an”In this game”

Cecilie Duus

Gjennom jobb og videreutdanning har jeg gleden av å få møte mange mennesker, jeg får høre historiene deres og lærer dem å kjenne fra stadig nye sider. Cecilie Duus er en av disse menneskene. Vi gikk sammen på videreutdanning i vinter, og det tok meg 4 samlinger å oppdage at hun i tillegg til å være coach, også er musiker. Da jeg hørte at hun hadde gitt ut sin første cd i 2011, Honestly, måtte jeg bare kjøpe den.Vel hjemme satte jeg meg godt til rette i sofaen for å lytte. Stemmen var behagelig, musikken manet til ro og harmoni, og alt var ren nytelse. Men plutselig våknet jeg brått fra min nærmest meditative tilstand, da en av tekstene trengte gjennom og snakket til meg.

Jeg merket en uro og gjenkjenning i forhold til mennesker man av og til møter i livet, mennesker som får deg til å lure på hva du har gjort feil nå, og hvorfor spillereglene forandrer seg hele tiden. De kan opptre på arbeidsplassen, i parforhold, i familien eller i omgangskretsen. Erica Grunnevoll har nylig blogget om denne typen helsefarlige ledere. Jeg har spurt Cecilie Duus om lov til å gjengi teksten, og her kommer den:

In this game you’re playing, are there rules for only one of us?
Changing randomly, turning me upside down

In this game you’re playing, is your goal to confuse me?
Whatever I come up with, I’m the one who’s losing

Tell me what you want me to do, am I so bad and wrong for you?
Or could it be the other way around?
When you’re never satisfied, no matter how hard I try?

You’re charming and so clever, always knowing what to say
Easily making people see things your way

But there’s another story exclusively for me
I’m sure you’d scare them all if they were able to see

How you change from a sweet pussycat
To a thunderstorm in a minute just like that
Attacking me with words that hurt me bad
Scaring me with the look of a mad

You’ve played the game for so long, you’re so good at it
You’ve played the game for so long, you’re a part of it
You’ve played the game for so long, you lost my heart in it

I finally woke up, I’m able to see
How I fooled myself and lost my integrity

I finally woke up, I’m out of this game
I promise you I’ll never play this game again
I promise you I’ll never be the same again
I promise you I’ll never lose again, never lose again.

……………………..

Hvis noen som leser dette, kjenner seg igjen i sin egen nåsituasjon, anbefaler jeg å ta kontakt med en nøytral samtalepartner du har tillit til, en du kan sortere tanker sammen med. Integritet er nært beslektet med selvrespekt, og er noe av det viktigste vi har å ta vare på i livet. Dessverre vil ikke alle vi møter på veien, bidra positivt på dette området, de har sin egen agenda. Da er det viktig å huske at “in this game” i ditt liv, skal du selv være med på å bestemme spillereglene.

Det er vägen som er mödan värd..

En rast i sola

Det skrives så mye om å sette seg mål, hårete mål, store mål, og at alt er mulig for den som fokuserer. Sjekklisten for gode mål kommer her. Er målet ditt:

Spesifikt

Målbart

Attraktivt

Realistisk

Tidsbestemt

Økologisk (i balanse med andre forhold i livet ditt)  og Formulert positivt?

I dag vil jeg heller slå et slag for veien fram mot målet, og verdien av her og nå.  Uansett hvilket mål du er på vandring mot, er de små opplevelsene underveis viktige sanseinntrykk å ta vare på.

Jeg har satt meg et spesifikt mål om å nå Santiago de Compostela i sommer. Det er både målbart og attraktivt, og etter som turen nærmer seg, framstår det som mer og mer realistisk, tiden er fastsatt og billetter bestilt. Økologien er ivaretatt ved at jeg bruker tid med familie, holder kroppen i form, henter nye impulser og forhåpentligvis rekker hjem til en fødsel, og ja, det er definitivt positivt formulert.

Men det viktigste er at målet har fått meg til å begynne å gå, og for hver tur oppdager jeg nye ting og forandringer i naturen. Bekker og elver endrer karakter i takt med snøsmeltingen i fjellet, bjørka blir stadig grønnere, og der vi måtte balansere forsiktig på kanten av stien for et par uker siden, kan vi nå gå tørrskodd. Åkrene vi passerer har begynt å spire, gjødslinga kjennes på lukta, og langs fylkesveien kunne det gjort seg med litt grøfterens. Det er rett og slett vår, hele sanseapparatet er i fullt beredskap, og jeg kjenner meg som Odd Børretzen: “Jeg elsker å seile og seiler så sakte jeg kan, for turen tar slutt når jeg kommer til land.”

