Viljen til å la seg begeistre

Hvordan er det med deg når du opplever noe nytt? Legger du merke til det som er annerledes eller det som er kjent? Ser du det positive i situasjonen eller flyttes fokus over på noe som kunne ha fungert bedre?  Jeg har vokst opp med to kulturer på henholdsvis mor- og farsiden, to kulturer som jeg i voksen alder ser at har tilført meg ulike verdier, men viktige på hvert sitt vis. I fars familie er saklighet, grundighet, beherskelse og sunn kritisk sans gitt rikelig med  plass, mens mors side har hatt større rom for lek og latter, optimisme og ikke minst evne og vilje til å la seg begeistre.

Gjennom ulike faser i livet har jeg gradvis hentet fram min egen vilje til å la meg begeistre. Kall det gjerne naivitet, jeg kaller det et bevisst verdivalg og en energikilde i hverdagen. Noen ganger møter jeg motstand på denne måten å møte verden på, som da jeg tilnærmet konsekvent på India-reisen med mine håpefulle, begeistret møtte enhver overraskelse underveis, enten det dreide seg om å bestille en kjøttrett og få servert vegetar, eller fascinasjonen over en lang omvei i bil på landsbygda fordi motorveien mellom Agra og Jaipur ble stengt av streikende lastebilsjåfører.  «Alt er ikke positivt, mamma» fikk jeg høre da. Selvfølgelig vet jeg det, men jeg hadde tatt et bevisst valg. Denne ferien skulle bli bra, og gjennom min egen vilje til å la meg begeistre, oppnådde jeg nettopp det.

Som gründercoach tar jeg begge mine genetiske sider i bruk, og gjennom begeistring og troen på den enkeltes gode vilje potensial til videre utvikling, får jeg også et innpass som gjør det mulig å stille undrende spørsmål og gi konstruktive tilbakemeldinger på form og innhold i det som leveres. Rett og slett fordi gründeren selv får tillit til min gode vilje og til at jeg har respekt for den drømmen som utgjør gründerens egen motor.  I pedagogikkens verden heter dette positiv forsterkning, jeg kaller det viljen til å la seg begeistre. Det handler om å se, lytte og prøve å forstå den positive intensjonen som ligger i bunn for det som er gjort så langt. Derfra er det mulig å gå veien sammen, og da er det også lov å si: «Jeg forstår hvorfor du valgte å gjøre det på denne måten, men en kunde vil kunne oppleve det helt annerledes. Hva hvis du i stedet… ?»

De første feriedagene er brukt til å være på besøk hos virksomheter jeg har fulgt med over tid, denne søndagen som sommermiddagsgjest med følge, og jeg lar meg begeistre, over glede, optimisme, kreative løsninger, god mat og vilje til å utforske nytt terreng. For å bli ekstra sultne, startet vi dagen med en topptur.. Gloføkkampen

Du må puste!

«Forresten» sa jeg til ei venninne (og hesteeier) her om dagen, «så skal jeg begynne å ri. Og jeg begynner allerede på lørdag.» «Du store» smilte hun, kikket skrått bort på meg lenge nok til at jeg rakk å lure på hva hun mente med det, og fortsatte: «Du må puste.» «Puste??» spurte jeg lettere forvirret. «Ja, åtti til nitti prosent av de som sitter på hesteryggen for første gang, glemmer å puste, helt til de oppdager det selv og må ta seg et skikkelig magedrag.»

