viktig for meg. Frihet til å være den jeg er, by på styrker og utfordringer, og ha handlingsrom til selv å finne fram til en hensiktsmessig vei mot det målet som er definert. Motsats og stressfaktor: Detaljstyring og trange rammer.

Respekt og lojalitet sier noe om at vi alle har hver vår modell av verden, og at det er helt fint. Samtidig kan vi, ved å by på de forskjellige modellene til hverandre komme fram til felles spilleregler som gjør at vi kan jobbe godt sammen, ikke bare på tross av, men også på grunn av disse ulikhetene. Men da må vi forplikte oss lojalt til de spillereglene vi blir enige om. Motsats og stressfaktor: Maktkamper og brudd på avtalte spilleregler.

«Det fins ikke unormale reaksjoner» sa en psykolog en gang på et kurs jeg deltok på. «Det fins bare normale reaksjoner på unormale situasjoner,» Vi ER ikke reaksjonene våre, vi henter dem opp fordi rammene i livet vårt endrer seg, noen ganger til det bedre og noen gang til det verre. Og kampen vi aldri må slutte å kjempe, er den som er knyttet til vår egen integritet. Hvem er jeg? Hvem ønsker jeg å være? Hva er verdigrunnlaget mitt, hva står jeg for? Vi eier våre egne historier, og det er vårt ansvar å fortelle dem. Hver dag, gjennom måten vi tenker, lever og oppfører oss på. Som Heather Small gjør i Proud, OL sangen fra London 2012.

Avslutter med mitt yndlingssitat fra Mia Törnblom: «Du gör fel, men du är inte fel.» 

 

 

Når bautaer faller

Det siste året har jeg opplevd at to mennesker jeg har stor respekt for, har gått ned for telling og bedt om timeout. Det vil si, jeg kjenner dem ikke godt nok til å vite om de har sett alvoret og selv bedt om ei pause fra både ansvar og forpliktelser, eller om de har strittet imot helt til kroppen har tatt valget for dem. Men det disse to menneskene har til felles er at de over mange år har stått fram som bautaer, med stor integritet, og tilsvarende arbeidskapasitet, kompromissløse på det de tror på i egen arbeidshverdag. Helt til det sier stopp. Og det skremmer meg.

I ganske ung alder snakket jeg med en lege om arbeidshelse og og langtidsslitasje, og han svarte slik: «Du er klar over det, at det er de som brenner, som blir utbrent?» Han var den første som satte ord på det jeg har erfart med jevne mellomrom siden, engasjement har en pris. Når kvaliteten på det vi leverer fra oss er grunnleggende viktig for egen trivsel og selvfølelse, må vi samtidig ta ansvar for å finne ut hvordan vi skal hente oss inn igjen. De fleste av oss har ganske god oversikt over hvor vi finner disse energikildene for egen del, hovedutfordringen handler om  evnen og kapasiteten vår til å oppsøke dem og ta imot det vi trenger. Det går jo bra uten også, ei stund, en måned, og kanskje et år eller to……

Vi mennesker er skapt ulike fra naturens side, både når det gjelder kapasitet til å stå i krevende situasjoner over tid, men også i forhold til hva vi oppsøker når vi trenger påfyll. Min egen arbeidshverdag er såpass full av folk, dialog og samspill at jeg stadig oftere oppsøker stillhet når jeg har fri. Andre jeg kjenner får den beste energitilførselen ved å samle gode venner rundt et langbord. Jeg sitter gjerne ved det langbordet selv også, men behovet for å ta plass har avtatt proporsjonalt med at jeg styrer stadig flere prosesser på jobb. Det handler om balanse.

Men noen ganger blir det altså for mye. Burde vi sett det før? Ja, det kan hende, men det er ikke bare nok å se. Jeg tror den største utfordringen ligger i overgangen mellom å se og forstå at valgene vi tar ikke er bærekraftig over tid, og evnen til å endre atferd som har utviklet seg til et fast mønster. Moren min kommer jevnlig tilbake til et sitat fra en kvinnelig gründer i bygda jeg vokste opp i: «Har du prøvd å hoppe av en karusell i fart?»  De fleste av oss har en gang eller to i god mening prøvd å utfordre noen vi er glade i, på prioriteringer og hvordan de tar vare på seg selv, og fått en kvass kommentar tilbake, nettopp fordi de  ikke vet hva annet de kan gjøre enn å bli med karusellen videre.