I RØRELSE (Karin Boye)

Den mätta dagen, den är aldrig størst

 Den bästa dagen är en dag av tørst.

 Nog finns det mål och mening i vår färd -

 men det är vägen, som er mødan värd.

 Det bästa målet er en nattlång rast,

 där elden tänds og brødet bryts i hast.

 På ställen, där man sover blott en gång,

 blir sømnen trygg och drømmen full av sång.

Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.

 Oändligt är vårt stora äventyr.

Galskapens verdi

Jeg nevnte i forrige innlegg at jeg planlegger Spaniatur. Hvilke assosiasjoner får du når noen begynner å snakke om Spania? Hva dukker først opp i tankene dine? Ferieparadis for pakketurister, Sangria og grisefester? Økonomisk krise og rekordhøy arbeidsledighet? Storbyweekend i Barcelona? Tapas og spansk chorizo? Tyrefekting? Pilgrimsvandring? Torres- eller Riojavin? Den spanske borgerkrigen og slaget ved Guernica? Cava, spanjolenes champagne?

Det som fascinerer meg mest ved Spania, er galskapen, eller rettere sagt verdsetting av galskap som ressurs. Bare tenk hvordan den spanske arkitekten og kunstneren Antoni Gaudi har satt sitt preg på Barcelona, med Sagrada Familia, Park Güell og Casa Battlo. Han har fått lov til å boltre seg uhemmet med ideer og konstruksjoner.

Filmskaperen Pedro Almodovar utfordrer både sanseapparatet og normalbegrepende kraftig i filmer som Alt om min mor, Bind meg elsk meg og Snakk til henne, mens Salvador Dali har utrettet genseløse kunsverk i et mangfold av sjangre. Hvis du noen gang kommer til Salvador Dali museet nord for Barcelona, har jeg ett råd: Sett av hele dagen! Felles for alle tre er at de har fått fritt spillerom i sin kunstutøvelse, og i dag er internasjonale størrelser på hver sine områder. De blir beundret nettopp for sin dyktighet, annerledeshet og sin grenseløse utfoldelse.

Å sprenge grenser betyr mot til å være annerledes, mot til å gi avkall på flink pike rollen, mot til ikke å innfri andres forventninger, og mot til noen ganger å stå helt alene. Jeg er helt sikker på at alle disse kunstnerne har møtt sin dose med motstand og skepsis fra sine egne på veien til de posisjonene de har i dag, men det jeg likevel beundrer spanjolene for, er at de i dag omfavner denne galskapen og er stolte av sine underlige og store landsmenn. Det er viktig for både land og mennesker å verdsette den ressursen som ligger i galskapen .

I don’t do drugs, I am drugs

Oops, I did it again..

Er “oops!” et ord du ofte bruker? Som vertinne på ei turisthytte i Trollheimen for flere år siden, jobbet jeg sammen med en dyktig, ung kokk. Selv om han i det store og hele var både fleksibel og omgjengelig, var han helt tydelig på en ting: “Det er ett ord jeg ALDRI vil høre på kjøkkenet mitt, og det er “oops..”!”   Jeg merket hvordan bildene i hodet mitt strømmet på første gang jeg hørte han si akkurat den setningen, bilder på alt som kunne skje i etterkant av et slikt uttrykksfullt ord, så jeg forsto kokken godt. Han lærte meg også uttrykket “vertinnebrød”, det er de litt brunsvidde brødene som jeg selv skulle passe på å ta ut av ovnen, samtidig som det kom nye gjester, uforutsette ting skjedde og personalet kom med sine spørsmål.  Da nærmer vi oss neste kraftsalve: “Oops, I did it again.”, eller som generasjonen før oss ville sagt: “Skal du aldri lære?”.