Hest i solskinnJeg vet ikke hvordan du er til å ta imot gode råd i forkant av det du er på tur inn i, men jeg har en tendens til å fortrenge dem helt til jeg er midt oppe i situasjonen, kanskje fordi det er først da jeg begynner å ane hva jeg har gitt meg ut på. Det var hyggelig å hilse på de to islandshestene jeg skulle tilbringe dagen med, eieren kjenner jeg godt fra før, og været viste seg fra sin aller beste side, så alt lå til rette for en alle tiders lørdag.  Men akkurat i det jeg var i ferd med å bestige en nysalet hesterygg og miste bakkekontakten, tok hjernen min en sving innom minneregisteret og den siste opplevelsen jeg hadde med å bestige dyr. Året var 2009, jeg befant meg i kultur- og historieparken Choki Dhani utenfor Jaipur i India, og hadde akkurat latt meg overtale til å prøve kamelridning. Å komme seg opp på ryggen av en knelende kamel er ingen sak, det er bare at den deretter reiser seg, reiser seg og reiser seg litt til, først med bakbena, så med frambena og så for å etablere balanse, og ryttersken (meg) seilte forover og bakover med en skrekkblandet følelse av at oppstigningen ingen ende ville ta. Da vi endelig sto støtt på fire føtter og turen skulle begynne med meg høyt over bakkenivå, hadde jeg én ting å si til reisefølget mitt, som i sin tur stirret oppgitt tilbake på den lett ubrukelige moren sin: «Få meg ned igjen! Nå!»

Jeg måtte oppdage at tanken på min mislykkede karriere som kamelrytterske fikk meg til å holde pusten og spenne kroppen, før jeg husket ordene fra venninna mi: «Du må puste!»  Og det gjorde jeg. Jeg  pustet, og kjente etterhvert at dyret under meg hadde en egen rytme jeg fint kunne følge og utforske, i tillegg til at han forsto etablerte spilleregler når det gjaldt regulering av retning og tempo. Dette kan være begynnelsen på et vennskap mellom hest og rytter, tenkte jeg da vi en times tid senere travet den siste bakken opp mot gården. På  flata, 3-400 meter før vi var framme, fikk jeg beskjed om å stå av hesten, og gå resten av veien for å riste kroppen på plass igjen. I det øyeblikket beina traff bakken, og lårene skalv så jeg knapt klarte å stå oppreist, begynte jeg å tvile på akkurat den tanken…

Dagen ble til slutt toppet med varm kakao hos vertinna, og en våt og hjertelig smask på truten fra husets storsjarmør på ett år, så mormorhjertet smeltet der og da. Fjellcoachen har gjort enda en ting hun ikke kan…

Februar på fjellet

Februar på fjellet

Hverdagsmøter og Virginia Satir

På denne tiden for ett år siden skrev jeg flere innlegg om jula 2009 og den store India-reisen, blant annet om møter med mennesker, der jeg fortalte om korte møter med ulike personligheter underveis på turen. Men må det en India-tur til for å la seg fascinere av menneskene vi møter, eller er det nok med en helt vanlig hverdag her hjemme? Nå hender det seg riktignok at jeg lurer på om livet mitt er helt vanlig, men bare denne uka har jeg opplevd så mange gode samtaler med helt ulike mennesker at jeg får lyst til å skrive bok. Ikke for å utlevere noen, men heller for å beskrive mangfoldet av de liv vi kan velge for vår egen del, og alt vi har påvirkningskraft på i livet vårt.

Jeg har besøkt en småbarnsfamilie i eget hus og med trygge jobber, og en student i oppbruddsfasen på vei til et avsluttende semester i Sør-Afrika. Jeg har møtt en hotelldirektør som har kjøpt seg gård med ku på bås og steinovn i kjelleren, der jeg fikk bake mitt eget brød, og jeg har møtt et par på min egen alder som er i ferd med å overdra reiselivsbedriften de har bygd opp over år, med tilhørende livsstil, til neste generasjon av entusiastiske drivere. I tillegg har jeg hatt personlige samtaler med folk som synes verden er mest oversiktlig når de kan styre sitt eget liv og konsentrere seg om arbeid og fritidsinteresser, og med andre som mener livet først gir mening når de har noen å dele det med. Jeg har fått lov til å hjelpe en takknemlig sjåfør med havarert bil, diskutert gapahukens grunnleggende estetikk med en arktitekt, og har også blitt forklart hva som skjer i overgangen fra Maya-kalenderen og til ny tidsregning, og enda har jeg ikke reist langt, ikke i det hele tatt.

