Struktur, mål eller middel?

«Jeg har funnet svaret. Det er struktur!»  Påstanden utgjorde startskuddet på et møte der tema var tidsklemme, prioriteringer og videre delegering, og ble fort møtt med motspørsmålet: «Struktur er vel ikke målet, men heller et middel?» Dermed var diskusjonen i gang. Har struktur en selvstendig verdi? Eller er struktur den usynlige vevetråden som gjør det mulig  å gi feste til fargerike mønstre? Kan for mye struktur være et hinder for gode, kreative prosesser?  Hva med det uforutsette, det som alltid oppstår når vi minst venter det?

For det første tror jeg at folk er forskjellig, også når det gjelder behovet for struktur i hverdagen.  For noen mennesker er planmessighet og god arbeidsflyt selve definisjonen på en vellykket arbeidsdag. Samtidig er det forsket på at det å overvåke en slik prosess med ett formål; å trykke på den røde knappen hvis noe skulle skjære seg, for noen utløser en brennende trang til nettopp å trykke, slik at de ihvertfall opplever et avbrekk i det jevne og forutsigbare. Jeg tilhører siste kategori, den type menneske som får energi av det uventede og impulsive, en egenskap som har vist seg å være til både glede og frustrasjon for både meg selv og omgivelsene.  Samtidig verdsetter jeg struktur høyt. Ikke som mål, men som middel. Når det koker som verst rundt meg av avtaler, oppgaver og uttalte forventninger, har jeg én løsning: Struktur. Jeg oppdaterer regneark, kalendre og timelister og tenker både 2, 6 og 12 uker fram i tid, mens jeg fokuserer ned på den minste detalj. Fordi jeg vet jeg trenger det.

Noen mennesker elsker strukturer. De ser mønstre og knekker koder, og løser komplekse problemstillinger nettopp på grunn av den strukturelle tilnærmingen. Jeg er ikke helt der, men kan gripe meg selv i å være ørlitegrann misunnelig på disse egenskapene. Aller mest på evnen til å glede seg over denne type oppgaver.  Selv gjør jeg dem fordi jeg vet jeg må og fordi jeg forstår at det er fornuftig. Samtidig som det er de relasjonelle ferdighetene som driver meg framover.

Jeg tenker altså at struktur er bra, men at faresignalene oppstår når struktur brukes som skjold mot resten av verden.  Når vi ikke slipper til andre i redsel for å miste oversikt og kontroll. Når vi nekter å samhandle fordi det krever en fleksibilitet vi ikke tar sjansen på å tilby. Eller når vi holder oss til plan A,  selv når rammevilkårene rundt oss er i gallopperende endring og behovet for en plan B er mer enn påkrevd. Da har  strukturen endret seg fra et middel til å få ting gjort på en både effektiv og forsvarlig måte, til å bli selve målet. Og vi ser ikke selv at selv om den gir beskyttelse mot uønsket endring på kort sikt, vil en slikt strategi føre til et større kaos i det lange løp. I form av tapte muligheter, ødelagte relasjoner, og noen ganger direkte konfliktstoff.

Jeg evner ikke å se verdien av struktur som formål. Men struktur som middel for å nå et overordnet formål, derimot, det både trenger og verdsetter jeg, hver eneste dag. I dette spørsmålet som så ofte ellers hender det at vi ender ut som vår egen verste venn. Løsningen slik jeg ser det, handler om å løfte blikket: Hva holder jeg egentlig på med? Hvor vil jeg med det jeg gjør? Og hvordan er det da viktig å prioritere? Vi kommer nemlig ikke utenom strukturen, men det er vi som bestemmer hvordan vi benytter den.

Never ever think out of the box!

Never ever think out of the box!

Hvorfor gidder vi dette?

Har du opplevd, enten fysisk eller billedlig, å tråkke i både regnvær og motvind mot et mål som er langt borte i tåka et sted? Har du tenkt tanken at innsatsen du faktisk legger ned, og måten du blir verdsatt på, ikke henger på greip sett i forhold til  hverandre?  Kjenner du på følelsen av to skritt fram, ett tilbake, og opplever i tillegg kritiske spørsmål knyttet til motivasjon, kompetanse, realisme og om målet faktisk er riktig? Ender du opp med å spørre om det virkelig er verdt strevet, det du holder på med?

