«Alt er en overgang, sa reven…

Høst

…han ble flådd.» Ordtaket kan tolkes i mange retninger, alt fra ironi, til ukuelig optimisme, til en erkjennelse av at selv de tøffeste overganger kan gi nye åpninger  på sikt.  Selv tenker jeg at både overganger og midlertidighet er ord som blir lite verdsatt i den vestlige verden. I stedet søker vi faste stabile løsninger, livslange forhold og evigvarende innretninger. Vi sørger ved milepæler,og strever med å akseptere brudd, avviklinger og dødsfall, selv om det er dette som i realiteten handler om livets gang.

Andre kulturer har et mer pragmatisk forhold til midlertidighet, og en helt annen aksept på at livet består av alle faser, og at den smerten vi mennesker påfører oss selv, i all hovedsak handler om å slåss mot det faktum at alt i bunn og grunn er midlertidig.

Jeg øver meg på å like midlertidighet. Både fordi jeg ikke ønsker å slåss mot noe som er en naturlig del av livet, og fordi midlertidighet også er en kilde til glede og variasjon.  I dag er det valg, De siste dagene har flere tidligere statsråder gått ut og advart medlemmene en avtroppende regjering om den rungende tausheten som oppstår i livet når andre overtar statsrådpostene.  Men det de glemmer å si, er at tiden i regjering har vært og fortsatt vil være verdifull, selv om timeglasset renner ut. Nye partier som går fra opposisjon til posisjon, vil kunne oppleve det samme.  Ulike faser har hver sin verdi, midlertidigheten til tross.

Som fjellcoach har jeg valgt fjellet aller mest på grunn av høsten, dette vakre, fargerike forfallet som kommer igjen hvert eneste år, tar avskjed med sommeren som var, sørger for matauke i form av frukt, bær og grønnsaker og deretter legger alt til rette for store hvite vidder som ligger klar for bruk til langt ut på våren.

Noen ganger snakker jeg med mennesker som først griper muligheter hvis prognosene er langsiktige. Det  er ikke så rart, de fleste av oss er oppdratt til å oppsøke trygghet og planlegge for framtida. Men framtida er ikke alltid like lett å planlegge. Noen ganger handler det også om å tåle midlertidighet, verdsette de erfaringene livet har å by på og trekke det beste ut av det vi opplever her og nå. Kanskje oppdager vi nye sider hos oss selv, eller hos andre, kanskje ser vi dører vi ellers ville gått rett forbi.

I etterkant ser jeg at noen av de viktigste erfaringene jeg har fått i livet, handler om korte møter med mennesker som har sett meg, utfordret meg, stilt vesentlige spørsmål og fulgt meg et lite stykke på veien. Kanskje var det en mening i at jeg skulle gå videre alene akkurat da, men møtet hadde sin egen verdi, akkurat slik som i Askeladden og de gode hjelperne og tilsvarende eventyr.

I «En bar i Tanger» synger Kari Bremnes:

Men en fremmed kan plutselig se dæ
se dæ ganske nært
sånn at du
gjør dæ tanka
om den du e
og den du kunne ha vært

I hverdagen søker jeg som andre trygge rammer og gode, varige relasjoner, og føler meg privilegert i så måte, akkurat nå. Likevel er det viktig å huske at det eneste sikre er midlertidigheten, ei påminning som gjør det viktig å verdsette her og nå, det er faktisk her livet er, i hvert midlertidige øyeblikk.  Vi må bare huske å være til stede.