Jeg lever av møter med mennesker, og noen ganger lurer jeg på om jeg lever for de samme møtene. Jeg fascineres av bevisste valg og alle måter vi kan leve livet vårt på. Dessuten holdt jeg nesten på å glemme ett møte, der jeg lærte det viktigste av alt denne uka, nemlig Virginia Satirs beskrivelse av våre 5 friheter:

Friheten til å se og høre det som er, i stedet for det som burde være, var eller kommer til å bli
 
Friheten til å føle som du gjør, i stedet for det du burde føle
 
Friheten til å si det du tenker og føler, i stedet for det du burde tenke og føle
 
Friheten til å be om det du ønsker, i stedet for å vente og se om du får det
 
Friheten til å ta sjanser på egne vegne, i stedet for alltid å være på den sikre siden
 
Hver dag møter jeg mennesker som tar sjanser på egne vegne i stedet for alltid å være på den sikre siden. Jeg ønsker alle disse menneskene en god jul, på sine premisser…

Kunsten å treffe med et budskap

Jeg har fått en morsom oppave, ihvertfall trodde jeg det til jeg skulle begynne å sette den ut i praksis. Oppgaven går i korte trekk ut på å lage en artikkelserie om å starte egen bedrift, og artiklene skal publiseres i en nettavis for innvandrere. Etter noen uker med skrivesperre, ble jeg gradvis bevisst på hvorfor jeg opplever oppgaven som vanskelig. Jeg vet rett og slett ikke nok om leserne til å vite hvor jeg skal legge lista.

Det eneste leserne har til felles så vidt jeg vet, er at de ikke har norsk som morsmål, og at de aller fleste av dem er født i et annet land. Forøvrig har gruppa et spenn fra flyktninger til kjærlighets- og arbeidsinnvandrere, og fra knapt fullført grunnskole til doktorgrad. De kommer fra alle verdensdeler, inkludert Europa, tilhører alle aldersgrupper, og har bodd her i landet fra ett til tredve år.

Utfordringene med å legge seg på rett nivå ligger her på tre plan:

  • Hvordan er lesernes norskforståelse? Hvor mye kan jeg forenkle skrivemåten min for å gjøre teksten forståelig, uten at den ender opp som platt og selvfølgelig for de som har bodd her ei stund?
  • Hvor mye skal jeg forutsette at de vet om det norske samfunnet, og alle de skrevne og uskrevne reglene som finnes her slik de gjør andre steder?
  • Hva er allmennkunnskap uansett hvor i verden du kommer fra, og hva er spesielt norsk?

Det er heller ikke alltid lett å snakke eller skrive om et tema du vet mye om. Det går ikke lang tid før du mister grepet på hva folk flest vet om emnet, og hva du vet fordi du er spesielt interessert. Studentdatteren min tok opp dette med meg i vår. Hun skulle snakke med en gruppe konfirmanter om menneskerettigheter etter selv å ha studert emnet i 2 år, og mente det nesten var enklere å snakke om dette før hun begynte å studere.

Selv har jeg blandet erfaring med ei bestemt yrkesgruppe, nemlig de som jobber med IT support. Jeg liker nemlig ikke å føle meg undervurdert (Har du sjekket om kontakten står i?), men jeg liker heller ikke å føle meg dum, noe som fort kan skje når de begynner forklaringen på et nivå langt over, eller på siden av, der jeg befinner meg.  Filmen The Best Exotic Marigold Hotel  har et par fornøyelige scener om møtet mellom en britisk pensjonist og et indisk supportsenter. Kunsten å treffe med et budskap er et fag i seg selv, og det handler i siste instans om en oppriktig interesse for mottakeren. Tar vi det nok på alvor?

Jeg er snart i mål med teksten nå. Ta gjerne en titt innom www.multikult.no du også, kanskje er du en av dem som har lyst til å bidra?