Det mest bekymringsverdige når bautaer faller, er ikke at de trenger å ligge på lading ei stund før de kommer tilbake. Det verste er nederlaget en slik person kjenner på for egen del, fordi identiteten han eller hun over år har utviklet rundt det å være den trygge og forutsigbare som bidrar, organiserer, støtter og bærer menneskene rundt seg, kommer under press. Å selv trenge bistand er et så kraftig angrep på eget selvbilde og opplevd egenverd at det i seg selv blir en betydelig helserisiko på veien mot en ny og balansert hverdag. Det viktigste vi som er rundt kan bidra med, er å minne dem om at de ikke bare er en bauta, og at verdien de bidrar med er mye mer enn rollen(e) de har fylt til nå.

For nesten 20 år siden var jeg selv en slik bauta som hadde inntatt horisontalen for en periode. Da fikk jeg et spørsmål fra ei venninne som jeg aldri har glemt: «Når burde jeg sett at du trengte hjelp?»  En annen bekjent kommenterte at nå var jeg ikke så skummel lenger, han hadde tenkt at jeg var ei slik ei som fikset alt. Min egen viktigste læring fra denne tiden, er at å vise sårbarhet ikke er farlig, det er tillitsvekkende. Uansett hva vi tror vi er, er vi alltid mer enn det, og kjærligheten vi føler for hverandre, oppstår ikke på grunn av mestring, men gjennom å bli kjent med hele mennesket. Derfor er det viktig å starte med å tåle seg selv.

Hva er din personlige strategi?

Jeg fikk en rekke spørsmål her om dagen knyttet til mine egne personlige strategier i lederrollen. Spørsmålene ble stilt knyttet til en modelleringsoppgave som del av en coachutdanning, der intervjuet med meg var en slags generalprøve. Personlig strategi i denne sammenhengen handler ikke om ambisjonsnivå, men hva som foregår inne i hodet mitt i gitte situasjoner, og hvordan rekken av tanker, følelser, bilder og eventuelle  ord jeg sier til meg selv, utløser den atferden jeg viser.  Å sitte modell for en modelleringsoppgave var både morsomt og interessant, og ga meg flere tankevekkere. For hva vet jeg egentlig om mine egne personlige strategier? Overraskende lite oppdaget jeg, fordi mange av de gjentakende handlingsmønstrene er så innarbeidet at jeg ikke lenger er bevisst veien fram til valgene jeg tar.

Da er det annerledes med mitt eldste barnebarn, 6 år og fersk førsteklassing, som jeg traff senere på dagen: «Jeg kan å lese mormor, først leser jeg bosktavforbokstavforbokstavforbokstav og så leser jeg hele ordet!» Med denne personlige strategien kom hun seg gjennom ei hel bok fra perm til perm på toget hjem. Etterhvert supplerte hun med flere strategier, som gjenkjenning av ordbilder hun hadde lest før, og gjetting der ordbildet var delvis kjent og illustrasjonen  pekte i samme retning.

Mange av strategiene våre er funksjonelle i en hektisk hverdag. Vi bare vet hva vi skal gjøre, og gjør det på tilnærmet autopilot.  Andre ganger har vi tatt med oss videre strategier vi trengte en gang, men som ikke lenger virker i forhold til formålet. Her ligger også årsaken til at fokus på personlige strategier er så viktig i coachutdanningen, fordi det er utrolig effektivt å ha riktige verktøy for forsterking av gode, funksjonelle strategier, og ikke minst for justering eller endring av strategier vi ikke lenger har behov for.

Bevissthet rundt egen atferd og de strategiene som ligger bak, er nyttig kunnskap. På samme måte som veslemor når hun mester lesinga til fulle, ikke vil trenge bosktavforbokstavforbokstavforbokstav strategien mer, kan vi i mer relasjonelle sammenhenger ha gått oss inn i handlings- og reaksjonsmønstre som var riktige i starten, men som over tid ikke tjener formålet.  Jeg skrev en del om dette i Husk å takke for følget. Hvis du kommer fra et arbeidsmiljø der det er «tryggest å holde kjeft» og  går til et nytt miljø der engasjement og aktive bidrag i diskusjoner blir belønnet, vil det typisk være tid for en strategijustering.

Hvordan står det til med dine personlige strategier? Er de oppdatert og funksjonelle i forhold til fasen du er i og hva du ønsker å oppnå, eller har du tatt med deg videre strategier du etablerte da rammene var helt annerledes? Er det deg Dumdum Boys synger om i «Det er min fot, jeg skyter når jeg vil. Jeg bommer nesten aldri og har alltid ei kule til.»?

Jeg tror de fleste av oss har behov for både vår- og høstrengjøring i egne handlings- og tankemønstre. For meg ble modelleringsoppgaven starten på en egen ryddeprosess.