I den verden jeg jobber i, møter jeg mange som vil mye. Det er folk som stikker hodet fram, og er villige til å ta risiko som kan få både personlige, sosiale og økonomiske konsekvenser. De ser muligheter, bryter gamle mønstre og banner til og med i kirka en gang i blant. Og de får til mye, til glede både for seg selv, omgivelsene og regionen de bor i. Men det hører med til historien at jeg noen ganger treffer de samme menneskene i tyngre perioder, når motstanden oppleves som et mangehodet, men dog udefinerbart troll, eller når små drypp og stikk over tid har tappet dem for mer energi enn det som godt er.  De er på tur inn i tåkeheimen, og begynner å betvile sin egen navigeringsevne. For verden oppleves både urettferdig og utakknemlig iblant. Noen ganger navigerer vi feil også, slik som bakeriet som delte en slik frustrasjon på facebook uten å forutse konsekvensene og engasjementet det skapte.

takeheim

Vi kan ikke alltid basere oss på eksterne tilbakemeldinger som energikilde for den jobben vi skal gjøre. Det vil fort føre til en emosjonell berg- og dalbane som vi ikke har mulighet til å kontrollere. Avsenderne har sine personlige mål, slik som vi har våre, og noen ganger vil disse sprike.

Den indre flammen derimot , det vi tror på, verdien og viktigheten av målet vi har satt oss, alt dette som er større enn oss selv, driver oss framover også i perioder med dårlig sikt.  De aller viktigste spørsmålene å stille seg i slike situasjoner, er: Hva tror jeg på? Hvorfor startet jeg på denne veien i utgangspunktet? Hva opplevde jeg som viktig , det som gjorde at jeg satte i gang dette prosjektet? Hvor er den egentlige driftkraften min? Hva er min katedral?

Tåke er, og har alltid vært, en forbigående tilstand. Hovedforskjellen mellom tåke og klart vær, ligger i behovet for milepæler, tåka gjør at intervallene mellom dem bør kortes ned for å sikre stø kurs. Det er heldigvis slik at vi står fritt til å velge våre egne milepæler. Og husk: Før eller senere vil det lette..

det-lysner

Mitt mål, eller ditt?

Jeg har vært på fjelltur. Opp på et fjell, over toppen og ned igjen en lørdag formiddag.  I mitt eget tempo. Normalt pleier jeg å gå i en flokk på to eller flere mennesker, og i 90% av tilfellene er jeg den som går saktest. Riktignok har jeg omtrent like ofte de korteste beina, og gjerne også den dårligste kondisen, men det handler om mer. Mye dreier seg om samtaler i mitt eget hode, der jeg aktivt tar sisteplassen og rasjonerer på kreftene, en slags sikring i tilfelle tempoet øker og jeg får problemer med å henge med. Parallelt med dette snakker jeg meg selv ned, og tenker at de andre sikkert ville hatt det bedre og gått fortere hvis jeg ikke var med.

Men denne spesielle lørdagen oppdaget jeg noe interessant. Jeg gikk alene, og jeg gikk fortere enn jeg pleier (!). Resten av gjengen hadde tatt turen inn kvelden før, noe jeg ikke hadde mulighet til, så denne dagen var min alene. Og det var da jeg oppdaget det: Marsjtakten økte, jeg tok færre pauser og tenkte gladere tanker. Turen til topps var rett og slett lystbetont.  Rart? Eller ikke.. Alt foregikk på mine egne premisser, med tilhørende mestringsmuligheter.

Jeg tror nemlig at motivasjon handler om eierskap. Eierskap til prosjektet eller målet. Hvor skal vi? Hvordan skal vi legge opp turen? I dette tilfellet var målet felles, men veien dit ble lagt opp individuelt ut fra den enkeltes behov og forutsetninger, og med godt hell. Helga ble fin den. For oss alle fire.