I begynnelsen, alltid i begynnelsen

En ny milepæl er passert, denne gang med spesiell fokus på arbeidslivscoaching, med diplomoverrekkelse og musserende i glasset. På togturen hjem var jeg sliten, glad og samtidig full av undring. Prosessen fram mot eksamen var heftig. Samtidig som  jeg brukte aktivt både ny og tidligere lærdom, ble jeg også utrolig bevisst på hva jeg har igjen å lære.

Ordtaket «Jo mer du kan, jo mer forstår du at du kke kan.» ga ny mening underveis, og føringene i eget hode har vekslet mellom dette og den mer optimistiske Pippi-varianten: «Det har jeg ikke prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert.»

Noen ganger møter jeg mennesker som mer eller mindre ufrivillig blir utsatt for endringer i livet, og som i fullt alvor hevder: «Jeg er for gammel til å lære noe nytt nå.» Jeg har registrert dette fenomenet helt ned i slutten av tredveåra hos enkelte, og det gjør meg litt trist. For meg handler slike uttalelser om et selvpålagt lokk på egne ressurser, og en selvbegrensende holdning til hva resten av livet har å by på, mønstre jeg tenker det er viktig å bryte av hensyn til egen livskvalitet.

I går kveld humret jeg meg gjennom vårens feelgoodfilm om det indiske pensjonisthotellet Best Exotic Marigold Hotel for the elderly and beautiful.. En gruppe britiske pensjonister som på hver sin måte strever med å få en verdig pensjonisttilværelse i England, kaster seg på muligheten til en ny og rimeligere start i den pulserende og fargerike indiske byen Jaipur. De har sine drømmer og lengsler i behold, og håndterer de utfordringene det nye livet byr dem, og nissene de selv har med på lasset, som best de kan.

Filmen minnet meg på det jeg egentlig vet fra før: Uansett hva vi har med av ballast, er vi alltid i begynnelsen, i begynnelsen på den framtida vi har.

Figuring out people

I travle tider med mye reising har jeg bestemt meg for at tida jeg bruker på toget, er hellig. Der skal jeg ikke jobbe, men bruke tida på å lese, strikke eller slappe av og til nød holde noen wordfeud-spill gående i eget tempo. På togturen hjem lørdag fant jeg fram fagboka Figuring out people av Michael Hall, ei bok jeg har nytt i små porsjoner helt siden januar.

Hall beskriver hvordan hvilke «briller» vi ser verden med, påvirker hvordan vi møter andre mennesker og hvordan vi griper an utfordringer i hverdagen. Brillene er et resultat av livslang og gjentakende «programmering» gjennom erfaring, stimuli, oppdragelse og andre rammer i livet vårt.  «As such, they have gotten into our eyes and have become our way of looking at the world.» Disse brillene påvirker hvordan vi sorterer informasjon. Å sortere informasjon er både nyttig og nødvendig i en komplisert og sammensatt verden. Samtidig kan valg av briller fort skape  «sannheter» om oss selv eller om omgivelsene, og dermed stenge ute alternative måter å se oss selv og andre på.  

Hvilke briller ser du verden med? Ser du først etter de store linjene eller detaljene når du skal gå løs på ei oppgave? Hva er det første du legger merke til når du treffer et annet menneske? Ser du etter likheter, eller hvor forskjellige dere er? Ser du først etter mulighetene eller hva som kan by på utfordringer? Lever du i nuet eller er du mest opptatt av å planlegge? Har du som utgangspunkt at folk er til å stole på, eller er det slik at de helst må bevise det først? Her kunne jeg ha stilt et hav av andre spørsmål også.

Jeg har skrevet flere innlegg om turen vi hadde til India juleferien 2009/10. På den turen ble jeg virkelig bevisst på min egen hang til å se etter likheter. Tenåringsforeldre jeg traff på turen, hadde akkurat de samme bekymringene som om de hadde bodd i Europa, og interessen for å lære om andre kulturer, var gjensidig.  Det ble etterhvert så naturlig for meg å fokusere på likhetene, at jeg vel hjemme i Norge ble overrasket over at de fleste spørsmålene jeg fikk, gikk på hva som var anneledes i India enn her.