Jeg har gått rundt og kjent på denne følelsen de siste par ukene. Jeg har, som så mange ganger før, impulsivt sagt ja til noe som framstår som et morsomt eller godt forslag, og deretter har jeg begynt å tenke. Det vil si jeg har enda en gang latt være å ta i bruk S*T*O*P regelen som jeg har skrevet om tidligere. Det det handler om denne gangen, er at et av barna mine har invitert meg med til å gå deler av pilgrimsleden til Santiago de Compostela i Spania, og jeg har sagt ja. Det dreier seg bare om 11 mil, noe som i følge Google Maps tilsvarer 23,4 timers effektiv gange,  men jeg begynner å tvile på om dette “bare” bare er bare.. Her skal jeg altså bruke ei drøy ukes dyrebar ferie til å traske gatelangs i et landskap der sommeren preges av støv og varme.. Hva med gnagsår, ømme muskler, tørst, støv i lungene og solbrente skuldre og legger? Og hva med fulle herberger og snorkende pilgrimer i sovesal?

Heldigvis har jeg gjort rare ting før, så jeg har litt erfaring å ta av. Det viktigste spørsmålet å stille seg selv i en slik situasjon, er “Hvorfor sa du ja i utgangspunktet?” Svarene er lette å finne:

• Jeg har store barn som fremdeles vil på ferie med moren sin.
• Jeg trenger å bevege meg i ferien.
• En slik tur gir tid til, og gode rammer for ettertanke.
• Jeg er glad i å lytte til mennesker som forteller historiene sine, og her vil jeg møte medvandrere fra hele verden.
• Tapas og Cava står høyt oppe på favorittmatlista mi.
• Jeg ville angret etterpå hvis jeg takket nei.

Selv skal jeg bruke turen til å forberede meg mentalt til sommerens aller største opplevelse sammen med det eldste barnet mitt, å få tre inn i mormorrollen med alt det den har å by på. Er den lille av det utålmodige slaget, går nok turen vår hjem via fødestua for å hilse en ny verdensborger velkommen.

Kanskje turen er en god ide likevel, og kanskje denne evnen til å si ja først og tenke etterpå, faktisk er en ressurs i livet mitt?

Tid for stillhet?

Tid for stillhet

Jeg har akkurat lest med gjennom c’est la vie’s blogginnlegg Time for Quiet om introverte menneskers behov for tilbaketrekning og hvordan det kan gjøre en integreringsprosess vanskeligere. Jeg tenker at menneskers forskjellighet alltid har bydd på, og alltid kommer til å by på utfordringer i sosiale sammenhenger, enten man har vokst opp sammen eller man står i ferd med å tilpasse seg en helt ny kultur. Blant annet husker jeg to små søstre noen år tilbake på en lekeplass der de så et par andre barn de godt kunne tenke seg å leke med. Den yngste gikk rett bort til dem og presenterte seg med navn og alder, og fortsatte like godt med “.. og dette er søstera mi, hun er sju år og sjenert.” Sjuåringen fant det nødvendig å komme på banen, hun sparket litt i grusen og korrigerte raskt: “Sju og et halvt!”.

I voksen alder har jeg vært på venninnebesøk i ulike hjem, og hos ulike par. Noen steder har paret en felles forståelse av at de begge har besøk, andre steder er det hun som tar imot besøket, mens han driver med sitt, gjerne i samme rom eller i naborommet, han hilser såvidt og trekker seg tilbake. Det samme opplever jeg i hjem med halvvoksne barn, hos noen er barna en naturlig og integrert del av samværet når det kommer besøk, hos andre lever de sitt eget introverte liv uavhengig av voksne som kommer og går.

Jeg tror det er viktig å respektere alenetid og stilletid som behov hos andre mennesker, uansett alder, og uansett om vi selv ville taklet slike situasjoner annerledes. Å trekke seg tilbake handler ikke nødvendigvis om manglende respekt for andre som er til stede, men heller om å ta ansvar for seg selv og sin egen energi. Min erfaring er at ved å gi aksept for andres tilbaketrekningsbehov, vil jeg i neste runde få positivitet tilbake.

På et arrangement tidligere i uka stilte kursholdene følgende spørsmål: “På en skala fra 1 til 10, hvor flink er du til å holde avtaler med deg selv?”  Når du har satt av en kveld eller en lørdag formiddag til egne behov, og det dukker opp et annet ønske fra jobben, venner eller familie, hva gjør du da? Hvordan ivaretar du dine egne behov for stillhet, refleksjon eller fordypning? I svaret på disse spørsmålene ligger også årsaken til hvorfor det er viktig å verdsette de som evner å ta dette ansvaret for sin egen del.
De er gode rollemodeller .

Elleve mormorspørsmål en sen tirsdagskveld

Jeg har fått en utfordring fra mormors klagemur i dag, og den har to deler. Først skal jeg svare på 11 spørsmål, deretter er det min oppgave å  lage 11 nye spørsmål som jeg utfordrer nye bloggere til å svare på. jeg vet ikke hvilken av utfordringene som er størst, men stuper ut i det . .