Som gode hjelpere kan vi fort falle i den fellen at vi setter mål for andre mennesker. Mål vi ser de ville ha godt av, og som vi selv mener er både kloke og realistiske. En slektning kommenterte en gang i sommer at kveldsturer var vel og bra, men at jeg burde tenke mer på intervalltrening. Helt åpenbart gode intensjoner, men likevel, den gode effekten oppstår først når jeg selv er den som setter mål for egen utvikling, både på det fysiske og det mentale planet.I tillegg må målet oppleves viktig nok for de prioriteringene som skal til, og for viljen til å gjennomføre dem.

Midt i denne logikken finnes også forklaringen på hvorfor jeg sjelden coacher ungdom. Bestillingen kommer gjerne fra foreldre som mener mye om hva tenåringen deres har behov for. Men de har ikke tatt avsjekken. Ungdommen selv har gjerne helt andre mål og ønsker for egen del. Eierskapet er ikke til stede i forhold til å innfri foreldrenes bestilling.

Neste gang du strever med å nå et mål, og lurer på hvorfor du stadig velger omveier i stedet for å gå rett på, still deg selv disse spørsmålene: «Eier jeg dette målet? Er det mitt? Eller prøver jeg (halvhjertet) å nå et mål andre har satt for meg?»  Hvis svarer er ja på det siste spørsmålet, er det på tide å finne ut om du egentlig er uenig i hele målsetningen? Eller kanskje du synes det er et bra mål, men trenger  å justere det litt,  for slik å finne fram til det nødvendige eierskapet for egen del. Du eier svaret. Selv skal jeg fortsette å gå, også på topptur, men i større grad på egne premisser. Det er ikke store grepene som skal til.
20160827_111206_001

 

 

 

Hvis du regner med ikke å bli medregnet, får du ofte rett.

Noen ganger, i samtale med andre mennesker, fanger jeg opp en tilstand av resignasjon eller oppgitthet, en slags forutforståelse av at de ikke kommer til å bli hørt neste gang heller. Jeg tror ikke dette er egenskaper vi er født med, men heller at det ligger tidligere opplevelser til grunn for at vi reagerer slik vi gjør.

Selve ordet «reagere» viser til at det først skjer noe, og at dette igjen utløser respons fra vår side. Det som får meg til å våkne når jeg snakker med mennesker som forskutterer å bli ignorert, er ikke at de re-agerer, men de agerer først i forkant av noe de antar vil skje. Antakelsen former kroppsspråk, ord og atferd på en slik måte at de ofte får rett. Re-aksjonen oppstår hos motparten. De blir ikke førstevalget når laget skal tas ut.

Selv kjenner jeg langt inne i magen et behov for å riste disse menneskene ut av mønsteret de har blitt en aktiv del av. Ja, de har blitt avvist. Ja, de har blitt glemt eller oversett. Og ja, de har blitt skuffet. Men det betyr ikke at livet, jobben, eller parforholdet for for den del, skal være slik til evig tid. Når skuffelsen blir en del av identiteten vår, er vi inne på et farlig spor, både for oss selv og for omgivelsene.Og jo før vi tar disse signalene, jo enklere er det å snu.

Samhandlingen med andre begynner tidlig. Jeg har tilbrakt deler av sommeren med en 2-3 åring som hilser på alle hun ser. På bussen, på toget og på butikken. Alt etter responsen, kommenterer hun høyt og tydelig: «Hun hilsa på meg!» eller «Han hilsa ikke på meg!». Det fine er at dette  ser ut til å være en nøytral observasjon, og at tilstandsendringen mellom de ulike opplevelsene er minimal. Det er ikke hennes ansvar at ikke alle voksne gidder å hilse på små barn. Og sist, men ikke minst, hun fortsetter å hilse, fordi hun selv vil.