Det finnes ingen fasit for gode eller dårlige måter å sortere informasjon på. Det som er viktig, er å respektere at hvert menneske er unikt også på dette området. Noen starter med å samle detaljene for å få oversikt, mens andre heller vil begynne med det store bildet. Hvis vi er bevisst denne naturlige forskjellen, blir det også lettere å forstå andre.

Noen ganger erfarer vi likevel at vår egen måte å sortere informasjon på, ikke alltid fungerer like godt for oss. Med systematisk jobbing er det også mulig å komme fram til nye briller å se verden gjennom, hvis det blir et mål i seg selv.

Møter med mennesker..

Jeg fortalte i «Hvor stort endringspotensial har vi» at jeg før India-turen med døtrene mine jula 2009 fikk mulighet til å intervjue Torbjørn Færøvik om hvordan han oppnår tillit hos mennesker han møter, og får dem til å fortelle historiene sine. Dette forarbeidet, samt å ha sett filmer og pløyd oss gjennom diverse litteratur fra India, la grunnlaget for en helt ny åpenhet i møte med mennesker vi traff på reisen.

Gang på gang ble vi påmint at ting ikke alltid er som de ser ut, og at vår måte å se verden på, bare er en av mange.

Kristina of Sweden

I Jaipur møtte vi denne unge mannen som hadde kalt opp tuk-tuken sin etter en fantastisk kvinne han hadde møttt, Kristina of Sweden.. Ja ja tenkte jeg, skandinaver på ferie fornekter seg ikke. Men han ville fortelle mer om denne Kristina. Det viste seg at hun var en klok, svensk kvinne på 74 år som hadde blitt hans guru…

Tuk-tuk sjåføren i Agra, derimot, hadde sitt syn på Skandinavia og vestlig kultur: «In your culture you marry, divorce, marry, divorce, bad culture.» Han var ung og gifteklar men likevel i tvil: «I don’t like married life either, its only about money, money.»  Kanskje ikke så ulikt det han ville opplevd her i landet?

På t-banen i Delhi sto vi i kø bak en inder som snudde seg og tok kontakt da han hørte et fremmed språk. Han var nyutdannet jurist fra en mindre by og hadde praksisperiode i Delhis Supreme Court.  Mens vi passerte tre stoppesteder i ei tettpakket t-banevogn lærte vi at India utdanner jurister på bachelornivå, men hvis du vil bli advokat, må du ta mastergraden.

Shoppingsentrum i Delhi er Connaught Place. Der traff vi en ung mann som stoppet oss fordi han ville «practize my english». Vi fant en kafe, snakket om Bollywoodfilmer vi hadde sett, og om å være ung i India. Han fortalte at han ønsket å bli ingeniør, men faren hadde kalt han tilbake til familiebedriften fordi de trengte arbeidskraften hans, og da ble det slik. Den kvelden leste vi i Lonely Planet at hvis vi traff unge menn på Connaught Place som ville «practize their english», skulle vi skygge banen…

Tekstilkunsteren og forretningskvinnen vi traff i Jaipur, hadde vokst opp i England. Hun flyttet tilbake til India som 12 åring, og følte seg ikke helt hjemme noen av stedene, for egenrådig for India, for indisk for England. Bekymringene hun hadde som tenåringsmor derimot, kunne like gjerne vært mine.

Tre flotte uker, mange møter, ulike personligheter og ny læring har satt spor. Jeg tror på møter mellom mennesker, jeg tror på positiv nysgjerrighet, og jeg tror på det Torbjørn Færøvik beskrev i samtalen vår: Læring gjennom bevegelse.

Tips til bøker fra/om India:
India, et stevnemøte med skjebnen, Torbjørn Færøvik.
Shantaram, Gregory David Roberts.
Et hav av umulige lengsler, Anuradha Roy.
Hvit tiger, Aravind Adiga.
Balansekunst, Rohinton Mistry.

Tilfeldig møte ved Taj Mahal. Foto: Kari Rognerud GranlundTilfeldig møte ved Taj Mahal.. Foto: Kari Rognerud Granlund