1. Hvilken dag setter du mest pris på? Jeg setter mest pris på dager med innhold som gir mening, og der jeg selv er i balanse med omgivelsene.
2. Hvilken matrett vil du ikke bli servert? Må innrømme at jeg strever litt med sild.
3. Hvis du kunne bestemme i din by eller på ditt sted en dag, hva ville du endre? Da ville jeg bidra til at etablerere og kreative sjeler får forenklet hverdagen sin og arbeidsro til å skape det de brenner for.
4. Hvilket framkomstmiddel liker du best? Den aller største opplevelsen er å stå bak en hundeslede, men framkomstmidlet er ikke like praktisk i alle sammenhenger…
5. Hvor vil du bo når du blir gammel? Hjemme, der hjemme er når jeg blir gammel. Og jeg vil ha åpent hus!
6. Hva er favorittmenyen din? Det er så mye godt i verden, det må være noe med mye grønnsaker og mye smak.
7. Hva vil du ikke klare deg uten? Familien min..
8. Hvordan vil du skille to menneskelige kamphaner? Ved å spørre dem om hva de oppnår ved å slåss.
9. Hva vil du si, utenom navnet ditt, når du blir presentert for noen? Hei!
10. Hvem ser du opp til? Mennesker som gjør så godt de kan.
11. Hvordan har du det med slike spørsmål? Ambivalent.

Så var det mine spørsmål da, og så elleve stykker!

1. Hva drømte du om å bli da du var liten?
2. Hvordan er en perfekt maidag?
3. Hva fikk deg til å begynne å blogge?
4. Når slår du av TV?
5. Hva er du skikkelig stolt av?
6. Hvor er drømmereisemålet ditt?
7. Hvis du skulle vært en annen for en dag, hvem ville du vært?
8. Hva ville du pakket ned i ei piknik-kurv?
9. Hva slags brettspill spiller du?
10. Hva vil du at andre skal si om deg?
11. Hvis du fikk velge en helt annen alder enn du har i dag, hva ville du valgt?

Jeg sender utfordringen videre til:

Hilde Merete om tanker, drømmer og mål

Ragnhild i Karavanseraiet

Hege i ohlala c’est la vie

Kjetil i Kjetils faglitterære blogg

Karl Halvorsen

Ståle i Ståles bildesafari

I begynnelsen, alltid i begynnelsen

En ny milepæl er passert, denne gang med spesiell fokus på arbeidslivscoaching, med diplomoverrekkelse og musserende i glasset. På togturen hjem var jeg sliten, glad og samtidig full av undring. Prosessen fram mot eksamen var heftig. Samtidig som  jeg brukte aktivt både ny og tidligere lærdom, ble jeg også utrolig bevisst på hva jeg har igjen å lære.

Ordtaket “Jo mer du kan, jo mer forstår du at du kke kan.” ga ny mening underveis, og føringene i eget hode har vekslet mellom dette og den mer optimistiske Pippi-varianten: “Det har jeg ikke prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert.”

Noen ganger møter jeg mennesker som mer eller mindre ufrivillig blir utsatt for endringer i livet, og som i fullt alvor hevder: “Jeg er for gammel til å lære noe nytt nå.” Jeg har registrert dette fenomenet helt ned i slutten av tredveåra hos enkelte, og det gjør meg litt trist. For meg handler slike uttalelser om et selvpålagt lokk på egne ressurser, og en selvbegrensende holdning til hva resten av livet har å by på, mønstre jeg tenker det er viktig å bryte av hensyn til egen livskvalitet.

I går kveld humret jeg meg gjennom vårens feelgoodfilm om det indiske pensjonisthotellet Best Exotic Marigold Hotel for the elderly and beautiful.. En gruppe britiske pensjonister som på hver sin måte strever med å få en verdig pensjonisttilværelse i England, kaster seg på muligheten til en ny og rimeligere start i den pulserende og fargerike indiske byen Jaipur. De har sine drømmer og lengsler i behold, og håndterer de utfordringene det nye livet byr dem, og nissene de selv har med på lasset, som best de kan.

Filmen minnet meg på det jeg egentlig vet fra før: Uansett hva vi har med av ballast, er vi alltid i begynnelsen, i begynnelsen på den framtida vi har.