Men et eller annet sted på veien slutter noen å hilse, fordi ikke alle hilser tilbake. Hvorfor er det slik? Og vet vi hva som vil skje hvis vi tar sjansen på å hilse likevel?  Selv får jeg lyst til å hente fram en setning fra det jeg mener er Frans av Assissi’s bønn:

«Gi meg sinnsro til å akseptere det jeg ikke kan forandre,
mot til å forandre det jeg kan, og forstand til å se forskjellen.»

Vi kan ikke endre tidligere opplevelser, men vi kan velge hvordan vi lagrer og bearbeider dem og hva vi vil bruke dem til i etterkant. Vi kan ikke endre andre mennesker, men når vi selv endrer atferd, vil responsen fra omgivelsene også skifte karakter.  Vi kan sette oss i respekt på nye måter der vi er, eller vi kan skifte miljø til ett som i større grad ser oss slik vi vil være. Men samtidig er det viktig å jobbe med oss selv og vårt eget reaksjonsmønster, så vi ikke drar med oss den atferden vi innerst inne vet at vi ikke er tjent med.  Det hevdes at det vi gir oppmerksomhet, vokser. Da ligger makta i å fokusere på mulighetsrommet, også når det gjelder vårt eget tankemønster, og aktivt samle på de opplevelsene vi ønsker flere av.

20160722_110841_001

 

Når har du tid til å være leder, da?

Jeg lurer på om jeg skal begynne å telle. Telle hvor mange ganger jeg har hørt dette spørsmålet det siste året, stilt av folk som registrerer reisevirksomheten min og og diverse oppdrag utenfor egen region. I dag dukket det opp igjen, denne gangen knyttet til at bedriften jeg jobber i, er i vekst. Og hver gang blir spørsmålet koblet til en refleksjon rundt det engasjementet jeg viser overfor kundene og oppdragene våre, og nye innsalg. Det kan tydeligvis gå på bekostning av lederfokuset. Bare for å få sagt det, disse spørsmålene kommer heldigvis ikke fra de som har meg som leder.

Uansett har det fått meg til å tenke gjennom nettopp lederrollen. Hva består den av? Hva er viktig? I hvor stor grad er det ok med individuelle tolkninger av hvordan en leder skal agere? For det første tror jeg ikke på faste maler. Derimot tenker jeg at alle, ledere inkludert, er tjent med å utvikle den beste utgaven av seg selv, ut fra sine forutsetninger. Og disse forutsetninger handler om mye. Fagkompetanse, personlige egenskaper, hvilke oppgaver vi får energi av og hvilke som tapper oss. Det handler også om hvem man er leder for,  hva de står for og hva de er opptatt av. Dessuten er det viktig å være bevisst hvilken type organisasjon eller bedrift det handler om, og de utfordringene og mulighetene som følger med ulike bransjer. En god og dyktig kollega av meg kom fra en jobb der arbeidsoppgavene lå klar, og hans oppgave var å utføre dem etter beste skjønn. Overgangen ligger i at i vår bransje har vi alle ansvaret for både å skaffe til veie oppdrag, løse dem i fellesskap og samtidig fokusere på det potensialet neste år kan by på. Jeg vet ikke om jeg er en god leder, men det jeg vet, er at jeg har et bevisst forhold til hvem jeg vil være. Jeg ønsker å være en bidragsyter til andre menneskers egenutvikling. Jeg ønsker å heie når de jeg har rundt meg trår ut av egen komfortsone og oppdager en verden av nye muligheter. Jeg ønsker å legge til rette for at det å løse oppgaver i fellesskap gir en helt reell merverdi for alle parter. Noen ganger er jeg i flytsonen på akkurat disse områdene i begge rollene mine, både som rådgiver og som leder, andre ganger fyller utilstrekkelighetsfølelsen hele rommet.

Erfaringsmessig går det fint an å være leder uten daglig øyekontakt, men det ligger noen forutsetninger i bunn:

  • En allerede etablert gjensidig tillit
  • Strukturer som er tilnærmet selvgående
  • Tilgjengelighet ved behov
  • En gjensidig forståelse at disse behovene skal formidles når de oppstår
  • Rask responstid på telefon og epost
  • Mental tilstedeværelse når man er på samme sted
  • Synlig engasjement og tru på framtida

Sist men ikke minst handler det om felles mål.  Så lenge vi har jobbet fram felles mål, vil det også være en felles aksept for at alle monner drar, og at både oppdrag og innsalg naturlig fører med seg både fravær og reisevirksomhet.