Å leve av øyekontakt

Vi er mange mennesker som lever både med og av øyekontakt, eller i møte med det som noen kaller «sannhetens  øyeblikk» hver eneste dag. Det er der vi bygger tillit, får tilgang til både fysiske og mentale rom hos menneskene rundt oss, og skal bevege oss respektfullt omkring for ikke å tråkke feil eller skape unødig kaos når vi fortsetter vår ferd mot nye menneskemøter. Det følger både ansvar og risiko med den jobben vi gjør, og tidvis vil vi oppleve at enten intensjoner eller dømmekraft, eller begge deler, blir trukket i tvil, uansett hvor bevisst vi selv ønsker å være på egen atferd. I dag har jeg opplevd begge ytterpunktene, både å tråkke over ei grense jeg burde ha sett, og deretter, i en helt annen setting, å bli betrodd hvor mye ei sterk samtale for x antall år siden har betydd for en annen persons framtidige veivalg.  I begge tilfeller har ordenes makt satt spor, men med ulike fortegn, og jeg har først i ettertid forstått hvor sterk effekten av form og innhold kan være.

Som de fleste andre, antar jeg, har jeg et sterkt behov for å opptre respektfullt ovenfor andre mennesker. Problemet er likevel at respekt formes av så mange elementer, og som en kollega av meg sier: «Budskapet eies av mottaker.» Selv med gode verktøy og lang trening i jeg/du sortering er det fragmenter i all kommunikasjon som lever sitt eget liv i samspillet mellom to mennesker, slik som tolking av kroppsspråk, stemmeleie, ulik kultur for direkthet, ryggsekker fylt med tidligere opplevelser, opplevd makt(u)balanse, nyanser i ord, ulik rolleforståelse, osv. Alt dette er støysendere vi bærer med oss i dialog med hverandre, og som påvirker budskapets reise mellom avsender og mottaker, og det er helt naturlig at vi noen gang bommer og andre gang treffer blink.

Problemet jeg kjenner på noen ganger, er at denne styrken i «ordets makt» kan slå meg helt ut, det at man har tilgang på verktøy som er så sterke og som kan ha så stor innvirkning på andre menneskers følelsesliv og veivalg, både på godt og ondt. Dette har skremt meg helt siden jeg begynte på coach-utdanningen for mange år siden. Metodikk og språklig forståelse vi tilegner oss gir et helt utrolig positivt spillerom for å bidra til vekst og utvikling både for oss selv og de vi har rundt oss, men det gir også makt til å rive ned. På hvert nye kull har jeg sett noen få enkeltmennesker som har forlatt lærestedet godt fornøyd med ei full verktøykasse, samtidig som jeg har vært i tvil om de etiske refleksjonene har fått tilsvarende oppmerksomhet, og jeg har hatt vondt i magen med tanke på hvem som kan bli utsatt for disse menneskene.

De aller fleste av oss er atskillig mer balansert, men det gir en annen type risiko: Det at vi normalt opptrer både respektfullt og lyttende til de menneskene vi møter, gjør at de også møter oss med garden nede, og dermed er uforberedt hvis vi skulle tråkke over akkurat der den andre har «si inste grind». Og det vil innimellom skje at vi gjør akkurat det, ikke med vilje, men uforvarende, eller på en dårlig dag. Da er det to parallelle ryddejobber som står for døra. Den ene handler om å gjenopprette tillit hos den vi har rotet det til for. Det kan gå bra, men det kan også hende at den andre takker for følget og går videre alene, og i så fall med full rett.

Den andre ryddejobben er mer krevende, og den dreier seg om å gjenopprette tilliten til seg selv. Hvordan står det til med dømmekraften min? Bør jeg drive med dette? Er de daglige menneskemøtene og den sterke øyekontakten der jeg skal være framover? Holder jeg mål? Dette er viktige refleksjoner å gjøre seg, og som jeg vet både legestanden og litteraturen setter ord på med jevne mellomrom, for eksempel i Henning Mankells Italienske sko. Det samme kan skje med ledere, politikere, politifolk og så videre, og det er dessverre ingen fasit å slå opp i.

Å tilgi seg selv er en av de vanskeligste øvelsene vi mennesker utsettes for, men samtidig er er det gjennom denne type erfaringer vi har mulighet til å vokse som mennesker:

Ibland gör man rätt, Ibland gör man fel, lev med det
Ibland gör man rätt, Ibland gör man fel, lev med det

All den här tiden som jag vilat och velat
Vilat och väntat och kastat bort
Inte nu, kanske sen kommer jag också tycka
Att allt dåligt för med sig nåt gott

Magnus Krunegård