I dag avsluttet jeg arbeidsdagen i førpåskemodus med de menneskene (utenom familien) som jeg setter aller mest pris på. Gode kolleger som ikke fokuserer på antall dagers fravær gjennom året, men heller feirer samværet når vi får det til. De fleste pratet i munnen på hverandre, latteren satt løst og den eneste interne konkurransefaktoren som var å spore, oppsto da quiz-boka kom på bordet.. Hvorfor det er slik? Fordi vi velger det, hver eneste dag. Det kommer ikke av seg selv. Heller ikke av en alltid tilstedeværende leder. Men det hjelper å ha trua på prosjektet, på hver enkelt bidragsyter og synergiene vi skaper, og snakke høyt om det. Eller som Marit Breivik sa det: . ”Ingen fortjener å høre til et bedre lag enn de er villige til å skape selv!»

Det blir godt med ferie nå. Men erfaringsmessig vet jeg at etter noen dager begynner jeg å glede meg til å treffe kollegene mine igjen, før vi igjen fyker ut i hver vår retning, og jeg håper og tror at den følelsen er gjensidig.

GOD PÅSKE!

Påskestemning

Påskestemning

 

 

 

 

Hvordan tar du vare på identitetene dine?

«Jeg snakket om identitet med konfirmantene i kveld, og at vi alle har flere av dem. Vi kan for eksempel være datter, søster, venninne, fagperson og organisasjonsmenneske på en gang.» Min nå voksne datter hadde steppet inn i undervisningen på kort varsel ved sykdom, og valgte altså å møte utfordringen ved å snakke med femtenåringene om ulike identiteter. Tøft.. Ikke lenge etter traff jeg ei venninne som sporet samtalen inn på samme tema. Hun tok opp konflikten som oppstår når jobbidentitet, paridentitet og geografisk tilhørighet trekker i ulike retninger.

I mitt liv er det ofte slik at mine ulike identiteter ikke alltid er enige om hvem som har den viktigste rollen. Fagpersonen higer stadig mot ny læring og personlige utfordringer og trives best helt i ytterkanten av etablert komfortsone, mens lederen i meg er mer opptatt av å skape trygge rammer for vekst og utvikling der alle føler seg sett og ivaretatt. Summen av disse to identitetene legger såpass beslag på døgnets timer (og også på det mentale overskuddet) at de ulike identitetene jeg har som mor, datter, bestemor og kjæreste noen ganger opplever indre rivalisering i kampen om å karre til seg restene. Venninneidentiteten har i lengre perioder opplevd å bli sendt på rommet og låst inne der, og hobbyidentitetene mine er for lengst fløyet tilbake til nærområdene der de kom fra.  Det er best slik, har jeg tenkt, siden det ikke er plass til dere her. Men når det koker som verst, er det én identitet som under evolusjonens løp har utviklet spisse albuer. Den trenger seg fram og krever oppmerksomhet. Denne identiteten heter «bare Hedvig», og handler i all hovedsak om alenetid, tid til å bare være, tenke og sortere de tankene som kommer. I en hverdag som stort sett består av samvær og dialog med andre mennesker, er denne siste identiteten uhyre viktig for min egen helse, og den vet det.

Alle mennesker har sitt sett med ulike identiteter. Noen ganger er disse i balanse, andre ganger pågår heftige maktkamper over tid. Når én identitet endelig har slått seg til ro med en løsning, begynner en annen å vandre rastløst omkring. Det kan handle om forholdet vi er i eller savner, arbeidssituasjonen, rammene rundt barnas oppvekst eller en interesse vi ikke finner plass til å dyrke.Ja, for når lever vi egentlig godt med alle identitene våre samtidig? Noen ganger lurer jeg på om det er slik Nirvana kan beskrives, som tilstanden i disse korte fasene da bare alt klaffer?

I coachutdanninga snakket vi mye om mål, forkortet til SMARTØF (spesifikke, målbare, attraktive, tidsbestemte og økologiske mål som er formulert positivt.) Økologisk i denne sammenhengen handler om at et mål er en del av det store bildet, og skal ikke settes slik at det ødelegger for noe annet som også er like viktig. Noen ganger tror jeg vi har for mange mål og for mye å strekke oss etter. Kanskje det mest økologiske vil være å jobbe med å bli mer fornøyd med tingenes tilstand? Tenke at «Ja, jeg har tatt noen bevisste valg, og da må jeg tåle at et par andre områder blir litt så som så i tida framover. Det er faktisk helt greit.»? Jeg drømmer om ei positiv returavtale for hobbyidentitetene mine. Vi holder kontakten, enn så lenge.

Yrkesidentitet

Fly, fly!

Det er august, en eim av høst i lufta, og den tiden på året da flest ungdommer forlater heimen for første gang. I sommer har jeg hatt en flyktig gjest innom noen uker, før hun på nytt setter kursen mot ukjent landskap. Det er ikke nytt, men litt rart hver gang likevel. I alle år (slik kjennes det ut ihvertfall) har det kommet og gått ungdom i huset, både egne, andre jeg har hatt ansvar for, og deres venner igjen.  De bringer glede, frustrasjoner, humor, rot, bekymringer og pulserende liv. Sist, men ikke minst: De stiller spørsmål. Spørsmål om mine erfaringer, om dømmekraften min, om hvordan det går an å være så blåst på noen områder, men også om hva jeg tenker om ting de er opptatt av. Slik tror jeg mange foreldre, bonusforeldre, tanter, onkler og venneforeldre har det.

Men plutselig en augustdag blir det stille. Det er ikke lengre noen som står altfor lenge i egne tanker foran ei åpen kjøleskapdør eller stikker hodet innom for å legge igjen en sekk i gangen og fyke videre. Ingen trøtte fjes ved frokostbordet som hevder at morgenfugler muligens kan ha en personlighetsbrist. Ingen som kommer nesten tidsnok til avtaler eller plutselig har oppgradert spillelista di på Spotify med noe du bare MÅ like. Det er deilig stille. Og skummelt stille.

Det er nå voksenlivet begynner. For begge parter tenker jeg. Den viktigste delen av foreldrejobben er gjort, og den unge voksne er flygedyktig, klar for å bygge sitt eget liv. Trolig bedre skikket enn vi tror. Vi skulle så gjerne vært med lenger. Gjort litt mer, lagt enda bedre til rette. Men er det det de trenger? Eller er det beste vi kan gi dem, rom for å prøve og feile? Tid til å utforske egne grenser og oppdage nye mestringsarenaer? Kanskje er nå tida for å lene seg tilbake og la dem ta kontakt ved behov. De oppdager tidsnok at de har fått mer hjelp og støtte i oppveksten enn de har tatt inn over seg underveis. Etterhvert finner de også ut at de færreste oppgaver gjør seg selv.

Det ligger noen muligheter i den nye stillheten. Kanskje er det på tide å bytte ut noe av foreldrelivet med voksenliv? Hente opp igjen aktiviteter fra tidlig i parforholdet, pleie gode vennskap vi har forsømt, og blåse liv i gamle reisedrømmer? De unge klarer seg. De kommer tilbake, med nye perspektiv og erfaringer. Og de trenger å vite at vi har det bra, også når de ikke er der. Slik at de kan ta ansvar for sitt liv, mens vi tar ansvar for vårt. Er det noe jeg virkelig ønsker meg i livet, er det barn som kommer hjemom fordi de har lyst, ikke fordi de bør eller tror de må. De må gjerne komme med problemer eller bekymringer, men i tillit til at jeg vet dette: De har sitt liv og jeg mitt.  Vi kan ikke gå veien for dem.  Men vanskelig kan det være når lysten er der til å sikre dem på begge sider der de balanserer seg fram på sin egen sti i et uoversiktlig landskap.

DSC_1100